Dette dokumentet er et appendiks til en rapport om SSB.
Se også:
Av Dr. scient. Ole Jørgen Anfindsen, redaktør av HonestThinking
Det er altså på det rene at SSB har unnlatt å beskrive visse deler av det demografiske utfallsrommet. Hva kan grunnen være til at byrået opptrer slik?
La oss ta utgangspunkt i antologien Felleskap til besvær – om nyere innvandring til Norge [10], utgitt på Universitetsforlaget i 1992, med støtte fra Utlendingsdirektoratet. Ett av kapitlene i denne boken er skrevet av en forsker fra SSB. Vedkommende har sannsynligvis vært den mest sentrale av alle demografene i SSB når det gjelder å opptre som premissleverandør både for politikere, intellektuelle og media. Han har de siste tiårene vært intervjuet utallige ganger i mediene, og har selv skrevet en rekke artikler, kronikker og innlegg om innvandring og den demografiske utviklingen. Hans budskap har stort sett alltid vært det samme, nemlig at det ikke er noen spesiell grunn til bekymring.
Det aktuelle kapitlet i nevnte bok tar for seg påstander fremsatt av innvandringsmotstandere om at ”dagens innvandring vil gi et farget flertall, eller til og med et muslimsk flertall, ’i våre barns levetid’, ’om en generasjon’ og liknende”. Dette avvises kategorisk med henvisning til fremskrivninger SSB publiserte i 1991.
Allerede på den tiden hadde folk begynt å innse at den demografiske utviklingen etter hvert kunne komme til å bli svært så dramatisk. For eksempel hadde T. Hellandsvik publisert en grundig og omfattende analyse med tittelen Folkevandringer til Norge? [11]. Denne analysen bygger selvsagt ikke på like sofistikerte, matematiske modeller som det SSB benytter for sine egne fremskrivninger, men den gir likevel en ganske grei fremstilling av hva vi kan vente oss dersom utviklingen får anledning til å fortsette.
Hellandsviks analyse ble imidlertid gjenstand for følgende ”drøftelse” av SSB-forskeren [10]: ”Hellandsvik (u.å.) presenterer ulike scenarier for innvandrerbefolkningen i Norge om 50 år, anslått til et sted mellom noen millioner og 1,6 milliard. Etter det siste tallet bemerkes det riktignok at vi neppe kommer til å få så stor vekst. Et liknende resonnement på nordisk plan ville sannsynligvis føre hele verdens befolkning hit innen midten av neste århundre.”
Hellandsviks analyse bærer preg av bekymring for utviklingen, men når det gjelder de faktiske forhold som belyses, er den likevel nøktern og balansert. Og spesielt tas det forbehold om at veksten selvsagt vil flate ut etter hvert. SSB-forskeren bruker tre setninger på en total avvisning av mer enn 60 sider med dokumentasjon og drøftelser fra Hellandsviks side. Det hevdes til og med at [11] er uten årstall (u.å.), mens den vitterlig er datert 1988. Dette er ikke en seriøs drøftelse fra SSB sin side, dette er maktspråk som har til hensikt å hindre den diskusjonen Hellandsvik etterlyste. Som et apropos kan nevnes at adjunkt Ingeborg Åstrali henviste til Hellandsvik i et innlegg i Aftenposten 27.03.2006 [12].
Til alt dette vil noen innvende at vi her snakker om snøen som falt i fjor. Man vil si at riktignok har SSB gått litt langt ved enkelte anledninger, men nå må vi fokusere på de nye fremskrivningene fra SSB og hva de forteller oss.
Fullt så enkelt er det imidlertid ikke. Selvsagt må det være mulig å få lagt både bommerter og overtramp bak seg, men det forutsetter i det minste at man innrømmer feiltrinn og tar grep for å forhindre gjentagelser. Det har SSB ikke gjort i tilstrekkelig grad. Tvert imot så har man først og fremst forsøkt å avvise den kritikk og dokumentasjonen som for eksempel ble lagt frem i VG [13] og på nettstedet HonestThinking [14].
