Disse innleggene av Lars Gule og flere andre ble første gang publisert på document.no 20.12.2007. Det er en oppfølging til et tidligere innlegg av Ole Jørgen Anfindsen.
Se også svar tilbake til Lars Gule på nedenstående.
Av Lars Gule (IP logget) | 20.12 2007:
Det er vanskelig å se at det skulle være noe i Ole Jørgen Anfindsens innlegg som taler for å gjøre «rase» til en relevant kategori i innvandringsdebatten.
Det er intet i det Anfindsen skriver som sier at biologiske trekk – med eventuelt tilhørende kulturelle trekk – skulle tillegges noen avgjørende betydning når det gjelder å vurdere menneskers verd og deres rettigheter.
Da gjenstår det intet annet enn kanskje og muligvis noen UTFORDRINGER som henger sammen med biologi. Disse utfordringene vil – om de faktisk finnes – prinsipielt ikke være av annen karakter enn de utfordringer som følger av at det er forskjell mellom kjønnene innenfor diverse biologisk definerte grupper, eller at det innenfor en hvilken som helst biologisk definert gruppe også vil finne personer med et høyere aggresjonsnivå enn andre innenfor gruppen, noen med høyere og andre med lavere intelligens, noen med ADHD osv., osv.
For det første er biologi sjelden avgjørende alene, den sosiokulturelle konteksten kommer (nesten) alltid i tillegg. Akkurat det tror jeg Anfindsen og jeg er enige om. Vi er kanskje mindre enige om at og hvordan den sosiokulturelle konteksten kan overstyre, modifisere og endre (ja, på sikt til og med genetisk modifisere – skal vi tro noen av Anfindsens referanser om raskere evolusjon enn tidligere antatt) de biologisk influerte handlingsmotivasjonene.
For det handler kultur og sivilisasjon kort og godt om å «temme», kontrollere og styre de rent biologiske driftene. Det er derfor henvisninger til rase blir irrelevant i de aller fleste samfunnsmessige sammenhenger, og særlig i innvandringsdebatten.
Da står vi igjen med at Anfindsen er bekymret over at de sosiale og kulturelle endringene skjer for fort i vår tid. Det kan noen og enhver bekymre seg over. Problemet er at Anfindsen og mange innvandringsskeptikere og -motstandere knytter endringene til det de kan «SE», nemlig etnokulturell endring. Men de viktigste endringene som skjer omkring oss, er et resultat av helt andre forhold. Disse endringene skyldes den fabelaktige endringsdynamikken som ligger i det kapitalistiske systemet. Oppløsning av storfamilier, svekkede sosiale bånd, sekularisering, kommersialisering og konsumerisme, globalisering, osv., osv. i det uendelige – alt dette skyldes kapitalismen, ikke migrasjon.
Da blir det interessant at dersom det finnes et biologisk grunnlag i for eksempel gruppedannelser, det at man identifiserer seg med noen og definerer andre som utenfor eller nettopp som de andre, ja da er det en dynamikk som vil eksistere uansett hvordan et samfunn faktisk ser ut. Kanskje bortsett fra om det hadde en størrelse på under 100 personer og befant seg i en slags steinaldersetting. For motsetningene mellom landsdeler i Norge har vært akkurat like hard og uforsonlig som den i dag er overfor innvandrere. Det betyr kort og godt at – dersom det biologiske argumentet skal tillegges noen vekt – så vil motsetningene mellom «oss» og «dem» gjenoppstå i forholdet mellom andre grupper om det skulle være mulig å få alle innvandrere til å forlate Norge.
Anfindsen får ikke i pose og sekk. Dersom han vektlegger biologi, må han gjøre det konsekvent hele veien. Men det er nok mer fornuftig å erkjenne at kultur kan modifisere våre «naturlige» tilbøyeligheter. Derfor kan vi også leve godt sammen i et mangekulturelt samfunn. Noe annet er å forfalle til en biologisk determinisme det ikke er grunnlag for.
