Anmeldelse av Mark A. Gabriel’s, Islam og terrorisme. Norsk oversettelse på Prokla-Media forlag 2004. Original: Islam and Terrorism, Charisma House, 2002.

Skrevet av Jan Rantrud, teolog og høyskolelektor ved Norsk Lærerakademi. Han har bodd flere år i Midtøsten som misjonær, og er medlem av Midtøsten-baserte samarbeidsfora for kristne, muslimer og jøder.

Et uvelkomment syn på islam

Hvis vi skal prøve å sammenfatte med få ord det bilde og inntrykk av islam som dominerer vår verdens offentlige meningsunivers, kan det sies omtrent slik: Det finnes gode og dårlige muslimer. De gode er de som lar seg friksjonsløst integrere inn under vårt samfunns felles verdigrunnlag. De dårlige er de som ikke gjør det. Blant dem finner vi usmakelige fenomener som kvinneundertrykkelse, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap. Helt ute langs ytterkanten finnes hellige krigere og terrorister. Gale psykopater som gjør uforståelige handlinger. Vi forklarer dem både med at det de gjør er resultat av desperasjon og undertrykkelse av andre muslimer, og med at de slett ikke representerer islam i det hele tatt. Dette bildet er helt feil, sier Mark Gabriel.

Han har skrevet boken Islam og terrorisme som er blitt oversatt til norsk og utgitt på Prokla-Media forlag. Det han sier er at hellig-krigsideologien er selve kjernen og tyngdepunktet i islam, det som alt annet i religionen roterer rund og graviterer inn mot.

Dette synet er så lite velkomment i våre sammenhenger at det er grunn til å granske det litt nøyere. Men først er det grunn til å granske forfatteren. Ifølge bokens selvbiografiske opplysninger er navnet Mark Gabriel et psevdonym for en tidligere egyptisk imam og professor i islamsk historie og religion ved det svært prestisjetunge Al-Azhar universitetet i Kairo. Han ble så desillusjonert og sjokkert over sin egen religion at han forlot den, omvendte seg til kristendommen og flyttet til vesten hvor han har viet sitt liv til å opplyse vestlige mennesker og omvende andre muslimer.

Hans egen formulering av bokens hovedtema er slik: ”Hovedsaken i denne boken er religiøs terrorisme innen islam, også benevnt som jihad, som betyr ’Hellig krig’ …” (side 17).  Boken bør altså leses i dette noe trange perspektivet, ikke som en generell innføring i religionen islams mange deler og aspekter. Og man bør alltid se med kritisk blikk på nyomvendte menneskers beskrivelse av det de har omvendt seg fra.

Denne anmelderen har prøvd å gjøre to ting for å kunne etablere en begrunnet mening om forfatteren og bokens hovedbudskap. Det første gjelder forfatternes kredentialer. Er han den han utgir seg for å være?  Et professorat ved Al-Azhar universitetet er ikke akkurat en anonym stilling. Det gikk ganske fort å få bekreftet at Mark Gabriels selvbiografiske utsagn er fullstendig korrekte. Hans opprinnelige navn og identitet og hovedpunktene i det han ville kunne skrive som CV er verifiserte opplysninger.

Det andre gjelder bokens faktaopplysninger om islam. En fruktbar måte å vurdere denne boken på, var å lese den parallelt med andre bøker om samme emne. Noen sterkt islam-kritiske bøker som John Laffins Holy War- Islam Fights, og noen bøker skrevet av muslimer for å forklare først og fremst deres egne hva begrepet Jihad innebærer. Små og store skrifter av Sayyid Qutb – Mark Gabriels landsmann – som er blitt kalt selve den islamske fundamentalismens far, og skrifter om ham. På norsk finnes det der en svært interessant hovedoppgave om ham og bruken av Jihad-begrepet fra høsten år 2000 ved Norsk Lærerakademi av Lillian Jeanette Abrahamsen. For også å få et annet perspektiv i tillegg til Mark Gabriels sunni-islamske innfallsvinkel, fant jeg den iranske Ayatholla Murtaza Mutahharis relativt korte, men  innholdsrike bok om Jihad svært nyttig.

I forhold til de islam-kritikere som skriver utenfra, har Mark Gabriel, hvis vi ser bort fra de rent agitatoriske avsnittene i boken (dem er det mange av), et tydelig innenfra-perspektiv. Dette er den nyomvendte som lidenskapelig tar avstand fra det han en gang stod for. Men han vet hva han snakker om.

