HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Konservative II

Må lære seg å elske folket igjen

29.11.2014. Jenter med perleøredobber og gutter i blazer. Det er stereotypien, og den er forbausende treffende. Unge konservative fremstår ofte som gamle mennesker fanget i unge legemer. Konservative skal i teorien forsvare etablerte og tradisjonelle normer i politikk og samfunn. [...] Konservative praktikere har [imidlertid ] stort sett nøyd seg med å være et bolverk mot de røde. Da sosialismen avled mistet også de konservative sitt prosjekt. I de fleste land fant de seg til rette som et sosialt sjikt på den liberale fløyen. Det er Asle Toje som skriver dette i sin Aftenposten-kronikk Hvor er de konservative?. Litt senere fortsetter han:

Etterlyst: konservatisme
Per Edgar Kokkvold etterlyste i Aftenposten 26. oktober de norske konservative, og med dem «respekten for tradisjoner, for den visdom og klokskap som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner».

Jeg slutter meg til dette. Norge kunne trenge en dose konservatisme.

I tre tiår har norsk politikk vært preget av liberalt tankegods, uten nevneverdig motmakt. På Stortinget har flaskene ulike navn, men drikken er stort sett den samme. Alle partiene er liberale.

Det er i dag også ytterst sjelden man vi hører konservative argumenter fra partiet som mener å ha eierskap til konservatismen. Det er faktisk vanskelig å finne en eneste åpenlys konservativ «seier» i den nye regjeringens politikk.

[...]

Idealister og «snyltere»
Ved å rette sitt agg mot verdensfjerne idealister på toppen, og mot «snyltere» på bunnen av samfunnet, appellerer [den nye, radikale konservatismen som har entret den europeiske manesjen] til finanskrisens tapere blant arbeiderklassen og den lavere middelklassen.

De nye konservative har funnet en styrkebrønn i den voksende gruppen av innvandringskritiske og euroskeptiske borgere som føler seg fremmedgjorte i Europas avpolitiserte politiske landskap.

I stedet for å juble, har Norges etablerte konservative gjennomgående tatt avstand fra folkelig konservatisme, som de ofte kaller «høyrepopulisme».

Det er påfallende hvordan Nils August Andresen ordrikt har kritisert Fremskrittspartiet for politikk som burde finne gjenklang i et konservativt sinn, som innvandringspolitikken.

Forsøk på å marginalisere den nye høyresiden synes så langt å ha gjort den sterkere. Årets europaparlamentsvalg syns å bære bud om brytningstid hvor det politiske ordskiftet i økende grad preges av kulturkamp og identitetspolitikk.

Som i USA?
Europas etablerte konservative partier har i liten grad vært villige til å komme oppblomstringen av folkelig konservatisme i møte. Det kommer dels av ubehag over illiberale holdninger, dels ubehag over hva som oppleves som sosialt underlegne meningsfeller.

Derfor oppstår nå nye radikale konservative partier over hele Europa.

Mye tyder på at politikken i Europa står foran et sceneskifte etter amerikansk mal. I USA er høyresiden er konservativ, mens venstresiden er liberal. Det kan med andre ord være på tide for Minerva å overlate kontorene til sosialdemokratenes tenketank, Agenda.

Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.

Konservative I

Hvor i all verden er det blitt av dem?

28.11.2014. Jeg beundrer konservatismen. Ikke den økonomiske liberalismen [...] Det er den klassiske konservatismen jeg bryr meg om, den som tar sitt utgangspunkt i respekten for tradisjoner, for den visdom og klokskap som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner – og som derfor har en dyp frykt både for høyre- og venstreradikalere som føler seg sterkere knyttet til teorier om tusenårsriker enn til alminnelige mennesker og deres hverdagsbekymringer. Det er Per Edgar Kokkvold som skriver dette i sin Aftenposten-kronikk Ære være de konservative (lenker tilføyd av meg):

Julegave til høyrefolk
Dersom jeg skulle driste meg til å foreslå en julegave til de høyrefolk som nå er altfor opptatt med å styre landet, vil jeg anbefale filosofen Roger Scrutons nettopp utkomne bok How to be a Conservative på London-forlaget Bloomsbury.

Det er ikke en bok uten svakheter – hvis man definerer svakheter som meninger man selv ikke liker, hvilket nordmenn har en stygg tendens til å gjøre. Men det er en bok som hyller det beste ved konservatismen: Bevisstheten om at det er noe vi må prøve å ta vare på – våre kulturelle verdier, de viktige samfunnsinstitusjonene, retten til i størst mulig grad å kunne leve vårt liv som vi selv ønsker, at det er forskjell på rett og galt, på godt og ondt, at det må stilles solidaritets- og lojalitetskrav også til folk som kommer utenfra for å ta del i våre materielle goder, at flertallet ikke alltid har rett, at ett enkeltmenneske i noen situasjoner kan være viktigere og mer verdifull enn massen, at samfunnet er en slags kontrakt mellom de døde, de levende og de ufødte, at vi har de friheter vi kjemper for – og mister dem vi ikke gidder å forsvare.

Dansen rundt gullkalven
Det jeg liker med konservatismen, er at den ikke gjør knefall for ideologiene, for dogmene, for teorienes tyranni. Den er mer en måte å betrakte verden på enn en teori å styre verden etter. Den er et verdisett, ikke en ideologi. Den er livsnødvendig i en verden hvor absolutte, politiske dogmer har kostet oss dyrt – og absolutte, religiøse dogmer kanskje kommer til å koste oss like mye. Konservative må være opptatt av verdier som ikke kan telles i penger, og kan ikke tillate seg å fremstå som ubekymrede klakører av dansen rundt gullkalven, formidlet av unge menn som har lært seg å si "robuste økonomiske muskler", men ellers er så uvitende at de ikke engang har mistanke til sine egne vrangforestillinger.

[...]

Kvalitetsjournalistikk
Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad, en av Norges beste og frieste penner, har påpekt at NRK-kritikken enten kommer fra NRKs konkurrenter eller fra den ideologiske høyrefløyen. Det første er utvilsomt riktig. Det andre bør ikke være det.

I debatten i Storbritannia om BBCs fremtid har Peter Oborne, politisk redaktør i det konservative uketidsskriftet Spectator, funnet det nødvendig å minne de konservative om forskjellen mellom konservatisme og økonomisk liberalisme. – En anerkjent, velfungerende allmennkringkaster er nettopp den type samfunnsinstitusjon som konservative for enhver pris må forsvare, skriver Oborne: "Alle som måtte betvile dette, burde tvinges til å se TV i USA, en motbydelig og fornedrende opplevelse."

En svekkelse av NRK betyr ikke amerikanske tilstander, men det vil bety mer av det kommersielle, mindre av det eksellente og en merkbar svekkelse av norsk kvalitetsjournalistikk, hvilket burde bekymre alle konservative.

Les kronikken si in helhet i Aftenposten.

Fett

Kan vi stole på myndighetene?

27.11.2014. Helsemyndighetene burde fortalt oss at de tok feil da de anbefalte oss margariner istedenfor smør. Det skriver dr.med. Erik Hexeberg, leder av Kostreform for bedre helse, i sin artikkel Kan vi stole på myndighetene?. Han avslutter slik:

I sin iver etter å redusere på mettet fett anbefalte våre myndigheter oss bytte ut smør med plantemargariner. I realiteten anbefalte de oss å bytte ut mettet fett med transfett - noe som sannsynligvis bidro til økt forekomst av hjerte- og karsykdom. Professor Dag S. Thelle gikk i Aftenposten 7. april i år langt i gi det høye norske forbruket av transfett ansvaret for epidemien av hjerte- og karsykdom etter 2. verdenskrig.

Når vi ser at de helt sentrale kostrådene har vært feil, blir spørsmålet om de rådene Helsedirektoratet gir oss i dag er holdbare? Et av de mest sentrale rådene har vært å bytte ut mettet fett med flerumettet fett. Den ene samleanalysen etter den andre kommer til at det ikke er holdepunkter for at et høyt inntak av mettet fett er knyttet til hjerte- og karsykdom. I tillegg er det det kommet samleanalyser som gir mistanke om at et høyt inntak av flerumettet omega-6 fett kan øke risikoen for hjerte- og karsykdom.

Time Magazine viet sin utgave 23. juni i år til fett og helse. Forsiden viser smør, og overskriften er: «Eat butter. Scientists labeled fat the enemy. Why they were wrong.»

Kanskje det er på tide at våre helsemyndigheter forteller oss at de i 50 år har gitt oss feil råd?

Les artikkelen i sin helhet i Dagbladet.

Darren Wilson

Politimannen som drepte Michael Brown snakker ut

26.11.2014 (oppdatert 27.11.2014). Darren Wilson er politimannen som skjøt og drepte Michael Brown i Ferguson i USA. Hendelsen har ført til de største raseopptøyene på mange år i USA. Her forteller Wilson for første gang sin side av historien. Se fireminutters intervju hos Dagbladet.

HonestThinking kommenterer: Dersom Wilson gir en noenlunde sannferdig fremstilling av hendelsesforløpet som førte frem til at Brown ble skutt og drept, setter dette saken i et helt nytt lys.

Tifløyelse 27.11.2014: Se også:

• Politiet i Ferguson anklaget for rasisme. Politiet i Ferguson har lenge vært kritisert for forskjellsbehandling av svarte og hvite innbyggere. NRK-journalist Laila Ø. Bakken.
• Svarte liv teller – eller?. Hendelsene i Ferguson har tydeliggjort at hudfarge fortsatt spiller en stor rolle i det amerikanske samfunnet. Håpet er at protestene kan føre til en varig endring. Nord-Amerika-viter og skribent på AmerikanskPolitikk.no Helene Megaard.
• ‘Demonen’ i Ferguson. Politimannen i Ferguson i USA hevdar at Michael Brown (18) «såg ut som ein demon». Då er det forståeleg at han skaut for å drepe. VL-kommentator Johannes Morken.
• Darren Wilsons versjon. Amerikanerne fikk i natt se og høre Darren Wilsons versjon av hva som skjedde 9. august, da Michael Wilson (18) ble skutt og drept i Ferguson, Missouri. ABCs George Stephanopoulos fikk et halvannet time langt eksklusivt intervju med Wilson, som virker fattet, belastningen tatt i betraktning. Wilsons versjon er konsistent og han forteller på en måte som virker plausibel. En må gå ut fra at han har fått hjelp til å fortelle historien av advokater. Men poenget er at han benekter alle påstander om at Brown kom mot ham med hendene over hodet, eller at Wilson skjøt ham i ryggen mens han flyktet. Det er et hav av avstand mellom de to versjonene. Storjuryen bestemte seg for ikke å tiltale Wilson. De må ha lagt hans versjon til grunn. Men tilhengerne av Brown nekter å vurdere muligheten for at politimannen kan ha hatt grunn til å skyte. Deres motto er “no justice no peace” og de føler de har rett til å svi av byen. Alle de brente bilene har nok fratatt Browns tilhengere mye av sympatien. Også Barack Obama har uttalt at ingen har rett til å ta loven i egne hender. Hans Rustad.
• Derfor sprer raseriet seg i hele USA. Den hvite politimannen Darren Wilson ble ikke tiltalt for å ha skutt den svarte 18-åringen Michael Brown, og dette utløste protester i hele USA. - Om skytingen var berettiget, eller ikke, kastet den igjen lys over en hvit maktstruktur (politistyrken, skolestyret, bystyret, ordføreren) som behandler svarte som annenklasses borgere, sier sosiologiprofessor Charles Gallagher ved La Salle-universitetet i Philadelphia til nyhetsbyrået AP. Her er ni av de bakenforliggende årsakene til at Browns dødsfall og avgjørelsen om ikke å tiltale politimenn engasjerer så sterkt også andre steder i USA. Aftenposten.

Lars Simon

Vant årets masterpris

25.11.2014 (oppdatert 26.11.2014). Norsk Regnesentrals pris for beste masteroppgave ved Matematisk institutt og Institutt for informatikk 2013-2014 er tildelt Lars Simon. Les mer på matematikk.org.

På mat-nat sine hjemmesider kommenterer man saken slik:

Lars Simon har levert en imponerende, velskrevet og innholdsrik masteroppgave. Han viser stor faglig modenhet og dyp innsikt i problematikken oppgaven dreier seg om. Det er tydelig at han behersker stoffet, og i arbeidet viser han en overordnet og prinsipell forståelse samtidig som han løser en serie kompliserte kombinatoriske og tekniske utfordringer.

Resultatene i oppgaven er originale og klart publiserbare i tidsskrifter på høyt nivå, og de vil kunne utgjøre en signifikant del av en Ph. D-avhandling.

HonestThinking gratulerer!

Magnus Carlsen

Forsvarte VM-tittelen i sjakk

23.11.2014. Gratulerer så mye til Magnus Carlsen, som forsvarte sin VM-tittel i sjakk ved å vinne det 11. partiet i Sotsji i dag!

Den postmoderne tragedien

Betraktninger fra Mimisbrunnr

23.11.2014. De to meningsbærende ordene i overskriften trenger begge om ikke en definisjon, så i alle fall klargjørende omtale. Først etterpå kan vi komme nærmere inn på sammenhengen dem imellom som var det jeg hadde til hensikt å gjøre meg litt sorgmunter over. Ønsket bunner i et bevisst valg: Det er bedre å le – om enn med aldri så brusten røst – enn å gråte når man stirrer noe riktig grufullt inn i hvitøyet. Det er professor-pseudonymet Mimisbrunnr som på denne måten innleder sin artikkel Den postmoderne tragedien (lenke og kursiv i original, fete typer tilføyd av meg):

Med postmoderne mener jeg tankeretningen etter krigen som satte seg fore å plukke fra hverandre det forutgående moderne prosjektet med dets påstått snusfornuftige overbevisning om at en uangripelig virkelighetsforståelse og et velordnet samfunn kan bygges på sikker grunn ved hjelp av kunnskap fremskaffet gjennom naturforskning og bruk av logikk. Man var kommet frem til at det vitenskapelige hegemoniet ikke bare var dårlig fundert – det representerte kun én av flere måter å se og forklare verden på – men det var til og med mulig at det førte mer vondt enn godt med seg. Forskningsoptimismen var borte. Intet var vitenskapelig sikkert, mente kritikerne som især fantes innen de mange nye og myke fagfeltene der man stort sett tjente sitt brød ved å fortolke hverandres påstander og teorier. Religionen hadde allerede mistet grepet om velutdannede europeere og amerikanere på dette tidspunkt; nå spredde tvilen seg om naturvitenskap som fundament for hvordan menneskene skulle forholde seg til hverandre og verden for øvrig. Historiske stikkord i sammenhengen var massedrapene under den nylig avsluttede krigen, utviklingen av kjernevåpen samt forurensning som truet selve vår eksistens; alt dette så man rundt seg og det innga liten tillit. Livssyn og forklaringsmodeller byggende på enn det ene, enn det andre ble etter hvert sett på som «alternative fortellinger på et marked» der ingen av dem hadde a priori overhøyhet i kraft av å gi mer sikker viten. I og med at vitenskapelig sannhet forsvant, sto man igjen med hvilke konsekvenser de ulike fortellingene førte til som veiledere for valg; hvilke var de «nyttigste» ved at de best sikret at ulike mennesker og befolkningsgrupper oppførte seg fredelig og anstendig overfor hverandre? Sagt med andre ord: Absolutt kunnskap fantes ikke, hverken på religiøst eller vitenskapelig grunnlag, alt ble relativt og gjenstand for nyttevurderinger.