Av Lars Gule (IP logget) | 20.12 2007
Av Lars Gule (IP logget) | 20.12 2007
Problemet med begrepet ’etnisk gruppe’ til erstatning for rasebegrepet er at definisjonen av en etnisk gruppe som regel også inneholder annet en biologiske elementer. Faktisk er det mange definisjoner som bare vektlegger kultur. Det blir etter min mening for snevert, jf. følgende:
«Det er imidlertid vanskelig å finne et presist avgrensbart innhold i begrepet om etnisitet, og kulturkomponenten har i noen sammenhenger fått en dominerende plass, for eksempel heter det i et nyere nordisk sosiologisk oppslagsverk: «Etnisitet, betegnelse for å angi forskjeller mellom sosiale grupper på grunnlag av kulturelle kriterier». Men dermed oppheves skillet mellom kultur i den betydning som er presentert her, og etnisitet. De to begrepene blir synonyme. Dersom man ønsker å opprettholde en distinksjon mellom kultur og etnisitet, må etnisitet omfatte noe som ikke inngår i kulturbegrepet (eller omvendt). En måte å skille etnisitet fra kultur på er å inkludere i alle fall de biologiske trekk som den etniske gruppen selv tillegger vekt. Dermed er det også mulig å få fram den glidende overgangen mellom kultur og biologi gjennom forestillingene om et felles (biologisk) opphav. Forestillingen om et slikt felles opphav kan ha et visst grunnlag i faktiske genealogier og et genetisk fellesskap, men kan også være nettopp bare forestillinger («imagined communities», myter etc.). Likevel kan de være sentrale i dannelsen av en etnisk gruppe, som kan oppstå når det skjer en mobilisering rundt bestemte kulturelle særtrekk, inkludert opprinnelsesforestillinger. En slik mobilisering skjer gjerne når en gruppe – uansett hvordan den opprinnelig er konstituert – kommer i konflikt med andre grupper. Ikke minst da skapes den etniske identiteten.» (Fra kapitlet «Profesjon og kultur» i boka Profesjonsstudier, red. Anders Molander og Lars Inge Terum, Universitetsforlaget – under utgivelse).
Kort sagt: Etinsitet omfatter både biologi og kultur.
Ellers er jeg enig i at det er farlig å skulle begrense forskningen for å unngå såkalte ubehagelige sannheter. Men like farlig er det å misbruke forskning til å krenke noens verdi og rettigheter. Kan man bruke kunnskaper om faktiske forhold til å hjelpe mennesker – både individer og grupper – er det utmerket. Dessverre kjennetegnes mye av den biologiske fokuserte «samfunnsforskningen» (jf. innvandringsdebatten) av en intens vilje til å bruke biologiske forskjeller til å begrunne reduserte rettigheter, utestengning, diskriminering osv.
Klarer man å ha som utgangspunkt at ALLEs verdighet og rettigheter skal ivaretas – uansett «rase», etnisk grupper, intelligens, alder, kjønn etc., etc. – er det selvsagt ikke galt å forske på faktiske forskjeller. For forskjellige er vi – utvilsomt. Men hvem som er pervers er nok avhengig av øynene som ser – om man da evner å se noe som helst. (Og kong Olav var da et perverst svin siden han giftet seg med sin kusine?! Men ytterligere avsporinger om søskenbarnekteskap har lite for seg i denne tråden.)
Av Lars Gule (IP logget) | 20.12 2007
Av Ante (IP logget) | 20.12 2007:
Først, la meg berømme både Lars og Ole Jørgen for en saklig og følelseskald debatt. Det er slik det skal være når det funker.
Så til ankepunktene. Lars sier: "Det er vanskelig å se at det skulle være noe i Ole Jørgen Anfindsens innlegg som taler for å gjøre «rase» til en relevant kategori i innvandringsdebatten."