Dette betyr at det fortsatt er relevant å se på hvordan SSB pleier å oppføre seg når spørsmål om den fremtidige innvandringsbefolkningen i Norge kommer på banen. La oss se på noen eksempler som illustrerer dette.
I januar 1995 fremmet stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm forslag om å be Regjeringen foreta en utredning av kostnadene ved vår tids asyl-, flyktninge- og innvandringspolitikk og legge frem en stortingsmelding om de langsiktige konsekvenser og virkninger på det norske samfunn av voksende antall innvandrere med en annen og fremmed kultur [15]. I innledningen til det aktuelle stortingsdokumentet leser vi:
SSB hevder i Dagens Næringsliv av 5. juli 1991 at ny forskning i Canada og USA viser at innvandring er positivt og at befolkningsutviklingen i Norge krever en høyere innvandring.
SSB var altså dengang en sterkt tilhenger av ”høyere innvandring”, og lite tyder på at byrået (eventuelt den forskeren som uttalte seg på vegne av SSB) senere har endret oppfatning. I et intervju i Aftenposten i desember 1999 [16] bekreftes dette på nytt:
Som representant for Statistisk sentralbyrå legger ikke jeg meg opp i norsk innvandringspolitikk. Men personlig mener jeg at vi her i Norge kun har sett på asylsøkernes beskyttelsesbehov [og] mener vi burde vurdere flere grunner enn beskyttelsesbehovet til å slippe innvandrerne inn i landet. [...] Egentlig burde det være en felles forståelse mellom vertslandet og innvandrerne om at de trengs for landets utvikling.
Til bladet "Forskning" nr 3-2002 [17] kommer SSB med følgende partipolitisk ikke-nøytrale uttalelse:
Når arenaen blir overlatt til politiet og Carl I. Hagen, blir beskrivelsene av innvandrere svært unyansert.
I en artikkel i VG 04.04.2003 står følgende [18]: ”Vil vi vite hvor mange mennesker med innvandrerbakgrunn som vil bo i Norge om 20 år? Eller 50 år? Statistisk sentralbyrå vil det ikke. En av begrunnelsene er at Statistisk sentralbyrå (SSB) ser store etiske problemer med en slik fremskrivning. Det kom frem under et demografiseminar i Oslo i forrige uke.” Og en SSB-forsker siteres i samme reportasje slik:
[Han] presiserte at SSB i Norge - «med gode grunner» - ikke hadde laget tilsvarende fremskrivninger for Norge. På direkte spørsmål forklarte han at en av grunnene er at det må være grenser for hvor lenge en innvandrer er en innvandrer.
Denne linjen fra SSB ble imidlertid vanskelig å forsvare i det lange løp, og i desember 2005 kom SSB med nettopp en slik form for fremskrivning som man hele tiden har motsatt seg. Merk forøvrig at byrået her (som ved flere andre anledninger) ønsker å relativisere spørsmål knyttet til den demografiske utviklingen ved å hevde at innvandrerne ikke lenger bør regnes som innvandrere etter en generasjon eller to.
En av demografene i SSB ble intervjuet av NRK Norgesglasset 16.12.2005, og ga da uttrykk for at et muslimsk flertall i Norge innen 2030 er utelukket. Man kan nok si seg enig med den aktuelle SSB-forskeren i at dagens utvikling tilsier at det sannsynligvis vil ta noe lenger tid enn som så, men det å utelukke at det kan skje før 2030, avslører en mangel på vitenskapelig holdning. Særlig får man inntrykk av at han har glemt å tenke på muligheten av at nordmenn kan komme til å forlate landet i hundretusenvis, slik det er begynt å skje i Nederland, Tyskland og Storbritannia.
Det kan også være på sin plass å minne om at Kosovo og Libanon er to eksempler på landområder som i løpet av forholdsvis kort tid har fått muslimsk flertall. En nøktern vurdering av dagens situasjon tilsier at det slett ikke er utenkelig at man kan få en lignende utvikling flere steder i Europa. Det kritikkverdige ligger altså i at SSBs representant uttrykker seg altfor kategorisk.
