Dette er versjon 2.3.1.
I versjon 2.2.1 er det gjort visse korrigeringer i tallmaterialet nedenfor pga påstanden i kronikken Innvandrertallets vekst 14.06.2005 om at gjennomsnittlig vekst for ikke-vestlige innvandrere i perioden 1990 - 2004 har vært 6,5%. Jeg har bedt SSB om en klargjøring her, siden denne vekstraten ikke er konsistent med tall Lars Østby operererte med i 1992.
I versjon 2.2.2 har jeg, ved tabellene med ulike vekstrater, føyd til en merknad om utfallsrommet for fremtidig vekst.
I versjon 2.3.1 har jeg modifisert en av mine uttalelser i avsnittet Mulig vekst i fremtiden.
Av Ole Jørgen Anfindsen
dr. scient., redaktør av HonestThinking.org
I tilknytning til min VG-kronikk Juks med innvandringstall 15.05.2005 trengs det ekstra informasjon, og det er dessuten naturlig å drøfte enkelte forhold nærmere. Dette dokumentet består av to hoveddeler, og hver av disse har igjen en del A og B:
Her fokuserer jeg på såkalte harde fakta. Del 1A inneholder dokumentasjon på de påstandene jeg har fremmet om SSB og Østby. Del 1B presenterer tallmateriale som forhåpentlig vil gjøre det enklere for folk å bedømme den situasjonen vi er kommet i.
For å dokumentere at SSB, og ikke minst SSB-forsker Lars Østby, har forsøkt å skjønnmale virkeligheten, skal vi ta utgangspunkt i boken Felleskap til besvær – om nyere innvandring til Norge, utgitt på Universitetsforlaget i 1992, med støtte fra Utlendingsdirektoratet.
Et av kapitlene i nevnte bok er skrevet nettopp av forsker Lars Østby fra SSB. Der skriver han blant annet følgende på side 153 - 154:
”Vi registrerer av og til at motstanderene mot innvandring bygger på en antakelse om at dagens innvandring vil gi et farget flertall, eller til og med et muslimsk flertall, ’i våre barns levetid’, ’om en generasjon’ og liknende. [...]
Vi har ved hjelp av vanlige demografiske modeller regnet på hvor stort dette innslaget kan komme til å bli i framtida, under ulike antakelser for innvandringen framover og med en fruktbarhetsutvikling som den vi har registrert hos gruppen. Selv når vi regner med det mest ekstreme alternativet, vil vi i 2050 komme opp i et innslag på 20 prosent av befolkningen med opprinnelse fra den tredje verden, og da oftest en eller flere generasjoner tilbake i tid. De mer sannsynlige forløp gir betydelig lavere tall, se [referanser til SSB-rapporter].
Registrerte muslimer utgjør i dag en liten andel av innvandrerne fra den tredje verden i Norge. Ved inngangen til 1990 var det om lag 20 000 muslimer i landet. Dette er om lag 1/3 av alle bosatte innvandrere fra den tredje verden. Selv om denne andelen kan tenkes å øke, må forventningen om et muslimsk flertall i Norge bygge på en forutsetning om at så mange etniske nordmenn omvender seg til islam at de vil utgjøre et stort flertall blant muslimene.”
Østby hevder altså at kun i ekstreme tilfeller vil det være slik at 20% av befolkningen i Norge i 2050 (dvs ca 1 million mennesker) kommer til å ha sin opprinnelse i den tredje verden, mens det er adskillig mer sannsynlig at denne andelen vil bli ”betydelig lavere”. Men i 2004 kunne SSB fortelle at vi allerede på det tidspunktet hadde nesten 250.000 innvandrere fra ikke-vestlige land (og da er tredje og senere generasjons innvandrere ikke regnet med, se nedenfor).
Det er altså for lengst klart at prognosene for perioden 1990 – 2050 har vært for lave (noe Lars Østby også innrømmet i en telefonsamtale med meg høsten 2004). Vi trenger ikke mer enn drøye tre prosent årlig vekst fremover, så vil Norge ha mer enn en million ikke-vestlige innbyggere i 2050. Det SSB for litt over ti år siden fremstilte som et ekstremt maksimum, er ikke lenger ekstremt i det hele tatt. Og dersom veksten de neste 45 år blir like sterk som den har vært siden 1970-tallet, da vil Norge ha et ikke-vestlig flertall i 2050.
Hvordan kunne SSB ta så feil? Vel, det er bare å lese de forskningsrapportene som Østby viste til da han hevdet ovenstående, så ser man raskt hvorfor. Disse rapportene legger nemlig en helt bestemt, og fullstendig urealistisk, antagelse til grunn for sine prognoser. En forutsetning som går igjen i samtlige rapporter, er at netto innvandring vil forbli mer eller mindre konstant gjennom hele fremskrivningsperioden.
At denne forutsetningen virkelig er urealistisk, kan kort forklares ved å vise til at jo flere innvandrere man tar inn, jo flere søknader får man om familiegjenforening eller innreisetillatelse for ektefeller som hentes fra hjemlandet. Dette gir en selvforsterkende effekt, og resulterer gjerne i såkalt eksponensiell vekst.
At det virkelig forholder seg slik blir da også bekreftet av SSBs egne tall. De viser at innvandrerbefolkningen økte stadig sterkere i tiden frem til de aktuelle rapportene ble publisert rundt 1990, og at det har fortsatt på samme måte i alle år siden da (se f.eks. www.ssb.no/innvstat/).
