HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Høirefjols

Oslo styres av folk uten kompetanse og bakkekontakt

28.02.2013 (oppdatert 01.03.2013). Høyres finansbyråd i Oslo, Kristin Vinje, svarer på kritikken som er blitt reist mot henne, men ser bare ut til ytterligere å avsløre i hvor liten grad hun har satt seg inn i realitetene. Nina Hjerpset-Østlie og Christian Skaug har fulgt opp med en nærmere analyse av det hele, og tar Vinje og leserne med på en tour de force som avsluttes slik:

Det er en god idè å søke kunnskap, så det er det all grunn til oppmuntre til. Men det holder ikke å bare lese rapportene fra f.eks. Brochmann-utvalget og Agenda Kaupang - eller regjeringens Perspektivmelding, for den saks skyld - man må også forstå hva man faktisk leser. Og når man gjør det, vil enhver skjønne at Kristin Vinjes, Berit Sollis og Høyres byråds optimisme er fullstendig grunnløs og mer basert på lyserosa fremtidsdrømmer enn realitetene på bakken.

Nå skal det sies at Vinje og trosfeller bare er kommunalpolitikere og dermed ikke ansvarlige for den nasjonale innvandringspolitikken, men partiet de representerer søker regjeringsmakt ved høstens valg og da må de kunne forventes å ta ansvar for utviklingen, for Oslo såvel som resten av landet.

I finansbyråd Kristin Vinjes substansløse svar er det imidlertid ingen ting som tyder på at Oslo Høyres politikere er seg dette ansvaret bevisst.

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

HonestThinking kommenterer: Tar jeg ikke mye feil, har Hjerpset-Østlie og Skaug gjort hjemmeleksene sine, og det betyr i så fall at det samme ikke kan sies om Vinje. Høyre bør begynne å se nærmere på hvordan det kan ha seg at Oslo styres av besteborgerlige fjols som sikkert er eksperter på mote, interiør, franske viner og sånt, men som altså mangler bakkekontakt og forståelse for de langsiktige konsekvensene av sin lettsindige lek med hovedstadens fremtid. Jf fjollete fjas av typen «Og desto flere innvandrere og annerledes tenkende, desto mer attraktiv er byen [...] Byene blir med andre ord bare bedre og bedre!».

Samtiden

Publiserer i dag artikkel om Breivik-saken

28.02.2013 (oppdatert 01.03.2013). Tidsskriftet Samtiden publiserer i dag min artikkel En politisert rettssak. Dessuten trykker Klassekampen en kronikk som bygger på nevnte artikkel, samt et intervju med meg (dagens avis, side 10 - 11 og 14 - 15). I går hadde Vårt Land et intervju med meg, noe som ble fulgt opp av Hans Rustad hos Document. Se også Erling Rimehaugs nettleder. Se dessuten kommentar fra Hogne Øian: Var og følsom rasisme?.

Høiredamene

Hvor smart var det egentlig å gi dem stemmerett i 1913?

26.02.2013 (oppdatert 01.03.2013). Nina Hjerpset-Østlie (Document) har sett litt nærmere på hvordan enkelte 'høiredamer' velger å 'argumentere' når de skal begrunne innvandringspolitikken, noe Elin Ørjasæter (Nettavisen) synes var vel verdt å viderebringe til sine lesere (fete typer tilføyd av HT):

Skatteinntektene går altså ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser – slik også Brochmann-utvalget påpekte i 2011.

Dette aner ikke finansbyråd for Høyre, Kristin Vinje, noe om. I et intervju i Finansavisen går det frem at de nye innbyggernes skatteevne ikke er blitt vurdert, og at noen slik vurdering heller ikke kommer på tale. Og stilt overfor fakta om flyttemønstrene i hovedstaden, påberoper Oslos finansbyråd seg lykkelig uvitenhet: Den statistikken kjenner jeg ikke, svarer hun ganske enkelt når hun blir spurt om saken.”

Hjerpset-Østlie siterer dessuten fra en diskusjon på Facebook med lederen for Oslo Høyres Kvinneforum, Berit Solli, om hvem Ørjasæter bemerker at «denne damen bringer innvandringsdiskusjonen til nye høyder, les bare (fete typer tilføyd av HT):»

Boligprisene stiger. Så dyre boliger kan bare kjøpes av mennesker med høye inntekter, som gis til mennesker med store talenter/kapasitet/produksjon. Oslo er byen for mest talent, mest kultur, mest lønnsomme virksomheter. Alle internasjonale trender viser at urbaniseringen øker. Og desto flere innvandrere og annerledes tenkende, desto mer attraktiv er byen for høykompetent arbeidskraft av alle nasjonaliteter (se eks Richard Floridas bøker om den kreative klassen). Byene blir med andre ord bare bedre og bedre!

Dette får Ørjasæter til å bemerke (fete typer tilføyd av HT):

“Så begeistret er hun for byens strålende fremtidsutsikter at tallmateriale og forskningsrapporter preller av som vann på gåsa.,” skriver Hjerpset-Østlie. “Der jeg bare var bevæpnet med ultrakjedelige argumenter som statistikker og utredninger, var Solli bevæpnet med tro, håp og kjærlighet.”

Nina Hjerpset-Østlie bør altså leses i sin helhet, artikkelen finner du her, og den handler mest om hovedstadens økonomiske fremtid. Men adrenalinet mitt koker litt ekstra ved sitatene fra Kristin Vinje og Berit Solli. Den ene er, med forbehold om at hun er riktig sitert, ignorant.

Den andre, Berit Solli, oppfører seg som en lett eksaltert overklassekvinne ved å  lalle i vei om Richard Florida, mens byen hun bor i er på sikker vei inn i dype og langvarige økonomisk problemer. Den amerikanske professoren Richard Florida er kjent for sine bøker om “den kreative klassen”. De er lite relevante for en liten hovedstad i et bittelite land, som opplever en demografisk endring av historiske dimensjoner.

Innvandringen til Oslo er historisk ny både fordi den er så voldom, men også fordi de innvandrede er fattigere enn den opprinnelige befolkning. Dette siste er helt nytt i historisk sammenheng. Høyrefolkets evige mas om hanseater og dess like som påvirket vårt land i positiv retning, overser begge disse nye trekkene i demografien.

Du kjenner historien om Marie Antoinette? Den er trolig ikke helt sann, men alt for god til ikke å siteres: Da rasende demonstranter, Paris` fattige befolkning, demonstrerte for brød utenfor slottet, så hun ned på dem fra sin balkong og sa: “Har de ikke brød? Men da kan de vel spise kake i stedet?”

Omtrent som lederen av Oslo Høires (unnskyld, Høyres) kvinneforum altså: “Skatter og slikt? Denslags som skal dekke skoler, omsorg og sykehjem for byens befolkning? Kan vi ikke bare glemme skattene og bli litt kreative alle sammen, i stedet?”

Høyres store problem i hovedstaden er at de fremstår som overklassepartiet. Dersom stortingskandidatene viser samme ignorans overfor demografiske og økonomiske realiteter som Berit Solli, har jeg stemt Høyre for siste gang.

Nina Hjerpset-Østlie: Nu blir alt så meget bedre?. Elin Ørjasæter Document setter Høiredamene på plass (legg merke til den alternative tittelen som ligger innbakt i lenken).

