Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 29.04.2004.

Terror mot Europas jøder

Vårt Land har den siste tiden rettet søkelyset på den trakassering av jøder som nå brer om seg mange steder i Europa, inkludert Norge. Noen ganger har dette gitt seg uttrykk i ren terror. Situasjonen er meget alvorlig, og at islam er en viktig faktor i det hele, lar seg ikke bortforklare.

På lederplass hadde Vårt Land den 16. april spesielt fremhevet følgende utsagn: ”Når noen truer jøder på livet, virker det nytteløst å snakke om dialog og opplysning.” Litt overraskende derfor at lederskribenten fortsetter med å si: ”Men det er det som må til.”

Dialog og opplysning er nødvendig, men neppe tilstrekkelig. Norge og Europa er nå i en kritisk situasjon. Enten må vi finne humane og menneskerettighetsbaserte metoder for å sette grenser for islams utbredelse i vår del av verden, eller så kan vi bli muslimsk territorium før inneværende århundre er slutt. Dessverre finnes det flere alternativer enn de to nevnte, og de er enda verre.

Våre politikere ser imidlertid ut til å være rammet av en slags kollektiv, postmodernistisk virkelighetsfornektelse. De har ønsket et multikulturelt fredsrike, og har vært villige til å spille hasard med hele vår sivilisasjon for å sette sine drømmer ut i livet. Og selv om virkelighetens isfjell kommer stadig nærmere, nekter de å tro at deres politiske Titanic kan komme til å synke.

Og nå ser vi altså at de første som virkelig får smake konsekvensene av denne politiske gamblingen, er jødene. La oss derfor i det minste la være å føye skam til skade ved å late som om jødene i det lange løp kan være trygge her i landet. Det er overveiende sannsynlig at jødene går en dyster fremtid i møte dersom Europa islamiseres, og det er neppe særlig mange som innerst inne er i tvil om dette.

Likevel går både politikere, intellektuelle og mediefolk rundt grøten når temaet skal diskuteres. Det gjør de paradoksalt nok under henvisning til menneskerettighetene, samt fremsielse av det velkjente mantra om at vi ikke må generalisere. Det intellektuelle ferniss over disse begrunnelsene er imidlertid syltynt; de tåler ikke en nærmere analyse.

Det var positivt å se at statsminister Kjell Magne Bondevik og justisminister Odd Einar Dørum for noen uker siden hadde et møte med to jødiske skolebarn som hadde vært utsatt for grov mobbing. Samtidig blir man sittende igjen med en litt flau smak i munnen.

For det første har både Bondevik og Dørum vært pådrivere for den politikken som har skapt de aktuelle problemene for jødene. For det andre har jeg inntrykk av at de, bortsett fra enkelte mindre innstramminger samt mer dialog og informasjon, i det store og hele ønsker å holde fast ved en politikk som garanterer at islamiseringen av Norge kan fortsette.

Det innebærer dessverre at Bondeviks og Dørums forsikringer til disse barna sannsynligvis vil vise seg å være tomme ord; jødene kommer likevel til å bli ofret på den politiske korrekthets alter dersom dagens politikk videreføres. De av våre politikere som er uvillige til å stoppe islams fremmarsj, bør ha integritet nok til å si dette rett ut.

Teoretisk sett kan man riktignok ikke utelukke at muslimer og jøder vil leve fredelig sammen i fremtidens Europa, men det vil være umoralsk å basere dagens politikk på at dette usannsynlige scenariet vil slå til.

Til dette vil nok mange svare at vi har ikke noe annet valg enn å arbeide for forståelse og forsoning, og håpe det beste. Og skulle resultatet bli at jødene blir fordrevet fra Europa, så er det kanskje det minste ondet tross alt. En slik tankegang er ikke bare i overkant kynisk, den er også utillatelig naiv.

Islam er en religiøs, kulturell og politisk kraft av dimensjoner, og ingen av dens ledere er i nærheten av å kunne kontrollere den. Allerede nå er det klare tegn på at vestens politikere i visse spørsmål lar seg diktere av muslimene, og mye tyder på at deres innflytelse vil øke i fremtiden.

Dersom vi ofrer jødene i dag, hvem blir da de neste? Det er ikke bare jødene som har grunn til å frykte islamiseringen av Europa. Humanetikere, agnostikere, ateister, feminister, kulturrelativister og kristne er eksempler på andre grupper som på sikt kan komme til å bli gjenstand for islamistenes vrede.

Er det ikke snart på tide at vi finner ut om dagens utvikling er bærekraftig? Og med mindre svaret er ja, burde vi ikke da, i tråd med føre-var-prinsippet, konsolidere stillingen i stedet for å la islamiseringen skyte fart for hvert år som går?

Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org