Dette innlegget av Lars Gule ble første gang publisert på document.no 14.12.2007 (det er egentlig to innlegg, postet rett etter hverandre; se markering i teksten). Det er en oppfølging til et tidligere innlegg av Ole Jørgen Anfindsen.
Se også svar tilbake til Lars Gule på nedenstående.
At biologi er viktig for vår identitet, og at det inngår et biologisk element – fenotypen – i vår identitet, synes ikke jeg er diskutabelt.
Men at fenotype, dvs. vårt «utseende», skulle danne grunnlag for en meningsfull raseklassifikasjon i dag, er svært mye mer problematisk. Til det er det for mange sentrale elementer i vårt arvemateriale som IKKE korresponderer med utseende.
Termen «rase» har et annet innhold, en annen konnotasjon, på norsk enn det engelske «race» har. Det engelske uttrykket er videre og mindre presist, i alle fall i dagligtale. I gamle dager lå den norske forståelsen nærmere den engelske, for på engelsk kan race bety «folk» (som i uttrykket the English race eller the Irish race). Dermed inneholder det engelske uttrykket nok mer av det vi i dag vil kalle etnisitet, med andre ord ikke-biologiske kulturelementer.
Den norske rasetermen har blitt trukket nærmere det tyske «Rasse» som, med rette eller urette, har blitt oppfattet som mer presis og avgrenset til en klart biologisk term. Sammen med den feilaktige nazistiske raseforståelsen har dette gjort rasebegrepet både faglig og moralsk illegitimt anvendt om mennesker.
Er det noen grunn til å rekonstruere et rasebegrep som har relevans for homo sapiens? Så langt har jeg ikke sett gode grunner til det.
Kan det være gode grunner til å vektlegge biologiske kjønnsforskjeller i forståelsen av menneskelig atferd? Ja, det kan det. Å overse de svært omfattende og betydningsfulle biologiske kjønnsforskjellene i forklaringen av atferd er uvitenskapelig. Men så langt har man ikke påvist tilsvarende store forskjeller mellom mennesker og atferd som på en viktig og relevant måte korresponderer med hudfarge.
Videre er det fortsatt slik at alt for mange har enkle og feilaktige oppfatninger om hva rase er og hvordan fenotypiske trekk korrelerer med MORALSKE egenskaper. Med dette som bakteppe skal man være ytterst forsiktig med å (re)introdusere rasebegrepet i den politiske diskusjonen. Og særlig i en debatt om innvandringsspørsmål.
At det finnes genetiske variasjoner innenfor arten homo sapiens som kan grupperes på forskjellige relevante måter, og som kan ha betydning for hvordan man forholder seg til medisinsk behandling (blant annet fordi noen gener disponerer for toleranse eller intoleranse for bestemte typer behandling), er INTET grunnlag for å innskrenke noens rettigheter eller redusere noens moralske status.
Men det er det som fort blir følgen av å understreke at vår identitet og altså vår inngruppetilhørighet hviler på et biologisk/fenotypisk element.
Dette er å overse to vesentlige forhold: 1) Vanskeligheten med å slutte fra hvordan noe er til hvordan det bør være, og 2) at det biologiske elementet i et individs eller en gruppes identitet faktisk er ganske beskjedent – de kulturelle/ideologiske elementene er langt mer avgjørende.
Det er også typisk at de som vektlegger biologiske eller «rasemessige» forskjeller vektlegger påståtte statiske atferdsmønstre – og dermed tilhørende moraske vurderinger av disse – som det ikke er noe som helst godt grunnlag for.
Jeg opplever det ellers slik at Anfindsen er opptatt av å finne realfaglige (demografiske og biologiske) grunner for å forsvare status quo, dvs. at han leter etter fakta (hvordan noe er) som kan brukes til å si noe om hvordan ting bør være. Øvelsen er vanskelig og det må i alle fall introduseres premisser som forklarer hvorfor man vil slutte fra er til bør. DET er et politisk prosjekt og Anfindsen har ikke gjort det på en overbevisende måte. Og likevel trekker hele hans posisjon (så langt jeg kjenner den) i retning av å skulle begrense andre menneskers muligheter til blant annet å bevege seg fritt på vår klode, enten vekk fra krig, vold og undertrykkelse eller til arbeid og andre muligheter.
Men jeg er slett ikke sikker på om dette gjør Anfindsen til halvrasist. Jeg har ikke lest alt han har skrevet, så jeg lar tvilen komme ham til gode.
Her er Lars Gules innlegg nummer 2:
Rasismebegrepet er til en viss grad uklart som en følge av rasebegrepets uklarhet. Men likevel går det an å ha et rasismebegrep som viser til eller bygger på de feilaktige raseoppfatningene som rasismen jo faktisk bygger på.