Dels forstår jeg OJA dithen at han vil ha et samfunnsklima som tolererer at et hvilket som helst tema kan underkastes saklig debatt og analyse. IQ-forskjeller inkludert. (Imotsetning til førsteamanuensis Torkel Brekke som vil forby slike spørsmål)
Dernest så peker vel OJA på det faktum at det blant IQ-forskere er stor uenighet om hvorfor kontinentgruppene scorer så forskjellig. Hvis nature-forklaringen spiller en rolle, så vil dette med en ikke ubetydelig grad av sannsynlighet kunne ha noe å si for å skulle klare i innføre lavtscorende grupper inn i teknologisk kompliserte samfunnet, lenge før vi har tatt i betraktning etnisitet og religion som bremsefaktorer.
Videre sier Lars: "Det er intet i det Anfindsen skriver som sier at biologiske trekk – med eventuelt tilhørende kulturelle trekk – skulle tillegges noen avgjørende betydning når det gjelder å vurdere menneskers verd og deres rettigheter."
Til dette er det jo bare å svare: "Selvsagt". IQ har ingenting med menneskeverd å gjøre. Det er alle enige om.
Men så foretar Lars et hopp som jeg ikke kan se meg enig i: "Da gjenstår det intet annet enn kanskje og muligvis noen UTFORDRINGER som henger sammen med biologi. Disse utfordringene vil – om de faktisk finnes – prinsipielt ikke være av annen karakter enn de utfordringer som følger av at det er forskjell mellom kjønnene innenfor diverse biologisk definerte grupper, eller at det innenfor en hvilken som helst biologisk definert gruppe også vil finne personer med et høyere aggresjonsnivå enn andre innenfor gruppen, noen med høyere og andre med lavere intelligens, noen med ADHD osv., osv."
En ting er nå at Lars bruker dette motebegrepet "utfordringer" der man før i tiden eller på andre områder ville snakket om "problemer".
Men viktigere er det at han har lagt død debatten om konsekvenser av IQ-forskjellene lenge før den har startet. Etter det jeg forstår er scorerne mellom ulike kontinentgrupper kolossale. Mens nord-øst asiater har en score på rundt 105, så scorer grupper sør for Sahara rundt 70. Dette er et dramatisk spenn. (Her kan det også føyes til at dette i seg selv burde frita alle hvite som tar fatt i dette for rasistanklagene, da det vitterligen er en helt annen folkegruppe, nordøst-asiatene, som troner på iq-toppen. Vi må nøye oss med andre plass)
Å sammenligne med forskjeller mellom kvinner og menn er mindre relevant da iq-scoren mellom kvinner og menn er bitteliten. Dessuten må vi ikke glemme at kjønnsskillet i landet er grunnleggende, noe jeg blir påminnet om hver lunsj når jeg som den eneste mannen på jobben setter meg ned ved et av damebordene (klarer ikke mannetemaene rundt fotball, fiske, hytte og mer fotball). Og dette kjønnsskillet er fundamentalt i alle samfunnets forhold. Men merkelig nok ser man ikke dette så klart. Antakeligvis fordi kvinner og menn i større grad danner familie med motsatt kjønn enn med eget. Av biologisk nødvendighet.
Hadde det ikke vært kvinner og menn som satt ved hvert sitt bord, men svarte og hvite, hadde vi kunne snakket om et forbausende sterkt (og frivillig) raseskille. Så kjønnete forskjeller er ikke å kimse av.
Av Ante (IP logget) | 20.12 2007
Av Lars Gule (IP logget) | 20.12 2007
Verken Anfindsen eller «Ante» har gitt noen forklaring på hvorfor biologiske forskjeller – som ikke skal ha noen konsekvenser for personers moralske status – likevel, på forunderlig vis, skulle være relevant på en eller annen måte i innvandringsdebatten.
Ellers er det mildt sagt et problem at gruppene som det her vises til er så diffuse at det blir umulig å avgrense dem på en relevant måte: «Mens NORD-ØST ASIATER har en score på rundt 105, så scorer GRUPPER SØR FOR SAHARA rundt 70» (mine uth.). Hvordan kan disse gruppene avgrenses mer presist? Og hvilke andre fellestrekk har de respektive gruppene enn en IQ-variasjon i forhold til andre grupper?
Men om det så var – hvilket jeg tillater meg å betvile MEGET sterkt – at gjennomsnittsforskjellen i IQ på personer i Nordøst-Asia og sør for Sahara skulle være 35 IQ-poeng, hvilke konsekvenser trekker man av dette – for migrasjon?
