Dette innlegget ble første gang publisert på document.no 23.12.2007. Det er en oppfølging til tidligere innlegg av Lars Gule med flere.
Takk til Lars Gule og diverse andre debattanter for en rekke interessante innlegg. Beklager at jeg ikke har kunnet følge opp tettere, men familiære forpliktelser må gå foran slikt som dette. Jeg tror imidlertid at denne debatten har betydning, og jeg tror det er viktig at vi fører den. Problemstillinger knyttet til etniske grupper og kontinentgrupper har alt for lenge vært undertrykt i norsk offentlighet. Jeg tillater meg nok en gang å sitere fra New York Times der professor James R. Flynn sier om en tilsvarende diskusjon (på et adskillig høyere faglig nivå, selvsagt, men likevel)
I want to say how deeply I believe in this sort of discussion.
Gule har nå flere ganger på litt ulike måter understreket følgende poeng:
Det er vanskelig å se at det skulle være noe i Ole Jørgen Anfindsens innlegg som taler for å gjøre «rase» til en relevant kategori i innvandringsdebatten.
Altså: Gules standpunkt er at «rase» er irrelevant i innvandringsdebatten. La meg drøfte noen av hans begrunnelser for dette før jeg kommer med min egen konklusjon. Gule fortsetter slik:
Det er intet i det Anfindsen skriver som sier at biologiske trekk – med eventuelt tilhørende kulturelle trekk – skulle tillegges noen avgjørende betydning når det gjelder å vurdere menneskers verd og deres rettigheter.
Jeg har, i likhet med de fleste (alle?) andre i debatten, understreket at det fører galt av sted å bruke rase, IQ eller annet til å tukle med menneskeverdet. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at folks rettigheter i ulike samfunn skal være uavhengig av deres språk, kultur, religion og etniske tilhørighet. Samfunn har rett til å beskytte seg mot det som vil oppløse dem, og dette er en rettighet alle samfunn i verden, unntatt de vestlige, er seg bevisst. Kun vestlige samfunn føler seg forpliktet til å begå demografisk selvmord, og det er dette jeg ønsker debatt om.
Da gjenstår det intet annet enn kanskje og muligvis noen UTFORDRINGER som henger sammen med biologi. Disse utfordringene vil – om de faktisk finnes – prinsipielt ikke være av annen karakter enn de utfordringer som følger av at det er forskjell mellom kjønnene innenfor diverse biologisk definerte grupper, eller at det innenfor en hvilken som helst biologisk definert gruppe også vil finne personer med et høyere aggresjonsnivå enn andre innenfor gruppen, noen med høyere og andre med lavere intelligens, noen med ADHD osv., osv.
Jeg kan ikke følge Gule hele veien her, nettopp av de grunner jeg antyder ovenfor. Det er en stor prinsipiell forskjell mellom på den ene siden det å være født inn i et organisk fellesskap og ha dertil hørende rettigheter, og på den annen side det å komme utenfra og forlange de samme rettighetene.
For det første er biologi sjelden avgjørende alene, den sosiokulturelle konteksten kommer (nesten) alltid i tillegg. Akkurat det tror jeg Anfindsen og jeg er enige om.
Ja, det er vi helt enige om.
Hvis rase er noe annet og/eller mer enn en klassifikasjon av menneskelige forskjeller ved hjelp av hudfarge, hva er det da?
Dette er besvart av Sailers FAQ som jeg postet ovenfor. Merk ellers at betegnelser som ”svart” eller ”hvit” er språklige merkelapper folk setter på hverandre, uten at det medfører at det er hufargen som er den essensielle eller eneste forskjellen mellom de aktuelle gruppene. Språkforskere vil kunne gi en drøss med analoge eksempler fra andre områder. Merk ellers at folk som er mørkere i huden enn mange afroamerikanere, likevel ikke blir omtalt som ”blacks”, og de blir ikke akseptert som å tilhøre fellesskapet av svarte i USA. Hvorfor ikke? Fordi dette handler om avstamning.
Gule skriver i et senere innlegg:
Stadig har ingen i denne tråden overbevist meg om at raser finnes.
Jeg må innrømme at jeg er en smule overrasket over denne bemerkningen, men siden den bakenforliggende virkeligheten er uhyre kompleks (fordi den er frembragt av mange milliarder rekombinasjoner av menneskelige genom opp gjennom historien, og til dels da på kryss og tvers av mange ulike grenser) og siden det sikkert er mange lesere som kunne ha behov for en bedre forståelse, så la oss bruke litt plass på akkurat dette (selv om jeg nok gjentar meg selv fra tidligere innlegg).