Men for meg er det viktigere å se på KONSEKVENSENE av rasismen eller rasediskrimineringen, for det er ingen tvil om at man kan handle på et feilaktig grunnlag. Og når noen opptrer diskriminerende og moralsk fordømmende med henvisning til noens fenotype, dvs. utseende, er det rimelig å kalle dette for rasisme selv om det ikke ligger noen nazistisk raseteori til grunn for diskrimineringen/fordømmelsen.
I noen tilfelle ville det være mer presist å snakke om rasediskriminering, men det gjør ingen praktisk forskjell – konsekvensen for den diskriminerte / moralsk fordømte er den samme. Jeg skrev følgende om dette i en kronikk i Oslostudenten nr. 6 2007 (september):
«RASISME ELLER RASEDISKRIMINERING?
Var det som skjedde i Sofienbergparken i sommer rasisme? Ali Farah av somalisk herkomst ble slått ned og fikk ikke den behandling av helsepersonell han burde ha fått. Det framkom en del stygge diskriminerende holdninger i denne forbindelse. Og i innspurten av valgkampen blir en Oslo-politiker avslørt å ha grovt diskriminerende holdninger til innvandrere. Er dette rasisme?
Ord er makt og det er lett å bruke ord til å stemple. De diskriminerende utsagnene om Ali og om innvandrere stigmatiserer og nedverdiger. I neste omgang former ordene vår virkelighetsoppfatning og fører til diskriminerende handlinger.
Men også ordene «rasisme» og «rasistisk» er ord det er lett å bruke for å stemple holdninger og handlinger vi ikke liker. Også disse ordene har konsekvenser. Derfor er det grunn til å spørre om disse ordene brukes riktig. For skal vi ta ordboka på alvor handler rasisme om forestillinger om rasemessig overlegenhet. Slike oppfatninger er heldigvis lite utbredt i Norge. Derfor kan man mene at det er urimelig å kalle all diskriminering av ikke-vestlige innvandrere for rasistisk. Kanskje bør vi heller snakke om rasediskriminering? En diskriminering ut fra hudfarge og/eller etnisk bakgrunn som ikke har en biologisk rasisme som årsak.
Men vi kan også spørre om rasistisk diskriminering må ha en biologisk forstått rasisme som utgangspunkt? «Rasistisk» er det som har med både rasisme og rasehat å gjøre. Det er åpenbart at mye rasehat, raseforakt eller rasefrykt (en variant av fremmedfrykt) kan ha andre motiver enn en biologisk fundert rasisme.
Det kan derfor være mer hensiktsmessig å fokusere mer på rasismens konsekvenser enn på dens ideologiske utgangspunkt eller begrunnelse. Da ser vi selvsagt at rasisme fører til diskriminering på grunn av en annen hudfarge, etnisk eller nasjonale opprinnelse. Og vi vil også se at denne diskrimineringen ikke er verken mer eller mindre negativ enn diskriminering av de samme gruppene, men med andre begrunnelser. Rasediskrimineringskonvensjonen – som er en del av norsk lov – fokuserer da også på konsekvensene av diskrimineringen, ikke begrunnelsen. Det som er forbudt er «enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»
Distinksjonen mellom rasisme og andre typer rasediskriminering kan være relevant i noen sammenhenger, blant annet for å forstå hva som fører til bestemte diskriminerende holdninger og handlinger. Men i forhold til det viktigste, nemlig konsekvensene, er distinksjonen mellom biologisk rasisme og andre former for rasediskriminering åpenbart av liten betydning. Derfor blir det en urimelig purisme å insistere på at en del utsagn og holdninger ikke er rasistiske, når den diskriminerende effekten er nøyaktig den samme som om holdningene og handlingene var motivert av biologisk rasisme. Det var derfor ambulansefolkene kunne opptre rasistisk i Sofienbergparken – uten å være rasister. Å insistere på en stor forskjell i begrunnelse hvor det ikke er noen forskjell i konsekvenser, kan fort bli et forsøk på å kamuflere at man allerede befinner seg i rasistisk selskap.» (http://www.oslostudenten.no/files/oslostudenten-2007-06.pdf )
I hvilken grad islamofobien dekkes av dette resonnementet kan sikkert diskuteres, men på document.no er det i alle fall alt for mange som er like skeptiske til muslimer som til deres tro. Det gjenspeiles også i den demografiske diskusjonen om islams framtid i Europa og Norge, som dermed får et klart rasediskriminerende innhold. Det er derfor Anfindsen også balanserer farlig nær «rasisme»-grensen i en del av sin argumentasjon.
----------------------
Se svar tilbake til Lars Gule på ovenstående.
Tilbake til HonestThinking