HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Kulturmarxisme

Ideologisk krise i Arbeiderpartiet skaper kynisme?

30.04.2012. Kulturmarxismen som realitet og konsept, blir ikke mindre relevant om en gal mann har sakset fragmenterte utdrag, omtrent slik Hitler leste Bibelen, i forsøk på å finne alibi som massemorder. Men kulturmarxismen og eurokommunismen er reell nok den, skriver Roy Vega på Verdidebatt:

Gjemt bak det bevingede begrep kalt «Breiviks holdninger» kommer det stadige forsøk på å maskere doktrinære ideologiske røtter bak ideologier og konsepter som går Breivik en høy gang dersom vi ser det med kritisk, historisk blikk, som altså i sin mest gjennomførte former har fått minst like groteske voldelig uttrykk som det vi erfarte gjennom terroren 22. juli 2011. Så, for ikke å la oss blende og kneble av en gal mann i en rettsal i Oslo, la oss se mer fordomsfritt på hva som faktisk ligger i kulturmarxismen og eurokommunismen, speilet mot vår samtid. En er slett ikke potensiell massemorder om en ser ideologiske farer i dette perspektivet, stadig med historikk blikk.

Vi må selvsagt i et åpent demokrati fortsatt våge å se kritisk på multikultur-doktrinen og ikke minst den påhengte interreligiøse dialogen, der politiske maktfyrtser nå virkelig snor seg i stort tempo gjennom kulturlandskap og byråkrati. I det som i sin konsekvens kan være en sann politisk maskerade for å tilsløre en heller trist ideologi som følger tett på, og som ellers lett kunne forvitret helt og blitt til en anakronisme av mangel på arbeidere og underklasse.

Berlinmurens fall i 1989 gav en forsterkning, en slags motkraft mot en marxisme som rett og slett ikke fungerte noe sted. Her lå så ettertrykkelig et symbol og et signal om akutt behov for snarlig revisjon av idealer og ideologiske variabler under illrøde faner. Konsepter som ganske enkelt var vanskelig å selge ut til folket, over hauger av døde mennesker fra Gulag-leire, Kinas kulturrevolusjon, Pol Pots massemord, Fidel Castros karikerte diktatur-prosjekt og mange flere synlige og usynlige menneskelige tragedier. Det dreier seg om resepter for marxistiske, ateistiske samfunnssystemer som rett og slett ikke fungerte noe sted.

[...]

Kommunismens nye variabler
Så kom splittelsen i Komintern, i den kommunistiske internasjonale, ut på 1920-tallet. Tvilen om progresjonen forbundet med Karl Marxs teori om den internasjonale revolusjons automatikk, snek seg inn. Her lå også kimen til en egen retning innen marxismen som skulle bli kjent som «Franfurterskolen» og «Eurokommunisme».

Arbeidere i land etter land syntes stadig å beholde sine identitetsmerker der de bodde, i familie og lokalsamfunn. Snart var det også klart at kristendommen, som i dette landskapet var en ikke uvsentlig del av den forhatte «kapitalismen», ble til en eneste stor ideologisk bremsekloss. Slikt bød ikke på en flammende internasjonal revolusjon, slik tidligere guruer som overbevisende hadde hevdet. Lenin kom, pekte ut marsretninger og folkefiender i alle himmelretninger, også blant sine egne.

Gjennom sammenbruddet i den kommunistiske internasjonale flatet mye ut, også på det mer operative feltet, der de skjulte cellene og femtekollonnene allerede hadde arbeidet seg inn, i den hensikt å undergrave det som måtte være av demokratier der ute. Konseptet fungerte rett og slett ikke i sin opprinnelige form. Nettopp i dette perspektivet kom altså Franfurterskolen, en variabel i den sosialistiske prosess der de doktrinære økonomiske og historiske analysene ble satt noe til side, mens det så kom fokus kulturen, der kjernefamilien, kristendommen og endatil musikken ble betraktet som politiske motstandere ut fra identitetsmerkene de her bar i seg. Igjen: Selv sangene og musikken ble malt inn i et politisk fiendebilde, i det nasjonale bestanddeler i det ikke-sosialistiske samfunnet skulle brytes systematisk ned gjennom metaforer som «marsj» mot og gjennom den eksisterende ikke-sosialistiske kulturen; men – metodisk - dog ikke i en åpen og direkte konfrontasjon. Helst pakket inn i sinnerike, retoriske ordspill, der man la seg tett opp til eksisterende begrepsbruk under eksisterende, kristne veimerker og fotavtrykk.

I oktober 2009 kunne den tidligere taleskriveren til Tony Blair i Storbritannia, Andrew Neather, fortelle at Labour nå helt bevisst førte en politikk der innvandring og multikulturalisme rett og slett ble brukt som metode for å forandre hele samfunnet; og en metode som man forsøkte å skjule. Senere avsløring av statistikk som ble holdt unna offentlighet gav signaler om et oppløp som pekte i motsatt retning av en åpen, demokratisk prosess. Skjer det samme i vårt land? Jeg er blant dem som tviler på om det som nå skjer i høyt tempo i vårt land er hentet direkte fra Storbritannia, men opphavet til den målstyrte, ideologiske prosessen kan være det samme. La oss se mer på ideologene bak kulturmarxismen.

Les Vegas artikkel i sin helhet hos Verdidebatt.

«Nei, Media!»

Det går over stokk og stein for tiden

29.04.2012. Takket være dere i media, har jeg begynt å lide av sporadiske følelser av sympati for Anders Behring Breivik, skriver student Henrik Aa. Bjorland i et tankevekkende innlegg i Dagbladet. Her er noen utdrag:

Jeg er en person med en noenlunde velfungerende fantasi, og er derfor i stand til å se forholdsvis eksplisitt for meg hvilket helvete som må ha funnet sted i Oslo og på Utøya 22. Juli i fjor. Men denne visualiseringsevnen viser nå, i kjølvannet av rettssakens mediedekning/-reaksjon, også sin bakside. Jeg ser for meg journalister og kringkastere, historikere og profesjonelle synsere, alle snublende over hverandre med fullkropps kaffeskjelve og skrekk i blikket, desperate etter å bevise ovenfor befolkningen at hvert eneste ord som faller ut av munnen til Breivik er ord verdig bare en idiot.

Jeg ser for meg den glinsende svettedråpen som triller ned fra panna og fester seg i snurrebarten på historikeren som ler nervøst mens han forklarer hvor komplett retardert Breivik må være for å tro at Frankrike praktiserte dødsstraff ved halshogging helt fram til 1960, en bommert på hele 17-21 år.

[...]

Hva er det dere gjør?

Dere legitimerer Breiviks kamp mot systemet, det er det dere gjør. Dere mater konspirasjonsteoretikere med en ammunisjonsmengde de bare kunne drømt om. I forsøket på å gjennomføre et godt gammeldags karaktermord - som jo er en elsket folkesport, men fullstendig unødvendig her da Breiviks handlinger åpenbart oppnår dette på egenhånd - har dere gått altfor langt. Den massive og kontinuerlige utdritingskampanjen har nådd et detaljnivå der vanlige mennesker begynner å kjenne seg igjen i deler av kritikken. Der man kjenner seg igjen, der føler man sympati.

Breivik har flere karaktertrekk og politiske meninger som meget få mennesker i dette landet deler. Men han har også trekk og meninger som deles av veldig mange, og som er helt legitime.

En artikkel som Dagbladets «Nei, Breivik!» trenger bare inneholde følgende ord: «77 uskyldige mennesker. Nei, Breivik!»

Les innlegget i sin helhet hos Dagbladet.

HonestThinking kommenterer: Bjorland treffer etter min mening spikeren på hodet, og det var en klok beslutning av Dagbladets debattredaksjon å trykke innlegget hans. Også andre har vært inne på lignende tanker. Når man setter igang med uhemmet mobbing av Breivik fordi hans bruk av enkelte ord og uttrykk (f.eks. 'urfolk') ikke er helt i samsvar med fagfolks definisjoner av disse, eller fordi han i visse situasjoner blir nølende og inkonsistent (muligens fordi det er enkelte ting han ikke ønsker å røpe, hvilket er en av hans rettigheter som tiltalt); for ikke å snakke om at man snakker nedsettende om hans klesstil, hårsveis eller fysiske atributter forøvrig; da mobber man samtidig alle dem som ikke er like kunnskapsrike og veltalende som norske journalister og rikssynsere forøvrig; da mobber man dessuten alle dem som ikke kler seg like moteriktig, eller holder kroppene sine i like god form, som det eliten synes man bør. Denne oppførselen fremstår som lite sympatisk, og virker forøvrig ikke spesielt gjennomtenkt.

