Dette innlegget publiseres på HonestThinking 27.07.2008 etter avtale med forfatteren. Synspunktene som fremmes står for forfatterens egen regning.
Av Øivind Østberg, Oslo
Den engelske filosofen John Gray tar i et essay i Klassekampen 28.06/Information 26.04 til orde mot den moderne ateismen. Forfatteren har utvilsomt interessante betraktninger på veien, men en vesentlig innvending man blir sittende igjen med, er: Hva er hans alternativ? Hvor står han selv i de store spørsmål? Er han kristen? Muslim? Buddhist? Neppe.
Det nærmeste Gray kommer å tilkjennegi et eget ståsted, er utsagnet om at man godt kan innta en ikke-religiøs posisjon uten å vende seg mot religionen som sådan. Dette må forstås som at han ikke selv har noen religiøs tro. Artikkelen fremlegger da heller ikke et eneste argument til forsvar for religiøse ideer eller dogmer. Han gir seg heller ikke til kjenne som ”agnostiker”, en som sier at man ikke tror på, men heller ikke utelukker at Gud finnes. Kritikken av ateismen avleveres altså fra et ikke-religiøst ståsted, hvilket betyr at han i det spørsmålet saken gjelder, er på linje med de han kritiserer. Dette er selvsagt fullt mulig. Man kan kritisere måten andre opptrer og argumenterer på, selv om man deler deres grunnleggende oppfatninger. Men blir kritikken for hard, får den karakter av en selvmotsigelse. Da reises spørsmålet om hva kritikerens egentlig mening eller motivasjon er, eller om han har noe dypere anliggende utover å kritisere for kritikkens egen skyld.
Gray antyder at religionskritikken er anti-humanistisk: ”Det er en mærkelig humanisme, der fordømmer en impuls, som er så udpræget fællesmenneskelig, men det er ikke desto mindre, hvad de evangeliske ateister gør, når de dæmoniserer religion.”
Til dette er å bemerke at kritikk av religionen ikke er det samme som å ”fordømme den religiøse impuls”. Ateistestiske forfattere fordømmer ikke den religiøse impuls mer enn de fordømmer impulsen (som en mann kan føle) til å slå en motdebattant på kjeften eller til å kaste seg over serveringsdamen, så fremt disse impulser ikke gir seg utslag i forkastelige handlinger. Impulser er utslag av fundamentale menneskelige trekk, som det for en rasjonelt orientert person er meningsløst å fordømme. (Konsekvensene, om de leves ut, blir ikke nødvendigvis akseptable av den grunn.) Derimot er det innenfor religionene ganske vanlig å fordømme tanker og impulser. Påstanden om ”fordømmelse av den religiøse impuls” er knyttet opp mot at religionen ”demoniseres”, og den blir ikke noe klarere ved det. Her er igjen et kraftuttrykk fra det religiøse vokabular, som bommer helt på ateistisk religionskritikk. Gray forteller ikke hva i ateisters religionskritikk han mener er uberettiget eller overdrevet, noe det ville vært av interesse å diskutere. Men dette savnes i hans essay. Det er derfor åpenbart at det er kritikken av religionen i seg selv som, når den gjennomføres med konsekvens, for ham er å ”demonisere”.
Det er ellers en merkelig kritikk mot et filosofisk standpunkt at tilhengerne forsøker å få andre til å dele dette. Ikke desto mindre er det dette som fremstår som den sterkeste innvending Gray har mot ateismen, og det er et aspekt han mener den har felles med kristendommens og islams verste sider. ”Evangeliske ateister tvivler aldrig på, at verden ville blive et meget bedre sted, dersom alle blot ville antage deres synspunkt.” Hva mener han med det? Vil ikke alle som har et seriøst og gjennomarbeidet standpunkt til viktige spørsmål av universell natur, forsøke å overbevise andre om at de har rett? Hvordan kan dette plutselig bli et kriterium for at man tar feil? Noe annet er selvsagt at de metoder som brukes i forsøkene på å utbre ens egne oppfatninger, eller tro, kan variere over et stort spekter. Her gir utvilsomt islam og kristendommen et stort materiale til belysning av fremgangsmåter som entydig må forkastes. Men det å argumentere for sin overbevisning i skrift og tale, å appellere til fornuft og kunnskap, som ateister gjør, kan ikke med noen rimelighet ses som problematisk. Det føles underlig å skulle påpeke dette overfor en filosof, men det er da vitterlig på den måten sivilsajonsutvikling skjer.
Når Gray tar avstand fra forsøk på å ”utrydde religion”, som om det var det de atestiske forfattere var i gang med, virker han helt å ha forlatt vanlige, for ikke å snakke om vitenskapelige, saklighetsnormer for debatt. Hitchens, for eksempel, gjentar gang på gang i sin bok ”God is not Great” at de religiøse må få lov til å praktisere sin tro, men de skal heller ikke ha rett til å tvinge sine oppfatninger på andre. Gray synes ikke i stand til å se forskjell på Maos politikk overfor Tibets munker, eller undertrykkelsen av Falu Gong i dagens Kina, og det å fremme sitt syn gjennom ord og argumenter.
Det er verdt å diskutere en del av kritikken Gray trekker opp, men i bunn og grunn består hans standpunkt i den velkjente form for elitisme som sier at riktignok er religion noe sludder, som jeg selv – som et fornuftig menneske – ikke tror på, men la nå ikke det hindre massene i å nære den slags forestillinger. Massene – i motsetning til meg – trenger nemlig dette blendverk for å finne trøst og mening. Det er ikke en posisjon som lar seg forsvare verken moralsk eller intellektuelt.
Tilbake til HonestThinking