HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Døving & Partapuoli

Svar i Aftenposten

31.05.2011. Cora Alexa Døving fra Holocaust-senteret og Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter kommer i Aftenposten 25.05.2011 med noen kjappe kommentarer til mitt innlegg to dager tidligere. Deres påstander kan oppsummeres som følger: (a) jeg tar feil når det gjelder betydningen av rase/etnisitet, og (b) mine synspunkter er rasistiske, intet mindre (se nedenfor).

En forkortet versjon av mitt tilsvar sto på trykk i Aftenposten i dag, mens den fulle versjonen er lagt ut på aftenposten.no. Dette innlegget avsluttes slik:

Døving og Partapuoli argumenterer mot [at mangfold skulle være problematisk] ved å henvise til New York, men at en storby med enorme økonomiske og menneskelige ressurser er i stand til å håndtere et visst mangfold, motbeviser selvsagt ikke at det ett eller annet sted går en grense for hvor omfattende dette kan bli før det går galt. Selv New York har sine begrensninger, og dersom mangfoldet blir for stort vil også denne verdensmetropolen bli preget av forfall, vold, kriminalitet og korrupsjon. Akkurat slik vi har fått det demonstrert i Detroit og flere andre byer og land rundt omkring. Og slik kommer det til å gå med enhver by og ethvert land som lenge nok fornekter virkeligheten på dette området.

Det er ille at Døving og Partapuoli opptrer arrogant og belærende på et område de helt åpenbart har satt seg for dårlig inn i. Det er imidlertid enda verre at de misbruker sin makt og innflytelse som statlig finansierte rikssynsere til å stigmatisere dem som forsøker å advare mot en utvikling som kommer til å ødelegge landet vårt om vi ikke snart tar rev i seilene. Et visst mangfold er bra, et for stort mangfold er destruktivt. Dette er dilemmaet.

Det multikulturelle eksperimentet skaper nå betydelige problemer i samtlige, vestlige land, og behovet for en dyptpløyende og demokratisk debatt er tilsvarende stort. Filosofen Roger Scruton har i mange år skrevet og talt om dette (jf Torbjørn Røe Isaksens kronikk om ham i Aftenposten 25. mai), og for en drøy måned siden kom Scrutons danske kollega Kai Sørlander med boken Den politiske forpligtelse som burde mane oss alle til ettertanke og ydmykhet innfor den svært alvorlige situasjonen vi befinner oss i. Ikke minst er det slikt at Sørlander drøfter hvordan vestlige eliter systematisk har hindret legitim kritikk mot multikulturalismen i å komme til orde, og helt spesielt påviser han hvordan nevnte eliter har misbrukt rasismebegrepet til å lukke munnen på brysomme dissidenter. Hans bok har da også fått tildels strålende kritikker i alle ledende, danske aviser. Døving og Partapuoli valgte imidlertid å neglisjere min henvisning til denne boken, til tross for at betydelige mengder stoff både om og fra den er tilgjengelig på nettet.

De to fremstår i det hele tatt med nokså begrenset vilje til å la seg informere av filosofisk og vitenskapelig erkjennelse. Det er mer enn trist at den offentlige diskurs i Norge fremdeles preges av slike folk.

PS: Av en eller annen grunn dukket dette innlegget ikke opp på ap.no/meninger, slik det sto i avisen at det skulle gjøre. Jeg har anmodet Aftenposten om å rette opp på dette.

Holocaust-senteret

Til angrep sammen med Antirasistisk Senter

27.05.2011. Cora Alexa Døving fra Holocaust-senteret og Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter hadde 25.05.2011 et innlegg på trykk i Aftenposten (min uthevelse):

Ole Jørgen Anfindsen har 23. mai et innlegg om rase og samfunn. Han kommer med to alvorlige påstander. Den ene kobler mangfold til et spørsmål om demokratiets bærekraft.

Anfindsen skriver at områder med et visst nivå av etnisk/rasemessig mangfold ikke kan ha demokrati uten uakseptable nivåer av vold og korrupsjon. Påstanden er feil - hva med en tur til for eksempel New York? Ett mål med demokrati er et samfunn der mangfold inngår. Ideen om at forskjellige «menneskeraser» gjør dette umulig, innebærer en logisk brist - og er rasistisk.

Den andre påstanden, «rasebegrepet berører viktige sider ved det å være menneske», opprettholder rasismens grunnpremiss: forestillingen om at en biologisk rase gir bestemte mentale utslag; at mennesket tenker og føler forskjellig grunnet rase. Det finnes en sammenheng mellom «rasebegrepet og det å være menneske», men den handler om politikk. Historien er full av eksempler på hvor eksistensielt det er å bli kategorisert innenfor en rase. Å være sort under apartheidpolitikk eller jøde i møte med nazismen, fikk fatale konsekvenser. Antirasisme er ingen utopisk ideologi, men en helt nødvendig kamp.

Innlegget er gjengitt hos Antirasistisk Senter.

Norge

Vestens mest antisemittiske land?

27.05.2011. I en kronikk som også har vært publisert i engelsk versjon i USA, retter Hanne Nabintu Herland skarp kritikk mot de generelle holdningene til Israel, palestinere og Hamas som florerer i Norge. Kronikken kan leses på Verdidebatt.

Frankrike

Oppgjør med innvandrings- og integreringspolitikken

25.05.2011. Franske myndigheter må nå se på innvandringen med vidåpne øyne, heter det i en rapport som er overbrakt landets statsminister. Den 140 siders lange rapporten med tittelen “Kan Frankrike ennå integrere innvandrerne?” kommer med en rekke forslag til hastetiltak for å rette opp det den kaller ”en innvandring kommet ut av kontroll”.

Rapporten er skrevet av Haute Autorité de lutte contre les discriminations et pour l’égalité, en regjeringsoppnevnt myndighet for kamp mot diskriminering og for likhet, med forkortelsen HALDE. Den er delt i tre deler. Den første viser til positive resultater som er oppnådd og har den optimistiske tittelen ”Det går fremover med integrasjonen” (”L’integration: Ca marche”). Den andre delen tar for seg hindringene for en vellykket integrasjon, mens siste delen tar sikte på å utvikle en ny integreringspolitikk.