Arven etter Edward Said

Alexandra Irene Larsen svarer sine kritikere

24.02.2013. Bjørn Olav Utvik og Knut Vikør står for en romantisering av islam og arabisk middelalder i akademia, skriver Alexandra Irene Larsen hos Minerva. Se også tidligere HT-oppslag om saken.

ARS vs HRS

Insinuasjoner og beskyldninger i begge retninger

23.02.2013 (oppdatert 24.02.2013). Antirasistisk Senter (ARS) og Human Rights Service (HRS) har de siste dagene barket sammen i Aftenpostens spalter. Det hele begynte med at ARS gikk til frontalangrep på HRS i en kronikk (i kronologisk rekkefølge):

• Stadig mer fremmedfiendtlig. Grovere og mer hatpreget ordbruk kjennetegner Human Rights Service.
• Stadig mer konspiratorisk. Antirasistisk Senters angrep på Human Rights Service er et forsøk på å få søkelyset bort fra sin egen tilknytning til ekstremisme.
• Insinuasjoner som debattform. Hvorfor kjører Human Rights Service frem påstander de vet er falske?

En som er blitt trukket inn i denne debatten, og som nå svarer på de beskyldningene ARS retter mot henne, er den uavhengige journalisten og skribenten Julia Caesar (pseudonym). I artikkelen ARS ljuger och förfalskar skriver hun blant annet:

Felaktigt påstående 1:

“Cæsar hevdet at afrikanere generelt er psykisk utviklingshemmede, og dessuten - i likhet med arabere - preget av innavl.”

Det har jag aldrig påstått. I krönikan “Befolkningsutbytet” den 24 september 2011 redogör jag för forskningsresultat om genomsnittlig IQ i en lång rad länder. Värdena är genomsnittliga, vilket innebär att många individer ligger högre än genomsnittet. Det låtsas ARS inte om. De låtsas inte heller om att gränsen för utvecklingsstörning vid IQ 70 är en officiellt vedertagen gräns, utan försöker få det att framstå som någonting jag har hittat på för att jag är “rasist”.

[...]

Felaktigt påstående 3:

“HRS fulgte opp med å publisere et nytt innlegg av Julia Cæsar. Hun gir følgende beskrivelse av Sverige: «Et land der grupper av innvandrere hugger hverandre i strupen og vil hverandres død.”“Slik omtales Sveriges innvandrere.”

Det är lögn. För att uppnå sitt syfte förfalskar ARS grovt det jag har skrivit. I krönikan “Djungeltrummans talan” den 18 november 2012 beskriver jag den tilltagande polariseringen i Sverige, hur “alliansregeringen förvandlat Sverige till ett splittrat land som bit för bit faller isär inför våra ögon. Ett land där grupper av invånare hugger varandra i strupen och vill varandras död.”

ARS har bytt ut ordet invånare (inhabitant) mot invandrare (immigrant). Det är en viss skillnad.

Vad gäller svensk politik och Sveriges statsminister bör kanske ARS med hänsyn tagen till sin kompetensnivå iaktta en viss försiktighet med att kritisera omdömen från oss som bor och lever i Sverige.

ARS lögner och attacken mot HRS och mig vittnar om djupgående desperation och brist på sakargument. I drygt ett och ett halvt år har “antirasistiska” organisationer som ARS sugit ut det yttersta av Breivikkaramellen. Nu börjar smaken bli fadd. I brist på verklig rasism ljuger man, insinuerar och misstänkliggör seriösa skribenter. ARS yttrar sig tvärsäkert om svenska förhållanden som man uppenbarligen inte känner och försöker med de här metoderna legitimera sin fortsatta existens och fortsatta statsbidrag.

Det är utomordentligt ruttet och mycket illavarslande för den norska debatten.

Les Caesars innlegg i sin helhet hos Document. Se også hva Hogne Øian skriver om saken på transfines-bloggen.

Leserinnlegg

Gammel Elgvin i nye begrepssekker

22.02.2013. HT har mottatt et leserinnlegg som en reaksjon på nedenstående oppslag om Olav Elgvin. Innsenderen har behov for anonymitet, men vedkommendes identitet er kjent av HT (ovenstående underoverskrift er underskrevet av innsenderen; lenke og uthevelser i original):

Jeg spør meg selv hvorfor Olav Elgvin ikke heller går inn for å fremme begrepet antiislamsk snarere enn antimuslimsk.

Jeg tror det er ganske klart, og det er i hvert fall tindrende klart for tilfellet Hedegaard, at den motstand mange mennesker føler mot innvandring av muslimske mennesker, eller mot det å bo i områder med mange muslimske mennesker eller mot islamske kulturer helt allment, ikke skyldes en rasistisk innstilling overfor muslimer qua mennesker, qua leger, qua taxisjåfører osv., men en rasjonell-fordomsfull motstand mot disse menneskene qua bærere av islamsk ideologi og visse negativt vurderte islamske kulturtrekk. En kommentator ved navn Filosofen målbærer noen gode poenger på dette grunnlag på Elgvins egen blogg, synes jeg.

Jeg skal ikke utelukke at det finnes folk som er motstandere av muslimer helt generelt, men mine observasjoner tilsier at den slags synspunkter er lite utbredt. Snarere tror jeg at man vil kunne finne (dette måtte kunne måles, tror jeg) at ikke-muslimers motstand (i aller mest generelle forstand) mot muslimene X, Y, Z (…n) vil være stigende proporsjonalt med deres oppfatning (mer eller mindre velbegrunnet) av at muslimene X, Y, Z (…n) vil være bærere av islamsk ideologi og visse negativt vurderte islamske kulturtrekk. I så fall, er motstand mot muslimer egentlig bare en proxy for motstand mot islam, og det er altså dette jeg formoder at stort sett er tilfellet.

Lars Hedegaard, for eksempel, har hatt et utmerket politisk samarbeid og personlige vennskap med både ateistiske og kristne eks-muslimer, sekulære kulturmuslimer og liberal-demokratisk-modernistiske muslimer. Dermed blir det helt urimelig å anse ham som en antimuslim i Elgvins forståelse, mener jeg.

Merk dessuten at det ikke er noen motsetning mellom det å være antiislamsk, slik jeg selv er, eller motstander av muslimsk innvandring, slik jeg selv er, og det å respektere og til og med kunne knytte vennskapsbånd med muslimske mennesker, hvilket jeg selv stadig gjør. Egentlig er dette ikke så veldig annerledes enn at SV’ere og Frp’ere kan respektere både hverandre og sin gjensidige uenighet, samtidig som de begge er motstandere av og kanskje til og med både hater og forakter deler av hverandres ideologi.

Jeg synes egentlig alt dette er ganske klart og enkelt, og har aldri riktig skjønt hvorfor det er så mye fobisk baluba rundt sakskomplekset antiislamisme.

Det ovenstående er ikke en negering av, men kompatibelt med, muligheten for at en viss andel av ikke-muslimers motstand mot muslimer skyldes fordommer (rasjonelle eller instinktive) mot rasemessige egenskaper i folkegrupper som tilfeldigvis også er utbredt muslimske. Det er imidlertid et annet tema, og om dette skal jeg ikke ha sagt noe nå.

Leserinnlegg mottatt 21.02.2013.

