Tilbake til HonestThinking
Denne artikkelen ble første gang publisert i Vårt Land 26.04.2007.
Av Jens Tomas Anfindsen, dr. philos. og redaktør for HonestThinking.org
Vårt Lands kulturredaktør, Olav Egil Aune, publiserte 10/4 en kommentar der han rettet kritikk mot en naiv form for religionsdialog. Ifølge Vebjørn Horsfjord var synspunktene i kommentaren ”ganske konvensjonelle”, om enn skjemmet av ”tåkete begrepsbruk”. Avisens lesere kan likevel konstatere at Aunes kommentar ikke var mindre kontroversiell enn at hele tre representanter for det interreligiøse dialog-etablissementet, Horsfjord inkludert, i etterkant så seg nødt til å rykke ut på brannslukningsøvelse.
Prosjektlederen for ”Religionsmøtet og menigheten”, Hans Erik Raustøl, er opptatt av at ”ingen av representantene i en dialog er å regne kun som en representant for et syn, en religion eller et system. Dialog er møte med enkeltmennesker …”. Dette høres fornuftig ut, isolert sett, men det var synd at Raustøl glemte å presisere at alle som deltar i en dialog i egenskap av å være utsendinger for et trossamfunn, også er en representant for et syn, en religion og et system. Dette er ikke bare en analytisk selvfølgelighet. Det fremgår også av det faktum at Kirkens dialogmøter av og til produserer ”fellesuttalelser” om saker og ting. Fellesuttalelsene er da ment å representere religiøse institusjoners offentlige standpunkter i forhold til hva de uttaler seg om.
Nå er det kjensgjerning at noen av de fellesuttalelsene som er blitt produsert gjennom Kirkens interreligiøse dialogarbeid de seneste årene, mangler troverdighet. Dette hadde ikke vært så alvorlig hvis interreligiøs dialog kun besto i privatpersoners ”forvandlende møte med den annens ansikt”. Det alvorlige er at disse fellesuttalelsene pretenderer å kommunisere religionssamfunnenes enighet om en gitt sak.
I 2004 fremmet den såkalte ”Kontaktgruppa” en fellesuttalelse på vegne av Mellomkirkelig råd og Islamsk råd Norge, og annonserte ”Felles kamp mot islamfobi og antisemittisme”. Med hensyn til palestinakonflikten maner man her til at “FNs uttalelser og resolusjoner om den nåværende situasjonen respekteres, at internasjonal lov, folkeretten og menneskerettighetene overholdes, og at enhver vold mot sivile opphører”. Nå vet vi imidlertid at Islamsk råd støtter Hamas’ jihad i Palestina, og at de ikke vil ta avstand fra ”martyraksjoner” rettet mot israelske sivile. Mellomkirkelig råd er fullt klar over dette. Likevel ligger fellesuttalelsen fremdeles ute på Kirkens nettsider, der den bidrar til å opprettholde et falskt bilde av interreligiøs enighet.
I etterkant av de siste terrorangrepene i London, samlet biskop Ole Christian Kvarme norske religiøse ledere til “samtale og sorg”. Samlingen resulterte i en fellesuttalelse mot religiøs terror og vold, der det blant annet het at "Som religiøse ledere i Oslo vil vi uttrykke at en fanatisme som utøver vold i Guds navn, er opprør mot Gud og et grunnleggende svik mot hans skapning. Ingen religiøs begrunnelse, ingen politiske mål kan rettferdiggjøre slike voldshandlinger".
Det er vanskelig å betrakte dette som annet enn hykleri fra Islamsk råd sin side. Det var Mahboob-ur-Rehman, en imam fra Islamic Cultural Centre i Oslo, som representerte Islamsk råd i det aktuelle møtet med Kvarme. Rehman har tidligere vakt oppsikt i mediene fordi han er medlem av "The European Council for Fatwa and Research", Det muslimske brorskapets talerør i Europa, hvis formann er ingen ringere enn Yussuf al-Qaradawi. Ved Fatwarådet årskonferanse i Stockholm, juli 2003, bidro Rehman personlig i utarbeidelsen av en fatwa som legitimerer palestinske ”martyraksjoner” og som definerer alle voksne israelere som legitime mål for væpnet jihad. Dette er noe Rehman helt åpent har fortalt til Vårt Land (13/8.05).
Horsfjord forteller oss at det etterhvert er blitt vanlig å assosiere ordet dialog med ”unnfallenhet og naivitet”. Det er nok riktig. Og det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor det er blitt slik.
Tilbake til HonestThinking