Dette er meget interessant lesning, og Tore-Jarl Bielenberg har laget et norsk resyme av den offisielle, franske rapporten. Opprinnelig publisert hos HRS.

Konservatisme

Rustad gjør opp status etter besøk av Scruton

25.05.2011. I går kveld holdt Roger Scruton foredrag for Documents venner (et foredrag jeg dessverre gikk glipp av). Hans Rustad har gjort seg noen refleksjoner i etterkant:

Roger Scruton er konservativ slik mennesker flest er det: med kjærlighet til familie, venner, lokalsamfunn, nasjonen og sedvane. Og til religion, men ikke på bekostning av opplysningstanken.

I Danmark foretas det med noen års mellomrom en omfattende undersøkelse av folks holdninger. Siste måling viste at danskene er blitt mer konservative i den scrutonske forstand: De konsentrerer seg om det nære. Det er det alt stråler ut fra.

De tankene Scruton representerer, burde derfor ha stor appell. Likevel er han nesten ikke omtalt av norske medier. Aftenposten kjører en kronikk om ham av Torbjørn Røe Isaksen dagen etter at han holdt foredrag i Oslo, men med et aldeles håpløst bilde.

Røe Isaksen har fanget opp at den type konservatisme Scruton representerer, er en understrøm og representerer et udekket behov som kan få politiske konsekvenser. Men han hopper bukk over at dagens myndigheter motarbeider det lokale og folks tilhørighet til historie, tradisjon og kultur.

Sykehusstriden f.eks. handler om noe langt mer enn sykehus. Den handler om lokalsamfunnenes sjel. Når man tenker på hvor mange journalister som kommer fra distriktene, er det merkelig at noen ikke får frem dette. Det var et pust av Tea Party over demonstrantene i Lærdal og Kristiansund.

Roger Scruton er anti-EU. Han mener EU kommer til å havarere, men at unionen kommer til å anrette stor skade på sin vei. Jeg forstår derfor ikke hva Røe Isaksen mener når han skriver:

Samtidig skorter det ofte på praktiske løsninger, og Scruton er mindre tydelig på hvordan de faktiske utfordringene i Storbritannia og Vesten skal løses.

Dette er ikke riktig. Scruton er konkret og radikal: Han nøler ikke med å kritisere markedsliberalismen for å være tankeløs og sløse med ressursene og dermed ødsle vekk fremtidige generasjoners arv.

Dette er tradisjon i praksis, båndet mellom generasjonene, de døde, de levende og de ufødte. En slik bevissthet hadde f.eks. de gamle romere. Vi lever som om vi var den siste generasjon. Det kan ikke gå bra.

Les artikkelen i sin helhet hos Document. Og gå ikke glipp av Røe Isaksens Scruton-kronikk i Aftenposten.

Realisme om raser

Utviklingen i Sør-Afrika gir grunn til bekymring

23.05.2011 (oppdatert 25.05.2011). Brother Buntu drøfter i sin kronikk 18. mai situasjonen i Sør-Afrika, med særlig vekt på raseproblematikk. Det som går som en rød tråd gjennom kronikken, ser imidlertid ut til å være en oppfatning om at raseproblematikkens store betydning i Sør-Afrika egentlig er unødvendig, og at det i bunn og grunn bare handler om «spøkelser fra apartheidregimet». Dermed villeder han dessverre Aftenpostens lesere. Les mitt innlegg om saken i Aftenposten.

Cora Alexa Døving (Holocaust-senteret) og Kari Helene Partapuoli (Antirasistisk Senter) svarer meg i Aftenposten 25.05.2011.

Nasjonalstaten

Drøftes og forsvares av Roger Scruton

21.05.2011. Den 23. juni 2006 holdt Roger Scruton en tale i Antwerpen, etter invitasjon fra Vlaams Belang. Han innledet slik:

Da jeg ble invitert til å holde denne talen av min gamle venn Paul Belien, var min første reaksjon glede over at et politisk parti i Belgia skulle være interessert i mine tanker. Jeg var aldri blitt bedt om å tale til et politisk parti i Vest-Europa, og jeg trakk forlengst den konklusjon at en stemme som min er uten praktisk relevans for europeisk politikk, men kun må betraktes som uklar mumling i tenkningens stratosfære, uten noen klar anvendelse i de politiske realiteters domene. Jeg hadde hørt om Vlaams Belang, og dets forgjenger Vlaams Blok, som et kontroversielt parti med bred støtte i Belgias flamske befolkning. Jeg visste at partiet hadde vært skyteskive for det liberale establishment, at det var blitt beskyldt for «rasisme og xenofobi», og at det var blitt oppløst i sin tidligere form av en belgisk domstol. På den annen side var det mange forklaringer på anklagene som ikke hadde noe å gjøre med deres sannhetsgehalt, og for meg virket det sannsynlig at Vlaams Belangs virkelige forbrytelse hadde vært å true EUs egeninteresser.

Den mistanken ble til en viss grad bekreftet da det begynte å komme e-poster fra bekymrede «kolleger» i Belgia — folk som aldri tidligere hadde vist noen interesse for mine synspunkter, men som nå bønnfalt meg om å kansellere dette engasjementet, bad meg om ikke å gi troverdighet til et farlig høyreorientert parti, og advarte meg om hvordan mitt rykte kunne ta skade hvis jeg skulle bli assosiert med et parti av ekstremister. Det ble straks klart at striden omkring Vlaams Belang gikk til hjertet av belgisk politikk, og at motstanderne av Vlaams Belang ikke bare ønsket å beseire partiet i frie og rettferdige valg, men å ødelegge det som en politisk kraft. Og fordi de ikke kan ødelegge partiet med demokratiske midler, siden det har for vane å få flest stemmer ved parlamentsvalg, ønsker de i stedet å tilintetgjøre det ved hjelp av domstolene, foruten å skremme og bringe til taushet enhver som ellers ville gi legitimitet til partiets arbeid. Selve antydningen om at jeg ved å tale til Vlaams Belang — hva enten det skjer i en bifallende eller irettesettende tone — liksom har assosiert meg med partiet, avslører hvilke hensikter partiets motstandere har, nemlig å holde det utenfor dialogens gode selskap.