Følgende tankekors fremstår som ekstra påtrengende: Når ble det greit å mobbe folk som har lavere IQ enn det man selv mener å ha?

Tilføyelse 23.05.2012: Jeg er akkurat blitt oppmerksom på Einar Øverengets VG-artikkel Livløse krokodilleøyne, som drøfter samme problemstilling. Ingressen hans lyder slik: «Vi har kanskje behov for å gjøre Breivik liten, men måten vi gjør ham liten på er tankevekkende.»

Rettslig strenghet og mildhet

Refleksjoner rundt rettssaken

29.04.2012. Jeg er meget glad for at jeg lever i en rettsstat. Ikke misforstå meg, jeg tror ikke vårt system er perfekt og jeg har da også til hensikt å nevne noen forhold som jeg synes er problematiske, men det kommer ikke statsansatte menn i lange skinnstøvler og henter meg eller andre lovlydige borgere klokken 4 om natten, ikke til arrest og fremfor alt ikke til “skjerpet forhør” som det het under krigen. Man blir ikke torturert i norske fengsler og heller ikke blir man drept. Dette er ikke trivielt eller selvsagt i noe lands historie, og det kan være grunn til å tenke på slikt en gang imellom, særlig når man ønsker å lufte noen bekymringer omkring hvordan samfunnsklimaet, inklusive den politiske tidsånden, påvirker rettsvesenet. Det er pseudonymet Mimisbrunnr som på denne måten innleder sin artikkel Rettslig strenghet og mildhet. Et stykke ned i artikkelen fortsetter han slik:

Det andre er hensynet til ofrene i vurderingen av hvor mye og hvor fritt man tillater ABB å forklare seg i retten, gitt at det han sier oppleves som støtende og en belastning for de fornærmede. Selvsagt skjønner jeg at så er tilfellet, og jeg ville forstått det godt om Retten bestemte seg for å konsentrere seg utelukkende om hans myrderier, ikke hvilken ideologisk overbygning han forsøker å gi dem. Men nå har nå engang Retten bestemt seg for å kaste sitt nett langt videre, ikke minst for å se etter tegn til eventuell utilregnelighet, men også for å få fram gjerningsmannens meningsmessige bakteppe og eventuelle slektskap med ulike såkalte miljøer på høyresiden. Man kan synes hva man vil om det, men da må man også finne seg i at han gis mer fritt talemessig spillerom, ellers blir det meningsløst. Især gjelder dette når de aller fleste overlevende offer og deres pårørende (de som ikke er stevnet som vitner) ikke trenger å se eller høre ham (å holde seg unna mediedekningen kan derimot bli verre). Svært mange er de offer som i tidligere straffesaker har måttet utholde å se og høre en vold(tekt)smann eller en drapsmann som slett ikke har vært holdt under så hard kontroll som ABB nå er i rettssalen. Rettssaker er på mange måter en belastning for ofrene, jeg skjønner det, men balansen og rettssikkerheten tilsier at dette må de gjennomleve, hvor ubehagelig det enn måtte være, av hensyn til korrekt prosedyre og tryggheten for at justismord ikke skal begås.

Holdningen til drapsmannen selv har vært tankevekkende. Selvsagt er han møtt av nærmest unisont hat og forakt, følelser jeg må innrømme jeg godt forstår selv om de er fjernt fra vår kulturs kristne idealer om ”å elske den som gjør oss vondt”. Tidt høres at han ”må aldri slippes fritt i samfunnet igjen”. Hvor er det nå blitt av viljen til å skjønne forbryteren, til å erkjenne at også HAN er et menneske, tanken om at også drapsmannen er et offer (nemlig for de samfunnsforhold som angivelig skapte ham)? Igjen ber jeg om ikke å bli misforstått, jeg synes man har drevet denne typen unnskyldende virksomhet inn i det absurde gjennom de forutgående tiårene, men problemet er altså at man anlegger et annet syn på ABB enn på hans mange morderkolleger. Er grunnen at ABB drepte så mange; omtrent ved hvilket antall ofre bør da grensen gå? Eller er det verre enn som så, at ABB påberoper seg en politisk begrunnelse for sine misgjerninger, en begrunnelse som for mange konkurrerer med handlingene i avskyelighet og uforståelighet?

Faktum er at vi i Norge ikke har hverken dødsstraff eller livsvarig fengsel, og denne gjerningsmannen må som alle andre dømmes etter de lover som finnes, ikke etter hvor fjernt vi føler oss fra hans tanker og gjerninger. Det innebærer at han i prinsippet skal forutsettes å komme ut i samfunnet igjen etter en eller annen, meget lang, tid. Dette er en horribel tanke for dem han har skadet og de pårørende, men rehabiliteringstenkningen står faktisk så sterkt her til lands. Mange er de som har måttet møte en frisluppet gjerningsmann i sitt lokalmiljø etter at relativt få års straff var avsittet, og de aller fleste møtene var sikkert ubehagelige. Men aksepterer vi ikke at ofrene kan få en slik tilleggsbelastning, så burde vi ikke skapt et slikt system. Bordet fanger. Rettsstatens hovedprinsipp er at alle skal behandles likt og i henhold til skrevne lover.

Hva om massemorderen faktisk var utilregnelig som den første av de to judisielle observasjonene konkluderte med? Vi har bestemt at vi ikke dømmer sinnsyke til fengsel her i landet, og ”livslangt psykisk helsevern” dømmes heller ingen til. Dette er vel ikke bare ment til pynt, ikke for praksis når et særlig avskyvekkende tilfelle – denne gang drap av 77 uskyldige, de fleste ungdommer – inntreffer? At ofrene finner slikt urimelig, altså at en tidligere syk voldsmann slippes ut i samfunnet igjen etter en tid, er meget forståelig, dét er det ikke få ofre som har gjort før også. Men igjen fanger bordet, for vi skal vel ikke behandle dette tilfellet annerledes enn andre bare fordi det har en politisk dimensjon, skal vi?

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

Ansvar og motsvar

Omtale av Lars Gules bok Ekstremismens kjennetegn

24.04.2012. Lars Gule vil bekjempe ekstremisme med logikk og argumentasjon. Men han vil også legge et moralsk ansvar på andre enn ekstremistene selv, skriver Mohamed Abdishazan i sin omtale av Gules bok Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og Motsvar (Spartacus forlag, 2012) hos Minerva. Her er et av Abdishazans avsnitt (der HT-redaktøren avlegges en ekstremistisk visitt; kursiv i original):

Deskriptiv og normativ ekstremisme
Denne definisjonen av ekstremisme snevres så inn til mer presise kategorier. ”Skal vi kunne konfrontere ekstremismen, er det nødvendig å identifisere den og skille mellom ulike varianter og grader av det som er farlig og uønsket”, i følge forfatteren. 

Gule definerer deskriptiv ekstremisme som «en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.» Deskriptiv ekstremisme kjennetegnes ved en gjennomgående virkelighetsoppfatning som er i konflikt med en empiribasert, rasjonell tilnærming og forståelse av virkeligheten.

Mens normativ ekstremisme handler om en ekstrem ideologisk overbevisning om hvordan tingenes tilstand bør være, er deskriptiv ekstremisme en oppfatning av hvordan det er. En slik definisjon vil omfatte venstreekstremister, høyreekstremister og religiøse ekstremister. Ekstremisten beskriver tilstanden, situasjonen i et gitt samfunn, med konspirasjoner, overdrivelser, neglisjering av fakta og demagogi.

Gule bruker videre en del eksempler for å illustrere ekstremisme, alt fra en mer eller mindre provoserende og forkastelig blogginnlegg skrevet av en antisemitt til reelle meninger framlagt av kontroversielle samfunnsdebattanter. Innlegget er en fiktiv samtale mellom en antisemitt og et av ofrene av et påståtte «jødisk ritualmord». Innlegget viser klart og tydelig hvor forskrudd enkeltes virkelighetsoppfatning er. Innlegget minner om SIANs fiktive intervju med en muslimsk voldtektsmann.

Et annet eksempel Gule tar opp, refererer til skribleriene (artiklene og boka) til den kontroversielle samfunnsdebatten Ole Jørgen Anfindsen. Selv om Gule hevder karakteristikker ikke skal brukes (med unntak av de ”friske” karakteristikkene), får Anfindsen passet påskrevet og blir erklært en rasistisk ekstremist.

Nå er det ikke det at folk kaster karakterstikker som er det mest problematiske, men at man tviholder på karakteristikker som ikke er berikende for debatten. Det må samtidig nevnes at Gule er klar på at visse ord til tider har vært ødeleggende for debatten. Særlig hvis diskusjonene dreier seg om politiske partier og politikere, er det i følge Gule ”like uakseptabelt å kalle for eksempel Fremskrittspartiet for rasistisk eller en FrP-politiker for rasist som det er å bruke samme betegnelse på en motdebattant med mindre man har godt belegg for påstanden.”