Olav Elgvin

Viktig presisering - men presisjonsnivået kunne ha vært bedre

21.02.2013 (oppdatert 23.02.2013). Noen «islamkritikere» bør omtales som det de er: Antimuslimske ekstremister, skriver Olav Elgvin hos Aftenposten.no. Han har fått motbør fra Hans Rustad og Mohamed Abdishazan, og han svarer på kritikken. Se også innlegg fra SIAN.

HonestThinking kommenterer: Elgvins hovedanliggende - slik jeg oppfatter ham - er at enhver som deltar i offentlig debatt om muslimer og islam, bør ha klart for seg at det er forskjell på islamkritikk og muslimhat. Det første er legitimt, berettiget og nødvendig i et fritt og åpent samfunn. Det andre er destruktivt, eller i hvert fall lite konstruktivt. La oss håpe det etter hvert kan bli en mer bevisst begrepsbruk rundt disse tingene.

Piratene

Fant noe bedre å ta seg til

11.02.2013. Etter å ha terrorisert farvannene utenfor Afrikas Horn i årevis, virker de somaliske piratbandene å være nedkjempet for godt, melder NTB.

HonestThinking kommenterer: Trist at så mange sjøfolks liv og helse måtte ofres (samt at enorme pengesummer er overført til folk som ikke burde hatt dem) før verdenssamfunnet mannet seg opp til å ta itu med uvesenet. HT har skrevet om dette ved flere tidligere anledninger: 2008, 2011, 2011, 2012.

Kåre Valebrokk

En legende er død

10.02.2013. Kåre Valebrokk er en moderne redaktørlegende: Fargerik, nyskapende, og replikksterk som han var. Det er Harald Stanghelle som på denne måten innleder sine meget lesverdige minnord om sin døde kollega (dagens Aftenposten, Kultur & Meninger, side 2 - 3; tilsynelatende ikke tilgjengelig på nett). De fleste av landets aviser skriver om Valebrokk i dag, vil jeg tro, men det er naturlig å henvise til Dagens Næringsliv når Valebrokks minne som uredd og dyktig mediemann skal hedres:

• Kåre Valebrokk er død.
• En fri mann. Kåre Valebrokk gjorde Dagens Næringsliv til en fri avis. Han var en mann som elsket frihet.

HonestThinking kommenterer: Jeg festet meg særlig ved følgende fra En fri mann:

De største sporene satte han likevel med sin holdning til journalistikk. Han stilte spørsmålene: «Er det sant?» og «Er det riktig?». Hvis det var det, skulle ikke journalistene tenke på konsekvensene. Sannheten skulle frem.

Sånn skal det være!

Ekstremisme

La det ikke gå inflasjon i bruken av begrepet

09.02.2013. I gårsdagens lederartikkel i Klassekampen kommer Bjørgulv Braanen med det jeg oppfatter som balanserte og fornuftige formaninger:

For egen del synes vi begrepet ekstremisme, brukt både til høyre og venstre, har store svakheter, ikke minst som utgangspunkt for forskning. Begrepet sier ikke noe annet enn at noe oppfattes som ytterliggående. [...]

Hvis man er ute etter å karakterisere antidemokratiske bevegelser eller ideologiske retninger, kan man heller karakterisere dem med konkrete betegnelser, som fascisme eller nazisme. Hvis man trenger overgripende betegnelser for bevegelser som vil endre samfunnet gjennom revolusjoner, så vil revolusjonære, henholdsvis høyre- og venstrerevolusjonære, kunne fungere. Da vil man også invitere til en undersøkelse av karakteren av de revolusjonære endringene disse bevegelsene mener er påkrevet, og hvordan de i tilfelle mener andre samfunnsmodeller skal fungere. Er det snakk om bevegelser som bruker terror og individuell vold, er det snakk om venstre- eller høyreterrorister, eller bare terrorister.

[...] Spørsmålet om det er behov for revolusjonære endringer tilhører den politiske debatten, uansett fra hvilken fløy slike krav kommer. Man kommer ikke alltid noe lenger - i hvert fall ikke i historieforskningen - ved å stemple slike oppfatninger som ekstremistiske. Da ville i tilfelle også den norske arbeiderbevegelsen på 1920-tallet måtte karakteriseres som ekstremistisk.

Les lederartikkelen i sin helhet i Klassekampen.

Heksejakt

Konsensustyranni mot Alexandra Irene Larsen

09.02.2013 (oppdatert kl 1535). Dersom en forsker eller forfatter mener det er grunn til å tro at verden er skrudd sammen slik og ikke sånn, da bør han eller hun gås kritisk etter i sømmene, og eventuelle svakheter i vedkommendes argumentasjon bør avdekkes. Dette er en sentral del av det som litt løst kan kalles vitenskapelig metode; i det lange løp er det de beste argumentene (dvs de som bringer oss tettest på sannheten) som skal vinne. Den som har en annen grunnholdning, er egentlig verken forsker eller intellektuell. Helt spesielt hører det ingen steder hjemme for en forsker/intellektuell å ha et dogmatisk forhold til sannheten.

Men ingen er perfekte, og en gang i blant kan det glippe det for noen og enhver. Ens egen virkelighetsoppfatning kan være så sterkt preget av politiske, ideologiske eller livssynsmessige føringer at idealer man egentlig ønsker å holde seg til, blir kastet på båten.

Alexandra Irene Larsen gjorde seg nylig bemerket med en modig og tankevekkende kronikk i VG. Dessverre viser det seg at hennes kritikk av visse norske fagmiljøer ble i overkant provoserende for en del, og dermed har man satt i gang en heksejakt mot henne:

Universitetet i Oslo arrangerte torsdag heldagsseminar om venstreekstremisme på Litteraturhuset. AKP (m-) sto i sentrum og flere av innlederne hadde bakgrunn fra partiet eller tilhører venstresiden. Kun en skikkelse skilte seg ut som “kontrær”: Alexandra Irene Larsen.

Larsen har bemerket seg i offentligheten som en som stiller seg kritisk til det som kalles den rådende oppfatning: som troen på at det er uproblematisk å forene tolerante og intolerante kulturer. Det er nok til å at det går opp et rødt flagg: hun er en potensiell motstander.

For en uke siden hadde hun en kronikk i VG der hun tok for seg Midtøsten-forskere som ikke har kunnet forutsi eller forklare den retning den arabiske våren har tatt, og som fortsetter å skjønnmale islamismen.

Larsen skulle snakke om Venstreradikale og den norske Midtøstenforskningen.

Midtøsten er blitt sentral i norsk virkelighetsforståelse. Der kvinner på Vestlandet før strikket selbuvotter til inntekt for misjonen, har først venstresiden og så sosialdemokratiet gjort Palestina til sin store sak. Medier og akademia har bakket opp om en slik forståelse. Den som pirker ved denne konstruksjonen pådrar seg vrede.

Det fikk Larsen merke. Det bredte seg en uro i forsamlingen mens hun talte. - Hvordan har hun sluppet inn? Hva gjør hun her?

For publikum var Larsens innlegg så far out at de lurte på om de ville tørre å ta hull på byllen og konfrontere henne direkte. Hun var tross alt en av foredragsholderne.

Flere masterstudenter ga sitt besyv med: dette var tanker som brøt med alt de hadde lært, og hvor hadde hun det fra? Det var jo ikke underbygget, man kunne ikke slenge ut slike ubegrunnede påstander osv.