Men når det kommer til trusler, tar jeg instinktivt parti med den som er gjenstand for truslene. Hvis folk forteller meg at jeg ikke må ha noe med Jim å gjøre fordi alle anstendige mennesker boikotter ham, så er mitt instinkt å ha med Jim å gjøre. Kanskje vil jeg oppdage at det finnes svært gode grunner til å boikotte Jim. Men hvis jeg ikke har anstrengt meg for å lære ham å kjenne og bringe ham tilbake i folden av det menneskelige samfunn, da har jeg sviktet min plikt som kristen. Og det som gjelder for enkeltpersoner, gjelder også for politiske partier. Jeg benekter ikke at det finnes partier som bør være forbudt — slik nazistpartiet mange millioner døde for sent ble lyst fredløst, slik kommunistpartiet burde vært forbudt, og slik enkelte islamistiske partier blir forbudt i dagens Europa. Partier er etter min oppfatning som mennesker: De må opptre i samsvar med det kategoriske imperativ. De må ikke praktisere eller rettferdiggjøre drap, og ikke oppildne til hat mot noen minoriteter eller andre gjenkjennelige undergrupper i samfunnet. Og hvis de gjør disse tingene, har staten rett og plikt til å oppløse dem. Og det er selvfølgelig det første jeg skal si til dere i dag, i trygg forvissning om at det ikke er nødvendig å si det.

Norsk oversettelse av denne talen finnes hos Document (se også del 2 og del 3).

Den politiske forpligtelse

Meget viktig bok fra Kai Sørlander

19.05.2011. Kai Sørlander omtales gjerne som Danmarks ledende, politiske filosof. Med utgivelsen av sin nye bok Den politiske forpligtelse har han styrket sin stilling ytterligere:

I sin nøkterne og grundige bok Den politiske forpligtelse tar Sørlander leseren med på en filosofisk tour de force når det gjelder å forstå hva som har gått galt i den vestlige verdens politiske diskurs. Sørlander argumenterer dessuten instendig og kraftfullt for sitt syn om at sekulært demokrati bør være den foretrukne styreform i ethvert sivilisert samfunn. I forlengelsen av dette er han spesielt opptatt av å påvise at islam og kristendom i utgangspunktet ikke har de samme forutsetninger for å sameksistere med, for ikke å snakke om kunne gi opphav til, sekulære demokratier. Så langt jeg kan bedømme, lykkes han ganske godt med akkurat dette.

Boken er uansett en fryd å lese, og preges av krystallklare resonnementer; skrevet på en slik måte at enhver noenlunde oppegående leser klarer å henge med (se diverse smaksprøver nedenfor, og bedøm selv), selv om den også inneholder noen avsnitt som krever litt ekstra av alle oss som er legfolk der Sørlander er ekspert.

I boken blir det rådende godhetsregimets ulike representanter – politikere, byråkrater, forskere, journalister og redaktører, samt nedlatende og belærende antirasister, multikulturalister, og hva det nå måtte være – avkledd og satt på plass på en måte jeg knapt har sett maken til. Dette er en bok som bør gi de herskende eliter i hele Skandinavia grunn til å skjelve i buksene. Og så sant den blir oversatt til andre språk (hvilket den absolutt bør), burde den også i resten av Vesten kunne avføde an passe dose stotring, famling og avslørende utenomsnakk hos selvrettferdige besserwissere som har vendt seg til at de ikke trenger å tenke for å begrunne sin selvdestruktive politikk.

Store ord? Tja, mulig det. Men jeg tror faktisk det er dekning for dem. Den rådende, politiske og intellektuelle diskurs er nærmest en parodi på seg selv i samtlige vestlige land (og selvsagt også i mange andre), og Sørlanders systematiske avsløringer av dette har da også fått tildels strålende kritikker fra en rekke ledende aviser og nettsteder i Danmark (se nedenfor). Hans lavmælte, insisterende og strengt logiske stil bør gi ethvert ærlig menneske grunn til ettertanke.

Min anmeldelse, sammen med en rekke sitater fra bokens ulike kapitler, kan leses i sin helhet hos Verdidebatt.

Nederland

Rettsstaten truet

13.05.2011. I påvente av dommen i straffesaken som pågår mot den nederlandske politikeren Geert Wilders, kan det være av interesse å se hva slags ytringsfrihetsstandarder rettsvesenet i Nederland har lagt til grunn tidligere. En rettssak som fant sted på den tiden Pim Fortuyn og Theo van Gogh levde, er interessant i så måte. Det virker allerede som en evighet siden, men det er fortsatt tale om gjeldende rett. Slik innleder Christian Skaug sin drøftelse hos Document.

Kriminologer

Med hjerner som har vaska seg

11.05.2011. Kriminologifaget gjennomsyres av en tydelig politisk slagside. Raddisholdninger blomstrer blant pensumforfatterne, skriver jurist og formann i Fremskrittspartiets Ungdom, Ove A. Vanebo i en kronikk i Aftenposten.

Kritikken imøtegås her: Oppdatert fengselsforskning.

HonestThinking kommenterer: Det Vanebo skriver stemmer langt på vei med det jeg selv har fått høre fra en ytterst frustrert og resignert kriminologistudent som har gitt opp hele greia. Miljøet på det aktuelle instituttet preges, etter hva jeg blir fortalt, ikke akkurat av vilje til å gi rom for andre perspektiver enn de politisk korrekte.

Malmö

Henrettelse på åpen gate

11.05.2011. En mann i 35-årsalderen ble i tolvtiden i dag skutt og drept med tre skudd mot hodet på en parkeringsplass i Malmö, Sverige. En gruppe lekende barn var i umiddelbar nærhet av det vitner kaller «en ren henrettelse», melder Dagbladet. Se også VG Nett eller Aftenposten.

For mindre enn to uker siden ble en mann henrettet på tilsvarende måte i Göteborg.

HonestThinking kommenterer: For den svenske eliten er det formodentlig et ubegripelig mysterium hvorfor utviklingen i landet er som den er.