Anfindsen gjør et poeng av at en (eventuell) moderne raseforståelse vektlegger andre karakteristika enn hudfarge, at fenotypen omfatter langt mer enn hudfarge – og en mulig korrelasjon mellom hudfarge og intelligens. Men hva skal vi da si om følgende formuleringer hos «Ante», som kommentar til observerbare forskjeller i kvinners og menns atferd: «Hadde det ikke vært kvinner og menn som satt ved hvert sitt bord, men svarte og hvite, hadde vi kunne snakket om et forbausende sterkt (og frivillig) raseskille.»
Hvis rase er noe annet og/eller mer enn en klassifikasjon av menneskelige forskjeller ved hjelp av hudfarge, hva er det da? Et genetisk fellesskap, dvs. en klassifisering av mennesker ved hjelp av genetiske fellestrekk – altså forhold som må observeres på gen-nivå og som IKKE nødvendigvis korrelerer med mer eller mindre distinkte hudfargeforskjeller. Hvorfor kommer man da stadig tilbake til «navn» på «rasene» som korresponderer med hudfarge, nettopp slik «Ante» gjør i sitt innlegg?
Kort sagt: Hva vil Anfindsen med flere med et rasebegrep? I innvandringsdebatten?
Og for å spørre provoserende videre: Hvis det er slik at man – på en eller annen måte – konstaterer at noen immigrantgrupper har lavere IQ enn andre, og derfor beslutter å begrense/stoppe immigrasjon fra denne gruppen – for å unngå at den gjennomsnittlige IQ i Norge synker, hva hindrer da tvangssterilisering av de nordmenn som har lav IQ? For hvis det er slik at – for eksempel – høy IQ er en ressurs vi må ta vare på siden vi ikke har råd til å tape noe her, da blir den uunngåelige logiske konsekvensen at man bør drive litt systematisk avl på intelligente nordmenn for å utvikle denne ressursen til fulle og alles beste. Eller er det slik at det ikke er mulig å krenke nordmenns rettigheter gjennom tvangssterilisering bare fordi man har litt for lite medfødt bagasje? Men da diskriminerer man jo rettighetsmessig mellom nordmenn – som tilkjennes flere rettigheter – og immigranter – som IKKE tilkjennes de samme rettigheter. Beklager, men da står man midt i rasismens hengemyr.
Så jeg tror Anfindsen & co har en del å forklare før det i det hele tatt er noe poeng å føre en videre debatt om rase og innvandring.
Av Lars Gule (IP logget) | 20.12 2007
Av Lars Gule (IP logget) | 21.12 2007:
Stadig har ingen i denne tråden overbevist meg om at raser finnes. Det finnes åpenbart mange måter – også ut fra genetiske forhold – å klassifisere mennesker på, men at dette skulle bli til et særlig relevant rasebegrep er mildt sagt vanskelig å se. Anfindsens henvisning til en lang FAQ hvor rase er så fleksibelt at man bruker begrepet i tråd med forskningsintensjonen, er ikke veldig opplysende/avklarende. Selvsagt er det fornuftig med fleksible begreper som presiseres i tråd med forskningsintensjonen. Men stadig vekk har INGEN fortalt hvorfor rase – uansett hvordan det blir definert – er relevant i innvandringsdebatten.
Observatøren har et rasebegrep som bare korrelerer hudfarge og intelligens. Men da er vi tilbake til en raseklassifikasjon basert på det vi kan se. Og alle afroamerikanere blir én rase?
Ben C’s oppfatning av hvem som eier hva, hvem som kan avvises av hvem, og hvorfor noen har rett til å diskriminere andre, er jeg ganske uenig i. Da er vi tilbake til en menneskerettighetsdiskusjon. Med mange interessante momenter av både moralsk og folkerettslig karakter – hvor jeg har moralen på min side (tror jeg) og Ben C trolig har mer av folkeretten på sin. Men dette får vi komme tilbake til ved en senere anledning. Uansett er det vanskelig å se at rase har noe som helst relevant med denne debatten å gjøre.
