HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Blanding

«Folk blander seg for lite»

18.04.2016. Nesten ingen gifter seg på tvers av etnisitet og religion. Før den koden knekkes, blir det ikke ordentlig integrering. Det er Frank Rossavik som skriver dette i sin Aftenposten-artikkel Folk blander seg for lite:

Jeg husker godt innvandringsdebattene den gangen jeg var elev og student, tidlig på 1980-tallet.

Fremskrittspartiet var der, men da som et fremmedelement. Ingen andre var opptatt av å forholde seg kritisk til sider ved innvandringen. Sett i bakspeilet var dette en tabbe.

Selv var jeg som tenåring en forholdsvis glødende SV-er, og for oss var saken grei: Det gjaldt å dele godene og bekjempe rasisme.

Store ambisjoner
Men jeg hadde større ambisjoner enn som så med datidens kjente slagord «ja til et fargerikt fellesskap». For meg var innvandringen en fremragende mulighet til å løse to problemer.

Det ene gjaldt at folk ikke var pene nok. Pakistanere er for eksempel ikke særlig pene, vanligvis. Det samme gjelder hvite nordmenn. Men blander man, oppstår det et mangfold av vakre barn i ulike fargesjatteringer.

Det andre problemet gjaldt religionens rolle. På 1980-tallet var jeg på krigsstien mot kristendommen. Den truet meg som homofil, som ateist og som det kritisk tenkende mennesket jeg i ungdommen trodde jeg var. [...]

Ser ikke bra ut
Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister.

Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.

Jeg har ikke gitt opp, men foreløpig ser det ikke så bra ut.

Les artikkelen i sin helhet i Aftenposten.

Faten

Blir utstøtt av sine egne

15.04.2016. Faten Mahdi Al-Hussaini tror vi står foran en bølge av radikalisering blant muslimer. Selv betaler hun en høy pris for å stikke seg fram og tale mot ekstremismen. Les intervjuet med Faten i A-magasinet.

HonestThinking kommenterer: Dette er sterk lesning - Faten må være en av Norges tøffeste jenter. Herved anbefalt.

Enighet

Kanskje vi er kommet litt nærmere?

11.04.2016. Jeg får en følelse av å ha nådd igjennom når jeg leser Liv Tørres’ siste svar i vår utveksling. Det er Helge Lurås som skriver dette i sitt Aftenposten-innlegg Tørres og Lurås er blitt enige (kursiv i original):

Hun sier det er en selvfølge at vi «må få kontroll på grensene». Hun bekrefter sin enighet i at parallelle samfunn kan «fungere som trykkokere for ekstremisme».

Hun bekrefter videre muligheten for at parallellsamfunn kan oppstå også i Norge, og at «folk ønsker å leve med dem som ligner dem selv». Hun sier at parallellsamfunn først blir problematisk når man «utvikler egne regler og institusjoner på tvers av samfunnet for øvrig». Og hvem gjør dette i størst grad i Norge i dag? Vi må vel begge tenke på versjoner av islam.

Hun sier til og med at det er en selvfølge at «antall innvandrere i forhold til opprinnelig befolkning har betydning for stabilitet». Men hvis det er en selvfølge, hvorfor har det blitt så mye oppstyr tidligere når jeg har påpekt det samme?

[...]

Vi trenger en diskusjon om omfanget fremover
I boken Hva truer Norge nå? resonnerer jeg om innvandring og antall og foreslår, tentativt, at selv nivåer ned på 60–70 prosent av etniske nordmenn i forhold til totalen kan være håndterbart på lang sikt sett i forhold til «stabilitet».

Andre vil si at en slik romslighet også er et «eksperiment», men min posisjon er altså ikke radikal i utgangspunktet. Noen flere kan vi trolig ta inn, men – og det har vært et av mine hovedanliggender – vi trenger en diskusjon på omfanget sett i et langt perspektiv.

[...]

Det eventuelt nye med det jeg representerer, ligger vel i formen det blir fremlagt på, og kanskje i tonen. Å være skeptisk til innvandring er ikke «ekstremt», det burde snarere bli betraktet som et sunt utgangspunkt for enhver samfunnsdebatt, ja, som noe «normalt».

Les innlegget i sin helhet i Aftenposten.

Kulturkampen

En statusrapport

11.04.2016. Til enhver tid og på ethvert sted finnes det etablerte sannheter, en samling antagelser som det ventes at ethvert rimelig menneske vil slutte seg til uten ettertanke. Å slutte opp om disse sannhetene er et tegn på at man er et godt menneske, omtrent slik det var å gå i kirken på søndager for våre forgjengere. Det er Morgenbladets spaltist Asle Toje som skriver dette i sin artikkel Her er en statusrapport fra norsk kulturkamp:

Det er ikke ulovlig å gå imot samfunnets sannheter, bare upassende. Prøv bare å si «jeg er ikke så opptatt av miljøet, jeg» i høflig selskap. Genuint ufasjonable meninger vil bli stilnet med forbløffende effektive sosiale sanksjoner. Vi gikk inn i det nye årtusen med et sett sannheter med tilhørende offerhierarkier. Den som definerte seg som del av en minoritet som hadde opplevd urett, hadde gode tider.

I dag forbinder vi kulturradikalisme med opprør mot tradisjon og seksualmoral koblet med generell entusiasme for fremmede kulturer. Prosjektet var større og mer håpefullt; å frigjøre individet fra innsnevrende normer. Noens frihet var andres undertrykkelse. De selverklærte motstandere av «vi»- og «dem»-tenkning hadde nemlig sine egne «vi» og sine egne «dem» – med nasjonalister på topp, fulgt av Frp-ere, evangelisk kristne, amerikanere og så videre.

Dette kulturradikale prosjektet brast overraskende raskt. Dels fordi disse holdningene dominerte utenfor Oslo og dels fordi de aldrende forsvarerne av etablerte sannheter falt for fristelsen å tillegge sine meninger moralsk merverdi. De endte opp i en nær permanent tilstand av moralsk forferdelse. Ikke engang moralister liker moralister.

[...]

For å gjøre en lang historie kort: Et sett med sannheter har havarert, uten at noe nytt har oppstått. Mens karikaturstriden ga den danske prosessen fokus, har det norske ordskiftet vært preget av endeløse omkamper. Som så ofte før i norsk politisk historie, står et «svenskeparti» mot et «danskeparti». Svenskepartiet holder fortsatt flest kommandohøyder, men er under betydelig press, ikke minst fra kommentarfeltet, som er dansk i sin takt og tone. Det er verd å merke seg ubalansen mellom hva som kommer på trykk og kommentartrådene som, feilstavet raseri til side, vitner om meningsblokker som står utenfor og vil inn. Kampen om sannhetene vil fortsette.

Les artikkelen i sin helhet i Morgenbladet.

Ydmykhet og selverkjennelse

Mangelvare hos vestlige eliter

10.04.2016. Det er ynkelig når folk som har opptrådt kritikkverdig, nekter å ta selvkritikk. Slik lyder ingressen på min Dagblad-kronikk Ydmykhet og selverkjennelse:

Påskens Brussel-terror har avstedkommet betydelig debatt. Etter mange år med bagatellisering, er det fint å se en økende erkjennelse av at Europa faktisk har alvorlige utfordringer knyttet til manglende eller dårlig integrering av store og voksende innvandrergrupper.