Les bokomtalen i sin helhet hos Minerva.

Roy Vega

«Er vi snart alle høyreekstremister?»

21.04.2012. I et farlig innsnevret toleransebegrep i forhold til det frie ord - i møte med vår hjemlig, ideologisk ladede multikultur-doktrine, minner det utvidede ekstremist-bergep klart om totalitær og doktrinær toleranse, skriver historiker Roy Vega i en fersk VD-artikkel. Han innleder slik:

Noen har i kjølvannet av Breivik-saken tilranet seg mye definisjonsmakt i en eiendommelig medie-tid. Midt oppe i Breivik-saken kjøres en ny runde med assosiasjons-teknikker og begrepsbruk som gjør toneangivende deler av den politiske opposisjonen i Norge til høyreekstremister på løpende bånd. Jo mer skolert du er til å stille saklige, kritiske spørsmål, jo større er faren for at du med ett befinner deg i nedslagsfeltet for den politiske kampanjen som nå pågår for å bane ytterligere vei for ideologier som strever med overlevelse etter Berlinmurens fall og Pol Pots død.

Nå er med ett en hel serie meninger gjort direkte illegitime, langt ut over det som har med rasisme å gjøre. Og dette gjelder særlig de mer ideologisk bevisste delene av opposisjonen, og kanskje spesielt bloggerne som er spesielt utsatte - fordi de ikke har noe stort politisk apparat å støtte seg på, annet enn folket selv.

Regjeringens multikultur-doktrine, slik den nå slynges ut, ferdig pakket - med rå definisjonmakt også gjennom kirkens organisasjoner –minner stadig sterkere om en politisk makerade for å videreføre en noe revidert, men forslitt ideologi som kom i klem under Berlinmuren i 1989.Jeg mener å se en doktrinær variabel med sterke islett fra Marx, opplysningstidens Jean Jaques Rousseau og den franske humanisten Jean Bodin oppe i dette. Rousseau er lånt inn, fordi han pekte på at individets uavhengighet og samfunnet krav skal forenes i en prosess der individet har å underordne seg samfunnets fellesvilje. Omsatt i politisk praksis blir dette komplisert, da det avhenger så radikalt av den til enhver tids eksisterende statsmakt, foran et mer eller mindre sterkt statsbærende parti - som i Norge.

Vi finner igjen den totalitære toleransen hos Hegel, his keisere i Tyskland, i nasjonalsosialismen (nazismen) og enda mer eksplisitt hos Marx, Lenin og Stalin. Det er nok helst de siste som bærer inn ekko bak Arbeiderpartiet i Norge, i ideologisk, historisk modus.

Men hvordan uttrykke dette uten å bli gjort til en potensiell massemorder i en nyfortolkning av fenomenet «holdninger» - i våre medier?Jeg ser den ene etter den andre fra den ytterste, politiske venstreside i Norge tramper fra studio til studio og blir til eksperter i våre medier. Og de sier alle det samme, de utvider fortolkningsrammen om det som er "ekstremisme", som gjennom sinnrik assosiasjons-psykologi og retorikk blir klebret til fellestrekk med en massemorder. At denne oppstillingen savner enhver logisk substans er underordnet. Vi som befinner oss i nedslagsfeltet for NRK-eksperter som Lars Gule har intet mikrofonstativ å svare med. Annet gjennom neste blogg-artikkel om det kniper.

I sin konsekvens er det nemlig i ferd med å bli illegitimt å advare mot en tilsynelatende verdinøytal multikultur-doktrine som nå lanseres like massivt som kynisk, på alle nivå gjennom byråkratiet og ut til folk. Myten om nøytalitet i dette bildet er egentlig litt skummel isolert sett, all den tid det faktisk dreier seg om en ideologi. Som man på død og liv ikke vil diskutere! Kritikere blir nesten uten unntak forsøkt stemplet som ekstremister, og nå sannelig beslektet med en massemorder som sitter på tiltalebenken i Oslo! Igjen: Dette er i sannhet en doktrine som klart ligger innenfor det som heter totalitær toleranse i etikken.

Breivik representerer det stikk motsatte av alt det kristendommen og fundamentale vestlige verdier representerer, og som faktisk går som levedyktig livsnerve i vår kulturhistorie, men hva gjør vel det når terroristen og hans gjerninge rkan brukes mot den store andelen av folk som nå setter stadig mer synlige spørsmål ved multikulturalismen som også frontes doktrinært i samfunnet vårt? Av opphavsmenn som er ansiktsløse, og som slett ikke vil diskutere noe som helst. Man introduserer en ny form for logikk der Arbeiderpartiet kan prise seg lykkelig over at terroristen ikke var medlem av dette partiet, eller hadde blogget på partiets websider. Da hadde alle i Arbeiderpartiet i dag formodentlig vært gjort til potensielle massemordere med slektsskap til tankegodset hos terroristen? Eller hva med AKP og SV unde de samme røde fanene?

Les Vegas artikkel i sin helhet på Verdidebatt.

Dansk høyesterett

Trykkefrihedsselskabets formann Lars Hedegaard frifunnet

21.04.2012. Trykkefrihedsselskabets formann Lars Hedegaard er frifunnet av dansk høyesterett, da retten fant at Hedegaards uttalelser fra 2009 om at muslimer voldtar sine egne barn ikke var beregnet på offentliggjøring. Det er Document som melder dette, med Jyllands-Posten som sin kilde.

HonestThinking kommenterer: Det skulle bare mangle!

Fjordman

Debatt i Sunnmørsposten

20.04.2012. Tor Bach mener ålesunderen Peder Nøstvold Jensen, alias «Fjordman», ikke bare kan vaske hendene sine og ta avstand fra Anders Behring Breivik. Bach sier at Jensen er profeten og Breivik disippelen. Saken er utstyrt med følgende tilføyelse fra Sunnmørsposten:

I forbindelse med dette intervjuet fikk ikke Peder Nøstvold Jensen mulighet til tilsvar. Dette skyldes e-post som ved en feil ikke nådde fram til Jensen.

Sunnmørsposten beklager dette. Nøstvold Jensen kom fredag med sitt tilsvar. I tilsvaret skriver Jensen blant annet at Tor Bach og den svenske organisasjonen Expo har gitt uttrykk for at vold mot politiske motstandere kan være OK. Sunnmørsposten forsøkte torsdag uten å lykkes å komme i kontakt med Bach og Expo-leder Daniel Poohl for kommentar til påstandene. Etter kritikk fra Jensen har Bach til Aftenposten tidligere uttalt:

– Jeg blir ikke liggende søvnløs over vurderingen fra en konspirasjonsteoretiker. Til organisasjonen Human Rights Service har Daniel Poohl tidligere uttalt: - Expo er politisk uavhengig og tar avstand fra bruk av vold.

Peder Nøstvold Jensen svarer i dagens Smp.

Kvotering

Ikke-vestlige jobbsøkere foretrekkes

19.04.2012. Oljedirektoratet og 12 andre statlige virksomheter er med i en forsøksordning med moderat kvotering av personer med innvandrerbakgrunn, melder ndp.no:

Målgruppen for ordningen, som gjelder ut 2014, er innvandrere fra Europa utenom EU/EFTA, Asia (inkludert Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand).

”OD har forbausende få ansatte med innvandrerbakgrunn generelt, sett i forhold til næringen vi jobber med. Vi tar nå grep for å gjøre noe med dette,” kommenterer Gunnar Østebø, direktør for økonomi og kompetanse.

Han mener at et mangfoldig arbeidsmiljø er stimulerende – for OD, som for andre arbeidsplasser. Flere ansatte med utenlandsk bakgrunn vil speile mangfoldet i Norge, gi nye impulser og bidra til å utvikle OD som organisasjon.

”Innvandrere har ikke særskilte kvalifikasjoner fordi de er innvandrere. Alle er individuelle, og vi må vurdere hver enkelts kompetanse. Det er et faktum at OD har vært veldig homogent, og slik ønsker vi ikke å framstå.”

Moderat kvotering innebærer at når to søkere er tilnærmet likt kvalifisert, skal den som har innvandrerbakgrunn ansettes.

Mange innvandrere sliter med å få jobb, og den største bøygen for dem er å bli kalt inn til intervju, sier Østebø:

”Målet er at vi skal ha minst åtte ansatte med innvandrerbakgrunn innen utgangen av 2014. Første skritt er å få flere til å søke på stillingene våre og få flere inn til intervju. Dette håper vi skal resultere i ansettelser.”

Ansatte i statsforvaltningen må beherske norsk, skriftlig og muntlig. Det kan bli utfordrende.

