Denne artikkelen publiseres på HonestThinking 07.10.2007.
Ny bok av Hege Storhaug på Kagge Forlag
Det er ikke bare enkelt å omtale en bok skrevet av en person man både kjenner og verdsetter. Jeg har hatt gleden av å bli kjent med Hege Storhaug, og har gjennom de siste årene lært å sette stor pris på henne. Hun er en person det er vanskelig å forholde seg nøytral til, og derfor er hun gjerne enten elsket eller hatet. Jeg vil ikke forsøke å late som om jeg er nøytral i forhold til Hege. Jeg har stor sympati med hennes prosjekt, og jeg mener hun har betydd svært mye for å hindre at Norge har endt opp der Sverige er i dag hva angår klima for intellektuell debatt om innvandringsrelaterte problemer. Hege har vært en spydspiss i denne sammenheng, og hun har slik sett allerede skrevet navnet sitt inn i norsk historie. Det forhindrer ikke at jeg noen ganger er dypt uenig med henne, og denne artikkelen vil derfor ikke bare være en anmeldelse av hennes bok, men også en kritikk av hennes måte å forstå verden på. Slik jeg ser det, lider også Hege av en viss naivisme.
Heges forrige bok, Men størst av alt er friheten, er etter min mening svært god. Den er sannsynligvis det desidert beste hun noen gang har skrevet, og denne gangen klarer hun ikke helt å leve opp til de forventningene dette har skapt. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at hun har hatt rådgivere rundt seg som ikke i tilstrekkelig grad har hjulpet henne til å bruke den tiden som er nødvendig for å kunne skrive en bok av samme kvalitet som den forrige, men som i stedet har presset henne til å ”smi mens jernet er varmt”. Resultatet er blitt en ujevn bok der en del av stoffet ikke holder den kvaliteten vi vet at hun er i stand til å levere. La det likevel være sagt med en gang at dette er en bok det er vel verdt å lese. Grovt sett synes jeg boken begynner forholdsvis svakt, mens den blir tildels meget god mot slutten. Godt over halvparten av sidene inneholder stoff av solid Hege-format.
Jeg ser at Dagbladet har skrevet en artikkel med overskriften Hege Storhaug kopierte dansk forsker. Det høres jo ikke bra ut, men det er vel ganske tydelig ut fra helheten at det ikke er snakk om noe forsøk på juks fra Heges side, men heller nok en indikasjon på at det har gått litt for fort i svingene under arbeidet med boken. Mitt råd til Hege og HRS er at man ikke forsøker å bagatellisere dette, men at man ganske enkelt innrømmer at fotnotene med henvisning til Tina Magaard (den aktuelle, danske forskeren), ikke var klare nok, og at det hele vil bli rettet opp i fremtidige opplag. Det er selvsagt på sin plass at Dagbladet kritiserer Hege her (og både hun og forlaget ser ut til å ta selvkritikk), men denne tabben eller feilvurderingen bør ikke bli brukt til å avspore debatten.
En litt kuriøs/morsom observasjon som ytterligere underbygger min mistanke om at Hege ikke har fått den tid til ettertanke og korrekturlesning hun hadde trengt for å skrive en ny bok av samme kvalitet som den forrige, er følgende setning nederst på side 49 (min kursiv): ”[... Muhammed] la forholdene til rette for mannens hengivenhet til Allah ved optimal kontroll over ’fristerinnen’, i tillegg til å sørge for at mannen har optimal seksuell tilgang.” Man trenger ikke snakke lenge med Hege, eller lese særlig langt i hennes kronikker, artikler og bøker før man oppdager at ’optimal’ er ett av hennes favorittord; et google-søk på Hege Storhaug og optimal gir 99 treff per dags dato. Noen av disse er selvsagt irrelevante for mitt poeng, men det er nok ikke helt optimalt å la det gå inflasjon i bruken av dette ordet.