Det som imidlertid er en smule forstemmende, er at mange av dem som nå motvillig innrømmer at utfordringene er større enn hva man tidligere har trodd/påstått i så liten grad er villig til vedstå seg sin del av ansvaret for tingenes bedrøvelige tilstand.

I mange år har moderate motstemmer forsøkt å rope varsku, men disse har hånlig blitt avfeid med invektiver og hersketeknikker. Som Mahmoud Farahmand skriver (Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22. mars): «Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.»

I en slik situasjon burde vi kunne forvente noe mer enn en tafatt konstatering av at det har oppstått problemer, samt lettvint synsing om at vi må bli flinkere til ditt, eller bevilge mer penger til datt, kombinert med fortsatt moralisering mot dem som lenge har etterlyst større grad av realisme.

Det vi burde kunne forvente, er ydmykhet og selverkjennelse.

Det er ynkelig når folk som har opptrådt kritikkverdig, nekter å ta selvkritikk. Det er skuffende og trist når folk som har bidratt til å svekke den generelle tryggheten og sammenhengskraften i samfunnet er mer opptatt av å skylde på andre enn av å erkjenne egne feilvurderinger.

[...]

For all del, jeg tror Norge og Europa kan integrere folk med religiøs, etnisk og kulturell bagasje som skiller seg fra vår egen, og at slike prosesser kan være gjensidig berikende. Dessuten er jeg enig i at vi i det rike Vesten har et moralsk ansvar for våre mindre privilegerte medmennesker. Jeg er imidlertid ikke enig i at vi skulle ha en moralsk forpliktelse til å begå demografisk og kulturelt selvmord.

På lengre sikt må vi håpe at det vil lykkes oss å eksportere demokrati og menneskerettigheter til andre folkeslag. Det tok sin tid før den slags vant fram her hos oss, og det kommer til å ta tid andre steder også. Dersom vi i moralsk overmot gaper såpass høyt at våre egne samfunn blir ødelagt, da vil vi på lang sikt også ha fratatt resten av menneskeheten håpet om å få ta del i våre verdier.

I stedet for en langsiktig plan for en bedre verden, har vi i så fall fått et kortvarig velferdskalas som bare har gagnet en liten brøkdel av alle dem som har skrikende behov for de intellektuelle, vitenskapelige, teknologiske og politiske landevinninger Vesten har brukt flere hundre år på å kjempe fram. Hvor lenge må vi vente før det blir mulig å diskutere dette på en grundig og ordentlig måte, uten å bli stigmatisert av representantene for det som i sannhet har utviklet seg til å bli et godhetstyranni?

Les kronikken i sin helhet i Dagbladet.

Tenkemåter og dogmatikk

Terje Tvedt svarer Thorbjørn Jagland

10.04.2016. Thorbjørn Jaglands svar på min kronikk bekrefter og utdyper, beklageligvis for Europa, vil jeg si, at min oppsummering av hans strategi for kampen mot islamsk terrorisme og plan for å «skape» en ny verdenshistorisk fortelling var helt dekkende. Det er professor Terje Tvedt som på denne måten innleder sin Dagblad-kronikk Om tenkemåter og dogmatikk (lenke og kursivering i original):

Samtidig prøver han totalt å desavuere analysen, ikke ved å vise hvor jeg tar feil, men ved å slå fast at jeg er «uvitende», fremmer «fundamentalisme», driver med «usle knep», er på «korstog», er ikke opptatt av «ulykkelige mennesker», og vil egge til religionskrig. Det er interessant i seg selv at Norges tidligere statsminister, utenriksminister, stortingspresident, leder av Arbeiderpartiet i ti år, leder av Nobelkomiteen og nåværende generalsekretær i Europarådet, møter diskusjoner om kanskje det viktigste spørsmålet i vår samtid på en slik måte.

Som historiker er jeg opptatt av å forstå hvorfor aktører handler som de gjør. Politikere tar de standpunkter de tar på grunn av interesser, makt, og taktikk. Men det må også være viktig å forstå de perspektivene og tenkemåtene som påvirker ulike politikergenerasjoners forståelse av verden, inkludert Thorbjørn Jaglands, formet som den er av dominerende tenkemåter under hva jeg kaller Det internasjonale gjennombruddet. Selvsagt er det svært sammensatte årsaker til terrorisme og det finnes forskjellige utgaver av islamismen, og som alle andre store globale fenomener er denne politisk-ideologiske strømningen et dynamisk fenomen. Min analyse av Jaglands tekst og strategi er overhodet ikke et forsøk på å gi en fullstendig analyse av dette problemkomplekset. Målet er mye mer begrenset, men like fullt viktig:

Hva er det som gjør det mulig for Jagland å mene at islamsk terrorisme må oppfattes som uttrykk for «kriminell virksomhet» og «galskap» (Jaglands begrep), og det for enhver pris ikke må knyttes til religiøse tekster og overbevisninger? Og hvordan kan han mene at det er helt nødvendig for ham å »skape» (Jaglands begrep) en ny syntese om verdenshistorien som Europas elever skal lære, og hvor kjernen er at de islamske og vestlige, kristne områdene i fellesskap (med unntak av Vestens korstog og imperialisme, i følge Jagland) utviklet verden til et bedre sted?

Jagland har skrevet ganske mye, men selve fundamentet i hans syn på verden er, tror jeg, best uttrykt i boken Vår sårbare verden (2002), forfattet i etterdønningene av Al-Qaidas angrep i New York: «...men vi glemmer det viktigste — det at vi er en del av en felles menneskehet. Når dette står fremst, over alt annet, og alle andre uttrykk kommer etter det, kan vi oppnå det vi alle vil. Nemlig fred og forsoning. Fredsskaperne er her og alle steder, inne i hver enkelt av oss ...» (Jagland 2002: 175, min kursiv).

Disse ideene om at vi «alle» vil det samme samsvarer med innholdet i svært mange av de politiske dokumentene Jagland har vært med på å fremme og vedta de siste tiårene; Stortinget har vedtatt at alle religioner har utviklet de samme grunnleggende ideer om menneskets rettigheter, at alle i hele verden har vært enige om samfunns utviklingsmål, at alle samfunn vil realisere menneskerettighetene bare de får utvikle seg fritt, og det har flere ganger vedtatt én felles strategi for utvikling i alle utviklingsland, som om ulike religioner og historiske tradisjoner er uten betydning.

Formuleringene i boken fra 2002 er derfor symptomatiske, men også, på tradisjonell norsk manér, sympatiske og velmenende. Men det er nettopp i det tilforlatelige, i det som virker selvsagt innlysende og godt, at tenkemåters makt både ligger begravet og aktiveres. For denne måten å tenke om verden og historien på gjør verden ubegripelig. I det øyeblikket man tilskriver Caesar i Rom, kalif Umar i Mekka, og Hongwu-keiseren i Kina, eller Assad i Damaskus og Thorbjørn Jagland i Lier de samme verdiene og ideene, forsvinner selve historien.