”En del har dårlige norskkunnskaper. Og siden engelsk er arbeidsspråket i industrien, søker mange flinke innvandrere seg dit. Det betyr at statsforvaltningen, som har norsk som arbeidsspråk, går glipp av verdifull kompetanse.”

Personer som ansettes i OD skal være faglig og personlig kvalifisert, og den best kvalifiserte søkeren skal i utgangspunktet tilsettes. Søkere vurderes etter formell utdanning, relevant arbeidserfaring og personlig skikkethet.

Også i 2008 og 2009 var OD og elleve andre statlige virksomhetene med i en tilsvarende forsøksordning med kvotering av personer med innvandrerbakgrunn.

Det er altså Oljedirektoratet selv som melder dette. Se også Hegnar Online.

HonestThinking kommenterer: Dette er betenkelig. Intensjonene er formodentlig de beste, men jeg frykter at dette er nok et tegn på at vi gradvis innfører et system her i landet der 'moderat' kvotering etter hvert går over til å bety at ulike raser og etniske grupper må ha oppfylt sine kvoter innen studier og på en rekke arbeidsplasser, for at det hele skal være 'rettferdig'.

I teorien skal 'moderat kvotering' innbære at «når to søkere er tilnærmet likt kvalifisert, skal den som har innvandrerbakgrunn ansettes». I praksis er det fare for en utglidning der representanter for minoritetsgrupper som er på noenlunde samme nivå som en person fra et vestlig land (merk at denne ordningen vil føre til diskriminering ikke bare av nordmenn, men også av innvandrere fra vestlige land), vil bli foretrukket fremfor en vestlig person selv om det egentlig er klart at sistnevnte er best kvalifisert. Man kan jo uansett hevde at forskjellene mellom søkerne ikke var så veldig stor, og siden det er om å gjøre å sikre seg et visst antall ikke-hvite personer i staben, så blir den hvite søkeren forbigått, med den begrunnelse at de var 'tilnærmet likt' kvalifisert.

Etter som tiden går, blir slike ordninger gjerne mer og mer radikale, og mindre og mindre 'moderate'. Etter en stund blir det ansett som 'galt' eller 'urettferdig' dersom ikke alle grupper er noenlunde likt representert på en arbeidsplass eller på et studium.

En slik utvikling er det siste vi trenger her i landet. Det er veldokumentert fra USA og andre steder at skadevirkningene av et slikt kvoteringsregime kan bli betydelige, også for de gruppene som kvotering er ment å skulle hjelpe. Jeg har skrevet om dette før, og viser til min artikkel om kvotering, som gir flere referanser til videre lesning/dokumentasjon.

Sjeføkonom

Bekymret for Europas skjebne

19.04.2012. Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken frykter at en hel generasjon arbeidsledige i Sør-Europa kan sette demokratiet i fare og sende Europa i en farlig retning, i følge Dagens Næringsliv:

Hellas, Irland, Spania, Italia og Portugal sliter alle med enorm statsgjeld, og forsøker å balansere økonomiene ved å gjennomføre store budsjettkutt, tunge reformer og restrukturering av gjeld.

Den europeiske sentralbanken jobber imot bankkrise ved å tilby billige, langsiktige lån, men allerede et par måneder etter at flere hundre milliarder euro ble sprøytet inn i bankssystemet, er uroen tilbake i form av stigende renter på statsobligasjoner.

Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken er skeptisk hvordan krisen søkes løst.

- Det medfører unødvendig mye lidelse, sier Mork til DN.no.

[...]

Frykter for opprør
For ungdommen er situasjonen også dramatisk. Ungdom i land som Spania og Hellas er i ferd med å bli en tapt generasjon, der hele årskull ikke har sjans til å få arbeid, og for første gang på generasjoner ser ut til å få en lavere levestandard enn sine foreldre. I Europa er ungdomsledigheten i snitt 22 prosent, men i Spania er den på nær 50 prosent.

- Mork frykter for de politiske konsekvensene av det som nå skjer i Europa.

- Folk taper tillit til den politiske prosessen, og det skaper en politisk usikkerhet som kan gå langt fremover i tid, sier sjeføkonomen.

Han mener situasjonen minner ganske mye om 20-årene, da mange stater var opptatt av å komme tilbake til gullstandarden som røk under første verdenskrig.

- Det skapte også unødig mye lidelse, og vi fikk politiske bevegelser etter det som vi ikke ønsker å tenke så veldig mye tilbake på, sier Mork.

I flere av de søreuropeiske landene har befolkningen demonstrert mot innstramningene politikerne har vedtatt.

Les: Massedemonstrasjon i Spania mot nye reformer og Harde demonstrasjoner i Hellas

- Jeg er bekymret for at dette skal resultere i et folkeopprør mot politikerne, at hele demokratiet skal komme i vanry, sier Mork.

[...]

- Jeg er bekymret for Europas skjebne, sier Mork.

Les artikkelen i sin helhet hos DN.no.

Forbannelsen ble brutt

Hans Rustad rapporterer fra rettssalen

18.04.2012 (oppdatert 19.04.2012). Anders Behring Breivik virket langt sterkere på omgivelsene så lenge han ikke sa noe. Filmene og kronologien over 22/7 snakket for ham. Da han opplot munnen ble forbannelsen brutt. Først i en temmelig svak politisk tale. Han falt pladask til jorden da aktor Inga Bejer Engh tok ham i hånden og ledet ham. Til tider ble det komisk. For første gang kunne man høre folk le spontant. Det er Hans Rustad som skriver dette etter å ha tilbragt nok en dag i rettssalen. Han fortsetter:

Den ellers nøyktige og kontrollerte Breivik mistet oversikten da Bejer Engh begynte utspørringen. At journalistene ikke hører etter forandrer ikke på dette. Det ble også Torgeir Husby og Synne Sørheims dag, deres rapport ble rettferdiggjort.

Breivik kommer med den ene selvmotsigelsen etter den andre. Han har ikke kontroll over språket. Tilsynelatende snakker han meget sofistikert. Men det er noe affektert, kunstig over språket hans. Ett eksempel var hans hyppige bruk av ordet “pompøsitet”. Som aktor Svein Holden sa: -Nå tror jeg du har brukt ordet 15-20 ganger. Kan du si oss hva du legger i det?

Dette var nettopp et eksempel på det Husby/Sørheim trekker frem i sin rapport: en underlig, skrudd bruk av bestemte ord. Man forstår han legger noe annet i dem enn vanlig betydning, og han gjentar dem igjen og igjen. Når aktor ber ham forklare, vikler han seg inn i endeløse utlegninger, som ikke virker rasjonelle.

Les videre hos Document. Også Christian Skaug er akkreditert til å følge rettssaken for Document. Han har kommet med noen små betraktninger i stykket Selvmotsigelser og merkverdigheter fra tiltalte. Se dessuten Et stort skritt mot utilregnelighet (Rustad, 19.04.2012).

Straffbar sannhet?

Rettssikkerhet og ytringsfrihet truet

18.04.2012 (oppdatert 19.04.2012). Rettssikkerheten svekkes og ytringsfriheten settes under stadig sterkere press i Vesten. Nina Hjerpset-Østlie tar, i artikkelen Straffbar sannhet?, utgangspunkt i Canada for å illustrere sitt poeng (lenker i original):

Da en av Canadas menneskerettighetskommisjoner i 2008 innkalte den internasjonalt kjente forfatteren og samfunnsdebattøren Mark Steyn og magasinet MacLeans til høring ifb med en klage over hans angivelig hatefulle tale, ble den canadiske befolkningen gjort oppmerksom på en bemerkelsesverdig lovparagraf som inntil da hadde vært lite kjent i offentligheten. Det dreier seg om landets menneskerettighetserklærings seksjon 13, hvor ytringer eller materiale via telefon eller internett regnes som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er derfor ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene.

Fordi det er vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer og eventuell diskriminering og krenkelse og bevisbyrden ligger på saksøker, ble bevisbyrden for å få en sak inn for menneskerettighetskommisjonene senket betraktelig i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Som en følge av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende. Til tross for at at kommisjonene er ikke juridiske institusjoner, kan de likevel idømme store bøter, krav om å skrive/trykke en beklagelse og nedlegge forbud mot lignende ytringer fra den dømte i fremtiden [i et tilfelle for livstid; en dom som senere ble skarpt kritisert og opphevet etter en runde i canadisk rett].