Tenk deg at det er mulig å lage en avbildning av det menneskelige genom (DNA) ned på et 2-dimensjonalt plan, og at dette gjøres på en slik måte at genomet til hvert eneste nålevende menneske tilsvarer en liten prikk på et stykke papir. Tenk deg at du da, med tilstrekkelig høy oppløsning, kan sette 6,6 milliarder prikker på et ark som er så stort at ikke alt bare blir en tykk grøt, men at vi faktisk kan begynne å lete etter interessante mønstre i dette ”human-genom-plottet” vi har laget. Hva ville vi da se?
Vel, om vi studerer dette arket på god avstand, slik at vi konsentrerer oss om helheten, da ville vi se at det utkrystalliserer seg 4 hovedgrupper, nemlig afrikanere, asiater, europeere og indianere (det er formodentlig derfor noen forskere har tatt i bruk begrepet kontinentgruppe i stedet for rase). Selvsagt vil det finnes mange som ikke hører hjemme i noen av disse 4 hovedgruppene, f.eks. folk som har forfedre fra to eller flere av gruppene. Og, uten at jeg har sjekket det opp, mener jeg å ha lest at australske aboriginere danner en egen gruppe.
Kikker vi nærmere etter, vil vi selvsagt se at hver av de 4 hovedgruppene består av undergrupper, osv; her finnes det utvilsomt komplekse mønstre på mange nivåer. Og hele tiden vil vi se at grensene mellom gruppene er uklare; det handler om å se hvor på arket det er tett med prikker, og hvor det er mindre tett. Jeg anbefaler nok en gang at man i det minste skaffer seg en elementær forståelse for begrepet fuzzy sett.
Opp gjennom årene er det mange som har hevdet at raser ikke eksisterer, eller at raser ene og alene er sosiale konstruksjoner. Dere må gjerne konfrontere meg med følgende påstand om noen år, men jeg føler meg overbevist om at det å hevde noe slikt vil, etter som nye molekylærbiologiske forskningsresultater tikker inn, fremstå som nøyaktig like idiotisk som å hevde at kjønn kun er en sosial konstruksjon.
Hvorfor det? Fordi mønstre sjelden eller aldri oppstår ”tilfeldig” i naturen; de har en forklaring, og derfor er mønstre alltid bærerer av informasjon (les gjerne litt om det fagområdet som kalles informasjonsteori for å få skikkelig tak i dette poenget. Og hvilken bakenforliggende prosess er det som har gitt opphav til disse mønstrene som vi kan obserere på vår hypotetiske human-genom-avbildning på det store arket jeg har snakket om ovenfor? Svaret er like enkelt som det er opplagt: avstamning.
Og fordi kontinentgrupper og etniske grupper er resultater av ulik avstamning, vil det nødvendigvis være slik at genetisk drift og/eller ulikt seleksjonspress vil føre til at de ulike gruppene gjennom generasjoner akkumulerer ulike egenskaper. Dette er en viktig grunn til at PC-folk gjerne hyler opp hver gang noen snakker om parallell evolusjon for ulike grupper; bare tanken på at forskjeller kan ha blitt fiksert i våre genom er utålelig, fordi den kommer i strid med ideologiske forpliktelser knyttet til likhet. Dette var et sentralt poeng i Watson-skandalen i høst. Og selv om Watson, som jeg har sagt flere ganger, uttrykte seg klossete og ikke særlig hensynsfullt, er det nok liten tvil om hvem som vil bli stående igjen med skam og vanære når historiens dom etter hvert skal felles.
Som Sailer så treffende sier det i sitt race FAQ (hans kursiv, fete typer tilføyd av meg):
It means it's time for our intellectuals to grow up. The world is what it is. Making up fantasies about it, and demonizing scientists such as James Watson, just makes reality harder to deal with.
Både begrepene kjønn og rase/kontinentgruppe kan nok inneholde elementer av sosial konstruksjon, men de er ikke sosiale konstruksjoner; de er tvert imot en del av den virkeligheten som med logisk nødvendighet kommer til å innhente oss dersom vi forsøker å late som om den ikke eksisterer.