Ved å etablere sitt samstemte, globale «Store vi» hvor alle vil fred og forsoning på samme måte, raderer Jagland rett og slett ut av verden de som ikke lar seg definere inn i dette store «vi». Det vil si: Enten så slipper de ikke inn i hans bilde av verden, eller om de gjør det, må de omskapes, for bare slik kan de passes inn i hans harmoniserte fellesvilje. En måte å gjøre dette på er naturlig nok å insistere på at de som ikke er enig med ham, egentlig ikke mener det de sier, f.eks. islamske terrorister som begrunner sine aksjoner med en overbevisning om at det er i menneskenes fellesinteresse at et teokratisk diktatur etableres over hele kloden.

Jeg har tidligere kalt dette verdensbildet kosmopolitisk narsissisme; Jagland snakker tilsynelatende om verden, men kan egentlig bare se folk som er grunnleggende lik ham selv. For hvor blir det av bombeaksjonistene på Bali? Eller i Lahore? Han kan ikke anerkjenne at disse menneskene - med sine egne visjoner og planer de mener er høyverdig moralske og rasjonelle - finnes som historiske subjekter.

[...]

Det har alltid vært slik i historien at når tidene skifter er det noen, og ikke sjelden tilhører de eliten, som henger fast i det gamle. Det er naturlig, men er det for mange som gjør dette for lenge, vil samfunnets evne til å takle samtiden bli begrenset av gårsdagens dogmer.

Les kronikken i sin helhet i Dagbladet.

Oslo-moskéer

Styres i stor grad av Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran

06.04.2016. Stormakter som vil utbre sin versjon av islam, er i ferd med å få økt innflytelse politisk, økonomisk og ideologisk både i sitt eget land, Europa, inkludert Norge, og verden forøvrig. Det er forsker Masoud Ebrahimnejad som skriver dette i sin lange og faktaspekkede Utrop-artikkel Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran styrer moskeene i Oslo:

Muslimer både i Norge og i verden forøvrig er en heterogen gruppe bestående av folkegrupper med forskjellig kultur, språk og historie. Dette påvirker deres måte å tolke Koranen på, og det finnes et mangfold av tolkninger. Likevel er det noen grunnleggende prinsipper i islam som er felles for alle retninger: Gud er én, Muhammed er hans profet og Koranen er Guds åpenbaring. I tillegg er alle muslimer enige om troens fem søyler, trosbekjennelsen (shahada), den rituelle bønnen (salah), den rituelle avgiften (zakat), fasten (sawm) og pilegrimsferden til Mekka (hajj).

Muslimer kan deles inn i to hovedgrupper, sunnimuslimer og sjiamuslimer. Hovedårsaken til splittelsen er kampen om hvem som var den rette lederen etter Muhammeds død:

Sjiamuslimer mener at Ali, profetens fetter og svigersønn, er blitt utnevnt av Muhammed som den rette lederen. I følge sjiaene kan imamer nytolke og videreføre det opprinnelige budskapet. Sjiaislam er den dominerende retningen og statsreligionen i Iran. De har også stor oppslutning i Irak, Pakistan, Libanon, Afghanistan, Syria og i flere afrikanske land.

Sunniismen tror på de fire kalifer, bl a Ali som den fjerde kalif og Abu Bakkar som første. I motsetning til sjiaene mener ikke sunniene at imamer er ufeilbarlige. I sunnittisk islam er åpenbaringen fra Gud avsluttet i og med Muhammed og dermed fastlagt én gang for alle i Koranen og sunna (Grande 2008). Sunnimuslimer er tallmessig den største undergruppen i islam. Denne retningen er utbredt i Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Emiratene og Tyrkia.

Hvilke retninger tilhører moskeene i Norge?

Hvilken retning moskeene i Norge følger, er avhengig av hvilket land imamen er utdannet fra.

• Imamene har en sentral rolle i enhver moske, og det som blir formidlet av imamen er derfor moskeens standpunkt. Per dags dato er alle imamene som er ansatt av moskeer i Norge, utdannet i et av de muslimske landene i Midtøsten, ifølge personer som ble intervjuet. Saudi-Arabia med sin wahabisme er fortsatt overrepresentert blant de landene som utdanner imamer. Noen av imamene har også kommet fra Pakistan, og det er grunnlag for å tro at de fleste imamer fra Pakistan er utdannet i et lærested som er også finansiert eller drevet av Saudi-Arabia.
  
• På den andre plassen står Iran med sin konservative oppfatning av islam innen den sijamuslimske retningen. Imamene, som blir valgt ut av iranske myndigheter, er godt opplært og følger klare målsetting fra det iranske hemmelige politiet og koblinger til den øverste iranske lederen Ayatollah Khamenei, ifølge kilder som ble intervjuet.
  
• På tredje plass ligger Tyrkia, som sender imamer til de tyrkiske moskeene i Norge. Disse imamene er også utdannet og godt forberedt for å spre en tyrkisk variant av islam. Den tyrkiske regjeringen har i de siste årene drevet en politikk som etter alt å dømme ligger nær og er vennlig innstilt overfor den ekstreme oppfatningen av islam som presenteres av IS.

Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia bruker store ressurser på å spre sin ideologi. De største investeringene skjer i muslimske land, hvor disse aktørene misbruker fattigdommen for å nå sitt mål om større innflytelse. Saudi-Arabia, med Qatar ved sin side som investor, bruker en god del av oljeinntektene på å spre ideologien sin. Irans hovedmålsetting siden den islamske revolusjonen er å eksportere den islamske revolusjonen til andre land, mens Tyrkia med president Recep Erdogan i spissen drømmer om å bli en stormakt i den muslimske verden.

Les artikkelen i sin helhet i Utrop.

Utrop skriver om artikkelen: I denne artikkelserien om moskémiljøene i Oslo setter vi fokus på moskeene og deres rolle i det norske samfunnet. Kartleggingen er gjennomført av Masoud Ebrahimnejad på oppdrag fra Utrop. Prosjektet er støttet av Fritt-Ord. Her er del 1.

Eliten

Går i ring i sine sedvanlige tenkemåter

04.04.2016 (oppdatert 05.04.2016). Thorbjørn Jaglands svar på terroren er å skrive om historien. Det er professor Terje Tvedt som skriver dette i Dagblad-kronikken En elites tenkemåter — tilfellet Thorbjørn Jagland (lenke i original):

Vi lever i en tid da hevdvunne verdensbilder står for fall og det blir stadig klarere at det er et økende gap mellom samtidens konfliktlinjer og det politiske lederskaps forståelse av dem.

Globaliseringen, klimautviklingen, islamsk terrorisme, og migrasjon - alle er vanskelige spørsmål som ingen vet sikkert hvordan skal løses. I en slik overgangsfase er det derfor spesielt viktig å identifisere dominerende tenkemåter for å forstå samtiden, men også for at politikerne skal kunne handle klokt i fremtiden.

26.3.2016 skrev Thorbjørn Jagland en kronikk i Dagbladet som gir et usedvanlig aktuelt og tydelig bilde av disse tenkemåters dogmatikk og historiske feste. To dager etter at Den islamske stat påtok seg ansvaret for å ha myrdet 35 mennesker i Brussel og New York Times slo fast at IS siden januar 2015 har drept mer enn 1000 mennesker i aksjoner utenfor Irak og Syria, skrev han en artikkel hvor hovedpoenget var at islamismen ikke må kritiseres, og at det som skjedde i Belgia viser at «vi er konfrontert» med «dessverre mange ulykkelige mennesker».

