Qaradawis fatwaer om menns rett til å slå sine hustruer

I en av Qaradawis bestselgende bøker ”The Lawful and the Prohibited in Islam” (1984, ss. 205-206), skriver Qaradawi:

På grunn av mannens naturlige evne til og ansvar for å sørge for sin familie, er mannen husets og familiens overhode. Han har rett til hustruens lydighet og samarbeide, og derfor er det ikke tillatt for henne å sette seg opp mot hans autoritet og på den måten forårsake splittelse. Uten en kaptein på familiens skip vil det bli ustøtt og synke.

Hvis mannen merker at følelser av ulydighet og opprør reiser seg mot ham i hustruen, bør han, så godt han kan, irettesette denne holdningen ved hjelp av vennlige ord, varsom overtalelse og drøftelse. Hvis det ikke hjelper, bør han sove borte fra henne, og forsøke å vekke hennes forsonlige, kvinnelige natur, slik at freden kan gjenopprettes og hun gir ham gjensvar på en harmonisk måte. Hvis denne fremgangsmåten mislykkes, er det i orden at han slår henne lett med hendene, forutsatt at han unngår ansiktet og andre ømtålige områder. Under ingen omstendighet bør han bruke en stokk eller annet instrument som kan forårsake smerte og skade. Tvert imot, denne ”avstraffelsen” bør være av samme slag som det Profeten (fred være med ham) en gang benyttet da han var sint på sin tjener. Han sa da til tjeneren at ”Hvis det ikke var av frykt for gjengjeldelse på Oppstandelsens Dag, ville jeg slått deg med denne miswak,” [en tannrensende pinne]; (gjengitt av Ibn Majah og Ibn Hibban i hans Sahih).

Profeten (fvmh) advarte menn mot å slå sine hustruer, og sa: ”Ingen av dere må slå sin hustru slik en slave blir slått og deretter ha samleie med henne på slutten av dagen.”

Det ble rapportert til Profeten at noen av hans Medarbeidere slo sine hustruer. Til dette sa han: ”Disse er visselig ikke de beste blant dere”. (Rapportert av Ahmad, Abu Daoud og al-Nisai og bekreftet av Ibn Hibban og Al-Hakim, ifølge Iyas ibn ’Abdullah ibn Abu Dhiab).

Imam Al-Hafiz ibn Hajar sier: ”Profetens (fvmh) uttalelse: ”De beste av dere slår ikke”, kan implisere at det å slå sine hustruer i alminnelighet er tillatt. For å være spesifikk, så er det kun tillatt å slå når det gjelder å sikre en proper islamsk oppførsel, og dersom han (mannen) ser noe avvik i hennes plikt eller lydighet i forhold til ham. Det er best om han gir (henne) en eller annen advarsel, og dersom det er mulig å oppnå det man ønsker ved hjelp av advarsler, er enhver bruk av makt forbudt. Dette fordi tvang avler hat, noe som står i kontrast til den harmonien som forventes i ekteskapet. Makt kan bare anvendes der man er redd for synd mot Allah Ta’alah (masiyah). Al-Nasai har fortalt at ’Aishah sa: ”Profeten (fvmh) slo aldri noen av sine hustruer eller tjenere. Han slo faktisk aldri noe(n) med sin hånd, unntatt for Allahs skyld eller når Allahs forbud ble overtrådt. Da gjengjeldte han på vegne av Allah.”

Hvis alle disse fremstøt mislykkes, og kløften mellom mann og hustru bare blir dypere, overlates saken til det islamske samfunnet for å finne en løsning. To individer med god vilje og sunn dømmekraft, en fra hustruens og en fra mannens side, bør møtes med paret for å prøve å løse deres uoverensstemmelser. Kanskje kan alvoret i deres anstrengelser bære frukt og Allah bringe forsoning mellom ektefellene.

På det populære Al-Jazeera tv-programmet ”Sharia og livet” sier Qaradawi (15.10.1997):

Det å slå er bare tillatt [for mannen] i de færreste tilfelle og bare i saker der hustruen gjør opprør mot sin mann. … Slagene må selvsagt ikke utføres med en pisk, en stokk eller en planke. Avstraffingen må være i samsvar med det Profeten sa til en tjenestejente som irriterte ham i en spesiell sak: ”Hvis det ikke var av frykt for straff i Det hinsidige, ville jeg ha slått deg med denne miswak [en tannrensende pinne].”

Likeledes må slagene alltid komme etter en advarsel og avvisning [av hustruen] fra ektesengen, (slik det er sagt i Koranen 4:34 : ”Advar dem, la dem ligge alene i sin seng, og slå dem.”)

Han sa også: ”Slag er ikke det rette for enhver hustru; det er passende for visse hustruer og for andre ikke. Det finnes kvinner som ikke kan godta å bli slått, men ser dette som en ydmykelse, mens andre kvinner liker å bli slått. For disse siste kan slag godtas, i den hensikt å påføre dem emosjonal smerte.

Profeten sa om dem som slår sine hustruer: ”De er ikke de beste blant dere.” Den ærverdige og ærlige muslimske mann slår ikke sin hustru, og hans hånd er ikke vant til å slå. Hvis [mannen] slår [sin hustru], må han slå henne på den måten som er nevnt ovenfor. Han må også passe seg for ikke å slå henne på følsomme områder eller i ansiktet.

Originalkilde på arabisk hos Al Jazeera.

I ytterligere en fatwa publisert på Qaradawis nettsted islamonline.net sier Qaradawi:

Det er forbudt å slå kvinnen, med mindre det er helt nødvendig og hun ”er i en opprørstilstand” mot mannen og viser ham forakt. Dette er en midlertidig disiplin (ta’adib) som han ifølge Koranen har autoritet til i eksepsjonelle tilfeller, når andre forsøk på å advare [hustruen] har mislyktes. Det innbefatter også å utvise henne fra ektesengen, slik det er uttrykt av Allah: ”Når det gjelder de kvinnene som dere frykter manglende lojalitet og dårlig oppførsel fra, advar dem (først), nekt (så) å dele ekteseng med dem, og (til sist) slå dem. Men dersom de gjenopptar sin lydighet, må dere ikke søke påskudd (til uvennskap); for Allah er Den Høyeste, Stor (over dere alle).” (Koranen 4:34) På tross av denne tillatelsen med henblikk på nødstilfeller, sa Profeten likevel: ”De gode menn blant dere slår ikke (sine hustruer).”

Se også følgende danske kronikk: Må man slå sin kone?, av Helle Lykke Nielsen, lektor og ph.d., Center for Mellemøststudier, Syddansk Universitet.