Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 14.10.2010, og republiseres på HonestThinking 17.10.2010 etter avtale med forfatteren. Se også hans forrige innlegg i denne debatten.
Stig S. Frøland, professor, dr.med. ved Oslo universitetssykehus
I Klassekampen 7. oktober imøtegår Aksel Hagen min påstand om at hans beskrivelse av samfunnsvitenskapelig forskning (Klassekampen 25. september) bærer preg av antirealisme, dvs. det vitenskapsteoretiske syn at objektiv sannhet ikke finnes der ute og derfor ikke kan påvises. Han gjentar imidlertid at han ”avviser forestillingen om at sannheten om menneske, organisasjoner, samfunn er noe objektivt gitt—” og ”noe som finnes der ute—”, og hevder at dette ekstreme synet er en ”gjengs” oppfatning. I hvilke kretser? Forhåpentlig ikke i Stortingskomiteen hvor Hagen sitter?
Han gjør så et uklart forsøk på definere sin vitenskapsteoretiske posisjon ved å hevde at han har inntatt en av ”de mange dels konkurrerende, dels gjensidig utfyllende posisjonene”. I neste avsnitt revner imidlertid tåkelaget et øyeblikk, og Hagen synes å erkjenne at forskning bør tilstrebe en virkelighetsbeskrivelse som er ”så sannferdig som mulig”, slik jeg selv i mitt innlegg formulerte det. Jeg håper inderlig at dette er Hagens syn, selv om han foretrekker å snakke om ”kontekstuell tolkning”. Imidlertid er det ganske freidig av ham å hevde at jeg er ”på full fart” over i hans posisjon. Det er snarere Hagen som motstrebende forlater sin antirealistiske posisjon.
Hagen beskriver samfunnsvitenskapens mulige bidrag ganske beskjedent som ”rimelige fortolkninger av menneskelig aktivitet og samfunn” uten å kunne gi ”de konkluderende Svarene”. Denne beskjedenheten preger dessverre ikke alle samfunnsvitenskapelige ”synsere” i det offentlige rom. Jeg vil her understreke at man også i naturvitenskapen har et ydmykt forhold til de til enhver tid foreliggende forskningsresultater, som aldri ansees som endelige, men er gjenstand for stadig analyse og revurdering i forskersamfunnet.
Hagen hevder om meg ”at han nok kunne ønske seg en verden der den naturvitenskapelige metoden kunne råde grunnen alene”. Detter er et ganske forfeilet forsøk på å stemple meg som scientist, dvs. en tilhenger av det syn at alt i livet og samfunnet kan belyses gjennom naturvitenskapen. Jeg kan forsikre Hagen at jeg meget vel erkjenner grensene for naturvitenskapens domene og nødvendigheten av å ta også andre erkjennelsesformer og forskningsdisipliner i bruk for å forstå menneskets lodd i samfunnet og kosmos.
Lett triumferende stiller Hagen til slutt et retorisk spørsmål: Kan naturvitenskapen gi svar på ”hvordan verdispørsmål og verdikonflikter skal håndteres”? Nei, selvfølgelig kan den ikke det, og det kan heller ikke samfunnsvitenskapen. Enhver form for intellektuell aktivitet som kan benevnes vitenskap, har kun det mål å gi en så objektiv og verdinøytral beskrivelse av virkeligheten som mulig. Forskningsresultatene kan så brukes i den offentlige debatt, men må selvsagt vurderes ut fra etiske og andre normative kriterier. Sammenblanding av verdier og ideologi med selve forskningsprosessen kan føre til forferdelige resultater som vi har flere eksempler på i vår nære fortid.
Tilbake til HonestThinking