[...]

Men det viktigste med Jaglands kronikk er ikke at han åpenbart underslår at Koranen, hadithen, eller islams historie kan legitimere terror som strategi, og at han er lukket inne i sitt eget fortolkningsunivers av europeisk botferdighet. Det mest oppsiktsvekkende er at han vil omskrive historien for å svekke det han mener gir grobunn for terrorismen.

[...]

Det samfunnsmessige problemet er at Jagland ikke er alene. Hans oppfatninger er påvirket av tunge idéhistoriske tradisjoner. Den tankefiguren som dominerte norsk offentlighet da Jagland ble dannet som politiker, var rotfestet i forestillinger om universelle utviklingsteorier og en todelt modell av verden som besto av «utviklede land» og «utviklingsland». Da var det logisk for et samlet Storting å gruppere alle land i Afrika, Asia og Latin-Amerika under én betegnelse og med én felles utviklingsstrategi, som de i tillegg mente var basert på historisk erfaring.

Politikerne kunne sende ut hjelpere for å realisere den utvikling som historien selv gikk svanger med. Så sent som på begynnelsen av 2000-tallet slo Stortinget i fullt alvor fast at hele verden var enig om samfunnsutviklingens mål og hvordan den skulle nås.

Alle kulturer og religioner er blitt oppfattet som grunnleggende like, alle har utviklet like ideer om menneskerettigheter og deler de samme basale verdiene. I tiden etter årtusenskiftet kan den dominerende tankefiguren kalles «Den schizofrene verdensborger». Nå er perspektivet også i økende grad blitt påvirket av en elite som er spent mellom en nasjon de lurer på om fortsatt finnes, og en verdenspolitisk arena de vil være en del av, men ennå ikke forstår eller har funnet sin plass i.

De fleste vil være enige om, også mange i den politiske eliten, at det i de siste årene er fattet viktige beslutninger, til og med av verdenshistorisk betydning, hvor konsekvensene ikke bare ble helt annerledes enn hva som var meningen, men hvor selve forståelsen av situasjonen var overflatisk og basert på en tilnærming man ikke forsto begrensningene til. Det er derfor ikke ideen om nestekjærlighet som har krasjet med realitetene. Det er snarere en epokes dominerende tenkemåter som har kollidert med en virkelighet de ikke klarer å forklare.

Les kronikken i sin helhet i Dagbladet.

Se også Jaglands tilsvar: Terje Tvedts fundamentalisme - og uvitenhet. Terje Tvedt fortsetter sitt korstog mot «eliten» som han i andre sammenhenger også kaller «godhetstryrraniet». Dette «tyranniet» har forårsaket det meste av problemene som verden nå sliter med, ifølge ham. Han er i ferd med å drive dette så langt at det framstår som en ny form for fundamentalisme. Ja, han er nødt til å ty til usle knep for å få også meg til å passe inn i denne eliten av godhetstyranner. Problemet i verden er ikke for mye godhet, så jeg har ikke noe i mot å være der, men det kan ikke være på Terje Tvedts oppdiktede premisser.

Parallellsamfunn

Kan føre til borgerkrig

03.04.2016. Terror begått av egne borgere mot andre borgere er borgerkrig. Regjeringene må gjenopprette maktmonopol på eget territorium. Det er Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved UiO, som skriver dette i sin DN-kronikk Sikkerhet på territoriet. Litt senere fortsetter hun (mine uthevelser):

Europeiske borgere står nå overfor den klassiske oppgaven for en stat: hvordan skape sikkerhet i eget land? Det var Thomas Hobbes’ innsikt i klassikeren «Leviathan» – fordi borgerne ikke kan sikre seg selv i lengden, må man ha en stat. Denne «nattvekterstaten» sørget for slik nattevakt, noe som senere ble kalt voldsmonopolet av Max Weber: En stat er den som har legalt voldsmonopol på et territorium. Dette kan synes en fjern og skremmende definisjon av hva også Norge er, men det er en gyldig definisjon også i dag.

En stat som ikke kontrollerer sine grenser, vil gå under, slik Romerriket gjorde da vandaler og barbarer underminerte hele den politiske struktur fordi imperiet ikke kunne kontrollere sine grenser.

Politiet innehar voldsmonopolet på innsiden av staten, militærvesenet på utsiden. Dette betyr at ingen andre har tillatelse til å bruke våpenmakt. Det betyr også at politimaktens håndhevelse av statens lover gjelder overalt på territoriet, og at «parallellsamfunn» aldri må aksepteres. De underminerer staten fra innsiden ved å nekte å bøye seg for den eneste autoritet som finnes; nemlig lovene og deres håndhevere, politiet.

Statens territorium og grenser skal videre beskyttes med livet som innsats av militærvesenet, alltid underlagt statens lover og kontroll.

Relevansen av dette er overtydelig i dagens Europa. Molenbeek og Rosengård er eksempler på parallellsamfunn som Belgia og Sverige tillater å eksistere. Det er en meget farlig utvikling, en begynnelse på slutten for statsdannelsen. Der det er ghettoer hvor politiet frykter å gå inn, er statens maktmonopol opphørt og borgerne er sviktet av staten. Så langt er det altså kommet i to liberaldemokratiske land i Europa nå. Det kan ikke fortsette.

Islamistisk terror begått av egne borgere mot andre borgere er intet mindre enn borgerkrig. Borgerkriger er alltid de verste, sies det. Denne gangen er det ikke engang politiske mål som er politikere eller andre ledere; det er tilfeldige sivile. Det er skremmende at det må store terrorangrep til før regjeringer innser at parallellsamfunnene i landets midte er livsfarlige for stat og samfunn.

[...]

Hva må gjøres?

Maktmonopolet på territoriet må gjenopprettes. Etterretningen må gis nødvendige fullmakter for å avdekke terrorplaner. Grenser må kontrolleres slik at fremmedkrigere ikke fortsetter å reise uhindret i Europa og til Syria og tilbake, også derfor må migrasjonen kontrolleres.

Parallellsamfunn må ikke tillates lenger; landets normer og verdier må deles av alle borgere, og det finnes bare en lov – «the law of the land».

Europeiske stater må nå prioritere sikkerhetspolitikk på en måte de ikke har gjort på mer enn 70 år. Det sitter meget langt inne for en postmoderne generasjon som ofte har en naiv tro på menneskets godhet og demokratiets tåleevne.

Uten sikkerhet på territoriet, intet demokrati.

Les kronikken i sin helhet i Dagens Næringsliv.

Oslo

I ferd med å få parallellsamfunn

03.04.2016. Parallellsamfunn har blitt et hett ord etter terroren i Brussel. Flere mener å se tendensene også i Oslo. - Jeg blir stadig overrasket over hvor ille det kan være, sier skolerådgiver. Det er A-magasinet som på denne måten innleder sin reportasje Det parallelle Oslo (mine uthevelser):

- Jeg blir stadig overrasket over hvor ille det kan være.