Det må innrømmes at Dagbladets Marte Michelet har et poeng når hun poengterer at Heges nye bok bærer preg av en del klipp og lim aktivitet. Jeg har ikke sjekket, men store avsnitt virker påfallende velkjente. Nok en indikasjon på hastverk. Men det er en annen side ved dette jeg synes er vel så interessant, og det er at Hege har valgt å gjenbruke noe av det stoffet jeg oppfattet som mest ekstremfeministisk i hennes forrige bok (ref mine kritiske merknader om dette). Særlig reagerer jeg på hennes skjønnmalende fremstilling av den arabiske kulturen før islams inntog (basert på en bok av Fatima Mernissi, se fotnote 4, 5 og 6). La oss først se på et avsnitt fra side 45:
Da Muhammed startet sin misjonering blant stammene på den arabiske halvøya på 600-tallet, hadde kvinnene en høy grad av råderett over egen seksualitet. Hun tilhørte ikke en ektemann, hun og barna var en del av stammefellesskapet. Kvinnen kunne endog ha flere menn, hun kunne skille seg, og hun kunne eksempelvis selv bestemme hvem hun mente skulle anses som far til barnet sitt. Barna tilhørte kvinnen og stammen. Mannen kom og gikk med nomadiske handelskaravaner, noe som gjorde det umulig for ham å utøve kontroll over hustruen i dagliglivet. Stammens ære og prestisje var derfor ikke knyttet til kvinners seksualitet. Den arabiske kulturen den gangen var således svært frigjort.
For det første vil jeg, inntil jeg eventuelt får bedre belegg for disse tingene, gjette på at Mernissis fremstilling av forholdene på den arabiske halvøy på 600-tallet neppe gir oss den hele og fulle sannhet. Også mennesker er biologiske skapninger, og det er nok ganske begrenset hvor mange kulturer som har eksistert opp gjennom menneskehetens historie der menn har vært mer eller mindre likeglade i forhold til farskap. Dette er det skrevet mye om innen biologisk faglitteratur, og den mest kjente populærvitenskapelige fremstillingen av teorien bak disse tingene, er The Selfish Gene av Richard Dawkins (boken finnes også i norsk oversettelse). Forøvrig kan det jo være greit å undersøke hvor suksessrike og bærekraftige de få matriarkalske eller polyandriske kulturene har vist seg å være.
For det andre reagerer jeg på at Hege ser ut til å mene at de preislamske araberne er et eksempel til etterfølgelse. I den grad Mernissis fremstilling er korrekt (og jeg tviler ikke på at hun er inne på noe), vil jeg mene at de aktuelle stammefolkene var i skrikende behov for en og annen reform, og jeg vil tro at innføringen av islam må ha vært et stort fremskritt for dem. Det mener nok ikke Hege, for allerede på neste side skriver hun følgende:
Muhammed var spesielt opptatt av å underlegge kvinners seksualitet sosial kontroll. Med kontroll over kvinnens kropp så han muligheten for at de arabiske mennene ville akseptere familien som sosialt system. Gjennom familien kunne mannen realisere en selvstendig økonomisk karriere. For mannen var det derfor viktig å sikre seg at hustruens barn, som en dag skulle arve ham, var hans kjødelige avkom. [...] Med familien som sosialt system forsvant kvinners seksuelle, ekteskapelige og personlige frihet ut bakdøren.
Det er vanskelig å tolke Hege annerledes enn at den friheten hun beskrev på side 45, er den samme friheten som hun på side 46 beklager at innføringen av islam tok fra dem. Denne mistanken blir ytterligere styrket av det hun skriver på side 51 – 52:
Den friheten kvinner hadde før Muhammeds tid, ser vi ikke i et eneste muslimsk land i dag. [...] Med Muhammeds innføring av familien, lovfestet kontroll av kvinners seksualitet og menns rett til polygami, kombinert med menns enkle tilgang til skismisse, ble kvinnens selvbestemmelse sterkt redusert – hun ble tilslørt og ’privatisert’. Inntoget av islam betydde således at kvinnene tapte sentrale frihetsgoder.
Sentrale frihetsgoder? Dersom Hege ser på tilstanden på den arabiske halvøy på 600-tallet (slik Mernissi påstår at den var) som et ideal, da må bare jeg si at jeg er uenig.
Jeg noterer ellers med en viss forbauselse at Hege kritiserer islam fordi ektefolk, både menn og kvinner, pålegges en gjensidig plikt til å tilfredsstille hverandre seksuelt. Muligens praktiseres dette på en måte som er kvinnediskriminerende, og selvsagt vil det være perioder da en ektefelle har lite eller ingen ting å gi til den andre. Slik vil det være både for muslimer og andre. Inntrykket jeg sitter igjen med er imidlertid at hun mener prinsippet er forkastelig. Men dette er jo ikke noe spesielt for islam. Muhammed er faktisk helt på linje med Paulus i dette spørsmålet. I sitt første brev til Korinterne, kapittel 7, vers 3 – 5 skriver Paulus:
Både mann og kone skal gi den andre det de skylder hverandre. Det er ikke konen selv, men mannen som rår over hennes kropp. Like ens rår ikke mannen selv, men konen over hans kropp. Dere skal ikke nekte hverandre samliv, hvis dere da ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende.