Bistandsjournalistikk

Løgnenes verden

06.05.2011. Journalistenes avhengighet av bistandsorganisasjonene gjør at folk ikke får vite om de virkelige historiene som skjuler seg bak hjelpe-og katastrofetiltakene disse organisasjonene setter i gang og driver i u-land, påpekte den nederlandske journalisten Linda Polman under et seminar om bistand og presse-etikk arrangert av statsviteren Asle Toje i Litteraturhuset i Oslo tirsdag. Det er Arnt Folgerø som skriver dette hos Document. Han fortsetter:

Enda mer nådeløs i sin beskrivelse av journalistisk utilstrekkelighet og korrupsjon var den svenske bistandsjournalisten og Afrika-kjenner, Bengt Nilsson, som sa at journalister er rene propagandister for bistandsorganisasjonene eller NGO’ene (non governmental organisations) som det heter i forkortet form. Nilsson sa at bindingen til disse organisasjonene hindrer journalistene å beskrive virkeligheten i land i Afrika som Sudan for eksempel, et land som Nilsson er godt bevandret i.

NGO’ene blir alltid framstilt som upartiske og som de snille guttene, og det gjøre at journalistene ikke stiller spørsmål ved deres virksomhet, påpekte Nilsson og Polman. Internasjonalt er det, så langt FN har orket å telle, 37.000 hjelpeorganisasjoner i verden, og det er enorme pengebeløp i sirkulasjon på dette området, opplyste Polman.

I et foredrag på Litteraturhuset senere tirsdag kveld sa professor Terje Tvedt at det er langt flere NGO’er i verden, og han nevnte et tall i området 50.000- 60.000. Tvedt kom inn på hvor betydningsfulle og mektige disse organisasjonene er som premissleggere, ikke bare for journalistikken, som Polman og Nilsson tidligere på dagen hadde påvist, men også for norsk utenrikspolitikk. Så sterk er innflytelsen fra de norske hjelpeorganisasjonene at Utenriksdepartementet er mer enn forsiktig med å foreta seg noe som går på tvers av deres interesser, understreket Tvedt.

Bistandsindustrien

Bistand er industri, og hjelpeorganisasjonene ligger i evig kamp med hverandre om å få penger fra sine respektive stater og fra publikum, de har med andre ord sterke økonomiske agendaer. I denne kampen bruker hjelpeorganisasjonene journalister for å skaffe til veie penger og innflytelse, og journalistene ser ikke noen problemer ved å være med på å finansiere organisasjonene. Og det gjør journalistene ved å ukritisk videreformidle organisasjonenes virkelighetsforståelse til opinionen, påpeker Polman.

For å begrunne behovet for penger og hjelp, er det nødvendig å beskrive virkeligheten i u-landene som en konstant nødehjelpskrise, slik Polman påpeker i sin epokegjørende bok, “Krisekaravanen”. Dermed blir journalistenes fremste oppgave å skildre syke, mageoppblåste barn og sultekatastroferammede som får hjelp fra NGO’ene, mens årsaker til elendigheten, som for eksempel sekteriske og morderiske gerilljaledere, får liten eller ingen oppmerksomehet. NGO’ene har interesse av å framstille konflikter på en overforenklet måte, de dikotomiserer konfliktene, de setter de gode opp mot de onde for å få folk og myndigheter til å åpne pengepungene, fastslår Nilsson.

Denne symbiosen mellom bistandsindustrien og journalistene har flere bisarre sider, blant annet de årlige innsamlingsaksjonene og veldedighetsshowene i fjernsynet, som man finner både i Sverige og Norge, mener Nilsson. Og i Norge finnes knapt kritiske røster til denne sammenblandingen av nødhjelp og økonomiske interesser, og særlig blant journalister, som man skulle forvente var kritiske, er interessen laber, slik professor Terje Tvedt påviste i en kronikk i Dagbladet for et par år siden.

Salg av integritet

-Vi burde ikke godta å være ambassadører for godhetsindustrien og selge vår integritet for den gode saks skyld, fastslo Nilsson på tampen av sin innledning. Også Polman understreket at journalistene må ta tilbake den selvstendighet som de har overlatt til hjelpeorganisasjonene ved helt ukritisk følge NGO’ene ut i felten og ved la disse organisasjonene betale reise opphold og skaffe til veie kilder og kontakter som har som mål å bekrefte virkelighetsbildet til organisasjonene.

[...]

Stolte på Røde Kors

Kristiansen, som også innledet på seminaret, forsvarte seg med at han stolte på opplysningene han fikk fra Røde Kors. Når det gjaldt menn og aids i den aktuelle landsbyen hadde han ikke annet å si enn at han ikke hadde sett TV2-reportasjen.

Konklusjonen til Magnus, etter å ha laget de nevnte reportasjene, er at bistandsjournalister ofte gir en løgnaktig framstilling av virkeligheten ute i verden. Og det støtter opp om det som burde være hovedkonklusjonen etter seminaret: Holdningen hos norske journalister om at de sammen med bistandsindustrien representerer det gode, gjør at regler som skulle være standard i journalistisk skikk og bruk, brytes uten at noen blunker. Det gjør at løgner og myter i denne sfæren lever fritt og beskyttet mot kritiske spørsmål og avsløringer. Vi har med andre ord å gjøre med en journalistikk som dyrker løgnen. Eller som den selvkritiske redaktøren i New York Times, John Swinton, skrev om seg og sine journalistkolleger i 1884:

“Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre evner, våre muligheter og våre liv er andre menns eiendom. Vi er intellektuelt prostituerte.”

Les Folgerøs artikkel i sin helhet hos Document.

Det aktuelle sitatet fra John Swinton kan være vel verdt å få meg seg i sin helhet, og i originalversjon (hentet fra Wikipedia, mine uthevelser):

There is no such thing, at this stage of the world’s history in America, as an independent press. You know it and I know it. There is not one of you who dare write your honest opinions, and if you did, you know beforehand that it would never appear in print. I am paid weekly for keeping my honest opinions out of the paper I am connected with. Others of you are paid similar salaries for similar things, and any of you who would be foolish as to write honest opinions would be out on the streets looking for another job. If I allowed my honest opinions to appear in one issue of my papers, before twenty-four hours my occupation would be gone. The business of the journalist is to destroy the truth, to lie outright, to pervert, to vilify, to fawn at the feet of Mammon, and to sell his country and his race for his daily bread. You know it and I know it, and what folly is this toasting an independent press? We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.

