HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
"Sverigedemokrat fick smaka kniven"
29.09.2010. De siste dagers hendelser i Sverige bør ryste enhver demokratisk person langt inn i ryggmargen, skriver Kjell Skartveit på Verdidebatt. I tillegg til knivstikking og annen vold, er Sverige i disse dager åsted for en orgie i politisk korrekt meningsterror av kulturrevolusjonsaktig format. Det hele foregår med en stilltiende velsignelse fra den svenske eliten, jf statsminister Fredrik Reinfeldts kommentar til en (påstått) voldsepisode nå nylig:
Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.
Har fått infiltrere KrF
28.09.2010. I dagens Vårt Land svarer jeg på anklagene fra Erik Lunde (nestleder i Oslo KrF) med et innlegg som innledes slik:
I etterkant av mitt foredrag for representantskapsmøtet i Oslo KrF 7. september har sterke krefter jobbet iherdig for å hindre at mine tanker skal få fotfeste i partiet. Helt spesielt ser det ut til at man har lykkes i å få noen av dem som ville invitere meg til andre KrF-møter, til å revurdere dette. Og hvilket virkemiddel er det mest effektive når uønskede problemstillinger skal undertrykkes? Jo, det gode, gamle rasismestempelet.
Ingen har vært ivrigere på dette området enn Erik Lunde (nestleder i Oslo KrF), men hans innlegg i VL 18.09.2010 bærer preg av slurv, unøyaktigheter og kunnskapsløshet. Han påstår at jeg ”deler menneskeheten inn i tre raser”, men det er en overforenkling. Han anklager meg for å vektlegge ”den egne rasens overlegenhet”, samtidig som han siterer meg på at østasiater har høyere gjennomsnittlig IQ enn europeere. Han skriver at rasisme innebærer at ”mennesker kan deles inn i distinkte raser”, men, som jeg påpeker i boken min, finnes det ingen distinkte raser. Han skriver dessuten at rasister kjennetegnes ved at de rangerer raser som ”høyerestående eller laverestående”; en tendensiøs språkbruk jeg aldri har benyttet.
Les videre på Verdidebatt.
Opp som en bjørn, ned som en fell
28.09.2010. Min bror Jens Tomas har latt seg provosere til å skrive et innlegg på Verdidebatt (se også her), der han kommenterer oppførselen til nestleder i Oslo KrF, Erik Lunde:
Opp som en bjørn og ned som en fell, ja. Det er vel en ganske grei beskrivelse av Erik Lundes karriere så langt i denne debatten.
Lunde åpner knallhardt med å karakterisere Ole Jørgen som en ”raseteoretiker med forkvaklede ideer”. (For ordens skyld, Ole Jørgen er min bror). Han hevder det er ”pinlig” og ”trist” at Ole Jørgen i det hele tatt får lov til å tale i KrFs formalinger, og han gjentar David Hansens påstand om at KrF har ”ingenting å lære av den mannen”. ”Det finnes bare ett ord for det denne mannen står for, og det er rasisme”, sier Lunde til Klassekampen.
Vi snakker her om KrFs tidligere informasjonssjef og nåværende nestleder i Oslo KrF, og som det har vært nevnt tidligere her på tråden, stiller man da høyere krav til saklighet og etterrettelighet enn hva man gjør med debattanter som ikke representerer andre enn seg selv. Dessverre for KrF skårer Lunde svært lavt på disse parametrene.
Dømt utifra den uvanlig selvsikre og hånlige karakterisering av Ole Jørgens skriverier om forskning vedrørende rasemessige forskjeller som ”forkvaklet”, skulle man forvente å møte argumentasjonsmessig belegg i form av noe som i hvert fall forsøksvis kunne tilbakevise de påstander som står til debatt. Her har man hittil ventet forgjeves. Idet Lunde blir tvunget til en imøtegåelse, møter vi i stedet en retrett.
Jeg er ikke biolog og det er, slik jeg har skjønt det, heller ikke Ole Jørgen Anfindsen. Men det er mange vitenskapsmenn og kvinner som vil legge andre forklaringer til grunn enn rase for å forklare ulikheter i egenskaper mellom folkegrupper.
Det er altså ikke det at Lunde vet hva han snakker om, faglig sett, han bare støtter seg på andre som han reservasjonsløst tar til inntekt for sitt syn. Egentlig verken ønsker han eller har han kvalifikasjoner for å debattere den faglige siden av saken.
Jeg har aldri hatt som ambisjon å delta i den vitenskaplige debatten om folkegrupper og biologi - det har verken jeg, eller med respekt å melde, de fleste andre her inne noen forutsetning for.
Men selv om Lunde ikke har faglig dekning for å videreføre den debatten han har viklet seg inn i, signaliserer han at han allerede har bestemt seg for hva han mener og at han nok ikke er åpen for å la seg overbevise om noe annet uansett.
Vi kan nok diskutere rase til vi blir blå i ansiktet - og vi blir nok ikke enige.
Dette vitner jo om en interessant holdning. Først åpner man en debatt med å æreskjelle sin meningsmotstander med en bredside av arroganse, nedlatenheter og fornærmelser, så innrømmer man at man egentlig ikke har kvalifikasjoner til å uttale seg om saken, før man for sikkerhets skyld tilføyer at man ikke er åpen for å sette sine ikke-kvalifiserte overbevisninger på prøve uansett.
Og jeg som trodde fundamentalisme var et skjellsord i den KrF-fløyen som Lunde representerer.
Men det er ikke nok med at Lunde egentlig ikke har peiling, ambisjon eller vilje til å delta i en debatt om arvemessige raseforskjeller, for å helgardere presiserer Lunde at saken egentlig ikke dreier seg om hvorvidt det er sant eller ikke at slike forskjeller finnes, men at konsekvensene av eventuelt å anerkjenne dem har hatt en tendens til å medføre moralsk inakseptable konsekvenser.
Jeg må nesten få gjenta at det ikke først og fremst er Ole Jørgen Anfindsens interesse for biologiske variasjoner mellom folkegrupper jeg er opptatt av – men at Anfindsen mener at eventuelle forskjeller skal få politiske konsekvenser. Det er dette som er rasisme.
Mitt hovedanliggende er imidlertid et annet: Nemlig å få fram at det alltid har ført til krenkelse av menneskeverd og menneskerettigheter når raseteorier har blitt lagt til grunn for politikken.
Det er utvilsomt viktig å ha historiens lærdommer med i mente når rasespørsmål diskuteres, vi er nok alle enige om det, men hvis det kun er denne rent moralske reservasjonen som ligger til grunn for Lundes jeremiader, avsløres et misforhold mellom retorikk og argumentativt innhold fra Lundes side. Ole Jørgen har selv uttrykt meget sterke reservasjoner i forhold til eventuelle politiske implikasjoner av de vitenskapelige erkjennelser vi besitter angående raseforskjeller, han fremholder at den politiske debatten rundt disse tema stiller oss overfor smertefulle dilemma og han understreker meget klart viktigheten av å fastholde alle menneskers ukrenkelige menneskeverd. Hvis det virkelig er ovenfor nevnte moralske reservasjon som er Lundes hovedanliggende, synes påstandene om ”rasisme” og ”forkvaklede ideer”, og ikke minst også Lundes ønske om å forhindre Ole Jørgen fra å få tale i KrFs forsamlinger, å skyte et godt stykke over mål.
Men Lundes retrett til et ikke-empirisk, rent moralsk elfenbenstårn kommer, dessverre for Lunde og KrF sin del, en god stund for sent. Lunde har allerede før sin retrett langet ut med påstander om at bare det å anerkjenne vitenskapelige teorier om raseforskjeller, rent deskriptivt, kvalifiserer til å bli kalt rasist. Får å backe opp dette synet har Lunde væpnet seg med, intet mindre, en definisjon.
Store Norske Leksikon definerer rasisme som ”menneskesyn, politikk eller sett av holdninger som bygger på oppfatning om den egne ”rasens” overlegenhet”. På leksikonets nettsider heter det at rasisme er ”oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte ”raser” og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper”.
Nå har denne definisjonen i seg selv visse kritiske flertydigheter i seg, og gitt en rimelig tolkning faller ikke Ole Jørgen inn under den i det hele tatt. Slik Lunde anvender definisjonen ser det imidlertid ut til at han mener at det er tilstrekkelig å mene at det finnes raser samt at disse oppviser arvemessig betingede forskjeller hva angår biologiske, mentale eller kulturelle egenskaper, for å kvalifisere til å være en rasist. I så fall har Lunde tømt rasismebegrepet for ethvert normativt innhold og erstattet det med et nøytralt begrep for en vitenskapelig posisjon. Men ved dette punkt rakner tingene fra hverandre. For Lundes rasisme-kanonader og hans ønske om å forhindre Ole Jørgen fra å tale i KrFs forsamlinger kan da umulig være rettet mot en nøytral, vitenskapelig posisjon, eller hva?
Lundes oppførsel i denne debatten, hans pompøse nedlatenhet og reservasjonsløse skråsikkerhet, kombinert med hans helt åpenbare inkompetanse, er, forsiktig sagt, pinlig for KrF. Dessverre er nok Lunde bare et symptom på en partikultur der forholdet til rasjonell meningsbrytning, vitenskap og sannhet altfor lenge er blitt underordnet andre hensyn.
For ordens skyld gjentar jeg at den som har skrevet dette innlegget ikke er en nøytral observatør av debatten, men altså min bror Jens Tomas. Innlegget er lagt ut på to ulike tråder på VD.