Den erfarne rådgiveren på en videregående skole i Oslo, som av hensyn til elevene og i samråd med rektor velger å være anonym, er ikke i tvil om at det finnes parallellsamfunn i Norge.

I de fem årene hun har arbeidet på den innvandrertette skolen, er hun blitt kjent med en virkelighet svært mange Oslo-borgere aldri er i berøring med.

- Politikerne beskriver ikke virkeligheten slik den faktisk er, sier hun og kan fortelle om elever som opplever regelrett slaveri, æresvold, knallhard sosial kontroll, tvangsekteskap og omskjæring. Og miljøer som ønsker minst mulig innblanding fra storsamfunnet.

[...]

Det skjer i Oslo
Tahirah Iqbal mener hun ser tendensene. 44-åringen står på Grønlands Torg øst i Oslo og ser kvinner med hijab og skjeggete menn passere forbi.

Hun har bodd her i 22 år og kjenner miljøet godt. Og hun nøler ikke med å si at her finnes parallellsamfunn.

- Dette er som en egen verden. Her lever mange veldig isolert og har nesten bare kontakt med moskeene.

Selv om hun understreker at folk trives på Grønland og føler seg trygge, ser hun bekymringsverdige tendenser både her og i andre muslimske miljøer.

Les reportasjen i sin helhet i A-magasinet.

Islamisme

Hva er det?

02.04.2016. Hva er islamisme? Hva er forholdet mellom ideologien islamisme og religionen islam? Hvordan skal de vestlige demokratiene forholde seg til islamisme? Det er de tre forskerne Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Nik. Brandal (aktuelle med boken Islamisme: Ideologi og trussel) som stiller disse spørsmålene i sin VG-kronikk Hva er islamisme?:

Dette er spørsmål som ikke har blitt mindre aktuelle 15 år etter angrepet på New York og Washington 9/11/2001, flere år med borgerkrig i Syria, fremveksten av IS og stadige islamistiske terrorangrep i Vesten. Det er også spørsmål som er av avgjørende betydning når Europa skal motta og integrere hundretusener av flyktninger og migranter fra den muslimske verden i årene framover.

Debatten til nå har vært preget av en skyttergravskrig mellom ytterliggående fløyer til høyre og venstre, som interessant nok har endt opp med å omfavne ulike deler av islamistenes selvforståelse: På høyresiden er man enig i at det ikke er noe skille mellom islam og islamisme, mens venstresiden er enig i islamistenes påstand om at de fører en rettferdig frigjøringskamp.

I boken Islamisme: Ideologi og trussel, som vi har redigert, nærmer ulike bidragsyterne seg disse spørsmålene fra ulike vinkler og ulike forståelser. Formålet er ikke å komme frem til en felles forståelse, men å rydde grunnen for en mer kunnskapsbasert debatt om disse helt avgjørende spørsmålene.

Islam og islamisme
I kortversjon er islam en religion med et gudsbegrep, hellige skrifter, teologisk funderte trosforestillinger og ritualer, mens islamismen er en politisk ideologi som tilbyr et knippe mer eller mindre systematiske forestillinger om hvordan samfunnet i vid forstand bør styres og organiseres.

Problemet oppstår fordi islamismen legitimerer seg med islam, og oppfatter seg selv som islam. Dette betyr at islamske hellige skrifter og tradisjoner også åpner for den islamistiske tolkningen. Det er heller ikke vanntette skott mellom islamistiske og ikke-islamistiske tolkninger av islam.

I noen tilfeller er det snakk om glidende overganger. Enkelte tolkninger kan disponere for eller lett utvikle seg i retning av islamistiske posisjoner, andre vil i utgangspunktet være mer avvisende til islamistiske kjerneverdier.

Islamisme som politisk ideologi
Det finnes ingen definisjon av islamisme som alle er enige om, men for enkelhets skyld kan vi sortere ut en vid og en snever forståelse.

[...]

Behovet for en kunnskapsbasert debatt
For islamister eksisterer det ikke noe skille mellom islam og islamisme. Religionen er politikk, politikken er religion, og islamistene vil gjennomgående hevde at deres tolkning er den eneste gyldige. Dette er en forståelse av forholdet mellom islam og islamisme som islamistene deler med mange av sine skarpeste kritikere, særlig på ytre høyre.

For å forstå islamismen og vurdere hvilken fare den representerer, trenger vi imidlertid en mer kunnskapsbasert debatt.

Dette vil også være helt avgjørende dersom de demokratiske statene skal greie å meisle ut en sammenhengende strategi for å møte og nedkjempe islamismen og samtidig klare å bevarer de grunnleggende verdiene om demokrati, rettstat og menneskeverd som islamistene retter sine angrep mot.

Les kronikken i sin helhet på VG Nett.

Islamistene

Hvem er de?

02.04.2016. Debatten om islam og terror har ført til noe merkverdig. Den ekstreme høyresiden og den kulturalistiske venstresiden er utrolig nok enige om en ting: Å unngå ordet «islamisme». Det er professor Frederik Stjernfelt som skriver dette i sin VG-kronikk Hvem er islamistene?:

De islamistiske terrorangrepene i Belgia, Irak og Pakistan de siste ukene reiser igjen spørsmålet om hvilke krefter det er de vestlige samfunnene står overfor. Til nå har debatten vært dominert av en høyre- og venstrefløy som har hatt alle svarene på forhånd.

Debatten om islam og terror har ført til noe merkverdig. Den ekstreme høyresiden og den kulturalistiske venstresiden er utrolig nok enige om en ting: Å unngå ordet «islamisme». Høyresiden mener at problemet er islam i seg selv, og da trenger man ikke ytterligere nyanser. På venstresiden mener man omvendt at problemet skyldes noen få ekstremister som ikke har noe som helst med islam å gjøre. Og følgelig interesserer man seg ikke for ulike strømninger innen islam.

Skal man forstå potensialet og farene som ligger i islamismen er det viktig at vi kommer oss bort fra høyre- og venstrefløyenes hjemmesnekrede fordommer og drømmebilder om islam.

I stedet må vi ta utgangspunkt i det som foreligger av forskning, noe skuffende få kommentatorer til nå har gjort seg besvær med.

[...]

Ingen enkel løsning
Det er viktig å forstå at islamismen er en politisk ideologi med bestemte og tydelige mål som retter seg mot demokrati og det moderne samfunnet. I Vesten ser islamistene ut til å være særlig dominerende innenfor deler av de muslimske institusjonene – moskeer, skoler, foreninger, blant imamer osv – som brukes til å presse, true og radikalisere vanlige muslimer.

At islamister stadig vekk – med argumenter, trusler eller terror - går til angrep på ytringsfrihet og religionskritikk, er imidlertid ikke det samme som at de er «krenket». Tvert imot er det et taktisk trekk fra islamistene for å tekkes «de anstendige» i Vesten som foretrekker å se på muslimer som stakkarslige barn eller imperialismens ofre, som trenger deres omsorg og beskyttelse.