Østby begrunner ikke sine ekstremt beskjedne fremskrivninger nærmere i ovennevnte bok, men nøyer seg med å henvise til noen forskningsrapporter fra SSB. I denne sammenheng er det denne rapporten som er mest interessant:
Rapporter fra Statistisk Sentralbyrå 91/10
Tallet på innvandrere og deres etterkommere fram mot år 2050
Her presenteres ganske riktig meget forsiktige prognoser for utviklingen i antall innvandrere frem mot 2050, men grunnen til at prognosene er så beskjedne, er at de bygger på den merkverdige og totalt urealistiske forutsetning at nettoinnvandringen skulle holdes konstant i hele perioden fra 1990 til 2050. Selvsagt helt umulig med den politikk vi hadde den gangen, og enda mer umulig nå.
Forfatteren av forskningsrapport nr 91/10 har ønsket å forsikre seg om at ingen skulle legge mer i hans beregninger enn hva det var grunnlag for, og kom derfor med følgende presisering på side 67 i sin rapport:
”Valget av forutsetninger om den årlige nettoinnvandring for de ulike gruppene er et kjernepunkt i disse beregningene. Bare hvis de politikkvalg de innebærer er interessante som praktiske eller hypotetiske muligheter, er beregningsresultatene av interesse. Vi har truffet våre valg ut fra overveielser om dette. Men vi har ingen garanti for at våre valg er vellykket. Andre kunne truffet andre valg. Den som gjør bruk av resultatene må derfor gjøre seg opp sin egen mening om hvorvidt våre alternativer er interessante.”
Det er nærliggende å tolke dette slik at den aktuelle forskeren er blitt pålagt å bygge sine fremskrivninger på forutsetninger han selv ikke er helt komfortabel med. Men for ytterligere å gardere seg mot misforståelser, føyer han så til følgende understatement på side 68:
”Vi regner med at innvandringen også i framtida vil kunne styres av myndighetene. [...] Mange forhold, blant annet regler om familiegjenforening, vil kunne gjøre det vanskelig å gjennomføre [en slik styring]”.
Her sies det nesten rett ut at dersom politikerne skulle komme til å videreføre den politikken de hadde holdt på med frem til ca 1990, da vil ville resultatet bli noe helt annet enn hva SSBs fremskrivninger tilsa.
Og det er da også slik det har gått. For å gi leseren en viss anelse om hvor fullstendig misvisende Østbys påstander er, skal vi ta for oss noen enkle tall fra SSB. Disse tallene er hentet fra Østby selv og fra www.ssb.no/innvstat/. NB: De fleste tallene er avrundet.
Østby skrev i ovennevnte bok: ”Ved inngangen til 1990 var det om lag 20 000 muslimer i landet. Dette er om lag 1/3 av alle bosatte innvandrere fra den tredje verden”. Altså hadde vi ca 60.000 bosatte innvandrere fra den tredje verden på den tiden. Oversiktskurvene på ovennevnte nettside hos SSB tyder imidlertid på at tallet nok var litt høyere enn 60.000. Når vi også tar med innvandrere fra øst-Europa, ser det ut til at Norge hadde ca 80.000 ikke-vestlige innvandrere i 1990.
I følge SSB hadde det tilsvarende tallet per 2004 vokst til 249.000. En vekst i antall ikke-vestlige innvandrere fra ca 80.000 i 1990 til 249.000 i 2004 betyr at gjennomsnittlig årlig vekst for denne gruppen her i landet har vært i overkant av 8% i perioden (se nedenfor). Merknad: SSB kom 14.06.2005 med en opplysning i Klassekampen som kan tyde på at det korrekte tallet for 1990 er høyere enn 80.000 - jeg har bedt SSB klargjøre dette.
Østby har derimot hevdet at det ville være helt ekstremt dersom så mye som 20% av landets befolkning skulle ha ikke-vestlig bakgrunn i 2050. Østby så altså for seg en økning i ikke-vestlige innvandrere fra ca 80.000 i 1990 til maks 1.000.000 i 2050. Når vi regner på dette, finner vi at Østby forventet at gjennomsnittlig årlig vekst i ikke-vestlige innvandrere i denne perioden maksimalt ville bli litt over 4%, men altså sannsynligvis ”betydelig lavere”, dvs omtrent 3% per år (noen lesere vil kanskje stusse over dette, men 3% er faktsik betydelig lavere enn 4% i denne sammenheng, på samme måte som 5, 6 eller 7% er betydelig høyere – se på tabellene nedenfor, så skjønner du hvorfor).
Hittil tyder altså alt på at Østby tok grundig feil, og situasjonen er nå snudd helt på hodet. Veksten har de siste 15 årene ligget over 8% per år i snitt, men må de neste 45 årene på en eller annen måte komme ned i ca 3,5% per år i snitt dersom vi ”bare” skal ha 1 million ikke-vestlige innvandrere her i 2050. Det Østby for et drøyt tiår siden fremstilte som et ekstremt scenario, fortoner seg ikke lenger som ekstremt i det hele tatt. Men Østby tok altså ikke feil fordi han er en dårlig fagmann, men fordi han, av grunner vi bare kan spekulere på, falt for fristelsen til å skjønnmale virkeligheten.
Om vi ser på islams vekst i Norge er tallene enda mer dramatiske. Østby opplyste i ovenstående sitat at Norge hadde ca 20.000 muslimer i 1990, mens tallet siden har steget til mer enn 80.000. Dette tilsier en firedobling av antall muslimer i Norge i løpet av en 14-årsperiode, eller en gjennomsnittlig årlig vekst i antall muslimer på mer enn 10%.
For ordens skyld: SSBs statistikk viser ganske enkelt hvor mange som er medlemmer av ulike islamske menigheter og trossamfunn, og fanger derfor ikke opp muslimer som ikke er medlemmer av slike organisasjoner.