Hva er det egentlig de lider av, disse folkene som - i mangel av saklige argumenter - stadig forsøker å pådytte sine meningsmotstandere diagnoser om overdreven, sykelig eller irrasjonell frykt for dette eller hint?
27.09.2010. De evinnelige diagnosestillerne, disse meningsprodusentene som i årtier har forpestet det offentlige ordskiftet med å stemple alle de ikke liker med diverse nedsettende og/eller sykdomsassosierende betegnelser, har nå fått sin egen diagnose. Troels Heeger og Søren Villemoes lar i en artikkel i Jyllands-Posten de intellektuelle kvakksalverne smake sin egen medisin (min uthevelse):
Hvis man alligevel skal driste sig til at anvende fobien som en diagnose i den offentlige debat, vil vi her lancere en ny fobi, der er meget udbredt i disse år, og som sjovt nok ofte kan diagnosticeres hos dem, der er de første til at kalde andre for ‘islamofober’. Der findes nemlig en udbredt irrationel og dyb frygt blandt mange i den offentlige debat for alt, hvad der kan frygtes muligvis at føre til noget ‘ekstremt’. Disse folk lider af det, der bedst kan beskrives som ‘ekstremofobi’: En verdensfjern, irrationel og patologisk frygt for alt, hvad man kan forestille sig, der fører til noget ekstremt.
[...]
Ekstremofoben vil ofte hævde, at ‘midten’ er stedet, hvor fornuft, fred, pragmatisme og moral er at finde. Nyere politologisk forskning viser, at den højrepopulisme som ekstremofober for det meste anser som det mest ekstreme slet ikke er så ekstrem eller radikal, som mange hidtil har antaget. Tværtimod er moderne, europæiske højrepopulistiske partier snarere borgerlige midterpartier, der repræsenterer demokratiske mainstream-synspunkter, der deles af størstedelen af befolkningen. Det, der gør dem særlige, er snarere deres måde at repræsentere disse mainstream-holdninger på, og altså ikke så meget holdningerne i sig selv.
Nogenlunde det samme kan siges om ekstremofoberne, de er nemlig også karakteriseret ved deres måde at udtrykke holdninger på, snarere end ved deres specifikke holdninger. Men i modsætning til europæiske højrepopulistiske partier er ekstremofoberne for det meste meget langt væk fra den offentlige mainstream. De sidder med gru og betragter den midte, som de selv hævder at befinde sig på, drive ud i ekstremerne.
Som en god ven af bloggens bestyrere for nylig bemærkede, kæmper en stor del af de antifascistiske grupperinger i det autonome miljø ikke mod fascismen, men for retten til at udpege fascister. Samme logik gælder også for ekstremofoberne. Når det kommer til stykket kæmper de reelt set ikke mod ekstremisme, men for retten til at udpege andre som ekstremister.
Hat tip Document. Artikkelen kan diskuteres på Vedidebatt.
Anne Holt og Mona Sahlin
26.09.2010. Jurist, journalist og forfatter (samt tidligere justistminister i Norge), Anne Holt deltok fredag 24. september i talkshowet Skavlan hos NRK/SVT. Der var også leder for Socialdemokraterna, samt mangeårig riksdagsmedlem og tidligere regjeringsmedlem i Sverige, Mona Sahlin.
I dette programmet gjorde Holt det klart at hun er en varm tilhenger av innskrenket ytringsfrihet, i form av politisk korrekhet. Holt lovpriste den politiske korrektheten man i alle år har praktisert i Sverige, og Sahlin fulgte opp med å forsikre at slik ønsker man å fortsette. Jeg har skrevet en artikkel der jeg trekker frem de mest oppsiktsvekkende sitatene, og forklarer hvorfor jeg mener at den ideologi og den tenkning Holt og Sahlin står for, leder oss i retning av et totalitært samfunn. Artikkelen er lagt ut hos Verdidebatt,
Se også en beslektet artikkel jeg skrev for Fri Tanke for noen uker siden.
Hvem har definisjonsmakten?
26.09.2010 (oppdatert 27.09.2010). Anne Kalvig, Universitetslektor i religionsvitenskap UiS, har rykket hardt ut mot Hanne Nabintu Herland. Konteksten er prinsesse Märtha Louises utradisjonelle åndelighet:
Begrepsforvirring og mangel på presisjon hindrer konstruktiv innvandringsdebatt
25.09.2010 (endret kl 2222). Filosof Rune Vik-Hansen har på ABC Nyheter kommet neon presiseringer (kursiv i original, to rettelser og en tilføyelse mottatt fra RVH):
I lys av behandlingen av Sverigedemokratene (SD) i kjølvannet av valget, er Sverige i disse dager gjenstand for debatt om hvorvidt landet fortsatt fortjener betegnelsen ”demokrati”.
Svært få synes å ha lest SDs program hvor de kun fastslår at svensk kultur og verdier ikke tåler for mange mennesker med avvikende verdi- og kvinnesyn og som samtidig er inkompetente og uten ferdigheter til å bidra til fellesskapet. De som leser SD partiprogram kan lese at de tar avstand fra rasisme* og ikke uttaler seg om menneskets metafysiske verdi osv., men sier kun hva som burde vært sagt for omtrent 50 år siden:
(Ikke-vestlige) innvandrere som ikke aksepterer vestlige verdier som demokrati, likestilling, tanke- og ytringsfrihet kan dra et annet sted med sine foreldede sosiale normer. Kvinnehat, kvinneundertrykking og forakt for kvinner og annerledes tenkende er ikke gangbar mynt, ikke god fisk og slett latin i vestliges ører og ikke velkomment i våre samfunn.
Spørsmål om menneskets (metafysiske) verdi (”at vi alle er like mye verdt osv.) kan (selvsagt) diskuteres, men er i denne sammenheng irrelevant; hva det handler om er samfunns funksjonalitet og overlevelsesevne dersom deltakernes verdisett blir for avvikende og inkompetansen for stor slik at man ikke bidrar til fellesskapet.
Å være opptatt av sitt samfunns funksjonalitet og evne til å overleve er verken rasistisk, diskriminerende eller fremmedfiendtlig, snarere tvert imot; en kritisk innvandringspolitikk viser omsorg både for eget samfunn og egen befolkning, men også for innvandrerne, fordi de orienteres om hva som fungerer og hva som ikke aksepteres.
1. Verden har idag ca. 50 000 000 flyktninger (tallene varierer noe). FEMTI MILLIONER på flukt av ulike grunner.
2. Norden og Skandinavia har begrensede ressurser, dvs. ressursene er ikke uendelige, både landareal, økonomi og menneskelige ressurser er begrenset.
3. Om vi skulle ta inn samtlige flyktninger med argumentet at vi på et personlig plan skulle sympatisere og solidarisere med hver og en, ville dette føre til at man måtte ta inn absolutt alle. Vi kan imidlertid ikke investere hele vårt følelsesliv i hvert eneste menneske vi treffer på gaten, slik multikulturalister og andre synes å tro.
4. Om Norden og Skandinavia skulle tatt inn alle, ville Norden og Skandinavia raskt gått under, arealmessig, økonomisk og menneskelig.
5. Fordi Norden og Skandinavia av ressursmessige grunner ikke kan ta imot alle må grensen trekkes et sted, en grense umulig å trekke dersom vi legger følelser og sympati for hver enkelt til grunn for hver enkelt avgjørelse.
6. Problemet er ikke den enkelte flyktning på det individuelle og personlige plan, men at fordi for mange flyktninger som m-e-n-g-d-e ville befinne seg på samme sted uten at det samme sted kan levere tilstrekkelige ressurser. For mange med for avvikende verdisyn og mangel på kompetanse på samme sted samtidig er ikke bærekraftig uansett hvor sterkt man enn måtte ønske. Det har m.a.o. ikke å gjøre med at det ikke er synd på den enkelte, men at fordi de er så mange, fører de som m-e-n-g-d-e til problemer for mottakerlandene. Prinsipielt: idag er det ca. 50 000 000, men hva med fremtiden? Hva om antallet flyktninger øker til det 10 dobbelte eller 20 dobbelte? 30 dobbelte? 40 dobbelte? 500 000 000? 1 milliard?! 2 milliarder?! Skal vi fortsatt i godhetens navn ta inn alle?
7. Flere europeiske regjeringspartier synes å bestå av mennesker ute av stand til å trekke disse grensene, fordi de nettopp på det personlige plan i sin barnlige naivitet ønsker å være snille mot alle.
8. Siden vi ikke kan redde alle her, er vi nødt til, i tillegg til å hjelpe folk der de kommer fra, å returnere noen og utvise de som ikke evner å tilpasse seg eller ikke har krav på eller ett til lovlig opphold. Eller tror noen at tilgangen til penger, areal og menneskelige ressurser er uendelig?
9. En svært utbredt tankefeil blant innvandringstilhengerne (multikulturalister) er mangelen på forståelse for generalisering eller gruppeatferd. Når ikke-vestlige innvandreres atferd og fremferd kritiseres, innvendes ofte at ”ikke alle er slik”, som om dette skulle være relevant. Problemet er ikke de som ikke lager problemer. Problemet er de som lager problemer uavhengig av hvor mange de er.