Av Lars Gule (IP logget) | 21.12 2007
Av oppgitt leser (IP logget) | 21.12 2007:
Når skal Lars Gule få til å bruke et tastatur uten å legge tankefeil og brunbeising for dagen? OJA har sagt at et problem kan løses med metode x, men det verken særlig humane eller særlig etiske mennesket stiller han moralsk til ansvar for den nazistiske metoden y (sterilisering) som ingen med sine fulle fem ville foreslått! Hello?? Hans Rustad går ikke av veien for å be debattantene moderere seg, men han aksepterer bøllete oppførsel fra Lars Gules apeberg. Er det sånn han vil ha det her? Da kan jeg like gjerne slå på TV'en.
Av oppgitt leser (IP logget) | 21.12 2007
Av Lars Gule (IP logget) | 21.12 2007
Det hadde vært fint om den oppgitte leser kunne forklare hvilket problem Anfindsen har pekt på hvor rase er relevant, og hvordan Anfindsen – ved hjelp av et begrep om rase – finner en løsning på dette problemet? Jeg har faktisk vanskelig for å se det.
Men det kan være at den oppgitte leser er for trøtt til å se noe av det moralsk problematiske som KAN ligge i den tankeretning Anfindsen beveger seg. Derfor tillot jeg meg å stille noen provoserende spørsmål. De impliserer ingen nazismebeskyldning. Rasehygieneprogrammene ble etablert i USA og Europa lenge før nazistene kom på banen. Men man må gjerne si at det beredte grunnen for nazismens uhyggeligheter. Da hjelper det lite at det var demokratiske og sosialdemokratiske mennesker som gikk i spissen for eugenikken.
Gode mennesker kan bidra til onde konsekvenser. En viktig måte å unngå dette på, er å lære av fortiden. Derfor er det grunn til å være på vakt når ikke-rasister opptrer på en måte som får rasediskriminerende konsekvenser, slik vi ser alt for mange eksempler på (såkalt hverdagsrasisme).
Ellers avventer jeg Anfindsens gjennomtenkte svar på 1) hvorfor rase er relevant i innvandringsdebatten, og 2) hvordan han vil bruke et rasebegrep i innvandringsdebatten uten at dette innebære noen moralsk forskjell på mennesker som kommer til å tilhøre forskjellig raser?
Av Lars Gule (IP logget) | 21.12 2007
Av Ante (IP logget) | 22.12 2007
Takk til OJA for å ha gjort meg oppmerksom på eksistensen av Steve Sailer og vdare.com. Mannen er et PUK (politisk ukorrekt)fyrverkeri. Han har denne slemme, rappkjeftete sarkasmen som Mark Steyn, og som gjør ham for upolert for resten av verden. Han snakker villig om rase og iq: the mother of all taboos.
Lars påpeker at veien er kort fra diskusjonen om rase til tvangssterilisering og rasepurifisering.
Ikke at jeg ikke ser det destruktive potensialet i menneskedyret. Tverimot er jeg av den oppfatning at det pr i dag er the do-gooders som i størst grad ikke ser dette og som kaster samfunnet ut i ville eksperiment som aldri har vært testet ut i mikroskala eller blitt underkastet kritisk analyse og åpen debatt.
Men jeg er ikke redd den åpne debatten, den som foregår her inne akkurat nå. Jeg tror at sannsynligheten for at det gode eller rasjonelle vil vinne er størst der debatten er mest åpen.
Det er derfor åpne samfunn er mer fleksible og mer humane enn lukkete: den ene kan kritisere de mange og dermed være med å korrigere en mulig fatal kurs.
Hva gjelder alle tendensene, også i demokratiske samfunn, til å ville avskjære den åpne, frie dialog, sier Sailers i en av sine mange leseverdige artikler følgende bevingede ord:
"People don't hate you for being wrong. (At worst, they just ignore you; at best, as with the late Stephen Jay Gould, they worship you and pay you millions.) People hate you for saying what they fear is the truth."