Men en turde, og han var selv blant foredragsholderne. Det holdt ikke at Larsen fikk motbør, hun skulle knuses.

Gule sa hennes tanker kunne gjenfinnes hos NDL og SIAN. Larsen stilte seg helt uforstående til slike beskyldninger. Dette var organisasjoner hun ikke hadde sans for.

Men Gule ga seg ikke: kronikken hennes i VG var nå oversatt til engelsk og lagt ut på Gates of Vienna, Breiviks favorittnettsted.

Hva skulle Larsen si?

Det var ikke hun som skulle sagt noe. Det var Bernt Hagtvet, Nik Brandal og Øystein Sørensen som er ledere av prosjektet Nettverk for studiet av totalitarisme og demokrati (NEST).

Der og da falt seminaret gjennom. Det skulle handle om venstreekstremisme. Sett utenfra virker det underlig at en mann som vitterlig forsøkte å bli terrorist og ikke stanset selv, men ble stanset av andre, skal forelese om venstreekstremisme. Nå oppførte Gule seg som en ekstremist: ved å forsøke å knuse Larsen med argumenter hun ikke kunne forsvare seg saklig mot.

Dette lot Hagtvet og Sørensen passere. Hagtvet hadde nettopp forelest om da han tok et oppgjør med AKP (m-l) i 2003, men han var unnfallen da den samme brutaliteten utspilte seg på hans eget seminar.

Les mer om heksejakten hos Document.

HonestThinking kommenterer: Om Larsen har dekning for sine påstander, eller om hun muligens skyter over mål på ett eller flere områder, det kan jeg ikke ta stilling til. Det er uansett helt legitimt å kritisere både henne og hennes ulike arbeider, dersom man mener å ha grunnlag for det. Det som ikke er på sin plass, er å antyde at hun bør holdes utenfor visse typer arrangementer (der hennes kompetanse naturlig hører hjemme) fordi hun har 'feil' meninger om dette eller hint. Og det er uakseptabelt dersom man forsøker å mobbe eller trakassere henne til taushet fordi hun utforderer konsensus innen visse fagmiljøer.

Lars Hedegaard

Forsøkt skutt utenfor sitt hjem i København

08.02.2013. Lars Hedegaard Jensen er en dansk historiker, journalist og forfatter. Han er formand for Trykkefrihedsselskabet af 2004 og er ivrig deltager i debatten om ytringsfrihed, skriver danske Wikipedia. Han har dessuten en fortid som sjefredaktør for den intellektuelle danske avis Information. Om mordforsøket kan man lese mange steder, f.eks. i Avpixlad eller i Dispatch International (der Hedegaard nå er sjefredaktør).

Svensk netthat

Fremtrende mediekvinner utsettes for trusler og hatmeldinger

08.02.2013. På onsdag kväll (6. februari) handlar SVT Uppdrag Granskning om män som näthatar kvinnor. Inför avsnittet har en rad namnkunniga mediekvinnor, företrädesvis med feministiska, vänsterorienterade och så kallat “antirasistiska” åsikter fått läsa upp sådant som sagts om dem, i mejl, på Facebook, på Twitter eller i något kommentarsfält, av personer med tveksam mental hälsa. Bland dessa utsatta hittar vi bl.a Aftonbladets kulturchef Åsa Linderborg och frilansjournalisten Lisa Magnusson. På förekommen anledning finns det skäl för oss att erinra om var Avpixlat står i den här diskussionen.

Det är oklart vem SVT UG har tänkt att lägga skulden på i programmet. Vi har skickat ett mejl till samtliga ansvariga på UG-redaktionen för att utröna detta och klargöra var vi står men vi har inte fått något svar. Vis av erfarenheten vet vi dock att det sällan försitts ett tillfälle från fulmedias representanter, inklusive de drabbade själva, att beskylla oss för att befrämja sådana övertramp. Detta utgör en del av den allmänna demoniseringen av oss där målet är att tysta oss och möjligheten att uttrycka kritik mot massinvandring, islamisering och genusvansinne, åsikter som man inte anser ska få höras i den offentliga debatten.

När Aftonbladets kulturchef Åsa Linderborg, som en del av sin hetskampanj mot bl.a. Avpixlat under devisen “granska skiten”, gick ut den sida hon chefar över och berättade om hat och hot hon fått ta emot, då replikerade vi förstås på detta. Vi vill här citera ur vad vi då skrev:

Vi tar starkt avstånd från och fördömer varje agerande som utgör kränkningar av såväl enskilda personer som demokratins grundläggande principer.

På Avpixlat sysslar vi med opinionsbildning och mediabevakning. I detta kan ingå en hårdför polemik och även ett visst mått av granskning av våra meningsmotståndare. Den röda linjen som markerar gränsen mot personförföljelse, hot och våld kliver vi inte över.

Vi uppmanar också med eftertryck våra läsare och varje sann Sverigevän att aldrig låta frustrationen över medias tarvliga agerande eller ilskan över våra politikers ansvarslöshet och vanvård av det land vi älskar legitimera avsteg från de principer som skiljer konfliktlösning i det civiliserade samhälle som vi vill bevara från hur man löser konflikter i sådana underutvecklade kulturer som vi vill skydda oss emot.

Frilansjournalisten Lisa Magnusson, som i likhet med Linderborg högläser i SVT UG:s klipp ovan, fick utstå kränkningar av oacceptabelt slag efter att hon i en krönika i tidningen Metro uttryckt sig på ett sätt som somliga uppfattade som ett urskuldrande av våldtäktsmän med utländsk bakgrund i de fall de hade traumatiska upplevelser i bagaget från sina hemländer. Då skrev vi så här:

Nyligen tog vi upp en krönika av journalisten Lisa Magnusson i Metro, i vilken hon på ett uppseendeväckande sätt närmast urskuldar en våldtäktsdömd mans gärningar med att han själv kommer från en oroshärd med traumatiska upplevelser i bagaget. Tycka vad man vill om detta, men hot och uppmaningar till diverse övergrepp på Magnusson kan aldrig någonsin vara okej.

Det har framkommit att reaktionerna stundtals varit långt ifrån sansade och behärskade. Vi på Avpixlat vill, återigen, göra fullständigt klart att uttryck för sådana vedervärdiga hållningar inte är acceptabla och de som står för dessa har inget att hämta här.

Vi har som sagt mejlat ansvariga på SVT UG och bett dem att, i händelse av att direkta eller indirekta anklagelser riktas mot oss i programmet, läsa upp ovanstående citat och ett genmäle från oss, så som man borde kunna begära av ett public service-bolag underställt krav på opartiskhet och saklighet. Eftersom vi inte ens har fått ett svar, ser vi oss föranlåtna att förtydliga oss enligt ovan.

Något man inte kan låta bli att undra över här är också var alla polisanmälningar är, alla domar? En del av det kvinnorna i klippet läser upp är ju att betrakta som olaga hot. Vi förutsätter att åtminstone några av dessa personer har lagförts. Linderborg och andra hotade kvinnor är välkomna att skicka in domarna till oss så lovar vi att hänga ut brottslingarna. Ska man, så som dessa kvinnor gör, dra så stora växlar på sin utsatthet att man förordar inskränkningar i yttrandefriheten och skärpt lagstiftning, då är det rimligt att begära lite mer substans än bara hörsägen från de utsatta, i synnerhet som flera av dem har en politisk agenda med att gå ut med detta som handlar om betydligt mer än allmän kvinnofrid.

