Følgende dokumenter har relevans i forhold til det som står i kronikken:

• Bakgrunnsinformasjon om den islamske rettslærde Yusuf al-Qaradawi.
• Bakgrunnsinformasjon om den norske muslimen Basim Ghozlan.
• Qaradawis fatwaer om menns rett til å slå sine hustruer.

Terrorteologi i Det Islamske Forbundet

Forstanderen i Det Islamske Forbundet (DIF), Basim Ghozlan, var i fjor høst i søkelyset i forbindelse med at han gikk ut med offentlig støtte til selvmordsangrep på sivile jøder i Palestina. På DIF’s hjemmesider kan man finne stoff som forsvarer Hamas’ selvmordsaksjoner og som gjør det klart at Ghozlan betrakter Israel som okkupert land som Palestinerne kjemper for å forsvare. Ghozlans bruk av ordet ”settlere” i denne sammenheng ser ut til å gjelde alle jøder som deltar i opprettholdelsen av staten Israel. Se originalkilder til disse utsagnene.

Ghozlans standpunkt i forhold til selvmordsbombere er i overensstemmelse med majoriteten av sunni-muslimske ledere verden over. Standpunktet er et produkt av teologisk-politisk overveielse, ikke bare affekt og raseri, og det er verdt å kaste et blikk på dets ideologiske fundament.

Yusuf al-Qaradawi regnes av mange som verdens mektigste, muslimske leder, og han er i hvert fall den mest innflytelsesrike sunnimuslimske rettslærde. Han ble født i Egypt i 1926. Som medlem av Det Muslimske Brorskapet ble han politisk forfulgt i sitt hjemland, og i 1961 bosatte han seg derfor i Qatar. I Europa utøver Qaradawi formell innflytelse som leder av The European Council for Fatwa and Research, en organisasjon som tar mål av seg til å bli sunnimuslimenes offisielle talerør i Europa, og som øverste faglige leder for European Institute of Human Sciences, som er Europas største utdanningssenter for imamer, i Frankrike. Men fremfor alt er Qaradawi viktig fordi de fleste sunnimuslimer anerkjenner hans autoritet i lærespørsmål. 

Lederen for Institute of Islamic Political Thought i London, Azzam al Tabibi (nylig aktuell på BBC’s ”Hard Talk”), har gitt talende uttrykk for Qaradawis betydning: “Når man snakker om Sjeik Qaradawi, da snakker man om et publikum på hundreder av millioner muslimer over hele verden, om en som virkelig former den offentlige opinion … Når Sjeik Qaradawi utsteder en fatwa, da anerkjennes den fatwaen dagen etter på hundrevis av steder rundt om i verden.” Qaradawi er opphavsmann til rundt 150 fatwaer, og noen av disse er av spesiell relevans for selvmordsbombere.

Selvmord er egentlig strengt forbudt i islam. Koranen lover den som begår selvmord, en evig tilværelse i helvete. Det å drepe sivile er også strengt forbudt i islam. I islamske teorier om rettferdig krig finnes nøye definerte regler for når det kan aksepteres at krigen rammer sivile. Dette innskrenkes til spesielle situasjoner der tap av sivile liv er en nødvendig men uønsket konsekvens av å ramme fiendens militære mål, (for eksempel sivile i en borg som stormes). Derfor kan man virkelig undres over at islamistiske organisasjoner som Hamas og Islamsk Jihad organiserer og utfører selvmordsaksjoner mot sivile jøder, og attpåtil hevder at selvmordsbomberne skal få spesielt herlige belønninger i paradiset. For å understreke paradokset i situasjonen, vil jeg påpeke at disse organisasjonene ikke drives av rabiate analfabeter, men av høyt utdannende islamister med ideologisk rotfeste i tradisjonell, islamsk lovforståelse.  En av hovedarkitektene bak akkurat selvmordsbombingens ideologi er til og med en doktorert rettslærd fra Al Azhar–universitetet (førende sunnimuslimsk læresete i Kairo), nemlig Qaradawi. 

Qaradawi har gjennom flere fatwaer definert alle voksne jøder i Palestina som ”okkupanter” og ”stridende”, og dermed legitime krigsmål. Disse fatwaene hevder at når selvmordsbomberen dreper seg selv i utførelsen av sin aksjon, gjelder ikke dette som selvmord, men som offer i en hellig krig, og dermed som et martyrium.

Grunnen til at alle voksne jøder i Palestina regnes som stridende, er at voksne israelere, både kvinner og menn, er innrullert i hæren og har status som reservister, også i sitt sivile liv. Når det gjelder jødiske barn, presiserer Qaradawi at disse ikke kan drepes som ”stridende”, men at det kan aksepteres at noen jødiske barn blir drept som hevn for arabiske barn som er blitt drept av jøder. Det må samtidig presiseres at Qaradawi fordømmer drap og forfølgelse av jøder som ikke deltar i ”okkupasjonen av Palestina”.

