Dette innlegget sendes sto på trykk i Klassekampen 03.01.2007.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Professor Knut Kjeldstadlis helsides artikkel En tredje nasjon? (KK 19/12) er meget interessant. Hans hovedpoeng er at ”En nasjon kan verken bygge på prinsippet om total likhet eller forskjellighet”.
Jeg er helt enig, og håper det ikke overrasker verken ham eller andre at jeg stort sett er enig også i resten av det han skriver.
Det springende punktet er hvordan det kan være mulig å skape en tilstrekkelig grad av enhet og samhold i et samfunn, samtidig som man gir rom for ulikhet.
Kjeldstadli understreker at hans betraktninger om dette er ”et famlende svar”. Artikkelen er likevel et godt utgangspunkt for videre debatt, og jeg tolker den som et tegn på at det også blant tradisjonelle innvandringstilhengere begynner å synke inn en erkjennelse av at det ikke er så helt enkelt å få øye på de gode svarene. Og om vi ikke snart finner gode svar, står vi overfor utfordringer vi neppe vil kunne takle.
Det sentrale punktet i min kronikk Europas dype krise (KK 5/12) er at ett eller annet sted går det en grense for hvor mye ulikhet et samfunn kan håndtere om det skal være velfungerende. Jeg tolker Kjeldstadli slik at han er enig i dette.
La meg derfor utfordre ham på noen punkter. Er du enig i at samfunnets tåleevne hva angår ulikhet før eller senere vil bli overskredet dersom dagens innvandringspolitiske regime videreføres? Dersom du ikke er enig i dette siste, må det bety at du mener den veksten i ulikhet som har funnet sted i samtlige vesteuropeiske samfunn de siste tiårene, etter hvert vil stoppe opp. Hva er det som i så fall skal få dette til å skje?
Tilbake til HonestThinking