Ett exempel på detta är frilansskribenten Fridah Jönsson som är en av högläsarna i SVT UG-klippet. Hon går nu ut i media och påstår att näthatet mot kvinnor är Sverigedemokraternas fel. När problemet med näthat mot kvinnor görs till en välregisserad föreställning och används som ett partipolitiskt slagträ mot SD, då förlorar diskussionen dessvärre mycket av sin trovärdighet.

Fenomenet beskrivs ofta som ett demokratiproblem, att människor skräms för att delta i det demokratiska samtalet. De grupper som företrädesvis får komma till tals, kvinnor med vänsterorienterade, feministiska och “antirasistiska” åsikter, är dock långt ifrån är de enda som drabbas. Den som kritiserar nyss nämnda gruppers åsikter drabbas ofta lika hårt och då inte bara av galningar i tokfeminismens och den autonoma antirasismens periferi. De debattörer som här beskriver sig som offer begår inte sällan själva övertramp gentemot sina meningsmotståndare med grova anklagelser, pejorativa tillmälen, personangrepp och vulgariteter, inklusive sexistiska kommentarer mot män.

Många vågar inte engagera sig politiskt i Sverigedemokraterna och utsätta sig för den sociala stigmatisering som den svenska åsiktseliten har piskat fram. Därutöver riskerar de bli av med jobbet, bli utkastade ur facket och att bli föremål för hat, hot, våld och vandalisering från den autonoma antirasistvänstern. Undersökningar visar att de politiker som är i särklass mest utsatta för sådant är Sverigedemokrater, det är hela tre gånger så vanligt än att vänsterpolitiker utsätts. Sverigedemokrater kan inte hålla torgmöte utan att polis måste kallas in och kravallstaket sättas upp som skydd mot den aggressiva stenkastarvänstern. Sverigedemokratiska rikspolitiker måste ha livvakter från Säpo osv osv.

Utan att vilja trivialisera vad kvinnorna i SVT UG:s klipp råkat ut för är detta ett betydligt bredare problem än att en handfull störda personer lever ut sin tourette mot journalistkvinnor i mejl, kommentarsfält och sociala medier. Det helhetsperspektivet saknas idag och dessvärre beror det på att många opinionsbildare vill ha det just så för att kunna använda fenomenet som ett slagträ i sin politiska agenda att misstänkliggöra och tysta alla som hyser invandrings-, islam- och genuskritiska åsikter.

Det är beklagligt att människor blir föremål för näthat, hot, våld och andra antidemokratiska metoder, oavsett vilka åsikter det är som väcker dessa reaktioner. Nästan lika beklagligt  är det dock att man på det sätt som vi gör nu ska behöva klargöra sådana självklarheter som att vi tar avstånd från dessa avartsmetoder för att uttrycka åsikter och bedriva politiskt arbete. I det medieklimat vi lever med i Sverige idag där journalistkåren inte drar sig för ens den grövsta sortens vulgärretorik, blir detta dessvärre tvunget.

Än värre är att somliga på den sidan inte ens tar avstånd utan tvärtom uppmuntrar den aggressiva utomparlamentarismen. Så här twittrade exempelvis den vänsterpartistiske lokalpolitikern Simon Fors när feministkritikern Per Ström för en tid sedan aviserade att han slutar blogga om genusfrågor efter allt hat han fått utstå:

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Svenska vänsterfeminister har inte heller tagit avstånd från utan tvärtom omfamnat det så kallade SCUM-manifestet (Society for Cutting Up Men) i vilket det utifrån en rasistiskt genetisk utgångspunkt argumenteras för det manliga könets utplåning med våld. En monolog baserad på manifestet har satts upp som pjäs på svenska stats- och kulturfinansierade teaterscener. Valerie Solanas som skrev manifestet levde som hon lärde och sköt med pistol nästan ihjäl den amerikanske popkonstnären Andy Warhol. Solanas var svårt sinnesförvirrad och dog senare på mentalsjukhus.

Les artikkelen i sin helhet hos Avpixlat. Der er det også lagt ut flere videosnutter, blant annet en fra SVT der de kvinnelige journalistene gir eksempler på hva slags hatmeldinger og trusler de har mottatt.

Svensk debatt

Frykten for Sverigedemokraterna

08.02.2013. SD er nå Sveriges tredje største parti. Den politiske bloggen Avpixlat er en av landets mest leste. Kritikerne omtaler begge som rasistiske og høyreekstreme. Men de fortsetter å vokse, skriver Bjørn Stærk i Aftenposten:

Svenske antirasister tegner et bilde av landet sitt som minner om Arnulf Øverlands advarsel i 1937: «Vår tid er forbi – Europa brenner!» Men vent litt med å børste støvet av rifla oldefar brukte mot Franco. For det er noe som ikke stemmer her.

Det første tegnet på at noe er galt ser vi når svenskene skal beskrive norsk politikk. Da ser vi at avstanden mellom det norske og svenske språket er større enn vi trodde. Ikke bare staver svenskene «högerextremist» med x, noe jeg støtter fullt ut, de har også gjort ordet så fleksibelt at det kan brukes om Thorbjørn Egner, slik «rasist» kan brukes om Jon Hustad og nynorsk, og «fascist» om Fremskrittspartiet.

Hvor alvorlig skal vi ta det når de samme beskyldningene rettes mot Sverigedemokratene og Avpixlat? Er de ekte høyreekstreme rasister eller er de Egner-høyreekstreme og nynorsk-rasister? Manglende kjennskap til norsk politikk er bare halve fortellingen. For det er noe eget med svenske antirasister. De tror sterkere, dømmer hardere og er mer aggressive enn de norske.

Nu granskar vi skiten
I desember gikk kulturredaksjonen i avisa Aftonbladet til krig mot nettrasismen. Sammen med en advokat gjennomleste de innvandringsfiendtlige «hatsajter» som Avpixlat på jakt etter ulovlige rasistiske ytringer. Artikkelserien het «granska skiten», og de fant en del skit. Hos Realisten ble somaliere sammenlignet med skadedyr. Hos Nordfront kunne man lese at jøder har degenererte hjerner, og hos Nationell at jødene må forbys fra å delta i politikken. Fra Avpixlat fikk man vite at alle muslimske menn fornedrer kvinner.

Vel, ikke helt. Det var ikke nettstedene selv som skrev dette. Det var leserne deres, i kommentarfeltet. Nettstedenes egne skribenter holdt seg som regel på riktig side av loven.

Aftonbladet syntes ikke forskjellen var så viktig. De mener at Sverige uansett bør innføre et strengere rasismeforbud slik at også disse ytringene blir ulovlige. Det viktigste er å få stoppa skiten. Få den bort.

Det er litt underlig å se en storavis i et demokrati gå til kamp for å stramme inn ytringsfriheten på denne måten. Og rasisme er ikke det eneste de vil til livs. Aftonbladet mener det også er ulovlig å kalle journalistene deres for venstreekstremister. Men ta det helt med ro. Kultursjefen i Aftonbladet, Åsa Linderborg sier at hun ikke gjør dette for å begrense ytringsfriheten, men for å beskytte den. Hun er nemlig ytringsfrihetsfundamentalist. Vent, gjenta?