I dagligtale brukes ordet tragedie løselig om alt som er vondt og trist, men det er et betydelig snevrere utgangspunkt jeg velger å legge vekt på her, et som lar oss se en mer interessant sammenheng. Ordet tragedie (opprinnelig betydde det visstnok «bukkesang,» men la oss ikke fortape oss i etymologiske irrganger) ble først brukt i antikkens Hellas under storhetstiden (400-tallet før Kristus) om en ny type drama som vakte tilskuernes interesse, og som til denne dag står som noe av det dypeste og mest tankevekkende man kan se på en scene.

[...]

Tragedier er etter sitt vesen først og fremst – noen vil kanskje si utelukkende – emosjonelle fenomener, men jeg våger meg frempå også med en erkjennelsesmessig tragedie før jeg endelig konsentrerer meg om Det Aller Tristeste, begge deler tett forbundet med den postmoderne verdensanskuelsen som er skissert ovenfor. Jeg sikter til forvirringen som har satt inn etter at ambisjonen om å søke sikker kunnskap ble oppgitt og erstattet med et ideal om å være evig skeptisk og kritisk til det som til enhver tid aksepteres som viten.

Misforstå meg ikke, prinsipielt er det riktig at alt av «sannhet» – og da mener jeg absolutt alt – til enhver tid må anses som preliminært i betydningen at det gjelder så lenge det ennå ikke er falsifisert. Finner man eksempelvis på et eller annet tidspunkt et fysisk fenomen som beveger seg raskere enn lyset, så får man legge Einstein til siden og akseptere det nye selv om en slik endring i øyeblikket fortoner seg meget, meget usannsynlig. Fakta har forrang foran alle teorier.

Det underlige er imidlertid den absolutte relativismen – om en slik tilsynelatende selvmotsigende formulering tillates – som hausses i det nye idealet: kritikeren som om igjen og om igjen skal kritisere de gjeldende oppfatningene, som hele tiden påviser feil. Hva står han selv for når og hvis alt flyter?

Kritikk som hermeneutisk prinsipp hadde mye for seg den gang da en totalt dominerende ideologi og ditto verdenssyn ennå fantes, men slik er ikke situasjonen lenger. Om intet ligger fast, om ingen religiøse eller vitenskapelige sannheter lenger finnes som nyter gjennomgående aksept i samfunnet, da blir relativismen selv meningsløs, for man kan ikke være relativ til noe som ikke er der. Igjen står man i så fall med et aktivitetsmønster som minner om de Brownske bevegelser flere vil kjenne fra skolefysikken; det går i hytt og pine, enn hit og enn dit, og slikt er det ikke mye mening i.

Skjønt étt har man samlet seg om til erstatning for tidligere tiders religiøse og/eller vitenskapelige sikkerhet, nemlig menneskerettighetene og deres populære utlegning: Alle mennesker er like, alle har samme rett til alt. Observerte forskjeller (bosted, rikdom eller hva det nå måtte være) reflekterer følgelig urettferdigheter som ennå ikke er ryddet unna i det som en gang skal bli til et egalitært verdenssamfunn. Først når så er skjedd kan Den Store Freden sette inn mellom menneskene og alle biologiske så vel som kulturelle grupper vil respektere hverandre og finne mat og drikke sammen ved de samme vannhullene.

Selvsagt svart-hvitt-maler jeg oppfatningene i det jeg skriver ovenfor, setter saken på spissen, men i hovedsak våger jeg å påstå at samfunnsingeniørenes våte drøm er noe så nært presist gjengitt. Vi skal samtidig ikke glemme at visjonen vant frem mot bakteppet av andre verdenskrig og den nazistiske ulykken som nettopp hadde rammet verden. Slik mange så det, måtte man gjøre alt for å hindre at antisemittisme, rasisme og andre former for forskjellstenkning igjen skulle bli akseptert som politisk retningsgivende. Man måtte fjerne selve grunnlaget for tenkningen i godtfolks hoder. Dette gjorde man til gangs: I FNs regi definerte man bort menneskeraser som biologiske enheter; heretter var raser bare «sosiale konstrukter» som ingen måtte ta alvorlig og konsentrere seg om hvis man skulle ha mulighet for akademisk eller politisk karriere. På utsiden var rett nok de hovedsakelige folkegruppene systematisk ulike – det kunne ikke benektes – men «det var utenpå» som barnesangen fremholdt; inni var intet av betydning systematisk forskjellig, vedtok man.

Kjønnsulikheter i adferd ble også definert som overveiende sosialt betinget og et utslag av rotfestet urettferdighet mot kvinner. De mest ihuga – disse fikk etter hvert betydelig definisjonsmakt i Vesteuropa og Nordamerika – tenkte seg frem til at det urettferdige ikke kunne finnes, ikke egentlig, og følgelig var ikke kjønn heller, i likhet med de på samme måte ikke-eksisterende etniske grupper eller raser, annet enn sosiale konstrukter. Som TV-programmet «Hjernevask» illustrerte på fortreffelig måte for noen år siden, fikk synssettet mer makt innen akademia og i politiske kretser enn vanlig folk hadde kunnet forestille seg.

Endelig skulle ikke kulturforskjeller mellom grupper av mennesker innrømmes verdimessig betydning, i alle fall ikke slik at kulturer frembrakt i betydelig grad av hvite, kristne menn ble ansett som overlegne overfor kulturer i det som før ble kalt den tredje verden. Globalismen slo igjennom som ideal. Den eksisterer i forskjellige grader og omfatter alt fra die-hard Én Verden-utopister som ser for seg nasjonalstatenes totalfjerning fra det politiske kartet, til de som bare vil ha mellomløsninger, i alle fall i første omgang.

Sistnevnte er multikulturalister av ulike slag, og man skal ikke la seg lure til å tro at ikke mange av dem er seg sitt mål bevisst: endring av tilnærmet etnisk og kulturelt homogene nasjonalstater til multietniske og -kulturelle samfunn der nasjonstilhørighet ikke lenger spiller noen rolle eller endatil ikke registreres hverken formelt eller i innbyggernes egne hoder. Også vårt eget fedreland skal ideelt sett forvandles til et multikulturelt samfunn, som alle fedreland skal det, i regi av FN og andre store, overbyggende, multinasjonale organisasjoner med Menneskehetens Gode som sitt fagre mål. For de som ferdes i slike kretser, vet alt bedre enn de små lokale menneskene som heller vil omgi seg med slike som deler deres egne tankemåter og tradisjoner. Erkjennelse av systematiske forskjeller folk imellom er det som skaper urettferdighet og krig, tror globalistene som mener seg å ha ørneblikk over mennekehetens fellesskjebne. Derfor legger de med iver til rette for blanding av all verdens folkeslag og kulturer og mener seg derved å kjempe den gode strid, den strid som endelig – endelig! – skal fjerne krig og skape fred og velstand for alle.

Da er vi midt inne i den postmoderne tragedien, at man i det godes tjeneste har forsøkt å fortolke bort deler av virkeligheten som man – etter min mening med dårlig begrunnelse og unødvendig – mente var hovedgrunnen til alt det vonde og fæle som menneskene har gjort mot hverandre i moderne tid og kanskje til alle tider. Det var et forsøk av nærmest overhistoriske dimensjoner – å bytte bort sannhet med godhet slik de nå så det – og min spådom er at prosjektet kommer til å falle sammen langs flere akser enn de ens klarer å forestille seg. Én ting er at når man fjerner dét som var grunnlaget for de europeiske samfunns tekniske og kulturelle fremskritt, så fortsetter ikke fremgangene, de stopper opp og glidningen bakover begynner. Historien viser at forbedringer, fremskritt, slett ikke alltid følger et rettlinjet spor inn i en lys fremtid; det som en gang var bra, kan bli dårligere. På flere områder observeres slikt. Leseren kan selv velge ut sine eksempler, jeg vil bare minne om at man for 50 år siden ikke hadde narkomani å snakke om i Norge, dertil lite kriminalitet og overgrep som overfallsvoldtekter var sjeldne. I dag er det annerledes.

Min dystre spådom er at den kultur- og folkeblanding som har skjedd i europeiske samfunn de siste tiårene, vil føre til mer vold fremover, ikke mindre. Volden kommer til å gå i begge eller alle retninger, slett ikke bare fra de nye innbyggerne mot de gamle. Den uønskede multikulturaliseringen som har funnet sted og fremdeles foregår for full maskin i Europa, vil lede til en reaksjon mot selve tenkningen bak forandringen, i første rekke fra underpriviligerte europeeres side. Hvor sterk rekylen vil bli, vet ingen. Man ser tilløp til den overalt nå, i land fra Frankrike til Hellas til Ungarn, og de vil bli sterkere. Om det blir borgerkrig til slutt, annen krig eller bare allment økende vold og maktbruk, vet jeg selvsagt ikke, men utsiktene er skremmende.

Hvis så skjer, så har de europeiske makthaverne stelt til en moderne variant av Kong Oidipus-tragedien i samfunnsskala som har to i seg til å overgå selv originalen. Det man ville forhindre, ble det man skapte.

Det man prøvde på var hybris, å skape et nytt og bedre samfunn bygget på andre prinsipper enn de som fantes før, der samfølelse basert på kultur og etnisitet folk imellom ikke lenger skulle være det viktigste samfunnslimet. Hybris leder oftest i elendighet. Også dette visste de gamle grekerne og fremstilte det på uforlignelig måte i sin litteratur. Det er synd – man kunne godt si tragisk – at makthaverne ikke tar seg tid til å lære av dem lenger.

Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

Alexander Dugin

Den fjerde veien

22.11.2014. Førre vinter gjekk det eit spøkelse gjennom Europa. Ikkje kommunismens spøkelse. Men eit anna spøkjelse, som no trugar med å koma fram på scenen og presentera seg. Vi snakkar naturlegvis om ”den fjerde veg”, utfordraren til Imperiet. Det er Hans Olav Brendberg som skriver dette i sin VD-artikkel Den fjerde vegen (lenker og uthevelse tilføyd av meg):

Første akt, overtyren, var i Frankrike. Rett etter nyttår innførte ei fransk regjering frå den sokalla ”venstresida” førehandssensur på framsyningane til den franske komikaren Dieudonne. Tusenvis av franskmenn protesterte mot israellobbyen sin totale kontroll over detoffentlege rommet i Frankrike. Dieudonne og Alain Soral demonstrerte for all verda at det er dei, ikkje einsretta massemedia, som i dag representerer tredjestanden i Frankrike. ”Arbeidets venstre, høgres verdiar” vart eit slagord som nådde ut til millionar av franskmenn, trass i at dei to talsmennene for den fjerde vegen ikkje har tilgang til franske media.

Men bølgjene i Frankrike hadde knapt lagt seg før den fjerde vegen for alvor synte seg fram som politisk kraft. I fjor haust måtte presidenten i Ukraina velja mellom ein avtale med Russland som gav landet eit økonomisk pusterom, og ein avtale med EU som ville undergrava det økonomiske hopehavet med Russland. Då presidenten sa nei til avtalen med EU utløyste det massive protestar, og til slutt eit statskupp der amerikanske nykonservative stod heilt sentralt i planleggjinga. Kuppet i Kiev slo beina under dei kreftene i Kreml som ønskjer å integrera Russland i den amerikanskleidde verdsordninga. I løpet av nokre veker vart Krim tatt opp i den russiske føderasjonen etter ei folkerøysting der eit stort fleirtal sa ja til Russland. Etterpå utvikla konflikten seg til ein borgarkrig i Donbass. I sommar og haust har Moskva og Bejing skrive kontraktar, og ein ny infrastruktur blir no bygt for å frakta russisk gass til Kina. Europa har gjeve bort dei framtidige energiforsyningane sine, i byte har vi fått eit av dei største konkursbua verdsdelen har sett i rest-Ukraina. Vi kjem til å minnest tidene då litauiske og estiske handverkarar og innbrotstjuvar strøymde mot vest som ei velstandstid når ukrainarane først kjem i rørsle.

Ein ny kald krig har byrja – og Russland er tilbake i verdspolitikken som ei kraft utanfor USAs rekkevidde. Men kva slags Russland er dette? Det er jo ikkje det sosialistiske Sovjetunionen som har stått opp frå dei daude. Langt ifrå – Russland er framleis eit kapitalistisk land. Men landet er på veg i ei ny retning – i retning eurasiatisk suverenitet. Det er ein ny posisjon, svært nært knytt til den fjerde vegen. På mange måtar er det rett å seia at eit Eurasiatisk Russland er sjølve hjørnesteinen i den utfordringa mot Imperiet som no kjem fram i dagen.

Eg har sjølv vore i nærleiken av denne ”fjerde vegen” lenge. Mange av dei spørsmåla som den fjerde vegen kjem til å få opp på sakskartet: Religionen som basis for ein annan politikk, tradisjon, sivilisasjonsområda, - alt dette er naturlegvis nøkkelspørsmål i forfattarskapen til Israel Shamir. Eg omsette Shamir til norsk rett etter årtusenskiftet. Etter at ”Blomar frå Gallilea” kom ut for vel ti år sidan har eg brukt ein god del tid på kritikken som amerikanske gamalkonservative har retta mot nykonservatismens ”Brave New World”: Joseph Sobran, Claes Ryn og ikkje minst den mest skarpskodde tenkjaren i denne flokken: Paul Gottfried.

Amerikanske gamalkonservative sin kritikk av det liberale imperiet er bygt på ei solid forståing av dei utviklingsdraga som på nittitalet vart omtalt som ”postmodernistiske”, Ein mann som Gottfried har i tillegg både sterker røter i tysk konservativ tenkjing og ei solid forståing av marxistisk filosofi. I Bush-epoken gav denne flokken ein kritikk av det amerikanske regimet som stort sett var betre informert og meir prinsippiell enn det venstresida kom opp med. Mykje av dette er ukjent litteratur i Europa – Stephen Sniegoski sin dokumentasjon av tilhøvet mellom den nykonservative krigspolitikken mot Irak og israelsk høgreside er omtrent ikkje lese – då boka kom ut var det umogleg å få meldingar av boka på trykk.

Sidan eg har omsett Shamir og hatt nokså jamn kontakt med han, har eg også vore merksam på at det har skjedd viktige ting innanfor russisk ordskifte dei siste tjue åra. Men medan eg har lese Lev Gumiljov, har dei sentrale i det russiske ordskiftet vore utilgjengelege for meg avdi eg ikkje les russisk. Så sjølv om det er ti år sidan eg først vart merksam på Alexander Dugin, var det først i vinter eg vart merksam på at ei av dei sentrale bøkene hans var kome på engelsk: ”The Fourth Political Theory”. Det er ei bok alle som er opptekne av kvar vi er på veg bør lesa. Dugins ”fjerde veg” er teorien bak det geopolitiske spøkelset som har gått gjennom Europa.

