En forkortet utgave av denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 13.08.2007.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Olav Randens kronikk 18. juli om den demografiske utviklingen i Norge, og muligheten for et fremtidig, muslimsk flertall, er interessant lesning. Den debatten han legger opp til, har jeg etterlyst lenge, så det gleder meg at han tar utfordringen. La meg først komme med noen presiseringer før jeg går nærmere inn på deler av Randens argumentasjon.
Ved en rekke anledninger har jeg hevdet at dersom vi får en noenlunde jevn demografisk utvikling i tiden som kommer, ligger Norge/Europa an til å få muslimsk flertall om noe slikt som 50 til 150 år. Som Randen bør være klar over, er dette en oppfatning som deles av en rekke fagfolk, og fremstilles som fullstendig innlysende i et utall bøker og artikler utgitt de seneste årene.
Jeg har imidlertid, som Randen er inne på, også hevdet at Europa kan bli muslimsk territorium på enda kortere tid enn 50 år. Men det er ingen uenighet mellom oss om at en slik utvikling forutsetter noe mer enn bare høye, muslimske fødselsrater og fortsatt høy andel henteekteskap.
For i motsetning til hva Randens kronikk gir inntrykk av, så mener jeg at islamisering av hele eller betydelige deler av Europa før ca 2050 nettopp forutsetter i hvert fall noen av følgende fenomener: white flight; betydelig økning i innvandringen grunnet ekstraordinære forhold i ulike muslimske land (naturkatastrofer, vannmangel, hungersnød, krig, politisk uro, overbefolkning, m.m.); medlemsskap i - eller fri innreise til – EU/EØS for Tyrkia og andre land i midt-Østen eller nord-Afrika (ref Barcelona-erklæringen av 1995); og kanskje særlig europeere som konverterer til islam.
Dette siste vil vi nok se stadig mer av i årene som kommer, for eksempel fordi folk har åndelige behov som ikke blir møtt av ateisme, humanisme eller diverse utvannede og svadaforkynnende kirkesamfunn, og/eller at folk konverterer av mer pragmatiske grunner, noe som er velkjent fra samfunn der andelen muslimer når et visst nivå, og som dessuten er forutsagt for Europas vedkommende av blant andre Walid al-Kubaisi.
Randens regneeksempel for vekst av en innvandrergruppe over 50 år er i og for seg greit. Men det blir misvisende når han derfor konkluderer at ”med desse føresetnadene ligg me framleis under Anfindsens trettidobling”, i og med at jeg jo nettopp mener ytterligere forutsetninger må oppfylles om vi skal få muslimsk flertall om 50 år.
Ellers har jeg hele tiden understreket at jeg primært ønsker å unngå detaljerte regnestykker for min egen del, og i stedet fokusere på hovedtrender og mer overordnede betraktninger, og disse er etter min mening alarmerende. Randens poeng om at muslimske befolkningsgruppers vekstrater forholdsvis raskt vil flate ut i vestlige samfunn, virker ikke tilstrekkelig underbygd, og stemmer dårlig med utviklingen hittil f.eks. i Storbritannia.
De offisielle tallene for de to største muslimske folkegruppene i UK ved folketellingene i 1981, 1991 og 2001 er relevante her. Vekstraten for pakistanere fra 1981 til 1991 var 3,62%, og fra 1991 til 2001 4,52% (merk at denne gruppen økte sin vekstrate fra første til andre tiårsperiode). Vekstraten for bangladeshere fra 1981 til 1991 var 6,9%, og fra 1991 til 2001 5,8%.
Muslimske befolkningsgrupper i UK er større, både absolutt og relativt, enn i Norge, og har vært der lenger. Likevel fortsetter de å vokse kraftig. Det samme skjer ikke minst i Frankrike, Nederland, Tyskland, Østerrike og Sverige. Hva er det som får Randen til å tro at utviklingen i Norge vil skille seg vesentlig fra nevnte land?
