Dette innlegget ble sendt til Dagbladet, men ikke antatt. Det
publiseres direkte på HonestThinking 29.12.2006.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Ane Frislid Sveinhaug Marwah skriver i Dagbladet 28/12 under overskriften Integrering med små skritt. Jeg er enig i mye av det hun skriver, men jeg tror dessverre hun er for optimistisk når hun sier følgende:
”Mye har skjedd siden 1960-tallet, og om tjue år vil integreringen ha kommet til et helt annet nivå, rett og slett fordi det da vil være slik at størstedelen av den flerkulturelle befolkningen vil være født og oppvokst i Norge.”
Det er både teoretiske og praktiske grunner til at hennes resonnement på dette punktet ikke holder.
I min kronikk Europas dype krise (Klassekampen 5/12) argumenterer jeg for at dersom ulikhetene i et samfunn fortsetter å vokse på ubestemt tid, vil dette samfunnet før eller senere rakne. Og det er, til tross for de mange små solskinnshistoriene, få eller ingen tegn på at veksten i ulikheter vil stoppe opp noe sted i Vest-Europa. Foreløpig har jeg ikke registrert en eneste innsigelse på resonnementet i denne kronikken.
Til den som synes slike betraktninger blir for teoretiske, vil jeg anbefale at man ser nærmere på hva som skjer for eksempel i Nederland og England. Begge land har mye lengre erfaring med integrering enn vi har her i landet, men de har ikke opplevd at det går slik Sveinhaug Marwah sier det vil gå i Norge om tjue år.
Tvert imot ser det nå ut til å være en stadig økning i antallet nederlendere og engelskmenn som velger å emigrere for å komme bort fra det multikulturelle prosjektets konsekvenser. For Nederlands vedkommende er tallene allerede dramatiske.
Dersom vi tar lærdom av erfaringene i disse to landene (samt Frankrike, Tyskland, Belgia og andre), så tror jeg det er håp om at Norge også om tjue år kan være et godt land å bo i for oss alle sammen, enten vi kom hit for få eller mange generasjoner siden. Men det vil nepe gå seg til av seg selv.
Tilbake til HonestThinking