Ovennevnte holdning fra SSB side kommer om mulig enda tydeligere frem i reportasjen Vil knuse mytene i Klassekampen 06.09.2003 [19]:
Med bakgrunn i tallene finner [SSB-forskeren] grunn til å si at «det går seg til» når det gjelder innvandring til Norge. Det er ingen grunn til å konkludere med at de ulike etniske gruppene går hver sin vei, og frykte at «dette klarer vi ikke – nå må vi stenge grensene», [...].
Om en person i 2033 har en drøss pakistanske oldeforeldre, vil jeg ikke kunne ha grunnlag for å si at denne personen vil være særlig forskjellig fra mine oldebarn, mener [SSB-forskeren, og] lurer på hvorfor det da vil være relevant å finne ut hvor stor «innvandrerbefolkningen» definert på denne måten vil være i 2033.
SSB har altså fått kritikk fra flere hold for ikke å ha lagt frem viktig informasjon om den demografiske utviklingen i Norge. I ovenstående sitat bekrefter man langt på vei dette selv, og gir dessuten en begrunnelse for hvorfor man mener folk ikke bør få slik informasjon, nemlig at etterkommere av pakistanere og etterkommere av nordmenn om noen generasjoner vil være forholdsvis like. Dette er rimeligvis en heller tvilsom antagelse.
Det er tydeligvis slik at dersom SSB finner ut at denne typen demografisk informasjon er "irrelevant", da kan man velge å holde dette tilbake fra offentligheten. Det er betenkelig.
Det faller inn under SSBs ansvarsområde ikke bare å forske på ”tørre tall” om innvandring, utvandring, dødelighet, forventet levealder, fødselsrater og denslags. Man forsøker også å vurdere hvordan det går med integreringen av innvandrere, noe som i og for seg er prisverdig. SSB må imidlertid ha klart for seg at man her, i mye større grad enn på ovennevnte områder, må foreta subjektive vurderinger, noe som fordrer at man er ekstra forsiktig med å trekke bastante konklusjoner.
Men bevisstheten om denne typen forskningsetikk synes ikke å være spesielt høyt utviklet i byrået, i hvert fall ikke hos ham som stadig er byråets talsmann overfor media. I Utrop kunne vi i oktober 2004, i artikkelen Innvandrer-mytene [20], lese følgende: ”Statistisk sentralbyrå har lagt frem et nytt forskningsnotat som knuser myten om at norsk integrering er totalt feilslått [og] tar et oppgjør med mytene omkring integrering av innvandrere i Norge. Svartmaling gir et feilaktig bilde, [...]” Artikkelen fortsetter med denne uttalelsen:
Både politikere som er negative til innvandring og politikere som er veldig positive til innvandring synes å være enige om én ting, nemlig at norsk innvandringspolitikk per i dag har mislyktes i å integrere innvandrerne. Men begge tar feil. Integrering i Norge er ikke et mislykket prosjekt.
De som forsøker å slå alarm på grunn av stadig mer åpenbare problemer, blir her avfeid som folk som sprer ”myter”, og det slås kategorisk fast at de ”tar feil”. Dette er svært alvorlig. Demografene i SSB uttaler seg til almenheten i egenskap av å være forskere. Det er en tittel som forplikter en på elementær forskningsetikk. Men SSB demonstrerer igjen og igjen at enten forstår man ikke hva dette innebærer, eller så bryr man seg ikke om det. I stedet for å gi en nyansert og nøktern fremstilling av et komplisert saksområde, kommer man med skråsikre og overforenklede uttalelser.
Ikke bare er SSB foruroligende bastant når det hevdes at integreringen er vellykket og at de som hevder noe annet, tar feil. Man velger å overse en rekke faktiske opplysninger som tilsier at det virkelig er grunn til bekymring på dette området. Riktignok har vestlige medier underrapportert om problemene i flere årtier, men SSB har hele tiden vært i en unik situasjon til å kunne se hvilken vei det bar. Men man valgte altså ikke bare å fortie ubehagelig informasjon, man gikk til og med aktivt ut med angrep på dem som advarte mot utviklingen.