I det som i realiteten er domstoler i et parallellt rettsystem er de som blir anklaget for diskriminering eller rasisme knapt innrømmet et minimum av den rettssikkerheten som ellers kjennertegner en rettsstat. Samtlige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene går i favør av den eller de som initierer klagen, og i motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. En annen del av seksjon 13 forbyr til og med den anklagede å klage inn medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Det er følgelig ingen som var blitt anklaget under seksjon 13.1 som hadde blitt frifunnet ved Canadas menneskerettighetskommisjoner, før Mark Steyn og advokat samt redaktør Ezra Levant valgte å ta kampen opp i full offentlighet og vant. Kritikere mener imidlertid at prosessen i seg selv er en form for straff, all den stund den både er tidkrevende og kostbar for den/de anklagede, som ikke får refundert noen utgifter selv om saken blir frafalt eller ender i frifinnelse.

Mye er blitt sagt og skrevet om Canadas menneskerettighetskommisjoner og ikke minst de som leder dem, men det mest problematiske er og blir lovparagrafen som både åpner for et omfattende misbruk og stor grad underminerer den enkeltes rettssikkerhet.

Canada er riktignok langt borte, men det finnes en lignende lov svært nær oss – i et naboland det ellers er naturlig å sammenligne oss med.

Les videre i Hjerpset-Østlies artikkel hos Document. Se også hennes artikkel EMD: 7 av 11 overdommere har liten eller ingen juridisk erfaring.

Klaus Wivel

Skriver om Manden der ville være skyldig

17.04.2012. Hvis forsvaret skal fortsette langs samme ideologiske spor og bevise at hans klient har mange meningsfeller, kan det utarte til en politisk prosess. Noen vil åpenbart se det som en fordel. Også VG er inne på at dommen også vil være et budskap til meningsfeller. Men hvem er meningsfellene? Vitnelisten kan tyde på at den definisjonen kan gjøres vid. Dermed flyttes fokus fra tiltalte og over på grenser for samfunnsdebatten.

Klaus Wivel i Weekendavisen var inne på dette i en artikkel med den treffende tittel: Manden der ville være skyldig, etter en roman av Henrik Stangerup. Klaus Wivel påpeker at forsvaret har lagt opp en strategi som gjør dem til et alternativt aktorat, mot mennesker som kan defineres som meningsfeller. Geir Lippestad vil forsøke å gjøre høyrefløyen moralsk medansvarlig, sier Morten Kinander i Civita. Wivel skriver at det således finnes en slags uhellig allianse der aktivistforskere har samme interesse som den hovedtiltalte i å finne medansvarlige. Det er Hans Rustad som skriver dette på Document, og som fortsetter med følgende sitat av Wivel:

Men sagen åbenbarer også en mindst lige så giftig dimension, hvad man kan se på den vidneliste, som forsvaret i næste uge, når retssagen begynder fra mandag, har indkaldt. Godkender dommerne den liste, bliver selve retssalen en ramme om den islamdebat, som mange islamkritikere mener er blevet fortrængt og stigmatiseret i Norge, mens andre på den modsatte fløj siger er gået amok og slået om i forudsigelig vold og terror.

Breivik har fået sine forsvarer til at etablere en slags alternativ domstol i retssalen, som skal bevise, at den krig mod islam, han ser sig selv som frontridder i, er en videreførelse af tanker, islamkritikere – både moderate og mere yderliggående – gør sig.

»Han vil forsøge at gøre højrefløjen moralsk medsammensvoren i sin handling,« siger Morten Kinander, jurist og filosof og tilknyttet den borgerlige norske tænketank Civita.

»Han vil bruge den til at fortælle, at han ikke er gal.« I næste uge er således over 30 vidner indkaldt, som har det tilfælles, at de udgør paletten af den norske islamdebat: fra Mullah Krekar – den irakiske islamist, for nylig idømt fem års fængsel for mordtrusler mod det konservative parti Høyres leder, Erna Solberg – til bloggeren Fjordman alias Peder Nøstvold Jensen, Breiviks store forbillede.

Fjordman får i retten lov at forklare sine tanker om det såkaldte »Eurabia«, det Europa, der angiveligt inden længe vil blive overtaget af muslimer og indspundet i en borgerkrig.

Også sociologantropologen, professor Thomas Hylland Eriksen, som toppede listen over de folk, Breivik havde i sinde at tage livet af, indkaldes, ligesom den svenske islamofobiforsker Matthias Gardell. Deres formål vil blive at støtte Breivik i, at han blot er en af flere islamhadere.

Blandt islamkritikerne finder man Hans Rustad, redaktør af den kulturkonservative internetside document. no hos hvem Breivik forfattede adskillige indlæg – og den i Oslo bosiddende amerikanske forfatter Bruce Bawer.

Ingen af dem har givetvis lyst til at erklære sig skyldige i nogen forbindelse til drabsmanden.

Men de er indirekte under anklage i retssalen – sigtet for deres holdninger, ikke handlinger, af både opinionsdannere på venstrefløjen og af massemorderen selv.

»Den implicitte anklage er, at der hersker en forbindelse mellem islamkritikeres udsagn og Breiviks gerning, men den er ubrugelig,« siger Morten Kinander fra Civita.

»Man ville aldrig i en retssal stille venstrefløjen til ansvar for den vold, som terrorgrupper som Baader-Meinhof begik i 1970erne.« Kinander minder om, at det her kan føre til, at også eksempelvis islamister, dyreværnsog miljøaktivister vil blive stille for retten, hvis andre begrunder forbrydelser i disse ideers navn.

»Jeg er forfærdet over, at retssalen misbruges som politisk platform. Det bliver et cirkus.«.

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

Oslo universitetssykehus

Vitenskap, politikk og sykehusdrift

17.04.2012. Storhetsskryt har jeg hørt [en god del av] på min “nye” arbeidsplass, Oslo universitetssykehus (OUS), den fusjonerte helsegiganten som direktørskiktet og helsebyråkratene yndet å omtale som (et av) “Nordeuropas største sykehus” og, i samme åndedrag, forutså ville bli mer effektivt og bedre på alle de måter slikt kan måles (diagnostikk, behandling, forskning, utdanning). Det er dette siste temaet jeg ønsker å knytte noen kommentarer til, også fordi det i økende grad omtales i de store mediene på måter som mer enn antyder at ikke alt ble som man hadde håpet. Hvordan ser prosessen ut innenfra, fra fagfolkenes side? Siden det nye, store sykehuset er så dominerende innen norsk medisinsk forskning, kan det dessuten være rimelig å forsøke å se utviklingen etter fusjonen (Radiumhospitalet, Ullevål, Rikshospitalet og Aker ble 1. januar 2009 slått sammen til én administrativ enhet) i lys nettopp av hvordan man vitenskapelig vurderer utviklinger og utsagn. Fagmannen som på denne måten innleder sin hudflettende artikkel rettet mot politikere og helsebyråkrater, har - av forståelige grunner - behov for å skrive under pseudonym.

Ekspertveldet

– Feilaktige medisinske diagnosar kombinert med arroganse og skråsikkerheit er livsfarleg, men førekjem likevel i norske rettssalar.

13.04.2012 (oppdatert 17.04.2012). Det hevdar Per Egil Hegge, tidlegare redaktør i Aftenposten og forfattar av fleire bøker. Fleire gonger har han opplevd at sakkunnige i retten har levert uhaldbare rapportar med direkte feilaktige konklusjonar. I desse dagar gjev han ut boka De suverene, som er «eit oppgjer med eksperttyranniet» i rettssalane. Det handlar særleg om dei sakkunnige, og særleg går det ut over rettspsykiatrane, melder Dag og Tid:

– «De suverene» er dei sakkunnige, ikkje av di dei er suverene, men av di dei vert behandla som det, og det er eit trugsmål mot rettstryggleiken. For også ekspertar tek feil, og retten skal ikkje leggja seg flat for ekspertutsegner.
– Likevel skjer det ikkje så sjeldan?
– Det var det riksadvokaten la opp til då den første psykiatriske rapporten kom frå psykiatrane Torgeir Husby og Synne Sørheim i saka mot Anders Behring Breivik. Ekspertane hadde uttalt seg, og dermed var løpet køyrt.
– Men både riksadvokaten og leiaren i advokatforeininga, Berit Reiss-Andersen, gjorde kuvending?
– Ja, Reiss-Andersen snudde og hevda at nokre av dei sakkunnige oppfører seg som utsendingar frå Vårherre, og at ein hadde vore altfor servil overfor rettsapparatet. Det som gjorde at ein fann det fornuftig å oppnemna fleire sakkunnige, var at rapporten frå Husby og Sørheim vart kjend, og kvar den som er van med å lesa ein analytisk tekst, kunne sjå at det var eit makkverk.

