HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Demokratiets selvmord?

Arbeiderpartiets selvgodhet og maktarroganse

31.08.2013. Å si fra om kritikkverdige forhold hos mektige personer får gjerne større konsekvenser for varsleren enn for dem som begår overtramp – også i Norge. Det er Nina Witoszek, professor, Senter for utvikling og miljø, UiO, som skriver dette i en kronikk i Aftenposten. Hun skriver også:

Millioner forsvinner
Ingen må få vite er et drivende, ofte irriterende, men svært rystende dokument om hemmelighold, statlig underslag og varslerens tragedie. Forfatteren er en norsk-iransk siviløkonom med en drøm om å redusere fattigdom i verden – aksepterer en ny jobb i Norfund, et statlig fond som bidrar til fattigdomsreduksjon i u-land gjennom investeringer i privat sektor. Men snart oppdager Rafat at Norfunds fargerike sjef er en finansiell Don Quijote. Millioner av kroner sløses bort eller forsvinner i skatteparadiser. Rapporter blir forfalsket og manipulert. Misbruk av penger og inkompetanse blir tildekket overfor Norfunds styre. Og det blir systematisk rapportert om bedre resultater enn det realiteten skulle tilsi.

Men Mehraz Rafat er en metodisk fyr som ikke gir seg: Han studerer varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Han varsler styret, som igjen engasjerer internrevisor Ernst & Young, som bekrefter varslingen. Til slutt kommer en rapport fra Riksrevisjon som blant annet påpeker: "Svak internkontroll, sviktende eierstyring fra departementet, misvisende rettsprotokoller, svak geografisk prioritering av alle aktiviteter og pynting i regnskapene gjennom inntektene som kom fra Norad-lånene."

Hva skjer etter disse avsløringene? Mehraz Rafat blir tvunget til å ta permisjon – mens hans tidligere sjef får en annen, interessant jobb med sjåfør, kokk, gratis residens og en ubeskattet lønn i Kenya, hvor hans inkompetanse kan fortsette å blomstre uforstyrret. Etter fire års permisjon sier det nye Norfund-styret: "Mehraz, du kan ikke komme tilbake fordi du har ikke tillit hos oss."

Holder fast ved sin makt
Tillit er et edelt ord, men i dette tilfellet betyr det "skurkenes tillit". For en som har bakgrunn fra Øst-Europa, minner Rafats beskrivelse om det som i kommunisttiden ble kalt "nomenklatur": et produkt av en degenerert arbeiderstat. Nomenklatur betegner en gruppe mennesker som holder ulike sentrale posisjoner i alle sfærer – myndigheter, industri, landbruk, utdanning – og som holder fast ved sin makt og privilegier uavhengig av deres kompetanse eller prestasjoner.

I den Sovjet-dominerte delen av Europa var nomenklaturer en bastion av stagnasjon, desinformasjon, uvitenhet, nepotisme og dolce vita. Det ble støttet av et voksende byråkrati som utvidet hele tiden for å møte behovene til, vel, et voksende byråkrati. Selvstendig tenkning ble knust. Feil ble ikke rapportert, og hvis de ble rapportert ble de oversett. Og hvis de ble rapporter og anerkjent, ble de ignorert og rapportører straffet.

Det var ingen mekanisme for å fjerne korrupte eller udugelige ledere; ukritisk lojalitet var den egenskapen som var ble mest verdsatt. Dette systemet kollapset av økologiske grunner: Det var en organisme som ikke var i stand til å behandle informasjon fornuftig. Dermed mistet den sin tilpasningsevne.

[...]

Den farlige tausheten
Den største verdien av varslingen er selve innholdet i avsløringene, men det betyr også mye at disse offentliggjøres og at vi ikke lenger kan late som om vi ikke vet. Skal den nye regjeringen "late som om"? Skal vi fortsette med en uangripelig nomenklatur og en overfladisk debatt om symboler og ikoner, mens ugjerninger på toppen – og en generell "udugliggjøring" av Norge – begraves i taushet?

Vi vet at en slik taushet har to farlige konsekvenser. For det første forsterker den den nasjonale troen på en glad kulturell harmoni som motgift mot sosiale konflikter – en harmoni som ikke bare er falsk, men uredelig. Og for det andre peker den på et politisk system som holder på å kvitte seg med en av sine mest verdifulle demokratiske dyder: evnen til å korrigere seg selv.

Les Witoszeks kronikk i sin helhet i Aftenposten.

Venstreideologiske diller

Hjerterå kynisme forkledd som godhet

24.08.2013. Venstreideologisk dobbeltmoral gir seg noen ganger de mest horrible utslag. Paradoksalt nok er det gjerne noen av samfunnets mest sårbare og svake som ofres på utopienes alter. Les mer i min VD-artikkel Når gangsynet ødelegges av venstreideologiske diller.

Sverige

Svenska Dagbladet overrasker

24.08.2013. Boken Invandring och mörkläggning, av Karl-Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin, er stort sett blitt fortiet av svenske medier. Men i dag omtales den i Svd, som på lederplass kommenterer det oppsiktsvekkende faktum at boken, tross et vanskelig utgangspunkt, «hamnade på topplistan för samhällsböcker». Lederen konkluderer slik (min uthevelse):

Det finns tragikomiska likheter mellan Arnstberg och Sandelin och flera vänsterdebattörer. Arnstberg och Sandelin vill föra mer detaljerad statistik på invandrare, på vänsterkanten vill en del att staten börjar föra rasstatistik på vita och icke-vita. Arnstberg och Sandelin vänder sig emot kravet på ett vårdat språk, ett krav de ser som ett övergrepp från eliten. På vänsterkanten menar många att kravet på god ton i samhällsdebatten är ett sätt att hålla nere förtryckta grupper. Motiven må skilja dem åt, men extremerna förenas i sin ilska mot en konturlös elit. Men Arnstberg och Sandelin har nog en del folkligt stöd. I SOM-institutets mätning sommaren 2012 instämde 64 procent med påståendet att svenska medier inte berättar sanningen om samhällsproblem förknippade med invandring. Ett underkännande som borde bekymra fler än Arnstberg och Sandelin.

Les lederen i sin helhet i Svenska Dagbladet.

Seniorsaken

Interessant og nyansert artikkel om klimaskepsis

14.08.2013. Det ligger en klima-avgrunn skjult i norsk akademia. Det er de gamle mot de unge, klimaskeptikere mot troende. En av grupperingene kommer til å styrte ned og bli borte. Vi vet hvilken, skriver Bjørn H. Samset og Henrik H. Svensen i Morgenbladet.

Svenskene

Kveler stadig innvandringsdebatten

14.08.2013. Karl-Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin, ga i mars ut boken Invandring och mörkläggning, En saklig rapport från en förryckt tid. Den ble, selvsagt, fortiet. Bjørn Stærk og det norske forlaget Trolltekst griper nå fatt i saken. Les mer i Aftenposten.