Om jeg oppfatter Gule riktig, kan et av hans hovedpoeng ovenfor parafraseres omtrent som følger:
Det kan ikke benektes at biologiske forskjeller finnes, men det blir feil å trekke dette inn i forbindelse med innvandringspolitikk.
La meg, før jeg kommer med et forsøksvis svar på dette, si at jeg anerkjenner de fleste av de argumentene Gule har anført til fordel for sitt synspunkt. Ja, jeg understreke gjerne: Gules argumenter er viktige, og bør lyttes til.
Jeg tror imidlertid at det også finnes gyldige argumenter som trekker oss mot en annen konklusjon. Jeg tror ganske enkelt vi står overfor et moralsk dilemma; noen vil bli diskriminert samme hva vi gjør, noen vil (i større eller mindre grad) lide samme hva vi gjør, osv. Her finnes kort og godt ingen enkle svar.
Det er ellers nokså påfallende hvordan dagens innvandringspolitiske regime har vært begrunnet nettopp med de fullstendig utopiske påstandene om at rase kun er en sosial konstruksjon, at det ikke finnes signifikante forskjeller mellom etniske grupper, og lignende. Sigurd Skirbekks bok Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre gir et skremmende innblikk i hvilke uærlige metoder som har vært brukt innen FN-systemet og UNESCO for å sikre ”vitenskapelig konsensus” om de ”riktige” konklusjonene. Se underkapitlet om antirasisme som forskning på side 340 – 349, og da særlig side 345.
Om du ikke har Skribekks bok for hånden (den er meget god, og vel verdt å få tak i) så kan du i stedet lese litt om en annen bok som illustrerer dette med intellektuell uredelighet, nemlig Not in Our Genes: Biology, Ideology and Human Nature, skrevet av Steven Rose, Leon J. Kamin og Richard Lewontin. Den slaktes fullstendig av ingen ringere enn Richard Dawkins i "Sociobiology: the debate continues", New Scientist 24 January 1985. Hvorfor slakter Dawkins boken? Fordi Rose, Kamin og Lewontin bringer skam og vanære over forskerstanden ved å opptre som ideologer i stedet for å drive ærlig og redelig forskningsformidling.
Eller hva med Stephen Jay Gould? Den sprenglærde og dyktige popularisator av evolusjonsteori kommer nok dessverre, ettersom forskningen får mer grep på disse tingene, til å bli husket for sin uredelige omgang med de forskningsresultatene som tross alt fantes allerede på 1980- og 1990-tallet, samt for sin totalt urimelige behandling av meningsmotstandere. Gould fremsto som en sleip ål da jeg hørte ham på Blindern for 15 - 20 år siden eller så, og han tok, så vidt jeg kjenner til, aldri noe oppgjør med denne siden av sin virksomhet før han døde i 2002. Som Sailer sier i den artikkelen der han sammenligner Watsons skjebne med den Galileo i sin tid fikk (min uthevelse):
People don't hate you for being wrong. (At worst, they just ignore you; at best, as with the late Stephen Jay Gould, they worship you and pay you millions.) People hate you for saying what they fear is the truth.
Det har altså eksistert en hel virkelighetsfornektelsesindustri på dette området, og formålet har helt åpenbart vært å føre folk flest bak lyset. At noen forskere muligens kan ha vært i god tro, hjelper ikke særlig mye: enhver med et minimum av evolusjonsteoretisk innsikt har visst i sitt stille sinn at man drev med ideologi, ikke ekte forskning.
Men altså: Nå har man sagt i alle år at problemstillinger knyttet til kontinentgrupper og/eller etniske grupper ikke må blandes inn i diskusjoner omkring innvandring, siden reelle forskjeller ikke finnes. Når det nå viser seg at dette var en bløff, så sier Gule og andre at disse tingene fortsatt ikke må trekkes inn i forbindelse med innvandringsdebatt. Det spiller altså ingen rolle hva sannheten på dette området er, denne typen overveininger må ikke trekkes inn uansett. Dette er etter mitt syn ganske ekstremt, og jeg føler meg ikke overbevist om at det er veien å gå for å skape en bedre verden.
La oss gå tilbake til min hypotetiske avbildning av DNA-rommet på et todimensjonalt ark. Hovedtyngden av etniske nordmenn hører hjemme i et bestemt område av dette arket. Vi utgjør en liten undergruppe av den store supergruppen som kalles europeere (alternativt kaukasiere). Når vi tar imot innvandrere, øker den genetiske spredningen for befolkningen i Norge som helhet. Det er ikke sikkert det er noen ulempe; for lite genetisk variasjon kan være et alvorlig problem for et samfunn (og kan f.eks. være et resultat av innavl).