En av dem som har kommet med en sterk advarsel, er Kripos-sjef Arne Huuse [21]. Dette avstedkom en mengde politisk korrekt meningsterror mot Huuse, men ingen kunne påpeke at han tok feil når det gjaldt utviklingen innen voldskriminalitet og organisert kriminalitet, samt utlendingers/innvandreres rolle i den sammenheng.
Journalister kan alltids tillate seg å opptre slik; folk flest skjønner uansett at de driver propaganda for en bestemt type politikk. Når en SSB-forsker gjør det samme, blir det straks mer alvorlig. Og i tiden som er gått, har vi fått en rekke illustrasjoner på at Huuse hadde rett, og at SSBs påstand om vellykket integrasjon er en sannhet med store modifikasjoner. For eksempel kunne Aftenposten 10.04.2006 melde [22]:
Kriminell ungdom er i ferd med å ødelegge oppvekstmiljøet i Oslo, fastslår Oslo tingrett. Småjenter blir voldtatt og ranet. Skoleelever blir truet på livet, ranet og banket opp. Nå ruller Stovner-politiet opp enda en voldsgjeng i Groruddalen.
Reportasjen forteller hvordan enkelte mennesker på brutalt vis har fått livene sine mer eller mindre ødelagt av innvandrerungdom. Dette føyer seg pent inn i et mønster der stadig flere bydeler i praksis overtas av innvandrere, og der storsamfunnets normer erstattes av den sterkestes rett og/eller fremmede kulturers æreskodekser. Videre ser vi at organisert kriminalitet øker hele tiden, og at slik virksomhet ofte involverer utlendinger og/eller innvandrere.
Et annet aspekt av integrasjonsproblemene har med religion å gjøre, samt med professor Samuel P. Huntingtons sivilisasjonsbegrep [23]. Faktisk har vi nå en liten, men svært så synlig, minoritet blant muslimer i Europa som sier rett ut at de har til hensikt å ødelegge den vestlige sivilisasjon. Mulla Krekar er en velkjent representant for denne typen islamister her i Norge [24]. Disse signalene har vært tydelige lenge, noe SSB synes å ha fortrengt fullstendig da man kom med ovennevnte uttalelser til Utrop om at det ikke er grunn til bekymring [20].
Og utviklingen i Norge er selvsagt ikke isolert fra hva som skjer i Skandinavia og Europa forøvrig. I september 2003 kunne vi lese i Aftenposten [25]:
Wien satser på aktiv integrasjon av sine mange innvandrere, men mer religiøs fundamentalisme og ghettodannelse er en tidsinnstilt bombe, advarer tyrkisk sosialarbeider.
Det ville være oppsiktsvekkende dersom demografene i SSB ikke kjente til slikt som dette, samt at de samme tendensene gjør seg gjeldende i Norge. Det er derfor merkelig at den aktuelle SSB-forskeren uttalte seg som han gjorde til Utrop (gjengitt ovenfor [20]). Et par måneder etter at han ble intervjuet av Utrop, hadde Aftenposten en reportasje fra ”Nordens tøffeste ghetto” [26]:
Rosengård i Malmö er ingen rosenhave. Med 94 prosent innvandrere er det Nordens mest innvandrertette bydel. Skyhøy arbeidsledighet og språkbarrièrer har skapt et utenforskap hvor gjengvold, bråk og skadeverk florerer.
Og problemene i Sverige blir bare verre og verre, ser det ut til. I mars 2006 kunne vi lese i Dagens Nyheter [27]:
Vågen av personrån som drabbat Malmö det senaste året är till en del "ett krig mot svenskarna". Det säger elva unga rånare med invandrarbakgrund som motiv till att de bara ger sig på svenska ungdomar.