Det handler om kvalitet og ikke kvantitet: det kreves kun én drapstrussel mot én forfatter/kunstner/forsker/journalist osv. fra én (ikke-vestlig) motstander av vestlige verdier til samtidig å få hundrevis av forfattere, forskere, kunstnere og journalister fra å kritisere islam (dominoeffekten er det avgjørende). Det spiller ingen rolle hvor få som hater vestlige verdier, problemet er at de idag er mange nok til praktisk talt å kneble våre samfunn, fordi våre myndigheter er feige og unnfallende uten evne til å ofre noe for å beholde våre verdier.
*Noe som selvsagt vil kunne brukes mot dem om de senere skulle tas i rasisme.
Denne artikkelen av Rune Vik-Hansen er hentet fra ABC Nyheter.
Skandaløst behandlet av Skavlan
25.09.2010 (oppdatert kl 1424). Fredrik Skavlans talkshow hos NRK/SVT fredag 24. september 2010 var etter min vurdering noe i nærheten av skandaløst ubalansert. En vesentlig del av programmet ble brukt til å hetse Sverigedemokraterna (SD). Til dette formålet hadde Skavlan hentet inn Mona Sahlin og Anne Holt, samt ikke minst den politiske og journalistiske sluggeren Robert Aschberg. Skavlan så ut til å være hjertens enige med sine gjester i at det var en katastrofe for Sverige og for det svenske demokratiet at SD var kommet inn i Riksdagen, og det store spørsmålet var hvordan denne ondskapen nå skulle bekjempes. Aschberg omtalte SD-folk gjentatte ganger, og med ettertrykk, som "idioter". Partileder Jimmie Åkesson ble flere ganger nevnt ved navn (skjønt jeg kan ikke huske at det ble brukt spesielt grove eller nedsettende betegnelser om ham direkte; det indirekte stigma som ble heftet ved ham via den generell SD-hetsingen var formodentlig 'tilstrekkelig').
Det er forsåvidt greit at norske og svenske eliters moralske hovmod stilles ut i all sin fariseisme og besserwisseri, men det er ikke greit at dette skjer uten at SD og Åkesson får anledning til å kommentere og svare på anklagene. Skavlan selv må ha innsett at dette var i ferd med å bli litt for mye av det 'gode', for det glapp faktisk ut av ham en liten merknad om at SD ikke var til stede for å forsvare seg.
Jeg er klar over at SD har en nokså spesiell forhistorie, men det er et lovlig parti som har fått nærmere 6% oppslutning i et Riksdagsvalg; demokratiske spilleregler tilsier at de må behandles på en anstendig måte; SD må møtes med saklig debatt og kritiske spørsmål, ikke med hetsing. Verken deres prinsipprogram eller deres innvandringspolitiske program tilsier, så langt jeg kan bedømme, at SD fortjener å betegnes som rasistisk eller nazistisk. Vi har hørt mange beskyldninger om rasisme og nazisme hos SD de siste månedene, men jeg har ennå ikke sett noen filosofisk/prinsippiell drøftelse av de to nevnte SD-programmene (evt tips mottas med takk). På samme måte som det f.eks. er usaklig å avvise alt Lars Gule står for med henvisning til hans ekstremistiske fortid (som han har tatt et oppgjør med, se betraktninger om dette poenget i en av mine artikler hos Fri Tanke), er det usaklig å hetse SD for at noen av dets medlemmer i fortiden har hatt nazi-sympatier. Så lenge Åkesson og partiledelsen forøvrig markerer at nazi-tendenser/sympatier ikke aksepteres i partiet (og viser evne og vilje til å ta affære dersom noen prøver seg), er det usaklig å spille ut nazi-kortet mot dem.
Ovenfor har jeg anført noen prinsipielle grunner til at det som skjedde på Skavlan i går kveld føyer seg inn i et urovekkende mønster for hvordan norske og svenske (samt også andre vestlige) eliter velger å imøtegå opposisjon mot deres grandiose prosjekt om å avvikle våre nasjonalstater. Det finnes imidlertid en annen, og adskillig mer pragmatisk årsak til at NRK/SVT burde skamme seg dypt og inderlig over det de her har bidratt til, og det er at Sverige er et land som i stadig større grad rammes av politisk vold. Interessant nok har Sverige et større problem med høyreekstreme grupper enn sine nordiske naboland (hvilket jeg tipper henger sammen med svenskenes manglende ytringsfrihet), men det meste av trusler om og faktisk utøvelse av vold ser ut til å komme fra venstreekstremister og/eller innvandrere.
Faktisk er det mindre enn 48 timer siden Sverige ble rammet av det som fort kunne ha blitt et politisk mord. NRK/SVT, samt Skavlan, Sahlin, Holt og Aschberg, bidrar til å fyre opp under, samt indirekte legitimere, denne typen politisk vold. Det er alvorlig.
Jeg har mine tvil til om NRK/SVT har evne og vilje til å rette opp den urett de her har begått mot SD og Åkesson. Men burde det ikke egentlig være en selvfølge at Åkesson og en eller to av hans SD-medarbeidere blir invitert til Skavlans talkshow en av de nærmeste ukene, og får like god tid til å gi uttrykk for sine meninger som det Sahlin, Holt og Aschberg fikk i går kveld? Hvis ikke, hvorfor ikke?
Denne artikkelen kan kommenteres på Verdidebatt.no.
Se bakgrunnsinformasjon om SD hos henholdsvis Dagbladet og Fri Tanke.
En spade er en spade - og en løgn er en løgn
24.09.2010. Erik Lunde, nestleder i Oslo KrF, har i etterkant av representantskapsmøtet 7. september gått knallhardt ut mot meg både i Vårt Land og Klassekampen, samt på Verdidebatt (jf hans omtale av "raseteoretikeren Ole Jørgen Anfindsens forkvaklede ideer" i Klassekampen 14. september). Les på VD hans Kk-innlegg En spade er en spade, samt mitt tilsvar En løgn er en løgn.
Hva er problemet?
20.09.2010. En kristen tenker som har markert seg sterkt på Verdidebatt den siste tiden, er Hallvard Jørgensen. Hans artikkel Problemet med norsk skule, innledes slik (kombinert kursiv og fete typer tilføyd av HT):
For tida driv eg og les Gunn Imsens "Lærerens verden". Det er hovudlæreboka på PPU, og så vidt eg veit ei av dei bøkene som i dei siste tiåra har hatt størst påverking på norske lærarar og dermed norsk skule. La meg fyrst seie: Det er i det store og det heile ei verkeleg god bok. Eg har lært mykje av ho. Men i dag las eg kapittelet "Hvilken kunnskap skal skolen formidle?" Og det var ein aldri så liten epistemologisk katastrofe. Samstundes er det eit kapittel som lærer oss mykje viktig om kva som skjer i norsk skule.
Er det mogleg å oppnå objektiv kunnskap?
Imsen drøftar altså kva kunnskap norsk skule bør formidle. Ho drøftar teoretikarar som til dømes meiner at skulen bør ha fylgjande fag: Matematikk, naturvitskap, samfunnsfag, historie, religion, litteratur og kunst, filosofi. Dette framstår som eit fornuftig forslag, og teoretikaren som står bak (Paul Hirst) seier då også at han søkjer ei "utdanning som er bygd på kunnskapens natur i seg sjølv". Men Imsen markerer eit motargument mot dette positive synet på grunnleggjande og "fast" kunnskap. Og det er her argumentasjonen går av skinnene. Les nøye:
"Som argument mot både Hirst og Phenix kan en hevde at kunnskap ikke er noe fast og eviggyldig. Det gjelder også selve kunnskapsformene. Vitenskapens begreper og forskningsmetoder skifter, av og til så omfattende at vi snakker om 'paradigmeskifter'. Vitenskapen så vel som kunnskapen er blitt til av mennesker innenfor sosiale rammer og forskningsinstitusjoner som til enhver tid har makt og mulighet til å definere hva som er gyldig kunnskap. Kunnskap hviler til syvende og sist på en sosial konvensjon, en slags enighet mellom eksperter om hva som er sannhet.
Kunnskap er forankret i vitenskapens sosiale forhold, i forhåpentlig demokratisk baserte overenskomster om sannhet og gyldighet. Kunnskap er det som 'vitenskapssamfunnet', de faglige diskursene og det store meningsfellesskapet til enhver tid oppfatter som gyldig. På denne måten får ikke kunnskapen noen fast forankring, den blir noe flytende som forandrer seg gjennom faglige og kulturelle diskurser. Det er derfor ikke mulig å etablere faste kategorier om kunnskapsformer slik som Hirst og Phenix gjør."
Imsens sanningsyn er ikkje logisk konsistent
Kort sagt presenterer pedagogikkprofessoren Imsen her eit ideologisk syn på kunnskap og rasjonalitet som opphevar både objektiv sanning, objektiv rasjonalitet og objektiv moral. Slik sett framstår ho som ein typisk postmoderne relativist. Men Imsen ser ikkje ut til å rekne med den manglande logiske konsistensen eit slikt medfører på brei front. For det fyrste: Ved at ingen av oss reint moralsk kan leve ut frå eit slikt paradigme (Det er gale å torturere born, til og med dersom fleirtalet skulle påstå at det er ok). For det andre: Ved at moderne vitskap gjev oss nyvinningar, til dømes teknologiske, som faktisk fungerer. Vitskapen er påviseleg i kontakt med, og basert på, den empiriske røyndomen og må difor vere noko meir enn eit vilkårleg "språkspel". For det tredje: Ved at hennar standpunkt til sjuande og siste ikkje består sjølvreferanse-testen; det opphevar seg sjølv. For dersom all kunnskap er relativ og kun basert på sosial konvensjon, er også sjølve påstanden om dette, relativ. Vi treng ikkje høyre på det ho fortel oss. Attende står berre makta til å halde oppe denne påstanden, ironisk nok den faktoren hennar grunnleggjande sosialdemokratiske ideologi er mest oppteken av å problematisere.
