Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 18.01.2006.
Av Ole Jørgen Anfindsen og Jens Tomas Anfindsen,
redaktører av HonestThinking
Arve Meisingset hevder i sitt siste innlegg at vi bør snakke om islamsk "lesemåte og praksis" snarere enn "utlegning". Greit nok, men dette nærmer seg flisespikkeri, og vi retter da også kritisk søkelys på en lesemåte og praksis som er karakteristisk for dagens islamske hovedstrømning, grovt sett klassifiserbar som moderat salafi-islamisme. Det er fortsatt uforståelig hvorfor han kaller dette for "ekstrem og ikke-representativ praktisering av islam".
Meisingset har videre fått det for seg at HonestThinking er blitt en ”inntektskilde” for oss, men ingen av oss har tjent et rødt øre på dette. Men i likhet med for eksempel document.no får vi bidrag fra lesere som mener at det er behov for slike nettsteder, og vi har selvsagt ingen ting å skjule. La oss heller snakke om noe mer interessant.
En av kjernepåstandene i Meisingsets innlegg er at våre skriverier på HonestThinking er typisk ”for moderne rasisme basert på religiøse og kulturelle skillelinjer.” Han hevder dessuten at vi har et ”ønske om ikke å ville se de andre i landet”.
Hadde Meisingset gjort grundigere forarbeid , ville han ha sett at vi gjentatte ganger presiserer at vi er positive til moderat innvandring, og at vi ønsker at muslimer skal føle seg respektert og velkommen.
Men vi er altså motstandere av at de demografiske markedskreftene skal få herje fritt, noe vi er overbevist om at store deler av venstresiden egentlig er hjertens enig med oss i. Og stadig flere kommer til å bli enige med oss, etterhvert som utviklingen går mer og mer av hengslene. De nevnte markedskreftene er jo i full gang med å valse over verdier som tradisjonelt har vært fanesaker for venstresiden, men som altså kommer i konflikt med det vi i HonestThinking anser for å være et falskt krav om ”solidaritet”.
Og så var det dette med ”moderne rasisme”, eller nyrasisme som det også gjerne kalles. Hva kan grunnen kan være til at noen i sin tid følte behov for å introdusere et slikt begrep? Et litt forenklet svar er at det multikulturelle glansbildet var i ferd med å slå sprekker, og man derfor trengte et maktmiddel for å hindre fri og åpen debatt om problemene. Begrepet oser da også av selvforherligelse, moralisme og maktspråk.
Like lite som ”nigger” er en nøytral betegnelse på en afro-amerikaner, er ”nyrasist” en nøytral betegnelse på en som mener at vestlige land har rett til å forhindre at vår kultur og våre verdier blir erstattet av islam eller andre ikke-vestlige tros- og samfunnssystemer. Når Meisingset snakker om moderne rasisme, er det vanskelig å se noen annen grunn for begrepsbruken enn at han ønsker å stemple sine meningsmotstandere som moralsk underlegne, og på den måten få bragt dem til taushet.
Og hva er det egentlig som må til for å unngå å bli stemplet som nyrasist? Jo, man må være kulturrelativist. For i det øyeblikk man hevder at ulike kulturer har sine sterke og svake sider og kan være mer eller mindre kompatible, samt at et samfunn derfor har rett til å begrense andre kulturers innflytelse innenfor sitt eget område, da er man per definisjon ikke kulturrelativist, og da kan man stemples med nevnte fyord. Javel, men dette er så å si en definisjon på politisk korrekthet. Noen bestemmer at en posisjon er den korrekte, og de som ønsker å stille spørsmålstegn ved denne, blir verken lyttet til eller argumenter mot; de blir utdefinert av hele debatten.
Dette er forøvrig en debatteknikk som er så utrolig dårlig og så lett å gjennomskue at den bare brukes når nøden virkelig er stor, nemlig når argumentene er svake. Og Meisingset og alle andre som ønsker å argumentere for at vår innvandringspolitiske Titanic fortsatt skal holde stø kurs rett frem, har selvfølgelig stadig større vanskeligheter med å produsere gode argumenter, noe som blir tydeligere for hvert år som går. Man skal være ganske sterk i troen for å hevde at utviklingen i Europa er gunstig om dagen.
Og den offentlige diskurs om disse tingene har da også i mange tilfeller degenerert til en parodi på intellektuell virksomhet. Jfr artikkelen Dumhetens apostler i den norske utgave av Le Monde Diplomatique i august 2005 om forfatteren og journalisten Karl Kraus (1874 - 1936) som kjempet mot ”den elegante og distingverte dumhet”. Han mente at offentlig diskurs kan bli et virkemiddel for å skjule tankens tomhet: ”For mange mennesker er ikke lenger tale- og skriveevnen midler for å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre. Språket er blitt et domineringsinstrument blant mange.”
Vi diskuterer mer enn gjerne både med Meisingset og andre, for vi har tro på verdien av åpen og ærlig debatt. Og vi oppmuntrer gjerne til kritisk etterprøving av alle de argumenter vi gjør bruk av. Vi lover å lytte. Men vi har veldig liten sans for en diskusjonsteknikk som i bunn og grunn handler om å stemple vår posisjon som ugyldig allerede i utgangspunktet. Det er nettopp systematisk bruk av slike hersketeknikker som nå er i ferd med å koste hele den vestlige verden meget, meget dyrt.