Burka og niqab

Problematisk i det offentlige rom

08.08.2013. Både i 2007 og i 2009 advarte HT om at bruk av burka eller niqab i det offentlige rom er problematisk, ikke minst fordi det kan misbrukes av terrorister eller kriminelle. I dag kan vi lese følgende i Dagbladet: Burka-ranere truet mann med revolver mot hodet. Politiet driver klappjakt etter gjerningsmenn med patruljer, hundepatruljer og helikopter. Se også Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Dette var unødvendig. Hvor mange slike episoder må til før myndighetene setter ned foten?

Pressestøtten

Virker ikke etter hensikten

08.06.2013. Mens valgdebatten hittil har vært laber, er det ett felt hvor et regjeringsskifte vil bety store forandringer: Pressestøtten. Høyre og Frp er enige om å kutte 100 millioner av pressestøtten på 300 millioner. Lokalavisene skal skjermes, derfor er det meningsavisene det først og fremst vil gå ut over. Det er Hans Rustad som skriver dette i sin artikkel Pressestøtte - på tide å sette strek. Han fortsetter:

Ikke overraskende har derfor avisene som vil bli rammet - Vårt Land, Klassekampen, Nationen, Dagsavisen og Bergensavisen, - satt igang en kampanje for å berge støtten. De hevder at en nedlegging av avisene - hvilket vil skje med markedsmessig lovmessighet - vil være et nederlag for demokratiet. Kampanjen fremstiller det som om Høyre og Frp går til angrep på mangfoldet. Man benekter, eller er blind for, at stadig flere har kommet til at disse avisene ikke representerer mangfold, men enfold: det politiske spekteret er ikke bredt. Det var det en gang, på 70- og 80-tallet. Men noe har skjedd som gjør at avisene har konvergert inn mot samme konsensus. Samtidig har leserne beveget seg mot større spredning og variasjon, som disse avisene ikke reflekterer. Spenningen/avstanden mellom hva avisene utgir seg for vs. hva de i virkelig representerer er for stort. Bak denne fasadepynt skjuler det seg en uvilje mot å ta opp viktige samfunnstema. Når redaksjonene samtidig insisterer på sin betydning for demokratiet begynner dissonansen å bli høy og skjærende. Stadig flere er kommet til motsatt konklusjon og leserkurven er tydelig og ikke til å misforstå.

[...]

Det skjer ingen nytenkning i en tid der samfunnet forandrer seg i rasende fart. Dermed får heller ikke politikerne noen virkelig motbør. Til sammen blir det en konserverende kraft, mens Norge hadde trengt skarpe meningsaviser.

Frps Kjetil Storvik Olsen møtte Dagsavisens direktør Eirik Hoff Lysholm til debatt i Politisk kvarter. Der fikk Lysholm seg til å si at journalistenes politiske preferanse - 70 prosent stemmer rødt, - ikke har noe å si for kvaliteten på journalistikken. Når man fremdeles ikke ser bjelken i sitt eget øye etter flere års påpekning og kritikk av det som på engelsk kalles bias, eller forutinntatthet, må man si at lærekurven ikke viser tegn til stigning. Det er på tide å trekke en konklusjon og det er det Høyre og Frp har gjort. Meningsavisene har hatt flere år på seg til å vise at de forstår at det finnes andre vinkler, perspektiver og meninger. Men de har nektet. Derfor faller de for eget grep. Slik er verden.

Les Rustads kommentar i sin helhet hos Document.no.

HonestThinking kommenterer: Jeg har hittil vært av den oppfatning at man bør være forsiktig med å røre pressestøtten, ikke minst fordi jeg mener det er grunn til å frykte at uten en slik støtte vil kommersielle hensyn kunne bli enerådende. Etter å ha lest Rustads kommentar må jeg innrømme at jeg blir usikker. Særlig synes jeg følgende er meget treffsikkert observert (mine uthevelser):

Man benekter, eller er blind for, at stadig flere har kommet til at disse avisene ikke representerer mangfold, men enfold: det politiske spekteret er ikke bredt. Det var det en gang, på 70- og 80-tallet. Men noe har skjedd som gjør at avisene har konvergert inn mot samme konsensus. Samtidig har leserne beveget seg mot større spredning og variasjon, som disse avisene ikke reflekterer. Spenningen/avstanden mellom hva avisene utgir seg for vs. hva de i virkelig representerer er for stort. Bak denne fasadepynt skjuler det seg en uvilje mot å ta opp viktige samfunnstema.

Siste ord er neppe sagt i denne saken, men det er virkelig på høy tid at norske redaktører og journalister koster på seg litt selvrefleksjon. Hva kan årsaken være til at redaksjoner som har rikelig tilgang på folk med både kunnskap og intelligens, likevel til tider spytter sine lesere/seere/lyttere i ansiktet med en himmelropende kombinasjon av uredelighet, politisk korrekthet (*) og mangel på refleksjon?

Enkelte kommentatorer i norsk presse representerer et slik lavmål at man uvegerlig forundres over hvordan i all verden de har klart å oppnå sine posisjoner. Samt ikke mist hvordan de kan beholde dem. Har man ingen kvalitetskontroll internt i de aktuelle avisene? Har man ingen krav til intellektuell standard? Ingen mulighet for av omplassering av folk som gang på gang viser at de ikke er tilliten verdig? Det som er helt sikkert, er at når folk stadig serveres stener for brød; når folk stadig blir foret med avdanket 1970-talls-dill-dall; når ubehagelige sannheter stadig bortforklares eller skjønnmales; når de mest søkte resonnementer på en nedlatende og belærende måte presenteres som selvfølgeligheter vi alle bør slutte opp om; og så videre, og så videre; da vil tilliten til media sakte, men sikkert, forvitre.

Norske journalister og redaktører er i utakt med folket, og er dessuten til en viss grad uvitende om (alternativt uvillige til å ta inn over seg) viktige impulser og trender fra internasjonal forskning og intellektuell diskurs. Dersom det tragiske skulle skje at norsk presse i årene fremover blir enda mer preget av ensretting og enfold, samt enda sterkere kommersialisering, da vil norske mediefolk langt på vei ha seg selv å takke.

(*) Se innledningskaptilet i Selvmordsparadigmet for en presis definisjon av hva jeg legger i begrepet politisk korrekt. Eller ta en titt øverst i høyremargen her på HT for en antydning om hva jeg mener.