Men så kommer hundre-trillioner-kroners-spørsmålet: Kan vi være helt sikre på at det i det hele tatt er mulig å opprettholde et fredelig og stabilt samfunn med demokrati og menneskerettigheter samme hva slags genetisk sammensetning samfunnet får? Nei, det kan vi alldeles ikke. Men det er kanskje urimelig å forlange at vi skal være helt sikre. Hva med å være sånn noenlunde sikre? Beklager, men sannheten er at dette er det ingen som har peiling på i det hele tatt. Våre politikere har, på bakgrunn av vitenskapelig bløff, kastet seg ut i et eksperiment som ingen vet hvor vil ende. Kanskje går det bra, kanskje ikke.
Dette er for dårlig, etter min mening. For det første er det kritikkverdig at FN og andre har drevet med bevisst manipulasjon av data for å føre folk bak lyset i håp om å skape større aksept for det man mente var riktige og gode verdier. For det andre bør vi altså nå sørge for å rette opp de feilene som har vært begått i den politiske korrekthets tjeneste, og se til å få vitenskapelige svar i stedet for ideologisk begrunnet ønsketenkning. For det tredje bør vi forsøke å finne ut hva som fungerer i praksis og hva som ikke fungerer.
Nå vil noen kanskje innvende at jeg konstruerer problemer som neppe finnes. Mon det. Tenk deg to alternative scenarier: (1) Norge tar i mot 10 millioner mennesker fra nord-Europa i løpet av de neste 20 årene, eller (2) Norge tar i mot 10 millioner mennesker fra Afrika sør for Sahara i løpet av de neste 20 årene. Begge disse scenariene ville være vanskelige å håndtere, og begge ville skape enorme utfordringer. Men det er ingen tvil om hvilket som er mest problematisk. Det skyldes til en viss grad forhold knyttet til språk, kultur, religion og, ikke minst, folks subjektive opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet. Men en viss andel av forklaringen har også med biologi og gener å gjøre. Norge ville knapt være et blivende sted for nordmenn i scenario 2. Det ville det muligens heller ikke bli med scenario 1, men det er et litt mer åpent spørsmål.
Javel, men disse scenariene er fullstendig ekstreme. Hva er vitsen med å snakke om 10 millioner nye innbyggere på 20 år? Jeg ønsker å illustrere følgende egentlig helt opplagte poeng: Ett eller annet sted går det en grense for hvor stor etnisk/genetisk variasjon et land kan tåle uten å falle fra hverandre, og ett eller annet sted går det en grense for hvor raskt et samfunn kan absorbere nye medlemmer uten å gå i oppløsning. Alle skjønner at vi ikke kan ta imot 10 millioner mennesker i løpet av få år uten at vi forskusler det våre forfedre har bygd opp gjennom mer enn 1000 år, og særlig skjønner alle at vår evne til å ta imot nye mennesker vil være avhengig av hvilke språklige, kulturelle, religiøse og genetiske forskjeller som skal overvinnes dersom vi skal lykkes i å integrere de som kommer, og altså unngå at det etableres parallellsamfunn.
På dette punktet resonnerer jeg helt motsatt av Gule (og her kommer altså mitt svar på hans mest sentrale utfordring til meg): Hvordan er det i det hele tatt mulig å tenke seg at innvandringspolitikken reguleres på en måte som er bærekraftig i det lange løp dersom vi ikke tar alle relevante faktorer med i betraktning? Og om noen da eventuelt vil hevde at, joda, alle relevante faktorer med i betraktning, men den biologiske dimensjonen er irrelevant, ja da har vedkommende et forklaringsproblem. Det bør være innlysende for enhver som ikke enten er uvitende eller uærlig, at biologi faktisk spiller en rolle. Vi liker det kanskje ikke, men det er slik verden er.
Det innvandringsliberale standunktet Gule forsvarer, ser for meg ut til å ha innebygd en forutsetning om at vi nettopp ikke kan tillate oss å stille krav om at innvandringen må være bærekraftig. Dette innebærer nemlig at vi må diskriminere mellom ulike grupper, hvilket er uakseptabelt. Men dermed underslår man at det foreligger et dilemma her: det er ikke ganske enkelt slik at det finnes et humant og godt standpunkt som sier ja til innvandring, mens det finnes et kaldt og kynisk standpunkt som vil sperre folk ute; vi får problemer og utfordringer samme hva vi gjør.
