Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 2. juni 2005.

Eksponensiell vekst

Av Ole Jørgen Anfindsen,

redaktør av nettstedet HonestThinking.org

Innvandringsdebatten i Klassekampen de siste ukene og månedene er etter min mening viktig. Både Elisabeth Eide, Ragnar Næss og Olav Elgvin har kommentert min tidligere kronikk og mine innlegg, og jeg vil svare så langt plassen tillater det.

I sin kronikk 14. mai skriver Eide at jeg er i utakt med forskerne når jeg hevdet at innvandrernes fødselstall vil synke ”etter noen generasjoner”, og jeg må bare innrømme at hun har rett. Det jeg mente å si, var at at selv om innvandrernes fødselstall raskt vil begynne å synke, og etter få generasjoner vil bli mer likt vårt, så er dette likevel ikke nok til å hindre at nordmenn etter hvert blir en minoritet i sitt eget land.

Eide skriver at «Anfindsen forestiller seg et Norge med muslimsk flertall. [...] Jeg tror neppe vi blir enige om en slik analyse.»

Neivel, kanskje ikke med en gang, men jeg tror nok det bare er et tidsspørsmål før vi kommer til å bli enige om akkurat dette. For her er kommer vi alle til å bli innhentet av virkeligheten raskere enn noen politikere kan klare å omskolere imamene. I en kronikk i VG 15. mai, samt et tilhørende bakgrunnsnotat (heretter omtalt som bakgrunnsnotatet), la jeg frem dokumentasjon på at Statistisk Sentralbyrå (SSB) har operert med helt urealistiske prognoser på dette området (se våre nettsider). Her er en kort oppsummering for dem som ikke kjenner saken.

SSB la i sin tid frem prognoser for perioden 1990 – 2050 som opererte med en vekst i ikke-vestlige innvandrere ”og deres etterkommere” på ca 3% per år i snitt, maksimalt noe over 4%. Fasit er imidlertid at veksten hittil har vært over 8%, og det er foreløpig lite eller ingen ting som tyder på at den vil komme så langt ned som SSB forutsatte. Når det gjelder medlemmer i islamske trossamfunn viser SSBs egne tall en enda høyere vekst siden 1990, nemlig 10,5%.

Dette er dramatisk mye høyere enn hva SSB forutsa, og jeg finner det ganske utrolig at SSB ikke for lengst har kommet med et demografisk tsunamivarsel til politikerne. De som ikke er fortrolige med uttrykket eksponensiell vekst, kan like godt lære seg dette først som sist. Populært sagt snakker vi da om en vekst som blir sterkere og sterkere etter hvert som tiden går.

Og det er på dette punktet SSB har sviktet oss. De tok ikke høyde for at familiegjenforeningspolitikken legger til rette for eksponensiell vekst. Muligheten ble riktignok nevnt, men det ble ikke nærmere drøftet hva konsekvensene kunne komme til å bli. Den rapporten Human Rights Service (www.rights.no) la frem for Stortinget 19. mai, dokumenterer klart og tydelig at det nå har etablert seg et mønster for systematisk bruk av henteekteskap som, dersom dette videreføres, vil garantere at vi får eksponensiell vekst i antall muslimer også i årene som kommer.

Det er forståelig at Eide ikke bekymrer seg for noe muslimsk flertall her i landet. Hun har jo bare stolt på SSB. Det burde hun ikke ha gjort, og SSBs offisielle svar til meg i VG 1. juni viser at de er på tynn is.

Eide spør også om det er ”truende i seg selv å få et økende antall muslimer til Norge?” Ja, på samme måte som en økende strøm av ikke-muslimske innvandrere ville ha blitt oppfattet som truende i ethvert muslimsk land, vil det motsatte nødvendigvis være tilfellet her (merk at det er en logisk sammenheng mellom disse to forholdene). En sak er at nynorskfolk vil få andre språk enn bokmål å bekymre seg over, at homo- og kvinnesaksforkjempere vil få mektigere motstandere enn norske biskoper, og at norsk kultur neppe vil ha særlig stor inflytelse her om noen generasjoner, dersom antall muslimer skal få anledning til å øke eksponensielt fremover. En annen sak er at en slik utvikling kan underminere velferdsstaten og destabilisere vårt politiske system. Konsekvensene kan uansett bli meget store. De fleste vest-Europeiske land strever allerede nå med å absorbere og integrere sine innvandrere, og vi har altså bare så vidt sett begynnelsen på det hele.