Taj Mahal

Symbol på en tapt fornuftstid

05.05.2011. Taj Mahal-mausoleet i Agra, India, er et av de flotteste arkitektoniske mesterverkene som så dagens lys under Stormogulriket, det muslimske dynastiet som på sitt største regjerte over mesteparten av det indiske subkontinent, samt det som i dag er Afghanistan. Christian Skaug ser Taj Mahal som et symbol på en tapt fornuftstid, og skriver videre:

Den praktfulle konstruksjonen ble satt opp til minne om stormogul Shah Jahans yndlingshustru Mumtaz Mahal, som døde nokså ung. Arbeidene ble utført i tiden 1632-1653, og blir gjerne regnet som et av flere uttrykk for en kulturell og sivilisatorisk gullalder i islams historie, som kanskje nådde sitt klimaks i Shah Jahans regjeringstid. Det hersket relativ harmoni, religiøs toleranse og tankefrihet i riket, som på denne tiden hadde en rekke fremragende kunstnere, håndverkere og skribenter. Arkitektenes viktigste bidrag var storslagne byggverk i marmor, men det var også en landskapsarkitekturens epoke, hvor man laget flotte hager med stor artsrikdom av planter. På det økonomiske området var silkeproduksjonen viktig.

Men siden ble det jo bare sorgen, så hva skjedde?

Noe av svaret på det finner man i beretningen om Shah Jahans livsløp, fremfor alt striden mellom sønnene hans om arveretten til tronen. Dara Shukoh var eldste sønn og farens øyesten, en etterlengtet gutt siden hustruen først hadde satt to pikebarn til verden, og Shah Jahan ville helst at han tok over når tiden måtte være inne for det. Dette var dog ikke automatisk, ettersom tronen i Stormogulriket ikke nødvendigvis ble besteget av den førstefødte sønnen, noe som kunne avstedkomme blodige stridigheter blant tronpretendentene.

[...]

I sin tid som stormogul gjeninnførte den strengt ortodokse sunnien Aurangzeb jizya, altså den særskilte straffeskatten betalt av ikke-muslimer, som ikke var blitt krevd inn på lenge i riket. Hans blinde troskap mot sharia fikk ham til å forby figurativ kunst og bygging av hinduistiske templer. Både hindutempler og kunsteriske fremstillinger av mennesker ble ødelagt. Hva enten det dreide seg om malerier, skulpturer eller andre former for utsmykning, var disse fritt vilt. Hinduer og sikher ble diskriminert og utnyttet økonomisk, og fikk i flere tilfeller valget mellom å konvertere eller å dø. Svekket av de ustanselige krigene som fulgte, ble Stormogulriket til slutt et enkelt bytte for et Storbritannia på vei mot høyden av sin potens.

Den høye, tolerante sivilisasjonen som den liberale muslimen Dara Shukoh representerte, hadde altså lite å stille opp mot ærgjerrigheten og maktambisjonene hos den mer militært kyndige, fanatiske muslimen Aurangzeb — en observasjon som gir ubehagelig gjenklang i den muslimske verden i moderne tid.

At Stormogulriket i den forfatningen Aurangzeb etterlot det var lett match for de selvbevisste britene, gir også næring til refleksjon over samtiden. Ting kunne forholdt seg omtrent på samme måte i dag hvis det ikke hadde befunnet seg Aurangzeb’er med og uten fåreklær i ethvert vestlig lands midte, til det historieløse og selvutslettende vertskapets bifall.

Les Skaugs artikkel i sin helhet hos Document.

Kolesterol

«Högt kolesterol är ofarligt för kvinnor och friska män»

05.05.2011. Sanningen börjar komma fram. Över en halv miljon svenskar tar läkemedel mot förhöjda kolesterolvärden i onödan. De kolesterolsänkande läkemedlen – som används av över en halv miljon svenskar – minskar risken för att dö av hjärtinfarkt. Men detta gäller endast män som tidigare haft en infarkt. Effekten är dessutom beskedlig. Vad de flesta inte vet är att inget experiment med den här gruppen läkemedel (så kallade statiner) har lyckats förlänga livet för friska människor. Men nu börjar sanningen sippra ut. En omfattande analys av nätverket Cochrane Collaboration visar att statinbehandling endast har en bagatellartad effekt. Tvärtom finns det skäl att varna för de biverkningar som en okritisk användning av statiner kan ge. Det er en gruppe leger og forskere som skriver dette i en kronikk i Dagens Nyheter.

Shoaib Sultan

«Voltekt som terror»

04.05.2011. Med vårens og sommerens glade ankomst til Oslo har en mindre velkommen gjest også kommet. En gammel debatt om overfallsvoldtekter i Oslo har dessverre dukket opp og blitt aktuell igjen. Det er en debatt hvor jeg må innrømme at jeg har endret standpunkt som resultat av en rekke erkjennelser som jeg tror er veldig viktige, og som flere kan og bør ta inn over seg. Det er Shoaib Sultan som skriver dette i VG, og han fortsetter slik:

Jeg har i en rekke debatter med venner og bekjente på sosiale medier ikke kunnet forstå det at man skiller ut overfallsvoldtekter fra andre typer voldtekter. En mistanke om at dette skyldtes at man som overgripere kun hadde menn med minoritetsbakgrunn, hjalp heller ikke. Det er heller ikke poenger som er mindre viktige nå, og overdreven fokusering på etnisitet og bakgrunn fører oss ikke på rett vei. Her spiller mediene og politikere en viktig rolle, dessverre er den ikke alltid like konstruktiv. Et slikt fokus kun på overfallsvoldtekter og menn med en annen etnisk bakgrunn kan nemlig skape et bilde av etnisk norske menn som ikke-voldelige og ikke-overgripere, noe vi jo vet at ikke stemmer. Men gjennom disse ulike debattene har jeg etter hvert innsett at det er et ekstremt viktig element her som spiller inn som gjør disse overfallsvoldtektene annerledes enn andre voldtekter.