Les Stærks artikkel i sin helhet i Aftenposten.

Knebling

Kan foregå på flere måter

08.02.2013. Så, du sitter på Dagsnytt 18, etter å tidligere i dag ha brukt en riksdekkende avis som mikrofonstativ for de grumsete meningene dine, og sier deg kneblet? Det er Andreas Hardhaug Olsen som stiller det retoriske spørsmålet hos Minerva. Litt senere fortsetter han:

Opprinnelig innebar knebling, altså å sette knebel, å få stukket et tre- eller tøystykke i munnen for å hindre lyd fra å komme ut. Samtlige deltakere i den offentlige diskursen vet at ingen har en kneblingsform av liknende art i tankene. Men det tenkes fremdeles i altfor konkrete termer. For norske medier er stort sett flinke til å tilby aparte meningsbærere et talerør. Opplevelsen av å bli kneblet, som mange unektelig føler seg utsatt for, hvor enn rasjonell eller irrasjonell utenforstående vurderer følelsen å være, handler ikke om å fysisk hindres fra å ytre meninger. Det handler, slik det fremstår for meg som stort sett står trygt på sidelinjen under disse betente diskusjonene, egentlig ikke om å ”ikke få slippe til” i det hele tatt.

Kneblingsfølelsen skyldes altså noe ganske annet enn tilgang og spredning. Hva det i virkelighet er tale om, er å gå et ubekvemt debattklima i møte, frykten for sanksjoner – eller mer riktig de ubehagelige stemplene – som man risikerer å måtte kjenne på kroppen i etterkant. (For ordens skyld: Her menes ikke saklige, faktabaserte motargumenter, men hva som mer riktig må betegnes som hån, mistenkeliggjøring eller personkarakteristikker.) Stort sett er det, som kjent, islam- og innvandringskritikere som sier seg kneblet (selv om det gjelder flere med meninger som går på tvers av vanlige oppfatninger), hvor faren er høy for anklager om rasisme og fremmedhat, eller, som en deltaker på NRKs Debatten på torsdag viste, om å fare med «Breivik-retorikk».

Selv det å diskutere noe i utgangspunktet så harmløst som hvorvidt det finnes en mer eller mindre fast kjerne i norsk kultur, altså noe som gjør en nordmann til en nordmann foruten hva som står i passet, lot seg koble til et kamuflert ønske om å undertrykke mennesker fra andre kulturer. Slike reaksjoner, er jeg overbevist om, fungerer som et drivhus for en allerede sterk, kollektiv berøringsangst.

Les Hardhaug Olsens artikkel i sin helhet hos Minerva.

Kulturdebatten

En ny skandinavisk virkelighet

08.02.2013. Den svenske kulturkritikken av Norge handler ikke om mangler ved norsk kultur, men om at det svenske hegemoniet i Norden er i ferd med å falle, skriver John I. Paulsen, master i moderne kultur og kulturformidling, nordmann bosatt i Danmark, i Aftenposten.

Vestlige forskere

Romantiserer islam

03.02.2013. Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen. Det er Alexandra Irene Larsen, stipendiat i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, som skriver dette i VG-kronikken Forskere romantiserer islam:

Berøringsangst
Disse står for en tolkning av islamismen og Midtøsten der tredjeverden-romantisering og antiamerikanisme blir brukt til å normalisere politisk ekstremisme og stemple enhver kritikk som «islamofobi».

Mange av fordommene som preger Midtøsten-studier er en direkte arv fra Edvard Said og hans sinte bok Orientalisme (1978). Med sitt sterke engasjement for palestinerne, klarte ikke Said å holde sitt politiske og profesjonelle virke atskilt. Det fantes ikke sannheter, bare «narrativer», og fakta ble redusert til det enhver vil gjøre ut av dem. Man skulle ikke kritisere «de andre». Det var ens egen kultur som skulle dekonstrueres og tas et oppgjør med, mens andres kulturer og tradisjoner skulle forstås og bevares.

Resultatet har blitt en berøringsangst overfor ikke-vestlige totalitære, antidemokratiske og undertrykkende strømninger.

Frigjøringsbevegelser
Innflytelsen til Said falt sammen med to andre prosesser. Den ene var radikaliseringen av samfunns- og humanistfagene i etterkant av ungdomsopprøret. Den andre var at mange venstreradikalere på 1980-tallet forlot aktivisttilværelsen og søkte tilbake til universitetene. De tok med seg venstresidens postkoloniale skyldkompleks og antirasisme og kanaliserte dette inn i fag som Midtøsten-studier, minoritetsstudier og antropologi.

Fagene skulle nå tjene sosialismens og arbeiderklassens interesser og forskningen skulle avsløre og motarbeide Vestens imperialisme.

Opprørsgrupper i den tredje verden var ikke ekstremister men per definisjon frigjøringsbevegelser, og deres bruk av vold og undertrykkelse var berettigede, eller i det minste forståelige, svar på Vestens overgrep. Slik ble det gjengs i akademia å forsvare ikke-vestlig ekstremisme, heri islamismen.

[...]

Empiri foran myter
Islamforskerne har blitt skyldige i det de selv i sin tid anklaget andre vestlige intellektuelle for: Å konstruere en fortelling med selektive fakta, ubegrunnede generaliseringer og tendensiøs språkbruk for å tjene et bestemt politisk formål. Ved å så aktivt forskjønne den virkelighet som utspiller seg har feltet konstruert en type samfunnsforskning som overbeviser ikke med sin rasjonalitet, men med sin retorikk.

Dette er en dyster avsporing av vestlig akademisk ånd, med potensielt farlige konsekvenser i møte med en fremvoksende totalitær islamisme.

Det er derfor på høy tid at fagfeltet åpnes opp, går til kildene, vektlegger empiri foran myter og blir bedre på selvkritikk.

Les kronikken i sin helhet i VG.

Qaradawi

Forsvarer dødsstraff for apostasi

03.02.2013. Yusuf al-Qaradawi kommer igjen med oppsiktsvekkende klare utlegginger: hvis ikke islam hadde foreskrevet dødsstraff for frafall, hadde islam forsvunnet med Muhammeds død, sier han. Det er altså trusselen om å bli drept som har gitt islam rundt 1,5 milliarder tilhengere. Snakker om å svartmale egen ideologi, bemerker HRS.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

Sitat

Politisk ekstremisme er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

John Olav Egeland, Det ekstreme venstre, Dagbladet, 11.02.2013

Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme [sic] høyresida, står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.

John Olav Egeland, En ekstrem konkurs, Dagbladet, 06.06.2012

De har ekstreme meninger, men de er ikke syke av den grunn.

Annemarte Moland, introduserer fire av vitnene i Breivik-saken for seerne, NRK, 05.06.2012

Nordmenn er ikke så fordomsfulle som du, Strømmen og Gule later til å tro: nordmenn aksepterer de fleste, men vi aksepterer ikke tilbakestående verdisystemer og verdensanskuelser og spesielt ikke anskuelser som institusjonaliserer jødehat, homohat, kvinneforakt og forakt for annerledes tenkende.