Likestillingsekstremister

Økonomisk og moralsk press mot meningsmotstandere i Norge

07.08.2013. Fembarnsmor Laila Fresjarå Foldvik mener politikere gambler med barns psykiske helse når likestilling prioriteres fremfor barnets behov for en trygg tilknytning til mor de første leveårene. I boken «Det stille mammaopprøret», som utgis tirsdag, roper Foldvik et varsko i debatten om tredeling av fødselspermisjonen og den utbredte praksisen med ettåringer i barnehage. Det er Aftenposten som melder dette. I reportasjen kan man også lese følgende:

– Mors fravær gir stress
Voksnes ønske om likelønn og likestilling går på bekostning av spedbarns helse. Mødre blir presset tilbake på jobb og det blir vanskelig å følge regjeringens egne ammeråd, ifølge Foldvik.

– For mange barn er morsmelk fortsatt hovedernæring og viktig kilde til trøst ved syvmånedersalder. Derfor vil babyen bli svært stresset av mors fravær, og stresshormoner er ikke bra for spedbarnets hjerneutvikling.

[...]

– Man må faktisk snakke om amming og hormoner når man snakker om spedbarnsomsorg.

[...]

– Overser forskning
Forskning har vist at ettåringer i barnehager har et forhøyet nivå av stresshormonet kortisol. Foldvik mener vi ikke tar innover oss denne forskningen fordi den passer så dårlig med den norske likestillingsmodellen.

Les reportasjen i sin helhet i Aftenposten.

Grace Johansen i morsrolleorganisasjonen Tid for barn, skriver blant annet følgende i Dagbladet:

Jeg er glad for at Høyre ønsker å ta bort fedrekvoten dersom de kommer i regjering etter valget. Jeg mener at barnas behov for kontinuitet og nærvær av den primære omsorgspersonen bør veie tyngre enn likestillingshensyn.

Babyer har først og fremst behov for nærhet, trygghet, stabilitet og kontinuitet. Det er traumatisk for barna å skilles fra mor så tidlig og så mye, når de er så små. Bytte av hovedomsorgsperson er et vesentlig relasjonsbrudd som vil sette spor i barnet.

Dessuten risikerer man å ødelegge for ammingen, som har store helsemessige gevinster for mor og barn. Pumping fungerer ikke for alle, mange jobber så langt unna hjemmet at ammepauser på jobb er problematisk, og mange barn trenger flere måneder på overgangen til fast føde etter seksmånedersalderen. Verdens Helseorganisasjon anbefaler amming til barna er to år. Amming krever at mor og barn har mye tid sammen.

Tilknytningspsykologer mener at barna trenger to til tre år på å danne en sterk tilknytning til hovedomsorgspersonen. En svak tilknytning gir økt risiko for relasjonsproblemer, utvikling av psykiske lidelser og dårlige mestringsstrategier i møte med motgang. En sterk og god tilknytning gir økt beskyttelse mot relasjonsproblemer og psykiske lidelser.

Les Johansens innlegg i sin helhet i Dagbladet.

Venstreekstremister

Vold og terror mot meningsmotstandere i Sverige

07.08.2013 (oppdatert kl 1012). For et par måneder siden hadde Klassekampen et stort oppslag der Lars Gule hevdet at «I dag er venstreekstremisme et marginalt fenomen».

I går kunne i imidlertid Sveriges Radio fortelle at svenske venstreekstremister står bak en volds- og terrorbølge mot meningsmotstandere (Vänsterkampanj bakom våg av attentat):

En politiskt motiverad kampanj med attentat mot bostäder och fordon pågår sedan ett halvår i norra länsdelen.

I kontrast till medieuppgifter om ett krig mellan vänster och högerextremister tyder allt på att våldet nästan uteslutande kommer från en handfull vänsteraktivister, flertalet baserade i Eskilstuna.

Det är en bild som ges till P4 Sörmland av både polis, offer och av gärningsmännen själva.

– Vi har aktivt sökt upp och helt enkelt attackerat personer som vi anser har en militant fascistisk organisering, vilket är ett hot mot oss och även mot arbetarklassen och arbetarrörelsen på sikt, fysiskt.

P4 Sörmland träffar den militanta vänstergruppen Revolutionära Frontens talesperson Rolf efter flera veckors krypterad kommunikation.

Gruppen har funnits i tio år, men sedan i februari har de intensifierat sina aktioner i Mälardalen. Enligt polis har de genomfört minst 30 dåd i framför allt Eskilstuna och Västerås, att jämföra med kanske tiondelen så många från deras meningsmotståndare.

– Vi har gjort fler offensiva attacker och vi tycker även att vi har en betydligt starkare militant kapacitet än av de har i Sörmland i dag.

Det handlar om allt från telefonhot och grafitti till kemikalieattacker och misshandel. P4 Sörmland ber Rolf berätta om den 20 april i år, då Revolutionära Fronten för tredje gången angrep en 27-årig mans hem i Torshälla utanför Eskilstuna.

– Ett antal av våra aktivister åkte ut till adressen för att ta sig in i lägenheten och helt enkelt attackera personen som bodde där. Personen var inte hemma och då valde aktivisterna på plats att attackera lägenheten istället och helt enkelt totalförstöra den.

Les reportasjen i sin helhet hos Sveriges Radio.

HonestThinking kommenterer: Man kan selvsagt diskutere hvor stort omfang et fenomen bør ha for at det ikke lenger kan betraktes som å være 'marginalt', men venstreekstrem vold og terror utgjør tydeligvis en reell trussel mot det svenske demokratiet. Det hadde vært fint om Klassekampen og Gule kunne nyansert det bildet man i juni forsøkte å skape av venstreekstremismen som en beseiret ideologi. He is dead but he won't lie down.

Dyrket kjøtt

Den første kunstig dyrkede burgeren ble servert i London i går

06.08.2013 (oppdatert 07.08.2013). Biologer skrev kulinarisk og vitenskapelig historie da de mandag serverte verdens første hamburger av storfekjøtt dyrket i laboratorium, melder Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Ekspertene er uenige om hvor viktig dette kan komme til å bli, og det er uansett langt frem før dyrket kjøtt blir å finne i butikkene. De største optimistene mener konseptet kan bidra til å løse store miljø- og matvareproblemer, mens pessimistene mener det hele er et blindspor. Dette er uansett en mer enn gjennomsnittlig interessant forskningsnyhet. For bakgrunnsinformasjon, se f.eks. Wikipedias artikkel om in vitro meat.

Se også: Kostholdsråd. Stamcelleburgeren er spennende teknologi. Men vil du redde miljøet, må du spise opp grønnsakene dine. Av Emil Flatø.

Egypt

Amal Wahab om situasjonen i landet

05.08.2013. Amal Wahab, journalist i Klassekampen, har intervjuet Amna Noseer, professor i islamsk teologi og filosofi ved al-Azhar Universtietet, sunni muslimenes teologiske høyborg: - Når religion og politikk blandes, forderves religion.