Dugins ”fjerde politiske teori” er formulert i medviten motsetnad til dei tre forgjengarane. Det er ein teori formulert i motsetning til modernismens verdsbilete. Frå opplysningstida av harideen om ”framsteg”, om historia som ei lineær utvikling vore grunnlaget for politisk teoribyggjing i vest. Dei intellektuelle meinte å kjenna historias utviklingslover, og visste kva framtida hadde å gje oss. Det var berre snakk om å overvinna den mørke fortida og løfta samfunnet inn i den nye tilstanden bygt på rasjonalitet, vitskap og framsteg. I følgje Dugin vart tre større teoriar formulert innanfor desse råmene: Liberalismen, sosialismen/ kommunismen og fascismen. Den yngste av desse teoriane, fascismen, var den som gjekk til grunne først. Men med Sovjetunionens fall forsvann også sosialismen/kommunismenfrå arenaen. Naturlegvis finst det framleis kommunistar som hevdar å ha gjennomskoda historias lover, og som meiner å sjå at verda er på veg mot ein sosialistisk revolusjon som vil løfta samfunnet til ein ny tilstand bygt på vitskap, rasjonalitet og planøkonomi. Men dette er følgje Dugin nostalgi og ikkje uttrykk for noko røynleg kraft.

Den liberale ideologien har altså vunne. Men i og med den liberale triumfen sluttar liberalismen å vera ein ideologi. Liberalismen blir eit systemdrag, ein strukturell tvang. Under den kalde krigen kunne USA alliera seg med svært ulike regime rundt om i verda, og landet la seg ikkje bort i korleis allierte vart styrt. Men etter globaliseringa og den liberale triumfen godtek ikkje lenger det liberale hegemoniet dette. Alle avvik kvalifiserer for isolasjon og maktbruk. Det amerikanske imperiet har vorte eit verdssystem, eit imperium bygt på dogmatisk liberalisme: Frihandel, røysterett og underordning under USA.

[...]

For folk som får utslett av å lesa moderne akademikarprosa av det slaget du møter i Morgenbladet er ikkje Dugin riktig val. Men for politisk interesserte menneske som også er interessert i fundamentalspørsmåla i politisk filosofi er han utan tvil verdt å få med seg.Den politiske konservatismen han formulerer er eit viktig politisk prosjekt. Det er eit prosjekt som står for ein total og prinsippfast motstand mot amerikansk ”nyhøgre”, og som også er open forarbeidarklassen og alminnelege folks politiske tradisjonar. I Noreg har vi ei mengd døme på sosialt radikal, konservativ politikk, Ottar Brox og Per Olav Lundteigen er nærliggjande døme. Dette er politikk som høver svært godt med det vide feltet Dugin kartlegg som grunnlag for sin ”fjerde politiske teori”. Det er også interessant at hovudproblema i Dugin si drøfting fell rimeleg godt saman med ein norsk politisk klassikar som Ronald Fangens ”Kristendommen og vår tid”, skrive ved inngangen til andre verdskrig. I det heile er det mykje i Dugins ”fjerde veg” som bør apellera til nordmenn: På den eine sida ei klårtenkt prinsippiell avgrensing mot det liberale imperiet og opportunistisk tilpasning til dette, på hi sida eit stort rom for pragmatisme i tillemping av dei grunnleggjande prinsippa ut frå eigne tradisjonar og eiga sjølvforståing.

Dugin avsluttar forordet sitt slik: «Om Russland vel ”å vera”, vil det automatisk føra til at ein fjerde politisk teori blir skapt. I motsett fall står det berre att for Russland å stille forlata denhistoriske verdsscena og forsvinna inn i ein global orden som korkje er skapt eller blir styrt av oss».

Hendingane det siste året levnar liten tvil om at Russland har valt ”å vera”. Dette har svært viktige konsekvensar – for Russland, for oss og for resten av verda. Det spøkjelset vi har sett i Europa, som har øydelagt for den liberale feststemninga, er berre eit forvarsel. Den fjerde vegen kjem: Verkstaden er opna og arbeidsteikningane ligg allereide på arbeidsbenken. Dei som ønskjer å forstå grunnlaget for politikken til vårt viktigaste naboland i staden for å fylla hovudet med vestleg propaganda bør snarast tinga:

Alexander Dugin: The Fourth Political Theory (Arktos 2012, 211 sider med tillegg).

Les artikkelen i sin helhet på Verdidebatt.

Anklagen om at Dugin skulle være fascist, kommenterer Brendberg slik:

Eg synest du nyttar fascismeomgrepet litt rundhanda. Fascistiske rørsler er utopiske rørsler som står for einsretting av tenkjing i eit samfunn, ofte knytt til oppbyggjing av korporativ makt. Rørsla er overordna staten i realiseringa av det utopiske målet. Det du ser i Russland er ein autoritær stat - eit langt meir avgrensa fenomen. I den store politikken opptrer jo vestlege land i dag like einsretta som det vi kalla satellittstatane i Aust-Europa i gamle dagar. Dei som ikkje dansar i eksakt takt - som regjeringa i Ungarn - blir forsøkt destabilisert. Det ligg valdsam systemtvang i det som kallar seg "liberalt" i våre dagar. Eg er ikkje marxist, sjølv om eg meiner marxismen kan vera eit nyttig verktøy for å analysera det som skjer. Men eg trur vi bør sjå nærare på politiske tenkjarar som Paul Gottfried og Erich Vögelin om vi skal forstå det som skjer no.

Det var vel Lars Korvald som i si tid sa at Noreg er eit lite land i verda. Det er klokt sagt, og noko norske politikarar burde tenkja på oftare. Vi seglar no inn i svært uroleg farvatn. Noam Chomsky har nyleg uttalt at han meiner fåren for atomkrig i høgste grad er røynleg, og eg trur han har rett i det. På mange måtar er det vi ser eit samanfall av kriser - i tryggjingspolitikk, økonomi, politikk og kultur - som er i ferd med å bli det amerikanarane kallar "ein perfekt storm". I slike tider er det einaste fornuftige å føra småstatspolitikk. Gløym menneskerettar, og la høgsterett vera slutten på rettssystemet i Noreg. Avgrens innvandringa til Noreg så mykje som råd, og legg i staden hovudtrykket på å få integrert dei som allereide har kome - i arbeidsmarknaden, og i den sosiale og kulturelle veven elles. Og ta av tjukke ideologiske brilleglas, og la politikken bli meisla ut i møtet mellom heimegrodde politiske tradisjonar.

Se også Brendbergs artikkel om Paul Gottfried.

Jernbaneverket

Legger frem sjokktall for vedlikehold og fornyelse

21.11.2014. Jernbaneverket kaster frem nye sjokktall for vedlikehold og fornyelse: behovet er på nærmere 65 milliarder kroner frem mot 2027, melder Aftenposten. Se min kommentar til dette på Verdidebatt.

John Gray

Sannheten om det onde

20.11.2014 (oppdatert 22.11.2014). Den britiske filosofen John Gray hadde 18. november essayet Sannheten om det onde på trykk i Klassekampen (side 12 - 16). Her er noen utdrag (mine uthevelser):

Her ligger [Tony] Blair på linje med de fleste vestlige ledere. Det er ikke at de er besatt av det onde. Snarere tror de ikke riktig på at det onde finnes som en permanent bestanddel av menneskelivet. Hvis den febrilske retorikken [bl.a. mot ISIL] forteller oss noe, så er det at lederne våre tror ondskapen kan beseires. Dermed forkaster de en av den vestlige religionens sentrale innsikter, som også finnes i de greske tragediene og i verker av romerske historikere: Destruktive konflikter er rotfestet i en brist hos mennesket selv.

I denne forståelsen er det onde en tilbøyelighet til destruktiv og selvdestruktiv atferd, som er universell. Moralens grenser er til for å stagge denne medfødte bristen. Men moralen er bare et skrøpelig kunstgrep som jevnlig bryter sammen. Å forholde seg realistisk til det onde må derfor innebære en aksept av at det aldri vil forsvinne.

[...]

Det er imidlertid i Midtøsten det herskende, liberale verdenssynet har vist sin svakhet mest konsekvent. De vestelige ledernes manglende evne til å tenke utenfor sin egen framtidsoptimistiske trosbekjennelse kan ligge i bunn for deres manglende evne til å lære av egne erfaringer.

[...]

Man skulle tro at disse erfaringene ville være nok til å avskrekke regjeringene våre fra flere øvelser i regimeskifter. Men de kan ikke innrømme at makten deres er begrenset. De kan ikke akseptere at de ved å fjerne den ene typen onde kanskje bare innsetter en annen type - anarki i stedet for tyranni; islamistisk teokrati i stedet for sekulære diktaturer.

[...]

Mer enn noen av de andre gamle greske filosofene satte Pelagius ideen om menneskelig autonomi i sentrum for tenkningen sin. Selv om han i dag er nesten glemt, er det opplagt å se denne kjetterske, kristne teologen som den sanne faren til den moderne, liberale humanismen.

[...]

Det man tidligere i historien betegnet som ondskap, kan forstås som en naturlig tendens til fiendskap og ødeleggelse, som sameksisterer i den menneskelige naturen med parallelle tendenser til sympati og samarbeid. Det var oppfatningen Sigmund Freud ga uttrykk for i en berømt brevveksling med Albert Einstein i 1931-1932.

[...]

Ingen framskritt i den menneskelige kunnskapen synes å kunne hindre mennesker i å angripe og forfølge andre. Giftige ideologier som nazistenes «vitenskapelige rasisme» ble tenkt ut for å rettferdiggjøre en slik atferd. Men disse ideologiene er ikke bare teorier som kan kasseres ved å påpeke at de er feilaktige. Slike ideer vil dukke opp igjen når samfunn trues av alvorlige og varige problemer.

[...]

En kampanje for massemord er aldri bare et uttrykk for psykopatisk aggresjon. Når det gjelder Den islamske staten, spiller ideologien wahhabisme en hovedrolle.

[...]

Den vestlige intervensjonen i Midtøsten har blitt drevet av en verdensoppfatning som selv har noen av funksjonene til en religion.

Les essayet i sin helhet i Klassekampens papirutgave, 18.11.2014, side 12 - 16.

Tilføyelse 22.11.2014: Essayet finnes i dansk oversettelse hos Information. Se også Morten Uhrskov Jensens kommentar til essayet i Jyllands-Posten. Hat tip Document.no.

Vårt Land

Ser ut til å ha funnet en vinnerformel

17.11.2014. Lørdagens hovedoppslag (15/11), som dekker nesten hele Vårt Lands forside, har tittelen «Slik var det å miste troen». Inne i avisen er fem frafalne intervjuet. Det er Oddbjørn Johannessen som skriver dette i sin VD-artikkel Vårt Land er også de frafalnes avis (min uthevelse):

Et av de utsagnene som gjorde Haakon VII til folkekonge, var det han kom med da han i 1927 ba Christopher Hornsrud danne Norges første Arbeiderparti-regjering, etter at partiet hadde fått 37% oppslutning ved valget: ”Jeg er også kommunistenes konge”.

Vårt Land har flere ganger – og særlig tydelig ved det nevnte oppslaget – markert at den også er de frafalnes avis. Jeg synes det vitner om en prisverdig vilje til åpenhet og toleranse når en avis, som er tuftet på et eksplisitt kristent grunnlag, også lar andre stemmer få bred plass – og det uten å legge til noen ”korrigerende”, redaksjonell hale.

Avisen har oftere og oftere de senere årene latt andre livssyn komme til orde, og selv om den holder på sin kristne grunnprofil, noe jeg i og for seg synes er helt OK, er den blitt den dagsavisen jeg setter mest pris på i dagens norske presselandskap. Som en god nummer 2 følger (fremdeles slik jeg ser det, selvsagt) Klassekampen.

Det er et paradoks at de to dagsavisene som er tuftet på et tydelig ideologisk grunnlag, i dag oppleves som de mest vidtfavnende, grundige, tolerante og etterrettelige. Resten av papirpressen er i ferd med å drukne i reklame, ad.hoc-stoff, kjendiseri og alskens tabloide vinklinger. Det finnes selvsagt enkelt-oppslag og enkelt-journalister det også kan være verd å lese i den øvrige presse, men det spørs hvor lenge det varer.

Les Johannessens innlegg i sin helhet på Verdidebatt (der det også er lenket opp til intervjuene med de fem frafalne).

Den gamle humanisthøvdingen Levi Fragell kommenterer dette på følgende vis:

Jeg er begeistret enig med Oddbjørn Johannessen. Det fins ikke maken til åpent og kvalifisert livssynsforum i noen av de skandinaviske land. En avis som står urokkelig for et kristent livssyn, har to faste ateistiske gjeste-spaltister, Morten Horn og Didrik Søderlind. Innlegg som går klart ut mot avisens egne ledere får ukentlig plass og noen ganger store oppslag (uten å være tabloid spekulasjon). Da jeg selv skrev en av de ytterst få oppgjørsbøker med kritikk av både tro og kirke, var det Vårt Land som skrev den mest kvalifiserte og engasjerte anmeldelse, og fulgte opp lanseringen med flere artikler. Nettsiden Verdidebatt fremhever erklærte fritenkernes og ateisters debattinnlegg hver eneste dag, noe som fører til at kvalifiserte livssynsdebattanter som Oddbjørn Johannessen (og flere med ham) finner det verdt å bruke tid og energi til oppklaringer og originale livssynsfilosofiske innlegg på denne siden.

HonestThinking kommenterer: Jeg er i det store og hele enig med både Johannessen og Fragell.

Sverige

Et land uten fremtid

15.11.2014. Under den svenske tystnaden finnes noen få skribenter som har fortsatt å skrive, skrive, skrive. De merker nå at flere kommer etter. Forsiktig ytres spørsmål og kritikk fra kommentatorer i de store avisene. Men det skjer på et tidspunkt da Migrationsverket anslår at det vil komme 105.000 asylsøkere til Sverige. På ett år. Det er Hans Rustad som skriver dette i sin artikkel Uten fremtid (lenke i original):

Hvordan er reaksjonen? Fortsatt er det slik at den som stiller ubekvemme spørsmål blir truffet av en bannbulle. Så lenge tilstrekkelig mange slutter opp om uthengningen, fungerer skremselstaktikken. Den beholder sin magi.

Når norske medier tar frem Ali Esbati som sier Sverige er et bedre innvandrerland enn Norge, uten å nevne den svenske tystnaden, er de med på å støtte opp under den. Dermed viser de at den også er norsk.

Ingen norsk avis har noensinne sitert Merit Wager eller Maurice Rojas. Wager har i en årrekke dekket svensk innvandringspolitikk gjennom sin blogg, basert på tips fra insidere i Migrationsverket, såkalte “miggor”. De har tegnet et helt annet bilde av Sverige enn det svenske medier har holdt frem. Hun ble en viktig kilde og har hatt stor betydning, men ikke for svenske medier. For dem er hun en ikke-person.

Nå krakelerer fasaden. Kommentatorer i riksmediene begynner å bli bekymret. Over alle spørsmålene som man ikke får reise. Det er fullstendig tabu å nevne ordet “volym”, og evne.

Når et land forkynner at det er nødhavn for alle flyktninger fra Midtøsten – alle syrere får permanent opphold – uten å ville diskutere kapasitet – forstår man at noe er tokigt.

[...]

Et nytt land
Det skapes et nytt land, rett foran øynene på det offisielle Sverige. Men dette Sverige vil ikke se. Det vil bare til himmels. Alle som setter spørsmålstegn ved utviklingen dømmes til helvete. Genast.

Wager sier hun vet at man i redaksjonene har pålagt og instruert medarbeiderne om hva man får si og hva man ikke må skrive. Det er herfra tystnaden styres. Hvis mediene ikke hadde vært med på en slik justis ville politikken aldri overlevd valg etter valg.

Men nå står sammenbruddet for døren.

