Denne artikkelen publiseres på HonestThinking 29.07.2008. Synspunktene står for forfatterens egen regning.
Av Ferdinand Linthoe Næshagen
Om religionsvitere kan det sies at de ikke bare studerer mumbo-jumbo, de praktiserer det også i sine utlegninger: De skriver mye om hva folk tror, eller sier de tror, og lite eller ingenting om det som virkelig teller, nemlig hvordan folk oppfører seg. Den som vil vite noe om dette, og ikke bare om snurrige trosforestillinger, må vende seg til samfunnsvitenskapene, ikke nødvendigvis til religionssosiologi eller –psykologi, men til komparative samfunnsvitenskapelige studier som har tatt religion med som én av variablene. Kartleggingen av dette har i alle fall begynt og viser glimtvis at religionene ikke er like. Om korrelasjonene mellom religion og atferd er reelle kan vi foreløpig ikke si noe sikkert – de kan være spuriøse, det vil si skyldes en felles bakenforliggende årsak Men skal man svare på dette, trenger man en omfattende land-for-land-kartlegging med landets religion(er) som én av variablene. De andre variablene er dels gitt av grunnleggende menneskeretter, hvordan disse blir overholdt i angjeldende land, dels av samfunnsforskningen, ikke minst av lykkeforskningen som viser forutsetningene for det som engelskmenn kaller subjective well being.
Kartleggingen gjelder religionene slik de er i dag. Litt kjennskap til historie viser klart nok at noen av dem har gjennomgått en slående endring i løpet av de siste hundreårene – la oss si siden nederlenderen Baruch (Benedictus) de Spinoza begynte å undergrave religion og samfunnsmakt omkring midten av 1600-tallet. Blant religionene har de protestantiske, som vår lutherske, vist minst motstand mot å følge med det som etter våre mål er et moralsk fremskritt. Å forestille seg at religionene har en kjerne som er sann og god, og som forblir den samme, har lite for seg. I tidens løp har noen religioner gitt avkall på det som har blitt sett som avgjørende trossetninger. Et eksempel er den augsburgske trosbekjennelse (Confessio Augustana) som etter loven skulle være den norske kirkes grunnlov. Det er det klart at den ikke er. Hadde den vært det kunne ikke prester ustraffet nekte å døpe barn født utenfor ekteskap (for eksempel av samboere) eller av andre grunner. Det ville ifølge den augsburgske trosbekjennelse være det samme som å dømme barnet til fortapelse hvis det skulle dø før dåpen, for ifølge bekjennelsens artikkel IX er dåpen en forutsetning for frelse. Heller ikke kunne norske geistlige ført dialog med muslimer uten å forholde dem så sterkt som mulig at uten dåp vil de gå fortapt – noe annet ville være en alvorlig moralsk svikt.
Men det var før det og itte nå. De færreste nålevende nordmenn har grunn til å føle agg mot den norske lutherske statskirke. Den har fulgt med i den humanisering og rasjonalisering som den vestlige verden har gjennomgått siden Spinozas tid. Om man ville, kunne man si at den har forlatt Confessio Augustana som sin trosbekjennelse, og har gått over til Kardemommeloven – et klart moralsk fremskritt i de fleste nordmenns øyne: ”Man skal ikke plage andre, / man skal være grei og snill, / og for øvrig kan man gjøre som man vil.” Fra lenge før kirkeminister Lars Moen, som han sa, ga Gamle-Erik avskjed i nåde i 1950-årene, har den norske statskirken fulgt med dette moralske fremskrittet. Noe lignende kan sies om visse andre trossamfunn - det var et fremskritt at Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første lutherske prest i 1961, men det var 26 år etter at den reformerte judaisme ordinerte Regina Jonas som den første kvinnelige rabbi (hun ble drept i Auschwitz i 1944).
Slik den nå praktiseres, som en presentasjon av snurrige trosforestillinger, synes religionsvitenskapen å høre mest naturlig sammen med folkeminne, som også i stor grad dreier seg om det overnaturlige – huldrer i den ene og engler i den andre, og Fanden har de felles. Men, i forbifarten nevnt, holder nok Asbjørnsen og Moe et høyere moralsk og litterært nivå enn Gud gjør, som en sammenligning med Bibelen viser.
Det religionsvitenskapen ikke forteller noe av verdi om, er det viktigste av alt, nemlig hvordan folk i en gitt religion oppfører seg mot andre. Noen brokker av kunnskap om dette foreligger allerede. Inglehart og Baker (i American Sociological Review i 2000) har for eksempel vist at tiltro til andre mennesker, en sosialt meget verdifull egenskap, varierer fra den ene religionen til den andre. Av de 65 landene undersøkelsen deres omfatter, er tiltroen høyest i Norge og dernest andre protestantiske land, sammen med landene de to kaller konfusianske. Etter disse kommer de ortodokse kristne, og under dem de islamske, mens noen katolske land ligger jevnt med de ortodokse og andre ligger under de islamske i tiltro. Likeså finner man en klar motsetning mellom de vestlige demokratiene og de muslimske landene i Asia og Afrika – av de 51 land i verden som Freedom House omkring årtusenskiftet betegnet som ufrie, var 45 helt eller delvis muslimske. Noe tilsvarende gjaldt væpnede konflikter – i de tyve væpnede konfliktene som da pågikk i verden, var islam involvert i seksten, det vil si åtti prosent (se Walter Laqueurs The New Terrorism).
Som en første viktig tilnærming til en internasjonal sammenligning av religioner kan man gjøre som R. J. Rummel gjorde i sin sammenligning av styreformer (i Power Kills) - man kan telle lik: Hvor mange har i et gitt land i en gitt periode blitt drept av religiøse grunner, enten av staten med loven i hånd eller av en lynsjemobb? For Norges vedkommende er det enkelt å svare – siste gang var i 1852 da lensmannen og handelsmannen i Kautokeino ble lynsjet av religiøse fanatikere. Formodentlig strider det mot FNs ånd å registrere slike drap for å sammenligne religioner, men man støter ikke sjelden på avisnotiser om at tilhengere av én religion eller religiøs retning har massakrert tilhengerne av en annen, for eksempel i India og Pakistan. Slike drap forteller ikke bare om brutalitet i religionens tjeneste, de forteller også om stor trosmessig ufrihet – siden det kan være livsfarlig å avvike fra det gjengse synet.
Forskjellene mellom religionene i så måte gjør at den utmerkete Richard Dawkins er på villspor når han angriper religionene på bred front. Én ting er at vår tid har opplevd atskillig mer ondartede ideologier enn religionene, som kommunisme og nazisme. Her er imidlertid hovedsaken at man i vår tid finner viktige kvalitetsforskjeller mellom religioner hvis man ser på tilhengernes atferd. Om man, som Dawkins, ser på religioner som sykdom, må man i det minste innrømme at det er forskjell på det lutherske nesedryppet og de langt alvorligere sykdommer man kan sammenligne visse andre religioner med.
Det er minst like viktig å få kartlagt kvalitetsforskjellene mellom religioner som, for eksempel, forskjellene land imellom når det gjelder korrupsjon. Og den fruktbare fremgangsmåten vil være den samme, en omhyggelig registrering, først av drap men senere også de andre aspekter av menneskelig atferd som kan tenkes å ha tilknytning til fenomenet religion.
Tilbake til HonestThinking