Behovet for nasjoner

Roger Scrutons foredrag i Ungarn

05.08.2013 (oppdatert 07.08.2013). Her er utdrag fra den britiske filosofen Roger Scrutons nylige foredrag Behovet for nasjoner:

Det europeiske integrasjonsprosjektet som ble fremmet av beseirede nasjoners politikere og eliter i kjølvannet av den andre verdenskrig, var basert på troen på at nasjonal enhet og selvbestemmelse var den viktigste årsaken til krigene som hadde ødelagt Europa. Det var uenighet om hvem det var som startet det hele: Napoleon? Bismarck? Franske revolusjonære? De revolusjonære i 1848? Monarkister og reaksjonære? Metternich? Talleyrand? Garibaldi? Fichte? Wagner? Ludvig den fjortende? Men uansett hvor langt tilbake man gikk, støtte man ifølge etterkrigstidens politiske overlevende på nasjonalismens onde ånd, i kamp mot opplysningstidens rene ånd. Som et resultat av denne grunnleggende myten, ble den europeiske integrasjonen unnfanget i éndimensjonale termer, som en prosess i retning av stadig sterkere enhet under en sentralisert kommandostruktur. Hver økning av sentralmakten var ment å svare til en reduksjon av den nasjonale makten.

Den politiske prosessen i Europa skulle med andre ord gis en retning. Det er ikke en retning som folk i Europa har valgt, og hver gang de får sjansen til å stemme over saken, avviser de den – følgelig gjøres alt for å sikre at de aldri får sjansen til å stemme. Prosessen beveger seg alltid mot sentralisering, ovenfra og ned-kontroll, uvalgte byråkraters og dommeres diktater, opphevelse av lover vedtatt av folkevalgte parlamenter, og konstitusjonelle traktater utarbeidet uten noen som helst innspill fra folket. I dagens gjeldskrise har den europeiske eliten – stort sett bestående av styrende kretser i Frankrike og Tyskland – tiltvunget seg retten til å avsette de folkevalgte regjeringene i Hellas og Italia, og innsette sine egne håndlangere, valgt blant rekkene av lydige apparatsjiker. Samtidig blir Ungarn hele tiden bombardert med provoserende spørsmål og trusler om granskning for å ha våget å lage egne lover i saker hvor den europeiske politiske klassen stilltiende har tilranet seg suverenitet. På den måten går prosessen alltid i retning keiserstyre, hvilket gjør det helt klart at det motsatte av nasjonal enhet ikke er opplysning, men imperium. Og kun én ting stritter imot dette utfallet, nemlig de nasjonale følelsene hos Europas folk.

Som engelskmann og beundrer av den gamle romerske sivilisasjonen, er jeg ikke imot imperier som sådanne. Men det er viktig å være klar over hva de innebærer, og å skille de gode formene for imperier fra de dårlige. Etter min oppfatning tjener de gode formene til å beskytte lokale lojaliteter og sedvaner under en paraply av rettsstat og sivilisasjon, mens de dårlige prøve å avskaffe lokale skikker og rivaliserende lojaliteter for å erstatte dem med en rettsløs og sentralisert makt. Den europeiske union har elementer av begge ordninger, men den lider av en sønderknusende mangel, nemlig at den aldri har klart å overtale Europas folk til å akseptere den. Europa er, og har etter min oppfatning alltid vært, en sivilisasjon av nasjonalstater som ble grunnlagt på en bestemt form for prepolitisk tilhørighet, altså den tilhørigheten som setter territorium og sedvane først i styre og stell, mens religion og dynasti kommer i annen rekke. Hvis folk i Europa gis en stemme, vil de derfor uttrykke sin lojalitet på den måten. I den grad de har betingelsesløs lojalitet – altså den lojaliteten som dreier seg om identitet snarere enn overenskomst – antar den en nasjonal form.

Den politiske klassen i Europa liker ikke dette, og derfor har den demonisert direkte uttrykk for nasjonale følelser.

[...]

Vi ser dette klart når vi betrakter fellesvalutaen. Euroen, som ble pålagt uten belegg for at folk i “eurosonen” hadde noe ønske om det, ble av mange politikere ved Middelhavet umiddelbart oppfattet som en utvidet adgang til å ta opp statsgjeld. Dette var helt åpenbart tilfelle i Hellas. Obligasjoner utstedt i euro ville dra fordel av de nordlige økonomienes styrke og integritet, og ville anses som trygge plasseringer av investorer som aldri ville drømme om å kjøpe obligasjoner utstedt i drakmer. Og folk i Hellas var enige, siden ingen advarte dem om kostnadene – de nasjonale kostnadene – som vil bli betalt når eurosonen går i oppløsning, noe den ikke kan unngå å gjøre. Nå som oppgjørets time nærmer seg, føler folk over hele kontinentet nødvendigheten av å forberede seg på harde tider. Når det er krise gjør folk opp status, hvilket betyr at de trekker seg tilbake til hovedkilden til sin sosiale tilknytning, og forbereder seg på å forsvare den. De gjør ikke dette bevisst. Men de gjør det likevel, og politikernes forgjeves forsøk på å fordømme «ekstremismen» hos folk hvis arv de har sløst bort, gjør bare reaksjonen enda verre. Dette er en ulykksalig situasjon, ettersom det ikke finnes noen overnasjonal idé om Europa som politikere kan appellere til ved å identifisere en gjenstand for folks lojalitet utenfor nasjonalstatens grenser. Det halve århundret med fred og velstand har latt seg nære av den europeiske kulturarven, uten å fornye den. For det er nesten umulig for en europeisk politiker å vekke sivilisasjonen i Europa når dens kilde – den kristne religion – er blitt fjernet fra offisielle dokumenter og åpent avvist av de europeiske domstolene. En grunn til EU-kommisjonens angrep på den “nasjonalistiske” regjeringen i Ungarn, er at ungarerne har utarbeidet en grunnlov som i innledningen beskriver ungarerne som en “kristen nasjon”: to ord som er blitt fjernet fra Europas offisielle vokabular. Og hvis man ser på dommene i de europeiske domstolene, spesielt menneskerettighetsdomstolen, vil man finne en systematisk motvilje mot kristendommen og kristne personer, som ikke har noen annen forklaring enn de ideologiske forutsetningene det europeiske prosjektet er bygget på.

[...]

Resultatet av den offisielle multikulturalismen er faktisk kulturell blindhet – en manglende evne til å oppfatte reelle kulturforskjeller som finnes på det europeiske kontinentet, og som er forankret i nasjonalstatenes sedvane og historie. Hvis euroens arkitekter hadde tatt ordentlig hensyn til de nasjonale kulturene, ville de ha visst at virkningen av å innføre en felles valuta for Hellas og Tyskland ville være å oppmuntre Hellas til å overføre gjelden sin til Tyskland, med den forståelse at jo lengre unna kreditor befinner seg, desto mindre viktig er plikten til å betale tilbake. De ville ha erkjent at begreper som lov, plikt og suverenitet ikke har helt samme betydning ved Middelhavet som i Baltikum, og at den mest rettferdige veien ut av en økonomisk krise i et samfunn som er vant til kleptokrati, er devaluering – med andre ord ved å stjele like mye fra alle. De ville også ha innsett at det å innføre en felles valuta for Hellas og Tyskland likevel, ville være ensbetydende med å så den gjensidige uviljens frø.