Underkjenner rapporten
Hegge viser til at dei første som uttrykte seg kritisk, var svenske Johan Cullberg og Espen Søbye.
– Cullberg er psykiater, men utlending, så han kunne skjellast ut. Søbye var ikkje psykiater, men som dei fleste trena akademikarar veit han at ein konklusjon skal byggja på premissar. Det gjer ikkje konklusjonane i rapporten frå Husby og Sørheim. Berre det som står på sidene 84, 147 og 149 er nok til å underkjenna rapporten. Der fortel rettspsykiatrane at dei har gått bort frå reglane om å observera Anders Behring Breivik kvar for seg av di dei ikkje var emosjonelt eller intellektuelt i stand til det – og det siste er i alle fall rett.
– Vidare snakkar dei om Breiviks bisarre vokabular, men det er ikkje meir bissart enn når ein bilmekanikar brukar ord som kardang og støytdemparar. Det er ikkje vanleg tale ved frukostbordet, men det er ikkje bisarre ord. Og til slutt konkluderer dei med at Breivik har svak identitetsoppfatning av di han snakkar delvis om eg og delvis om vi. Sjølv snakkar også dei om vi, og spørsmålet er om også dei skal ha same diagnosen. Eg nemner også Lars Sponheim, som gjer det same, men som neppe har svak identitetsoppfatning.
– Dessutan har Husby og Sørheim kverna ut slike rapportar i lang tid, og ser ein på Husbys inntektsoppgåver, kan ein sjå at han har levd godt. Men ingen har sett på rapportane deira, ettersom dei skal vera hemmelege. Sjølv har eg opplevd at grovt feilaktige rapportar har vorte lagde til grunn for feilaktige rettsavgjerder. Men det har vore fillesaker for dei som det ikkje råka, og kvar gong har eg tenkt at kva skjer om me får ei sak som er så stor at dette vert kjent. Det ville verta ein kata­strofe for rettspsykiatrien, hevda ein kjend rettspsykiatar.

Livsfarlege
Riksadvokat Tor-Aksel Busch forsvara lenge den første psykiatarrapporten.
– I byrjinga av januar vedgjekk han at det ikkje ville ha vorte oppnemnt nye psykiatrar dersom ikkje den første psykiaterrapporten hadde vorte kjend. Eg ventar ikkje at han skal vera nokon jublande tilhengjar av lekkasjar, men han gjekk dermed langt i å vedgå nytteverdien i det. For dette er ei verksemd som ikkje har tolt dagslys, og slik skal me – etter mi meining – ikkje ha det i Noreg.
– Husby var nokså sikker då han erklærte Breivik som psykotisk og paranoid schizofren?
– Han sa at han aldri hadde vore i tvil, og folk som aldri er i tvil, er livsfarlege. Det veit eg; eg heldt på å verta enkjemann på grunn av at det vart stilt feil diagnose. Dei to andre psykiatrane sa at dei var så sikre som dei kan verta. Eg trur ikkje at Husby eller Sørheim er intellektuelt i stand til å skjøna den svært store avstanden som ligg mellom dei to utsegnene.
– Korleis reagerer du på den nye psykiaterrapporten frå Terje Tørrissen og Agnar Aspaas?
– Ut frå statistikken kunne ein ha ei aning om kva som var i vente. Tørrissen og Aspaas har kjent sine observandar tilreknelege i 82 og 88 prosent av tilfella, medan Husby og Sørheim har gjort det i 44 prosent. Difor har forsvarsadvokatar alltid vore på jakt etter Husby og Sørheim, for å få dei til å levera sine samlebandproduserte tingingsverk, seier Hegge.
Husby vil ikkje kommentera samlebandpåstandane frå Hegge, og Dag og Tid greidde torsdag ikkje å få kontakt med Sørheim.

Les intervjuet i sin helhet i Dag og Tid. Se også avisens lederartikkel om same tematikk.

Sara Azmeh Rasmussen

Tildeles Fritt Ords Pris for 2012

13.04.2012. Sara Azmeh Rasmussen tildeles Fritt Ords Pris for 2012 for sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk, skriver Fritt Ord:

Sara Azmeh Rasmussen (født 1973) har de siste fem år markert seg med en særegen stemme i norsk offentlighet. Hennes engasjement gjelder spesielt respekten for menneskeverdet. Hun har gått inn i viktige debatter om kvinner og islam, forfølgelse av homofile, og kjønnsidentitet. Hun har også ytret seg sterkt i diskusjoner om surrogati og om barnevern. Kampen for demokrati og reformer i hennes hjemland Syria har berørt henne dypt og resultert i bidrag til den offentlige debatten.

Sara Azmeh Rasmussen ble født i Damaskus, og kom til Norge i 1995. I romanen Skyggeferden (2012) bruker hun stoff fra sin syriske bakgrunn. I Norge studerte hun ved Universitetet i Oslo, og ble cand.mag. i kulturstudier. Hun har en muslimsk bakgrunn, og har valgt å fortsette å stå innenfor den muslimske kulturen selv om hun erklærer seg som ateist. Hun karakteriserer seg selv som homofil og transperson.

Azmeh Rasmussen er en særdeles uredd, velformulert og skarp debattant - noen vil si konfronterende. Hun har ikke gått av veien for å bruke sterke virkemidler, og har heller ikke avstått fra å kritisere bevegelser og organisasjoner hun selv har tilhørt. Hennes virke som offentlig intellektuell henger i høy grad sammen med egne livserfaringer, og preges av en uvanlig klarhet og intensitet.

Les mer hos Fritt Ord.

HonestThinking slutter seg til rekken av gratulanter!

Støre

Er inhabil

10.04.2012. På oppdrag fra Dagbladet har advokatfirmaet Kvale vurdert utenriksminister Jonas Gahr Støres habilitet (fete typer i original):

Dagbladet har bedt Kvale Advokatfirma gjøre en habilitetsvurdering av utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) i saken om den omstridte millionstøtten til stiftelsens Senter for nordområdelogistikk.

Konklusjonen er klar:

- Slik vi kjenner saken i dag ser det ut til at de enkelte vilkårene forvaltningsloven oppstiller for å konstatere inhabilitet er oppfylt, skriver Lars Trygve Jenssen på vegne av Kvale Advokatfirma.

- Våre hovedargumenter for dette er at vi anser Jonas Gahr Støres og Felix Tschudis vennskap for å være inhabiliserende nært og at Felix Tschudis interesser i den reelle mottaker av midlene fra UD er både særegne og av tilstrekkelig styrke. De samlede omstendigheter er egnet til å svekke tilliten, skriver advokatfirmaet videre.

Kvale Advokatfirma viser til at de har gjort en «vanskelig avveining og forskjellige jurister vil kunne komme til forskjellige konklusjoner». Likevel er Kvale, etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering, klinkende klare i sin sak:

- Når vår konklusjon er at Jonas Gahr Støre er inhabil vil dette gjelde hele Utenriksdepartementet. Som et minimum skulle avgjørelsen om å bevilge penger til Senter for nordområdelogistikk vært overlatt til noen utenfor UD.

I sin vurdering av Støres habilitet har advokatfirmaet anvendt habilitetsreglene for den offentlige forvaltningen.

- Det særegne forholdet som er grunnlaget for en mulig inhabilitet for Støre er vennskapet med Tschudi, kombinert med Tschudis tilknytning til og posisjon i det som i dag heter stiftelsen Senter for nordområdelogistikk, skriver Jenssen i notatet.

[...]

Støre får slakt

Støres forklaring om at han ikke anså seg inhabil fordi det var Rederiforbundet som sendte søknaden, får regelrett slakt i advokatfirmaets vurdering:

- Prinsipielt fremstår dette som overforenklede og formalistiske argumenter. Det er klart at inhabilitet ikke kan avvises på prinsipielt grunnlag fordi søker ikke er den inhabiliserende part direkte, skriver Kvale og legger til:

- En slik regelforståelse vil gjøre inhabilitetsreglene hule og lette å omgå. Det er her, slik det nærmest alltid er, den bakenforliggende realitet som er avgjørende.

[...]

- Ikke en dom

- Dette kan ikke leses som en dom, der hensynet til kontradiksjon med videre er ivaretatt, men en oppfatning basert på tilgjengelig informasjon sett med advokatøyne. Det har sin egenvekt det som står der, sier advokat Lars Trygve Jenssen i Kvale til Dagbladet og legger til:

- Det er også viktig å understreke at inhabilitet ikke betyr at det i realiteten er skjedd noe kritikkverdig. Formålet og tildelingen kan i seg selv være i skjønneste orden, og det er heller ingen grunn til å tro at midlene ikke brukt i samsvar med UDs forutsetninger. Rreglene skal jo nettopp forhindre at det blir slik tvil som det nå er og som også kan være uheldig for et godt formål, sier han.

Les artikkelen i sin helhet i Dagbladet. Se også advokatfirmaet Kvales habilitetsvurdering av Støre.