Riktignok er det slik at selv folk som sier at de er bibeltro (noe som altså innebærer troskap mot Bibelen, dvs at man er forpliktet på alt som står der), er nokså flinke til å bedrive fortolkningsmessig akrobatikk og/eller selektiv lesning (ikke minst når det gjelder Paulus). Og til tross for at både Muhammed og Paulus går inn for full likestilling på dette området, ser det altså ut til at spesielt feminister synes slikt som dette er tungt å svelge.
Men eksklusivitet på det seksuelle området (altså krav om trofasthet) klinger ganske hult om man ikke samtidig aksepterer en plikt til å møte ektefellens behov. For dersom den ene ektefellen kan gå til sexnekt på ubestemt tid, samtidig som man heller ikke godtar sex utenfor ekteskapet, da har man gitt ett menneske makt til å ødelegge en annens seksualliv. Slikt fremmer ikke trofasthet og stabile familier.
Det skulle forresten vært interessant å høre hvordan erfaringene er blant lesbiske og homofile. Jeg tipper at man heller ikke der i gården synes det er noe særlig stas dersom den ene parten plutselig finner ut at det er slutt på alt som har med sex å gjøre.
Jeg mistenker altså at kritikk av islam på dette området egentlig bunner i en ekstremfeministisk tankegang som sier at det er greit at en mann kan ha forpliktelser til å tilfredsstille sin kone, og at det kanskje også greit at en kvinne kan ha tilsvarende forpliktelser overfor en lesbisk partner, men det er ikke greit at en kvinne skal være forpliktet til å møte sin manns behov for ømhet og nærhet. Her er det ett eller annet som ikke henger på greip.
Jeg tror det er på tide at feminister begynner å tenke litt nærmere etter hvorfor Vesten er i ferd med å bli valset over av islam. Hvorfor har vi oppført oss som idioter så lenge? Hvordan kunne vi i løpet av få generasjoner forskusle vår posisjon i verden, og dermed også vår mulighet til skritt for skritt å spre demokrati og menneskerettigheter til resten av jordens befolkning?
Dypest sett mener jeg dette skyldes at vi har sluttet å tenke ærlig. I stedet har vi fremelsket en intellektuell kultur der man kappes om å være flinkest i å relativisere, bortforklare eller tåkelegge virkeligheten. Det er et tema det kunne vært skrevet mange bøker om, men la oss heller se litt på hva slags praktiske utslag man kan få i et samfunn som innbiller seg at man kan oppheve livets lover og hengir seg til uærlig tenkning, virkelighetsflukt og sykelig individualisme. Det burde være forholdsvis innlysende at det finnes minst to nødvendige betingelser for å videreføre et bærekraftig samfunn:
Som vi alle vet, fødes det for få barn i den vestlige verden til at befolkningen kan opprettholdes. Og vi snakker ikke om at man bare så vidt ligger under den magiske grensen på 2,1 barn per kvinne, og at man på den måten er i ferd med å foreta en kontrollert nedjustering av befolkningen (f.eks. av hensyn til klodens bærekraft). Nei, vestlige samfunn har ganske enkelt blitt alvorlig syke på dette området, samtidig som en rekke ikke-vestlige samfunn opplever meget sterk befolkningsvekst, og sender stadig flere innvandrere hit til oss. Det skal ikke mye fantasi til for å se at dette fort kan bli en oppskrift på katastrofe.