Da SSB la frem de forskningsrapportene som Østby henviste til, forsøkte man å gi fremskrivninger for ”innvandrere og deres etterkommere”. Senere har man gått bort fra dette, og man har dessuten innført en ny definisjon av begrepet innvandrer (hentet fra www.ssb.no/innvstat/):
Innvandrerbefolkningen består av personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet.
Dette betyr f.eks. at dersom en person som er født i Norge av innvandrerforeldre, gifter seg med en fra sitt opprinnelsesland (hvilket svært mange andre- og senere-generasjons innvandrere gjør), da vil parets eventuelle barn ikke regnes som innvandrere i SSBs ulike statistikker.
Det er mulig at det kan argumenteres godt for en slik begrepsbruk, men jeg mener det er uheldig at man i så fall ikke innfører et nytt begrep som kan fange opp nettopp ”innvandrere og deres etterkommere”. Når man ikke gjør det, avskjærer man muligheten for å få tak i viktig demografisk informasjon.
Argumentet som fremføres til fordel for ovenstående, er gjerne et motspørsmål av typen ”Hvor lenge skal man egentlig regne folk som innvandrere?” Det er selvsagt et interessant spørsmål, og det gis nok ikke noe helt enkelt svar. Men det er i hvert fall rimelig å se dette i forhold til hvor raskt de ulike innvandrergruppene blir integrert i samfunnet, og jeg kan ikke se at det er godtgjort at integrasjonen av ikke-vestlige innvandrere går så raskt at det er naturlig at de så å si skal ”forsvinne ut av statistikken” etter kun to generasjoner.
Utviklingen de siste 20 – 30 årene tilsier at Norge vil bli et ikke-vestlig og/eller muslimsk land i løpet av 50 – 150 år fra nå. For det første er det påfallende hvordan dette underkommuniseres fra SSB sin side. For det andre fungerer SSBs nåværende definisjon av begrepet innvandrer slik at det tilslører realitetene.
På bakgrunn av ovenstående dokumentasjon, kan vi konkludere som følger:
Begge disse forholdene er svært alvorlige.
SSBs handling i denne saken er alvorlig, fordi man har latt politiske hensyn overstyre de faglige, noe som er ødeleggende for SSBs troverdighet.
Østbys handling i denne saken er etter min vurdering enda mer kritikkverdig. Han har bevisst villedet folk, og dermed misbrukt sin faglige autoritet på det groveste. Han har opptrådd på en måte som er i strid med enhver rimelig forskningsetikk. Østbys kronikk i Aftenposten 30.12.2004 viser at han stadig vekk fortsetter omtrent som før. Og det altså i en sak som har større betydning for Norges fremtid enn noe annet politisk spørsmål i etterkrigstiden.
Den 26.12.2004 kunne en del forskere i Thailand se på sine instrumenter at det skjedde ting ute i havet som kunne resultere i en tsunami. De valgte ikke å varsle om faren, av frykt for å skape unødig uro. Det ble en skandale og en tragedie.
Østby og SSB har i mange år kunnet studere i detalj hvordan en demografisk tsunami er i ferd med å bygge seg opp, men de mener det er viktigere å unngå uro og stigmatisering av innvandrere enn å gjøre folk oppmerksomme på situasjonen, så derfor har de i alle år valgt å skjønnmale virkeligheten. Det er en skandale.
Av erfaring vet jeg at man raskt kan bli avkrevd tall for den fremtidige innvandrerbefolkningen dersom man ønsker å kritisere SSB. Et slikt krav bygger imidlertid på minst én misforståelse, nemlig den at man forsøker å konkurrere med SSB og produsere bedre fremskrivninger enn det de gjør. Men det er selvsagt fullt mulig å finne feil og mangler i det SSB produserer selv om man ikke kommer med alternativt fremskrivninger. Slike fremskrivninger krever nemlig at man har tilgang til store mengder informasjon (fødselstall, aldersfordeling, forventet levealder, migrasjonsmønstre, m.m.).
Men selv om jeg altså ikke kommer med beregninger som kan konkurrere med SSB, så legger jeg likevel frem noen såkalte hva-hvis-analyser (what-if analyses). Men først et lite tilbakeblikk.
Antall registrerte muslimer i Norge (dvs medlemmer av islamske trossamfunn) har økt fra 20.000 i 1990 til drøyt 80.000 i 2004. Man kan ved matematiske beregninger, eller ved litt prøving og feiling i et regneark, finne ut at dette tilsvarer ca 10,5% vekst i snitt per år. Dette kan anskueliggjøres med følgende tabell (som altså er produsert vha et regneark).
|
Årlig vekst i prosent: |
10,5 % |
|
Her er det prosenttallet x vi har funnet |
|
|
Vekstfaktor per år: |
1,105 |
|
Vekstfaktoren, 1+x/100, brukes fra rad til rad. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
År |
Antall |
|
|
|
|
1990 |
20 000 |
|
Dette tallet kommer fra SSB |
|
|
1991 |
22 100 |
|
Dette tallet er 10,5% større enn det for 1990 |
|
|
1992 |
24 421 |
|
Dette tallet er 10,5% større enn det for 1991 |
|
|
1993 |
26 985 |
|
Dette tallet er 10,5% større enn det for 1992 |
|
|
1994 |
29 818 |
|
Og så videre... |
|
|
1995 |
32 949 |
|
|
|
|
1996 |
36 409 |
|
|
|
|
1997 |
40 231 |
|
Merk at tallene fom 1991 tom 2004 er "kunstige", |
|
|
1998 |
44 456 |
|
dvs de er bare mellomregningsresultater. De |
|
|
1999 |
49 124 |
|
virkelige tallene for hvert år fordeler seg med noen |
|
|
2000 |
54 282 |
|
over og noen under de tallene som står her. |
|
|
2001 |
59 981 |
|
|
|
|
2002 |
66 279 |
|
|
|
|
2003 |
73 239 |
|
|
|
|
2004 |
80 929 |
|
Dette er omtrent likt med SSBs tall for 2004 |
Det høres kanskje ikke så mye ut med 10,5% årlig vekst, men, som man kan se av denne tabellen, så gir det en firedobling i løpet av 14 år. Og om veksten fortsetter like raskt, vil det gi en ny firedobling i løpet av de neste 14 år, og så videre. Dette er dramatisk.
