Denne kronikken ble publisert av Dagen
18.05.2021, og er gjort tilgjengelig på HonestThinking sin samleside
om islam.
Sammenhengskraften er i ferd med å smuldre
opp både i Norge og mange andre land. Dette skyldes blant annet fremveksten av
en intolerant sekularisme, som ikke respekterer tros- og religionsfriheten, og
som derfor i ytterste konsekvens bærer kimen i seg til noe totalitært.
Sekulær kvasireligion og
totalitære tendenser
Det vi nå ser stadig sterkere
indikasjoner på, er derfor at meningstvang er på vei tilbake i samfunnet. Dette
merkes særlig innen LHBT+-spørsmål av ymse slag, samt problemstillinger knyttet
til kjønn mer generelt.
Vi ser f.eks. at forkynnelse av
klassisk kristen eller muslimsk samlivsetikk i økende grad blir betraktet som
«hatefull tale», siden ekteskapet der forstås som forbeholdt mann og kvinne.
Aksept for juridisk trygge rammer for likekjønnet samliv blir ikke ansett som
godt nok; det som kreves er en redefinering av konseptet ekteskap. Man har
lykkes i å fremtvinge en revolusjon i Dnk her, og nå
står etter alt å dømme frikirker og ikke-kristne trossamfunn for tur.
Og mens regnbueflagget tidligere, med
litt velvilje, kunne tolkes som et symbol på toleranse og aksept for mangfold,
får det nå mer og mer preg av å formidle intoleranse og krav om ensretting.
Ikke fordi slike holdninger er representative for homofile, men fordi
homo-bevegelsen er blitt kuppet av ekstremister. Jamfør det lange og grundige
innlegget Homoelitens intoleranse (Aftenposten, 12.02.2018), av Torstein Ulserød (som selv er homofil).
Salamimetoden
Det som foregår er en slags
lavintensiv krig, basert på det som gjerne kalles salamimetoden. Den
innebærer at man tar en liten bit av gangen, men med et langsiktig mål om å ta det
meste. Akkurat nå er det NLA Høgskolen som skal tvinges i kne, men så snart det
er i boks, står noen andre for tur. Garantert. Nå for tiden skal f.eks. alle
som ikke marsjerer i takt, belæres ved at regnbueflagget skal vaie på stadig
flere offentlige bygg, og når det målet er nådd, finnes nye kampmidler frem.
Parallelt med dette er man, i flere
land, i gang med å «dekolonialisere» den akademiske verden. I Oslo ønsket man
her forleden å fjerne en benk dedikert til forskeren Carl von Linné. Ved Sheffield
University (UK) er det nå en aksjon for å «kansellere»
selveste Isaac Newton (Spiked,
27.04.2021). David Hume er en annen som er i faresonen.
Det kommer neppe til å stoppe der. Vi
kan trygt anta at de kreftene som her er i sving, vil finne feil og mangler hos
Platon, Galilei, Mendel, Planck, Maxwell, Einstein og alle andre store tenkere og
forskere som på ulikt vis har lagt grunnlaget for den vestlige sivilisasjon.
I denne sammenheng bør ikke-religiøse
mennesker merke seg at en av deres egne favoritter, Charles Darwin (som også
jeg beundrer), neppe vil finne nåde for den nye inkvisisjonens øyne.
Min spådom er at kravet om politisk
korrekthet vil ramme alle de nevnte og mange andre, samt at det vil skje pø om
pø, inntil demningen en dag brister og hovedregelen blir at hvite menn må «kanselleres».
Destruktivt
De ytterliggående tendensene som nå
manifesterer seg, er bokstavelig talt destruktive; man ønsker å rive ned alt
det bestående, og bygge opp en ny verden og en ny mennesketype – frigjort fra
religion og tradisjoner. Dette prosjektet er dømt til å mislykkes, men kan
komme til å gjøre enorm skade om det ikke blir stoppet i tide. Ja, jeg tror vi
kan slå fast at enhver kultur, nasjon eller sivilisasjon, ethvert samfunn, som
går til krig mot naturen, går sin undergang i møte.