Med det kunnskapssynet som Imsen her legg fram, så er det faktisk prinsipielt sett ikkje nokon vits i å drive skule i det heile teke. For kva garanti har vi for at skulen underviser sann kunnskap når sann kunnskap er fullstendig flytande og basert på gjensidig semje? Ein kunne godt vore samd med Imsen i at kunnskap til ein viss grad er gjenstand for stadig revisjon, slik Thomas Kuhn til dømes har lært oss. Men om vi ikkje konkluderer med at nye teoriar som står seg mot falsifisering faktisk fører oss eit stykke nærare sanninga, så kan vi like gjerne pakke saman. Då er all vitskapleg verksemd vilkårleg, og vi står utan verktøy til å vite i kva grad det vi kjem fram til, verkeleg er sann kunnskap. Nei: Vitskapsteoretikaren Poppers velkjente diktum er å foretrekke: "Det kan hende at eg tek feil, og det kan hende at du har rett, og dersom vi legg ned ein innsats, så kan vi kome nærare sanninga."
Marxistisk ideologi: Eit totalitært perspektiv
Den relativistiske sanningsforståinga som Imsen gjer seg til talskvinne for, heng nært og intimt saman med marxistisk ideologi. Marx forstod samfunnet i ljos av den kapitalistiske økonomiske undertrykking av arbeidarklassa. Alt i sivilisasjonen vart underkasta denne typen kritikk, også vitskap, moral og religion. Som filosofen Joseph Cropsey skriv i ei meisterleg framstilling: "Skiftet av filosofi med historie var vilkåret for skiftet av religion og politikk med samfunn og økonomi. Dette er kjernen i marxismen. Marxismen er ikkje berre eit nytt politisk system, eller ein vanleg ideologi. Marxismen foreslår intet mindre enn slutten på Vesten - på det politiske liv, filosofi og religion." Kort sagt: Innanfor marxistisk tenkesettet får ikkje filosofi, moral og religion ein eigenverdi som potensielle berarar av objektiv sanning. Nei; desse disiplinane vert i staden tolka som borgarskapets reiskapar for å undertrykke proletariatet. Difor blir løysinga å utjamne den sosiale skilnaden, då vil den harmoniske samfunnstilstanden oppstå, og religiøse/politiske/moralske problem vil framstå som irrelevante.
Dette tankesettet pregar norsk samfunn og norsk skule i langt større grad enn dei fleste av oss er klar over. Når venstresida i norsk politikk ofte har ivra for å tone ned tradisjonell, autoritetsbasert kunnskapformidling i skulen, så er bakgrunnen å finne nettopp her: Kunnskap vert i mindre grad sett som objektiv, og i større grad sett som ein relativ/subjektiv reiskap for å fremje sosial undertrykking. Difor må vi unngå at læraren står i eit autoritetsforhold til eleven, og i staden arbeide for meir dialogorientert likestilling mellom elevar og lærarar. Denne type kunnskapsforståing har også gjeve vind i segla for typar av pedagogikk som er basert på "aktivitet, erfaring, sosial utjamning, toleranse, leik, dialog" etc., til fordel for tradisjonell kunnskapsformidlande undervisning. Vidare har kunnskapskvalitet og kunnskapsformidling vorte ofra til fordel for ein "enhetsskole" der alle elevar innanfor eit geografisk område skal plasserast i same gruppe/klasse uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, evner, interesser osb.
Poenget her er ikkje å totalt avvise at desse endringane kan ha visse positive konsekvensar for den norske skulen. Problemet er imidlertid at i botnen for alle endringane ligg ein ideologi som i regelen sjølv ikkje blir underkasta kritiske blikk, ein ideologi som ofte står i eit fiendtleg forhold til sanning. Og noko av det denne typen "revolusjonering" av skulen faktisk har ført med seg, har vi fått vite i PISA-undersøkingane, der norske elevars kunnskapar har vorte systematisk kartlagte. Desse undersøkingane kan godt klagast for ikkje å gjennomføre ei heilskapleg kartleggjing av elevars evner. Men dei kunnskapane som har blitt målt, har vist at norske elevar ikkje ligg godt an i europeisk målestokk. "Kunnskapsløftet" er ein reform som freistar å rette opp dette. På mange måtar er det plausibelt å sjå PISA-undersøkingane som ei ideologi-avkleding av same art som den Eia gjennomførte med kjønnsforskarane.
Marxistisk kunnskapskritikk
Imsen gjer seg, i trass for modererande og balanserande drøftingar, altså til talsmann for eit anti-rasjonelt, anti-vitskapleg, postmoderne syn på kunnskap. Seinare i kapittelet gjev ho relativt mykje rom for marxistisk farga kritikk av skulesystemet (Michael Young, Basil Bernstein m. fl.) Felles for desse er at dei ser inndelinga av skulefag, formidlinga av autoritativ kunnskap etc. som uttrykk for dei priviligertes marginalisering av dei undertrykte. Dei freistar såleis å analysere skulesystemet i eit "makt"-perspektiv; kven utøver makt over kven? Til ein viss grad, og i visse situasjonar, kan dette perspektivet ha noko for seg. Men uheldigvis går deira kritikk hand i hand med ei relativisering av kunnskap, moral og danning. Også Imsen er prega av denne tenkemåten. Høyr til dømes på det fylgjande avsnittet:
"I de første skolene som ble bygd etter den amerikanske revolusjonen, ble undervisning i kunst først og fremst ansett som viktig for å utvikle den kultiverte smak. Barna ble trenet i spesielle formingsaktiviteter, som å sy bilder på fløyel, arbeide med voks og male bilder på glass. Det å mestre bestemte former former for kunstneriske uttrykk ble ansett som kjennetegn på raffinement og gode manerer. Med dagens øyne ville vi si at formålet med den estetiske oppdragelsen var å oppdra til borgerskapets dannelsesideal". Altså blir dette danningsidealet frårøva objektiv verdi som "kultivert", det er i staden eit relativt danningsideal som kun er gyldig innanfor ei klasse - og som då, skal vi fylgje den kritikken som Imsen seinare legg så stor vekt på, framstår som eit maktmiddel for å oppretthalde sosiale skiljer mellom borgarskap og lågare sosiale klasser.
Kort sagt: Den postmoderne, marxistisk inspirerte, sanningsrelativistiske ideologien klarer veldig godt å rive ned idealet om objektiv kunnskap, moral og danning. Det vi omtalar som godt/vondt, rett/gale, sant/usant vakkert/stygt, danna/udanna har ikkje nokon objektiv realitet. Ironisk nok framstår det likevel i læreplanar som eit ideal i den norske skulen at elevane skal bli sett i stand til å tenke kritisk, vurdere kva som er rett og gale etc. Men korleis skal dei kunne det når all sanning er basert på sosiale konvensjonar og står i teneste for maktutøving? Korleis skal elevane finne eit referansepunkt som dei kan bruke for å vurdere kva som er godt/vondt, vakkert/stygt etc.? Denne problemstillinga er også Imsen så vidt innom, og hennar refleksjonar er på same tid interessante og avslørande.
Les artikkelen i sin helhet på Verdidebatt. Se også andre artikler av Jørgensen.
Har den en fremtid?
20.09.2010. En kristen tenker som har markert seg sterkt på Verdidebatt den siste tiden, er Hallvard Jørgensen. Hans artikkel Har sosialismen ei framtid?, innledes slik (uthevelser i original):
Dette var temaet for ein debatt som gjekk føre seg i 1991, mellom sosialisten og aktivisten Sean Matgamna (også kalla John O'Mahony) og den meir konservative filosofen Roger Scruton. Du kan lese eit transkript for debatten her, og det er veldig spennande lesing. Personleg har eg stor sans for det Scruton seier i sitt innlegg, og eg tykkjer han framstår som balansert og rettferdig i skildringa av den andres standpunkt. Ikkje minst er det ein stor verdi at han at verkeleg peikar på det appellerande og sympatiske ved den sosialistiske tankegangen.
Nokre ville kanskje spørje om det er noko særleg poeng i å lage eit innlegg om omhandlar "sosialismen". Døydde ikkje sosialismen ved Sovjets fall? Vel - det er dette Matgamna og Scruton freistar å drøfte. Og vi som lever i ettertida kan registrere at i alle fall mange sosialistiske deltankar har overlevd godt inn i vår sosialdemokratiske tid. Det er nettopp difor det er så spennande å lese Scrutons resonnement; mange av dei - om enn ikkje alle - er direkte relevante for det som skjer og det som blir tenkt i Noreg i dag. Difor meiner eg det fylgjande kan vere nyttig å lese for alle politisk interesserte, uavhengig av kva grunnstandpunkt ein har.
Det er elles slett ikkje vanskeleg å finne døme på sentrale politiske tema og debattar i Noreg i dag som er meir eller mindre farga av sosialistisk tankegods: Pro-palestinske standpunkt på venstresida, ei anti-tradisjonell forståing av kjønn og familieliv, den radikale og lite gjennomtenkte avviklinga av den klassiske ekteskapsforståinga, Ap si overkøyring av demokratiske røystingar innanfor Den norske kyrkja, ein egalitær struktur i skulesystemet, den generelle ideen om at vi stadig er på veg framover mot ei betre framtid med meir "fridom" og mindre religion, aksept av abort, det grunnleggjande idealet om økonomisk utlikning, den stadige kritikken av "diskriminering" etc. Generelt gjeld det: Ingen handlar utan at dei har tenkt fyrst. Men tankane som går forut for handlingane må kome frå ein stad - dei oppstår ikkje i eit filosofisk/livssynsmessig vakuum. Diverre er det mange i Noreg i dag som ikkje er merksame på dette, og i staden aksepterer rådande konsesus som naturleg, sant og rett nettopp fordi fleirtalet meiner det, evt. fordi "vi lever jo i 2010" etc.