Om vi i stedet ser på antall ikke-vestlige innvandrere i Norge, så har det antallet økt fra ca 80.000 i 1990 til 249.000 i 2004. Man kan sette opp en tilsvarende tabell som den over, og vil finne at gjennomsnittlig årlig vekst for denne gruppen har vært ca 8,4% i perioden (men se merknader om dette ovenfor).
Etter å ha vist hvordan veksten faktisk har vært, går vi videre til å spørre hva konsekvensene vil bli i fremtiden gitt ulike vekstrater. NB: det som står nedenfor kalles en hva-hvis-analyse (what-if analysis), og det er ikke det samme som prognose/fremskrivning. Det siste er komplisert, og krever at man tar hensyn til fødselsrater, forventet levealder, migrasjonsmønstre, m.m. En hva-hvis-analyse er slik sett en sterkt forenklet versjon av en fremskrivning, det er både dens styrke og svakhet.
Spesiell merknad for journalister, bloggere, leserbrevskribenter m.m.: Dersom du er usikker på forskjellen på en fremskrivning og en hva-hvis-analyse, da bør du ikke uttale deg om disse tingene. Overlat saken til andre.
Så kan man selvsagt spørre: Har hva-hvis-analyser noen verdi i det hele tatt? Ja, de er meget interessante, så sant man velger fornuftige forutsetninger. Mine forutsetninger er som følger:
Den som ønsker å argumentere mot min analyse, må altså godtgjøre at det er noe feil med minst én av ovenstående tre forutsetninger. La oss likel drøfte noen nærliggende innvendinger med en gang.
Innvending 1: Man kan ikke ekstrapolere inn i fremtiden på denne måten; det er ikke slik verden er. Svar: Denne innvendingen er vanlig å bruke, men bygger på en grunnleggende misforståelse. Når vi om 10, 25 eller 50 år ser tilbake på hva som har skjedd siden 2005, så vil vi konkludere at veksten i antall muslimer er angitt ved en viss faktor (som hypotetisk sett kan være negativ - hvilket i så fall innebærer at antall muslimer har sunket). Når vi kjenner den faktoren, kan vi regne ut den gjennomsnittlige årlige veksten. Det er slik verden er, og den veksten vi har, er av natur "prosentvis".
Innvending 2: Veksten vil etter hvert stoppe opp av seg selv. Svar: Ja, det er helt riktig, og derfor har jeg avsluttet hver tallkolonne når tallene når en viss størrelse.
Innvending 3: Veksten vil sannsynligvis bli lavere om noen år. Svar: Ja, det kan godt hende, f.eks. pga økomiske nedgangstider, boligmangel, m.m. Men det kan også godt hende at veksten vil bli styrket, så dette kan slå begge veier. Men nettopp fordi veksten kan komme til å synke, tar vi med beregninger som viser akkurat det. Og dersom veksten er på rundt 8 - 10% i en del år, for så å krype nedover mot f.eks. 4%, ja så kan jo snittet kanskje komme til å bli noe slikt som 5 til 7% for den aktuelle perioden, hvilket nettopp er blant de muligheter jeg tar for oss i min hva-hvis-analyse.
Mulig fremtidig vekst for antall muslimer i Norge
Denne tabellen viser hvordan økningen i antall muslimer kan komme til å bli, gitt noen alternative antagelser om gjennomsnittlig årlig vekst.
|
Alternativ: |
|
A |
B |
C |
D |
E |
|
Årlig vekst i prosent: |
9 % |
7 % |
5 % |
4 % |
3 % |
|
|
Vekstfaktor per år: |
1,090 |
1,070 |
1,050 |
1,040 |
1,030 |
|
|
Vekstfaktor per 5 år: |
1,539 |
1,403 |
1,276 |
1,217 |
1,159 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
År |
Antall |
Antall |
Antall |
Antall |
Antall |
|
|
2005 |
78 000 |
78 000 |
78 000 |
78 000 |
78 000 |
|
|
2010 |
120 013 |
109 399 |
99 550 |
94 899 |
90 423 |
|
|
2015 |
184 654 |
153 438 |
127 054 |
115 459 |
104 825 |
|
|
2020 |
284 114 |
215 204 |
162 156 |
140 474 |
121 521 |
|
|
2025 |
437 144 |
301 835 |
206 957 |
170 908 |
140 877 |
|
|
2030 |
672 600 |
423 340 |
264 136 |
207 935 |
163 315 |
|
|
2035 |
1 034 879 |
593 756 |
337 112 |
252 985 |
189 326 |
|
|
2040 |
1 592 289 |
832 773 |
430 249 |
307 795 |
219 481 |
|
|
2045 |
2 449 935 |
1 168 008 |
549 119 |
374 480 |
254 439 |
|
|
2050 |
3 769 528 |
1 638 191 |
700 831 |
455 612 |
294 964 |
|
|
2055 |
5 799 887 |
2 297 648 |
894 457 |
554 321 |
341 945 |
|
|
2060 |
|
3 222 570 |
1 141 579 |
674 417 |
396 408 |
|
|
2065 |
|
4 519 821 |
1 456 976 |
820 531 |
459 545 |
|
|
2070 |
|
6 339 283 |
1 859 512 |
998 301 |
532 739 |
|
|
2075 |
|
|
2 373 261 |
1 214 586 |
617 590 |
|
|
2080 |
|
|
3 028 950 |
1 477 730 |
715 956 |
|
|
2085 |
|
|
3 865 792 |
1 797 884 |
829 989 |
|
|
2090 |
|
|
4 933 840 |
2 187 401 |
962 185 |
|
|
2095 |
|
|
6 296 968 |
2 661 308 |
1 115 436 |
|
|
2100 |
|
|
|
3 237 888 |
1 293 097 |
Kommentarer til de alternative vekstratene i ovenstående tabell finnes nedenfor.