Hvordan? Fordi Sverige ikke har ressurser hverken menneskelig eller økonomisk til å ta seg av så mange. Det finnes ikke nok boliger, eller helsevesen til å ta seg av så mange, for ikke å snakke om skole og arbeid.

Förmåga
Anna Dahlberg i Expressen, en avis som helhjertet har hyllet den åpne dørs og lommebøkers politikk, forsøkte å ta opp om hva som skjer ute i mottaksapparatet:

dagens havererade mottagningssystem med tiotusentals människor som kommer att sitta fast på flyktingförläggningar, en misslyckad etableringsreform, akut bostadsbrist och framväxande parallellsamhällen”,

[...]

Forskuslet
Det er dette Wager konstaterer: Oppvåkningen skjer for sent og er for beskjeden. Ingenting kan redde det Sverige som en gang var:

Själv skriver jag numera för att framtida forskare ska ha viktigt material samlat och lättillgängligt när de forskar kring varför välfärden och demokratin och yttrandefriheten raserades på ett eller två decennier i Sverige medan det inte skedde i de nordiska grannländerna.

På et par tiår har man greid å forskusle det generasjoner har bygget opp. Wager tror det står så mye bedre til i nabolandene. I Norge er volumet mindre, men retningen er den samme, og frykten for å si noe galt. Portvokterne passer på at ingen sier at keiseren er naken.

Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

Se også: Den svenske ‘elite’ har nedgjort dem, der advarede mod udlændingepolitikken – nu er de selv blevet bange, av Morten Uhrskov Jensen.

Liberalismen

På vei mot stupet?

14.11.2014. Den liberale, elite­drevne internasjonalismen står for fall, mener forskningssjef og forfatter Asle Toje. Han er intervjuet i Morgenbladet i artikkelen Liberalismen foran stupet:

Asle Toje er kommet frem til annen bok i en planlagt trilogi om Europas tilstand og politikk. Til daglig er han forskningssjef ved Det norske Nobelinstitutt, i arbeidet med boken har han reist hovedsakelig i Sørøst- og Øst-Europa, men også intervjuet den tyske økonomen Thilo Sarrazin og den franske forfatteren Michel Houellebecq.

– Din nye bok heter Jernburet. Mener du at vi lever i et jernbur?

– Jeg har hentet uttrykket fra Max Weber. Han snakker om et rasjonalitetens jernbur, hvor det moderne menneskes liv i stadig økende grad formes av upersonlige systemer som er funnet opp og implementert av andre enn dem selv. Disse systemene viser seg å være forbausende vanskelige å gjøre noe med. Weber knytter dette opp til den han kaller verdens avfortryllelse, og nettopp «ikke lenger fortryllet» er ingen dårlig betegnelse på det som mange europeere våkner opp til akkurat nå.

– Hva våkner de til?

– At den verdensdelen som i 500 år styrte kloden gjennom sine kolonier, sin militærmakt og sin økonomi, nå har hatt nærmere et tiår med stagnasjon, mens andre nasjoner og regioner fosser frem. Det folk spør seg, er om den rådende orden er i stand til å beskytte dem fysisk, beskytte deres velstand, og deres barns fremtid. Dette har bidratt sterkt til en radikalisering av politikken, på forskjellige vis i forskjellige land.

[...]

– Er ikke problemet forsøkt løst?

– Jo, ved at man trygdet folk inn i middelklassen. Mange land gjorde imidlertid dette ved å ta opp lån, noe som ikke er mulig lenger. Så vi får nå fremveksten av en bred europeisk underklasse som ikke har de samme interessene som den pressede middelklassen. Fordi fortsatt trygding vil måtte betales av middelklassen, men siden det er den som stemmer ved valgene, kommer ikke det til å gå i lengden.

– Og dette ender hvor?

– I et Europa som sakte, men sikkert beveger seg mot en krise man har skjøvet foran seg, en krise som er stadig vanskeligere å holde fra døren, selv i et land som Tyskland som inntil nå har klart å holde hjulene i sving. Ja, også de sentrale landene i eurosonen er på vei mot stagnasjon og nullvekst. Resultatet blir arbeidsledighet og sosial nedgang for veldig mange.

[...]

– Tror du ikke på forandring gjennom valg?

– Vel, valgene til Europaparlamentet viste at EU virkelig ikke er populistenes union. Tvert imot var meldingen fra unionen omtrent slik: Stemmer du på et populistisk parti, er EUs svar å gjøre alt for at din stemme ikke skal bli hørt. Dette er demokratisk sett en veldig dum strategi.

– Hvorfor er det galt å avvise sine fiender?

– Historisk sett er det de politiske enhetene som klarer å inkorporere nye bevegelser som overlever. Kong Haakon 7s replikk om at han også var kommunistenes konge var meget klok. Nå er trenden at stadig flere stemmer på EUs fiender, en trend som vil fortsette. Før eller siden vil et av disse partiene vinne et valg, helst i det østlige eller sørøstlige Europa. Ser man på Bulgaria, Hellas eller Ungarn, ser man hvor nær dette er. Den dominerende politiske optikken i disse landene er ikke den samme som i Vest-Europa.

– Uansett mener du at det europeiske prosjektet aldri har vært folkets prosjekt?

– En av fedrene til ideen om et føderalistisk Europa, Altiero Spinelli, sier det rett ut i det såkalte Ventotene-manifestet: Siden de fleste europeere er knyttet til sine nasjonalstater, må det europeiske prosjektet drives frem av en elite av dedikerte internasjonalister… La oss ikke ha noen illusjoner: Ingenting her er sprunget opp fra grasrota.

[...]

– Du skriver om multikulturalisme som idé i forbindelse med din reise i Galicia i Øst-Europa, grenselandet som i dag deles av Polen og Ukraina. Hva er sammenhengen?

– Under habsburgerne, fra 1700-tallet og helt frem til første verdenskrig, ble det praktisert noe som minnet om moderne multikulturalisme i Galicia, hvor forskjellige etniske grupper, og det var mange, fikk praktisere sin egen religion og sin egen kultur uten forsøk på å skape noen enhetlig felles forståelse av den staten man tilhørte eller den virkeligheten man levde i.

[...]

– Hva mener du at vi kan lære av dette?

– At nasjonsbygging er viktig. For i motsetning til hva vår tids intellektuelle synes å tro, er ikke nasjonsbyggingens mål «å avskaffe mangfoldet», men å skape et kollektiv. Tenk over at det er godt gjort av oss opprinnelige stammevesener å ha solidaritet med folk vi ikke kjenner. Spørsmålet er hvor lite vi kan ha til felles og likevel trekke i flokk. Og tilfellet Galicia viste at habsburgsk multikulturalisme var for lite.

Les intervjuet med Toje i sin helhet i Morgenbladet.

Paul Gottfried

En intellektuell tungvekter og gammelkonservativ

13.11.2014. Tidleg på sekstitalet var Herbert Marcuse professor på Brandeis University i Kentucky, men hadde samtidig eit kurs i politisk historie på Yale University. Kvar veke tok han toget til New Haven for å halda den faste førelesinga i sosialismens historie. Kvar veke dukka ein ung mann trufast opp. Mannen var Paul Gottfried, ein ung jødisk student med ein far som kom frå mellom-Europa. Marcuse var av disiplane til Frankfurterskulen, marxist-leninist og eit utprega døme på kontinental ”Bildung”. Gottfried var konservativ og antikommunist med ein viss sympati for McCarthy. Dette umake paret likte kvarandre med ein gong. Kanskje avdi dei hadde røter i den same sentraleuropeiske, jødiske kulturen. Det er Hans Olav Brendberg som skriver dette i sin artikkel om Paul Gottfried:

I sjølvbiografien sin, ”Encounters”, understrekar den gamalkonservative Gottfried at han lærde akademisk fridom av ein erklært marxist-leninist. Mot slutten av kurset spurde den grånande professoren studentane sine om nokon kunne tenkja seg å utfordra Karl Marx si tolking av opprøret i Paris mai 1848. Gottfried melde seg, og gjekk heim for å gjera leksene sine. Han bygde hovuddelen av innlegget sitt på Tocueville si tolking av same hending. Gottfried sitt poengterte innlegg var som ei energiinnsprøyting i den gamle professoren, som tok fram det tunge skytset for å forsvara Marx sin posisjon. Gottfried forsvarte seg som best han kunne – og greidde på eit vis å halda posisjonen sin. Etterpå takka professoren for verdig motstand – og gav Gottfried beste karakter. I Gottfried sine augo kjem Marcuse svært godt frå samanlikninga med dei liberale professorane på same tid som du helst skulle vera samd med, og som den unge Gottfried valde å kalla ”liberale fascistar” av mangel på betre omgrep.

Dette var byrjinga på den akademiske karrieren til ein av dei mest skarpskodde og interessante intellektuelle på amerikansk høgreside. Gottfried har heile vegen vore noko for seg sjølv. Konservativ, antikommunist – men samstundes genuint oppteken av marxistisk teori, eurokommunisme og Frankfurterskulen. Ein ung jøde som var totalt framand for den jødiske radikalismen som prega amerikanske universitet på sekstitalet, dei åra Gottfried byrja sin akademiske karriere.I akademisk samanheng har Gottfried vore ein av mennene bak Telos, tidsskriftet som vart oppretta for å spreida den kritiske teorien til Frankfurterskulen i USA. Sjølv har han brukt den kritiske teorien, og ei rad andre inspirasjonskjelder, som analyseverktøy mot det liberale hegemoniet i USA, mot feminisme, politisk korrekt tenkjing – og mot nykonservativ retorikk om demokrati og global intervensjon. Gottfried er ingen politisk visjonær; tvert om tyder mykje på at han mislikar politiske visjonar av instinkt. Men Gottfried er som sin første mentor eit døme på ”Bildung”, på omfattande kunnskapar og eit fritt sinn.

[...]

Trilogien om det nye teokratiet: ”After liberalism”, ”Multiculturalism and the politics of Guilt” og ”The Strange Death of Marxism” er ei uhyre interessant drøfting av kvar det vestlege samfunnet er på veg etter at dei store velferdsstatsreformane er ferdige. Gottfried meiner vi er på veg mot eit sekulært teokrati. Dei første tiåra etter andre verdskrig kunne sosialdemokratar og andre tilhengarar av velferdsstaten bruka vekstøkonomien til å tilby ei større og større mengd reformar og velferdsgoder gjennom redistribusjon. Dette sikra eit stabilt regime. Men dei siste tiåra er ikkje dette lenger mogleg. I følgje Gottfried har ein difor byrja gå i ei ny retning: ”The politics of Guilt”, eller ”skuldkjenslas politikk”. I staden for å gje fleire velferdsgode er det sentrale prosjektet at styresmaktene må beskytta utblenkte minoritetsgrupper, og sikra at alle borgarar har dei rette haldningane andsynes desse utblenkte ofra. Ideelt sett burde ein innført sensur mot uønskte haldningar, men sidan sensur faktisk er ideologisk umogleg og i strid med dei grunnleggjande ideane i liberal tenkjing skjer dette indirekte. Skuldkjenslas politikk legitimerer ein elite som jamnt og sikkert krympar rommet for politikk og offentleg ordskifte. I ”The Strange Death of Marxism” gjev Gottfried ei svært kunnskapsrik og råkande analyse av etterkrigstida sine forsøk på å gjera marxismen relevant på europeisk venstreside. Hovudbiletet er at venstresida har forlate marxismen til fordel for ”the politics of Guilt”, og antikommunisten Gottfried er bortimot nostalgisk når han samanliknar dei arbeidarklassebaserte kommunistpartia i Italia og Frankrike med det som kom etter. Sjølv om europeisk venstreside ofte er erklært fiendtlege til USA, er den ideologiske ballasten deira meir og meir importert, amerikansk multikulturalisme. For folk som meiner at dei marxistiske partia faktisk hadde ein positiv historisk funksjon og hadde rett i viktige spørsmål er Gottfried sin kritikk heilt nødvendig å få med seg. Gottfried sin kritikk er intellektuelt redeleg og skarpsynt, og vil vera av verdi uansett kva ein elles meiner om europeisk marxisme.

[...]

I ein tidlegare kommentar omtala eg den grunnleggjande boka i jødisk tradisjon, Misjna, som anti-historie. Den nykonservative epoken i vestleg historie er på same viset prega av anti-historie. Francis Fukuyamas ”End of History” er berre eitt av mange symptom på ei forarming av ideologiske ordskifte i den vestlege verda, der røynleg meiningsbryting blir erstatta av stigmatisering og utdefinering, medan dei som dominerer det offentlege rommet for det meste er middelmådige etterplaprarar av det slaget den unge Gottfried kalla ”liberale fascistar”. Lagnaden til framståande akademikarar som Ariel Toaff og Norman Finkelstein er utprega døme på dette forfallet. Medan Europa var prega av kniving mellom historisk medvitne høgre- og venstresider med røter i førmoderne stender og levande arbeidarrørsle, er USA prega av ein intolerant, liberal middelklasse av det slaget Toqueville skildra på midten av attenhundretalet. Etter kvart som tyngdepunktet i vestleg tenkjing har flytta frå Europa til USA, har amerikansk tenkjing i større og større grad vorte importvare i Europa. Etterkvart har vi fått den same ”skuldkjenslas politikk” på venstresida, og den same militaristiske, misjonerande ”konservatismen” på høgresida som ein fekk utvikla langt tidlegare i USA. I neste omgang vil den europeiske arbeidarklassen bli dumpa på same vis som den amerikanske vart på sytti- og åttital.

Det er ikkje merkeleg at venstresida har kjent seg avmektig andsynes dei mektige økonomiske, tryggjingspolitiske og sosiale kreftene som er slept laus i denne prosessen. Men på vegen har venstresida utvikla eit sett med blinde flekker, tabu og sjølvforsvarsmekanismar som like mykje er til hinder som til gagn. Skal ein bli medvitne om desse er eg heilt sikker på at dr. Gottfried har medisin som duger. Skal ein forstå sionismen sin plass i imperiet – eit spørsmål eg vil koma tilbake til – er Gottfried ein god vegleiar avdi han kjenner det jødiske USA og sin eigen religion (Gottfried er sionist, utan å vera frykteleg opphengt). Og Gottfried er ikkje redd for å anerkjenna redelege intellektuelle som Tony Judt, Norman Finkelstein, Joseph Sobran og andre som har vorte utsett for sionistisk gjørmebryting – trass i at han politisk har plattforma si ein heilt annan stad enn mange av desse.

Mennesket har føter, ikkje røter, sa ein kjend forfattar for nokre år sidan. Det er svært tøvete sagt. Mennesket har røter: Alle menneske har identiteten og sjølvforståinga si bunde til ei fortid som er knytt til stad, ei fortid som både kan gjera oss stolte og skamfulle, og som gjev oss ein målestokk for å forstå samfunnet. Det gjeld anten desse røtene er i nord-norsk småbrukarsamfunn og anleggsarbeidarkultur slik det er for underteikna, eller om desse røtene er i mellomeuropeisk, jødisk ”Bildung”, slik det er for Gottfried. Gottfried er ein tenkjar som evnar å setja politiske idear i samanheng, og gjera oss medvitne om desse røtene. Det globale liberale imperiet er i ferd med å rykka opp alle røter, stigmatisera alle avvikande referansepunkt og klemma flat historieforståinga vår. Den nyliberale verda er i ferd med å gjera oss til drivande kork, til individualiserte konsumentar som berre deler ei religionserstatning bygt på skuldkjenslas politikk og frihandelsdogme. Der det finst motstand mot denne religionserstatninga set ein inn militær makt.I denne prosessen er eg sikker på at arbeidarklassen og den historiske venstresida har ein god del sams interesser med dei verkeleg konservative.