Personleg har eg på ingen måte noko ynskje om å avvise alt det venstresida står for; så vidt eg kan sjå har eg mykje å takke sosialdemokratiet for. Og som Scruton altså peikar på, så kan det vere mange edle og sympatiske intensjonar som ligg under i ein sosialistisk-inspirert politikk. Men: Slik tilstanden er i dag, er det frå mitt synspunkt også mange usunne idear frå venstresida som i sterk grad dominerer i norsk kultur og politikk, og Ap/SV/Sp har for tida ei fleirtalsregjering som har gjennomført fleire radikale politiske endringar med store (og etter mi meining negative) konsekvenser for samfunnet vårt. Difor er det også både rett og nyttig å prøve å forstå noko av bakgrunnen for kvifor prosessane utfaldar seg slik dei gjer i dag.
Scrutons innlegg i debatten om sosialismens framtid
Hvem tilhører arbeiderklassen?
Mr. Matgamna har talt sterkt og godt, og han dekte mange ulike tema. Jeg kan ikke gi et svar på alt han sa, men da han talte om det "triumfropet" fra borgerklassen som vi har hørt de siste ti årene, da tenkte jeg på min egen barndom. Jeg spurte meg selv - og dette er ikke første gangen - om jeg er et medlem av den klassen eller ikke. Da han talte om herskerklassen, med min fars aksent og med den samme forakt som ble brukt da dette ble sagt til meg som barn, så spør jeg på nytt: Hører jeg virkelig til denne klassen? Svaret er selvsagt at jeg ikke vet om jeg gjør det. Så syntes jeg at jeg hørte en stemme fra fortiden, fra min egen far, som belærte meg, slik han alltid gjorde, om urettferdigheten i det engelske klassesystemet. Hvordan han selv hadde vært et offer, og hvordan det var min skjebne å også bli et offer, siden jeg ikke hadde pengene og mulighetene som bare overklassen kunne nyte godt av. Jeg har alltid båret den tanken med meg i hjertet at når alt kommer til alt, så er jeg et medlem av proletariatet likevel, på tross av alle tilfeldige uhell som har møtt meg siden. Det er med denne autoriteten jeg taler til dere i dag.
[...]
Les videre på Verdidebatt.no. Se også andre artikler av Jørgensen.
Og etiske dilemmaer
19.09.2010. Helmuth Nyborg, professor emeritus, Aarhus Universitet, og en av Danmarks mest siterte psykologer, hadde nylig kronikken Vi må ikke blive som Sverige på trykk i Jyllands-Posten (se Wikipedia-artikler om ham på hhv Engelsk og Dansk, eller se artikkel i Dag og Tid om noen av kontroversene rundt ham). Denne kronikken bør studeres nøye av alle dem som ønsker å bagatallsiere betydningen av IQ eller generell intelligens (den såkalte g-faktoren). Les mer om saken på Verdidebatt.
Jyllands-Posten trykket 17. september følgende leserinnlegg som en oppfølging til Nyborgs kronikk to dager tidligere:
De, der måtte savne kildehenvisninger til Helmuth Nyborgs kronik 15/9 om intelligensaspektet ved indvandringen, kan henvises til nordmanden Ole Jørgen Anfindsens nye bog ”Selvmordsparadigmet”, der over 600 sider detaljedokumenterer problemet - samt kritiserer manglende argumenter og den skandaløse behandling af emnet i offentligheden. Anfindsens bog burde blive en nøglereference i de kommende års nordiske samfundsdebat.
Peter Neerup Buhl, Norrekärrsvägen 25, Höör, Sverige
Fra HT-redaktøren
19.09.2010. Noen aktuelle innlegg/artikler i forbindelse med den pågående kulturkampen i KrF (to nye innlegg er på gang i hhv Kk og VL):
Noen referanser
19.09.2010. Kulturkrigen i KrF har avstedkommet en del skriverier i mediene:
For flere referanser, se tidligere HT-oppslag om samme sak.
Politikere som nekter å svare på spørsmål
19.09.2010. Frp-politikerne Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde stilte den 26. august Arbeiderpartiet noen grunnleggende spørsmål om innvandringspolitikken i kronikken Drøm fra Disneyland. De har fått en rekke reaksjoner, men den mest påfallende observasjonen er at ingen ønsker å svare på de konkrete spørsmålene som ble stilt i kronikken (særlig en Senterparti-politiker svingte seg til de store høyder med tåkeprat og svada; er det noen som kan hjelpe meg å finne hans innlegg på nettet, mon tro?).
Jeg har lenge lurt på når Andersen og Tybring-Gjedde skulle komme med et tilsvar. Det kom for et par dager siden, og går etter min mening til noe av det som er kjernen i denne saken, nemlig at Arbeiderpartiet (og deres støttespillere over hele det politiske landskap) har meldt Norge inn i et av verdenshistoriens største, politiske eksperimenter uten utredninger og konsekvensanalyser, og uten angremuligheter. Politikerne fra de skyldige partiene vet selvsagt at dette ikke er som det burde være; det er derfor de vrir seg som åler. Dette er både ynkelig og kritikkverdig. Jeg siterer fra innlegget Stø kurs mot Disneyland:
Innvandringspolitikk. 26. august sto kronikken «Drøm fra Disneyland» på trykk i Aftenposten. I kronikken stilte vi Arbeiderpartiet noen grunnleggende spørsmål om innvandringspolitikken. Vi etterlyste partiets mål og planer for det flerkulturelle prosjektet.
Samtidig ønsket vi å få vite om det er utarbeidet noen konsekvensanalyser som den raskt endrede demografiske utviklingen vil kunne få for utøvelsen av etablert norsk kultur og levesett.
Sårbar.
Med andre ord, finnes det en erkjennelse av at norsk kultur er relativt liten og sårbar, eller er dette forhold Arbeiderpartiet mener man ikke trenger å ta hensyn til? Så langt har vi ikke fått noen svar på spørsmålene.
Legitim utfordring. Vår kronikk var ikke et angrep på hijaber, islam, folkegrupper, hudfarger eller etnisiteter. Den var en helt legitim politisk utfordring til Arbeiderpartiet, hvor vi stiller Ap til ansvar for resultatene av partiets politikk. Det samme kultureksperimentet viser nemlig alarmerende resultater i alle andre europeiske land. Hvorfor og hvordan skal det da gå bedre her? Det må Ap forklare, for det er deres politikk og deres prosjekt og ikke minst deres ansvar i regjering.
Latterliggjøre. I stedet for å drøfte kronikkens innhold har mange kommentatorer i kjent stil valgt å angripe eller latterliggjøre budbringerne. Og påstander om stigmatisering, dumskap og uvitenhet har sittet løst. Enkelte har sogar valgt å blottlegge sine egne fordommer og antydet at kritikk av Arbeiderpartiets politikk på dette området er rasistisk (!). R-ordet kan som kjent bringe enhver engasjert samfunnsborger til taushet. Det er bøllete, og et åpenbart sykdomstegn for demokratiet.
Ukritisk konsensus. Og la det være helt klart. Vi har aldri påstått at norsk kultur er konstant, ei heller at den ikke henter impulser utenfra. Det gjør den, og det er bra! Det er hastigheten på disse endringene vi kritiserer. De siste ukene har vi fått bekreftet at det hverken finnes planer, utredninger, analyser eller mål. Ei heller har endringene folkelig forankring. Så hvor kommer den fra, denne ukritiske konsensus om at dagens innvandringspolitikk fungerer til alles beste? Hvorfor denne kollektive ryggmargsrefleksen om at alternativer til dagens administrasjon av landets grenser, demografi og fremtid skal karikeres og mistenkeliggjøres?
Globale trender. Enkelte har hevdet at innvandringen skyldes globale trender og internasjonale forpliktende avtaler, og har nok noe rett i det. Men, trendene og de samme avtalene har jo ikke hindret andre europeiske land fra å føre en annerledes og bærekraftig innvandringspolitikk, så svaret ligger ikke her.
Bomskudd. Andre har anklaget oss for dobbeltmoral fordi vi ikke har de samme forventninger til norske pensjonister bosatt i utlandet. Dette er et bomskudd. Norske pensjonister i eksempelvis Spania utfordrer ikke landets grunnleggende verdier, de mottar få offentlige ytelser og de har ingen ambisjoner om at storfamilien skal søke om statsborgerskap og permanent opphold i landet.
Uten mål eller plan. Arbeiderpartiet har sikkert de beste ønsker for innvandringspolitikken, men det fordrer at de presiserer mål og utarbeider en plan. Store og raske samfunnsomveltninger uten mål eller plan er og forblir eksperimenter. Det har blant andre Sverige, Nederland, Danmark, Storbritannia og Frankrike erfart. Vi vil hverken Norge, nordmenn eller innvandrere så vondt. Hva vil Arbeiderpartiet?