Mulig fremtidig vekst for antall mennesker med ikke-vestlig bakgrunn i Norge
Denne tabellen viser hvordan økningen i antall ikke-vestlige innbyggere kan komme til å bli, gitt noen alternative antagelser om gjennomsnittlig årlig vekst.
|
Alternativ: |
|
A |
B |
C |
D |
E |
|
Årlig vekst i prosent: |
9 % |
7 % |
5 % |
4 % |
3 % |
|
|
Vekstfaktor per år: |
1,090 |
1,070 |
1,050 |
1,040 |
1,030 |
|
|
Vekstfaktor per 5 år: |
1,539 |
1,403 |
1,276 |
1,217 |
1,159 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
År |
Antall |
Antall |
Antall |
Antall |
Antall |
|
|
2005 |
250 000 |
250 000 |
250 000 |
250 000 |
250 000 |
|
|
2010 |
384 656 |
350 638 |
319 070 |
304 163 |
289 819 |
|
|
2015 |
591 841 |
491 788 |
407 224 |
370 061 |
335 979 |
|
|
2020 |
910 621 |
689 758 |
519 732 |
450 236 |
389 492 |
|
|
2025 |
1 401 103 |
967 421 |
663 324 |
547 781 |
451 528 |
|
|
2030 |
2 155 770 |
1 356 858 |
846 589 |
666 459 |
523 444 |
|
|
2035 |
3 316 920 |
1 903 064 |
1 080 486 |
810 849 |
606 816 |
|
|
2040 |
5 103 492 |
2 669 145 |
1 379 004 |
986 522 |
703 466 |
|
|
2045 |
|
3 743 614 |
1 759 997 |
1 200 255 |
815 509 |
|
|
2050 |
|
5 250 613 |
2 246 252 |
1 460 294 |
945 399 |
|
|
2055 |
|
|
2 866 850 |
1 776 671 |
1 095 977 |
|
|
2060 |
|
|
3 658 908 |
2 161 592 |
1 270 537 |
|
|
2065 |
|
|
4 669 796 |
2 629 907 |
1 472 901 |
|
|
2070 |
|
|
5 959 975 |
3 199 684 |
1 707 496 |
|
|
2075 |
|
|
|
3 892 905 |
1 979 455 |
|
|
2080 |
|
|
|
4 736 314 |
2 294 731 |
|
|
2085 |
|
|
|
5 762 450 |
2 660 223 |
|
|
2090 |
|
|
|
|
3 083 927 |
|
|
2095 |
|
|
|
|
3 575 117 |
|
|
2100 |
|
|
|
|
4 144 540 |
Viktig merknad: Tabellene ovenfor viser det jeg tror er den viktigste delen av utfallsrommet for den videre utviklingen i antall muslimer og ikke-vestlige i Norge. Med andre ord, så tror jeg at vi sannsynligvis vil oppleve at gjennomsnittlig årlig vekst vil ligge i området 3 - 9%. Men, selvfølgelig, veksten kan også bli høyere eller lavere enn dette. Og om den nå ender opp ett eller annet sted i området 3 - 9%, ja så viser disse tabellene enkelt og greit hva konsekvensene vil bli. På bakgrunn av en ny opplysning som kom fra SSB 14.06.2005 (der de hevder at 6,5% er det riktige veksttallet for 1990 - 2004, ikke drøyt 8% som tidligere tall fra Østby og SSB tilsa), SSBs nye fremskrivning fra desember 2005, samt generell informasjon fra media, er jeg kommet til at jeg vil modifisere mitt tidligere utsagn om forventet fremtidig vekstrate noe (slik jeg hele tiden har antydet at jeg kunne komme til å gjøre): Jeg tror det skal en del til om gjennomsnittlig vekst frem mot 2050 blir lavere enn 4% per år, og jeg tror det skal ganske mye til for at den skal komme under 3%. Jeg tror altså fortsatt at vi har noen tøffe utfordringer foran oss.
Kommentarer til de alternative vekstratene i ovenstående tabeller:
Merknad 1: I tabellene ovenfor ligger det selvsagt ingen påstand om at veksten vil være konstant på det ene eller andre nivået i årene fremover. Veksten kan variere så mye den vil fra år til år, vi vil uansett få en eller annen gjennomsnittlig vekst over en gitt periode, og det er altså ulike alternativer for slike snittverdier som vises i tabellene.
Merknad 2: Jeg påstår ikke at veksten nødvendigvis vil fortsette til vi passerer 5 millioner muslimer eller ikke-vestlige her i landet. Jeg har ganske enkelt valgt å avslutte de enkelte kolonnene så snart et såpass stort tall dukker opp. Ett eller annet sted må man sette en slik grense, og jeg har valgt å stoppe så snart befolkningen i landet er blitt mer enn fordoblet. Det kan sikkert argumenteres både for høyere og lavere verdier enn dette, men det gjør ingen prinsippiell forskjell, vi snakker uansett om snittverdier for vekst over lengre perioder (vi kan f.eks. ha en viss snittvekst herfra til 1 million muslimer, eller vi kan tenke oss en annen, muligens noe lavere, snittvekst herfra til 2 millioner muslimer, osv).
Merknad 3: Jeg kommer ikke med bastante konklusjoner om hvor sterk veksten vil bli i årene fremover, og er selvsagt åpen for at veksten kan bli lavere enn det vi har sett hittil. Jeg har gjort en del vurderinger som tilsier at veksten neppe vil komme under 5% per år i snitt (se begrunnelse nedenfor), men er likevel åpen for at jeg kan ta feil på det punktet. Jeg ønsker derfor å komme med en utfordring til dem som er uenige.
Merknad 4: Tabellene ovenfor anskueliggjør det jeg tror er den mest sannsynlige delen av utfallsrommet for den fremtidige veksten i innvandrerbefolkningen (inkludert etterkommere). Med andre ord, jeg tror det er liten sannsynlighet for at den gjennomsnittlige veksten over lang tid blir lavere enn 3% eller høyere enn 9%.
Utfordring: Dersom SSB eller andre er uenige i min vurdering av at den gjennomsnittlige veksten, både for muslimer og andre ikke-vestlige grupper, i mange år fremover sannsynligvis vil være minst 5% per år, så bør man ganske enkelt gjøre følgende: Legg frem argumenter som tilsier at veksten vil synke fra dagens nivå på 7 – 11% og ned til det nivå man har tro på. Med mindre solide argumenter av denne typen fremlegges, vil det være helt uansvarlig av politikere og andre å legge til grunn at veksten likevel, av årsaker som selv ikke SSB er i stand til å forklare, skal kunne komme ned på et nivå der den blir håndterbar.
Og her er vi ved et nøkkelpunkt i disse betraktningene. Vi har hatt visse problemer med integrasjon av innvandrere helt siden 1970-tallet, men de har ikke vært av de aller største. Mange Europeiske land har i dag problemer som får våre til å blekne. Men hvordan skal det gå når samfunnet etter hvert skal integrere ikke 5000, 10.000 eller 20.000 ikke-vestlige innvandrere per år, men etter hvert 40.000 eller 60.000 per år?
Jeg kan ikke huske å ha sett noen troverdig modell for hvordan man skal håndtere en slik vekst som ovenstående tabeller tilsier at vi kan komme til å få. Men det må være noe av det minste vi kan forlange av dem som har ansvaret for det hele. Om man ikke selv tror man er i stand til å håndtere situasjonen, hvordan kan man da forlange at andre skal tro det?
Når jeg mener det er usannsynlig at den gjennomsnittlige veksten, i hvert fall frem mot 2050, vil bli lavere enn 5% per år, så bygger det på to forhold.
For det første bygger det på hvilket mønster som har avtegnet seg etter mer enn 30 år med betydelig innvandring fra ikke-vestlige land. Og det mønsteret er enkelt og greit: veksten har variert noe, men stort sett holdt seg ett eller annet sted mellom 5 og 15% per år hele tiden. Det betyr at med mindre man kan peke på konkrete faktorer som vil bidra til å senke veksten i forholdsvis nær fremtid, så må nødvendigvis fortsatt vekst av omtrent samme størrelse være vår ”null-hypotese”, eller i det minste én av de typene scenarier man vurderer. I så måte er ovenstående tabeller egentlig for beskjedne.
For det andre kan Human Rights Service (www.rights.no) dokumentere at ordningene med familiegjenforening og hente-ekteskap brukes systematisk. Det vises her til den grundige og omfattende rapporten Feminin integrering – utfordring i et fleretnisk samfunn, Kolofon/HRS, 2003 (finnes også i engelsk oversettelse: Human visas – a report from the front lines of Europe’s integration crisis, 279 sider). Og det vises ikke minst til den nye rapporten som Human Rights Service (HRS) nå legger frem 19. mai 2005. HRS sine undersøkelser av disse forholdene viser at for de viktigste av våre innvandringsgrupper er andelen av unge menn og kvinner som gifter seg med folk fra sitt opprinnelsesland, stabil eller økende.
Dersom dette mønsteret holder seg, hvilket det altså er god grunn til å forvente, så er det slett ikke utenkelig at veksten kan bli enda høyere enn dagens nivå. Men selv om veksten skulle synke ned til området 5 til 7% per år, så vil tallene likevel være dramatiske. Og til og med en så lav årlig vekst som 4%, vil etter hvert gi oss betydelig større utfordringer knyttet til integrering enn det vi hittil har hatt.
Her tar jeg for meg de ikke fullt så ”harde” problemstillingene. Det vil si problemstillinger der enkle svar ikke alltid finnes, der de etiske dilemmaene står i kø, og der det stort behov for dialog og debatt mellom folk som har et felles engasjement for demokrati og menneskerettigheter, men som likevel ser ulikt på hvordan man skal forholde seg til de enorme utfordringene som den demografiske utviklingen nå er i ferd med å gi oss.
Innvandringsdebatt har vært et smertens barn helt siden 1970-tallet. Mange føler nok at uttrykket politisk korrekt er forslitt og oppbrukt, men er det noe område der dette uttrykket har sin berettigelse, så må det være her. Særlig er det slik at det er en del ting som har vært politisk ukorrekt, i betydningen tabu eller forbudt å diskutere. Det har neppe ført særlig mye godt med seg. Heldigvis er dette mønsteret i ferd med å bli brutt ned, men vi har ennå en lang vei å gå før vi har en fri, grundig og åpen debatt om alle sider ved innvandringen. Nedenfor er noen korte og ufullstendige betrakninger omkring slike ting. Jeg mener det er stort behov for debatt av noen av disse emnene, og jeg håper norske intellektuelle vil gripe fatt i dem i mye større grad enn hva vi hittil har sett.
Det var lenge populært å parkere de fleste typer innvandringsdebatt med mantraet ”vi må ikke generalisere”. Etterhvert som det intellektuelt uholdbare i dette gikk opp for mange, overtok ulike varianter av ”vi må ikke lage noe kunstig skille mellom ’oss’ og ’dem’” en tilsvarende rolle.
Men man kan ikke få i både pose og sekk her. Enten må man jobbe for assimilering slik at alle ulikheter mellom ’oss’ og ’dem’ blir borte, eller så må man akseptere at det finnes høyst reelle ting som skiller oss. Dessuten må vestlige mennesker, i all sin selvgodhet og kulturelle arroganse, slutte å tro at de andre nødvendigvis ønsker å bli identifisert med oss. I mange tilfeller gjør de slett ikke det. Særlig er det mange muslimer som grøsser ved tanken på at de selv eller deres barn skulle bli vestliggjort. Så lenge slike holdninger finnes hos muslimer eller andre ikke-vestlige grupper, vil det i en rekke sammenhenger være behov for å skille mellom oss og dem.
Et annet debattparkeringsmantra som noen ganger brukes, er at vi må slutte å betrakte innvandrere som en gruppe eller et kollektiv; de er da like individuell som oss andre! Vel, alle mennesker er både individer og medlemmer av ulike grupper. Det er slik verden er. Noen av de gruppene vi tilhører, betyr mye for oss når det gjelder ting som identitet og lojalitet, mens andre betyr mindre. Dersom vi tror at innvandrere kan behandles bare som individer, da ligger det både manglende refleksjon samt en viss porsjon kulturell sjåvinisme bak dette.
Det er sikkert noen som, etter å ha lest del 1 av dette notatet, ønsker å komme trekkende med ett eller annet debattparkeringsmantra. Og jeg synes altså denslags er høyst upassende. Etter min mening er det en moralsk plikt for enhver intellektuell å gå inn i de problemstillingene som den demografiske utviklingen stiller oss ovenfor, og det å forsøke å sabotere, motarbeide eller forhindre slik debatt, er i sin natur anti-intellektuelt, og ikke minst anti-demokratisk.
Den 8. desember 2004 hadde jeg et innlegg i Vårt Land som tok opp dette at vi er ca fire millioner nordmenn som nå er i en slags demografisk konkurranse med flere hundre millioner muslimer i de landene som flesteparten av våre innvandrere, gjennom systematisk bruk av hente-ekteskap, stadig kommer fra. Ingen behøver å være i tvil om det langsiktige resultatet av denne prosessen, nemlig at nordmenn vil bli en minoritet i eget land. I den sammenheng skrev jeg følgende:
En aktuell hendelse som setter det hele i et meget interessant perspektiv, er tildelingen av Raftoprisen for 2004 til Rebiya Kadeer. Årets pris er en støtte til de muslimske Uighurenes kamp mot systematisk innvandring fra de tallmessig overlegne kineserne.
Det ser altså ut til å være bred enighet om at Uighurene, i likhet med f.eks. irakere og afghanere, bør ha rett til selvstyre, slik at de kan bevare sin etniske, kulturelle og religiøse identitet. Men er det noen som kan forklare hvorfor er det rosverdig å arbeide for slike målsetninger i den tredje verden, mens det er kritikkverdig å gjøre det samme i vesten?
Foreløpig har ingen ønsket å gi noe svar på dette. Det er forståelig. For hvordan kan noen det ene øyeblikket snakket varmt om den ene eller andre folkegruppes selvinnlysende rett til selvstyre, mens man i det neste hevder at det er xenofobisk eller til og med rasistisk å mene at også nordmenn, briter eller franskmenn, for eksempel, burde ha rett til selvstyre i sine respektive land.
De vestlige land er rike, og det forplikter selvsagt. Men er vi virkelig forpliktet til å overlate landene våre til folk med helt andre kulturer enn de som har blitt dyrket frem her hos oss gjennom århundrene?
En som har sterke synspunkter på akkurat dette, er Ingrid Vad Nilsen, Prost og leder i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke. Hun ble sitert på følgende i Vårt Land 4. juni 2004: ”Muslimer har like mye rett til å bo her i landet som andre. Ingen har hevd på å være her, [...]”.
Dette virker ikke innlysende, og det hadde vært fint om noen forsøkte å gå i dybden på denne problemstillingen.
En mulig reaksjon på mitt anliggende i dette notatet, kan parafraseres slik: ”Kom ikke her og plag oss med demografiske prognoser, vi holder oss til menneskerettighetene!”
Med andre ord virker det som om mange mener at menneskerettighetene forplikter oss til å føre en innvandringspolitikk omtrent som den vi har hatt de siste 30 årene, og da er det i grunnen ikke så mye mer å si om den saken. Vi kan jo ikke sette menneskerettighetene til side!
Nei, det er nettopp det vi ikke kan. Men før vi på det grunnlaget avblåser hele debatten, bør vi klargjøre hva vi mener med menneskerettigheter. Dette begrepet har minst tre ulike betydninger. For det første er det idéene om at alle mennesker har visse rettigheter, for det andre har man forsøkt å konkretisere disse i form av menneskerettighetserklæringer, og for det tredje har man implementasjonen av sistnevnte i form av lovgivning, rettspraksis og normer i ulike samfunn.
Da FN i sin tid utformet enneskerettighetserklæringen, var det fordi man var smertelig klar over at bare en privilegert minoritet i verden levde i samfunn som i rimelig grad praktiserte de bakenforliggende idéene. Tanken var altså at man ville bidra til en utvikling der stadig flere land respekterte og håndhevet menneskerettighetene.