Når det gjelder betydningen av at jøder ”okkuperer Palestina”, må dette forstås på bakgrunn av islamsk rettstenkning, ikke FNs. Med Palestina sikter Qaradawi til det geografiske Palestina, altså det som i dag er Jordan, Vestbredden, Israel og Gaza. Med ”okkupasjonen” siktes det ikke bare til nybygginger eller land som Israel okkuperte etter krigen i 1967, men også til selve staten Israel. Alt dette er land som islamske rettslærde regner som okkupert. Grunnen er at dette er land som har ligget under islamsk herredømme tidligere, og ifølge islamske politiske prinsipper kan det aldri opprettes ikke-islamsk politisk styre over slikt territorium. Situasjonen er altså langt på vei analog til den vi ville hatt dersom kristne ledere organiserte selvmordsaksjoner i Tyrkia for å befri Istanbul, som ble frarøvet kristenheten i 1453.

Qaradawis fatwaer har på avgjørende vis og blant muslimer over hele verden bidratt til en art teologisk-politisk legitimering av selvmordsbombing. To betydningsfulle fatwaer er (1) ”Amaliyat Hamas Jihad Waqatalaha Shuhada” (Hamas’ operasjoner er jihad og de som dør [i utførelsen av dem] regnes som martyrer), og (2) ”El-amalijat al-istishadiya a'zam suwar al-jihad” (Martyroperasjoner er den høyeste form for jihad). Et enda fyldigere innblikk i selvmordsbombingens ideologi kan man finne i en gjengivelse av en Qaradawi-fatwa som ble trykket i London-avisen Al-Sharq Al-Awsat, 19. juli 2003, og dessuten også i konferanserapporten fra European Council of Fatwa and Research’s møte i Dublin, september 2000. For web-referanser direkte til disse kildene og for mer stoff om Qaradawi, klikk her.

Tilbake til de hjemlige forhold. Basim Ghozlan har ved flere ulike anledninger karakterisert Qaradawi som en av islams fremste lærde. I artikler som ligger på DIF’s nettsider anvender Ghozlan rettsuttalelser fra Qaradawi som kilde for teologisk-juridisk argumentasjon. I polemikk med Walid al-Kubaisi i Dagbladet (01.11) kan Ghozlan til og med fortelle at DIF har mottatt en anbefalning fra Qaradawi angående moskébygging i Oslo. Ghozlan kan heller ikke forstå at det er noe betenkelig ved at Oslo-imamen Mehboub ur-Rahman er medlem av The European Council for Fatwa and Research, en organisasjon som altså ledes av Qaradawi. At Ghozlan også anerkjenner Qaradawis fatwaer om ”martyraksjoner”, er en nærliggende antagelse som Ghozlan snarest bør bekrefte eller avkrefte.

Det mest skremmende med tilfellet Ghozlan er i alle fall at en norsk, muslimsk leder slutter seg til rekken av muslimske ledere verden rundt som gir moralsk støtte og religiøs legitimasjon til at palestinere sprenger seg selv og sivile jøder i luften, alt med det formål å befri Jerusalem og Israel fra ”sionistisk okkupasjon”. Samtidig skal man merke seg at Islamsk Råd Norge, en paraplyorganisasjon for 25 norske, muslimske medlemsorganisasjoner, ikke vil ta avstand fra Ghozlans uttalelser. Dette gir opphav til en meget betenkelig situasjon og stiller norske politikere overfor vanskelige dilemmaer blant annet hva angår religions- og ytringsfrihetens grenser. Justisminister Odd Einar Dørum bærer et helt spesielt ansvar i denne saken, og det skal bli spennende å se hvordan ettertiden vil vurdere hans innsats. 

Ghozlans støtte til selvmordsbombere er bare ett varsku og én kraftfull påminnelse om de vanskelige problemstillingene som er knyttet til hvordan vi i Norge skal håndtere islamistiske elementer i en raskt voksende, muslimsk befolkningsminoritet. Foreløpig kan disse problemene diskuteres fritt og håndteres demokratisk. Imidlertid ser vi at debatten rundt disse tingene ofte kveles av frykt for stigmatisering, ettersom det fortsatt er politisk ukorrekt å stille seg kritisk overfor islam. Dermed begrenses utfoldelsen av en demokratisk avgjørende funksjon, nemlig den offentlige, opplyste debatt. Samtidig trenger vi nettopp en islamdebatt som er åpen og respektfull, og som går på tvers av partigrenser og religiøs og ideologisk tilhørighet. Fra den debatten, hvis den kommer, kan vi sikkert ikke vente oss enkle svar, men vi kommer i hvert fall ikke løsningene noe nærmere ved å tie ihjel problemet.

Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org