Har ikke noe svar. Dårlig politikk gir dårlige resultater, uansett hvor mye man flikker på den, og helt uavhengig av hvor mange skoleelever man busser rundt. Slike tiltak løser ikke utfordringene som kommer. For å møte fremtiden trengs det mål, utredninger og konsekvensanalyser. Arbeiderpartiet har vist at de ikke har noen svar. Bare gode ønsker og drømmer fra Disneyland.
Les innlegget i sin helhet hos Aftenposten.
Presentasjon av Selvmordsparadigmet
13.09.2010. Den årlige Protestfestivalen arrangeres i disse dager i Kristiansand. I likhet med en rekke andre forfattere skal jeg presentere boken min der. Selvmordsparadigmet vil bli presentert i dag, mandag 13. september, i Triztan-teltet, Nedre Torv, fra kl 14 til ca kl 15. Møtet er åpent for alle (fri adgang).
Landet som ikke lenger tilhører svenskene
12.09.2010. Pseudonymet Julia Caesar har i en artikkelserie rettet flengende kritikk mot den svenske eliten, som - slik hun ser det - har gjort seg skyldig i landsforræderi. Intet mindre. I artikkelen Landet vi ärvde skriver hun blant annet:
Det var en gång ett land, ett litet land långt uppe i norr. Det var ett lyckligt land, förskonat från krig sedan hundratals år. Människorna levde i fred med varandra och var trygga. Jag minns det landet. Jag minns det tydligt. Jag är en av alla dem som har upplevt det goda Sverige. Många andra minns det. Det var landet vi ärvde, det som gavs åt oss av våra förfäder att förvalta för att sedan lämna vidare till våra efterkommande. Men det land som våra barn och barnbarn växer upp i och ska ta över efter oss har förvandlats på ett sätt som saknar motsvarighet i världshistorien. Våra politiker håller på att byta befolkning på Sverige. Inom bara några få årtionden är svenskarna inte längre i majoritet i sitt eget land.
[...]
Det största demokratiska sveket i vår tid
Åren kring 1970 stod Sverige inför ett avgörande vägval. Landet hade återhämtat sig under decennierna efter krigsslutet. Ekonomin var stabil. Sverige låg på fjärde plats i OECD:s välståndsliga. Nu hade politikerna möjlighet att fortsätta bygga det socialdemokratiska Folkhemmet – Sverige som ett välfärdsland för den egna befolkningen. Men istället tog aningslösheten och den politiska galenskapen över. Med statsminister Olof Palme i spetsen hängav sig socialdemokraterna åt en fullständig utopi, drömmen om ett mångkulturellt samhälle där olika folkslag och kulturer skulle leva sida vid sida som en enda stor lycklig global familj. Mantrat var ”internationell solidaritet”.
Det fanns inte en tanke på den uppenbara risken för kultur- och värderingskollisioner mellan förhistoriska muslimska kulturtraditioner från 600-talets arabiska sandöknar och demokrati- och jämställdhetsnormer i det moderna Sverige. Att mångkulturella samhällen aldrig har fungerat någonstans i världshistorien dämpade inte entusiasmen. Antagligen trodde man att invandrarna i pur tacksamhet för den svenska godheten skulle bli som vi så fort som de satte fötterna på svensk mark. Sverige skulle göras till ett mångkulturellt paradis för alla världens folk och bli världsmästare i godhet med en helgongloria som överglänste själva solen.
1975 är ett ödesår i svensk invandringshistoria. Då fattar en enig riksdag beslut om att Sverige ska förvandlas till ett mångkulturellt samhälle. När beslutet formades som övergripande samhällspolitiskt mål var 401 000 utlänningar från 130 länder bosatta i Sverige, mindre än en tredjedel av dagens siffra. De utgjorde 4,9 procent av befolkningen. Beslutet fattades alltså inte för att Sverige var utsatt för en mångkulturell invasion. Det fattades för att socialdemokraterna med diktatorisk järnhand ville styra landet i riktning mot massinvandring, mångkultur och globalisering. Men för vilka skulle det mångkulturella samhället skapas när arbetskraftsinvandringen upphört? Svaret från socialdemokraterna var: ”Vi fyller på med flyktingar!” Genom asylinvandring av ett importerat proletariat skulle socialdemokratiska röster vara garanterade för lång tid framåt.
[...]
Invandringen som elitprojekt
Med sin frikostiga asylpolitik blev Sverige ett mycket populärt resmål. Fram till 1982 sökte ett par tusen personer per år asyl i Sverige. I mitten av 1980-talet ökade antalet till mellan 15 000 och 20 000 per år. 1992 nåddes en toppnotering med 84 000 sökande i samband med inbördeskriget på Balkan och den borgerliga trepartiregeringens extremt generösa flyktingpolitik. Nu började också invandringspolitiken utkristallisera sig som ett elitprojekt. Det var Sveriges ekonomiska, politiska, moraliska och kulturella elit som gick i bräschen för den extrema flykting- och invandringspolitiken, alltså de samhällsskikt som är förskonade från konsekvenserna i sina egna liv.
Arbetskraftsinvandringen under 1950- och 60-talen hade varit ekonomiskt lyckosam och gynnat näringslivet och det politiska toppskiktet. Asylinvandringen från 1970 och framåt går med ständigt växande mångmiljardförluster men attraherar en ohelig allians av å ena sidan den politiska makteliten och å andra sidan massmedia och den moraliska kultureliten. Med förenade krafter och fri access till medias megafoner har denna elit lyckats med den enastående bravaden att ostörd genomdriva en samhällsskadlig politik genom att skrämma en hel nation till tystnad och underkastelse. Taktiken har varit att kasta vulgära och ogrundade invektiv som ”rasist” och ”främlingsfientlig” mot alla som har fräckheten att ifrågasätta den pågående utförsäljningen av Sverige. Med sakargument är det betydligt klenare beställt. Regeringen skydde inga medel för att slå ned alla frågor och protester. Ett av de totalitära diktaten utgick på 1980-talet från invandrarminister Anita Gradin. Hon sa att det var viktigt att ”samhället uttalar sitt skarpa fördömande av alla tendenser till fördomar och diskriminering på etnisk grund.” Locket lades på med en smäll.
[...]
Sorgen över ett förlorat Sverige
Man byter inte ut en befolkning utan att det får konsekvenser. Sverige är i dag ett plågat land som skördar invandringspolitikens draksådd i form av en ökande och alltmer brutal våldsbrottslighet, Europarekord i antal anmälda våldtäkter, allt fler bidragsförsörjda etniska enklaver som lever skilda från det svenska samhället, anpassning till den odemokratiska och kvinnofientliga ideologin islam, tiotusentals ungdomar som utsätts för kränkningar i hederskulturens namn, tvångs- och barnäktenskap, nedbrända skolor och bilar, stenkastning mot polis och räddningspersonal – jag skulle kunna fortsätta uppräkningen i oändlighet. Under ytan sker andra sorters förändring som inte är lika lätt att mäta, i synnerhet som de inte får uttalas högt:
• En känsla av främlingskap i det egna landet och en minskning av den livsviktiga tilliten mellan människor.
• Sorg över förlusten av det Sverige man minns och älskade och som är oåterkalleligt förlorat. Frustration och vrede över att bli överkörd av politikerna.
• Besvikelse över att det man trodde på och arbetade för inte betyder någonting längre.
[...]
Det finns ett ord för vad den politiska, ekonomiska och mediala eliten har gjort med vårt land. De som har sålt ut det Sverige som Vilhelm Moberg skriver om och som många av oss nu levande svenskar har haft glädjen att få uppleva. Jag tvekar inte att använda det. Ordet är landsförräderi.
Les artikkelen i sin helhet hos Document.
PS: Se også Minerva-artikkelen Sverige – et ytringsfrihetens u-land.
Trues fra flere kanter
12.09.2010.
Det er et tap for den offentlige debatten og for ytringsfriheten når den profilerte muslimske debattanten Bushra Ishaq nå har funnet å måtte trekke seg tilbake på grunn av trusler og sjikane. Bushra Ishaq har markert seg både som en overbevist og troende muslim og som en redelig debattant med vilje til å bygge bruer og forstå andres synspunkter. Det var også begrunnelsen for at hun fikk Fritt Ords pris tidligere i år. Det er Erling Rimehaug som skriver dette som en innledning til en kommentarartikkel på Verdidebatt.
HonestThinking kommenterer: Dette er fryktelig trist. Vi trenger muslimske stemmer som Ishaq i samfunnsdebatten. En sak er å være kritisk til (visse sider ved) islam, noe ganske annet er å mene at muslimer bør bringes til taushet. Det Ishaq har vært utsatt for er fullstendig uakseptabelt, og jeg håper hun kommer sterkere tilbake senere.
Forøvrig anbefaler jeg Hanne Nabintu Herlands kronikk Er saklig kritikk islamofobi?, som et apropos til det hele.
Trenger kulturkamp
11.09.2010. Det er duket for kulturkamp innad i KrF når islamkritikeren Ole Jørgen Anfindsen reiser på foredragsturné på Vestlandet, skriver Klassekampen i dagens avis:
Tirsdag talte han på Oslo KrFs representantskapsmøte. Han er invitert til Stavanger KrF, og ifølge avisa Vårt Land vurderer nå også Bergen KrF å invitere Ole Jørgen Anfindsen til sitt lokallag.
Han har skrevet boka «Selvmordsparadigme» og er en svært kontroversiell stemme i innvandringsdebatten, blant annet fordi han vil gjeninnføre raselæren og mener norsk innvandringspolitikk undergraver velferdsstaten. Anfindsen har det til felles med dem som inviterer ham at han har en kristen bakgrunn, men er skuffet over KrFs innvandringspolitikk.