Tilregnelig

Ny rapport konkluderer med at ABB er tilregnelig

10.04.2012 (oppdatert kl 1830). De to nye rettspsykiaterne mener at Anders Behring Breivik er strafferettslig tilregnelig. Det er konklusjonen i den nye erklæringen som ble overlevert tingretten klokken 11 i dag, får VG opplyst.

HonestThinking kommenterer: Dette er i tråd med hva jeg selv tidligere har gitt uttrykk for i min kronikk Diagnostisering og demokrati. Jf følgende fra dagens Dagbladet: De som ikke er helt A4 blir stemplet som gale. Det er naivt.

Forøvrig henviser jeg til mine mer generelle betraktninger om momenter som bør tillegges vekt i den kommende rettssaken: Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørke nett. Se også advokat Øivind Østbergs oppfølgende og grundige kommentar Det rettslige forsvaret av Anders Behring Breivik.

Vitnelisten

Offentliggjort i dag

10.04.2012. Her er vitnelisten, der blant andre HT-redaktørens navn inngår (kilde VG/NTB):

• Bjarne Dahl, politiker som er ekskludert fra Fremskrittspariet med en fortid fra Hvit Valgallianse og Fredrelandspartiet.
• Mattias Gardell, svensk professor i sammenlignende regilionsvitenskap ved Uppsala universitet.
• Thomas Hylland Eriksen, norsk professor, sosialantropolog, forfatter og samfunnsdebattant.
• Hans Rustad, redaktør og daglig leder for det høyreorienterte nettstedet Document.no.
• Ronny Alte, med i ledergruppen i den islamfiendtlige organisasjonen Norwegian Defence League.
• Bruce Bawer, amerikansk forfatter av islamkritisk litteratur. Bosatt i Norge, tilknyttet Human Rights Service.
• Brynjar Lia, historiker og seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.
• Øyvind Strømmen, norsk journalist og forfatter som de siste årene har kartlage høyreekstreme miljøer på internett.
• Stein Lillevolden, mangeårig aktivist tilknyttet Blitz-miljøet.
• Rita Karlsen, var med å starte den islamkritiske organisasjonen Human Rights service i 2000.
• Walid Alkubasi, norskirakisk forfatter og skribent bosatt i Norge.
• Lars Østby, norsk demograf ansatt hos Statistisk sentralbyrå. Har de siste årene forsket på innvandring.
• Hanne Nabintu Nerland, religionshistoriker som har uttrykt skepsis til begrepet «multikulturalisme».
• Einar Øverenget, filosof og forfatter. Arbeider med spørsmålet knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og korrupsjon.
• Hilde Haugsgjerd, ansvarlig redaktør i Aftenposten. Har tidlgiere vært partileder for Rød Valgallianse.
• Frank Aarebrot, valgforsker og professor i sammenlignende politikk.
• Ole Jørgen Anfindsen, norsk forfatter og redaktør for nettstedet HonestThinking.
• Vidar Kleppe, stiftet partiet Demokratene da han ble kastet t av Fremskrittspartiet i 2001.
• Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet.
• Mullah Krekar, islamsk leder som nylig ble dømt til 5 år i fengsel for trusler.
• Jan Simonsen, tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet.
• Lars Gule, samfunnsdebattant og ekspert på islam.
• Peder Nøstvold Jensen, bloggeren «Fjordman», nevnt av Breivik som et forbilde og hyppig sitert i manifestet.
• Tore Tvedt, grunnlegger av den nynazistiske organisasjonen Vigrid.
• Carl I. Hagen, tidligere leder av Fremskrittspartiet.
• Thorbjørn Berntsen, Arbeiderpartihøvding og stortingsrepresentant i 20 år. Miljøvernminister fra 1990 til 1997.
• Pål Grøndahl, hyppig brukt rettspsykiater.
• Arne Tumyr, tidligere redaktør og leder for organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge.
• Arnhild Flikke, psykiater fra Sandvika distriktspsykiatriske senter. Har ledet flere samtaler med Breivik.

Listen er også lagt ut hos NRK. Se ellers svenske Aftonbladet.

Påske

Dens betydning for verdifellesskapet

02.04.2012. En tidligere Minerva-leder av Torbjørn Røe Isaksen er i dag republisert på Verdidebatt. Den avsluttes slik:

Verdikraft. Allikevel er kristendommen en av, om ikke den, mest sentrale verdikraften i vårt samfunn. Den kristne kultur- og verdiarven former vårt syn på godt og ondt, frelse og fortapelse, vakkert og stygt. Den gir oss identitet som samfunn, og forankring i en større kulturkrets. Kirken har alltid måtte tåle hatske angrep fra progressive og liberale, også på høyresiden. Mange av angrepene har vært på sin plass, og har bidratt til åskape en bredere og mer inkluderende kirke. Men ofte har de glemt at kirkens sentrale rolle ikke er å tjene verdslige myndigheter, eller fremme de til enhver tid mest politisk korrekte standpunktene. Kirken skal være en åndelig kraft. I en tid hvor verden endrer seg i et rasende tempo så trenger vi noe å holde fast ved. Mennesker trenger kulturelle og historiske bånd som strekker seg lenger tilbake enn gårsdagen. Selv et liberalt samfunn – ja kanskje særlig et liberalt samfunn – trenger verdier og institusjoner som minner oss på at hvert enkelt menneske også har ansvar og plikter.

Brysomme. De frie institusjonene som kirken er brysomme. De stiller kritiske spørsmål. De hever seg over politikken, og peker på ”de evige verdier”. De balanserer statens makt, og gir mange mennesker en trygghet og tilhørighet som de vanskelig kan finne andre steder. Nettopp derfor er det så farlig å vanne ut kirken. Som en kommentator i Nationen påpekte: ”Selv en folkekirke kan ikke ha plass til de vantro”. Men den norske kirke har ofte blitt sett på som et underbruk av de politiske korrekte kreftenes styre. Tanken har vært at jo bredere kirken blir, jo mer budskapet gjøres ufarlig – jo mer vil folkekirken være for alle. Men en slik kirke står i fare for å være for ingen. Den står i fare for å stagnere, fordi politikk settes over teologi, verdslig moral over kirkens egne verdivurderinger. En slik kirke vil ikke bare på sikt tømmes for teologisk innhold, men også for åndelig kraft.

God påske!

Les artikkelen i sin helhet hos Verdidebatt.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

Sitat

Jeg er kulturmarxist og stolt av det. Jeg ønsker innspill fra andre kulturer velkommen. Jeg ser at vår kultur er et resultat av mange, og at mangfoldet gjør oss sterkere. Andre kulturer vil aldri kunne overkjøre norsk kultur, for vår kultur er i konstant endring.

Bjørn Ihler, Jeg, en kulturmarxist, Aftenposten, 25.04.2012

Anfindsen påpeker at afrikanere ikke har oppnådd den vestlige sivilisasjons utviklingsnivå. Dette er selvfølgelig riktig. Men, det tok altså ca 100.000 år (eller noe slikt) før mennesket klarte å etablere slike sivilisasjoner (som vi kjenner dem). Å avslutte dette "kappløpet" i dag, i vår tid, og bruke "foto-finishen" for å definere enkelte folkegrupper som etternølere, og derfor, pr def, som intellektuellt inferiore, er selvfølgelig ikke holdbart. Om afrikanere skulle bruke to-fem-eller titusen ekstra år på denne utviklingen (eller en som ligner), ville det selvfølgelig ikke være signifikant ulikt.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 07.03.2012

Og i det lange løp er vi alle døde. Det må jo også være noen grenser for hva vi i dag skal gjøre for å hindre at etniske nordmenn forsvinner fra jordens overflate. Det er ikke slik at vi eller noen annen «rase» eller etnisk gruppe kan ha noen garanti for at «vi» alltid vil eksistere. Det er faktisk en kjempeforskjell på å skulle hindre en etnisk gruppe i å bli assimilert/homogenisert inn i den større menneskeheten, og å skulle hindre klimaendringer – som vitterlig kan true hele menneskehetens livsgrunnlag. Jeg synes Anfindsen burde bekymre seg mer om klimaendringene enn om den «norske rases» overlevelse.

Lars Gule, Verdidebatt, 28.02.2012

[Jeg har] bevist at Gud ikke eksisterer. Det er enkelt, og jeg vet hva et bevis er.

Arve Meisingset, Verdidebatt, 26.02.2012

En trenger ikke brenne bøker for å ødelegge en kultur. Bare sørg for at mennesker slutter å lese dem.

Ray Bradbury (via radikal.net)

Konklusjonen rettspsykiaterne drar rammer alle høyreekstreme. Hvis Breivik er gal, er alle med samme politiske holdninger gale.

Tor Bach til Vårt Land, 03.12.2011

Endelig!