Vi lever alle i den skodda det nyliberale prosjektet og den moderne, globale medieindustrien har lagt over det politiske landskapet. Når skodda har lagt seg, er du avhengig av kompass. Kompasset peikar ikkje alltid dit du skal, men det gjev ein fast referanse. Om venstresida ønskjer eit godt kompass, er Paul Gottfried eit godt val. Han er eit ærleg, sanningssøkande og redeleg menneske. Og han har utført livsverket sitt svært nær dyrets hjarte og hjerne.

Les artikkelen i sin helhet på Verdidebatt.

ISIL II

Hva i all verden skulle være galt med ISIL?!?

09.11.2014. Hva mener du er galt med den Islamske Stat (IS)? Dette spørsmålet ble jeg stilt av to opphissede IS-tilhengere i en av Oslos mest sentrale gater. Det er Abdullah Alsabeehg, medlem av Oslo bystyre (Ap), som skriver dette i sin VG-kronikk Truer oss ikke til taushet (fete typer delvis tilføyd av HT):

Den ene ville fly på meg, men ble holdt igjen av sin kamerat som prøvde å roe han ned. I noen sekunder tenkte jeg at nå blir jeg banket opp. De ropte at jeg ikke er muslim i mens jeg gikk lengre og lengre bort fra dem.
Må si i fra

Vi må ikke bli skremt til taushet av slike hendelser som om ingen ting har skjedd. Vi må si i fra. Jeg valgte derfor å politianmelde hendelsen. For det er viktig å minne politiet og samfunnet om at IS-tilhengere også finnes i Oslo.

Det finnes ungdommer oppvokst her i Norge som støtter halshugging, voldtekt av kvinner, henrettelse av uskyldige og bombing av sykehus, skoler, moskeer og kirker. Vi må være modigere og tørre å ta et skikkelig oppgjør med disse gruppene. Det krever at vi står fram og ikke lener oss tilbake.

[...]

Den største fienden for ekstreme islamister er muslimer som meg. Lukkede ekstreme miljøer lever i sin egen underverden, og er veldig lite åpne. For dem finnes det bare ett riktig argument. Ekstreme islamister mener at det er kun de som representerer islam, ingen andre. Når de blir fortalt av en muslim som meg at de er på villspor, tåler de ikke å bli avslørt. Dette er i seg selv en god grunn til at muslimer må engasjere seg mer i kampen mot ekstremisme. Imamene må være mer synlige.

Les kronikken i sin helhet på VG Nett.

ISIL I

PST avdramatiserer trusselen

09.11.2014. Det er bra at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) opplyser befolkningen om den økte terrofaren. Men trusselen mot borgerne er mer alvorlig enn det som har kommet frem. Les Lars Akerhaugs analyse hos Minerva.

Salafisme

Kan det erstattes av en mer rasjonell tilnærming?

09.11.2014. - Mye av det vi tror på ble introdusert århundrer etter Profeten Mohammad, sier den palestinske bloggeren Iyad El-Baghdadi, som nylig søkte asyl til Norge etter å ha deltatt på Oslo Freedom Forum (se kronikk av Bjørn Stærk om OFF-samlingen). Nå forteller han historien om hvordan han gikk fra å være en dypt konservativ, puritansk og bokstavtro salafist til å ha blitt en talsperson for rasjonell islam. Han tar klar avstand fra gammel islamsk lære og tradisjonelle dogmer. Det er Lars Akerhaug som skriver dette hos Minerva (min kursivering).

Politiet i Bergen

Korrupt og udugelig?

09.11.2014. Kritikken som er reist i «Monika-saken» etterlater inntrykk av et udugelig politi. Saken viser imidlertid at hovedproblemet befinner seg i toppledelsen og i påtalemyndigheten – ikke hos etterforskerne. Det er Privatetterforsker og tidligere politiinspektør i KRIPOS Ola Thune som skriver dette i en kronikk på NRK Ytring:

Selv om «Monika-saken» ikke er oppklart, er det mye som taler for at kritikken som er reist, er berettiget. Ledelsen har lagt seg «flat» og ansatte har også stått frem og fortalt om en ukultur i politidistriktet som går på rettssikkerheten løs. Kritikken er ubehagelig, men viktig fordi den skaper debatt om hvorvidt politi og påtalemyndighet utfører sine oppgaver i henhold til de normer og krav som de er pålagt, og den gir grunnlag for forbedringer.

Mange eksempler
De påståtte feilene i «Monika-saken» er dessverre ikke noe nytt. Jeg har selv opplevd lignende i en rekke saker i Hordaland, både som drapsetterforsker i KRIPOS og som privatetterforsker. I flere tiår har jeg sett hvordan unnlatelse, feilprioriteringer, forutinntatthet og prestisje har preget etterforskninger og beslutninger.

[...]

Ignorerer ny dokumentasjon
Felles for disse sakene er at jeg har innhentet og fremlagt nye opplysninger, bevis eller annen dokumentasjon som taler for at politiet/påtalemyndigheten har vært på feil spor. Med få unntak blir denne dokumentasjonen totalt ignorert, og enkelte ganger direkte motarbeidet. Atter felles for disse sakene er at det senere har vist seg at politiet/ påtalemyndigheten vitterlig hadde tatt feil.

[...]

Problemet ligger i ledelsen
Disse eksemplene er neppe enestående unntak. De synes heller å danne et mønster av hovmod og udugelighet i påtaleledelsen. Spørsmålet er hvor mange drapsmenn og andre gjerningsmenn som går fri i Hordaland, og hvor mange personer som er urettmessig straffeforfulgt eller uskyldig dømt.

Jeg vet at det er mange dyktige og erfarne politietterforskere i Hordaland. De kan sikkert forbedre seg, men disse er uansett ikke problemet. I «Monika-saken» blir det også tydeliggjort gjennom «varsleren» som oppdaget at noe var galt og ønsket å gjøre noe med det. Han ble forsøkt «kneblet» av sine ledere. Det er således åpenbart at det er i ledelsen hovedproblemet ligger. Det er de som har ansvaret - de som skal se helheten, kvalitetssikre og prioritere. I praksis er dette politimesteren og distriktets påtaleledere.

Gjelder flere steder
Dette er ikke enestående for Hordaland politidistrikt. Også andre steder i landet ser vi lignende problemer. Høy terskel for iverksettelse av etterforskning, henleggelse av alvorlig kriminalitet (selv med kjent gjerningsmann), dårlig politiarbeid, urettmessig straffeforfølgning/«justismord», feilprioriteringer, sløsing med ressurser, manglende kvalitetssikring. Dette må ledelsen ta ansvar for.

Les kronikken i sin helhet på NRK Ytring.

Se også: Slik svarer politiet på Thunes kritikk.

Asle Toje

Sverige er et annet sted - historien om en liten stormakts velmakt og forfall

04.11.2014. I verdenshistorien er det mange eksempler på små stater som yter over evne, men få kan måle seg med Sverige. Knapt noen stat har, i forhold til sin størrelse, bidratt mer til den moderne verden enn våre naboer. På tross av en liten befolkning, klarte landet i 200 år å være en stormakt av første rang. I disse ubåttider er det lett å glemme at den blågule fanen engang dominerte Nord-Europa. Tyske mødre skremte barn med «Bet Kinder, bet! Morgen kommt der Schwed!». (Be barn, be! I morgen kommer svenskene!). Det er Asle Toje som på denne måten innleder sin BT-kronikk Sverige er et annet sted. Han fortsetter:

Sveriges velmakt sprang ut av godt lederskap og oppfinnsomhet. Av statsmenn som Axel Oxenstierna og vitenskapsmenn som Alfred Nobel. Etter Napoleonskrigene løste Sverige inn sine sjetonger i stormaktsspillet. Tilbaketrekningen fra stormaktspolitikken sparte dem for verdenskrigene som rev ned Europas gamle eliter. I mellomtiden industrialisertes Sverige. Mens naboene drev med krimskrams, bygget svenskene biler, tog og fly.

Landet var så sterkt, at svenskene følte de ikke trengte å velge side under Den kalde krigen. Sverige kom med årene til å definere seg selv gjennom sitt eget lederskap. «Det er typisk norsk å være god» er sosialdemokratisk lånementalitet fra Sverige. Mens den lille stormakten formet verden gjennom sin teknologi, sin ideologi og sin kapital, er det knapt noe land som er blitt formet mer av Sverige, enn nettopp Norge.

[...]

I de senere år har skaren av land som etterligner Sverige blitt færre. Dette kommer ikke minst av svensk innvandringspolitikk. Matthew Engel skrev i The Financial Times i 2008: «() det er en økende forståelse for at «den svenske modellen» – eksepsjonelt sjenerøs velferdsstat kombinert med en usedvanlig sjenerøs tilnærming til innvandring – ikke er uholdbar. Dette har vært grunnlaget for Sveriges image i utlandet, og landets eget selvbilde. På en stilltiende, veldig svensk måte, vil dens kollaps sannsynlig bli traumatisk».

Kollapsen har uteblitt. Sverige har fortsatt som om vi forsatt var på 1990-tallet, og er blitt stadig rarere, sett med norske øyne. Tilbudet om å gi absolutt alle flyktninger fra borgerkrigen i Syria – potensielt flere millioner mennesker – asyl, fremstår som virkelighetsfjernt; de endeløse utrenskningsprosessene i barnelitteraturen, intolerant; innføringen av det «kjønnsnøytrale» «hen», bisart; hundsingen av landets tredje største parti Sverigedemokraterna, smålig. Og; iveren etter å søke diplomatiske konfrontasjoner med Russland mens de avvikler sitt eget forsvar, fremstår som dumt.

Hvorfor har dette skjedd? Den danske forfatteren Mikael Jalving finner i boken «Absolut Sverige: En rejse i tavshedens rige» svaret i hangen til fortielse. Han finner røttene til denne tausheten i overklassen, som vi mangler i Danmark og Norge. I Sverige definerer i større grad elitene hva som er godt, sunt, viktig og riktig. Som det står over universitetsbygningen i Uppsala «Tänka fritt är stort, men tänka rätt är större». De autoritetstro svenskene aksepterer elitenes sannheter, også når elitene viser seg å være frådende radikalere.

I så måte kan Sveriges store fortrinn synes å ha blitt landets svakhet. En elitedrevet orden er bare så god som sine eliter. Og her ligger det, potensielt, viktigste utfallet av den mislykkede ubåtjakten i Stockholms skjærgård: Lederskapets respons har fremstått som svak og inkompetent. Det har fått flere svensker til å spørre seg hvem som skal forsvare dem i en verden som synes truende. Ute i verden har landet blitt til spott og spe. Det smerter i et land som så inderlig ønsket å være et forbilde.

Kronikken er opprinnelig publisert i Bergens Tidende 02.11.2014, side 2-3, men kan leses i sin helhet hos Document.no.

Se også Mikael Jalvings flengende kritikk av den svenske Nobelstiftelsen.

Faten

«Jeg er ingen ekstremist»

03.11.2014 (oppdatert 09.11.2014). Jeg er ingen ekstremist. Jeg er tilhenger av menneskerettigheter og demokrati. Jeg støtter ikke prestestyret i Iran. For meg er urett like ille uansett hvem som står bak. Det er Faten Mahdi al-Hussaini, vinner av Bergesenprisen 2014, som skriver dette i VG-kronikken Mitt ståsted. Her er et utdrag (fete typer i original):

2. «Faten er en fundamentalistisk islamist, som er tilhenger av religiøst diktatur og hennes forbilde er det brutale styret i Iran.»

Dette er ikke riktig. Jeg er tilhenger av menneskerettigheter og demokrati fordi jeg mener det er dette som best verner om menneskeverdet og sikrer rettferdighet. Derfor er det ingen motsetning mellom min tro og de universelle verdiene vi finner i menneskerettighetene og demokratiet. Derfor er jeg også tilhenger av det norske demokratiet. Jeg mener at det ivaretar muslimers interesser og gir oss de beste muligheter til å praktisere vår religion.

Dette innebærer at jeg heller ikke kan støtte prestestyret i Iran. For meg er urett like ille uansett hvem som står bak.

3. «Fatens moské forkynner hat mot Vesten.»

Jeg er ikke tilknyttet én enkelt moské og kan heller ikke svare for hva moskeer jeg har vært i har forkynt til enhver tid, eller hvilke gjester de har invitert. Særlig ikke når slik forkynnelse og slike gjester ble invitert for mange år siden.

For egen del ønsker jeg å kunne være en del av så mange muslimske miljøer som mulig. Dette er slik jeg ser det, viktig for å kunne bekjempe ekstremisme. En bredest mulig front er viktig hvis vi skal kunne bekjempe ekstremisme og ekstreme tolkninger av islam på en mest mulig effektiv måte.

Det har også kommet påstander om at jeg er tilhenger av brutale sharia-straffer. Det er ikke riktig. Sharia omfatter hele islam og må tolkes. Slik jeg forstår islam og derfor sharia, må vi muslimer finne tolkninger som passer for vår tid.

Dette innebærer at jeg er sterk motstander av dødsstraff for frafall. Det er ingen tvang i religionen. Derfor kan også muslimer velge en annen tro.

Jeg er også mot dødsstraff generelt. Videre er jeg helt mot straffemetoder som amputasjoner og pisking. Kanskje var dette straffer som kunne passe i et samfunn uten moderne politi, rettsvesen og fengsler. I dag skal straffene være humane og hjelpe forbryterne tilbake til samfunnet.

Noen mener at jeg som muslim ikke kan forsvare homofiles rettigheter.

Det er dessverre sant at mange bruker islam til å begrunne og forsvare homofobi, men jeg mener at alle har rett til å elske den de vil og leve deres liv som de vil. Det er slik jeg forstår menneskeverdet og menneskerettighetene.

Nettopp med utgangspunkt i menneskerettighetene, er jeg tilhenger av ytringsfrihet. Derfor er jeg mot straff for blasfemi. Slike straffer hører ikke hjemme i vår tid.

Les kronikken i sin helhet på VG Nett.

Se også tidligere HT-oppslag der høyskolelektor i journalistikk Magne Lindholm kritiserer Faten.

Oppdatering 04.11.2014. Walid al-Kubaisi holdt en tale i anledning Bergesenprisen som Faten Mahdi Al-Hussaini ble tildelt mandag 3. november. Her er noen utdrag (fete typer i original):

Mediene demoniserte Storhaug
Hege Storhaugs hensikt var å komme med fakta som legges frem for medier, journalister og folk. Istedenfor å drive med realpolitikk, ta fakta og debatt og finne en løsning, valgte mediene å demonisere Hege Storhaugs motiv. Det er dette som noen ganger diskvalifiserer mediene som ramme for den gode, offentlige samtalen.

En god samtale som skaper dialog, tar utgangspunkt i at jeg ikke eier Sannheten med stor S, og den andre parten er ikke en vantro som hater islam, eller en rasist man må ekskludere.

Den gode samtalen starter med at den andre parten, som debatterer med meg, er en medborger som deler med meg engasjementet og det felles ansvaret. Motparten og jeg må i samarbeid og fortrolighet lete etter sannheten for å nærme oss den.