Hvorfor visste ikke euroens arkitekter disse tingene? Svaret finnes dypt i hjertet av det europeiske prosjektet. Kulturelle kjensgjerninger gikk simpelthen upåaktet hen blant eurokratene. Om man hadde tillatt seg å legge merke til disse, ville det ha vært ensbetydende med å erkjenne at prosjektet var umulig. Det ville spilt en mindre rolle hvis de hadde et annet prosjekt i bakhånd. Men som alle radikale prosjekter, med kommunismen som arketyp, ble EUs prosjekt unnfanget uten noen plan B. Derfor er det dømt til å kollapse, og til å dra verdensdelen med seg ned i kollapsen. En enorm mengde påskudd har hopet seg opp i prosjektets sentrum, samtidig som den politiske klassen utkjemper basketak langs dets kanter, det hele i et forsøk på å avverge de konstante angrepene fra virkeligheten.

Derfor må vi late som om lenge observerte forskjeller mellom det protestantiske Nord-Europa og det katolske og ortodokse Sør-Europa, er uten økonomisk betydning. I egenskap av kulturelle fakta er disse upåaktede, til tross for Webers (riktignok overdrevne) forsøk på å gjøre dem til et sentralt punkt i økonomisk historie. Forskjellene mellom sedvanerettens kultur og Napoleons sivilrettslige lovverk er på samme måte blitt ignorert. Prisen har vært fremmedgjøring av britene og danskene, som alltid har oppfattet loven som et sosialt snarere enn et politisk produkt. Skillet mellom romernes og ottomanernes juridiske arv er blitt satt til side, akkurat som skillet mellom land med en sikker rettsstat og ubestikkelige dommere, og steder hvor loven bare er siste utvei i et system av bestikkelser. Arbeidstider og arbeidstempo, samt balansen mellom arbeid og fritid som går rett til hjertet av alle samfunn, ettersom den definerer deres forhold til tiden, må ignoreres eller forsøkes ensrettet ved et fåfengt edikt fra sentralmakten. Alt som er karakteristisk for ungarernes erfaring – sjokket ved Trianon-traktaten som splittet det ungarske folket, den særegne kulturen i et land uten kyst hvor en stor del av romfolket aldri har bosatt seg ordentlig, det fortsatt levende minnet om landets kamp mot islamsk dominans – alt dette er også blitt ignorert. Og alt skal bringes i overensstemmelse ved hjelp av disse fryktinngydende domstolene – EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – hvis uvalgte dommere aldri betaler prisen for sine kjennelser, og hvis agenda av “ikke-diskriminering” og “stadig tettere union” er ment til å viske ut sporene av lokal lojalitet, familiebasert moral og et rotfestet levevis. Når man bygger et imperium på så mange forutsetninger, blir byggverket nokså raskt ustabilt.

Det virker på meg som om vi bare kan redde Europa hvis vi kan stable på bena igjen det prosjektet som Charles de Gaulle hadde for verdensdelen, men som ble effektivt stanset av Jean Monnet: nasjonenes Europa.

[...]

Tenk litt over det, og du kommer raskt til at territorielle tilknytningsformer er det beste midlet vi har mot ideologiens splittende kall. Nasjonal tilknytning er nettopp det som hindrer «ekstremismen» i å gripe fatt i vanlige menneskers bevissthet.

[...]

Nasjonale følelser gjør at folk lykkes i å forsvare seg i krigstid, men de er uunnværlige i fredstid også. I Europa ser vi dette nå som den statsfinansielle krisen begynner å påvirke vanlige folks liv. Regjeringer oppfordrer borgerne til oppofrelse for fellesskapets beste. De ber dem ikke om å ofre seg for “Europa”, langt mindre for Den europeiske union. Hvis de skulle ordlegge seg på denne måten, ville de bli tvunget til å erkjenne at Europa ikke er den byråkratiske maskinen som har gitt dem den smule legitimitet de kan påberope seg, men en åndelig arv som den maskinen har prøvd å utrydde. Det eneste de kan påkalle er altså nasjonale følelser. De snakker om nødvendigheten av å dra lasset sammen av hensyn til samfunnet, og på alle punkter påkaller ordbruken deres den menneskelige hengivenheten som gjør det mulig for folk å oppgi noe for andres skyld - en tenkemåte som sosialdemokratier normalt ikke oppmuntrer til. De snakker ikke nasjonalismens språk, men tilhørighetens, som er noe helt annet. Deres svar på krisen i Europa viser at nasjonalstaten er ikke problemet, men løsningen - den har i seg de eneste beveggrunnene politikerne kan appellere til, nå som virkningene av det europeiske prosjektet endelig merkes over hele kontinentet.

Les Scrutons foredrag i sin helhet hos Document.no: del I, del II og del III.

Biologi

Etablerer rammevilkår for hvilke samfunn som er mulige

01.08.2013. I Norge har flertallet i Stortinget vedtatt bort kjønn. Kvinner skal inn i forsvaret på lik linje med menn. Menn skal ha omsorg for barn på lik linje med kvinner. Kan det tenkes at dette er vedtak på kollisjonskurs med biologien? Kan biologi vedtas bort? Det er Anne Eskild, professor Ved Kvinneklinikken, Akershus Universitetssykehus, som stiller spørsmålet i Aftenposten. Hun avslutter slik:

For 50 år siden hadde kvinner respekt og rettigheter som mødre. De fikk være over en uke på sykehuset etter fødselen. På sykehuset tok noen seg av barnet slik at den nybakte moren fikk hvile. Hun fikk gratis husmorvikar når hun kom hjem. Det var en selvfølge at pappaen forsørget mor slik at hun fikk gi barnet omsorg de første årene av barnets liv. Helsestasjoner var utbygd som støtte for mor og barn.

Det er merkelig hvor raskt kvinner har tapt sine rettigheter som mor. For å få rettigheter til foreldrepenger må hun ha lønnet arbeid. Lønnet arbeid er dermed er blitt en forutsetning for å bli mor. Men reproduksjonsarbeid er kanskje det viktigste arbeidet som gjøres og har lite med lønnsarbeid med å gjøre.

Kan ikke vedtas bort
Politiske vedtak om familiepolitikk bør spille på lag med biologien. Det er store biologiske forskjeller mellom kjønnene. Hvis man søker på PubMed, en database for medisinsk vitenskapelig litteratur, får man mer enn 133 000 treff ved bruk av søkerordene kjønn og adferd (sex and behavior). Gir man ammehormonet oksytocin til en hannrotte, begynner den å bygge reir. Biologiske forutsetninger som styrer legning og adferd, kan ikke uten videre vedtas bort. Det er kvinner som føder barn. Det er først og fremst kvinner som trenger permisjon fra lønnsarbeid etter er en fødsel.