Dette gjelder miljøødeleggelser eller
rovdrift på jordens ressurser, men det gjelder også utopiske programmer som søker
å frigjøre oss fra menneskets biologiske natur. Jamfør innlegget Mennesket og biologisk kjønn av Johannes Kleppa, Sarepta, 10.04.2021
(republisert i Dagen 30.04.2021).
Stolthet versus ydmykhet
Bibelen sier at Gud står de stolte
imot, men de ydmyke gir Han nåde. Hvis vi skal forstå den intense motviljen en
del sekulære folk har mot religiøse miljøer, bør vi ta med i betraktning
hvordan kristen og muslimsk moral og teologi opp gjennom årene har blitt
formidlet; ikke alltid med like stor ydmykhet.
Kristendommen har gitt opphav til den
vestlige sivilisasjon; det bør vi alle være takknemlige for. Det forhindrer
ikke at det kan være på sin plass med litt selvransakelse fra tid til annen,
for stolthet, arroganse, selvgodhet, etc. står for døren og banker hos oss
alle.
La meg være litt personlig her. Jeg
var i mange år en radikal og ivrig ungdomsleder og forkynner i kristen
sammenheng, men en kombinasjon av teologiske og filosofiske anfektelser førte
meg i løpet av 1990-tallet ut i en dyp, smertefull og langvarig troskrise.
Det var derfor ikke vanskelig å
kjenne seg igjen i Vårt Lands portrettintervju Trosruiner (12.03.2021, bak betalingsmur), der den tidligere
presten Eskil Skjeldal forteller om hvordan han mistet troen. Det som særlig gjorde
at min reise ble annerledes enn hans, er at jeg utover på 2000-tallet ble kjent
med en del muslimer.
For å gjøre en lang historie kort,
fant jeg tilbake til en trygg gudsrelasjon gjennom min kontakt med muslimer,
samt studier av Koranen og annen islamsk litteratur. Etter mer enn femten års
grubling og bønn, konverterte jeg for et drøyt år siden til islam.
Noe av det som fikk meg til å nøle i
såpass mange år, var at det er lett å se at mye er galt i den muslimske umma. Ateisme er imidlertid, av flere grunner,
intellektuelt utilfredsstillende. Vi er, som Augustin påpekte, skapt til Gud,
og våre hjerter er urolige inntil de finner hvile hos Ham. Sekulære bør innsé
at religion ikke kan utryddes.
Samtidig bør kristne innsé at dette
også gjelder islam. Det beste botemidlet mot ekstrem, intolerant, fanatisk og
fundamentalistisk islam, vil neppe være et økende press for å få muslimer til å
forlate sin religion. Vi bør i stedet fremelske moderat, tolerant og rasjonell
islam (for en antydning om hva jeg her sikter til, se honestthinking.org/no/islam/). Dette er f.eks. hva rotløs, muslimsk ungdom
trenger, ikke nedlatende belæring om at religionen deres egentlig er overtro eller
avgudsdyrkelse.
Samhold på tvers av trosgrenser
Tidligere var det ikke uvanlig at
protestanter og katolikker nølte med å anerkjenne hverandre som kristne. I dag
har de fleste forstått at slike holdninger er i overkant selvgode; det er mer
fruktbart å stå sammen i en postkristen tid.
Etter min mening er det på høy tid at
dette perspektivet utvides. Alle som søker Sannheten og bekjenner troen
på den Allmektige Gud, er brødre og søstre. Våre gudsbilder er riktignok
ikke identiske, men Gud er Gud om alle mann var døde.
Ole Jørgen Anfindsen, lektor, Asker
Tilbake til HonestThinking
eller til HonestThinking sin
samleside om islam.