Og jeg kjenner ikke til at avanserte samfunn har oppstått noe sted i verden uten at familien (som nok kan organiseres på flere måter) er en sentral byggesten. Den svarte befolkningen i USA gir forøvrig en grei illustrasjon på at det ikke er godt nok bare å føde barn i stort antall. Fordi det afroamerikanske samfunnet er gjenstand for en familieoppløsning som får selv Vesteuropa til å blekne, sliter man med konsekvensene av at millioner av svarte barn vokser opp uten et mannlig forbilde i huset. Resultatet er blant annet skyhøy kriminalitet og annen asosial adferd (særlig blant unge, svarte menn), katastrofalt dårlige skoleprestasjoner, og mye annen elendighet. Selvsagt spiller andre årsaker også inn, men det sier seg selv at den ”friheten” svarte kvinner i USA praktiserer, og som blant annet fører til at mange av dem dropper ut av skolen og blir welfare mothers, ikke er et udelt gode, verken for dem eller samfunnet.
Som skilt og singel, samt far til tre mer eller mindre voksne barn (av begge kjønn), er det vanskelig å forholde seg likegyldig til denne typen problemstillinger. På den ene siden er jeg glad for at både menn og kvinner har stor frihet i dagens samfunn, på den annen side har jeg selv smertelig fått erfare hvordan den vestlige kulturen har utviklet seg på en måte som gjør det vanskelig for ektefolk å holde sammen. Og vi kommer snart til å miste vår frihet dersom vi ikke bruker den på en mer fornuftig måte. Dette handler om balanse; går vi for langt i retning av ”frigjøring” og ekstremfeminisme, vil helt andre systemer snart overta det vestlige konkursboet.
Det er nok ikke helt enkelt å få til, men jeg tror likevel det er mulig å tenke seg et bærekraftig samfunn der blant annet følgende elementer finnes:
Men denne typen friheter må i så fall praktiseres med stor varsomhet, for det er nettopp slike fenomener som fører til at det fødes for få barn, og/eller at familier går i oppløsning i et tempo samfunnet ikke tåler. Ser vi på islam (eller andre religioner) så er det vel ganske klart at de mange forbud og påbud som praktiseres, sikrer at man ikke havner i den type problemer som nå er i ferd med å ødelegge Vesten. Vi har snudd ryggen til vår judeo-kristne kulturarv, men i vår begeistring over å ha blitt fri fra presteskapets formynderi, har vi glemt å tenke på at moralnormene vi tidligere holdt oss med, så å si har en biologisk eller naturvitenskapelig forankring. Vi har vært smarte nok til å innse at prestene kanskje ikke hadde dekning for å påstå at Gud selv på overnaturlig vis har gitt oss de budene kirken har forkynt, men vi har vært stupide nok til ikke å tenke på at det kunne ligge andre, mer jordnære, forklaringer bak dem.
Dersom jeg skulle bli tvunget til å velge mellom et samfunnn preget av ekstremfeminismens idealer, eller et samfunn styrt etter prinsippene i islam, da vil jeg nok velge det siste. Ekstremfeminismen ødelegger mannens selvbilde, reduserer ham til en dott og en sæddonor, og fratar ham dessuten hans naturlige rolle i familien (og dermed i ytterste konsekvens også hans rolle i samfunnet). Ekstremfeminismen er destruktiv og vil aldri kunne gi opphav til noe bærekraftig samfunn, og før eller senere vil kvinner oppdage at det var uklokt å omskape mannen i sitt eget, avmaskuliniserte bilde. Men, som Hege er inne på i boken sin, slike ting oppdager man gjerne ikke før det er for sent.
Islamske samfunn har åpenbare svakheter, men de har i det minste vist seg å være bærekraftige. Dersom ekstremfeminismen, kombinert med uærlig tenkning og et par andre ting som henger sammen med den, får anledning til å ødelegge Vesten fullstendig, da ser det i øyeblikket ut til at islam er den fremste kandidaten til å fylle tomrommet etter en siviliasjon som valgte å begå selvmord.
Men nå er jeg altså helt enig med Hege i at det er en del sider ved islam og islamisme som er ganske tunge å svelge. Vi har tross alt bygd opp mye fint i Vesten. Selv om vi har gjort mye fælt opp gjennom århundrene, har vi også mye å være stolte av. Den vestlige sivilisasjon er vel verdt å forsvare, og i stedet for å nedlegge den bør vi arbeide for å fornye og revitalisere den. Men første bud må da være å rydde opp i de problemene vi har stelt i stand for oss selv. Gjør vi ikke det, vil vi være sjangseløse mot et fremadstormende og selvsikkert islam.