Artikkelen ble første gang publisert i VG 2. mai 2011, og er republisert hos Document. Shoaib Sultan er 3. kandidat for Miljøpartiet de Grønne til bystyret i Oslo, og tidligere generalsekretær for Islamsk Råd Norge.

Hege Storhaug

Hennes viktigste bok er oversatt til engelsk

04.05.2011 (oppdatert 05.05.2011). Men størst av alt er friheten er ute på engelsk, oversatt av Bruce Bawer, i ny versjon som oppdaterer originalutgivelsen fra 2006 til 2010. Jamie Glazov har, i anledning bokutgivelsen, gjort et intervju med henne for Frontpage Magazine (finnes også hos HRS).

Se også HT-anmeldelsen av boken.

Skaperkraft

Kristen tankesmie etablert

01.05.2011. Med blant andre Espen Ottosen og Hermund Haaland i spissen, ble en norsk kristen tankesmie stiftet i Oslo 28.april. Se omtale av saken blant annet her:

• Dagen.
• Dagen.
• Korsets Seier.
• Korsets Seier.
• Vårt Land.
• Document.

Oslo

Stadig mindre norsk

01.05.2011. Det blir stadig mer åpenbart at Oslo etter hvert vil bli overtatt av innvandrere. Christian Skaug kommenterer dette slik i Den tause revolusjonen:

Noe av det mest fascinerende med Oslos langsomme, men sikre overgang til en by med utenlandsk flertall, er hvordan det hele skjer forholdsvis stille, og uten at alle får det med seg, på langt nær.

Da det såvidt ble offentlig kjent at flertallet av byens befolkning vil være av utenlandsk opphav en god stund før 2030, og dermed et flertall blant den yngste halvdelen — altså fremtidens befolkning — lenge før den tid, ble nyheten nærmest møtt med et skuldertrekk, et skuldertrekk hvis virkning var at nyheten ikke fikk den gjenklangen som kreves for at den fester seg ordentlig i den offentlige bevisstheten.

Eller var det kanskje heller måpende vantro blandet med en pinlig følelse av å ha blitt grundig lurt, som i sin tur gjorde at nyheten ikke ble noe særlig omdiskutert tema? Gikk den i informerte kretser i løpet av to nanosekunder over fra å være en paranoid fantasi man ikke kunne lufte, til en selvfølge det ville være uncool å innrømme at man ikke forlengst hadde skjønt?

[...]

Hva tenker en lege, sykepleier eller jordmor som observerer hvordan det tynnes i rekkene av norske for hvert år som går? Jeg nekter å tro at det er informasjon som overhodet ikke gjør inntrykk. Hva tenker de vordende foreldre som ser at deres barn blir en minoritet i sin aldersgruppe? Og hva de nå enn måtte tenke: Hvorfor har de ikke delt tankene sine med mange nok personer til at det er en udiskutabel og velkjent offentlig sannhet at Oslo om ikke mange årene bare flekkvis vil være en norsk by?

Forklaringen kan vanskelig være noen annen enn at det er tabu å si at man som nordmann helst vil bo blant andre nordmenn. Det er et tabu så sterkt og så dyptsittende at man må mistenke det ikke er fornuften som beslutter å holde tett. Tabuet må til de grader ha blitt en del av ens sinn, at reaksjonen nærmest kommer fra innvollene: Stresshormonene pipler frem, og det gjør fysisk vondt å utfordre tausheten.

Europeere har fått en kobling mellom samvittighet og politisk korrekthet som gjør at de går med en konstant skyldbevissthet: Vi skylder å dele og gi plass til De andre. I den grad at vi erklærer vår egen kultur for utdatert. Dette er et merkelig psykologisk fenomen. Det har oppstått i løpet av forholdsvis kort tid, og folk tar ikke til motmæle selv når de presses til å flytte ut av sine boligområder. Når vil de være villig til å si fra? Hva skal til?

Det er noe merkelig med en kultur som hevder å være mot alt Hitler var for, men ikke tør eller kan forsvare sin egen kultur.

Jødene som overlevde Auschwitz har ingen problemer med å si at de vil beholde en stat bestående av sitt eget folk. Skal vi også bli nødt til å la oss delvis utrydde innen vi finner det moralsk akseptabelt å kjempe med nebb og klør for å beholde et territorium vi kan kalle vårt eget?

Les Skaugs artikkel i sin helhet hos Document. Se også HTs bakgrunnsinnfo om den demografiske utviklingen.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no. Se også egen gruppe på FaceBook.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Koloritt Forlag.

Sitat

Hele tiden møter jeg mennesker som utlegger at vi er «så biologiske». Min venn Åsgeir mener at genetikken kan forklare nesten alt, som sivilisasjonsnivået i ulike deler av verden.

Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 07.05.2011

Når Fremskrittspartiet regner sånn så tar de altså med enhver som har besteforeldre som har innvandret til Norge innen 2060, og sånn kan vi ikke regne. Mennesker som er født og oppvokst i Norge er norske.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) kommenterer SSB-prognoser som tilsier at etniske nordmenn kan bli en minoritet i Norge i løpet av 50 år. Nrk Kveldsnytt, 15.06.2010 (dato ikke verifisert)

Det er noe jeg ikke forstår: at mange av de som ønsker sterkere kristen innflytelse i samfunnet, samtidig ønsker en sterk begrensing av asylsøkere og innvandring til vårt land. Hvordan henger dette sammen med Bibelens ord om å ta i mot de fremmede og vise gjestfrihet og omsorg mot dem som banker på vår dør? Skulle ikke nettopp et land tuftet på kristne verdier ha en mer åpen politikk overfor innvandrere?

Tidligere sogneprest Bent Reidar Eriksen, Spørsmål til Hanne Nabintu Herland, innlegg i Vårt Land, 02.04.2011

Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting.

Biskop Georg Hille i Dagbladet 21.05.1988, sitert av Lasse Moer

Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken.

Thilo Sarrazin gjør opp status, FAZ, januar/februar 2011 (norsk oversettelse, Document)

Ekstremister på begge sider i islamdebatten bruker nazismen til forsøksvis å parkere meningsmotstandere. Kan vi snart komme videre?