Eide mener at ”demografi-varslerne” har et for snevert og statisk syn på kulturelle spørsmål, og minner om at ”kultur blir til i møter mellom ulike retninger”. Jeg gir henne gjerne rett i dette siste, og jeg er slett ikke blind for de positive sidene av samkvem med folk fra helt andre kulturer. Tro det eller ei, men jeg har faktisk en god del personlig og positiv erfaring på det området.

Det finnes tydeligvis en rekke ting Eide og jeg er enige om her, men den faktiske uenigheten mellom oss kommer nok tydeligere frem i dette utsagnet: ”Kan det ikke tenkes at nettopp en dialogisk praksis framfor konfrontasjon fra fastlåste posisjoner vil bidra til et islam som er modernisert, slik flere og flere grupper i Europa ønsker, og som dermed vil være godt tilpasset de demokratiske idealene vi holder oss med?”

Jo, det er klart at noe slikt ”kan tenkes”. Mitt poeng er imidlertid at jeg tror en slik utvikling er svært usannsynlig dersom vi fortsetter å tillate eksponensiell vekst i antall muslimer. Det foreligger jo en rekke studier som peker på at integrasjonen med tiden går dårligere, ikke bedre, slik systemet nå fungerer. Derfor mener jeg at selve prinsippene for innvandringspolitikken må legges om.

Ragnar Næss stiller flere spørsmål til meg 25. mai, og her er i hvert fall noen svar. Ja, jeg har hatt gleden av å bli kjent med flere muslimer opp gjennom årene, både med naboer og kollegaer, både med liberale og fundamentalister. Og fordi jeg faktisk tror på verdien av dialog, stilte jeg som foredragsholder på Isfit-festivalen i Trondheim i vinter. Der møtte jeg en stor andel muslimer, blant annet en hijab-kledd kvinne som imponerte med sine skarpe iakttagelser og gode spørsmål i diskusjonene. Forøvrig er mitt eksemplar av Koranen, samt noe av den litteratur vi anbefaler på HonestThinking.org, personlige gaver fra en islamistisk venn.

Men nettopp mitt møte med en rekke muslimer, min respekt for deres overbevisning, og mitt (høyst ufullstendige) studium av muslimske intellektuelle som Sayyid Qutb, Muhammad Asad og Yusuf al-Qaradawi, har bidratt til å overbevise meg om at det vil være bortimot umulig å smelte vestlig og muslimsk kultur sammen til en høyere enhet av harmoni og gjensidig forståelse. Jeg tror det finnes en del fundamentale forskjeller her, som vi er nødt til å forholde oss til.

Næss spør meg hva slags følelser jeg har i forhold til innvandringen. I utgangspunktet var jeg like positiv som ham, noe jeg har fulgt opp på en rekke ulike måter gjennom årene, men etter hvert er jeg blitt mer og mer betenkt over utviklingen. Det riktige svaret er nok derfor å si at jeg i dag har blandede følelser for det som skjer. Javisst er det mye positivt, men det er dessverre ikke hele sannheten.

Næss spør også hvordan jeg tenker meg ”at vi konkret skal realisere målsettingen om å være åpne og gjestfrie i Norge”. Vel, det har neppe særlig hensikt å legge frem forslag til løsning på et konkret problem så lenge de fleste politikere og intellektuelle fastholder at vi egentlig ikke har noe problem. Det jeg imidlertid ønsker å understreke, er at de fleste målsetninger om et åpent, generøst, gjestfritt og trygt Norge sannsynligvis vil bli umulige å realisere dersom vi fortsetter med eksponensiell vekst i innvandringen. Noe slikt er ganske enkelt ikke håndterbart, og derfor heller ikke bærekraftig, i det lange løp.

Næss lurer på om jeg virkelig mente det bokstavelig da jeg skrev at vi kanskje må ”forberede oss på å leve i et samfunn der islam setter rammebetingelsene”. Ja, jeg gjorde det. Den såkalte replikatorkraften i islam er enorm (se f.eks. mine innlegg i Morgenbladet om begrepet memer, tilgjengelige på våre nettsider). Dette betyr at islam representerer en utfordring uten sidestykke i nyere europeisk historie. Konsekvensen vil, med mindre vi snart setter på bremsene, sannsynligvis bli en islamsk revolusjon i Europa, slik Iran fikk sin i 1979.