Les artikkelen i sin helhet i Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Større hybris enn det vestlige politikere og byråkrater (samt ufattelig nok også en haug med forskere - hvilken skam!), har utvist de siste 68 årene, skal man lete lenge etter. Man velger å se bort fra eller bagatellisere menneskets natur hver gang man føler at denne står i veien for ideologiske mål man har satt seg. Denne kombinasjonen av ignoranse og maktarroganse kommer (selvsagt) til å ha stor og ødeleggende virkning på samfunnet etter hvert som de tilhørende problemene hoper seg opp. Dessverre er det grunn til å frykte at det i stor grad vil være andre enn de aktuelle idiotene (*) som vil måtte betale størstedelen av prisen.

(*) Jf. bruken av ordet i 1 Kor 14:23.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

Sitat

For min del kan Vesten gå til helvete.

Biskop Desmund Tutu, Årgangs-Tutu, Vårt Land, 31.07.2013 (side 11)

Kanskje skjedde det noe på et morgenmøte i en avisredaksjon i Oslo. Vi diskuterte en bølge av gruppevoldtekter i hovedstaden. En journalist hadde gravet frem tall som viste at det store flertallet av gjerningsmennene var asylsøkere fra Somalia. «Det går det ikke an å skrive om», var reaksjonen fra nyhetssjefen.

Lars Akerhaug, En tur til psykologen kanskje?, Minerva, 29.07.2013

Storbritannia tilhøyrer ikkje Cameron, Blair eller det britiske folket. Det høyrer til Allah, og hans lover må implementerast.

Anjem Choudary, sitert av TV2, 19.07.2013

Det er få som setter spørsmål ved den radikale humanismen som ble toneangivende innen kulturen i Vesten. Krarup og Tidehverv kaller det en løgnaktig humanisme: “En gjennomgripende løgnaktighet som går gjennom humanismen”.

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

Volden lå svanger i dette menneskesynet som ikke tålte noen andre oppfatninger. Da revolusjonen brøt ut startet terroren nokså umiddelbart. Giljotinen arbeidet, angiveri florerte og menneskene ble feige og så bort når venner og naboer ble ført bort. Dette er den revolusjonen vi feirer som begynnelsen på våre moderne opplyste samfunn. Slagordet Frihet, likhet, brorskap hadde derfor en bitter bismak. Er det ikke også mange av dagens honnørord som har det?

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

Så spørsmålet er: hvordan håndterer vi dette fenomenet med masseimmigrasjon, som er et relativt nytt fenomen? Den viktigste innsikten til ny, seriøs forskning er at manglende økonomisk og kulturell integrering skaper en ekstremt farlig sosial situasjon. Hvis du tviler på dette, ta en tur gjennom Londons østkant, banlieuene i Paris eller forstedene i Stockholm som nylig var i flammer. Du vil se kroniske integreringsfeil.

Niall Ferguson, intervjuet av Torbjørn Røe Isaksen, Minerva, 27.06.2013

Kritikere av Fritt Ords har hevdet at [Peder Are Nøstvold] Jensen ytrer seg fritt på nettet og i aviser, og at hans ytringsfrihet dermed er ivaretatt. Nei, sier jeg, ikke så lenge han nektes adgang til arenaer som er åpne for hans ideologiske motstandere.

Sara Azmeh Rasmussen, La Fjordman skrive bok, NRK Ytring, 17.06.2013

Og burde ikke den politiske debatten etter 22. juli ta sikte på å skape dialog mellom ulike politiske posisjoner, slik at vi unngår å låse oss i polariserte fronter?

Svein Østerud, Debatten som forstummet, Prosa, Nr 3 / 2013 (side 38)

Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenner streif av to ganger i året hvis man er heldig. Jeg søker ikke lykke, jeg søker tilfredshet, jeg søker tilhørighet. Det er mye, mye viktigere.

Anne Holt, til Natt & Dag, sitert i Vårt Land, 20.06.2013 (side 3)

Den här gången höll de på i fem dagar. Sedan blev de trötta och gick hem. Det var varken polis eller föräldrar som fick dem att sluta kasta sten och bränna bilar – de blev bara trötta. [...] Upploppen för en månad sen var bara en försmak av det som kommer att drabba Sverige. Ungdomar som känner utanförskap och radikaliserade unga är en tickande bomb.

Ali al-Djaber («själv troende muslim ... aktiv fritidsledare sedan fem år tillbaka»), Jag har förlorat många ungdomar, Expressen, 17.06.2013

De skriver bare om muslimer og «alle oss andre». Annen forskning på innvandrere i Vesten viser at det som har mest å si er etnisk tilhørighet.

Olav Elgvin (islamforsker, Fafo), kommenterer en undersøkelse (utført av Fafo, UiO og Civita) om ulike gruppers holdning til rettsstaten, Vårt Land, 15.06.2013 (side 25)

Man kan ikke si at vi ikke vil gi opphold til asylsøkere fra Somalia fordi de ikke integreres. Det blir for dumt.

Amal Aden, kommenterer uttalelser fra Morten Ørsal Johansen (innvandringspolitisk talsmann, Frp), - Somaliere har vanskeligere for å bli integrert enn andre, Dagbladet, 10.06.2013

Siden nazismen og kommunsimen har vi ikke set noget så hadskabende og racistisk som multikulturen. Som jeg gang på gang har påvist er dens implicitte præmis Verdenskommunisme. Uden denne præmis falder alle multikulturens rationaler sammen som et korthus og den viser sig at være et simpelt og råt overgreb, som sine ideologiske forfædre. Den er helt enkelt illegitim.

Søren Ferling, Verdidebatt, 03.06.2013

Frykten er ikke velbegrunnet. Den er overdreven. Det viser nettopp uttalelsene til den aktuelle politikeren.

Lars Gule, Ingen trussel mot demokratiet, Verdidebatt, 02.06.2013. Gule kommenterer den siste tids opptøyer i Sverige og et bekymret leserinnlegg i Borås Tidning av politikeren Olle Engström (Moderaterna)

Nei, Anfindsen er ikke en nyttig stemme. Han kaster bort sitt talent på å formidle ekstreme virkelighetsoppfatninger og normativt forkastelig posisjoner - nemlig rasisme. Joda, han formulerer seg sivilisert og forsøker å belegge sine påstander. Men gjør det dårligere, langt dårligere, enn mange klimaskeptikere som benekter den vitenskapelige konsensusen omkring menneskeskapte klimaendringer.

