Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 30.09.2010, og republiseres på HonestThinking 12.10.2010 etter avtale med forfatteren. Se også Frølands oppfølgende innlegg i denne debatten.
Stig S. Frøland, professor, dr.med. ved Oslo universitetssykehus
I Klassekampen 25. september angriper Aksel Hagen avisens vitenskapsmedarbeider Bjørn Vassnes for hans syn på samfunnsvitenskap og særlig for hans angivelige nedvurdering av hermeneutisk metode. Hagen redegjør greit nok for den sentrale plass hermeneutisk tilnærming har i samfunnsvitenskap og humaniora, selv om det neppe egentlig dreier seg om en vitenskapelig metode.
I sin polemiske opphisselse kommer imidlertid Hagen plutselig med noen forunderlige ytringer. "At "sannheten" om menneske, organisasjoner, samfunn er noe objektivt gitt" avviser han med forakt, og han tror heller ikke at man kan "observere og måle seg fram til" noen "sannhet". Det standpunkt han her nokså overraskende forfekter, representerer faktisk en ganske ekstrem vitenskapsfilosofisk posisjon, nemlig antirealisme, som jeg sannelig ikke hadde ventet å møte hos en Stortings-politiker som sitter i Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen og tilhører samme parti som vår forskningsminister.
Antirealisme finnes i mange avskygninger, men felles for dem alle er at man benekter muligheten for å komme frem til objektive fakta, sannheten om vår omverden "som finnes der ute" som Hagen sier. Hvis han virkelig mener dette, fortrinnsvis da om samfunnsvitenskapene og humaniora, gjør han disse fagene en virkelig bjørnetjeneste. Hvorfor skulle norske skattebetalere være interessert i å støtte forskningsformer som ikke tar sikte på å komme frem til så sannferdige resultater som mulig? Realiteten er jo at man også i de ikke-naturvitenskapelige disipliner tilstreber en så sannferdig beskrivelse av vår omverden som mulig, selv om de metodiske utfordringene nok er vesentlig større enn i naturvitenskapelig forskning hvor den hypotetisk-deduktive metode er et særdeles verdifullt instrument. Den hermeneutiske tilnærmingen medfører unektelig langt større subjektivitet og mange flere vanskelig påvisbare feilkilder enn klassisk naturvitenskapelig metodologi, med derav større usikkerhet i forskningsresultatene. Det er derfor noe paradoksalt at samfunnsvitenskapelig forskning i betydelig større grad enn naturvitenskap omtales i media og leverer premisser for politiske beslutninger.
Tilbake til HonestThinking