Jeg vil minne om hva jeg skrev tidligere i høst i en litt annen sammenheng:
Et annet prinsipp som har gått som en rød tråd gjennom det meste jeg har skrevet de siste årene, er at vi bare kan ta inn ulike innvandrergrupper i den grad samfunnet er i stand til å absorbere dem. Jeg er positiv til ulike typer multikultiberikelser, men dersom det fører oss i retning av parallellsamfunn, opptøyer, massakrer, etnisk rensing og sivilisatorisk sammenbrudd, er jeg straks litt mer betenkt.
Så kan man spørre: finnes det rimelige mellomstandpunkter her? Standpunkter som i så fall styrer klar av følgende to ytterpunkter: (1) knipe igjen øynene og håpe at vi unngår parallellsamfunn, opptøyer, massakrer, etnisk rensing og sivilisatorisk sammenbrudd, eller (2) stenge verden ute og være oss selv nok. Jeg håper inderlig at det finnes slike mellomstandpunkter, for jeg anser begge de to nevnte alternativene som lite attraktive. Jeg har ingen ferdig oppskrift for hvordan dette skulle utformes i praktisk politikk, men på meg virker det rimelig om man fant frem til ordninger som dels hindrer at ting går for fort (altså ganske enkelt en innstramning i forhold til dagens praksis), dels at det må finne sted en eller annen form for evaluering (fortrinnsvis på grunnlag av objektive kriterier) for hvordan ulike grupper gjør det i samfunnet; de som ikke viser vilje og evne til integrasjon og tilpasning, må finne seg i restriksjoner som sikrer at de ikke blir for mange her i landet. Alternativet blir altså å tillate at folk som ikke integrerer seg og tilpasser seg i tilstrekkelig grad, skaper svært alvorlige problemer på sikt (noen av dem skaper allerede ganske alvorlige problemer), noe jeg mener er uakseptabelt.
Noen vil kanskje innvende at jeg er en teoretiker i denne sammenheng; jeg driver og konstruerer tenkte problemer basert på evolusjonsteoretiske betraktninger, eller noe i den dur. Vel, det er nå bare å surfe litt rundt på HT-sidene, samt ikke minst document.no og rights.no, så vil man finne betydelige mengder dokumentasjon som viser at det multikulturelle prosjektet er i store vansker. Ting går ikke slik vi ble forespeilet da man i sin tid lanserte det tåpelige og virkelighetsfornektende slagordet ”ja til et fargerikt fellesskap”. Ikke få av våre døtre vil måtte finne seg i bli voldtatt av frustrerte innvandrere i årene som kommer. Ikke få nordmenn vil bli ranet eller drept. Ikke få nordmenn vil føle seg tvunget til å flytte. Ikke få barn vil få ødelagt sitt læringsmiljø på skolen. Og så videre. La oss kalle en spade for en spade: dette kommer ikke til å bli bare enkelt.
Om jeg har forstått det riktig, vil myndighetene neste år stramme skruen og innføre mer ”moderat kvotering” av innvandrere. Jeg frykter at dette kan være nok et skritt i retning av den affirmative action-galskap man holder på med i USA. Av de mange høl-i-hue-utslagene dette har gitt seg i årenes løp, har jeg festet meg spesielt ved en konkret episode der en skole i Boston-området sparket erfarne og dyktige lærere fordi disse var hvite, og erstattet dem med uerfarne og dårlig kvalifiserte svarte lærere for å oppfylle en eller annen kvote eller målsetning. Resultatene av affirmative action-politikken er tildels katastrofale på en rekke områder i det amerikanske samfunnet, og bidrar til å skape betydelige mengder bitterhet hos den hvite befolkningen som ser at de utsettes for diskriminering i stadig større grad, både ifm studier og jobber, fordi myndighetene insisterer på å styre mot utopiske mål.
De fleste av oss takler det greit dersom vi utsettes for en eller annen saksbehandler som snakker og skriver dårlig norsk, eller noe annet som ikke gir opphav til stort annet enn litt frustrasjon. Dersom vedkommende i tillegg skulle vise seg å være inkompetent, og/eller ha sin lojalitet andre steder enn hva vi er vant med i det norske rettssamfunnet, så er det selvsagt litt verre.