Lars Gule, Intet å lære av Anfindsen, Verdidebatt, 01.06.2013

Om det finnes [intelligensmessige] forskjeller mellom etniske grupper, er et godt utforsket felt. Men jeg akter ikke her å gjengi andres resultater, langt mindre gi uttrykk for min egen mening. Ellers måtte jeg leve med frykten for å bli bombardert med egg under forelesningene. Dessverre er det ikke mulig å diskutere dette på fornuftig vis.

Professor Detlef H. Rost, Der Spiegel, 06.05.2013 (oversatt av HT)

Racisme og fremmedfjendskhed skal kriminaliseres og jages. I et demokrati går det ikke an at finde på undskyldninger, f.eks. at der er noget galt med flygtninge- og indvandrerpolitikken.

Svensk rigsdagsmedlem, 1997, sitert av Morten Uhrskov Jensen, Jyllands-Posten, 22.04.2013

[...] og alle seriøse advokater bør jo vite at man ikke går ut offentlig med opplysninger fra klientmøter.

Geir Lippestad i sin bok om Anders Behring Breivik (side 138), sitert av Mona Høiness, Det vi ikke kan stå for, Aftenposten, 06.05.2013

Lippestads problem er at han snakker der han skulle tie, mens media tier der de skulle snakke.

Anders Ulstein, En kritisk offentlighet?, Document, 22.04.2013

Å svekke folk sine utsagn gjennom å mistenkeliggjøre eller bannlyse deres politiske ståsted er debattmessig grovt usaklig.

Ben Økland diskuterer Vårt Lands intervju med Tor Bach (se nedenfor), Verdidebatt, 20.04.2013

[Tor Bach, redaksjonssekretær i magasinet Vepsen,] mener ekstreme synspunkter normaliseres ved at ekstreme personer har fått større plass i avisdebatten.
- Redaktørene hyller sin egen ytringsfrihetsfundamentalisme. Man behandler ekstreme synspunkter som verdifulle, normale meninger. Redaktørene preges av en fullstendig udokumentert tankegang om at dersom man setter disse meningene på trykk, vil det hindre vold.
Bach peker ut Aftenposten som versting.
- De lar de villeste raseteoretikere og konspirasjonsteoretikere slippe til på kronikkplass. Kritikere stemples som motstandere av ytringsfriheten. Man har et tungt ansvar hvis man normaliserer ekstreme synspunkter fra mennesker som mener at afrikanere er mentalt tilbakestående, at europeere er genetisk mer høyverdige og at muslimer er her for å overta landet.

Aftenposten refses av ekstremistjeger, Vårt Land, 19.04.2013

Rasistisk er lettare; det kan definerast: meiner du at visse menneskegrupper står over andre, er du rasist. (Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.)

Professor Sylfest Lomheim, i sin faste språkspalte i Klassekampen, 17.04.2013

Uansett hvilken side av det ideologiske spekteret meningene måtte komme fra, er det takhøyde for dem i Aftenposten – enten skribentene heter Amal Aden, Magnus Marsdal, Bjørn Stærk eller Mohammad Usman Rana.

Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør, Aftenposten, 13.04.2013

Drep forestillingsevnen, lobotomér hjernen, kastrér og operér! Bare da kan kjønnene bli like. Inntil da må vi leve i naturens demoniske turbulens.

Camille Paglia, sitert av Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 16

Feminismen har overskredet sin egentlige misjon om å søke politisk likhet for kvinner, og har endt opp med å avvise omstendighetene, det vil her si den menneskelige begrensningen som ligger i naturen eller skjebnen.

Camille Paglia, intervjuet av Birgitte Hiutfeldt Midttun, Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 19

Det genetiske vrøvlet til Ole Jørgen Anfindsen og andre er i vår tid avvist som uvitenskapelig vissvass.

Ben Økland, Grenseløst sludder, Verdidebatt, 02.03.2013

Politisk ekstremisme er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

John Olav Egeland, Det ekstreme venstre, Dagbladet, 11.02.2013

Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme [sic] høyresida, står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.

John Olav Egeland, En ekstrem konkurs, Dagbladet, 06.06.2012

De har ekstreme meninger, men de er ikke syke av den grunn.

Annemarte Moland, introduserer fire av vitnene i Breivik-saken for seerne, NRK, 05.06.2012

Nordmenn er ikke så fordomsfulle som du, Strømmen og Gule later til å tro: nordmenn aksepterer de fleste, men vi aksepterer ikke tilbakestående verdisystemer og verdensanskuelser og spesielt ikke anskuelser som institusjonaliserer jødehat, homohat, kvinneforakt og forakt for annerledes tenkende.

Kommentar av innsenderen Filosofen, på Olav Elgvins blogg Muslimprosjektet

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Twittermelding fra Simon Fors (vänsterpartistisk lokalpolitiker), sitert av Avpixlat

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommeri i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon Magazine)

- Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?
- Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater.

Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012

Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Inga Bejer Engh, til Vårt Land (side 28), 01.12.2012

Kristendommen er en viktig del av det å være norsk. Den skal selvsagt ha særfordeler. Hvis innvandrere ikke tåler å se en kirke, har de bosatt seg i feil land.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Det moderne liv og det å være kristen er en meget god kombinasjon. Vi trenger alle et ankerfeste.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte, Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Sommeren i gresset,1956

Endelig tillegger hun meg et medansvar for terrorangrepet 22. juli, ettersom mine «ekstreme posisjoner» fikk begeret til å renne over hos Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare tvilsomt, Lily [Bandehy], det er nedrig og sjofelt. Ekkelt er det.

Thomas Hylland Eriksen, Bandehys misforståelser, Aftenposten, 24.11.2012

Stick härifrån, ni har ingenting här att göra, det här är vårt område.

Politikvinnen Biljana (som ikke vil oppgi sitt etternamn, og som havnet i bakhold i sommer og fikk en stein kastet i ansiktet) forteller Sveriges radio om holdningen hun og hennes kollegaer møter hos innvandrerungdommer i Rinkeby. Polisbilar får förstärkta rutor efter stenkastning, SR, 07.11.2012

[Selv om] det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer [så er bekymringen for utviklingen av no-go-soner og lignende] blåst ut av alle proporsjoner.

Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, side 100 - 101

Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre

Kjell Magne Bondevik, til Søndagsavisa (NRK P2), 23.09.2012, sitert på Verdidebatt av Hans-Petter Halvorsen

Markus Lindholm er en av de mange kloke biologene som ikke tror at evolusjonslæren umuliggjør all humanisme. [...] Til slutt drøfter Lindholm sosialdarwinismen - biologenes forsøk på å drive politikk. Rasehygiene, skallemål og genetisk forfall der hvor de fattige (og derfor dumme) formerer seg i større hastigheter enn de rike og veltilpassede (og derfor intelligente). Innvandringsdebatten har lenge hatt en brun understrøm av biologisk amatørskap.