Islam går, så langt jeg kan bedømme, lengre enn hva som er nødvendig for å sikre at menn og kvinner opptrer på en ryddig måte i forhold til hverandre, mens Vesten helt åpenbart har gått for langt i motsatt retning. Det første tar fra folk mer frihet enn hva som er påkrevd, det andre gir folk så stor frihet at samfunnet går i oppløsning. I stedet for utelukkende å rakke ned på muslimene, bør vi innse at vi har noe å lære av dem på dette området. Dersom vi innrømmer det, vil kanskje den muslimske verden i løpet av noen generasjoner ta etter oss på områder der vi tidligere har hatt en fin balanse mellom personlig frihet og samfunnets behov for kontroll. Da ville vi i så fall ha gjort en stor tjeneste for alle de muslimer (både kvinner og menn) som i dag lider under et for strengt kjønnsregime. Men det vil vi altså ikke få gjort dersom vi lar islam overta den vestlige verden.
Og dette bringer meg over på dette med ulike former for tildekning av muslimske kvinner, som jo er hovedtema i Heges bok. Fra kapittel 3 og utover kommer hun med en rekke opplysninger som burde få selv Heges argeste fiender til å tenke seg om litt før de avskriver henne som en dust. Hun har selvsagt rett i at hijaben har en symbolikk og politisk betydning som går langt ut over våre bestemødres skaut. Som den hijab-iførte journalisten Zakia Ahmed Akkouh skriver i Dagbladet: ”Jeg er enig med Storhaug i en ting, og det er det er feil å sammenlikne hijaben med det norske skautet.”
For eksempel synes jeg det er en meget interessant observasjon at norsk-pakistanske Fahrat Taj opplevde at hun fikk færre stirrende blikk fra menn når hun gikk uten hijab i Norge enn det hun fikk med hijab i Pakistan (se side 131 - 132). Dette viser vel nettopp at det handler om å finne en god balanse mellom kryssende hensyn. Overdreven fremhevelse av kvinnekroppen skaper, som feminster helt korrekt har påpekt så lenge jeg kan huske, et utidig press, særlig på unge jenter, om å strebe etter uoppnåelige skjønnhetsidealer. Og selvsagt er det ikke bare positivt for menn dersom kvinner hele tiden kler seg utfordrende. Men den motsatte ytterlighet med bruk av burka er jammen ikke mye å trakte etter heller. Dels fører det, som Hege gir en litt vel melodramatisk illustrasjon på i bokens første kapittel, til en masse ufrihet og tull for de stakkars damene som pakkes inn på denne måten. Dels fører det til at gutter og menn ikke får mulighet til å ha et naturlig forhold til kvinner og kvinnekropper. Alle blir tapere når Taliban og deres likesinnede får lov å tre sin fanatisme og bokstavtrelldom ned over hodene på folk.
Men så spørs det, hvor skal vestlige samfunn trekke grensene for hva vi aksepterer og ikke av mer eller mindre religiøst begrunnede kleskoder? Jeg vet ikke helt, men her er noen tanker jeg gjør meg:
Og akkurat på dette siste punktet kan det jo være greit å stikke fingeren i jorden å stille noen kritiske spørsmål. Hvorfor har vi i det hele tatt et generelt problem med å manne oss opp og si at her hos oss gjelder de og de reglene; ønsker du å bo i landet vårt, så må du akseptere dette? Hvorfor denne pinlige mangelen på evne til å være herrer i eget hus? Vel, årsakene er nok mange og sammensatte, men dels er det vel slik at etter det Tredje Rikets redsler har samfunnet utviklet angst for alt som smaker av autoritet, angst for alt som smaker av å forsvare folk og fedreland, og angst for det å ha tro på seg selv og sin egen kultur. Dels tror jeg altså, som skissert ovenfor, at ekstremfeminismen har hatt en ganske så ødeleggende virkning på samfunnet.
Og nettopp her ligger noe av ironien, både i forhold til Heges siste bok, og faktisk også i forhold til en rekke utopiske feminister fra Høyre til ytterste venstre som er ivrige tilhengere av fortsatt muslimsk og ikke-vestlig innvandring. Ser man ikke at denne parodien på kvinnefrigjøring nettopp er en hovedårsak til at samfunnet ikke lenger er bærekraftig, og dessuten er uspiselig for muslimer, og at dette derfor fører til at vi kommer til å falle i hendene på en sivilisasjon som har meget klare meninger om hvor både kjøkken- og garderobeskapet bør stå?
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking