HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Pakistan

«Et nedrig angrep mot kristne»

29.09.2013.
Det sjokkerende og nedrige terrorangrepet mot kristne i Pakistan vekker avsky og fordømmelse. Men for å bekjempe dette trenger vi å forstå hva som skjer og hvorfor. Bare slik kan vi håpe å bekjempe hatideologien som ligger bak. Det er Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, som skriver dette i en kronikk i Dagen. Herved anbefalt!

Elster vs Bourdieu

Eia, Elgvin og «Elsters utfordring»

28.09.2013. Den 33 år gamle forskeren ved Fafo, Olav Elgvin, løste «Elsters utfordring». Harald Eia overrasket ham på café med 100 000 kroner i kontanter. Det er Morgenbladet som melder dette. Se også:

• En heftig aften. En lang kveld var juryen samlet for å finne en verdig vinner av «Elsters utfordring». På takterrassen satt Jon Elster selv og var imponert over besvarelsene.
• Bourdieu: Et elstersk forsvar. Elgvins prisvinnende besvarelse.

HonestThinking kommenterer: Jeg mangler forutsetninger for å kunne mene så veldig mye om dette, men er ikke spesielt overrasket over at Elgvin stakk av med seieren; dette er en mann vi kommer til å høre mer fra i årene som kommer. Gratulerer så mye!

Politihøyskolen

Forskningsavdelingen bruker helt egen definisjon av 'høyreekstrem'

25.09.2013 (oppdatert 28.09.2013). Førsteamanuensis Inger Marie Sunde ved forskningsavdelingen på Politihøyskolen har skrevet en rapport med tittelen Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme på internett.

HonestThinking kommenterer: Denne rapporten er sikkert både viktig og interessant, men når nettstedet Document.no matter-of-factly omtales som 'høyreekstremt' (f.eks. på side 19), må det være lov å spørre hva det er som foregår. En slik definisjon her helt åpenbart i strid med hva forfattere som Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Are Steine, samt Anders Ravik Jupskås og Øyvind Strømmen, legger til grunn i sine respektive bøker om ekstremisme. Det er mulig at en mann som Lars Gule ville omtale Document.no som deskriptivt og/eller normativt ekstremt, men jeg føler meg ikke helt overbevist om det heller.

I rapporten forklares dette slik:

Fremstillingen betegner noen nettsteder og -tjenester som ekstremistiske. Helt presist å angi hvilke ideologiske retninger som berettiger betegnelsen «ekstrem» eller «ekstremistisk» er utviklet til en egen vitenskap. For eksempel har forskeren Anders Ravik Jupskås utviklet en egen typologi for å skille mellom høyrepopulisme, høyreradikalisme og høyreekstremisme (Jupskås 2012, kapittel 2). For rapporten har det ikke vært nødvendig å gå dypere inn i disse sondringene.

Du verden! Det er knapt så man tror sine egne øyne! Slik man vurderer tingene på Politithøyskolen, er det ikke nødvendig å skjelne mellom begreper som for eksempel (ramset opp i delvis tilfeldig rekkefølge) liberal, konservativ, liberal-konservativ, verdikonservativ, høyrepopulistisk, høyreradikal eller høyreekstrem. Denslags nyanser er overflødige når man skal ta opp kampen mot dem som ikke lydig slutter opp om den av Arbeiderpartistaten påtvungne ideologi. Vi får håpe at det finnes mennesker internt i systemet som har mot og vett nok til å si at dette ikke er godt nok.

Forøvrig har Document.no-journalist Nina Hjerpset-Østlie skrevet kommentaren Verdikonservativ eller høyreekstrem? i sakens anledning.

Dagens innvandring

Et historisk perspektiv

25.09.2013. Fremskrittspartiets internrapport inneholder mye interessant og til dels ny informasjon som i liten grad ble diskuterte i media under valgkampen. Rapporten inneholder blant annet en interessant referanse til en artikkel fra 1993, skrevet av tidligere forskningssjef i SSB Per Sevaldson. Følgende sitatet setter dagens nivå på innvandringen i et interessant historisk perspektiv.

«(…) Går vi etter dette alternativet så langt frem som til 2050, kommer vi opp i nesten en halv million innvandrere og like mange barn, barnebarn og barnebarns barn, i alt temmelig nær en femtedel av befolkningen. Det er vel lite realistisk å tenke seg at innvandringspolitikken ikke ville bli lagt om lenge før den hadde gitt slike resultater.»

Det er pseudonymet Blåfjell som på denne måten innleder sin artikkel Dagens innvandring i et historisk perspektiv. Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

Selvgode mediefolk

Mimisbrunnr om reaksjonene på «Makt - Myter – Media»

23.09.2013. Mannen bak pseudonymet Mimisbrunnr er i full gang med å lese Makt - Myter - Media, og har nylig kommet med en del betraktninger på Document.no. Her er noen utdrag:

Det er denne straksreaksjonen fra det mediale etablissementet jeg gjerne vil si litt om, i første rekke konsentrert rundt John Olav Egelands anmeldelse i Dagbladet, ”Utenforskapets opprør,” som jeg fant særlig typisk for makt-Norges refleksreaksjoner på denne type kritikk. Andre omtaler jeg har fått med meg er Per Anders Madsens ”Misnøyens katalog” i Aftenposten, Olav Kobbeltveits ”Avmektig brøl frå høgre” i BA (Bergensavisen; tidligere Bergens Arbeiderblad) og Terje Valestrands ”Odfjell bak opprør” i BT (Bergens Tidende). Titlene sier det meste om holdningen.

[...]

Intet er så ødeleggende for tillit som at man ikke er sannferdig i viktige spørsmål, og da er vi direkte inne på tematikken i ”Makt - Myter - Media” igjen. La meg ta et eneste eksempel, nemlig hvordan Arbeiderpartiet ikke har talt sant om det som skjedde i Norge før, under og etter krigen, et tema det særlig er Frode Fanebust, bokens redaktør, som legger fram. Feilfremstillingen har bidratt til å forskjønne den egne rollen i betydelig grad, hvilket er påpekt annetsteds av såvel Fanebust som mange andre fra den umiddelbare etterkrigstid av og fremover. Man har systematisk ”sminka brura,” altså seg selv for derved å gjøre seg så lekker som mulig overfor det norske folk. I betydelig grad og lenge har man lykkes, men sprekkene i kosmetikkmasken oppdages av flere og flere etter hvert. Mangel på ærlighet, erkjennelsen av at makthaverne unnlater å si ting som de er, har gjennom tiår slitt på samholdet i det norske samfunnet.

[...]

Egelands personlige holdning til bidragsyterne til ”Makt – Myter – Media” skinner tydelig gjennom i bokanmeldelsen og er lærerik for den naive leser som måtte ha gått ut fra at alle forfattere skal omtales med et minimum av ”fairness,” i alle fall i utgangspunktet; man har her å gjøre med en blanding av ulike mengder overbærende medlidenhet og forakt. Fremfor alt er anmelderen hoderystende over den manglende samfunnsinnsikt bokens forfattere legger for dagen og som gir seg konspiratoriske utslag grensende mot det paranoide. Således skriver han om det forhold at flere av kapittelforfatterne skriver pseudonymt: ”Noen av de giftigste artiklene er skrevet av personer som gjemmer seg bak et pseudonym, angivelig fordi de er redde for å miste sine jobber i det offentlige. Det påskuddet mangler enhver troverdighet.”

[...]

Enhver får spekulere for egen regning på hvorfor en mann som Egeland velger å se bort fra at det kan koste opposisjonelle dyrt å være for kritiske overfor hovedfortellingen om det moderne norske samfunnet: at Arbeiderpartiet tålmodig har lagt stein på stein og mot kronisk motstand fra de borgerlige har lykkes i å skape den moderne velferdsstaten, det beste samfunn som noen gang har eksistert på Guds grønne jord. Selv er jeg ikke spesielt opptatt av å ”omvende” hverken ham eller andre til å begynne å se forrige århundres norgeshistorie gjennom mer Ap-kritiske briller, selv om jeg er overbevist om at et slikt skifte ville gi en riktigere forståelse av hva som skjedde og skjer.

Det jeg derimot ikke finner meg i, er at Egeland og andre representanter for det radikale borgerskap fortsetter å insistere på at det er deres samfunnsforståelse som er den eneste riktige, den som skal formidles gjennom NRK og i avisene. Slike meningsmonopoler kan man opprettholde i ensrettede samfunn, og et slikt skal Norge ikke være. Denne samfunnsklassens eksklusive definisjonsmakt skal brytes. ”Makt – Myter – Medier” er ett bidrag til å revidere - i ordets beste betydning - den ensidige fortellingen om hvordan Norge ble en moderne stat og et moderne samfunn; andre har vært publisert før og nye vil helt sikkert komme.

Opposisjonelle bøker av denne typen bidrar til et genuint meningsmessig mangfold i landet ved å fortelle en alternativ historie som mange mener er mer sannferdig enn den selvangivelsen maktmenneskene autoriserer. At ikke journalister som Egeland evner å begeistres over et slikt faktum, er enda et tegn på at norsk presse for lengst har opphørt å være en viktig formidler av samfunnskritikk. Da kan vi godt klare oss uten den i forsøkene på å forstå oss selv og landet vi lever i og elsker.

Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

Jernbaneverket

Knusende rapport fra Capgemini

22.09.2013 (oppdatert 19.11.2014). Enheten som er selve hjertet i jernbanearbeidet i Norge - Signaltjenester hos Jernbaneverket - får en knusende dom i en fersk rapport. Mangel på tid, folk og styring fører til at viktig arbeid på jernbanen ikke gjennomføres, melder Dagbladet. En fyldigere reportasje om problemene finnes i Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Den manglende styringen merkes i en hverdag preget av alt for mye problemer, driftsavbrudd, sendrektighet og planlegging ihht kriterier som ikke nødvendigvis er optimale for samfunnet. Og siden mye tyder på at man i praksis ofte unnlater å gjøre bruk av ingeniørmessig barnelærdom om feiltoleranse, gir det ytterligere grunn til å spørre om politikerne driver med budsjettmessig sulteforing av Jernbaneverket. En fornyet satsing på å få et skikkelig jernbanetilbud her i landet bør være høyt på prioriteringslisten til den nye regjeringen.

Hat mellom innvandrergrupper

«Rasismen vi sällan pratar om»

17.09.2013. Søndag 8. september inntraff en alvorlig hendelse med rasistiske overtoner i Malmö. En afrikansk mann og hans halvannet (!) år gamle sønn havnet i alvorlig klammeri med en gruppe på rundt 13 andre innvandrere av antatt arabisk herkomst. Faren ble alvorlig mishandlet, og dessuten forsøkt kastet fem meter ned fra en gangbro. Saken er omtalt av blant andre NRK og Document (sistnevnte med en rekke lenker til svenske mediers omtale av saken).

HonestThinking kommenterer: Det er interessant å legge merke til at den antirasistiske websiden Slutpixlat mener at Misshandeln [är] frukten av rasisternas propaganda!: «Den fruktansvärda misshandeln i Malmö av en man som skedde inför åsynen på dennes 1,5-årige son är frukten av den främlingsfientlighet och rasistpropaganda som spys ut av bland annat Sverigedemokraterna och dess nära lierade på hatsajterna Avpixlat, Exponerat, Dispatch International och Fria Tider.» Dette ble skrevet på et tidspunkt da man fremdeles mistenkte at det var etniske svensker som sto bak mishandlingen.

Da det i stedet viste seg at det var innvandrere som sto bak, skulle man kanskje tro at redaksjonen i Slutpixlat ville trekke tilbake sine anklager, men beklagelser og selvkritikk ser ikke ut til å være det mest nærliggende der i gården. Man kom i stedet med følgende tilføyelse: «Enligt polisen i Malmö så ska det uppenbarligen röra sig om en etnisk grupp som givit sig på mannen i fråga. Det betyder dock inte att vi på något sätt ångrar vad vi i artikeln ovan skrivit om de som sprider främlingsfientlighet, rasism och hat.» Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at man fastholder anklagen om at mishandlingen må forstås som et utslag av det generelle samfunnsklimaet Slutpixlat sine meningsmotstandere har bidratt til. Det får man si er et spenstig resonnement.

Ellers har jeg med interesse lest hva svensk-iranske Damon Rasti skriver i Svenska Dagbladet under overskriften Rasismen vi sällan pratar om (min uthevelse):

Jag trodde länge att iranier var den mest rasistiska folkgrupp som existerade. Stolta, nationalistiska och nedlåtande mot andra folkgrupper. Född och uppvuxen i Iran fick jag lära mig att turkar, araber, svarta och många andra i princip var underlägsna människor. Än idag kan jag få höra folk med iransk påbrå tala illa om kurder och många andra enbart baserat på det faktum att de har en annan etnicitet.

När jag började prata om denna problematik med vänner som hade annat påbrå visade det sig vara likadant hos ett flertal andra invandrargrupper. Serber, turkar, araber och många fler hatade andra nationaliteter, dels utifrån historiska perspektiv men också enbart baserat på rasistiska fördomar, mot till exempel svarta eller romer. En bekant som är eritrean pratar ofta ofattbart kränkande om somalier. Denna rasism är också förvånansvärt öppet uttalad. Precis som med killen i tunnelbanan. Jag har nog aldrig hört så många grova påhopp på andra grupper som när jag pratar med folk med invandrarbakgrund. Särskilt folk som är äldre. De kan få ett kommunmöte i Vellinge att framstå som lika sympatiskt som Bamse.

Ett utmärkt exempel på hur denna rasism kan uttryckas är rapporter om exempelvis syrianer som röstar på Sverigedemokraterna, enbart på grund av att partiet visar avsky mot muslimer. Eller muslimer som hoppar på judar i Malmö av religiösa anledningar. Ofattbart, idiotisk och djupt tragisk på flera plan.

[...]

Min stilla undran är nu: När ska vi med invandrarbakgrund sluta med vår egen rasism? Hur ska vi kunna ställa etniska svenskar som uttalar sig rasistiskt till svars när en hel del av oss själva gör vårt bästa för att smutskasta varandra? Sverige är trots allt ett av de minst rasistiska länder när det gäller hur folk uttrycker sig gentemot varandra och talar om människor från andra länder. Det finns givetvis mycket att förbättra i Sverige kring dessa frågor, inte minst kring strukturell rasism. Men när ska ni med invandrarbakgrund som uttalar er nedsättande om andra invandrare förstå att ni sitter i samma båt som personerna ni baktalar? Att ni är hycklare som skämmer ut er med den okunskap och hat som ni sprider i vårt nya gemensamma land? Oavsett om det ter sig i form av skitsnack bland vänner eller påhopp på människor på gatan.

Vill ni ha ett mindre rasistiskt Sverige? Låt oss då börja med att behandla andra som också har kommit hit från andra länder och delar vårt utanförskap med största respekt och empati, samt ett minimalt hat. Det är vi skyldiga varandra.

Les innlegget i sin helhet i SvD.

HonestThinking kommenterer: Her står det mye bra, og det er ikke vanskelig å gi sin tilslutning til det meste av det Rasti legger frem. Det virker imidlertid som om han vil noe mer enn bare å få slutt på rasisme eller etnisk basert hat; Rasti vil tilsynelatende også ha slutt på at folk er etnosentriske (altså at de generelt identifiserer seg med, og derfor helst forholder seg til, mennesker fra samme etnisk gruppe som dem selv). Da er man dessverre over i ønsketenkningens verden. Menneskets natur lar seg ikke endre sånn uten videre, og dette er utfordringer som kommer til å bli stadig mer synlige etter hvert som ett av verdenshistoriens største, sosiale eksperimenter ruller videre.

Gules ekstremismedefinisjoner

Drøftes av Olav Rune Ekeland Bastrup

16.09.2013. Lars Gules bok om ekstremisens kjenntegn er til forveksling lik en diagnosemanual. Men å definere objektive standarder for ekstremisme er ikke mulig. Det er mennesker som er ekstreme, ideologier er det kun sekundært. Det er Olav Rune Ekeland Bastrup som skriver dette i sin VD-artikkel Tre tanker om Lars Gule og det ekstreme. Han fortsetter (kursiv i original):

Gule skiller i boken Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar (Spartacus 2012) mellom to hovedformer for ekstremisme: Deskriptiv og normativ ekstremisme. Den første kjennetegnes ved forestillinger som bryter med «vår beste kunnskap» om virkeligheten, den andre ved ideologiske eller religiøse overbevisninger som sier noe om hvordan verden er eller bør være som bryter med omforente moralske normer og verdier, så som menneskeretter og demokrati. Så langt gir jeg min tilslutning. Utsagn om virkeligheten som er mot all kunnskap, er ekstremt. Likeså er religiøse eller ideologiske normer som bryter med allmenn kunnskap om godt og ondt, og som ikke har alle menneskers felles beste som mål, klart ekstreme.

Gule erkjenner at begrepet «vår beste kunnskap» nødvendigvis er relativt og vil måtte omprøves av ny og bedre kunnskap. Jeg ser likevel ikke annet enn at hans bruk av begrepet er så statisk at både Kopernikus, Galilei og mange med dem vil måtte falle inn under definisjonen av deskriptiv ekstremisme, mens Erasmus Montanus, som jo var helt på linje med «vår beste kunnskap» da han hevdet at jorden er rund og Mor Nille ikke kan fly, går fri. Likeså faller som en bonus for humanetikeren enhver religiøs forestilling, uavhengig av om det er Gud eller det flyvende spaghettimonster man tror på, inn under den deskriptive definisjon.

Det er mennesker som er ekstreme, ideer er det kun sekundært
Problemet med en slik definisjon er forutsetningen om at «vår beste kunnskap» kan objektiveres uten hensyn til hvordan kunnskap fortolkes og benyttes. Enhver som vil søke «enda bedre kunnskap» risikerer da – i alle fall i prinsippet – å få merkelappen ekstremist klebet til seg.

Dette forteller meg at den definisjonsmessige maskevidde er for stor [sic!], at begrepet ekstremisme ikke er brukbart for alt Gule benytter det til, samt at Gules definisjoner er forankret feil sted. Det er mennesker som er ekstreme, ideologier og forestillinger er det kun sekundært, fordi mennesker har vært det først. [...]

[...]

Min første tanke falt på Evang og Scharffenberg
Min første tanke etter å ha lest Gules bok falt på rasjonalistene og humanistene Karl Evang og Johan Scharffenberg og deres forsvar for rasehygiene. [...]

[...]

Min andre tanke falt på storinkvistor Gui
Min andre tanke falt på storinkvisitor Bernardo Gui, en særdeles intelligent mann og av legning en iskald rasjonalist. [...]

[...]

Min tredje tanke falt på fru Mozart
Min tredje tanke falt på fru Mozart da hun tok sin sære sønn med til legen og lurte på om det var noe i veien med ham. Men legen svarte: «Fru Mozart, det feiler Deres sønn ingen ting. Han er tvert imot et geni!» I dag ville nok legen sagt noe slikt: «Fru Mozart, jeg beklager å måtte meddele Dem at Deres sønn har Aspergers syndrom».

I sin definisjonskåtskap har Gules bok fellestrekk med en psykiatrisk diagnosemanual. En diagnosemanual fungerer omtrent som Ole, Dole, Doffens Hakkespettbok som man kan slå opp i når det er noe man lurer på. [...]

[...]

Kan vi helt tro på Gules ærlige hensikter?
Ekstremisme må altså primært forstås ut fra vår kunnskap om mennesket og de ytre betingelser som gir den grobunn. De ytre betingelsene er det nemlig - i motsetning til de ekstreme forestillingene selv - mulig å bekjempe ad rasjonell vei. Åpenbart finnes det i det moderne samfunn en rekke betingelser for ekstremisme. Vårt samfunns krav til konsensus har et potensial til å akkumulere aggresjon og dermed ekstremisme hos mennesker som føler de aldri blir hørt. Den som ikke blir hørt, må skrike. Ikke alle evner å argumentere etter rasjonalitetens forfinede diskurs. Skytebasen Arnold Juklerød kunne det ikke. Han beveget seg lettere i dynamittens og kruttets verden, men i språkets var han ikke like hjemme. Han fyrte av ord slik han hadde lært å fyre dynamitt. Det som kom ut, lød både ekstremt og forvirret. Sykt, sa psykiaterne. Og Juklerød måtte sprelle i diagnosenes nett.

Man skal være særdeles forsiktig med ord når de brukes autoritativt til å beskrive mennesker med mindre makt over begrepene enn en selv. Det grenser til autoritært overgrep å klebe belastende ekstremismedefinisjoner til meninger eller ytringer fordi de er bisarre dersom de egentlig ikke er annet enn normalvariasjoner av det menneskelige på godt og ondt. Ekstremisme er som galskap fenomener på regnbuefargede, glidende skalaer. Vi har intet presist instrument til å definere et endegyldig punkt som skiller det ene fra det andre.

Innebærer dette at jeg underbetoner det innholdsmessige ved ekstreme ideer og psykologiserer ekstremismefenomenet bort i tåka? Nei. Ekstreme forestillinger skal avkles og imøtegås på sine egne påstander, på sin mangel på sammenheng og fornuft, ikke på hva som står i hakkespettboka til Gule. Til det skal vi bruke vår forstand, vår ytringsfrihet og vår følsomhets store palett. Særlig skal vi avkle den ekstremisme som er farlig for samfunnet, som farer med falskspill og har vold, utnyttelse av andre mennesker og tvang i sitt skjød.

Men lavere på skalaen finnes en rekke fenomener som ved nærmere kjennskap mer er å regne for bisarre enn egentlig ekstreme, og som ligger innenfor hva vi må tolerere uten å få Gules merkelapper på seg. Med Gules store hov ned i materien blir enhver som har en religiøs tro, enten denne ytrer seg som blind bokstavtro eller som en søkende, åpen og ydmyk tro, erklært for deskriptive ekstremister. Mener Gule virkelig det? Kan vi tro at humanetikeren har helt ærlige hensikter når han under dekke av en tvilsom objektivitet forsøker å etablere som premiss for fremtidig samfunnsdebatt at alle med en religiøs tro er deskriptive ekstremister? Ekstremismebegrepet er da ikke bare dekonstruert inntil meningsløshet, det kan også med full rett spørres om det da ikke er Gule selv som setter seg i en ekstrem posisjon. For da lukker Gule forståelsesrommet og avskjærer muligheten for samtale før den har funnet sted. Han er en fange av sine egne flotte begreper. Etter min definisjon oppfyller da Gule ett av de viktigste kriterier for ekstremisme: mangel på ydmykhet og åpenhet.

Les artikkelen i sin helhet på Verdidebatt. En kortere versjon av artikkelen er publisert i Vårt Lands papirutgave 16.09.2013.

Den vestlige sivilisasjon

Mer unik enn mange er klar over

15.09.2013. I flere tiår har en hær av revisjonistiske historikere gjort sitt beste for å bagatellisere vestens bidrag til verdenshistorien. Mye tyder på at disse historikerne ikke bare tar feil, men at de i mange tilfeller også er uredelige. En av dem som går grundig til verks for å tilbakevise budskapet fra de anti-vestlige historikerne, er professor Ricardo Duchesne (som for tiden forsker på «multiculturalism and the identity crisis of the West»). Les min omtale av hans bok på Verdidebatt.

Sarkasmer og harselas

Eventyret om sprithandlerens sønn som ble konge i verdens rikeste land

11.09.2013. Boken Makt - Myter - Media inneholder et bidrag fra pseudonymet Lektor Tørrdal. Her er et utdrag fra hans spissformulerte harselas med arbeiderpartistaten:

Historien kan minne om hvordan det ottomanske rikes herskere rekrutterte sine byråkrater og medhjelpere fra folkegrupper de ellers undertrykte: de kristne i utkantene av det ottomanske riket. Det var disse som ble sultanens mest tro tjenere, som janitsjarer (ved hoffet i Istanbul) og mamelukker (i Egypt). Gjennom å ta dem fra sine foreldre mens de ennå var barn, fra sitt opprinnelige miljø, og utdanne dem til gode tjenere, fikk de muslimske herskerne sine mest lojale undersåtter, som visste hvem de hadde å takke for sin høye posisjon.

På samme måte ble den norske arbeiderklassens barn nå sendt hjem gjennom et skolesystem der de skulle sosialiseres til sin nye rolle som byråkrater. Fremmedgjort fra sin bakgrunn, og med akkurat passe mye kunnskap: nok til å skrive rapporter og si nei til kravstore klienter, men ikke nok til å avsløre feil og mangler i systemet. De som ikke ble byråkrater, ble skolert til en annen viktig rolle: den som kongens budbringere: journalister, mediefolk, intellektuelle. Også de passe fremmedgjort, og med akkurat passe mye kunnskap: nok til å kunne formidle herskernes budskap om drømmelandet Norge, men ikke nok til å avsløre maktspill og hulheten i propagandaen. Det var spesielt viktig at de ikke kunne for mye om tall og statistikker, for slik kunnskap er farlig å ha på avveie: Det er jo herskernes privilegium å bruke tall og statistikker for å skape et best mulig bilde.

Det var også viktig å lære opp de nye budbringerne til å holde befolkningen engasjert i saker som egentlig var uten betydning, men som ble fremstilt som det viktigste i verden. Som kampen for «likelønn», som egentlig var gjennomført (det er forlengst ulovlig å gi ulik lønn til kvinner og menn), men som media likevel fortsatte å terpe på. Eller hva Norge burde gjøre i Niger. Det var også viktig å holde oppmerksomheten på det overflatiske politiske spillet, mens de viktige avgjørelsene ble tatt andre steder enn i Stortingets vandrehall, og i hvert fall ikke diskutert i NRK.

For å holde befolkningen uinformert, måtte man passe på at kvaliteten på utdanning og forskning ikke ble for høy. Noe av dette gikk av seg selv: De store kullene som ble sendt ut i universiteter og høyskoler ble ikke fulgt opp av flere kvalifiserte lærere, slik at studiekvaliteten sank automatisk.

Spesielt gjaldt dette de åpne studiene innen samfunnsfag. Herfra fikk man horder av nyutskrevne studenter uten særlige kunnskaper, men med papirene i orden (man hadde ordnet det slik at det nå var omtrent umulig å stryke), som befolket de nye stillingene i byråkrati og media.

Dette var på kort sikt en vellykket strategi for de nye makthaverne, som på denne måten fikk seg en lojal tjenerklasse som ikke stilte kritiske spørsmål. Og oljen sørget for at pengene strømmet inn uansett. Men så begynte følgene å vise seg: Den kunnskapsmangelen som gjorde det mulig for de nye herskerne å befeste sin posisjon, gjorde at samfunnet begynte å slites i sammenføyningene. For selv om byråkratene var mange, og gjorde minst mulig, så var det avgjørelser som skulle tas, og kontrollsjekker som burde vært tatt. Fordi dette ikke ble gjort, og ingen sa noe, begynte det etter hvert å rakne på stadig flere felter i samfunnet: Sykehus stanset opp fordi ingen fikk datasystemene til å virke. Veiene sprakk opp om våren. Togene stanset fordi ingen kunne ordne signalsystemene, det samme skjedde stadig oftere på flyplassene. Datasystemene som folk brukte til å betale med, og som de trodde de kunne stole på, sviktet, og ble lagt åpen for hackere. Folk torde ikke lenger sende ungene i barnehagene, fordi de ikke var kvalifisert personale der. Til slutt begynte selve gullfuglen å skrante: Oljevirksomheten ble hindret fordi det ikke var fagfolk nok. I mens sendte skolene ut stadig flere dansere og litteraturvitere.

Les mer på Document.no.

Trygghet

Personer som demonstrerer i praksis at de er voldelige og farlige, bør ikke slippes løs på samfunnet.

05.09.2013. Noen hevder at den rødgrønne regjeringen har ansvaret for at en ung kvinne nylig ble voldtatt og drept i nærheten av Ålesund. Det er formodentlig en ganske så urimelig anklage. De fleste partier på Stortinget har gjennom flere tiår ført en snillistisk politikk overfor alvorlig kriminalitet, hvilket i hvert fall et stykke på vei er et speilbilde av stemningen i befolkningen. Det har neppe noen særlig hensikt å skylde på andre enn systemet og oss selv.

Derimot er det på tide at vi får en dyptpløyende debatt om hva slags folk som skal gis mulighet til å være en del av samfunnet, og hvem som har stilt seg i en slik posisjon at de ikke kan slippes løs blant vanlige folk.

Når Dagbladet kan fortelle at «Den drapssiktede 23-åringen har truet politifolk med mafia, drap og voldtekt», Aftenposten melder at «Siktede tidligere dømt for vold og drapstrusler», og man dessuten får forståelsen av at mannen ventet på å få sone for nye og ikke helt ubetydelige forhold, må det være lov å påpeke at dette ikke er bra. Hvorfor i all verden får tikkende bomber av denne typen gå fritt rundt blant folk?

Rett som det er leser vi om sakesløse mennesker som blir tilfeldige ofre for innbrudd, overfall, ran, voldtekter, drap og andre grove forbrytelser. I mange tilfeller kunne dette ha vært forhindret dersom disse hadde vært luket vekk fra samfunnet, og/eller ikke hadde vært sluppet inn i landet i det hele tatt. Er det ikke nokså åpenbart at forestillingen om at denne typen forbrytere vil bli snille bare vi behandler dem pent, er forfeilet? Hvor mange kvinner og barn, samt andre uskyldige mennesker, skal måtte ofres før vi legger om kursen?

Og som et aldri så lite apropos (selv om landets mest nybakte morder neppe er asylsøker): Selv vanligvis så forsiktige Vårt Land forlanger i dag på lederplass, under overskriften «Ut med dem», at man nå må ta i bruk hardere virkemidler mot kriminelle 'asylsøkere'. Amen!

PS: Den snillismen som hvert år sørger for at en rekke menneskers liv legges i grus, eventuelt avsluttes på grufullt vis, har utvilsomt komplekse, bakenforliggende årsaker. Mitt stalltips er at det er særlig to faktorer som gjør seg gjeldende her.

Den ene er at mange i Vesten i omtrent hundre år nå, og helt særlig etter 1945, har anstrengt seg til det ytterste for å bortforklare at mennesket er et biologisk vesen, med alt hva det innebærer av drifter og skumle tilbøyeligheter. Men, selvfølgelig, når man hele tiden insisterer på at virkeligheten er annerledes enn hva den faktisk er, da blir også de foreslåtte løsningene på aktuelle utfordringer mer eller mindre feilslåtte.

Det andre er at den 'humanismen' vi som samfunn holder oss med, i praksis er blitt et religionssubstitutt. Vi forsøker med andre ord å fylle det post-kristne vakuumet med verdier og prinsipper som skal erstatte alt det avlegse dillet kristendom og andre åpenbaringsreligioner har holdt seg med gjennom utallige generasjoner. Vel, kanskje det er mer livsvisdom i de gamle religionene enn hva Dawkins og Dennett, Harris og Hitchens, samt alle mulige andre bedrevitere og kjekkasser vil ha det til? Kanskje den nye og vidunderlige verden der enkelte politiske partier påtar seg kirkens rolle, likevel ikke blir så vidunderlig når det kommer til stykket?

Ytringsfrihet under press

Også offentlige ansatte må kunne si dumme ting uten å miste jobben

05.09.2013 (oppdatert samme kveld). Vi må passe oss så vi ikke ender opp med et paranoid anmeldersamfunn der sleivspark og ubetenksomheter (eller til og med gjentatte dumheter) kan føre til at man plutselig og uten forvarsel mister jobben.

Lars Akerhaug, journalist for Minerva, skriver etter min mening balansert og fornuftig om den oppsagte politimannen Stein-Robin Kleven Bergh i Hedmark (se to stk oppslag nedenfor). Her er utdrag fra Akerhaugs artikkel (lenke i original):

Politimannen Stein-Robin Kleven Bergh i Hedmark har fått varsel om oppsigelse, blant annet fordi han skal ha kalt Jens Stoltenberg «krapyl». Vi kjenner ikke hele bakgrunnen for hvorfor han er oppsagt, men det har allerede kommet frem at det ikke er første gang det stormer rundt mannen. Det kan derfor være gode grunner for at Hedmark politidistrikt mener mannen ikke er skikket til stillingen. Det er forhastet på forhånd å prosedere saken i mediene, slik enkelte eksperter gjorde mandag.

Allikevel er det viktig å påpeke at omtalen av Stoltenberg som «krapyl» ikke er en god nok oppsigelsesgrunn.

«Lojalitetskravet skal ikke håndheves på en måte som innebærer en nedkjøling av offentlig ansattes vilje til å ytre seg om politikk og andre samfunnsspørsmål», skriver Dagbladet på lederplass tirsdag 3. september.

Gunnar Tjomlid argumenterer på sin blogg for at det bør stilles høyere krav til en politimann som ytrer seg i offentligheten enn til andre. Tanken er at en politimann forvalter et verv på vegne av oss og at det derfor må stilles høyere krav til en slik tjenestemann enn oss andre.

«Ingen nekter Bergh å ytre seg kritisk om Stoltenberg eller andre, men å gjøre det offentlig iført politiuniform, er kanskje ikke like greit.»

Det er vanskelig å finne belegg for Tjomlids oppfatning i gjeldende regelverk. I de «etiske retningslinjene for statstjenesten» går det for eksempel frem at man skal være forsiktig med å ytre seg om eget fagfelt enn om andre saker. For eksempel kan det være problematisk om man som politimann ytret seg om en sak man jobbet med. Men det er vanskelig å forstå at en ytring om statsministeren, uansett hvor tåpelig den er, i seg selv skal være grunn til avskjedigelse.

[...]

I alle de tre sakene finnes det to sider av saken, arbeidsgivers og arbeidstakers. Men faren er at reaksjoner i slike enkeltsaker bidrar til en reell eller opplevd begrensing av ytringsfriheten til offentlige ansatte, en tredjedel av alle yrkesaktive. Et av problemene er at de helt uavhengig av realitetene i saken kan bidra til å skape et inntrykk av at det gjelder andre regler for offentlige ansatte enn folk flest. Da har vi i tilfelle et problem.

Les Akerhaugs artikkel i sin helhet hos Minerva.

Signaturen Olsen mener Akkerhaug har vært tendensiøs i sin fremstilling av saken, og avslutter sin merknader (som finnes i kommentarfeltet under Akkerhaugs artikkel) slik:

Den bestemmelsen Kleven Bergh er avskjediget etter, lyder slik:

§ 15. Avskjed.
En embets- eller tjenestemann kan avskjediges når vedkommende:
a. har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter,

b. ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.

Akerhaug har rett i at staten er en stor arbeidsgiver. Tross dette er ikke avskjed etter Tjenestemannsloven hverdagskost i landet.

Som hovedregel går ikke staten til avskjed uten å på forhånd ha innhentet råd fra de beste arbeidsrettsjuristene som kan kjøpes for penger. Som hovedregel går ikke staten til avskjed uten å være sikker på at den vil vinne frem i en eventuell rettssak. Ivrige etatsjefer og mellomledere i staten får ikke frie tøyler til å avskjedige tjenestemenn etter innfallsmetoden.

Etter å ha gjort meg kjent med saken via mediene, er jeg kommet til at staten helt sikkert vil få domstolens medhold i at Kleven Bergh kan avskjedigess etter tjenestemannsloven. Jeg er også overbevist om at staten har forberedt saken lenge og grundig. Dessuten sier mine instinkter at bak denne langvarige og smertefulle prosessen ligger en form for menneskelig tragedie.

I det hele tatt kan det se ut som om Akerhaugs foretrukne vinkling av denne saken ikke har til hensikt å belyse saken på en så god måte som mulig. Hensikten ser ut til å være å presentere denne saken tilstrekkelig ensidig til at den passer inn i et overordnet politisk narrativ.

Les kommentaren i sin helhet ved å se hva Olsen skrev 4. september, 2013 kl. 14:05 under Akerhaugs artikkel.

Tilføyelse 06.11.2013: Kalla Stoltenberg krapyl - får att jobben som politi. Stein-Robin Kleven Bergh fekk sparken etter at han kalla Jens Stoltenberg for eit "krapyl". Nå har politiet sitt sentrale tilsetjingsråd bestemt at han får att jobben.

Politimester Bakke

På tide at det statueres et eksempel?

03.09.2013 (oppdatert 04.09.2013). En erfaren politimann har i et øyeblikks ubetenksomhet kommet i skade for å omtale landets statsminister som 'krapyl' på FaceBook. Denslags flåsete språkbruk bør vi alle avstå fra, ikke minst de som har stillinger som forutsetter tillit, og det er rimeligvis på sin plass at den løsmunnede politimannen får en reprimande. Politimesteren i Hedmark, Tormod Bakke, nøyde seg imidlertid ikke med det; han ga ganske enkelt mannen sparken.

Dette er en såpass kraftig overreaksjon at det er grunn til å rette et kritisk søkelys mot politimester Bakke. Kan det være at han er medlem av, eller har nære kontakter i, Arbeiderpartiet? I så fall er han hildet. Og dersom Bakke har gitt en mann sparken i en sak der han har personlige interesser, da har han formodentlig begått et mer alvorlig overtramp enn den løsmunnede politimannen. Nå er det neppe så enkelt som at Bakke sitter med ansvaret helt alene, men man kan jo spørre om hvor uhildede de var de som bakket ham opp når han nå så sitt snitt til å kvitte seg med en politisk rival.

Christian Skaug kommenterer saken under overskriften Maktfullkomment hykleri. Han avslutter slik:

Det er vanskelig å se at Kleven Bergh med sine 30 års tjeneste har gjort seg fortjent til noe mer enn en mild irettesettelse, mens politimesteren ved ikke å reagere med magemål har gjort seg skyldig i det italienerne kaller “å gå over fra å ha rett til å ha urett”.

Den avskjedigede politibetjenten har varslet at avskjedigelsen vil bli påklaget, og godt er det.

Men mon tro om Bakke med sin hysteriske overreaksjon har opptrådt på en slik måte at han selv har den fornødne tillit?

Nå er det vel tvilsomt om tanken på egne mulige regelbrudd en noe som streifer forværelset til hjernen på en apparatsjik som utøver sitt maktfullkomne hykleri, men for rimelige personer er det umulig ikke å tenke at bestemmelsen oppgitt som begrunnelse for avskjedigelsen av politibetjenten, utmerket godt kunne komme til anvendelse på herr politimesteren.

Les Skaugs kommentar i sin helhet på Document.no.

Ytringsfriheten skvises

Stadig lavere terskel for å miste jobben

02.09.2013. Visse meninger tåles ikke lenger i det offentlige Norge. De har lenge vært utsatt for angrep og rop om sanksjoner fra en hissig falang av mennesker, fra Per Fuggeli til Thomas Hylland Eriksen. Det nye er at regjeringen og Det norske Arbeidarparti ser ut til å ha gitt klarsignal om at sanksjoner skal settes i verk mot mennesker som krysser en usynlig grense. De risikerer å miste jobben.

Sist ut er politimannen i Eidskog, Stein-Robin Kleven-Bergh, som er avskjedighet for å ha kalt statsministeren for “krapyl” på facebook. Han er den andre på kort tid. Kjetil Korslund ble oppsagt som stortingsreferent etter at journalister fikk nyss om at han hadde kalt AUF-leder, Eskil Pedersen, for “barneofrer”, også det på facebook. Stortingets administrasjon ga ham øyeblikkelig sparken.

Les videre på Document.no. Se også her, samt VG Nett.

HonestThinking kommenterer: Dette er jo noe å tenke på for Dagbladets kommentator John Olav Egeland, som i sin omtale av boken Makt, myter, media presterte å skrive følgende (min uthevelse): «Noen av de giftigste artiklene er skrevet av personer som gjemmer seg bak et pseudonym, angivelig fordi de er redde for å miste sine jobber i det offentlige. Det påskuddet mangler enhver troverdighet.»

Den som mangler troverdighet på dette punktet, er imidlertid Egeland selv. Ikke bare er hans påstand åpenbart usann, den er også uhyre frekk. Egeland vet nemlig utmerket godt at medias generelle opptreden etter 22/7 (der han selv leverte sterke bidrag) var medvirkende årsak til at min daværende arbeidsgiver så seg nødt til å tilby meg en sluttpakke kort tid etter at jeg hadde vitnet i Breivik-saken i juni 2012. Dokumentasjon på dette finnes i min artikkel En politisert rettssak (Samtiden, nr 1, 2013). Se også en forkortet versjon av denne artikkelen som ble trykket som kronikk i Klassekampen.

War and Democracy

Essaysamling av Paul Gottfried

01.09.2013. Det begynner å bli noen år siden jeg første gang ble oppmerksom på Paul Gottfried, men siden da har jeg hatt ham høyt på listen over forfattere og kommentatorer hvis oppsamlede kunnskap man ikke kan annet enn bli imponert over. For en tid siden leste jeg hans bok War and Democracy (en essaysamling). Jeg føler meg ikke kvalifisert til å anmelde denne boken, men kan i det minste si at jeg hadde stort utbytte av å lese den. Særlig synes jeg hans betraktninger om jødiske intellektuelles holdninger til (les: hat mot) det (post-)kristne Vesten var spesielt interessante og tankevekkende (Gottfried er selv jøde). Se min VD-artikkel om Gottfrieds bok.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

Sitat

For min del kan Vesten gå til helvete.

Biskop Desmund Tutu, Årgangs-Tutu, Vårt Land, 31.07.2013 (side 11)

Kanskje skjedde det noe på et morgenmøte i en avisredaksjon i Oslo. Vi diskuterte en bølge av gruppevoldtekter i hovedstaden. En journalist hadde gravet frem tall som viste at det store flertallet av gjerningsmennene var asylsøkere fra Somalia. «Det går det ikke an å skrive om», var reaksjonen fra nyhetssjefen.

Lars Akerhaug, En tur til psykologen kanskje?, Minerva, 29.07.2013

Storbritannia tilhøyrer ikkje Cameron, Blair eller det britiske folket. Det høyrer til Allah, og hans lover må implementerast.

Anjem Choudary, sitert av TV2, 19.07.2013

Det er få som setter spørsmål ved den radikale humanismen som ble toneangivende innen kulturen i Vesten. Krarup og Tidehverv kaller det en løgnaktig humanisme: “En gjennomgripende løgnaktighet som går gjennom humanismen”.

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

Volden lå svanger i dette menneskesynet som ikke tålte noen andre oppfatninger. Da revolusjonen brøt ut startet terroren nokså umiddelbart. Giljotinen arbeidet, angiveri florerte og menneskene ble feige og så bort når venner og naboer ble ført bort. Dette er den revolusjonen vi feirer som begynnelsen på våre moderne opplyste samfunn. Slagordet Frihet, likhet, brorskap hadde derfor en bitter bismak. Er det ikke også mange av dagens honnørord som har det?

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

Så spørsmålet er: hvordan håndterer vi dette fenomenet med masseimmigrasjon, som er et relativt nytt fenomen? Den viktigste innsikten til ny, seriøs forskning er at manglende økonomisk og kulturell integrering skaper en ekstremt farlig sosial situasjon. Hvis du tviler på dette, ta en tur gjennom Londons østkant, banlieuene i Paris eller forstedene i Stockholm som nylig var i flammer. Du vil se kroniske integreringsfeil.

Niall Ferguson, intervjuet av Torbjørn Røe Isaksen, Minerva, 27.06.2013

Kritikere av Fritt Ords har hevdet at [Peder Are Nøstvold] Jensen ytrer seg fritt på nettet og i aviser, og at hans ytringsfrihet dermed er ivaretatt. Nei, sier jeg, ikke så lenge han nektes adgang til arenaer som er åpne for hans ideologiske motstandere.

Sara Azmeh Rasmussen, La Fjordman skrive bok, NRK Ytring, 17.06.2013

Og burde ikke den politiske debatten etter 22. juli ta sikte på å skape dialog mellom ulike politiske posisjoner, slik at vi unngår å låse oss i polariserte fronter?

Svein Østerud, Debatten som forstummet, Prosa, Nr 3 / 2013 (side 38)

Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenner streif av to ganger i året hvis man er heldig. Jeg søker ikke lykke, jeg søker tilfredshet, jeg søker tilhørighet. Det er mye, mye viktigere.

Anne Holt, til Natt & Dag, sitert i Vårt Land, 20.06.2013 (side 3)

Den här gången höll de på i fem dagar. Sedan blev de trötta och gick hem. Det var varken polis eller föräldrar som fick dem att sluta kasta sten och bränna bilar – de blev bara trötta. [...] Upploppen för en månad sen var bara en försmak av det som kommer att drabba Sverige. Ungdomar som känner utanförskap och radikaliserade unga är en tickande bomb.

Ali al-Djaber («själv troende muslim ... aktiv fritidsledare sedan fem år tillbaka»), Jag har förlorat många ungdomar, Expressen, 17.06.2013

De skriver bare om muslimer og «alle oss andre». Annen forskning på innvandrere i Vesten viser at det som har mest å si er etnisk tilhørighet.

Olav Elgvin (islamforsker, Fafo), kommenterer en undersøkelse (utført av Fafo, UiO og Civita) om ulike gruppers holdning til rettsstaten, Vårt Land, 15.06.2013 (side 25)

Man kan ikke si at vi ikke vil gi opphold til asylsøkere fra Somalia fordi de ikke integreres. Det blir for dumt.

Amal Aden, kommenterer uttalelser fra Morten Ørsal Johansen (innvandringspolitisk talsmann, Frp), - Somaliere har vanskeligere for å bli integrert enn andre, Dagbladet, 10.06.2013

Siden nazismen og kommunsimen har vi ikke set noget så hadskabende og racistisk som multikulturen. Som jeg gang på gang har påvist er dens implicitte præmis Verdenskommunisme. Uden denne præmis falder alle multikulturens rationaler sammen som et korthus og den viser sig at være et simpelt og råt overgreb, som sine ideologiske forfædre. Den er helt enkelt illegitim.

Søren Ferling, Verdidebatt, 03.06.2013

Frykten er ikke velbegrunnet. Den er overdreven. Det viser nettopp uttalelsene til den aktuelle politikeren.

Lars Gule, Ingen trussel mot demokratiet, Verdidebatt, 02.06.2013. Gule kommenterer den siste tids opptøyer i Sverige og et bekymret leserinnlegg i Borås Tidning av politikeren Olle Engström (Moderaterna)

Nei, Anfindsen er ikke en nyttig stemme. Han kaster bort sitt talent på å formidle ekstreme virkelighetsoppfatninger og normativt forkastelig posisjoner - nemlig rasisme. Joda, han formulerer seg sivilisert og forsøker å belegge sine påstander. Men gjør det dårligere, langt dårligere, enn mange klimaskeptikere som benekter den vitenskapelige konsensusen omkring menneskeskapte klimaendringer.

Lars Gule, Intet å lære av Anfindsen, Verdidebatt, 01.06.2013

Om det finnes [intelligensmessige] forskjeller mellom etniske grupper, er et godt utforsket felt. Men jeg akter ikke her å gjengi andres resultater, langt mindre gi uttrykk for min egen mening. Ellers måtte jeg leve med frykten for å bli bombardert med egg under forelesningene. Dessverre er det ikke mulig å diskutere dette på fornuftig vis.

Professor Detlef H. Rost, Der Spiegel, 06.05.2013 (oversatt av HT)

Racisme og fremmedfjendskhed skal kriminaliseres og jages. I et demokrati går det ikke an at finde på undskyldninger, f.eks. at der er noget galt med flygtninge- og indvandrerpolitikken.

Svensk rigsdagsmedlem, 1997, sitert av Morten Uhrskov Jensen, Jyllands-Posten, 22.04.2013

[...] og alle seriøse advokater bør jo vite at man ikke går ut offentlig med opplysninger fra klientmøter.

Geir Lippestad i sin bok om Anders Behring Breivik (side 138), sitert av Mona Høiness, Det vi ikke kan stå for, Aftenposten, 06.05.2013

Lippestads problem er at han snakker der han skulle tie, mens media tier der de skulle snakke.

Anders Ulstein, En kritisk offentlighet?, Document, 22.04.2013

Å svekke folk sine utsagn gjennom å mistenkeliggjøre eller bannlyse deres politiske ståsted er debattmessig grovt usaklig.

Ben Økland diskuterer Vårt Lands intervju med Tor Bach (se nedenfor), Verdidebatt, 20.04.2013

[Tor Bach, redaksjonssekretær i magasinet Vepsen,] mener ekstreme synspunkter normaliseres ved at ekstreme personer har fått større plass i avisdebatten.
- Redaktørene hyller sin egen ytringsfrihetsfundamentalisme. Man behandler ekstreme synspunkter som verdifulle, normale meninger. Redaktørene preges av en fullstendig udokumentert tankegang om at dersom man setter disse meningene på trykk, vil det hindre vold.
Bach peker ut Aftenposten som versting.
- De lar de villeste raseteoretikere og konspirasjonsteoretikere slippe til på kronikkplass. Kritikere stemples som motstandere av ytringsfriheten. Man har et tungt ansvar hvis man normaliserer ekstreme synspunkter fra mennesker som mener at afrikanere er mentalt tilbakestående, at europeere er genetisk mer høyverdige og at muslimer er her for å overta landet.

Aftenposten refses av ekstremistjeger, Vårt Land, 19.04.2013

Rasistisk er lettare; det kan definerast: meiner du at visse menneskegrupper står over andre, er du rasist. (Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.)

Professor Sylfest Lomheim, i sin faste språkspalte i Klassekampen, 17.04.2013

Uansett hvilken side av det ideologiske spekteret meningene måtte komme fra, er det takhøyde for dem i Aftenposten – enten skribentene heter Amal Aden, Magnus Marsdal, Bjørn Stærk eller Mohammad Usman Rana.

Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør, Aftenposten, 13.04.2013

Drep forestillingsevnen, lobotomér hjernen, kastrér og operér! Bare da kan kjønnene bli like. Inntil da må vi leve i naturens demoniske turbulens.

Camille Paglia, sitert av Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 16

Feminismen har overskredet sin egentlige misjon om å søke politisk likhet for kvinner, og har endt opp med å avvise omstendighetene, det vil her si den menneskelige begrensningen som ligger i naturen eller skjebnen.

Camille Paglia, intervjuet av Birgitte Hiutfeldt Midttun, Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 19

Det genetiske vrøvlet til Ole Jørgen Anfindsen og andre er i vår tid avvist som uvitenskapelig vissvass.

Ben Økland, Grenseløst sludder, Verdidebatt, 02.03.2013

Politisk ekstremisme er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

John Olav Egeland, Det ekstreme venstre, Dagbladet, 11.02.2013

Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme [sic] høyresida, står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.

John Olav Egeland, En ekstrem konkurs, Dagbladet, 06.06.2012

De har ekstreme meninger, men de er ikke syke av den grunn.

Annemarte Moland, introduserer fire av vitnene i Breivik-saken for seerne, NRK, 05.06.2012

Nordmenn er ikke så fordomsfulle som du, Strømmen og Gule later til å tro: nordmenn aksepterer de fleste, men vi aksepterer ikke tilbakestående verdisystemer og verdensanskuelser og spesielt ikke anskuelser som institusjonaliserer jødehat, homohat, kvinneforakt og forakt for annerledes tenkende.

Kommentar av innsenderen Filosofen, på Olav Elgvins blogg Muslimprosjektet

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Twittermelding fra Simon Fors (vänsterpartistisk lokalpolitiker), sitert av Avpixlat

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommeri i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon Magazine)

- Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?
- Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater.

Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012

Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Inga Bejer Engh, til Vårt Land (side 28), 01.12.2012

Kristendommen er en viktig del av det å være norsk. Den skal selvsagt ha særfordeler. Hvis innvandrere ikke tåler å se en kirke, har de bosatt seg i feil land.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Det moderne liv og det å være kristen er en meget god kombinasjon. Vi trenger alle et ankerfeste.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte, Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Sommeren i gresset,1956

Endelig tillegger hun meg et medansvar for terrorangrepet 22. juli, ettersom mine «ekstreme posisjoner» fikk begeret til å renne over hos Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare tvilsomt, Lily [Bandehy], det er nedrig og sjofelt. Ekkelt er det.

Thomas Hylland Eriksen, Bandehys misforståelser, Aftenposten, 24.11.2012

Stick härifrån, ni har ingenting här att göra, det här är vårt område.

Politikvinnen Biljana (som ikke vil oppgi sitt etternamn, og som havnet i bakhold i sommer og fikk en stein kastet i ansiktet) forteller Sveriges radio om holdningen hun og hennes kollegaer møter hos innvandrerungdommer i Rinkeby. Polisbilar får förstärkta rutor efter stenkastning, SR, 07.11.2012

[Selv om] det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer [så er bekymringen for utviklingen av no-go-soner og lignende] blåst ut av alle proporsjoner.

Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, side 100 - 101

Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre

Kjell Magne Bondevik, til Søndagsavisa (NRK P2), 23.09.2012, sitert på Verdidebatt av Hans-Petter Halvorsen

Markus Lindholm er en av de mange kloke biologene som ikke tror at evolusjonslæren umuliggjør all humanisme. [...] Til slutt drøfter Lindholm sosialdarwinismen - biologenes forsøk på å drive politikk. Rasehygiene, skallemål og genetisk forfall der hvor de fattige (og derfor dumme) formerer seg i større hastigheter enn de rike og veltilpassede (og derfor intelligente). Innvandringsdebatten har lenge hatt en brun understrøm av biologisk amatørskap.

Trond Berg Eriksen, Darwin korrigert, anmeldelse av Markus Lindholms bok Evolusjon - naturens kulturhistorie, Aftenposten (Kultur, side 12 - 13), 16.09.2012

Det er viktig å påpeke at 'problemene' primært har å gjøre med fordommer i majoritetsbefolkningen, ikke egenskaper hos innvandrere. Men problematiske sider ved noen innvandreres livsstil, begrunnet i tradisjon, må også tas opp. På en ryddig måte.

Ragnar Næss, Venstresidens utfordringer, Klassekampen (side 23), 29.08.2012

Uten tvil passer biologiske forklaringer som hånd i hanske til Anfindsens univers, der etnisk nepotisme, genetiske allianser, raseforskjeller og husmødre er sentrale ingredienser.

Markus Lindholm, Biologi i farlig selskap, Morgenbladet, 23.08.2012

Hva betyr så dette? Det betyr at Norge er en del av Europa, Europa er en del av verden - om vi vil det eller ikke. Vi er en privilegert del, og det er ingen spesiell grunn til at vi skal være det, bortsett fra at vi har olje.

Elisabeth Reehorst, Å forholde seg til virkelighet, Klassekampen (side 22), 08.08.2012

Javel, ja. Det hører vel til sjeldenhetene at lett identifiserbare, hardtarbeidende, presumptivt
seriøse fagpersoner i Statistisk Sentralbyrå blir utpekt som rene sjarlataner i en norsk rettssal? Og med påfølgende oppfordring til granskning og evnt etterforskning av samme personer? Dette presterte den noble Anfindsen å gjøre til et hovedpoeng i sin "sakkyndige" erklæring. Han ga seg ikke med det. Han forsøkte også å frata to psykiatere deres faglige integritet, ved å komme med eventyrlige påstander vedrørende deres intensjoner og metoder.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 11.07.2012

En har selvfølgelig hatt allverdens tålmodighet med en presset Anfindsen, som antagelig har forsøkt å gjøre seg tilforlaterlig seriøs, i et, etter mitt syn, flaut patetisk latterlige [sic] innlegg i en av landets viktigste rettssaker.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 08.07.2012

Afindsen har vel tidvis vært sykelig opptatt av raser og IQ. Og nå fossror han og forsøker å fremstå som konstruktiv samfunnskritiker. Men den mannen har da i lang tid vært med på å piske opp en anti-islamsk stemning her i landet. Som for enkelte aktører i miljøet endte ut i tidenes terrorhandlinger med 77 drepte nordmenn. Hvorfor slippet VG denne brunsvidde apekatten til med innlegg?

Svein Olsen, kommenterer VG-innlegget Må ha mye flaks, 14.06.2012

Ervegullet som vart sanka
må du ikkje byte bort.
Lat oss halde høgt i ære
det som fedrane har gjordt.
Gløymer vi den gilde eie
skal vi nok ein gang bli var,
at vårt eige tun vi skjemde,
da det Norske ut vi bar.
Lat oss ikkje forfedrane gløyme
under alt som me vender og snur,
for dei gav oss ein arv til å gjøyma,
større enn nokon vil tru.

Veggdekorasjon, Værtshuset Bærums Verk (Norges eldste spisested), avlest 06.10.2011

Jeg tror det er uheldig for et demokratisk samfunn når det blir for stor avstand mellom hva folk tenker i sitt stille sinn og hva de våger å si offentlig.

Øyvind Brun Andersen, Å bygge et samfunn på kjærlighet, Verdidebatt, 25.05.2012

Det er ingen tvil om at norsk presse er venstrevridd, og det er slett ikke uproblematisk.

Åshild Mathisen, kommentator, Offerets makt, Vårt Land, 18.05.2012

Straffen har noe av den samme funksjonen som tilgivelsen. Dette sier den tyske filosofen Hannah Arendt med erfaringer fra rettsoppgjøret mot nazismen. Både straff og tilgivelse har som mål å sette en stopper for onde handlingers iboende og destruktive langtidsvirkninger.

Paul-Otto Brunstad, Terroristen - en av oss, Vårt Land, 27.04.2012

Jeg er kulturmarxist og stolt av det. Jeg ønsker innspill fra andre kulturer velkommen. Jeg ser at vår kultur er et resultat av mange, og at mangfoldet gjør oss sterkere. Andre kulturer vil aldri kunne overkjøre norsk kultur, for vår kultur er i konstant endring.

Bjørn Ihler, Jeg, en kulturmarxist, Aftenposten, 25.04.2012

Anfindsen påpeker at afrikanere ikke har oppnådd den vestlige sivilisasjons utviklingsnivå. Dette er selvfølgelig riktig. Men, det tok altså ca 100.000 år (eller noe slikt) før mennesket klarte å etablere slike sivilisasjoner (som vi kjenner dem). Å avslutte dette "kappløpet" i dag, i vår tid, og bruke "foto-finishen" for å definere enkelte folkegrupper som etternølere, og derfor, pr def, som intellektuellt inferiore, er selvfølgelig ikke holdbart. Om afrikanere skulle bruke to-fem-eller titusen ekstra år på denne utviklingen (eller en som ligner), ville det selvfølgelig ikke være signifikant ulikt.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 07.03.2012

Og i det lange løp er vi alle døde. Det må jo også være noen grenser for hva vi i dag skal gjøre for å hindre at etniske nordmenn forsvinner fra jordens overflate. Det er ikke slik at vi eller noen annen «rase» eller etnisk gruppe kan ha noen garanti for at «vi» alltid vil eksistere. Det er faktisk en kjempeforskjell på å skulle hindre en etnisk gruppe i å bli assimilert/homogenisert inn i den større menneskeheten, og å skulle hindre klimaendringer – som vitterlig kan true hele menneskehetens livsgrunnlag. Jeg synes Anfindsen burde bekymre seg mer om klimaendringene enn om den «norske rases» overlevelse.

Lars Gule, Verdidebatt, 28.02.2012

[Jeg har] bevist at Gud ikke eksisterer. Det er enkelt, og jeg vet hva et bevis er.

Arve Meisingset, Verdidebatt, 26.02.2012

En trenger ikke brenne bøker for å ødelegge en kultur. Bare sørg for at mennesker slutter å lese dem.

Ray Bradbury (via radikal.net)

Konklusjonen rettspsykiaterne drar rammer alle høyreekstreme. Hvis Breivik er gal, er alle med samme politiske holdninger gale.

Tor Bach til Vårt Land, 03.12.2011

Endelig!

Manuela Ramin-Osmundsen (på Shoaib Sultans FaceBook-side, 01.12.2011) kommenterer Dagsavisens beslutning dagen før om å slette fra Nye Meninger mitt innlegg Rasisme og moralfilosofi, med den begrunnelse at det var rasistisk

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.