Det forundrer meg at så få intellektuelle, i hvert fall i offentlig debatt, ser ut til å skille klart mellom de tre ovennevnte betydningene av menneskerettigheter. Men når man ikke skiller mellom tanken om at mennesker har visse rettigheter på den ene siden, og FNs menneskerettighetserklæring på den andre, da får man problemer.
Helt spesielt avskjærer man seg fra å drøfte om FNs menneskerettighetserklæring kan inneholde menneskelige svakheter, og i stedet behandler man den som om den var et resultat av en ufeilbarlig åpenbaring. En slik holdning kan bli en alvorlig trussel mot menneskerettighetene, og jeg tror det med tiden vil tvinge seg frem et oppgjør med denne menneskerettighetserklæringsfundamentalismen, eller kort og godt FN-fundamentalismen.
For i stedet for at land som ”har” menneskerettigheter, eksporterer disse, risikerer vi å importere den mangel på menneskerettigheter majoriteten av verdens land sliter med. Resultatet kan altså komme til å bli det stikk motsatte av hva FN håpet på.
Min påstand er altså at vi trenger en grunnleggende debatt om menneskerettighetene, og jeg tror det haster.
Man trenger ikke dra lenger enn til Sverige for å finne et samfunn som nå har sterke begrensninger i ytringsfriheten. Jeg frykter at det bare er et tidsspørsmål før vi kan komme til å oppleve det samme i andre land, inkludert Norge. Her er noen smakebiter hvordan tilstanden etter hvert er blitt i vårt naboland:
Til tross for enorme problemer, har Sverige nesten ikke offentlig debatt om innvandringen. Det er ellers vel kjent at de som velger å bryte med den kompakte, politiske korrekthet som preger svensk offentlighet, blir diskriminert, trakassert og i noen tilfeller presset ut av sine stillinger. Vi risikerer samme utvikling i Norge om vi ikke snart tar rev i seilene.
Dersom man antyder at den demografiske utviklingen er i ferd med å løpe løpsk, blir man gjerne møtt med noen overbærende kommentarer om at Norge har moderat eller liten innvandring og at ting stort sett går greit. Se for eksempel hva Lars Østby fra SSB skrev i Aftenposten 30.12.2004 og i Dagbladet 25.04.2005.
Om man derimot ymter frempå om at det nå er såpass store problemer knyttet til integrering av innvandrere at vi burde ta en pause å sørge for å integrere de som allerede er her, før vi tar inn flere, så får man høre at det nok dessverre ikke er mulig, for utviklingen lar seg ikke stoppe.
Neivel, så hvilke av disse to påstandene er den korrekte? Dersom det er sant at vi har kontroll, da er det kanskje på tide med en tenkepause (se f.eks. omfattende dokumentasjon på www.rights.no at problemene er høyst reelle). Men dersom situasjonen derimot er slik at vi ikke har mulighet til å ta noen pause, da bør i det minste folk bli klart informert om at det er slik situasjonen er. Jeg tror altså at det er det siste som er nærmest sannheten, og min anklage mot myndighetene generelt og SSB spesielt er dette har vært underkommunisert. Vi er kort og godt blitt ført bak lyset, så langt jeg kan bedømme.
Dette er et stort og vanskelig emne, men la meg kort antyde hva jeg tror er noe av kjernen i det hele. Folk har fått det for seg at det egentlig bare er to mulige modeller for å håndtere Norges forhold til innvandring:
Dette er imidlertid en falsk dikotomi. Det stemmer ganske enkelt ikke at det ikke finnes andre innvandringsmodeller enn disse to. Erfaringen etter mer enn 30 år med betydelig ikke-vestlig innvandring, tilsier at tiden er inne til en kritisk evaluering av modell nr 2 ovenfor. Det er lite som tyder på at integrering/assimilering går like fort som innvandringen, som altså skyter fart for hvert år som går. Det betyr at vi bare så vidt har sett begynnelsen på problemene.
Dermed er det ikke sagt at dette nødvendigvis må ende i katastrofe. Men hvor stor er egentlig sannsynligheten for at alt vil gå bra til slutt? Hvor sannsynlig er det at særlig islam og våre vestlige idealer vil gå opp i en høyere enhet av harmoni og gjensidig forståelse? La oss være generøse, og si at det er f.eks. 90% sannsynlighet for at dette vil danne grunnlaget for et fortsatt stabilt demokrati, med menneskerettigheter, velferdsordninger og det hele. Det betyr i så fall at det er 10% sannsynlighet for noe helt annet. Kan vi være fornøyd med det? Kan vi se våre barn i øynene og si at vi har tatt en aldri så liten råsjangs på deres vegne, men slapp av, det ordner seg nok? Jeg synes ikke det, og jeg tror dessuten sjangsen for å lykkes med det pågående multikulturelle eksperimentet er betydelig mindre enn 90%.
Våre myndigheter bør nå sørge for at man får grundig utredet hvilke muligheter som foreligger for å finne en tredje vei mellom de to ekstreme modellene som er skissert ovenfor. Med mindre man føler seg sikker på at dagens modell er bærekraftig over lengre tid, bør det være en moralsk plikt å utrede alternativene. Og jeg mener altså at det nå etter hvert er ganske klart at vi ikke kan føle oss sikre på at vi nå er på rett spor. Tvert imot.
SSB vil ikke gi skikkelig informasjon om den demografiske utviklingen (under dekke av å ville unngå stigmatisering av innvandrere), og dermed svever fortsatt store deler av norske politikere og intellektuelle i den villfarelse at muligheten for et muslimsk eller ikke-vestlig flertall i ’vår tid’ er utelukket. Dette er kanskje den mest alvorlige hindringen for at vi får gjort noe med problemene før det er for sent. Det er derfor SSBs svik er så alvorlig.
Tilbake til HonestThinking.org