Det nye Norge er et konsept vi alle må integrere oss i og tolerere, og dette er en ny tilstand i Norge: Det innebærer at vi må tåle positive stemmer som vi ikke liker: Fatens stemme. Storhaugs stemme. Vi må tåle de som publiserer tegninger vi hater og de som demonstrerer mot tegningene vi liker.

Toleranse er bærebjelken for frihetene vi dyrker.

Uten denne forståelse vil folk føle fravær av en fungerende og effektiv debatt.

Fatens bragd
Men hvordan reagerte Faten på de fakta som Hege Storhaug har kommet med?

Her er bragden: Faten benektet ikke dette. Hun gikk gjennom sin bakgrunn, innrømmet sine feil, og skrev på Facebook og Twitter følgende: «Jeg vil beklage til alle som er blitt såret av gamle likes som jeg har satt på noen innlegg. Her har dere en 19-åring som har gjort feil før, står for det jeg har gjort, og har vært litt uheldig med måten jeg uttalte meg på før.»

Veldig kjapt klarte hun å bli et annet menneske enn før, klarte å ta oppgjør med sine egne holdninger da hun innså at hun har gjort feil.

[...]

En oppgave for Faten
Dette peker på et faktum, nemlig at de norske journalister gjør en tabbe når de omfavner islam i toleransens navn. Istedenfor bør det åpnes for muligheter til religionskritikk innenfra, en oppgave som venter Faten, og utenfra, gjennom press fra nordmenn som forsyner islam med erfaringer fra menneskerettigheter og demokratisk tradisjon. Islam har ennå ikke tatt oppgjør med middelalderens forståelse av religion.

Denne krise vil også pålegge Faten en oppgave. Jeg merker at folk er skuffet over oss muslimer: De er blitt bitre på islam og muslimene, og etter 30 år med rop om integrering ender vi med Profetens Ummah og ekstremister også i Norge. Og offentlig hører vi skriket om religiøse rettigheter uten å vise samme begeistring for ytringsfrihet og likestilling mellom menn og kvinner.

Et uhørt krav
Likevel mener jeg at mange nordmenn begår en stor feil ved å angripe den religiøse identiteten: Det er uhørt å stille krav om at enten må man forlate islam eller så kan man aldri integreres. Det er vanvittig å tro at muslimer i Norge vil kollektivt forlate sin tro.

Man kan ikke skremmes bort fra sin identitet og tro, men man kan gi mulighet til den nye generasjonen til ta samme valg: modernisere, integrere og fornye islam. Da kan vi utvikle en humanistisk islam som beveger seg i harmoni med samfunnets grunnleggende demokratiske verdier og tradisjoner.

Dette er Fatens oppgave. Vi kan ikke diktere Faten og den nye generasjon, men vi kan gi dem moralsk støtte, stole på dem og gi dem muligheten til å skape sin egen fremtid.

Jeg tviler derfor ikke på at den som får prisen, ikke er den Faten som var, men den Faten som kommer til å bli!

Gratulerer med prisen!

Les al-Kubaisis tale i sin helhet i Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Jeg er i det store og hele enig med al-Kubaisi. Vel talt!

Tilføyelse 09.11.2014: Konstruerer konflikt. Al-Kubaisi kan ikke ha fått med seg den brede og unisone teologiske fordømmelsen av ISIL i form av religiøse erklæringer. Av Mohammad Usman Rana.

HonestThinking kommenterer: Etter å ha lest Ranas kommentar, vil jeg si meg enig med ham i at al-Kubaisi har ordlagt seg på en måte som er egnet til å skape inntrykk av at fordømmelsen av ISIL blant muslimske teologer er mindre unison enn hva som ser ut til å være tilfellet.

Mimisbrunnr

Sannhet og glemsel

03.11.2014. For å forstå viktige begrepers betydning kan det være verdifullt å se på hva som er deres motsetning. Dette leder lett inn i en lek med ordpar som minner om et mulig element i testing av barn: far-mor, høyt-lavt, modig-feig, stor-liten og så videre. Men i blant får man øynene opp for nye vinklinger, ganske særlig om man foretar øvelsen på andre språk enn sitt eget; man innser at ting både kan og kanskje også bør oppfattes annerledes enn det man er vant til. Jeg hadde en slik opplevelse med ordet sannhet på gresk for litt siden – «alithia». Som jeg fikk bekreftet først i samråd med greske venner og senere også via e-postsamtale med Therion her fra nettstedet, later ordet til å være blitt til ved å skape motsetningen av «lithi» (bare så det er sagt: Det finnes minst én alternativ etymologisk teori, men den velger jeg å overse i sammenhengen) som betyr glemsel og til like var navnet på den mytologiske glemselens elv i antikken. De døde måtte over Lithi før de kunne komme ned til Hades’ dødsrike. Først når de hadde drukket vann av elven og slik var blitt velsignet med å få strøket ut minnet om alt som hadde knyttet dem til de levendes verden, kunne den nye tilværelsen begynne.

Jeg vil gi noen norske – historiske så vel som samtidige – eksempler på at glemsel i minst like stor grad som løgn kan anses for å være sannhetens verste fiende. Straks man innser at så er tilfelle, får man et skarpere syn på hvordan enkeltmennesker og samfunn forholder seg til sin egen historie. Ikke bare har dette med ærlighet å gjøre, det er siden lenge kjent at den som ikke forstår fortiden, han er skjebnedømt til å gjenta de feil som skapte den. Kan hende virker innsikten truende og skremmende, men det ligger samtidig et håp i den, eller i alle fall i dens negasjon: Om man evner å forstå og unngå fortidens feil, kan man nære håp om å slippe katastrofene disse førte til. Jeg tror det hele vil bli klarere – får mer kjøtt på beina, så å si – når vi trekker frem noen konkrete historiske hendelser eller episoder leseren kjenner seg igjen i.

Det er pseudonymet Mimisbrunnr som skriver dette. Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

Lov og orden

På vikende front i Sverige

03.11.2014. Ny rapport fra svensk politi viser, at den reelle magt i disse år overgår til nogle helt andre. Det er Morten Uhrskov Jensen som skriver dette i sin artikkel Sammenbrud af lov og orden i Sverige:

Svensk politi kategoriserer nu 55 områder som mere eller mindre uden for myndighedernes kontrol. I disse områder er lokale kriminelle bander så dominerende, at svensk politi ikke længere kan agere som svensk politi. Med mange besværligheder får rapporten formuleret det, vi andre godt kan regne ud: At det formentlig udelukkende drejer sig om kriminelle bander af ikke-etnisk svensk oprindelse. Således hedder det bl.a.:

”Aktørerne kan groft sagt inddeles i yngre og ældre grupper, som til dels knyttes sammen af slægtsskab.” (side 3)

Så kan vi andre godt lægge to og to sammen. Det drejer sig om personer, der stammer fra kulturer med klantilhørsforhold og med æresbegreber, der er helt uforenelige med at leve i et vestligt samfund.

Narkotikahandel, grov vold og trusler hører til dagens orden. Politiet kan vanskeligt arbejde i disse områder, fordi de bliver angrebet, og der for øvrigt ikke er megen samarbejdsvilje hos de lokale.

Tage Erlanders Sverige
Det siges, at Sveriges længst siddende statsminister, Tage Erlander (1946-69), i midten af 1960´erne udtalte på baggrund af raceoptøjerne i de amerikanske storbyer, at det var en stor lykke for Sverige at være et så etnisk og kulturelt homogent land, som tilfældet var…dengang.

Uanset om der er tale om en anekdote eller ikke, er ordene tankevækkende. Siden dengang for næsten 50 år siden er Sverige gået fra at være et af verdens mest stabile og velstående lande til at være blevet en sydende heksekedel på grund af ukontrolleret indvandring fra den ikke-vestlige verden.

De svenske politikere har ødelagt Sverige. Hvad der kommer til at ske fra nu af, burde få det til at løbe koldt ned ad ryggen på enhver med en smule forstand.

Opprinnelig publisert i Jyllands-Posten. Hat tip Document.

ISIL

Religiøs legitimering av kynisme og ondskap

03.11.2014. I dag er det jentesalg! Er det mulig å bytte henne mot en pistol? En ny video skal vise ISIL-krigere som koser seg mens de forhandler om sine nye sexslaver. Les mer om saken, og se video, hos Dagbladet.

HonestThinking kommenterer: Fundamentalisme har en lei tendens til å skade menneskers sunne dømmekraft og moralske kompass. Denne videoen er sjokkerende, ikke pga sitt visuelle innhold (som er helt ordinært - ingen sterke bilder her), men pga de holdningene ISIL-gutta legger for dagen. Se og ta lærdom!

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

Sitat

Det ufattelige er at man kan fatte et vedtak uten å fatte noe som helst.

Hauk, Dagens sukk, Klassekampen, 29.11.2014

Ytringsfrihet kan defineres som frihet til å kommunisere i offentligheten uhindret
av juridiske, økonomiske eller sosiale krefter.

Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen, Frykten for å støte som
begrensning. Hvilken betydning har
sosiale normer for ytringsfriheten?, Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt (hovedrapporten, side 33)

Liberal ortodoksi gjør mange løsninger utenkelige. Fra tid til annen driver sivilisasjonen seg selv ut i et uføre som synes umulig å unnslippe, gitt handlingsalternativene som er tenkelige. Hvis nye tanker skal ha en sjanse, må de gamle systemene rystes i sine grunnvoller. Alternativet er stagnasjon.

Asle Toje i Bergens Tidende, sitert i Klassekampen, I saksa, 22.11.2014 (side 4)

Å forholde seg realistisk til det onde må derfor innebære en aksept av at det aldri vil forsvinne.

John Gray, Sannheten om det onde, Klassekampen, 18.11.2014 (side 12 - 16)

Gottfried meiner vi er på veg mot eit sekulært teokrati.

Hans Olav Brendberg kommenterer innholdet i trilogien After liberalism, Multiculturalism and the politics of Guilt og The Strange Death of Marxism av Paul Gottfried, Verdidebatt, 12.11.2014

Det finnes ungdommer oppvokst her i Norge som støtter halshugging, voldtekt av kvinner, henrettelse av uskyldige og bombing av sykehus, skoler, moskeer og kirker.

Abdullah Alsabeehg, medlem av Oslo bystyre (Ap), Truer oss ikke til taushet, VG 07.11.2014

Stol på Allah og drep ham (den vantro) hvordan du vil og hvor du vil. Ikke spør noen om råd, ikke be noen om deres tillatelse. Drep den vantro, enten han er sivil eller militær, for det er samme lov som gjelder for begge. De er begge vantro. De er begge å regne for stridende. Både deres blod og rikdom står dere fritt i å ødelegge, for blodet blir ikke ulovlig å spille på jorden avhengig av hvilke klær de bærer. [...] Dere kan drepe en vantro amerikaner eller europeer, spesielt de hatefulle og skitne franskmennene, en australier, eller kanadier, eller enhver vantro blant de vantro som har gått til krig, inkludert borgerne i nasjonene som har sluttet seg til koalisjonen mot Den islamske staten. Stol på Allah og drep dem hvordan dere vil.

ISIL-talsmann Abu Mohamad al-Adnani, sitert av Lars Akerhaug, Minerva, 05.11.2014

Det enkleste er alltid å adlyde. Mellom foredragene kommer jeg i prat med en svenske. Jeg forteller litt motvillig at jeg har skrevet om hvordan den trange svenske meningskorridoren gir næring til Sverigedemokratene. Jeg forventer en anstrengt diskusjon. Men nei da, han er enig. Han kan mye om temaet og legger ut om det. Men han tør ikke si sånt høyt i Sverige. Samtalen er absurd. Han tør ikke? Satt vi nettopp og lyttet til de samme talene? Hva er det han mangler som talerne på OFF har?

Bjørn Stærk rapporterer fra Oslo Freedom Forum, De har blitt torturert, voldtatt, kuttet til blods, truet og banket opp, kronikk i Aftenposten, 04.11.2014 (kursiv i original)

Vi kan ikke lenger anta at motsetningene i verden automatisk vil oppløses og lede til ny orden og samarbeid [...] Vi lever ikke bare i en verden med konkurranse mellom ulike maktpoler, men i en verden av konkurrerende virkeligheter.

Henry Kissinger, World Order, bokomtale i Morgenbladet, 23.10.2014

Jeg kan jo forstå tenkerne i Frankfurterskolen og hele denne mistilliten til det moderne, at de konkluderte slik den gang. Mange av dem var jøder som hadde vært vitne til holocaust. Da var det ikke galskap å tenke at moderniteten var en feiltakelse og at den bare ledet til kommunisme, fascisme, holocaust og atomkrig. Hvem kunne vel vite hvilken vei det ville gå? Men nå har det gått snart 70 år, og vi ser at de tok feil. Om noe, var grusomhetene på midten av 1900-tallet ikke en budbærer om fremtiden, men et siste åndedrag fra fortiden.

Steven Pinker, intervjuet av Morgenbladet, 23.10.2014

Over halvparten av elevene i Oslo-skolen er muslimer. De kommer fra samfunn hvor antisemittisme er utbredt. De legger ikke det fra seg ved grensa.

Ervin Kohn, forstander for Det Mosaiske Trossamfund, sitert i Vårt Land 07.06.2011

Tallene tilsier at dersom jeg går på gaten og møter en antisemitt så er sannsynligheten for at han er hvit og kristen større enn at han er muslim. Derfor blir det helt galt å rette pekefingeren på muslimene alene når vi skal bekjempe antisemittismen.

Ervin Kohn, talsperson for Antirasistisk Senter, leserinnlegg i Vårt Land, 08.10.2014

Jeg har imidlertid ikke endret holdninger siden jeg begynte å jobbe i Antirasistisk Senter.

Ervin Kohn, talsperson for Antirasistisk Senter, leserinnlegg i Vårt Land, 08.10.2014

Det er en rutineoperasjon når vi har skyteepisoder i vårt område.

Erik Jeppsson i skånepolitiet kommenterer etatens vakthold på legevakten etter nok en alvorlig skyteepisode i Malmö, NRK, 08.10.2014

Miljöpartiet de gröna har en vision om en värld utan gränser, där alla människor kan flytta, och ingen tvingas fly. Vi tror inte på länders rätt att välja sina invånare, vi tror på människors rätt att välja var de vill bo. Vi ska möta människor med möjligheter, inte murar. Alla ska kunna leva, arbeta och förverkliga sina drömmar där de önskar. Fri rörlighet borde vara en mänsklig rättighet. [...] Vi är stolta över att vara det mest öppna partiet när det gäller migration. I ett Europa där främlingsfientliga krafter når nya framgångar vill vi att Sverige ska gå före i arbetet för en värld utan gränser.

Fra partiprogrammet til Miljöpartiet de gröna

Det er de luftige teoriene som har ødelagt norsk skole, [og] som har resultert i metodenes hegemoni over fagene.

Kjell Aarsund, Kvasivitenskap, Verdidebatt, 26.09.2014

Ser vi på dessa resultat, finnes ingen anledning til oro för finansieringen av välfärdsstatens kostnader med nuvarande innvandring och integration.

Svenske forskere, sitert av Elin Ørjasæter, Svenskene forstår ikke sin egen innvandring, Aftenposten, 23.09.2014

Den tilfeldige grensetrekningen etter første verdenskrig [har] skapt nasjonalstater med sterke indre motsetninger.