Det finnes ingen enkel løsning som kan fjerne eller dempe islamismen. De vestlige landene må, dersom de skal bevare demokratiet, moderniteten og friheten, innstille seg på en langsiktig, tålmodig, men fast strategi som ennå ikke har blitt utmeislet. En forutsetning for en slik politikk må være at man begynner å se virkeligheten i øynene og prøve å forstå hvem motstanderen er, hvilke ulike utgaver som finnes, hvor mange og hvor sterke de er, hvilke mål de har, hvilke midler de er villige til å benytte, og hvilken støtte de har, også utenfor egne rekker.

Det som garantert ikke nytter er å lukke øynene for islamismens aggressive vesen og politiske program, samme hvor mye man ønsker å forestille seg at islam i seg selv er enten ren ondskap eller fredens religion.

Les kronikken i sin helhet på VG Nett.

HonestThinking kommenterer: Stjernfelts kronikk inneholder også en rekke interessante faktaopplysninger om hva muslimer i vestlige land mener om homofili, dødsstraff for apostasi, demokrati, menneskeskapte lover, etc.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Ny bok

Min nye bok ble lansert 11. november 2015. Mer informasjon finnes her.

Sitat

[Liv Tørres] sier til og med at det er en selvfølge at «antall innvandrere i forhold til opprinnelig befolkning har betydning for stabilitet». Men hvis det er en selvfølge, hvorfor har det blitt så mye oppstyr tidligere når jeg har påpekt det samme?

Helge Lurås, Tørres og Lurås er blitt enige, Aftenposten, 10.04.2016

Selv var jeg som tenåring en forholdsvis glødende SV-er, og for oss var saken grei: Det gjaldt å dele godene og bekjempe rasisme. Men jeg hadde større ambisjoner enn som så med datidens kjente slagord «ja til et fargerikt fellesskap». For meg var innvandringen en fremragende mulighet til å løse to problemer. [...] Det andre problemet gjaldt religionens rolle. På 1980-tallet var jeg på krigsstien mot kristendommen. Den truet meg som homofil, som ateist og som det kritisk tenkende mennesket jeg i ungdommen trodde jeg var. [...] Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister. Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.

Frank Rossavik forklarer tankegangen bak SVs innvandringspolitikk, Folk blander seg for lite, Aftenposten, 15.04.2016

Anfindsen viser sitt motiv i følgende setning: "Jeg er imidlertid ikke enig i at vi skulle ha en moralsk forpliktelse til å begå demografisk og kulturelt selvmord." Han er selv konservativ kristen, og kan selvsagt ikke representere vårt sekulære samfunn. Han ønsker å bevare den konservative kristne bobla, som vi selvsagt må stikke hull på.

Arve Meisingset begrunner hvorfor en høy innvandringstakt må opprettholdes, i kommentarfeltet til kronikken Ydmykhet og selverkjennelse, Dagbladet, 08.04.2016

Det er ikke nytt at folk ønsker å leve med dem som ligner dem selv. Det samme har grupper av nordmenn gjort gjennom tidene. Det er først når grupper utvikler egne regler og institusjoner på tvers av samfunnet for øvrig at dette blir et problem.

Direktør ved Nobels Fredssenter, Liv Tørres, Aftenposten, 05.04.2016

Dr. Seragelding, leder for biblioteket i Alexandria, [...] sier: De enormt negative følelser muslimer har overfor Vesten generelt og USA spesielt, er ikke godt nok forstått i Vesten.

Thorbjørn Jagland, Terje Tvedts fundamentalisme - og uvitenhet, Dagbladet, 05.04.2016

En stat som ikke kontrollerer sine grenser, vil gå under, slik Romerriket gjorde da vandaler og barbarer underminerte hele den politiske struktur fordi imperiet ikke kunne kontrollere sine grenser. [...] Relevansen av dette er overtydelig i dagens Europa. Molenbeek og Rosengård er eksempler på parallellsamfunn som Belgia og Sverige tillater å eksistere. Det er en meget farlig utvikling, en begynnelse på slutten for statsdannelsen. Der det er ghettoer hvor politiet frykter å gå inn, er statens maktmonopol opphørt og borgerne er sviktet av staten. Så langt er det altså kommet i to liberaldemokratiske land i Europa nå. Det kan ikke fortsette.

Janne Haaland Matlary, Sikkerhet på territoriet, Dagens Næringsliv, 29.03.2016

Kirkens ledere har fått mange beskyldninger i det siste, den beskyldningen jeg har likt best, er når vi har blitt anklaget for «godhetstyranni».

Biskop Olav Øygard, Den norske kirke i en ny tid, Verdidebatt, 01.04.2016

Også selve menneskenaturen er en faktor som intet sosialpolitisk program kan la være å ta hensyn til. Menneskenaturen setter således en grense for enhver fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som baseres på at menneskene er eller kan bli helt og fullt idealistiske og uselviske med mulighet for etisk fullkommenhet bare forholdene legges til rette, blir avslørt som svermerisk, når de abstrakte teorier søkes omsatt i praksis.

Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet, Bind II (1966), side 68 (kursiv i original)

Den grunnleggende kontrakten i en stat er at de som bor i [den] gir staten monopol på tvang og voldsmakt i bytte mot trygghet. Det er rammen rundt våre frie liv. Balansen mellom sikkerhet og hvor store fullmakter man vi gi en demokratisk stat er en av de viktigste debattene i et samfunn. Fullstendig trygghet kan man aldri få. Men at stater gjør det de kan for å beskytte sine innbyggere mot kjente trusler har vi rett til å forvente.

Frithjof Jacobsen, Europa angripes, kommentarartikkel, VG, 22.03.2016

Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn: [...] Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk, og farlig.

Opprop fra en gruppe samfunnsaktører, kunstnere og debattanter, Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter, Aftenposten, 22.03.2016

Vi må spørre oss hvorfor så mange europeiske muslimer føler at de ikke er europeiske.

Iyad El-Baghdadi, Disse terroristene er ikke «de andre», og de kommer ikke «utenfra», Aftenposten, 23.03.2016

Vi må innse at en naiv og til dels mangelfull integreringspolitikk også er en årsak til terroren vi bevitner i hjertet av Europa. Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.

Mahmoud Farahmand, talsperson for LIM, Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22.03.2016

Det er mange som frykter at islam skal endre Norge. Spørsmålet er heller hvordan Norge kan endre islam.

Hanne Skartveit anmelder Mohammad Usman Ranas bok «Norsk islam», Mange frykter at islam endrer Norge, VG, 19.03.2016

Jeg er født i Sverige og [har] bodd her hele livet. Men svensk? Nei, jeg er serber, sier «Dragan».

Systemet som kollapset, Dagbladet, 01.03.2016

Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.

Kjetil Rolness, Importert voldtektsrisiko, helgekommentar i Dagbladet, 30.01.2016

Det här är en öm punkt, vi vågar ibland inte säga som det är för att vi tror att det spelar Sverigedemokraterna i händerna.

Polischef Peter Ågren, til Dagens Nyheter, Övergreppen på festivalen i Stockholm rapporterades aldrig vidare, 10.01.2016

IS perverterer utvilsomt islams rykte, men de representerer samtidig en islamsk tradisjon. IS kan ikke reduseres til et produkt av ondskapens konspirasjon, det er også resultat av religiøs kontemplasjon. Deres program inneholder euforisk voldsromantikk, men begrunnet i islamsk lære og formulert som en politisk strategi.