Som et klokt hode sa det: "Ubegrunnet kritikk (fra andre ovenfor en selv) er irriterende, men begrunnet kritikk er skikkelig jævli."
Vi, både som individer og samfunn, har alle våre livsløgner. Skapt på bakgrunn av vår historie, som en måte å overleve på under de rådende forhold.
I en forstand kan man si at det viktigste er ikke hvilken side som har rett - det viktigste er at alle sider får ytret seg. Det sentrale er den åpne prosessen, ikke det gyldne målet. Eller: den åpne prosessen er målet.
Av Ante (IP logget) | 22.12 2007
Lars Gule:
Det er merkelig hvordan mange av aktivistene på document.no stadig gjentar at det flerkulturelle samfunnet er et eksperiment initiert av den politisk korrekte multikulturelle eliten. Men dette er historieløst OG antiliberalt.
De faktiske forhold er at til ALLE tider har mennesker i større eller mindre grupper og omfang vandret omkring på hele kloden. Og dette har de gjort ganske uregulert. Det er et ganske nytt fenomen, faktisk så nytt som etter 1. verdenskrig, at passtvang og grensekontroller har blitt innført for alle.
Så hvem som eksperimenterer – klassiske konservative (eller reaksjonære) nasjonalister eller de såkalte multikulturalistene – er faktisk et åpent spørsmål.
Av Lars Gule (IP logget) | 22.12 2007
Hvem er historieløs? Før 1. verdenskrig fantes det ikke tungt utbygde systemer trygd og omfordeling av inntekt; folk måtte klare seg selv enten de var fastboende eller innvandrede. Det som er aldri er forsøkt før er å åpne for stor innvandring i et samfunn der systemet garanterer, på de fastboendes bekostning, de tilvandrede en størrelsesorden økning i levestandard uansett egeninnsats. Deri ligger eksperimentet.
Antiliberalt? Ja, sikkert, men det er i så fall også i høyeste grad de tunge omfordelingssystemene. Hvis man virkelig ønsker å organisere samfunnet etter (ultra)liberale prinsipper, så må man ta hele pakken, ellers faller forutsetningene for at det skal kunne fungere.
Vanskeligere var det ikke å løse opp i den tankeknuten.
Av Eirik2 (IP logget) | 22.12 2007
Ole Pedersen:
Hvem er reaksjonær ?
I lys av både Norges og andre vestlige lands foreløpige erfaringer med det multikulturelle eksperimentet, kan vi nå utlede det følgende som sannsynlige konsekvenser – eller utviklingstendenser – dersom eksperimentet videreføres:
Nasjonalfelleskapet oppløses demografisk. Det vil ikke lenger gis noen felles ”vi-identitet” som forener statens borgere.
Idet nasjonalfellesskapet oppløses, svekkes lojaliteten til statens institusjoner. Tilliten til de statlige institusjoner forutsetter en følelse av fellesskap med de andre som nyter godt av statens goder, eller har rettigheter og plikter overfor de samme institusjonene. Et slikt fellesskap forutsetter et sivilsamfunns oppfatning av å befinne seg i et skjebnefellesskap, både fremover- og bakoverskuende i tid, med statens institusjoner. Hvis forbindelsen mellom folkefellesskapet og statens institusjoner løsrives, forvitrer også menneskenes bånd til staten.
Oppløsningen av folkefellesskapet medfører fragmentering av sivilsamfunnet langs etniske og religiøse skillelinjer. Dette kan betraktes som en prosess motsatt integrering. Fragmentering gir seg først utslag i form av integreringsproblemer i barnehager, skole, helsevesen, politikken, det frivillige organisasjonsliv og lignende, og kulminerer i dannelsen av parallellsamfunn.
Fragmentering av sivilsamfunnet fører til etnisk betinget, sosialt utenforskap, med fattigdom og kriminalitet som følge.