[...]
Redaktør i avisa Norge IDAG og leder i KrF Bergen Vest Bjarte Ystebø støtter en invitasjon av Anfindsen til Bergen.
- Det som kjennetegner hans arbeid og tilnærming, er den samme grunnleggende respekten for den kristne kulturarven som KrF har. Man har en del sekulærfundamentalister som er imot innvandring av kontrareligiøse årsaker, men Anfindsen har en forståelse for at de kristne verdiene må være fundamentale, sier Ystebø til Klassekampen.
De siste dagene har avisa Vårt Land skrevet om en gryende innvandringsdebatt som er under oppseiling i KrF. Mange stemmer har vært på banen. Blant annet Robert Wright, som bor i Groruddalen, og som er bekymret for at hans barn ikke lærer om den kristne kulturarven i en bydel hvor barn med innvandrerbakgrunn er i flertall på skolene.
- Robert Wright snakker ut ifra personlige erfaringer, som man bør lytte til. Innspill om bussing, klasseinndeling og skolegrenser er viktig nok når situasjonen er blitt som den har blitt, men representerer ikke de grunnleggende utfordringene.
- Det Anfindsen er opptatt av, er kulturkampen. Det er superviktig, og en debatt KrF må ta, sier Ystebø.
Han mener KrF har et problem «som er i ferd med å sende partiet ut av norsk politikk», og det er at partiet mangler nasjonal representasjon fra det han kaller «Kåre Kristiansen-linja», konservative, bibeltro kristne.
[...]
I Vårt Land i går gikk Einar Steensnæs og Valgerd Svarstad Haugland ut mot tendensen til et innvandringspolitisk opprør i KrF, men foreløpig har Dagfinn Høybråten sittet stille. Mathisen mener han ikke kan sitte stille lenge.
- Det kommer til å tvinge seg fram et oppgjør. Hvis det brer om seg uten at man ser en partileder som viser vei, så kan dette bli skadelig for partiet, sier hun.
Les artikkelen i sin helhet hos Klassekampen.
Hva er det egentlig?
09.09.2010. Filosof Rune Vik-Hansen har skrevet artikkelen Hva er vitenskap? (opprinnelig publisert i tidsskriftet Marg). Artikkelen innledes slik:
Mennesket har antakelig fra selvbevissthetens inntreden (500 f. kr.) stilt spørsmålet: ”hvem er jeg” og anledning til å finne svar bød seg i forbindelse med NRKs etterhvert kontroversielle, men dypt engasjerende, programserie Hjernevask (2010) hvor samfunnsvitere og naturvitere med stikkordene ”blitt slik” eller ”født slik”, satte hverandre i stevne.
Med utgangspunkt i forholdet mellom arv og miljø, utviklet imidlertid debatten i kjølvannet av programmet seg mer til å handle om vitenskap generelt, men ut en først å definere begrepene eller avklare deres innbyrdes konsekvenslogiske forhold, og om hva som kalles kontekstløs, nøytral viten - eller objektivitet i snever forstand - overhodet er mulig.
På det rene er at deler av samfunnsvitenskapene, eller de humanistiske fag, har distansert seg fra en klassisk vitenskapelig metode basert på hypotesetesting mot observasjoner og eksperimenter og mer heller mot kvalitative og fortolkende rammer hvor til og med hevdes at hypotesetesting som eneste vei til kunnskap er like mye ideologi som f. eks kjønnsforskning.
Skepsis overfor vitenskapelig virksomhet kommer, kanskje ikke overraskende, som oftest fra samfunnsvitenskapelig snarere enn naturvitenskapelig hold, og vi skal her forsøke å vise 1) at objektiv og nøytral kunnskap er mulig og uproblematisk og 2) at konsekvensen om så ikke skulle være tilfelle, er destruktiv vilkårlighet.
Les artikkelen i sin helhet her på HT.
Inviterer HT-redaktøren til sitt representantskapsmøte
07.09.2010 (oppdatert 11.09.2010). "Kristen politikk og tenkning i møte med etiske dilemmaer". Det er tema for høstens første møte i Representantskapet (7. september kl 19). Møtet er åpent for alle medlemmer av Oslo KrF. Fra innkallingen:
Ole Jørgen Anfindsen, som har skrevet boken ”Selvmordsparadigmet”, innleder til debatt. Han tar utgangspunkt i tanken om det kristne forvalteransvaret og nestekjærlighetstanken og hvilken betydning det får for innvandring og integrering. Er dagens innvandrings- og integreringspolitikk en god politikk?
Saken er omtalt i Vårt Land både før og etter at møtet fant sted:
- Fyrer opp innvandrerstrid i KrF. Oslo KrF åpner talerstolen for en av landets fremste innvandringsmotstandere.
- Stort KrF-sprik om innvandring. Noen var sjokkerte over at Ole Jørgen Anfindsen fikk KrF-ordet. Andre sa hans tale var befriende.
- Islam-kritiker klar for KrF-turné. Tirsdag talte han i Oslo. Nå skal Ole Jørgen Anfindsen besøke Stavanger KrF. Også i Bergen vurderer de å invitere den omstridte innvandringsmotstanderen.
- "Milevidt fra KrF". VL 10.09.2010, side 6 (ikke på nett?). Intervju med Einar Steensnæs, Valgerd Svarstad Haugland, med flere.
Se ellers innspill fra David Hansen:
Se også:
En skam for Vesten
05.09.2010. Om et par uker skal det avholdes Riksdagsvalg i Sverige, og det er dessverre grunn til å frykte at evenementet ikke vil oppfylle elementære krav til frie og rettferdige valg.
Dels ser vi at mediene har en dramatisk slagside (både hva angår kommentarer, debatt og reportasje) i disfavør av partier som er kritiske til det multikulturelle eksperimentet (hvis destruktive konsekvenser er ekstra store i Sverige).
Dels er den svenske valgordningen slik at ingen kan stemme på nevnte type stigmatiserte partier uten at dette blir synlig for alle og enhver som er tilstede i valglokalet. Før man går inn i et avlukke for å putte sin stemme i en konvolutt, må man nemlig selv ta med seg en eller flere stemmesedler inn i avlukket, og dette skjer i fullt påsyn fra andre tilstedeværende. Og på toppen av det hele er det vanlig at representanter for (noen av) partiene aktivt deler ut valgsedler for sine respektive partier til de som skal avgi sin stemme, slik at man på den måten kan øve direkte eller indirekte press på velgerne. Nå kan bevisstgjorte velgere selvsagt passe på at man tar med seg stemmesedler for samtlige partier inn i avlukket, før man putter én av sedlene i en konvolutt og kaster alle andre, men de færreste har guts nok til å gjøre akkurat dette. I stedet tar man med seg noen få stemmesedler fra 'akseptable' partier, og putter en av disse i konvolutten. Dermed blir det en betydelig personlig belastning i det hele tatt å plukke med seg en stemmeseddel fra ett av de 'spedalske' partiene (jf førstesideoppslag i dagens Aftenposten).
Dette er ikke verdig et vestlig demokrati, og det er på tide at norske medier retter søkelyset mot problemene, slik man til en viss grad har gjort i Danmark. Og slik Dagbladet (litt halvhjertet) nylig gjorde i sin reportajse: Sverige er «Nordens bananrepublikk».
De to forskerne Jørgen Elklit og Birgitta Widstrand har skrevet en kronikk om problemene i den danske avisen Politiken: Hvor demokratisk er Sverige?. Ingressen slår kort og godt fast: "Svenske valg lever ikke op til internationale standarder". Likevel er den svenske eliten fortsatt helt uimottagelig for kritikk, og opptrer med forurettethet når de blir konfrontert med forholdene; hvilken maktarroganse!
Legg forøvrig merke til at alle de store, svenske avisene nektet å trykke denne kronikken; demokrati på svenska!
Som et apropos kan det være verdt å få med seg Folketingsmedlem Karen Jespersens kronikk i Berlingske Tidende, som innledes slik: "Skulle svenskere finde på at vise glæde og stolthed over egen kultur, ville de risikere at blive hængt ud som »racister« af folk som [Mona] Sahlin. Og så undrer hun sig over Sverigedemokraternes fremgang."
Ovenstående kommentar kan kommenteres på Verdidebatt.
Og herrefolkspretensjoner
05.09.2010. Dersom man ønsker å uttrykke forakt og nedlatenhet overfor sine medmennesker, kan følgende fremgangsmåte være effektiv. Først gjør man ett eller annet forholdsvis harmløst, som primært har til hensikt å ydmyke den eller de man ønsker å markere seg overfor. Så avventer man situasjonen. Dersom offeret aksepterer krenkelsen og finner seg i det som skjer uten å ta til motmæle, har man fått markert hvem som er sterk og hvem som er svak. Dersom offeret er ubetenksom eller mister besinnelsen, og kommer med ukvemsord eller på noen som helst måte opptrer truende mot provokatøren, har sistnevnte skaffet en 'gyldig grunn' til virkelig å markere seg, om 'nødvendig' med vold eller andre former for fysisk makt. I begge tilfeller har man oppnådd det man (bevisst eller ubevisst) ønsket å oppnå.