Raymond Johansen, partisekretær Arbeiderpartiet, Dagbladet, 11.09.2014

Fundamentalisme i enhver form er og blir farlig, absolutisme i enhver form er farlig - farlig fordi fellesnevner for alt dette er at de ikke har det felles beste, men det ene beste man har satt seg i hodet, som mål. Men la meg da også bemerke følgende: Også den liberale fundamentalisme er farlig og like undergravende for det den utgir seg for å fremme. Det finnes ingen frihet uten grenser. Frihet uten grenser konvergerer straks til sin egen motsetning og blir totalitær. Det er egentlig en ganske banal sannhet.

Olav Rune Ekeland Bastrup, kommentar til tråden Er islamister farlige?, Verdidebatt, 04.09.2014

Dessuten har hun opplevd en gjennomgang av sin profil på facebook med angrep på alt hun har trykket liker på eller skrevet.

Shoaib Sultan, Antirasistisk senter, reagerer på urimelig behandling av en samfunnsdebattant. Dagbladet, 29.08.2014

Det er veldig spennende!

Jørgen Ouren i Statistisk sentralbyrå kommenterer det faktum at ulike varianter av navnet Mohammed nå er blitt det vanligste mannsnavnet i hele Oslos befolkning, NRK.no, 28.08.2014

Jeg hadde nylig en lengre prat med en nederlender som har observert norsk samfunnsdebatt over tid. Han var skremt av tendensen til å bruke moral som pressmiddel overfor meningsmotstandere og det insisterende kravet til konformitet som preger debatten, dvs at alle helst bør mene det samme, og hvis man ikke gjør det, er man ikke "god". Dette er helt fremmed for debatten i Nederland, sier han, hvor debatten er mye skarpere, og kan så være, fordi angrep på sak ikke automatisk oppfattes som angrep på en meningsmotstanderes moralske integritet. At det forholder seg annerledes i Norge, mente han skyldes at vi i Norge er mye mer preget av protestantisk skyld-tankegang, dsv at det å ta feil ideologisk eller politisk fra motstanderens side på sett vis oppfattes som å være skyldig og anklageverdig.

Olav Rune Ekeland Bastrup, Verdidebatt, 23.08.2014

Forandrede paradigmer på begge sider er nødvendig, hvordan Vesten ser på islam og hvordan islam ser på Vesten.

Merknad fra Indonesias president Susilo Bambang Yudhoyono i tilknytning til ISIL-terror, sitert av Dagbladet, 23.08.2014

Vi er gruppedyr. Vi tenker og oppfører oss selektivt altruistisk. Vi tilgodeser dem vi oppfatter som vår egen gruppe, mens vi helst er skeptisk eller fiendtlig innstilt overfor dem som ikke tilhører vår gruppe. Vi vil sjelden innrømme det siste, fordi det ikke passer med tidens ideal om det tolerante og inkluderende mennesket.

Bjørn Vassnes, Det store «vi» (omtale av boken A natural history of human thinking av utviklingspsykologen Michael Tomasello), Klassekampen, 21.08.2014 (side 12 - 13)

Det er utrolig hvor mye man kommer unna med dersom man beholder en viss høflighet og respekt for intervjuobjektet.

NRK-journalist og programleder for 'Aktuelt', Ole Torp, intervjuet av Vårt Land, Et møtested for skarpe meninger, 21.08.2014 (siste side)

Sverige styrer lige lukt mod den økonomiske afgrund. Tallene viser det. Vi er vidner til en helt uhørt katastrofe, hvor et tidligere velfungerende samfund nu kører på pumperne. [...] Svenske politikere og medier er de mest ansvarsløse og løgnagtige på den vestlige halvkugle. [...] Fremtiden er et Sverige, der bryder mere og mere sammen år for år. Den svenske velfærdsstat går den vej, hønsene skraber, og landet med den smukke natur forvandles til et tredjeverdensland. Blandt mange vestlige skrupelløse politikere tager de svenske prisen.

Morten Uhrskov Jensen, Den svenske nedsmeltning, Jyllands-Posten, 16.08.2014

Når Vesten begynner å se hvor godt muslimene og andre minoriteter har det i de islamsk-kontrollerte områdene, så tror jeg at alle vil omfavne sharia og vil være under den islamske stat. [ …] Sharia er ikke bare halshugging og kutting av hender…

Ubaydullah Hussain, Profetens Ummah, intervjuet av VG-TV, 16.08.2014, Støtter ISILs halshugging

Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag.

Jonas Gahr Støre, Radikal islam ikke noe problem i Norge, VG, 12.08.2009

Hele skolen må gjennomsyres av den sosialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes sosialistiske lærere. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.

Historieprofessor og Ap-politiker, Edvard Bull, sitert av Mimisbrunnr, Det munnen renner over med, Document.no, 25.07.2014

Eg opnar ikkje eingong. Denne vanvittige sida [det er document.no som omtales] full av konspirasjonsteoriar skrive [sic] av folk med eit syn på tilværet og vår kvardag i Noreg som er hinsides det meste. [...] Vemmeleg side, vemmeleg innhald, vemmelege folk. [...] Sida er rape gal, dette er ei side folk flest ler av. [...] Og eg kan diskutere mykje, men ikkje denne sida, via desse folka og det denne gjengen representerer. Lavmål.

Leder for Norsk Bibliotekforening, Mariann Schjeide, sitert av Mimisbrunnr, Det munnen renner over med, Document.no, 25.07.2014

FAN De svina i MIFF [Med Israel For Fred] rykker inn annonser i flere riksmedier for å sverte Gilbert – en lege som på frivillig basis redder liv dag og natt i Gaza. Hva feiler folk? Dere er virkelig Satans barn slik dere holder på og vi kan ikke gjøre stort med Israel, men dere kan vi gjøre noe med. Kom an venner – la oss plukke dem ned en etter en. Its on og de skal ALDRI slippe unna. Hver og en av dere er fra og med i dag personlig ansvarlig for hvert eneste barn dere dreper. For det er akkurat det dere er. Barnemordere.

Blogger Elisabeth Norheim, sitert i Dagbladet, 21.07.2014

Moralsk indignasjon uten dybdekunnskap og dypere begrunnelse holder ikke. Alle vet at om man derimot stiller seg konsekvensetiske spørsmål, så er det ikke alltid det som tilsynelatende er snillest som faktisk er snillest. Nå har det blitt et større rom for konsekvensetiske betraktinger.

Civita-leder Kristin Clemet, til Vårt Land, 03.07.2014, Venstresiden eier ikke lenger godheten

Kirken pusler med sitt, og den strever. Den strever med å bli kvitt sine følgere, de som faktisk går i kirken og som stiller opp i menighetene. En skal ikke se bort i fra at alt strevet vil gi resultater. Og så virker det som at de satser på at undrenes tid ikke er forbi. Når Audun Lysbakken, Marie Simonsen, Johan Galtung, Trond Ali Lindstad og Lars Gule vurderer å melde seg inn, vil det være et tegn på at de har gjort noe riktig, at de har lykkes med sine bestrebelser. [...] Det er åpenbart slik Kirken ønsker å bygge sin framtid.

Arne D. Danielsen, Sliten og lei, Verdidebatt, 08.07.2014

Tiggerne [fra Romania] er ikke dumme eller idioter, selv om de er annerledes enn ”oss”. De er like intelligente – eller lite intelligente – som vi andre er.

Hallvard Hagelia, Facebook, 21.06.2014

I likhet med de fleste feminister mener [professor i sosiologi, forfatter og feminist Gail Dines] at «kjønn», slik vi oppfatter det i dag, er en sosial konstruksjon.

Ane Stø, leder, Kvinnegruppa Ottar, Vi må ta et oppgjør med denne typen totalitær feminisme, Dagbladet, 22.06.2014

Selv om jeg er fra Pakistan, ser jeg med en gang, i likhet med nordmenn, at noe ikke er bra. Hovedstaden er ikke som den var for 15 år siden. Oslo ser ut som et åpent asylmottak. [...] Nordmenn er redde, og jeg er også redd.

Farrukh Iqbal, Oslo er ikke til å kjenne igjen, Aftenposten, 18.06.2014

Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke.

Edith Stein, sitert av Ragnhild Helena Aadland Høen, i antologien Troverdig tro, side 310

Dagens nordmenn trenger en kristendom som tar menneskets ånd og sjel på alvor. De trenger å møte Den Hellige Ånd: Åndsfylte kristne, en sterk åndelighet og en virkelig åndskraft, ikke en sekularisert, dvask, utvannet, politisk korrekt kristendom. Bare når vi taler sant om Gud, livet og mennesket, blir mennesker satt fri og skjønner at det faktisk er et evangelium vi kommer med, et godt budskap.

Ragnhild Helena Aadland Høen, Å leve med Kristus som Herre i en etterkristen tid, i antologien Troverdig tro, side 295

Skirbekk spør om innvandringen er «en ønskelig utvikling, i et demografisk, kulturelt eller økologisk perspektiv»? [...] La meg derfor heller stille et mer vesentlig spørsmål: Er det en ønskelig utvikling for menneskeheten at en liten minoritet forskanser seg i sitt verdenshjørne, fortærer hele verdens ressurser tilranet i et grunnleggende urettferdig økonomisk system, og har et forbruk som truer med å gjøre planeten ulevelig for kommende generasjoner?

Remi Nilsen, redaktør for Le Monde Diplomatique Norge, Replikk til Sigurd Skirbekk, Klassekampen, 28.05.2014 (side 22)

Vesten har fornektet sine kristne røtter [...] Det gjøres forsøk på å likestille familier med mange barn og partnerskap mellom samme kjønn, tro på Gud og tro på satan. Eksessene innen den politiske korrekthet fører til at man i fullt alvor taler om å registrere partier som har som mål å propagandere for pedofili.

Vladimir Putin, sitert av Peter Normann Waage, Kultur som maktbase, VG, 09.05.2014 (kronikk)

Ved å støtte statskuppet mot Viktor Janukovitsj har USA og EU frembrakt et fascistisk monster. Dette monsteret nekter vestlige ledere å se. [...] Dette er så hyklerisk og kvalmende at jeg mangler ord for å uttrykke det. Mitt håp er at Russland vil intervenere militært og dermed redde menneskene i Øst-Ukraina. Ingen andre ser ut til å bry seg om dem.

Bjørn Nistad, doktor i russisk historie, Hvem skal beskytte Ukrainas russere (leserinnlegg), Klassekampen, 06.05.2014

Vi debatterer daglig innvandring, integrasjon og rasisme. Det er ingen tendens til sensur. Men vi må ha et minimumskrav til standarden.

Henrik Arnstad, intervjuet av Vårt Land om situasjonen i Sverige; 'Dette er rasisme', 05.05.2014 (side 12 - 13)

Bare Russland representerer de sanne kristelige verdier. Alle vestlige nasjoner fører verden mot avgrunnen.

Patriark Kyril i Moskva, sitert av utenrikskommentator Bjarte Botnen i Putins farlige verden, Vårt Land, 02.05.2014 (side 15)

Men vi ser også en tendens til å la moralske og ideologiske argumenter overkjøre fakta og vitenskap. Dette vises i hvor lett man avviser fakta man ikke liker, og den moraliserende måten man argumenterer på.

Bjørn Vassnes, Den moralistiske feilslutningen (kommentarartikkel), Klassekampen, 24.04.2014 (side 11)

Kommunismens mest diabolske aspekt var at den forlangte medvirkning av alle borgere i myndigheters løgn og forræderi.

Nina Witoszek, intervjuet av Klassekampen, 16.04.2014 (side 48)

Følelsen av at vi er trygge og at ting i grunnen ikke kan forandre seg, er en illusjon. Ting kan forandre seg svært raskt.

Jo Nesbø, til The Guardian, sitert i Vårt Land, 12.04.2014 (side 3)

Frankrike står midt i en eksistensiell og identitetsmessig krise. Framtiden for fransk kultur og sivilisasjon ser mørk ut. Krisa springer ut av problemene knyttet til sameksistens mellom folkegrupper: de nye og de opprinnelige. [...] Den multikulturalistiske antirasismen har utviklet seg til vår tids «religion» og virker mot sin hensikt.

Alain Finkielkraut, Visjonær eller reaksjonær, intervju i Klassekampen, 08.04.2014 (side 28 - 29, oversatt fra Information)

For å være en motkraft burde Norge gå foran som et godt eksempel og bidra til å ta definisjonsmakten i verdispørsmålene. Menneskerettigheter, likestilling og retten til å bestemme over egen kropp er universelle verdier, som ikke kan vike for patriarkalske religiøse fortolkninger, politisk konservatisme og «family values». [...] Mens EU ofte er kneblet i debattene om seksuelle og reproduktive rettigheter i FN, grunnet konservative krefter internt i land som Malta, Polen, Irland og Spania, snakker Norge med en egen stemme. Norge må bruke denne stemmen til å snakke klart og tydelig om at kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, og likestilling må stå øverst på agendaen, og prioriteres foran «familieverdier» og religiøse hensyn.

Malin Lenita Vik, Utenfor andedammen - Norge føyer seg inn i en global trend av kvinnefiendtlig politikk, Klassekampen, 24.03.2014 (side 3)

Muzhda husker vagt som lite barn krig og konflikt i Afghanistan. [...] Noen episoder har spikret seg fast. Som da Taliban kappet hånden av en jente som hadde pyntet seg med neglelakk, og hengte den avhogde hånden opp i et tre til skrekk og advarsel.

Vier livet til afghansk kvinnekamp, Muzhda Rezaee, omtalt og intervjuet i Vårt Land, 19.03.2014 (side 12 - 13)

Disse henvisninger til thomismen og marxismen innebærer en uheldig form for argumentasjon: det vi litt teknisk kan kalle genetiske argumenter. Det betyr å mene at et arguments opphav (her: nythomismen og marxismen) svekker dets gyldighet.

Bernt Hagtvet, på kronikkplass i Aftenposten, 09.03.2014

Uten frihet kan vi heller ikke finne frem til sannhet, demokratiets kjerne.

Bernt Hagtvet, på kronikkplass i Aftenposten, 09.03.2014

Jeg forakter alt som har med kvoter eller særbehandling å gjøre. Jeg er klar over at det er noe dere liker i Skandinavia. Jeg ser det imidlertid som repressivt, reduksjonistisk og som en fornærmelse. Dessuten er jeg kritisk til idéen om at samfunnet skal forhåndsbestemme sluttresultater; det er en utopisk tankegang som leder til totalitarisme.

Camille Paglia, Meg-meg-meg-feministene (intervju), Klassekampen, 26.02.2014, side 26 - 27

Man blir ikke lærer av å tvangsfôres med pedagogiske tåketeorier. Den norske PPU-ordningen er fullstendig uforståelig. [...] Pedagogikken, derimot, er et heksebrygg av den ene fabelaktige pedagogiske teorien etter den andre, og blir forbausende ofte presentert gjennom lettsidig bruk av teorier og på et så tynt empirisk grunnlag undertegnede aldri før har sett maken til ved et universitet.