Også problemene i Rosengård/Malmö (samt andre steder i Sverige, f.eks. Rinkeby) må SSB ha kjent til i lang tid. Og selv om svensk innvandringspolitikk har vært enda mer liberal enn den norske, så må man også ha skjønt at vi før eller senere kom til å oppleve lignende tilstander i noen av Oslos bydeler. For eksempel skrev Dagsavisen allerede i 2002 [28]:
Ikke-vestlige innvandrere klumper seg stadig tettere sammen i Oslo. Samtidig flytter nordmenn ut av de mest innvandrertette områdene. Antallet kretser i Oslos bydeler med en bosetting av ikke-vestlige innvandrere som overstiger 30 prosent, har mer enn femdoblet seg de siste ti årene. Fra elleve i 1988, til 59 i 1998. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Dette er en oppskrift på problemer, og det er SSB selv som kommer med tallene. Men når det skal trekkes konklusjoner fra disse tallene, da kommer man altså frem til at ting går bra. Man tar få eller ingen forbehold, men kommer med en konstatering av at vi er på rett kurs, samt en freidig påstand om at de som hevder noe annet, tar feil.
De åpenbare problemene knyttet til denne typen utvikling i en rekke europeiske byer ble imidlertid drøftet på en bredt anlagt konferanse i Brussel, arrangert av Centre for European Policy Studies (www.ceps.be) i 2006. Terje Svabø, daglig leder for den norske tankesmien CIVITA (www.civita.no), skrev en kronikk i Aftenposten [29] i etterkant av nevnte konferanse. Ingress og innledning lyder slik:
I kjølvannet av opptøyene i Frankrike og karikaturstriden rettes nå søkelyset mot en alarmerende utvikling i Europas storbyer: Fremveksten av parallelle samfunn og bydeler totalt preget av ikkevestlige innvandrere. Integrasjon er vanskelig, og har derfor feilet i mange land. Med en blåøyd naivisme og slett ikke noen gjennomtenkt politikk, har det vestlige Europa de siste tiår ønsket velkommen millioner av innvandrere. I trygg forvissning om at ghettoer er noe vi finner i USA, skulle dagliglivet i våre land stort sett fortsette som før, men bli krydret av en flerkulturell påvirkning.
Om vi skal tro Svabøs kronikk, så er det altså bred enighet blant fagfolk om at integrasjonen har feilet i mange land, og at utviklingen er alarmerende. Men Norge skiller seg ikke fundamentalt ut fra de landene som har størst problemer [28], vi ligger bare et visst antall år etter i utviklingen. Det betyr at den stadig gjentatte påstanden fra SSB-hold om at integreringen ”går seg til” [19] og at den er vellykket [20], blir direkte motsagt av viktige deler av det internasjonale fagmiljøet.
Det betyr altså at Norge, i likhet med alle andre land som har tatt inn betydelige mengder innvandrere, er på vei mot stadig mer alvorlige problemer, for eksempel når det gjelder manglende kunnskaper i norsk hos mange av landets innbyggere, læringsmiljøet i skolene, arbeidsledighet, ghettofisering, kriminalitet, med mere.
Det finnes etterhvert betydelige mengder informasjon om denne typen stadig voksende problemer. Jeg nøyer meg i denne sammenheng, uten nærmere kommentarer, med å vise til noen ferske artikler om forholdene i flere europeiske land [30, 31, 32, 33]. Dessverre er det lite eller ingen ting som tyder på at disse problemene vil forsvinne med det første, snarere tvert imot.
Faktisk er det slik at den nederlandske etterretningsorganisasjonen AIVD i fjor offentliggjorde rapporten Violent Jihad in the Netherlands. Til tross for iherdige anstrengelser for å forebygge den aktuelle utviklingen, fortsetter radikaliseringen av unge muslimer med uforminsket styrke. AIVD advarer om at det nederlandske samfunn i verste fall kan være på vei mot oppløsning. Intet mindre! Det er Radio Netherlands som melder dette [34].