Terje Tvedt, Et verdensbilde bryter sammen, Morgenbladet, 24.12.2015

Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem. [...] For meg spiller det ingen rolle hvilket parti som sier hva. Det jeg hører på er hva de sier. Og venstresiden har knapt et språk for det som skjer nå. [...] Gi meg heller en real kyniker enn en idealistisk politiker. Idealister ender opp i kynisme uten at de vet det selv.

Lars Saabye Christensen, Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv, intervju i A-magasinet, 25.12.2015 (kursiv i original)

At du er redd for unge menn med høy energi og ukjent bakgrunn, er et ugyldig argument i innvandringsdebatten og situasjonen vi står overfor, mener jeg. [...] Stol på at landet ditt vet at de ikke slipper inn farlige mennesker i nærområdet ditt.

Azra Korjenic, Din frykt gjør meg utrygg, NRK Ytring, 21.12.2015

Dei som åtvarar så sterkt mot å frykte, er sjølv mellom dei aller reddaste. Dei lir nemleg av panisk frykt for sanninga.

Per Steinar Runde, kommentar til Frykten, vår siste fiende?, Document.no, 19.12.2015

Vi er i en situasjon hvor splittelsen i innvandringsdebatten er blitt et grunnlagsproblem: Samtalen råtner på rot, fra begge sider oppleves motpartens tale som dypt umoralsk og uanstendig.

Lasse Midttun, Hege Storhaug har truffet en nerve i folket, Morgenbladet, 18.12.2015

Med stor sannsynlighet vil noen av asylsøkerne voldta norske jenter.

Sven Egil Omdal, Aftenbladet, 14.11.2015, sitert på Document.no

De muslimske miljøene må ta et stort ansvar for å svekke radikale krefter. De som tilhører mainstream islam må drive en åndelig, teologisk og intellektuell kamp mot de ekstreme, og det må tas på alvor at de ekstreme bruker en religiøs argumentasjon. [Det holder ikke] å si at «ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre». Det brenner i islams hus, og dette er en krig innad i islam. Mainstream muslimer må vinne denne krigen, som først og fremst er en intellektuell krig. På et mer konkret nivå er det viktig at unge, norske muslimer ikke henter sine kunnskaper om islam fra Youtube.

Usman Rana, sitert av Klassekampen, – Det brenner i islams hus, 17.11.2015 (min uthevelse)

Hvis Norge fører en mer inkluderende innenrikspolitikk hvor muslimer ikke blir fremmedgjort, ekskludert eller diskriminert fordi de har teologiske verdier og synspunkter som er noe ulikt de verdier politikerne vil fremme, vil det ha en enorm, preventiv effekt.

Fahad Quereshi, sitert av Klassekampen, - Må inkludere alle, 17.11.2015

Det er få ting i verden som er mer patetisk enn Jesus-skikkelsen og hans budskap, og jeg har alltid foraktet den svakheten og den internasjonalismen som kirken representerer.

Anders Behring Breivik, Breivik mener Jesus er «patetisk», Dagen, 19.11.2015

Ethvert lands regjering har sikkerheten for sine borgere og eget territorium som første prioritet - alltid. Uten sikkerhet har vi intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati.

Jens A. Riisnæs, - Steng grensene, Finansavisen, 21.11.2015

Ethvert lands regjering har sikkerhet for egne borgere og for eget territorium som første prioritet – alltid. Uten sikkerhet har vi intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati.

Janne Haaland Matlary, Tiden over for åpne grenser, Dagens Næringsliv, 17.11.2015

Selvsagt kan og bør Europa ta imot hundretusener av syriske flyktninger, men ikke mange, mange millioner. [...] Vi klarer ikke å si ja til folk med beskyttelsesbehov hvis vi ikke også sier nei til folk som ikke har det. Hvis de som trenger det mest, skal få bli, må de som trenger det minst, nektes innreise.

Per Edgar Kokkvold, Når pressen svikter sitt kall, Aftenposten, 01.11.2015

Et samfunn som dyrker ungdommen, styres nødvendigvis av uvitenhet.

Hauk, Dagens sukk, Klassekampen, 24.10.2015

Jeg tror på Gud, og den religiøse erkjennelsen er en del av hvem jeg er. Troen kan lettest beskrives som en blanding av tvil og erkjennelse av Guds tilstedeværelse i verden og mitt eget liv.

Shoaib Sultan, intervjuet av Klassekampen, 22.10.2015

Det har alltid irritert meg med venstresida – at de demoniserer de som ikke er enige med dem. Der er venstresiden [sic] komplett idiotisk.

Ingvar Ambjørnsen, Det er ingenting med denne krisen som er uproblematisk, intervju i Aftenposten, 25.09.2015

Vi betaler nå prisen for at Europa-tankens fedre først og fremst tenkte i økonomiske baner, som Kull- og Stålunionen, ikke på det kulturelle og menneskelige aspekt.

Jahn Otto Johansen, Flyktningdebatt på avveie, Verdidebatt, 25.09.2015

Hva ønsker du deg mer av i norsk politikk?
– Fri og kritisk tenkning, før konklusjonene trekkes – og politikere som ikke høres ut som floskelmaskiner.

Direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, intervjuet av Vårt Land, 19.09.2015

Personer som får drahjelp av den politiske og mediale tidsånden, nyter full tilgivelse og bortimot null hukommelse for sine “synder” så lenge de har underlagt seg kastens spilleregler. For personer som utfordrer kasten, er det full hukommelse og null tilgivelse. Opposisjon mot det konforme er egentlig uønsket.

Christian Skaug, Sultan, konformitet og konsekvens, Document.no, 17.09.2015

Det finnes ingen no-go-soner i Frankrike eller andre land.

Lars Gule, Det finnes ikke no-go-soner!, Verdidebatt, 09.03.2013

Det er ingen grunn til å bekymre seg over befolkningseksplosjonen.

Biolog Anna Blix, Befolkningseksplosjonen, Klassekampen, 22.06.2015

Jeg synes det er rystende at enkelte kirkelige miljøer fortsatt velger å bruke sensur og boikott mot meningsmotstandere.

Åpen folkekirkes leder Sturla Stålsett kommenterer NLMs beslutning om ikke å benytte Solveig Slettahjell som artist på årets sommerkonferanse, NRK Dagsrevyen, 20.06.2015

Og [media] bør spørje: Har innvandringa øydelagt Sveriges økonomi? Då vil eitt av svara bli at opnare grenser dempar framandfrykt, eit anna at innvandring har hatt meir positive enn negative verknader for svensk økonomi.

Geitebonde og forleggjar Olav Randen, Ei tikkande bombe?, Klassekampen, 20.06.2015 (side 2)

Mennesket er Guds fingeravtrykk i muld.

Grundtvig, sitert av Håvard J. Nilsen, Farvel til alt det der, Dagen, 18.05.2015

Verden trenger folk med større drømmer enn billig bensin.

Daværende nyvalgt KrFU-leder Inger Lise Hansen, svarer på spørsmål fra en VG-leser, 01.07.2005

Alle var Charlie, men ingen er Pamela Geller.