Nina Hovland Moronski, Praktisk-pedagogisk ulykke, Klassekampen 22.02.2014, side 34 - 35

Viljan att uppfostra folket, strypa den fria debatten och placera obekväma debattörer i giftskåpet är Sveriges största politiska problem, och det allvarligaste hotet mot demokratin. Idag syns det kanske tydligast i debatten om migration och integration, men det visar sig också i ett ideologiserat utbildningsväsende, normkritiska paradigm, genuspanik och svartlistad barnkultur. Att staten försöker fostra medborgarna till rätt åsikter leder till ett förkrympt och räddhågset klimat där tankefriheten är villkorad, vilket i sin tur leder till mindre kreativitet, problemlösningsförmåga och verkligt nyskapande (till skillnad från den ”förnyelse” som politiker tror att de kan åstadkomma genom att maniskt upprepa ordet). [...] Jag är konservativ i den meningen att jag tror att samhällsförändringar bör växa fram organiskt. Liberala och socialistiska försök att skapa en ny människa – från Homo sovieticus till genuspedagogik – skrämmer mig. Det ligger något totalitärt i att försöka skapa nya människor, och att staten ska fostra folket till rätt åsikter. Men man behöver knappast vara konservativ för att vilja avskaffa den statliga normbildningen. Liberaler som älskar ekonomisk frihet borde också älska tankefrihet. Frihetliga socialister likaså. Och alla som kallar sig demokrater borde undra vad som hände med den ”fria åsiktsbildning” som demokratin sägs vila på. [...] Men jag känner personer som varken är politiker eller journalister och som har tappat kunder eller börjat få nej på jobbansökningar efter att de stuckit ut hakan i den offentliga debatten. Jag har själv kallats in till en chef och fått veta att jag har ”skrivförbud vad gäller integration, invandring, feminism, jämställdhet och familjefrågor”, eftersom jag inte ”ligger i den liberala mittfåran”. När åsikter som avviker från den statliga normbildningen leder till att ens försörjningsmöjligheter hotas har man två val: att anpassa sig eller protestera mot en kastrerad tankefrihet.

Marika Formgren, Sluta med propagandan, Axess, 31.01.2014

Når vi i samfunnet vårt i dag har fått et så stort individualistisk spillerom når det kommer til kultur, karriere, seksualitet og identitet, er det kanskje på tide å ta med oss denne respekten for individet inn i den offentlige debatten også. Alle individer har rett til et eget sett med meninger og bør slippe å måtte stille med en blå eller rød lagtrøye før de åpner kjeften.

Mina Ghabel Lunde, på egen blogg, Forbistret vind fra øst, 28.01.2014

Han er utlending og hans plass er ikke her i Kongo. Han bør få reise hjem.

Pascal Masela Laka Ngaliema Kahungu, senator i Kongo, om hvorfor Joshua French bør løslates fra kongolesisk fangenskap. Dagbladet, 09.01.2014

Det har vært interessant å se hvordan en hardbarket geriljakriger transformeres til humanistisk helgen, en mannlig Moder Theresa. Hykleriet ligger i vannskorpen.

Erling Gjelsvik, spaltist i Bergensavisen, sitert i Vårt Land, 28.12.2013, øverst på side 3

Et ekteskap der to partnere er likestilt, finnes knapt beskrevet i Bibelen eller kirkehistorie før i nyere tid. Selv dét er ikke selvsagt i hele den kristne verden. Vi har i vår kirke godtatt en radikal endring i ekteskapsforståelsen når vi i liturgien likestiller mann og kvinne. [De fire medlemmene av Kirkemøtet som i Aftenposten 17. desember uttrykker sin bekymring over Presteforeningens ønske om vigselsliturgi for homofile,] bruker begrepet «skaperordning». Det finnes ikke i Bibelen, og begrepet har en historie med slike mørkebrune islett at jeg vil råde dem til ikke å gjenta det.

Prost Trond Bakkevig redegjør for utviklingen i Den norske kirke i sitt innlegg Kampen mot de homofile, Aftenposten, 21.12.2013

Når «venstre» er den sunne normaltilstanden, er det mye som blir «ytterste høyre», gitt.

Knut Olav Åmås kommenterer debatten i etterkant av Bjørn Stærks Aftenposten-artikkel om Document. Sitert av Document, 12.12.2013

Europas toleranse utvikler seg gradvis til et moralsk diktatur.

Aleksej Pusjkov, leder av utenrikskomiteen i det russiske parlamentet, gjengitt i Aftenposten, 17.11.2013

Anfindsen er en sjarlatan, og svaret hans er selvfølgelig ikke troverdig.

Hogne Øian slår tilbake mot HT-redaktørens forsikring (se nedenfor) om at han ikke ønsker å bagatellisere europeisk slavehandel.

Enkelte spekulerer (uten at det påstås direkte) i om jeg ønsker å bagatellisere eller skjønnmale slavehandel (og evt andre overgrep) europeere har begått opp gjennom historien. Det ønsker jeg ikke.

HT-redaktøren kommenterer påstander om at hans artikkel Hvite slaver skulle være et forsøk på å bagatellisere europeisk slavehandel.

For min del kan Vesten gå til helvete.

Biskop Desmund Tutu, Årgangs-Tutu, Vårt Land, 31.07.2013 (side 11)

Kanskje skjedde det noe på et morgenmøte i en avisredaksjon i Oslo. Vi diskuterte en bølge av gruppevoldtekter i hovedstaden. En journalist hadde gravet frem tall som viste at det store flertallet av gjerningsmennene var asylsøkere fra Somalia. «Det går det ikke an å skrive om», var reaksjonen fra nyhetssjefen.

Lars Akerhaug, En tur til psykologen kanskje?, Minerva, 29.07.2013

Storbritannia tilhøyrer ikkje Cameron, Blair eller det britiske folket. Det høyrer til Allah, og hans lover må implementerast.

Anjem Choudary, sitert av TV2, 19.07.2013

Det er få som setter spørsmål ved den radikale humanismen som ble toneangivende innen kulturen i Vesten. Krarup og Tidehverv kaller det en løgnaktig humanisme: “En gjennomgripende løgnaktighet som går gjennom humanismen”.

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

Volden lå svanger i dette menneskesynet som ikke tålte noen andre oppfatninger. Da revolusjonen brøt ut startet terroren nokså umiddelbart. Giljotinen arbeidet, angiveri florerte og menneskene ble feige og så bort når venner og naboer ble ført bort. Dette er den revolusjonen vi feirer som begynnelsen på våre moderne opplyste samfunn. Slagordet Frihet, likhet, brorskap hadde derfor en bitter bismak. Er det ikke også mange av dagens honnørord som har det?

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

Så spørsmålet er: hvordan håndterer vi dette fenomenet med masseimmigrasjon, som er et relativt nytt fenomen? Den viktigste innsikten til ny, seriøs forskning er at manglende økonomisk og kulturell integrering skaper en ekstremt farlig sosial situasjon. Hvis du tviler på dette, ta en tur gjennom Londons østkant, banlieuene i Paris eller forstedene i Stockholm som nylig var i flammer. Du vil se kroniske integreringsfeil.

Niall Ferguson, intervjuet av Torbjørn Røe Isaksen, Minerva, 27.06.2013

Kritikere av Fritt Ords har hevdet at [Peder Are Nøstvold] Jensen ytrer seg fritt på nettet og i aviser, og at hans ytringsfrihet dermed er ivaretatt. Nei, sier jeg, ikke så lenge han nektes adgang til arenaer som er åpne for hans ideologiske motstandere.

Sara Azmeh Rasmussen, La Fjordman skrive bok, NRK Ytring, 17.06.2013

Og burde ikke den politiske debatten etter 22. juli ta sikte på å skape dialog mellom ulike politiske posisjoner, slik at vi unngår å låse oss i polariserte fronter?

Svein Østerud, Debatten som forstummet, Prosa, Nr 3 / 2013 (side 38)

Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenner streif av to ganger i året hvis man er heldig. Jeg søker ikke lykke, jeg søker tilfredshet, jeg søker tilhørighet. Det er mye, mye viktigere.

Anne Holt, til Natt & Dag, sitert i Vårt Land, 20.06.2013 (side 3)

Den här gången höll de på i fem dagar. Sedan blev de trötta och gick hem. Det var varken polis eller föräldrar som fick dem att sluta kasta sten och bränna bilar – de blev bara trötta. [...] Upploppen för en månad sen var bara en försmak av det som kommer att drabba Sverige. Ungdomar som känner utanförskap och radikaliserade unga är en tickande bomb.

Ali al-Djaber («själv troende muslim ... aktiv fritidsledare sedan fem år tillbaka»), Jag har förlorat många ungdomar, Expressen, 17.06.2013

De skriver bare om muslimer og «alle oss andre». Annen forskning på innvandrere i Vesten viser at det som har mest å si er etnisk tilhørighet.

Olav Elgvin (islamforsker, Fafo), kommenterer en undersøkelse (utført av Fafo, UiO og Civita) om ulike gruppers holdning til rettsstaten, Vårt Land, 15.06.2013 (side 25)

Man kan ikke si at vi ikke vil gi opphold til asylsøkere fra Somalia fordi de ikke integreres. Det blir for dumt.

Amal Aden, kommenterer uttalelser fra Morten Ørsal Johansen (innvandringspolitisk talsmann, Frp), - Somaliere har vanskeligere for å bli integrert enn andre, Dagbladet, 10.06.2013

Siden nazismen og kommunsimen har vi ikke set noget så hadskabende og racistisk som multikulturen. Som jeg gang på gang har påvist er dens implicitte præmis Verdenskommunisme. Uden denne præmis falder alle multikulturens rationaler sammen som et korthus og den viser sig at være et simpelt og råt overgreb, som sine ideologiske forfædre. Den er helt enkelt illegitim.

Søren Ferling, Verdidebatt, 03.06.2013

Frykten er ikke velbegrunnet. Den er overdreven. Det viser nettopp uttalelsene til den aktuelle politikeren.

Lars Gule, Ingen trussel mot demokratiet, Verdidebatt, 02.06.2013. Gule kommenterer den siste tids opptøyer i Sverige og et bekymret leserinnlegg i Borås Tidning av politikeren Olle Engström (Moderaterna)

Nei, Anfindsen er ikke en nyttig stemme. Han kaster bort sitt talent på å formidle ekstreme virkelighetsoppfatninger og normativt forkastelig posisjoner - nemlig rasisme. Joda, han formulerer seg sivilisert og forsøker å belegge sine påstander. Men gjør det dårligere, langt dårligere, enn mange klimaskeptikere som benekter den vitenskapelige konsensusen omkring menneskeskapte klimaendringer.

Lars Gule, Intet å lære av Anfindsen, Verdidebatt, 01.06.2013

Om det finnes [intelligensmessige] forskjeller mellom etniske grupper, er et godt utforsket felt. Men jeg akter ikke her å gjengi andres resultater, langt mindre gi uttrykk for min egen mening. Ellers måtte jeg leve med frykten for å bli bombardert med egg under forelesningene. Dessverre er det ikke mulig å diskutere dette på fornuftig vis.

Professor Detlef H. Rost, Der Spiegel, 06.05.2013 (oversatt av HT)

Racisme og fremmedfjendskhed skal kriminaliseres og jages. I et demokrati går det ikke an at finde på undskyldninger, f.eks. at der er noget galt med flygtninge- og indvandrerpolitikken.

Svensk rigsdagsmedlem, 1997, sitert av Morten Uhrskov Jensen, Jyllands-Posten, 22.04.2013

[...] og alle seriøse advokater bør jo vite at man ikke går ut offentlig med opplysninger fra klientmøter.

Geir Lippestad i sin bok om Anders Behring Breivik (side 138), sitert av Mona Høiness, Det vi ikke kan stå for, Aftenposten, 06.05.2013

Lippestads problem er at han snakker der han skulle tie, mens media tier der de skulle snakke.

Anders Ulstein, En kritisk offentlighet?, Document, 22.04.2013

Å svekke folk sine utsagn gjennom å mistenkeliggjøre eller bannlyse deres politiske ståsted er debattmessig grovt usaklig.

Ben Økland diskuterer Vårt Lands intervju med Tor Bach (se nedenfor), Verdidebatt, 20.04.2013

[Tor Bach, redaksjonssekretær i magasinet Vepsen,] mener ekstreme synspunkter normaliseres ved at ekstreme personer har fått større plass i avisdebatten.
- Redaktørene hyller sin egen ytringsfrihetsfundamentalisme. Man behandler ekstreme synspunkter som verdifulle, normale meninger. Redaktørene preges av en fullstendig udokumentert tankegang om at dersom man setter disse meningene på trykk, vil det hindre vold.
Bach peker ut Aftenposten som versting.
- De lar de villeste raseteoretikere og konspirasjonsteoretikere slippe til på kronikkplass. Kritikere stemples som motstandere av ytringsfriheten. Man har et tungt ansvar hvis man normaliserer ekstreme synspunkter fra mennesker som mener at afrikanere er mentalt tilbakestående, at europeere er genetisk mer høyverdige og at muslimer er her for å overta landet.

Aftenposten refses av ekstremistjeger, Vårt Land, 19.04.2013

Rasistisk er lettare; det kan definerast: meiner du at visse menneskegrupper står over andre, er du rasist. (Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.)

Professor Sylfest Lomheim, i sin faste språkspalte i Klassekampen, 17.04.2013

Uansett hvilken side av det ideologiske spekteret meningene måtte komme fra, er det takhøyde for dem i Aftenposten – enten skribentene heter Amal Aden, Magnus Marsdal, Bjørn Stærk eller Mohammad Usman Rana.

Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør, Aftenposten, 13.04.2013

Drep forestillingsevnen, lobotomér hjernen, kastrér og operér! Bare da kan kjønnene bli like. Inntil da må vi leve i naturens demoniske turbulens.

Camille Paglia, sitert av Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 16

Feminismen har overskredet sin egentlige misjon om å søke politisk likhet for kvinner, og har endt opp med å avvise omstendighetene, det vil her si den menneskelige begrensningen som ligger i naturen eller skjebnen.

Camille Paglia, intervjuet av Birgitte Hiutfeldt Midttun, Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 19

Det genetiske vrøvlet til Ole Jørgen Anfindsen og andre er i vår tid avvist som uvitenskapelig vissvass.

Ben Økland, Grenseløst sludder, Verdidebatt, 02.03.2013

Politisk ekstremisme er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

John Olav Egeland, Det ekstreme venstre, Dagbladet, 11.02.2013

Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme [sic] høyresida, står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.

John Olav Egeland, En ekstrem konkurs, Dagbladet, 06.06.2012

De har ekstreme meninger, men de er ikke syke av den grunn.

Annemarte Moland, introduserer fire av vitnene i Breivik-saken for seerne, NRK, 05.06.2012

Nordmenn er ikke så fordomsfulle som du, Strømmen og Gule later til å tro: nordmenn aksepterer de fleste, men vi aksepterer ikke tilbakestående verdisystemer og verdensanskuelser og spesielt ikke anskuelser som institusjonaliserer jødehat, homohat, kvinneforakt og forakt for annerledes tenkende.

Kommentar av innsenderen Filosofen, på Olav Elgvins blogg Muslimprosjektet

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Twittermelding fra Simon Fors (vänsterpartistisk lokalpolitiker), sitert av Avpixlat

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommeri i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon Magazine)

- Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?
- Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater.

Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012

Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Inga Bejer Engh, til Vårt Land (side 28), 01.12.2012

Kristendommen er en viktig del av det å være norsk. Den skal selvsagt ha særfordeler. Hvis innvandrere ikke tåler å se en kirke, har de bosatt seg i feil land.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Det moderne liv og det å være kristen er en meget god kombinasjon. Vi trenger alle et ankerfeste.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte, Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Sommeren i gresset,1956

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.