Denne artikkelen sto første gang på trykk i Vårt Land, 10.05.2007.
Tilbake til HonestThinking
Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org
Vebjørn Horsfjord har fått det for seg at min kritikk av kirkens dialog med islamske miljøer bunner i at ”Anfindsen liker ikke religionsdialog” (Vårt Land 2. mai). Det er feil. Min kritikk er utelukkende rettet mot måten kirken forvalter sitt interreligiøse dialogarbeid på, ikke det – prisverdige – at dialogen føres.
Nå fremgår det av Horsfjords siste innlegg at han ikke engang anerkjenner de saksforhold jeg har lagt tilgrunn for kritikken. Han skriver: ”Det er simpelthen ikke riktig at Islamsk Råd støtter Hamas’ jihad i Palestina eller ikke vil ta avstand fra martyraksjoner rettet mot israelske sivile”. Dette overrasker meg oppriktig.
I kjølvannet av at Basim Ghozlan i 2004 bekjentgjorde at han betraktet palestinske selvmordsbombere (såkalte ”martyraksjoner”) som en legitim form for motstandskamp, oppsto det et visst press på IRN til å skulle ta avstand fra dette. I stedet for en fordømmelse, publiserte IRN en pressemelding der de gjort det klart at de nettopp ikke ville ta avstand fra slike aksjoner, og at de ikke engang betrakter dem som terrorisme (29.09.2004). Det er altså full dekning for å si at IRN ikke tar avstand fra ”martyraksjoner” mot voksne israelere.
Merk her uttrykket ”voksne israelere”. Både Ghozlan og IRN fordømmer terror mot uskyldige sivile; saken er bare den at de ikke regner voksne israelere som uskyldige sivile, men som okkupanter og settlere, dermed som stridende, og dermed som legitime mål for krig. Dette har Ghozlan forklart i flere debattinnlegg på nettet, det fremgår av IRNs nevnte pressemelding, og standpunktet er dessuten utførlig begrunnet av Qaradawi og The European Council for Fatwa and Research (ECFR). Vet ikke Horsfjord dette?
Sommeren 2003 deltok daværende medlem i IRNs styre, Mahboob-ur-Rehman, på ECFRs årskonferanse i Stockholm, der han personlig deltok i utformningen av en fatwa som definerer alle voksne israelere som legitime mål for væpnet jihad. Det er mot denne bakgrunn jeg kritiserer biskop Ole Christian Kvarme for, to år senere, å stille seg skulder til skulder med Rehman bak en fellesuttalelse mot religiøs vold og terror. Det er ikke riktig, som Horsfjord skriver, at denne fellesuttalelsen kun var knyttet til de siste terroraksjonene i London (som Rehman, i likhet med ECFR og Det muslimske brorskapet for øvrig, tar avstand fra). Fellesuttalelsen ble frontet som en kategorisk fordømmelse av religiøst motivert vold generelt, og hevder eksplisitt at ”ingen religiøs begrunnelse, ingen politiske mål kan rettferdiggjøre slike voldshandlinger”. Dette må da kalles hykleri, tatt i betraktning av at Rehman altså åpenbart mener at slike voldshandlinger kan gis religiøs legitimering når det gjelder visse politiske mål i Midtøsten?
Det er kanskje tilfelle at Ghozlan, Rehman og IRN betrakter seg selv som motstandere av enhver form for terror. Men det er da i så fall fordi de ikke betrakter palestinsk terror mot voksne israelere som terror, men som legitim jihad. Dem om det. Uansett begår kirken en brøler når den utgir fellesuttalelser mot terror sammen med IRN, uten at det presiseres at man har en dissens på dette punktet. Slik situasjonen er nå, opprettholder kirkens fellesuttalelser med IRN et falskt bilde av enighet og bidrar til å tilsløre IRNs faktiske standpunkt hva angår islamsk terror i Palestina. Det er umoralsk, og det er i aller høyeste grad undergravende for troverdigheten av kirkens interreligiøse dialogarbeid.
Tilbake til HonestThinking