På bakgrunn av ovenstående er det oppsiktsvekkende at ikke SSB for lengst har advart om at også Norge kan være på vei mot samme type problemer som f.eks. Sverige, Tyskland, Nederland, Frankrike og England.
Som et apropos kan det nevnes at professor Sigurd Skirbekk i november 2004 hadde en kronikk i Aftenposten [35] der han blant annet oppsummerte noe av det som utkrystalliserte seg på en samfunnsvitenskapelig kongress, med 300 deltagere fra et halvt hundre land noen måneder tidligere: ”Visse ting var det almen enighet om: Det er de som overser farene ved kulturforskjellene, som blir de virkelig farlige.”
I etterkant av nevnte VG-kronikk 15. mai 2005 [13] og tilhørende bakgrunnsnotat [14], skrev Øystein Olsen, Administrerende direktør i SSB, et tilsvar i VG [39]. Dette innlegget kunne ikke tilbakevise de kritikkverdige forholdene som var blitt påpekt, men kom med en delvis innrømmelse av at de forrige fremskrivningene (fra 1991) hadde vært for dårlige. I et kort tilsvar i VG [40] ble det hevdet at det hadde vært bedre for SSB om saken var blitt lagt død ved å innrømme det som har skjedd, og forsikre folk om at rutinene ville bli innskjerpet.
Men en slik beklagelse sitter tydeligvis svært langt inne hos SSB, og kort tid senere valgte man igjen å gå over til en mer offensiv strategi. I juni samme år sto en dobbeltkronikk om demografi på trykk i Klassekampen [41]. Dette førte til et ganske kraftig motangrep fra to av SSBs demografer, dels i form av et stort oppslått intervju med den talende overskriften Feil på feil på feil [42] samt kronikken Innvandrertallets vekst [43] i samme avis.
De to sistnevne referansene var imidlertid skjemmet av en argumentasjonsteknikk som er tabu i ethvert seriøst forskningsmiljø. Vi siterer fra tilsvaret [44] som ble gitt til SSB:
[Det er grunn til å spørre] hvordan det står til med kunnskapene i vitenskapsteori hos SSB-forskerne.
For det første har vi her å gjøre med utilslørt bruk av hersketeknikker, og målet ser ikke ut til å være konstruktiv debatt om et viktig spørsmål, men å stoppe munnen på en brysom kritiker. For det andre er det helt klart at man bruker stråmannsargumentasjon, hvilket innebærer at man først konstruerer et falsk bilde av sin meningsmotstander, for så å angripe dette. Seriøse forskere gjør bare ikke slikt. Her er et par eksempler på deres stråmannsargumenter.
[SSB] skriver: ”Man kan imidlertid ikke framskrive innvandrerbefolkningen bare ved hjelp av vekstrater. [...] Det må selvfølgelig tas hensyn til aldersfordelingen og dynamikken i befolkningsutviklingen.” Javisst, og i det notatet [SSB] omtaler, [vises det] til nødvendigheten av å ta hensyn til ”fødselstall, aldersfordeling, forventet levealder, migrasjonsmønstre, m.m.”
[SSB] skriver: ”Det er ingen grunn til å tro at vekstraten vil bli konstant i årene som kommer.” I [nevnte] notat står følgende: ”I tabellene ovenfor ligger det selvsagt ingen påstand om at veksten vil være konstant på det ene eller andre nivået i årene fremover. Veksten kan variere så mye den vil fra år til år, vi vil uansett få en eller annen gjennomsnittlig vekst over en gitt periode, og det er altså ulike alternativer for slike snittverdier som vises i tabellene.”
Eksemplene kunne ha vært flere, men mønsteret som avtegner seg er helt klart; [det er] tatt inn drøftelser og forbehold på alle bauger og kanter i [nevnte] notat (blant annet om at veksten vil avta med tiden og etter hvert stoppe helt opp), men [SSB] overser behendig det hele. Derfor blir da også det meste av kritikken [...] fullstendig bomskudd.