Hva slags folk er det som benytter en slik taktikk? Tja, det ser særlig ut til å være en viss type innvandrermenn med bakgrunn fra ulike machokulturer, ofte muslimske sådanne. De er gjerne opptatt av styrketrening og kampsport, og har derfor velutviklede muskler og fysiske ferdigheter, mens deres intellektuelle og emosjonelle evner er tilsvarende underutviklet. Dette siste bidrar rimeligvis til å fyre opp under deres behov for å markere seg, særlig dersom de lever i et samfunn der det er kunnskap og intelligens som først og fremst etterspørres i samfunnet og arbeidslivet.
Unge wannabe-machoer kan for øksempel øve inn de rette holdningene til den foraktede majoritetsbefolkningen ved å slentre utstudert sakte over en fotgjengerovergang for å tvinge bilister til å stoppe/vente, eller ved å opptre breialt og uhøflig på kollektive transportmidler og andre offentlige steder. Men de som er store og sterke nok, kan velge en skikkelig provokasjon der muligheten for å banke opp en vantro hviting øker betraktelig:
Kl. 17 torsdag fik en 23-årig bilist en omgang bank i et kryds på Edwin Rahrs Vej i Brabrand.
Den 23-årige mandlige bilist dyttede ad føreren af en mørkerød VW Golf, efter denne helt umotiveret standsende midt i krydset for grønt for at tale med nogle kammerater.
Da den 23-årige påtalte det, blev han slået flere gange med knytnæveslag, hvorefter han faldt om på jorden. Mens han lå på jorden, blev han sparket to gange, oplyser Østjyllands Politi.
Gerningsmanden er ca. 20-25 år, 190-195 cm høj, muskuløs af bygning. Han beskrives som mellemøstlig af udseende og med mørk hud.
Kilde: Jyllandsposten. Hans Rustad oppsummerer den bakenforliggende holdning treffende på Document: "Se, dette er vårt territorium, og [vi] gjør hva vi vil." Og denne utviklingen har våre politikere mer eller mindre aktivt heiet frem.
Rasedebatten rundes av for denne gang?
02.09.2010. Didrik Søderlind har kommet med noen oppsummerende merknader til debatten vi har hatt, og jeg ønsker å gjøre det samme. Mit tilsvar avsluttes slik:
For det tredje er det en kraftig fordreining å påstå at jeg bruker AmRen-redaktør Jared Taylor som sannhetsvitne når det gjelder at AmRen er ”bra saker”, og/eller at kritikk mot dem kan avfeies som hyl og skrik. Derimot har jeg forsøkt å lete etter den type kritikk av rapporten Color of Crime som Søderlind med brask og bram, men uten en eneste kildehenvisning, har skrevet om. Når jeg ikke fant noe særlig mer enn den ene artikkelen fra Tim Wise som jeg refererte til forrige gang, tok jeg like godt direkte kontakt med Taylor for å sjekke om han kjente til seriøs kritikk mot CoC. Som enhver ateist bør ha klart for seg, er det i utgangspunktet ikke helt enkelt å bevise at ett eller annet ikke eksisterer, og jeg har i praksis ikke muligheten til å kunne hevde at den type kritikk mot CoC som Søderlind har påstått er blitt publisert, ikke finnes. Det har derimot Taylor. Nå kunne han jo valgt å lyve eller bløffe om akkurat dette (hvilket selvsagt ville ha vært utrolig dumt gjort av ham), og jeg har eksplisitt holdt denne temmelig usannsynlige muligheten åpen i min måte å omtale det hele på. Jeg har altså slett ikke vært ukritisk til Taylor som sannhetsvitne i en sak der han selv er part; tvert imot har jeg nøyd meg med å henvise til hans påstand om saken, og så bedt Søderlind om å falsifisere denne dersom han hadde fakta å slå i bordet med.
Det hadde Søderlind tydeligvis ikke. Og siden han formodentlig med stor glede og entusiasme hadde lagt frem noen gode referanser om han hadde vært i stand til det, antar jeg at hypotesen om at det ikke er fremmet seriøs kritikk som rokker ved konklusjonene i CoC, nå er ytterligere styrket. Søderlind har altså skapt inntrykk av at CoC nærmest er blitt sablet ned av kritikerne, han kunne nemlig ”opplyse” leserne om at ”The Color of Crime også har høstet – la oss gå for et solid understatement – en smule kritikk.” Når han så blir utfordret til å fortelle hvilken kritikk det er han har i tankene, viser det seg at han ikke har noen ting å vise til. Ingen ting.
Dersom det hadde stoppet der, hadde det hele bare vært pinlig. Men det stopper ikke der. I stedet for å innrømme at han er ute av stand til å svare på min utfordring, tilføyer han følgende: ”Jeg klarer faktisk ikke å kommentere Anfindsens forhold til kildekritikk uten å ty til sarkasme, så jeg skal la være.” Dette er altså ikke bare en lett gjennomskuelig taktikk for å skåre et billig poeng på sviktende grunnlag, der er også et ubehjelpelig forsøk på å dekke over egen tilkortkommenhet ved å bløffe om at han kunne ha tatt mye hardere i om han bare hadde giddet. Dette er patetisk.
Det er trist at debatten har utviklet seg slik som dette, for Søderlind er en mann jeg har hatt stor respekt for, og som utvilsomt har mye verdifullt å tilføre det offentlige ordskiftet. Jeg velger å tro at han i frustrasjon og under tidspress har kommet i skade for å gjøre venstrehåndsarbeid, og jeg håper han vil komme sterkere tilbake ved senere anledninger. Han og jeg er for eksempel hjertens enige om at både Pascal Bruckner og Christopher Caldwell er forfattere det er vel verdt å lytte til. Det betyr blant annet at vi har det til felles at vi mener det er trekk ved den vestlige samfunnsutviklingen som er bekymringsfulle og trenger å belyses.
Og vi er nok ikke fullt så uenige om David Duke og Nick Griffin som Søderlind ser ut til å tro. Ingen av de to nevnte aktivistene er å finne i referanselisten i min bok, og jeg har sjelden eller aldri referert dem i mine tidligere artikler eller kommentarer. Dette er et bevisst valg fra min side, og skyldes at det er sider ved deres virksomhet jeg, i likhet med Søderlind, ikke har sans for. Uenigheten mellom Søderlind og meg når det gjelder Duke og Griffin handler altså ikke primært om at vi har ulik oppfatning av hva de står for, men om at vi har ulik oppfatning av hvor demokratiske samfunn bør trekke grensene for ytringsfrihet. Jeg har, med henvisning til John Stuart Mill, forsvart Duke og Griffins ytringsfrihet. Søderlind har markert sterk uenighet med meg på dette punktet. Dette styrker min overbevisning om at Norge, og hele den vestlige verden, er i behov av en prinsippiell debatt om ytringsfrihetens grenser.
La meg avslutningsvis påpeke at folk med tilknytning til Human-Etisk Forbund (HEF) bør være ekstra forsikte med å ty til en bestemt type argumentasjon Søderlind har gjort bruk av i denne debatten: ”Jeg er nå en gang sånn at jeg ikke savner gamle Ku Klux Klan-ledere i diskusjonen om raseforskjeller eller fascister i diskusjonen om innvandring.”
Dette argumentet er både korttenkt og billig. La oss ikke glemme at HEFs tidligere generalsekretær Lars Gule stadig opplever å bli konfrontert med arrestasjonen i Libanon i 1977. Etter min mening er også dette et eksempel på usaklig argumentasjon og bruk av hersketeknikk. Gule har tatt et oppgjør med sin fortid på dette området, og fortjener å bli tatt på alvor som en viktig, venstreintellektuell stemme i samfunnsdebatten. På tilsvarende vis har Duke, etter hva jeg forstår, tatt et oppgjør med sin egen KKK-fortid, og han bør bli bedømt ut fra de bøker, artikler og annet han produserer nå for tiden, ikke hva han sto for en gang for mange år siden. Hans enøyde opptatthet av visse negative trekk ved jødenes rolle i det amerikanske samfunnet kan virke nokså uspiselig, men vi har likevel – i følge John Stuart Mills resonnementer – grunn til å tro at han peker på noen viktige sannheter her og der. Og Duke har, i likhet med Griffin og mange andre, dessverre helt rett i at mennesker av europeisk herkomst har stilt seg selv i en vanskelig posisjon, og at våre etterkommere går en uviss fremtid i møte.
Åpen og fri debatt om vanskelige spørsmål er demokratiets fremste våpen mot ekstreme og voldsforherligende ideologier av alle politiske farger og avskygninger. Norsk samfunnsdebatt trenger å bli mer raus og inkluderende, og mindre preget av utestengning, dogmatisme og forhåndsdømming. Ytringsfrihet er demokratiets åndedrett, og de tendensene vi stadig ser til at ytringsfrihetsprinsippene blir salderingspost i den gode saks tjeneste, fortjener en kritisk etterprøving.
Les artikkelen i sin helhet hos Fri Tanke. Se også Torgrim T. Storviks replikk Søderlind klipper og klipper (der har FT-redaktøren forøvrig laget en oversikt over hele denne debatten).
Tas i forsvar på VD
02.09.2010. Nazneen Khan-Østrems krasse kritikk av Per Edgar Kokkvold i Dagblad-kronikken Den hvite ridderen har fått henholdsvis Hanne Nabintu Herland og Ole Jakob Anfindsen (for ordens skyld: sistnevnte er HT-redaktørens eldste sønn) til å skrive hver sin artikkel i Aftenposten (HNH) og på Verdidebatt (begge).
Se også intervjuene/reportasjene Dypt urettferdig og Kokkvold skader integreringen.
Arkiv over tidligere norske forsider
Home page.
|