Kommentar av innsenderen Filosofen, på Olav Elgvins blogg Muslimprosjektet

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Twittermelding fra Simon Fors (vänsterpartistisk lokalpolitiker), sitert av Avpixlat

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommeri i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon Magazine)

- Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?
- Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater.

Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012

Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Inga Bejer Engh, til Vårt Land (side 28), 01.12.2012

Kristendommen er en viktig del av det å være norsk. Den skal selvsagt ha særfordeler. Hvis innvandrere ikke tåler å se en kirke, har de bosatt seg i feil land.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Det moderne liv og det å være kristen er en meget god kombinasjon. Vi trenger alle et ankerfeste.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte, Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Sommeren i gresset,1956

Endelig tillegger hun meg et medansvar for terrorangrepet 22. juli, ettersom mine «ekstreme posisjoner» fikk begeret til å renne over hos Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare tvilsomt, Lily [Bandehy], det er nedrig og sjofelt. Ekkelt er det.

Thomas Hylland Eriksen, Bandehys misforståelser, Aftenposten, 24.11.2012

Stick härifrån, ni har ingenting här att göra, det här är vårt område.

Politikvinnen Biljana (som ikke vil oppgi sitt etternamn, og som havnet i bakhold i sommer og fikk en stein kastet i ansiktet) forteller Sveriges radio om holdningen hun og hennes kollegaer møter hos innvandrerungdommer i Rinkeby. Polisbilar får förstärkta rutor efter stenkastning, SR, 07.11.2012

[Selv om] det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer [så er bekymringen for utviklingen av no-go-soner og lignende] blåst ut av alle proporsjoner.

Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, side 100 - 101

Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre

Kjell Magne Bondevik, til Søndagsavisa (NRK P2), 23.09.2012, sitert på Verdidebatt av Hans-Petter Halvorsen

Markus Lindholm er en av de mange kloke biologene som ikke tror at evolusjonslæren umuliggjør all humanisme. [...] Til slutt drøfter Lindholm sosialdarwinismen - biologenes forsøk på å drive politikk. Rasehygiene, skallemål og genetisk forfall der hvor de fattige (og derfor dumme) formerer seg i større hastigheter enn de rike og veltilpassede (og derfor intelligente). Innvandringsdebatten har lenge hatt en brun understrøm av biologisk amatørskap.

Trond Berg Eriksen, Darwin korrigert, anmeldelse av Markus Lindholms bok Evolusjon - naturens kulturhistorie, Aftenposten (Kultur, side 12 - 13), 16.09.2012

Det er viktig å påpeke at 'problemene' primært har å gjøre med fordommer i majoritetsbefolkningen, ikke egenskaper hos innvandrere. Men problematiske sider ved noen innvandreres livsstil, begrunnet i tradisjon, må også tas opp. På en ryddig måte.

Ragnar Næss, Venstresidens utfordringer, Klassekampen (side 23), 29.08.2012

Uten tvil passer biologiske forklaringer som hånd i hanske til Anfindsens univers, der etnisk nepotisme, genetiske allianser, raseforskjeller og husmødre er sentrale ingredienser.

Markus Lindholm, Biologi i farlig selskap, Morgenbladet, 23.08.2012

Hva betyr så dette? Det betyr at Norge er en del av Europa, Europa er en del av verden - om vi vil det eller ikke. Vi er en privilegert del, og det er ingen spesiell grunn til at vi skal være det, bortsett fra at vi har olje.

Elisabeth Reehorst, Å forholde seg til virkelighet, Klassekampen (side 22), 08.08.2012

Javel, ja. Det hører vel til sjeldenhetene at lett identifiserbare, hardtarbeidende, presumptivt
seriøse fagpersoner i Statistisk Sentralbyrå blir utpekt som rene sjarlataner i en norsk rettssal? Og med påfølgende oppfordring til granskning og evnt etterforskning av samme personer? Dette presterte den noble Anfindsen å gjøre til et hovedpoeng i sin "sakkyndige" erklæring. Han ga seg ikke med det. Han forsøkte også å frata to psykiatere deres faglige integritet, ved å komme med eventyrlige påstander vedrørende deres intensjoner og metoder.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 11.07.2012

En har selvfølgelig hatt allverdens tålmodighet med en presset Anfindsen, som antagelig har forsøkt å gjøre seg tilforlaterlig seriøs, i et, etter mitt syn, flaut patetisk latterlige [sic] innlegg i en av landets viktigste rettssaker.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 08.07.2012

Afindsen har vel tidvis vært sykelig opptatt av raser og IQ. Og nå fossror han og forsøker å fremstå som konstruktiv samfunnskritiker. Men den mannen har da i lang tid vært med på å piske opp en anti-islamsk stemning her i landet. Som for enkelte aktører i miljøet endte ut i tidenes terrorhandlinger med 77 drepte nordmenn. Hvorfor slippet VG denne brunsvidde apekatten til med innlegg?

Svein Olsen, kommenterer VG-innlegget Må ha mye flaks, 14.06.2012

Ervegullet som vart sanka
må du ikkje byte bort.
Lat oss halde høgt i ære
det som fedrane har gjordt.
Gløymer vi den gilde eie
skal vi nok ein gang bli var,
at vårt eige tun vi skjemde,
da det Norske ut vi bar.
Lat oss ikkje forfedrane gløyme
under alt som me vender og snur,
for dei gav oss ein arv til å gjøyma,
større enn nokon vil tru.

Veggdekorasjon, Værtshuset Bærums Verk (Norges eldste spisested), avlest 06.10.2011

Jeg tror det er uheldig for et demokratisk samfunn når det blir for stor avstand mellom hva folk tenker i sitt stille sinn og hva de våger å si offentlig.

Øyvind Brun Andersen, Å bygge et samfunn på kjærlighet, Verdidebatt, 25.05.2012

Det er ingen tvil om at norsk presse er venstrevridd, og det er slett ikke uproblematisk.

Åshild Mathisen, kommentator, Offerets makt, Vårt Land, 18.05.2012

Straffen har noe av den samme funksjonen som tilgivelsen. Dette sier den tyske filosofen Hannah Arendt med erfaringer fra rettsoppgjøret mot nazismen. Både straff og tilgivelse har som mål å sette en stopper for onde handlingers iboende og destruktive langtidsvirkninger.

Paul-Otto Brunstad, Terroristen - en av oss, Vårt Land, 27.04.2012

Jeg er kulturmarxist og stolt av det. Jeg ønsker innspill fra andre kulturer velkommen. Jeg ser at vår kultur er et resultat av mange, og at mangfoldet gjør oss sterkere. Andre kulturer vil aldri kunne overkjøre norsk kultur, for vår kultur er i konstant endring.