Om vi ser på Østerrike så konkluderer en fremskrivning fra 2006, utført av Wiener Institut für Demografie (som tilsvarer SSB her i Norge (*)), at mellom 14 og 26% av landets befolkning vil være muslimer i 2051. Merk at man her forutsetter en jevn utvikling. Dette harmonerer med min påstand om at Europa vil bli muslimsk om 50 til 150 år, avhengig av om utviklingen går jevnt og trutt, eller om vi får raskere og mer dramatiske omveltninger.
Ser man nærmere på tallene fra demografene i Østerrike, så viser disse at det er stor sannsynlighet for en utvikling med vekstrater for ikke-vestlige befolkningsgrupper som holder seg over både 3 og 4% per år i flere tiår fremover, hvilket er dramatisk. Dette er en sentral observasjon som, i likhet med tallene fra Storbritannia, motiser Randens argumentasjon ganske så direkte.
Her i Norge er det SSB sin jobb å beskrive realistiske scenarier for hva som kan komme til å skje. Min kritikk mot byrået har primært handlet om at de forutsetninger man har lagt til grunn for fremskrivningene, har vært for snevre (og derfor urealistiske). Det har vist seg å være tilfellet for deres forrige fremskrivning. Den nye (fra 2005) er adskillig bedre, men heller ikke den er god nok, og SSB vil, som jeg har påpekt før, måtte komme med oppjusterte fremskrivninger om ikke trenden snart snur. Forberedelsene til dette er formodentlig i full gang allerede, jfr artiklene i Samfunnsspeilet 4/2006 (www.ssb.no/ssp/). For eksempel skriver SSB-forsker Svein Blom under overskriften Befolkningsutviklingen i Oslo i årene 1998-2003: Flere innvandrere, færre nordmenn blant annet følgende:
Det vakte oppsikt da Aften i midten av juni i år kunne fortelle leserne at befolkningsveksten i Oslo de siste ti årene for størstedelen skyldtes vekst i antall innvandrere. Mens veksten i folketallet fra 1996 til 2006 var på rundt regnet 50 000 personer, utgjorde innvandrerne om lag 46 000 av disse. Dette betyr at innvandrerne sto for rundt 93 prosent av hovedstadens befolkningsvekst i disse årene.
I årene 1998-2003 vokste befolkningen i Oslo med i underkant av 18 000 personer, en vekst på 3,5 prosent. Tilsvarende tall for foregående femårsperiode (1993-1998) var vel 26 000 personer og 5,5 prosents vekst. Veksten var således noe mindre rundt årtusenskiftet enn midt på 1990-tallet, både prosentvis og absolutt. Både vestlige og ikke-vestlige innvandrere økte i antall i årene 1998-2003, ikke-vestlige med vel 22 000 personer (35 prosent) og vestlige med knapt 2 000 personer (9 prosent), mens tallet på nordmenn gikk tilbake med vel 6 000 personer (1,6 prosent).
Dramatiske omveltninger i Norge og andre europeiske land som en følge av den demografiske utviklingen er, stikk i strid med hva Randen ser ut til å mene, ikke bare en reell mulighet, men en overhengende fare. Randen hevder at ytterligere debatt er unødvendig, noe jeg finner oppsiktsvekkende. Fortsatt debatt om slike spørsmål kan bare hindres ved hjelp av sensur og/eller manipulering av media, hvilket nettopp er hva totalitære krefter foretrekker når virkeligheten ikke tåler dagens lys.
Som en av demografene i nettverket rundt HonestThinking nylig skrev til meg: ”Det er uetisk at venstresiden og mange intelektuelle ikke engang vil ha en offentlig debatt [om den demografiske utviklingen]. En har satt i gang et gigantisk samfunnseksperiment nesten uten historisk sidestykke, uten kritisk faktabasert konsekvensanalyse og nesten uten kritisk samfunnsdebatt. Et samfunnseksperiment som kan få dramatiske negative konsekvenser ikke først og fremst for de som satte i gang dette eksperimentet, men for deres barn og barnebarn.”
Tilbake til HonestThinking
(*) Jeg er senere blitt gjort oppmerksom på at Statistik Austria nok er mer tilsvarende SSB enn hva Wiener Institut für Demografie.
er.