Grupper med lav integreringskapasitet vil nødvendigvis lide under lav arbeidsdeltakelse, hvilket fører til overbelastning på statens velferdstjenester og den arbeidende befolkningens forsørgerevne. Dette utviklingsmønsteret er allerede godt synlig i Norge. I juni 2006 publiserte NHO en rapport som konkluderte med at den lave arbeidsdeltakelsen og det høye velferdsforbruket i den norske innvandrerbefolkingen koster samfunnet så store summer at hele innvandringspolitikken må omlegges dersom vi skal unngå alvorlige, nasjonaløkonomiske problemer.
En kombinasjon av patriarkalsk kultur, religiøs undertrykking og såkalt ”æreskultur” gjør særlig kvinner og barn ekstra utsatt for menneskerettighetsovergrep innad i enkelte etniske/religiøse miljøer. Problemet er omfattende, og har også en tendens til å smitte over på oppvekstmiljøet på skoler med stor prosentandel av minoritetselever med slik kulturbakgrunn.
”White-flight”: Etter hvert som demografiske og kulturelle omveltninger gjør stadig større bo- og byområder lite attraktive for den etnisk norske befolkningen og velintegrerte innvandrere, er det grunn til å tro at vi vil få se en akselererende prosess der nordmenn og de velintegrerte innvandrerne emigrerer til antatt mer attraktive områder (slik vi allerede ser foruroligende tendenser til hos den opprinnelige befolkningen i Storbritannia, Nederland og Tyskland). Dette forsterker naturligvis den samfunnsmessige fragmenteringsprosessen, og fører til en slags ”snøballeffekt” for samtlige ovennevnte faktorer.
I tillegg til overnevnte konsekvenser, er det også i hele Europa en tendens til, om enn så lite populært det er å nevne det, at islamske særkrav tærer på sammenhengskraften i samfunnet. Dette omhandler ikke bare faktorer som islamsk bekledning av spesielt kvinner i det offentlige rommet, men også krav til halalmat, halalslaktning, kjønnsdelt undervisning og begrensninger i ytringer som kan oppfattes som blasfemiske. I tillegg øker trakassering av jøder, kvinnelige lærere og homofile, og det stilles krav om shariaråd/-domstoler relatert til ”familieanliggender” som eksempelvis skilsmisse og arv. Etter min mening vil innfrielse av slik særkrav ikke bare øke avstanden mellom borgerne, men også gå på rettssikkerheten løs for den enkelte. Og den kumulative effekt vil kunne ha følgende konsekvenser:
Islams krav til særregler og særordninger som legger beslag på ”plass” i det offentlige rom, er allerede og vil i økende grad fremover, bli dannelsen av autonome, islamske parallellsamfunn, såkalte enklaver.
Av Ole Pedersen (IP logget) | 22.12 2007
arci:
Gule: ”Det er merkelig hvordan mange av aktivistene på document.no stadig gjentar at det flerkulturelle samfunnet er et eksperiment initiert av den politisk korrekte multikulturelle eliten.”
Jeg ville trodd det var positivt å være ytringsmessig og politisk aktiv i et demokratisk samfunn, så jeg håper at ”aktivistene” er en anerkjennende beskrivelse av oss og bukker og takker. Allikevel: Hvorfor bruke dette ordet som ofte er negativt ladet og fullt av merkelige assosiasjoner?
Det vanligste i vår sammenheng er vel å bruke bestegnelsen ”det flerkulturelle
samfunnet” om det som mer og mer manifesterer seg i flere europeiske land i våre dager. Og denne spesielle formen for multikulturalisme, flerkulturelle samfunn og innvandringer som vi opplever i Europa i vår egen tid, er for det første på vesentlige punkter ulik tidligere tiders og for det andre er den unektelig primært initiert og fremmet av landenes maktelite, ikke av menigmann. Skal multikulti-prosjektet nå bli menigmanns ansvar? – han som har fått det tredd ned over hodet og som er blitt ukorrekt informert om det?
Innlegget gir meg en følelse av ansvarsfraskrivelse: Tør ikke sjefs-sjiktet lenger ta ansvaret for den politikken de bedriver hver eneste dag? Begynner offiserene å forlate det synkende skip?
Av arci (IP logget) | 22.12 2007
Se også svar tilbake til Lars Gule på ovenstående.
Tilbake til HonestThinking