Bjørn Ihler, Jeg, en kulturmarxist, Aftenposten, 25.04.2012

Anfindsen påpeker at afrikanere ikke har oppnådd den vestlige sivilisasjons utviklingsnivå. Dette er selvfølgelig riktig. Men, det tok altså ca 100.000 år (eller noe slikt) før mennesket klarte å etablere slike sivilisasjoner (som vi kjenner dem). Å avslutte dette "kappløpet" i dag, i vår tid, og bruke "foto-finishen" for å definere enkelte folkegrupper som etternølere, og derfor, pr def, som intellektuellt inferiore, er selvfølgelig ikke holdbart. Om afrikanere skulle bruke to-fem-eller titusen ekstra år på denne utviklingen (eller en som ligner), ville det selvfølgelig ikke være signifikant ulikt.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 07.03.2012

Og i det lange løp er vi alle døde. Det må jo også være noen grenser for hva vi i dag skal gjøre for å hindre at etniske nordmenn forsvinner fra jordens overflate. Det er ikke slik at vi eller noen annen «rase» eller etnisk gruppe kan ha noen garanti for at «vi» alltid vil eksistere. Det er faktisk en kjempeforskjell på å skulle hindre en etnisk gruppe i å bli assimilert/homogenisert inn i den større menneskeheten, og å skulle hindre klimaendringer – som vitterlig kan true hele menneskehetens livsgrunnlag. Jeg synes Anfindsen burde bekymre seg mer om klimaendringene enn om den «norske rases» overlevelse.

Lars Gule, Verdidebatt, 28.02.2012

[Jeg har] bevist at Gud ikke eksisterer. Det er enkelt, og jeg vet hva et bevis er.

Arve Meisingset, Verdidebatt, 26.02.2012

En trenger ikke brenne bøker for å ødelegge en kultur. Bare sørg for at mennesker slutter å lese dem.

Ray Bradbury (via radikal.net)

Konklusjonen rettspsykiaterne drar rammer alle høyreekstreme. Hvis Breivik er gal, er alle med samme politiske holdninger gale.

Tor Bach til Vårt Land, 03.12.2011

Endelig!

Manuela Ramin-Osmundsen (på Shoaib Sultans FaceBook-side, 01.12.2011) kommenterer Dagsavisens beslutning dagen før om å slette fra Nye Meninger mitt innlegg Rasisme og moralfilosofi, med den begrunnelse at det var rasistisk

[O]g er dei sakkyndige klar over at [ABBs] tankeunivers er eit han delar med fleire andre? Isåfall, har dei sakkyndige i dag erklært at kontrajihadistane og nettrolla som herjar rundt i inn- og utland, faktisk alle er paranoid schizophrene og dermed ikkje strafferettsleg ansvarlege for sine gjerninger? Høyrer dei alle heime på lukka avdeling? Og kvar går grensa? Kan dei gjere ei vurdering av Ole Jørgen Anfindsen, Bruce Bawer og Fjordfjolset i same slengen? Ver så snill!

Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!, Sakkyndige, 29.11.2011

For når du har hundre interesser, vil du ha noe felles med alle du møter, og ingen reduseres til rene fiender.

Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 08.10.2011

Jeg har inntrykk av at mainstream media, vår såkalte intelektuelle "elite", størsteparten av det politiske miljøet, sammen med våre politiserte kirker, [mangler kontakt med virkeligheten], og gjerne vil diktere oss andre til å tro at himmelen er blå, mens vi selv ved øyesyn kan konstatere at mørke skyer forlengst har trukket inn over land. Når de første dråpene så melder seg, fortoner det seg noe stakkarslig når man mener regnet skyldes mennesker som manet det frem ved at de bar paraply.

Thor Dag Halvorsen, kommentar på Verdidebatt, 14.10.2011

Fariseere er vi som legger ensidig vekt på Bibelens «formaninger om å vise omsorg for svake og lidende mens de glemmer formaninger om å bygge sitt land og forsvare sitt folk» (Ole Jørgen Anfindsen i «Selvmordsparadigmet»). Min forgjenger i redaktørstolen kaller det en ære å bære slike betegnelser (se midtsidene). Jeg kan ikke være mer enig.
Ordene som driver KIA kan ikke gjentas ofte nok: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv» (3.Mos.19,33ff).

Ingunn Rui, redaktør, KIA Interkultura, nr 3, 2011

Hvem foretrækker ikke Europas undergang i barbari om 100 år frem for en fyreseddel i næste uge?

Ulla Nørtoft Thomsen, Galskabens nutidshistorie, Sappho, 26.09.2011

Outsiderposisjonen bunner ikke i at det demokratiske samfunnet har stengt dem ute. Den bunner i en forakt for demokratisk dialog. En demokratisk samtale innebærer ikke bare retten til å snakke, den innebærer en forventning om å lytte.

Simen Ekern, kommentator, Dagbladet, 27.07.2011

Vi er begge barn av en hvit og en svart forelder, men da hun som spedbarn ble adoptert bort, var det til en svart familie. Noe annet var utenkelig i 1950-tallets USA. Her lærte hun å være bevisst om og stolt av fargen sin. I dag har Sheila alltid Ebony Magazine liggende på sofabordet, og når hun skal krysse av i offisielle papirer om hun er 'mixed race' eller 'black', setter hun kryss ved det siste. Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt.

Nola Grace Gaardmand, Stygt, feil og medfødt - de er stole afroamerikanere, men skammer seg over afrofrisyren, Klassekampen, 18.06.2011

Hele tiden møter jeg mennesker som utlegger at vi er «så biologiske». Min venn Åsgeir mener at genetikken kan forklare nesten alt, som sivilisasjonsnivået i ulike deler av verden.

Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 07.05.2011

Når Fremskrittspartiet regner sånn så tar de altså med enhver som har besteforeldre som har innvandret til Norge innen 2060, og sånn kan vi ikke regne. Mennesker som er født og oppvokst i Norge er norske.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) kommenterer SSB-prognoser som tilsier at etniske nordmenn kan bli en minoritet i Norge i løpet av 50 år. Nrk Kveldsnytt, 15.06.2010 (dato ikke verifisert)

Det er noe jeg ikke forstår: at mange av de som ønsker sterkere kristen innflytelse i samfunnet, samtidig ønsker en sterk begrensing av asylsøkere og innvandring til vårt land. Hvordan henger dette sammen med Bibelens ord om å ta i mot de fremmede og vise gjestfrihet og omsorg mot dem som banker på vår dør? Skulle ikke nettopp et land tuftet på kristne verdier ha en mer åpen politikk overfor innvandrere?

Tidligere sogneprest Bent Reidar Eriksen, Spørsmål til Hanne Nabintu Herland, innlegg i Vårt Land, 02.04.2011

Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting.

Biskop Georg Hille i Dagbladet 21.05.1988, sitert av Lasse Moer

Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken.

Thilo Sarrazin gjør opp status, FAZ, januar/februar 2011 (norsk oversettelse, Document)

Ekstremister på begge sider i islamdebatten bruker nazismen til forsøksvis å parkere meningsmotstandere. Kan vi snart komme videre?

Ingunn Økland, Aftenposten, 31.01.2011

Og dette er svinsk (slett ikke svensk), på alle måter - politisk, moralsk, kulturelt. Og for personer som attpåtil kaller seg kristne, blir dette så langt fra nestekjærlighet man kan komme. (Til og med som ateist blir man fristet til å kalle denne ondskapen for djevelens verk). Når Anfindsen får dette til å handle om løgner, falskhet, hykleri og maktmisbruk, er det akkurat som å høre nazistenes rop "Deutschland Erwache". Det er ingen grunn til å pakke dette inn. Det er avskyelig.

Lars Gule refser både Julia Caesar og HT-redaktøren, Verdidebatt, 30.01.2011 (ifm kronikken Våldtagen av staten)

Denne mannen er rasist og representerer derfor et uanstendighetens lavmål.

Lars Gule refser dem som vil lytte til HT-redaktøren, Verdidebatt, 25.01.2011

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.