Ingunn Økland, Aftenposten, 31.01.2011

Og dette er svinsk (slett ikke svensk), på alle måter - politisk, moralsk, kulturelt. Og for personer som attpåtil kaller seg kristne, blir dette så langt fra nestekjærlighet man kan komme. (Til og med som ateist blir man fristet til å kalle denne ondskapen for djevelens verk). Når Anfindsen får dette til å handle om løgner, falskhet, hykleri og maktmisbruk, er det akkurat som å høre nazistenes rop "Deutschland Erwache". Det er ingen grunn til å pakke dette inn. Det er avskyelig.

Lars Gule refser både Julia Caesar og HT-redaktøren, Verdidebatt, 30.01.2011 (ifm kronikken Våldtagen av staten)

Denne mannen er rasist og representerer derfor et uanstendighetens lavmål.

Lars Gule refser dem som vil lytte til HT-redaktøren, Verdidebatt, 25.01.2011

Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver.

Sindre Bangstad, 14.01.2011, i intervju med Morgenbladet

Den største fienden for Europa i dag er frykt. Frykt fører til egoisme, egoisme fører til nasjonalisme, og nasjonalisme fører til krig.

EU-president Herman van Rompuy i tale i Berlin på 21-årsdagen for murens fall. Sitert i Vårt Land 29.11.2010

De er regimet, men later som om de er kjettere. De er legemliggjørelsen av konformismens byrde, men poserer som dissidenter. De vifter med regelboken mot andre, men gir blaffen i reglene de selv burde følge. De preker toleranse, men tolererer intet kulturelt eller menneskelig mangfold.

Antonio Socci om venstreintellektuelle, sitert av Document, 27.11.2010

Når rasjonelle og anstendige aktører som HEF viker unna en høyst nødvendig konfrontasjon av frykt for å stemple en minoritet, overlates feltet til irrasjonelle og vulgære stemmer som babler om en demografisk katastrofe og forsøpler debatten.

Sara Azmeh Rasmussen, En sen beklagelse til HEF, Fri Tanke, 28.10.2010

Det starter med tankefrihet, det fortsetter med talefrihet, og det ender med trosfrihet.

TV-predikant Muhammad Al-Munajid, sitert av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 27.09.2010

Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (M), kommenterer en angivelig grov voldshandling mot en sverigedemokrat, Document, 14.09.2010

Islam er en gammel europeisk religion som har tilpasset seg vår verdensdel.

Jahn Otto Johansen, Økt innvandrerfrykt i Tyskland, ABC Nyheter, 11.09.2010

Det jeg har lest av [Anfindsen], om at noen raser har høyere IQ enn andre, mangler etter mitt syn vitenskapelig holdepunkt. Han er amatør på dette feltet.

Einar Steensnæs (KrF), til Vårt Land, 10.09.2010

Anfindsen synes ikke å ha noen basis for utsagnene sine. Man har ikke noe grunnlag for å påstå at det er intelligensforskjeller mellom forskjellige kulturer.

Simen Gaure, FaceBook, 14.04.2010

Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter.

Mohyeldeen Mohammad, diverse innlegg på FaceBook, 10.06.2010

Det betyr at en stadig økende andel av israelerne og dermed Israels velgere, er innvandrere eller etterkommer av innvandrere fra land som har manglet demokratiske og humanistiske tradisjoner. Det er klart at dette i lengden vil påvirke politikken.

Olav Versto, kommentator i VG, drøfter konsekvensene av å hente innvandrere fra visse typer land, sitert av Document, 08.06.2010

Fortell meg hva dine skjellsord er, og jeg skal fortelle deg hvem du er.

Bent Sofus Tranøy, Klassekampen, 29.05.2010

- Finnes det menneskeraser?
- Nei, det finnes ikke menneskeraser. [...] Det er en myte.

Trond Thorbjørnsen, SOS Rasisme, intervjuet i Hjernevask, 12.04.2010

- Kan det være noe biologisk og medfødt som ligger til grunn for disse forskjellene?
- Nei, den type påstand er jo på en måte ... da ser jo vi kjønnsforskere rødt. Min påstand er da at det ikke er ... ikke er forskjeller ut over det som har med det reproduktive systemet å gjøre.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia, Hjernevask, Nrk1, 05.04.2010

Jeg har en klar, bevisst målsetting om å ønske å endre dette systemet. [<klipp>] Biologien har på mange måter vært fienden til kjønnsforskningen når kjønnsforskningen kom på 70-tallet. [<klipp>] Og den sosiobiologiske forskningen, som jo har veldig firkanta syn på kjønn, er svekka, helt klart. [<klipp>] Noen ganger må man bare være hard, [...] Og jeg er kanskje hard i språkbruken da, fordi at de bruker en såkalt vitenskapelig historie [...] nemlig naturvitenskapen, som man tror er sann i den forstand, ikke sant. Mennesker går fremdeles rundt og tror at naturvitenskap er sannere enn annen vitenskap. Det er den ikke. [...] Naturvitenskap er like mye prega av teori og metode og perspektiv som det samfunns- og humanistisk forskning er. [Naturvitenskap] er like mye prega av forskerens blikk som det min forskning eller andres forskning er. Og det er veldig viktig å være klar over. Det er ikke noe som finnes; sann forskning eller sann vitenskap i den forstand. Vi kan komme nærmere en type forståelse av hvordan verden er bygd eller hvordan verden ser ut, ikke sant, men [...]
- Så det er ikke det at man kommer nærmere og nærmere sannheten?
- Nei, for det finnes jo ikke en absolutt sannhet, som det gjelder å komme nærmest.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia med tanke på Hjernevask (råstoff, del 1 av 2)

Hvem tør fortsatt hevde at de genetiske forskjellene mellom hvite og svarte har noe mer å si enn hvilken hudfarge de har?

Holger Pötzsch, Institutt for kultur og litteratur, UiTø, Kunstige konflikter, Klassekampen, 08.03.2010

Biologi har ingen plass i min forskning.

Cathrine Egeland, forskningsleder (AFI), Hjernevask, 01.03.2010

Gi keiseren hva keiserens er, for eksempel nye klær.

Hauk, Dagens Sukk, Klassekampen, 17.02.2010

Jeg tror dessverre ikke det kan bli fred [i Libanon]. Heller ikke der ser sameksistens ut til å være mulig. [...] I Europa er det blitt for mye rutine. Vi kan ikke lenger la andre bestemme vår skjebne.