Olav Elgvin har, i motsetning til Eide og Næss, ingen tro på at det har noen hensikt å gå i dialog med innvandringsskeptikere. Hans innlegg 20. mai har overskriften ”Brungrums i forkledning”, og han er ikke snau i sine karakteristikker verken av meg eller det nettstedet jeg redigerer. La oss se på deler av hans argumentasjon.

Elgvin omtaler meg som redaktør for det ”innvandringsfiendtlige nettstedet HonestThinking.org”. Om han hadde lest litt grundigere, ville han ha oppdaget at vi er positive til innvandring, men negative til dagens innvandringspolitikk.

Elgvin skriver videre at han vil ”Komme med harde beskyldninger mot ’innvandringsskeptikernes’ moral og motiver.” Det er vanlig å snakke om minst tre typer etikk, nemlig regeletikk, dydsetikk og konsekvensetikk. Jeg vil tro at vi trenger å la alle disse perspektivene gi bidrag til vår moral, men at konsekvensetikk må ha en spesielt sentral plass i et sekularisert demokrati. Og nettopp en slik etikk tilsier at dagens innvandringspolitikk er umoralsk.

Elgvin skriver at det slett ikke er naivt ”å tro at innvandrere, ved å bo i et demokratisk samfunn, etter hvert kommer til å tilegne seg demokratiske verdier. [...] Alle mennesker preges av det samfunnet de lever i. Det gjelder selvfølgelig også innvandrere.” Det siste er utvilsomt riktig. Men ingen mennesker er i stand til å endre sin kultur, sine verdier og sine prioriteringer helt plutselig. Denslags tar tid, og kultur og holdninger går i arv fra generasjon til generasjon. Det betyr at det er en grense for hvor stor strøm av innvandrere et demokratisk samfunn er i stand til å absorbere. Og en eksponensiell vekst i antall muslimer vil garantere at vi kommer til å nå den grensen ganske raskt.

En annen sak er at det finnes en rekke muslimske intellektuelle (se ovenfor) som på prinsippielt grunnlag tar avstand fra demokrati som styreform, og da særlig tanken på et sekulært eller pluralistisk demokrati. Og det er ikke fordi de ikke kjenner til hvordan vi har det i vesten. Tvert imot.

Det er mye som tyder på at Elgvin har kjørt på autopilot da han skrev sitt innlegg. Han hevder f.eks. at ”innvandrere blir omtalt i entall, som ’innvandrerne’”. Entall? Joda, man skjønner hvor han vil; han bare snubler litt i det han forsøker å bruke en forslitt floskel. La meg svare med å snu et av de mest sentrale utsagnene i kronikken til Tor Bach 29. april: Det er nesten perverst å måtte si det, men ingen mennesker er kun individer, vi er alle medlemmer av ulike grupper som har større eller mindre betydning for vår identitet, væremåte og lojalitet. En vestlig svakhet som islam ikke har kopiert, er vår overdrevne vektlegging av individet, og tilsvarende undervurdering av fellesskapets betydning.

Elgvins anklager om ”brungrums” er uhyre alvorlige, men han har ikke lykkes i å dokumentere at de har et fnugg av sannhet i seg. De ser ut til å bygge på en blanding av mangelfull lesning og automatiske resonnementer. Det er nokså typisk for folk som er så til de grader overbevist om egen fortreffelighet at de ikke trenger å ta kritikk og motforestillinger alvorlig.

Norge og Europa står overfor enorme utfordringer, og det er tvingende nødvendig med debatt. Det siste vi trenger er svenske tilstander med omvendt proporsjonalitet mellom økende problemer og synkende ytringsfrihet. Jeg håper vi alle kan behandle hverandre med respekt i fortsettelsen, og jeg ønsker å rette en varm takk til Ragnar Næss for hans merknad om dette 25. mai.

Noen konklusjoner til slutt. Jeg kunne ha gitt min tilslutning til det meste av det Næss og Eide skriver, samt noe av det Elgvin skriver, om det ikke var for en bestemt ting: Det høye antallet muslimer og andre ikke-vestlige innvandrere. Og fortsatt eksponensiell vekst i dette allerede høye antallet vil innebære at vi kjører i økende hastighet mot det som kan komme til å bli en katastrofe.

Næss mener de fleste av mine argumenter ”er besvart i offentlig debatt i Norge”. Jeg tviler på at det stemmer, og henviser til del 2 av bakgrunnsnotatet. Både dette og andre relevante ting, finnes ved å gå til www.honestThinking.org/ssb/.

Tilbake til HonestThinking.org