Katrine Winkel Holm påpeker manglende konsekvens hos en del forsvarere av ytringsfrihet, Jyllands-Posten, 09.05.2015

Langeland uttrykte mellom anna frykt for at den kvite rase ville døy ut og oppmoda til fleire norske barnefødslar. Han var også veldig kritisk til abort. – Desse haldingane er ikkje foreinelege med det vi kan godta i dag.

Talsmann for forsvarssjefen, Vegard Finberg, forklarer hvorfor forsvaret ikke vil delta under avdukingen av bysten etter Milorg-sjef Oliver Langeland. Forsvaret vil ikkje heidre Milorg-sjef, NRK.no, 07.05.2015

[D]ess mer man ignorerer seg selv, dess reddere blir man for den andre. Denne prosessen må finne sted i våre respektive trossamfunn. Samtidig må vi søke i hjertet av andres selvforståelse. Det er derfor, etter min mening, et stort problem i vår tid, hvordan den spirituelle og metafysiske dimensjonen er helt skjøvet til side. Dette gjelder også i den muslimske verden.

Tariq Ramadan, intervjuet av Heidi Maria Lindekleiv, Vårt Land, 11.04.2015

Men en politiker som [er] leder for Sveriges tredje største parti, må også få kritiske spørsmål.

Hilde Ebeltoft-Skaugrud, NRK, svarer på spørsmål fra Dagbladet, Seerstorm mot Skavlan etter omdiskutert intervju, 28.03.2015

Men virkeligheten og det naturlige er ikke gitt. Det er noe vi skaper hver dag. Sammen. I går, og i dag, og i morgen, for seg selv, for barna, og for alle oss som gremmes av hemmende kjønnskategorier.

Ragnhild Fjellro, Kjønnet fanger - må man være kvinne for å være en god mor?, Klassekampen, 23.03.2015 (i spalten Feminist, javisst)

Stater for to eller flere nasjoner (med unntak av Sveits) er lite løfterike eksempler - de er enten truet av oppsplitting, eller de blør i stykker.

Amos Oz, israelsk forfatter og fredsaktivist, Israel må kaste vrak på drømmer - nå!, Vårt Land, 20.03.2015

Den enkle løgn er lettere å tro enn den kompliserte sannhet.

Hauk, Dagens sukk, Klassekampen, 19.03.2015

Her er sakens kjerne: Det er ingen reell ytringsfrihet om folk får beskjed om å drive selvsensur. Vi får en amputert og blodfattig debatt. Vi får ikke belyst kontroversielle temaer og vi får ikke bekjempet undertrykkende holdninger og handlinger.

Shazia Sarwar, Kjære Erna, gjør du nok for disse kvinnene?, kommentar, VG Nett, 07.03.2015

I dag er den sanne og ekte islam bare å finne i Mirza Ghulam Ahmads menighet.

Imam Yasir Fawzi (imam for Ahmadiyya Muslim Jama'at i Kristiansand), Hvor er ekte og sann islam?, Verdidebatt, 20.02.2015

Det finnes mye irrasjonell religion, men også særdeles rasjonell religion, som ikke er et resultat av indoktrinering. Geniale teologer som Wolfhart Pannenberg og Alister McGrath var ateister som i voksen alder fant kristendom mer rasjonell enn ateisme. Antony Flew var en kjent ateistisk filosof som fant ut at gudstro var mer rasjonelt. Bredt anerkjente filosofer av verdensklasse (som Peter van Invagen og Bas van Fraassen) er kristne. Den ateistiske filosofen Quentin Smith klager i en artikkel i tidsskriftet Philo over hvordan Gud er blitt et aktuelt og respektabelt filosofisk tema og at kanskje så mange som 1/3 av professorer i filosofi er gudstroende, flesteparten tradisjonelle kristne.

Professor Atle Ottesen Søvik, Gud - og Tor med hammeren, innlegg i Vårt Land, 17.02.2015

Det jeg sa var at Amal Aden, Sylo Taraku og Lars Akerhaug sin forståelse av 'godkjent' islam har ingen oppslutning blant muslimer. [Tariq] Ramadan har ikke samme forståelse av islam som de nevnte personene. Han står for en midlertidig pause av enkelte ting i islam, mens de ovennevnte personer anser disse tingene som feil og tilbakestående. Det er én ting å si at «Gud tok feil», og det er en annen ting å si at omstendighetene gjør at «Guds lov» bør settes på pause inntil omstendighetene er skjerpet inn.

Leder i Islam Net, Fahad Qureshi, Å le bort sannheten får den ikke til å forsvinne, innlegg i Klassekampen, 14.02.2015

Max Hermansen [må] ha rett til å ytre seg og til å aksjonere uten å risikere sitt levebrød. Etterpå må han forvente at vi som er uenige bekjemper hans meninger med nebb og klør. Men ikke med yrkesforbud eller utfrysing.

John Olav Egeland, De som tenker det vi ikke liker, Dagbladet, 23.01.2015

Skal vi ha noen forhåpninger om å gjøre verden til et bedre sted for alle, er vi nødt til å ta utgangspunkt i mennesket i alle dets fasetter. Å undertrykke de elementer av menneskelivet vi ikke liker er å tenke kun som et superego. Det er ingen i stand til. Illusjonen består nettopp i at det er mulig å opptre som et kjølig, analytisk superego. [...] Terreng og kart henger ikke alltid sammen. Men det er alltid terrenget som er fasiten. All strategi og analyse som ikke tar utgangspunkt i virkeligheten slik den er, er dømt til å mislykkes.

Kåre Eriksen, Det er mulig å være både et rasjonelt og et troende menneske, Aftenposten, 20.01.2015

Venstres partileder Trine Skei Grande må gjerne på korrekt ideologisk vis påstå at vi må være villig til å dø for Vestens idealer. Skei Grande har imidlertid valgt å delegere bort dette ærefulle oppdraget til andre.

Christian Tybring-Gjedde, Ytringsfrihet med bismak, Dagbladet 15.01.2015

Norske politikere og journalister fremfører et pompøst forsvar av det frie ord men risikerer selv ingenting. De har aldri fått råd om å holde seg innendørs eller ikke fått sove om natten grunnet frykt for represalier for sine ytringer. Men de står i kø med sine penner i iver etter å begå det perfekte karakterdrap når en ytring faller utenfor rammen. Da sitter karakteristikkene løst. Og kommentatorene følger opp. Slik strupes meningsmangfoldet og apatien får råde. For dersom invitasjonen til å ytre sine meninger får som resultatet at man støtes ut og kanskje risikerer både jobb og karriere er ytringsfriheten uten reelt innhold.

Christian Tybring-Gjedde, Ytringsfrihet med bismak, Dagbladet 15.01.2015

Er det noe det norske ordskiftet trenger, så er det flere som kan tenke reflektert om religion.

Religionsviter Knut Molvær, Husk på mennesket!, Klassekampen 08.01.2015 (side 3)

Konservative har mer til felles med sosialister enn liberalere, sier Asle Toje.

Klassekampen, Til kamp mot liberalerne, 03.01.2015 (omtale av Tojes nye bok Jernburet, side 10-11)

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.