Dette er solid dokumentasjon på at SSB-forskerne her har neglisjert allment aksepterte regler for seriøs argumentasjon. Dersom man mot all formodning skulle mene at ovenstående gjør SSB urett, så burde man, av hensyn til sitt eget rykte som forskere, ha tilbakevist påstandene. De valgte å ikke svare noe som helst, verken på ovenstående eller de konkrete spørsmålene som ble stilt senere i kronikken.
Kan det være nødvendig med så mange sider dokumentasjon på hva SSB gjennom sine forskere har sagt og gjort de siste årene, vil noen sikkert spørre. Ja, som nevnt ovenfor, handler dette dessverre om mye mer enn bare ”snøen som falt i fjor”. Poenget med den nitide (noen vil kanskje si smålige og pirkete) kritikken er å dokumentere hinsides enhver rimelig tvil at vi her ikke bare har å gjøre med enkeltstående hendelser i form av overtramp, arbeidsuhell, glipper eller lignende.
Det vi har å gjøre med, er et konsistent mønster. SSB har, av grunner vi bare kan spekulere på, allerede fra 1970- og 80-tallet valgt å gå hardt ut mot dem som advarte mot at nordmenn etter hvert ville bli en minoritet i sitt eget land. SSB har hele tiden hevdet at dette var feil. Det er viktig å ha klart for seg at dette skaper en bordet fanger-situasjon.
Dette er et velkjent fenomen innen forskning generelt. Har man først begynt å jukse eller på andre måter gå på akkord med normal forskningsetikk, så er det uhyre vanskelig å slutte. Og poenget i denne sammenheng er at det ikke er mulig fullt ut å forstå de nye fremskrivningene SSB presenterte i desember 2005 uten at man har ovenstående med som bakgrunnsinformasjon.
Alt det som er dokumentert ovenfor (og utvilsomt også andre forhold) etablerer nemlig føringer på hva SSB i praksis kan tillate seg å presentere i sine nye fremskrivninger. Riktignok har man oppjustert tallene ganske betydelig, man har for første gang tatt med separate fremskrivninger for innvandrerbefolkningen, og mens man før nærmest bagatelliserte innvandrerveksten, sies det nå rett ut at man ”venter sterk vekst i innvandrerbefolkningen”.
Som vårt nasjonale statistikkbyrå burde det være SSBs plikt å fortelle det norske folk den usminkede sannhet, nemlig at innvandrerne med nødvendighet kommer til å blir mer og mer dominerende i landet vårt i kraft av sitt antall (de kommer fra land med flere hundre millioner innbyggere) og at Norge ligger an til å bli et muslimsk land i løpet av noe slikt som 50 – 150 år.
Men SSB sier sjelden eller aldri slike ting. I stedet anstrenger man seg ofte for å skjønnmale virkeligheten, og forsikrer gjerne sine lesere om at ting stort sett går greit: ”Det er en rekke områder hvor integreringen i Norge faktisk er på rett vei. Selv om farten gjerne skulle vært større, er retningen riktig.” [37]. Dette er ikke objektiv og nøktern formidling fra en SSB-forsker. Dette er tendensiøse fremstillinger fra en som har et bestemt syn på innvandringspolitikk. SSBs mann fulgte opp med innlegget Norge har liten innvandring! i Dagbladet i april 2005 [38].
Likevel, SSB kom i 2005 med en fremskrivning som helt klart har muligheten for å bli oppfylt. Og selv om SSB forsøker å nedtone dramatikken i det hele, så er det på det rene at konsekvensene for det norske samfunnet vil bli enorme dersom SSBs fremskrivninger slår til.
Så hva er da problemet med de nye fremskrivningene? Problemet er at en rekke folk tror at de gir en slags øvre grense for hvor stor innvandrerbefolkningen kan bli her i landet i 2060. Men de som tro det, tar feil. De problemene SSB har viklet seg inn i, har tydeligvis gjort det umulig for byrået å beskrive de mest dramatiske scenariene som kan komme til å bli virkeliggjort. SSB snakker nok sant, men de forteller oss ikke hele sannheten.
Tilbake til HonestThinking.org/ssb/