I forhold til muslimske skrifter, også de som har et apologetisk siktemål, er alle hans faktaopplysninger vanntette. Dette gjelder ikke bare det lettest etterprøvbare, som Koran- og Hadithsitatene, men også beskrivelsene av tolkningstradisjonene og selve det islamske selvfortåelses-paradigmet. Det er derfor denne anmelderens oppriktige mening at dersom man klarer å lese forbi de mange forkynnende og slagord-pregete utsagnene i Mark Gabriels bok, gir den grunnlag for en innsiktsfull forståelse av det som preger islam på verdensbasis i dag.

Hans budskap kan virke noe håpløst. Terrorismen kommer ikke til å gå sin vei. Den er så dypt rotfestet både religiøst og kulturelt at den vil være der og bare øke i omfang også i tiden som kommer.

Hva gjør vi med det? Mark Gabriel synes å mene at den eneste løsningen er at muslimene omvender seg til kristendommen på samme måte som han selv har gjort. Det spørs hvor realistisk det er. Men enda mindre realistisk er det å tro at de store masser av verdens muslimer vil begynne å tro at hellig krig med våpen er galt og heller velge vårt samfunns idealer om demokrati og toleranse og likeverd og fred og likestilling og alle de slagordene vi prøver å overbevise oss selv om at vi står for. Før eller siden må vi se i øynene at den vestlige verdens kulturelle basis slik den kan leses ut av FN-charter og Menneskerettserklæring og Geneve-konvensjon er for smal og tidsbetinget til å kunne overleve i en verden som i stigende grad påminner oss om at andre kulturers idealer, som går i helt andre retninger, representerer flertallet av verdens mennesker. 

Mark Gabriel har nok rett når han sier at terrorister og hellige krigere ikke er gale fanatikere, men rasjonelle mennesker med et solid ståsted innen en konsistent, religiøs kultur, og med klare og fullt forståelige målsettinger. De vet hva de vil og hvordan de skal oppnå det. Og de vokser på et stadig mer fruktbart jordsmonn. Alle undersøkelser og meldinger tyder på at hatet mot den vestlige verden og alt den står for er i sterk økning i den muslimske verden som mange andre steder. Det blir bare styrket av forsøk på å ”vinne muslimenes hode og hjerte”. Den som ikke forstår hvorfor nettopp humanitær bistand og hjelpearbeidere i land som Irak og Afganistan er de mest opplagte mål for terrorisme, er rett og slett farlig uvitende.

Men kanskje det aller viktigste ved det Mark Gabriel presenterer oss for i sin bok, er situasjonen for de kristne i muslimske land. Man skal ikke ha lest mange historiske kilder før man ser at det populære bildet av islams store, historiske toleranse overfor kristne og jøder og andre minoriteter, er et eventyraktig glansbilde. Det egner seg godt for vår skoles KRL-fag, ikke for å forstå virkeligheten. Undertrykkelsen av religiøse minoriteter i den islamske verden har alltid vært preget av hjerteløs hardhet, og blir nå verre og verre for hver dag. Dessverre viser Mark Gabriel en, etter min mening, for liten innlevelse i sine egyptiske kristne landsmenns situasjon. Han beskriver det press de lever under, men kritiserer dem etter min mening uberettiget for manglende frimodighet og vitnesbyrd. Det bør vi ikke gjøre! Hvis vi skal ha noe som helst meningsfylt å formidle til den islamske verden, må det være en ubetinget solidaritet med forfulgte kristne. Det vil bli fortått.

Er så framtiden for forholdet mellom islam og vår verden så dyster som den Mark Gabriel tegner opp? Kanskje, men hvis vi ser på en liten parallell kan vi kanskje også få øye på noe annet. Jihad ideologien i islam i dag har til en viss grad et motstykke i europeisk kristen korstogsideologi i middelalderen. Den forsvant, ikke på grunn av ny erkjennelse innenfra, men på grunn av katastrofale nederlag. Svært store deler av den islamske verden er overbevist om at vi fremdeles er på korstog mot dem. Klarer vi å forstå grunnen til dette, vil vi kanskje også kunne klare å formidle hvorfor både korstog- og jihad-motivert krig og aggresjon ikke kan føre til annet enn tap av akkurat det man prøver å oppnå.

Jan Rantrud, høyskolelektor