Trond Berg Eriksen, Darwin korrigert, anmeldelse av Markus Lindholms bok Evolusjon - naturens kulturhistorie, Aftenposten (Kultur, side 12 - 13), 16.09.2012

Det er viktig å påpeke at 'problemene' primært har å gjøre med fordommer i majoritetsbefolkningen, ikke egenskaper hos innvandrere. Men problematiske sider ved noen innvandreres livsstil, begrunnet i tradisjon, må også tas opp. På en ryddig måte.

Ragnar Næss, Venstresidens utfordringer, Klassekampen (side 23), 29.08.2012

Uten tvil passer biologiske forklaringer som hånd i hanske til Anfindsens univers, der etnisk nepotisme, genetiske allianser, raseforskjeller og husmødre er sentrale ingredienser.

Markus Lindholm, Biologi i farlig selskap, Morgenbladet, 23.08.2012

Hva betyr så dette? Det betyr at Norge er en del av Europa, Europa er en del av verden - om vi vil det eller ikke. Vi er en privilegert del, og det er ingen spesiell grunn til at vi skal være det, bortsett fra at vi har olje.

Elisabeth Reehorst, Å forholde seg til virkelighet, Klassekampen (side 22), 08.08.2012

Javel, ja. Det hører vel til sjeldenhetene at lett identifiserbare, hardtarbeidende, presumptivt
seriøse fagpersoner i Statistisk Sentralbyrå blir utpekt som rene sjarlataner i en norsk rettssal? Og med påfølgende oppfordring til granskning og evnt etterforskning av samme personer? Dette presterte den noble Anfindsen å gjøre til et hovedpoeng i sin "sakkyndige" erklæring. Han ga seg ikke med det. Han forsøkte også å frata to psykiatere deres faglige integritet, ved å komme med eventyrlige påstander vedrørende deres intensjoner og metoder.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 11.07.2012

En har selvfølgelig hatt allverdens tålmodighet med en presset Anfindsen, som antagelig har forsøkt å gjøre seg tilforlaterlig seriøs, i et, etter mitt syn, flaut patetisk latterlige [sic] innlegg i en av landets viktigste rettssaker.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 08.07.2012

Afindsen har vel tidvis vært sykelig opptatt av raser og IQ. Og nå fossror han og forsøker å fremstå som konstruktiv samfunnskritiker. Men den mannen har da i lang tid vært med på å piske opp en anti-islamsk stemning her i landet. Som for enkelte aktører i miljøet endte ut i tidenes terrorhandlinger med 77 drepte nordmenn. Hvorfor slippet VG denne brunsvidde apekatten til med innlegg?

Svein Olsen, kommenterer VG-innlegget Må ha mye flaks, 14.06.2012

Ervegullet som vart sanka
må du ikkje byte bort.
Lat oss halde høgt i ære
det som fedrane har gjordt.
Gløymer vi den gilde eie
skal vi nok ein gang bli var,
at vårt eige tun vi skjemde,
da det Norske ut vi bar.
Lat oss ikkje forfedrane gløyme
under alt som me vender og snur,
for dei gav oss ein arv til å gjøyma,
større enn nokon vil tru.

Veggdekorasjon, Værtshuset Bærums Verk (Norges eldste spisested), avlest 06.10.2011

Jeg tror det er uheldig for et demokratisk samfunn når det blir for stor avstand mellom hva folk tenker i sitt stille sinn og hva de våger å si offentlig.

Øyvind Brun Andersen, Å bygge et samfunn på kjærlighet, Verdidebatt, 25.05.2012

Det er ingen tvil om at norsk presse er venstrevridd, og det er slett ikke uproblematisk.

Åshild Mathisen, kommentator, Offerets makt, Vårt Land, 18.05.2012

Straffen har noe av den samme funksjonen som tilgivelsen. Dette sier den tyske filosofen Hannah Arendt med erfaringer fra rettsoppgjøret mot nazismen. Både straff og tilgivelse har som mål å sette en stopper for onde handlingers iboende og destruktive langtidsvirkninger.

Paul-Otto Brunstad, Terroristen - en av oss, Vårt Land, 27.04.2012

Jeg er kulturmarxist og stolt av det. Jeg ønsker innspill fra andre kulturer velkommen. Jeg ser at vår kultur er et resultat av mange, og at mangfoldet gjør oss sterkere. Andre kulturer vil aldri kunne overkjøre norsk kultur, for vår kultur er i konstant endring.

Bjørn Ihler, Jeg, en kulturmarxist, Aftenposten, 25.04.2012

Anfindsen påpeker at afrikanere ikke har oppnådd den vestlige sivilisasjons utviklingsnivå. Dette er selvfølgelig riktig. Men, det tok altså ca 100.000 år (eller noe slikt) før mennesket klarte å etablere slike sivilisasjoner (som vi kjenner dem). Å avslutte dette "kappløpet" i dag, i vår tid, og bruke "foto-finishen" for å definere enkelte folkegrupper som etternølere, og derfor, pr def, som intellektuellt inferiore, er selvfølgelig ikke holdbart. Om afrikanere skulle bruke to-fem-eller titusen ekstra år på denne utviklingen (eller en som ligner), ville det selvfølgelig ikke være signifikant ulikt.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 07.03.2012

Og i det lange løp er vi alle døde. Det må jo også være noen grenser for hva vi i dag skal gjøre for å hindre at etniske nordmenn forsvinner fra jordens overflate. Det er ikke slik at vi eller noen annen «rase» eller etnisk gruppe kan ha noen garanti for at «vi» alltid vil eksistere. Det er faktisk en kjempeforskjell på å skulle hindre en etnisk gruppe i å bli assimilert/homogenisert inn i den større menneskeheten, og å skulle hindre klimaendringer – som vitterlig kan true hele menneskehetens livsgrunnlag. Jeg synes Anfindsen burde bekymre seg mer om klimaendringene enn om den «norske rases» overlevelse.

Lars Gule, Verdidebatt, 28.02.2012

[Jeg har] bevist at Gud ikke eksisterer. Det er enkelt, og jeg vet hva et bevis er.

Arve Meisingset, Verdidebatt, 26.02.2012

En trenger ikke brenne bøker for å ødelegge en kultur. Bare sørg for at mennesker slutter å lese dem.

Ray Bradbury (via radikal.net)

Konklusjonen rettspsykiaterne drar rammer alle høyreekstreme. Hvis Breivik er gal, er alle med samme politiske holdninger gale.

Tor Bach til Vårt Land, 03.12.2011

Endelig!

Manuela Ramin-Osmundsen (på Shoaib Sultans FaceBook-side, 01.12.2011) kommenterer Dagsavisens beslutning dagen før om å slette fra Nye Meninger mitt innlegg Rasisme og moralfilosofi, med den begrunnelse at det var rasistisk

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.