Manuela Ramin-Osmundsen (på Shoaib Sultans FaceBook-side, 01.12.2011) kommenterer Dagsavisens beslutning dagen før om å slette fra Nye Meninger mitt innlegg Rasisme og moralfilosofi, med den begrunnelse at det var rasistisk

[O]g er dei sakkyndige klar over at [ABBs] tankeunivers er eit han delar med fleire andre? Isåfall, har dei sakkyndige i dag erklært at kontrajihadistane og nettrolla som herjar rundt i inn- og utland, faktisk alle er paranoid schizophrene og dermed ikkje strafferettsleg ansvarlege for sine gjerninger? Høyrer dei alle heime på lukka avdeling? Og kvar går grensa? Kan dei gjere ei vurdering av Ole Jørgen Anfindsen, Bruce Bawer og Fjordfjolset i same slengen? Ver så snill!

Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!, Sakkyndige, 29.11.2011

For når du har hundre interesser, vil du ha noe felles med alle du møter, og ingen reduseres til rene fiender.

Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 08.10.2011

Jeg har inntrykk av at mainstream media, vår såkalte intelektuelle "elite", størsteparten av det politiske miljøet, sammen med våre politiserte kirker, [mangler kontakt med virkeligheten], og gjerne vil diktere oss andre til å tro at himmelen er blå, mens vi selv ved øyesyn kan konstatere at mørke skyer forlengst har trukket inn over land. Når de første dråpene så melder seg, fortoner det seg noe stakkarslig når man mener regnet skyldes mennesker som manet det frem ved at de bar paraply.

Thor Dag Halvorsen, kommentar på Verdidebatt, 14.10.2011

Fariseere er vi som legger ensidig vekt på Bibelens «formaninger om å vise omsorg for svake og lidende mens de glemmer formaninger om å bygge sitt land og forsvare sitt folk» (Ole Jørgen Anfindsen i «Selvmordsparadigmet»). Min forgjenger i redaktørstolen kaller det en ære å bære slike betegnelser (se midtsidene). Jeg kan ikke være mer enig.
Ordene som driver KIA kan ikke gjentas ofte nok: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv» (3.Mos.19,33ff).

Ingunn Rui, redaktør, KIA Interkultura, nr 3, 2011

Hvem foretrækker ikke Europas undergang i barbari om 100 år frem for en fyreseddel i næste uge?

Ulla Nørtoft Thomsen, Galskabens nutidshistorie, Sappho, 26.09.2011

Outsiderposisjonen bunner ikke i at det demokratiske samfunnet har stengt dem ute. Den bunner i en forakt for demokratisk dialog. En demokratisk samtale innebærer ikke bare retten til å snakke, den innebærer en forventning om å lytte.

Simen Ekern, kommentator, Dagbladet, 27.07.2011

Vi er begge barn av en hvit og en svart forelder, men da hun som spedbarn ble adoptert bort, var det til en svart familie. Noe annet var utenkelig i 1950-tallets USA. Her lærte hun å være bevisst om og stolt av fargen sin. I dag har Sheila alltid Ebony Magazine liggende på sofabordet, og når hun skal krysse av i offisielle papirer om hun er 'mixed race' eller 'black', setter hun kryss ved det siste. Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt.

Nola Grace Gaardmand, Stygt, feil og medfødt - de er stole afroamerikanere, men skammer seg over afrofrisyren, Klassekampen, 18.06.2011

Hele tiden møter jeg mennesker som utlegger at vi er «så biologiske». Min venn Åsgeir mener at genetikken kan forklare nesten alt, som sivilisasjonsnivået i ulike deler av verden.

Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 07.05.2011

Når Fremskrittspartiet regner sånn så tar de altså med enhver som har besteforeldre som har innvandret til Norge innen 2060, og sånn kan vi ikke regne. Mennesker som er født og oppvokst i Norge er norske.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) kommenterer SSB-prognoser som tilsier at etniske nordmenn kan bli en minoritet i Norge i løpet av 50 år. Nrk Kveldsnytt, 15.06.2010 (dato ikke verifisert)

Det er noe jeg ikke forstår: at mange av de som ønsker sterkere kristen innflytelse i samfunnet, samtidig ønsker en sterk begrensing av asylsøkere og innvandring til vårt land. Hvordan henger dette sammen med Bibelens ord om å ta i mot de fremmede og vise gjestfrihet og omsorg mot dem som banker på vår dør? Skulle ikke nettopp et land tuftet på kristne verdier ha en mer åpen politikk overfor innvandrere?

Tidligere sogneprest Bent Reidar Eriksen, Spørsmål til Hanne Nabintu Herland, innlegg i Vårt Land, 02.04.2011

Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting.

Biskop Georg Hille i Dagbladet 21.05.1988, sitert av Lasse Moer

Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken.

Thilo Sarrazin gjør opp status, FAZ, januar/februar 2011 (norsk oversettelse, Document)

Ekstremister på begge sider i islamdebatten bruker nazismen til forsøksvis å parkere meningsmotstandere. Kan vi snart komme videre?

Ingunn Økland, Aftenposten, 31.01.2011

Og dette er svinsk (slett ikke svensk), på alle måter - politisk, moralsk, kulturelt. Og for personer som attpåtil kaller seg kristne, blir dette så langt fra nestekjærlighet man kan komme. (Til og med som ateist blir man fristet til å kalle denne ondskapen for djevelens verk). Når Anfindsen får dette til å handle om løgner, falskhet, hykleri og maktmisbruk, er det akkurat som å høre nazistenes rop "Deutschland Erwache". Det er ingen grunn til å pakke dette inn. Det er avskyelig.

Lars Gule refser både Julia Caesar og HT-redaktøren, Verdidebatt, 30.01.2011 (ifm kronikken Våldtagen av staten)

Denne mannen er rasist og representerer derfor et uanstendighetens lavmål.

Lars Gule refser dem som vil lytte til HT-redaktøren, Verdidebatt, 25.01.2011

Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver.

Sindre Bangstad, 14.01.2011, i intervju med Morgenbladet

Den største fienden for Europa i dag er frykt. Frykt fører til egoisme, egoisme fører til nasjonalisme, og nasjonalisme fører til krig.

EU-president Herman van Rompuy i tale i Berlin på 21-årsdagen for murens fall. Sitert i Vårt Land 29.11.2010

De er regimet, men later som om de er kjettere. De er legemliggjørelsen av konformismens byrde, men poserer som dissidenter. De vifter med regelboken mot andre, men gir blaffen i reglene de selv burde følge. De preker toleranse, men tolererer intet kulturelt eller menneskelig mangfold.

Antonio Socci om venstreintellektuelle, sitert av Document, 27.11.2010

Når rasjonelle og anstendige aktører som HEF viker unna en høyst nødvendig konfrontasjon av frykt for å stemple en minoritet, overlates feltet til irrasjonelle og vulgære stemmer som babler om en demografisk katastrofe og forsøpler debatten.

Sara Azmeh Rasmussen, En sen beklagelse til HEF, Fri Tanke, 28.10.2010

Det starter med tankefrihet, det fortsetter med talefrihet, og det ender med trosfrihet.

TV-predikant Muhammad Al-Munajid, sitert av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 27.09.2010

Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (M), kommenterer en angivelig grov voldshandling mot en sverigedemokrat, Document, 14.09.2010

Islam er en gammel europeisk religion som har tilpasset seg vår verdensdel.

Jahn Otto Johansen, Økt innvandrerfrykt i Tyskland, ABC Nyheter, 11.09.2010

Det jeg har lest av [Anfindsen], om at noen raser har høyere IQ enn andre, mangler etter mitt syn vitenskapelig holdepunkt. Han er amatør på dette feltet.

Einar Steensnæs (KrF), til Vårt Land, 10.09.2010

Anfindsen synes ikke å ha noen basis for utsagnene sine. Man har ikke noe grunnlag for å påstå at det er intelligensforskjeller mellom forskjellige kulturer.

Simen Gaure, FaceBook, 14.04.2010

Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter.

Mohyeldeen Mohammad, diverse innlegg på FaceBook, 10.06.2010

Det betyr at en stadig økende andel av israelerne og dermed Israels velgere, er innvandrere eller etterkommer av innvandrere fra land som har manglet demokratiske og humanistiske tradisjoner. Det er klart at dette i lengden vil påvirke politikken.

Olav Versto, kommentator i VG, drøfter konsekvensene av å hente innvandrere fra visse typer land, sitert av Document, 08.06.2010

Fortell meg hva dine skjellsord er, og jeg skal fortelle deg hvem du er.

Bent Sofus Tranøy, Klassekampen, 29.05.2010

- Finnes det menneskeraser?
- Nei, det finnes ikke menneskeraser. [...] Det er en myte.

Trond Thorbjørnsen, SOS Rasisme, intervjuet i Hjernevask, 12.04.2010

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.