Men den dagen også norske myndigheter gir seg til å kvotere inn minoritetslærere i skoleverket, samt tvinger foreldre til å sende barna sine til blandede skoler, og da kanskje med en begrunnelse knyttet til en eller annen målsetning EU og/eller FN har trædd ned over hodet på oss, da begynner dette å bli virkelig alvorlig. Da handler det plutselig om at våre barn fratas muligheten til skikkelig skolegang. Går man videre i denne retningen, handler det etter hvert om at landet er i ferd med å rakne.
Jeg minner nok en gang om hva den afroamerikanske professor Carol M. Swain, skriver i sin bok Contemporary voices of white nationalism in America (side viii):
America has been an exception to the general rule that multiracial, multiethnic societies are doomed to eventual dissolution.
Det er på tide at folk begynner å spørre seg hva resultatet av et utopisk menneskesyn kan bli på litt sikt. Jeg tillater meg å sitere fra mitt eget innlegg i Klassekampen for et par dager siden:
[V]enstresidens menneskesyn har [...] pleid å ha tre aksiomatiske pillarer, nemlig følgende:
1. Mennesket er godt.
2. Det er ingen signifikant forskjell på kvinner og menn.
3. Det er ingen signifikante forskjeller mellom raser (kontinentgrupper) eller etniske grupper.
Alle tre aksiomer er i strid med tilgjengelig empiri, er uforenlige med rasjonell tenkning, og fungerer dessuten som religionssurrogat for mange.
Det er etter hvert lenge mellom hver gang noen er så idiotiske at de benekter at forskjeller mellom kjønnene finnes, og jeg tolker Dybdals to innlegg som et mulig tegn på at også godhetsnaivismen er på vikende front. Men mange ser fortsatt ut til å klamre seg til et fåfengt håp om at etnisitet og rase kun er sosiale konstruksjoner. Diskusjonene rundt Tron Øgrim og Hans Olav Brendberg i Kks spalter gir et ferskt eksempel. Det hykleriske hylekoret rundt James Watson denne høsten taler også sitt tydelige språk (se HTs norske og engelske forsider for november og desember 2007 for diverse referanser).
Venstresidens store og vanstyrte prosjekter førte til ufattelige mengder død og lidelse i forrige århundre; Hitlers herjinger blekner i sammenligning. Nå er man i gang med sitt mest grandiose prosjekt noen sinne. Det forundrer meg at så mange snille, helhjertede og oppriktige venstreintellektuelle tilsynelatende er så lite opptatt av å finne ut hvilken rolle nettopp menneskesynet hadde når det gjaldt å legge til rette for forrige århundres katastrofer, samt av hvilket potensial det samme menneskesynet, i kraft av sin trefoldige enfoldighet og medfølgende virkelighetsfornektelse, har til å forårsake nye tragedier i dette århundret.
Lars Gule utsettes ofte for tildels meget hard kritikk og personangrep fra deltagere her på document.no. Mye av denne kritikken skyter etter min mening fullstendig over mål. Jeg synes det er på sin plass å påpeke at Gule i hvert fall i denne debatten har opptrådt forbilledlig. Mens de aller fleste innvandringsliberale venstreintellektuelle har fortielse som sin primære strategi, og eventuelt demonisering og brunbeising som den sekundære, har Gule vist at han er villig til å gå inn også i de vanskelige spørsmålene (selv om jeg rimeligvis ikke alltid er like komfortabel med de karakteristikker jeg eksplisitt eller implisitt blir tildelt).
Jeg opplever at enkelte av argumentene hans kun har begrenset verdi, men mange av dem er viktige. Han vektlegger visse forhold sterkest, jeg vektlegger andre. Slik uenighet er fullstendig uproblematisk; det er slik det skal være. Meningsbrytning med respekt for hverandre og med respekt for saklige og velbegrunnede argumenter, er den eneste veien videre, så langt jeg kan forstå.
Dersom det kunne bli allmenn enighet om at vi trenger å få vite hva som er sant og hva som er usant når det gjelder biologiske forskjeller mellom ulike grupper; dersom vi kunne bli enige om at vi står overfor etiske dilemmaer der enkle svar ikke finnes; dersom det kunne bli allment akseptert i Norge (og resten av Vesten) at meningsmotstandere skal behandles med respekt, og at saklige argumenter aldri skal avfeies, men lyttes til; da er det håp.
God jul, Gule! God jul, alle sammen!
Tilbake til HonestThinking