Amin Malouf, intervjuet av Aftenposten, 18.01.2010

Beskrivelsen av hvordan "den arbisk-muslimske verden synker stadig dypere ned i en historisk brønn som det nærmest er umulig å klyve opp fra", og hvordan innvandrere i Europa behandles med en type "respekt" som egentlig uttrykker forakt, fortjener å bli lest.

Aage Borchgrevink, anmeldelse av Amin Maloufs bok Verden i ubalanse, Aftenposten, 18.01.2010

Biologien legger vilkårene for individets frihet og samfunnets variasjonsbredde.

Professor i statsvitenskap, UiB, Thorvald Gran, kronikk i Klassekampen 08.01.2010, Samfunnsveven

Sannhet, er noe som må bekreftes av følelser, - eller[s] er det ikke Sannhet!

Mette Müller, formaning til HT-redaktøren, Verdidebatt.no, 09.11.2009

Akademikerens rolle i samfunnet er å stille kritiske spørsmål til eksisterende sannheter og oppfatninger. Det er det lite av i Norge. Norsk akademikere er både 68-dominert, og SV-dominert. Det er svært snevre rammer for hvilke politiske verdensbilder som slipper til på norske universiteter og høyskoler. Norske akademikere forsterker ofte den norske enigheten, fremfor å utfordre den.

Politisk redaktør Hanne Skartveit, lørdagkommentar i VG, 07.11.2009

Ordningen med statlige ombud som skal påvirke opinionen bidrar til å snu demokratiet på hodet.

Professor i statsvitenskap Bo Rothstein, Klassekampen 31.10.2009, Demokrati uten folkevilje

Vi måtte le litt da Kaja kom hjem fra barnehagen og lurte på hva en pappa var for noe.

Rose og Tone Margrete Joner, intervjuet av Aften, 14.10.2009, Babyboom blant lesbiske

Kjønnsforskningen har en endringsagenda, forskeren går inn i et felt med et ønske om en mer rettferdig kjønnsorden. [...] Forskningen kan tape utrolig mye på å la seg politisere. Vi kan ikke velge teorier ut fra hvordan vi skulle ønske at virkeligheten så ut, eller avvise forskningsresultater fordi de ikke passer inn i vår politiske agenda.

Professor Harriet Bjerrum Nielsen, leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO, til Klassekampen 12.09.2009

Det tok over tusen år å utvikle et noenlunde velfungerende demokrati i Norge. [...] ingen, ingen skal ta dette landet fra oss.

Dag Coucheron, kronikk i Klassekampen, 02.09.2009

At Norge er et land i verden, og at migrasjon og kriger verken kan eller skal unngås her hos oss, ser ut til å være et innspill like lett å vifte vekk som en flue i paradis. Men uten dette premisset kan vi visst aldri riktig godta våre «nye landsmenn og -kvinner».

Linn Stalsberg, skribent, kommentarartikkelen Verden og vi, Klassekampen 24.08.2009, side 2

[D]et må være et mål å ha minst 50 prosent kvinner i samfunnets topposisjoner.

Torgeir Salih Holgersen, Biologisk feminisme, kronikk i Klassekampen 17.07.2009

Å bekjempe kunnskap har aldri vært progressivt.

Bjørn Vassnes, Kunnskapsfrykt, Klassekampen 08.07.2009

Denne plikten til å si fra gjelder ikke bare kommunismen eller nazistenes forbrytelser. Det gjelder over alt der løgnen biter seg fast og sprer seg. Det gjelder også våre egne samfunn.

Hans Rustad, Document, 19.05.2009

Nu har muslimerna blivit så starka i Europa att vi inte behöver media längre. Islams makt växer med en enorm kraft, det går inte att stoppa. Det finns ingen som står emot. Den liberala värdegrunden i Sverige är förfallen, Svenska kyrkan är en döende organisation, precis som hela Europas civilisation. Israel håller på att kollapsa och USA är ett sjunkande skepp.

Mohamed Omar til Dagen, 29.04.2009

For at [det skal være mulig å få de nødvendige forandringer i politikken] må sannhetsbegrepet bli gjeninnført i filosofien for å utfordre den postmoderne relativismen.

Filosofen Alain Badiou, intervjuet av Klassekampen (som fremhever ham som "en av Europas viktigste marxistiske tenkere"), 21.04.2009, side 18 - 19

Nasjonalstaten er den viktigste forvalter og beskytter av de verdier og tradisjoner som det globaliserte markedet truer.

Per Olaf Lundteigen, finanspolitisk talsmann for Sp på Stortinget, innlegg i Klassekampen 14.03.2009

Siv Jensens tale synliggjør ytre høyres evige dilemma - de vil bruke ensretting og statlig styring i sin kamp for friheten.

Anders Heger, Snikformynderi, Dagsavisen, 27.02.2009

68-generasjonen - finnes det noen større svikere?

Sorle S. Hovdenak, gjengitt hos Document, 03.03.2009.

Hvitættede som ikke aksepterer at vi lever i et flerkulturelt samfunn er ikke et godt utgangspunkt for en god debatt om dette.

Lars Sponheim, VG Nett, 23.02.2009.

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Lukker øynene for muslimske overgrep

I en uttalelse som i begynnelsen av mai 2005 ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, hevder Den internasjonale humanistorganisasjonen, International Humanist and Ethical Union, at myndigheter i vestlige land lukker øynene for muslimske brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner. Organisasjonen identifiserer to hovedgrunner for denne situasjonen. (1) Et engasjement for multikulturalisme som utarter til moralsk relativisme. (2) Prinsipiell motstand mot å kritisere religioner, spesielt islam. Les talen i sin helhet (på engelsk).

Walid al-Kubaisi

Forfatteren Walid al-Kubaisi er kontroversiell, men nyter likevel bred anerkjennelse som en viktig intellektuell, muslimsk stemme i den norske debatten. Vi er meget glade for å kunne presentere noen av hans mange kronikker og artikler på våre nettsider.

NB: Du kan også bestille to av hans bøker direkte her >>>

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.