Denne kronikken sto på trykk i VG 30.11.2005.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør av
nettstedet HonestThinking
Shahzad Ranas viktige og tankevekkende kronikk her i avisen 18. november har blitt fulgt opp av VG-kommentator Anders Giæver, samt Shoaib Mohammad Sultan og Geir Levi Nilsen. Alle har interessante ting å komme med, men jeg ønsker å supplere deres betraktninger med en del perspektiver som etter min vurdering er for lite fremme i vanlige, norske medier.
Rana skriver at ”I folkedypet i hele den vestlige verden murrer det av innestengt aggresjon overfor islam, og når mediene legger lokk på, finner de sinteste stemmene utløp på internett i stedet”. Det har han åpenbart rett i, og Giævers påpeker neste dag at det finnes mange ”retorisk rabiate norske anti-islamister på nettet”. Dette skyldes nok først og fremst at store deler av media og de intellektuelle ganske enkelt har sviktet når det gjelder ideologisk kritikk av islam. Jeg har forståelse for bloggernes frustrasjon, men er enig med Giæver at deres retorikk ofte er uakseptabel, og dessuten til hinder for seriøs debatt (noe HonestThinking lenge har påpekt).
For med mindre vi snart får kontroll over den demografiske utviklingen, er det dessverre bare et tidsspørsmål før noen av bloggernes dommedagsprofetier går i oppfyllelse. Dagens utvikling er neppe bærekraftig, og om ting fortsetter som nå, skal vi ha ganske mye flaks for at det skal gå bra. Faresignalene blir stadig sterkere, men virkelighetsfornekterne fornekter seg ikke, og kommer med stadig nye bortforklaringer. I stedet for å innrømme at for eksempel Frankrike sannsynligvis er på vei mot stupet, kommer man med stadig nye forslag om hva som skal til for å lykkes med de multikulturelle utopiene. Er det virkelig noen som tror på dette lenger?
SSB vil i desember legge frem nye, oppdaterte prognoser for den demografiske utviklingen, og vi vet vel omtrent hva slags tall som kommer til å bli presentert. Det er imidlertid liten grunn til å la seg trøste av SSB-tallene, for det finnes en rekke aktuelle scenarier som på kort tid kan komme til å gjøre dem verdiløse. Forøvrig vil det dessverre være en positiv overraskelse dersom SSB i det hele tatt forsøker å fortelle oss den fulle og hele sannhet om den fremtidige befolkningssammensetningen [*]. En ny kronikk om dette emnet er på trappene fra min side. Mye stoff finnes ellers på www.honestThinking.org/ssb/.
Rana er inne på et annet sentralt punkt når han skriver følgende: ”Muslimene selv er knapt i stand til å skille mellom tro, politikk, tradisjon og en kulturell arv – et skille som er vanskelig å få til, men nødvendig for at islam skal kunne sameksistere i den vestlige verden” (min uthevelse). Det er altså visse forutsetninger som må være oppfylt dersom vi skal lykkes med utfordringene knyttet til sameksistens.
Sultan sier seg enig med Rana i at en kulturell tilpasning må til, men tilføyer at dette er ”en langsom prosess”. Nettopp! Det er jo derfor er det så bekymringsfullt at den demografiske utviklingen går raskere enn den kulturelle. For hver dag vi unnlater å ta et oppgjør med en politikk som er så livsfjern man skulle tro den bygde på John Lennons berømte sang Imagine, øker sannsynligheten for at det hele går fryktelig galt.
Disse problemstillingene gjelder bokstavelig talt liv og død både for enkeltmennesker og samfunn. Det hadde derfor vært rimelig å forvente at våre politikere hadde sørget for gode sikringsmekanismer, slik at de kunne gripe inn dersom utviklingen ikke gikk i riktig retning. Det har de imidlertid ikke gjort, og det er vel derfor de nå ser ut til å være fullstendig handlingslammet. Et verre eksempel på uansvarlighet skal man lete lenge etter.
Betyr dette at alt håp for et stabilt og harmonisk, multikulturelt samfunn er ute? Jeg tror ikke det. For noen land i Europa er nok løpet kjørt, men jeg tror at både Norge og en del andre land fremdeles har mulighet til å snu den destruktive utviklingen til noe positivt. Det vil kreve smertefulle omstillinger på en del områder, inkludert et oppgjør med det intellektuelle sviket som ligger bak dagens situasjon, og ikke minst en ny modell for innvandringspolitikken. Dessuten bør vi bli flinkere til å lytte til kritikk fra innvandrere; jeg må innrømme at jeg har en viss forståelse for at både muslimer og andre har tildels sterke reservasjoner mot å bli for tett integrert i det de oppfatter som et dekadent samfunn.
I siste helgs kommentar (26/11) avslutter Giæver slik: ”Demokratiet er nok en mer robust institusjon enn dets fiender tror.” Ja, dette er et av de store spørsmålene for Europa fremover, men jeg deler dessverre ikke Giævers optimisme fullt ut. Velfungerende demokratier forutsetter ikke minst at det er et forholdsvis sterkt samhold mellom innbyggerne. Dette er bare én av flere faktorer som tilsier at demokratiet, både i vårt og andre land, kommer til å bli satt under enormt press i tiden fremover.
Fotnote:
[*] SSB definerer begrepet innvandrer som følger (www.ssb.no/innvstat/): ”Innvandrerbefolkningen består av personer med to utenlandsfødte foreldre”. Enkelt sagt betyr det at tredje- og fjerdegenerasjonsinnvandrere ikke regnes som innvandrere. Det betyr også at dersom en andregenerasjonsinnvandrer finner seg en ektefelle fra sitt opprinnelsesland (eller i og for seg et hvilket som helst annet land enn Norge), slik tendensen gjerne er, så vil ekteparets eventuelle barn heller ikke regnes som innvandrere. Det kan nok finnes gode argumenter for denne typen språkbruk i dagligtale, men dersom SSB skal lage fremskrivninger som kun forteller hvor mange slike innvandrere vi vil få i fremtiden, da vil vi rett og slett ikke få den informasjon vi trenger for å kunne bedømme utviklingen.
Tilbake
til HonestThinking