HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Presenterer sitt manifest for 'ydmyk ateisme'
31.03.2012. Filosofen Julian Baggini har lagt frem et manifest for 'ydmyk ateisme' (min formulering). Dette er noe av det mest stimulerende og tankevekkende jeg har lest på lenge. Vi trenger mer av denne ydmykheten, både fra religiøst og sekulært hold. Se sammendrag hos Fri Tanke.
Norges forhold til serberne
31.03.2012. I disse dager er det 13 år siden Norge gikk til krig uten FN mandat for første gang siden 1788 da Danmark Norge gikk til krig mot Sverige i den mislykkede Tyttebærkrigen. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik nektet lenge for at vi gikk til krig mot Jugoslavia 24. mars 1999, og han kalte krigen en begrenset militær intervensjon, men humanitær intervensjon er likefullt krig, uansett hvilke eufemismer vi velger å bruke. Det er Kristian Kahrs som skriver dette i sin artikkel Bomber for fred.
Og elitenes makt til å suspendere den når det passer dem
31.03.2012. Makt har ulike sider og ulike definisjoner. Et viktig aspekt ved mediemakt og politisk makt er muligheten til å suspendere sannheten og se bort fra gjeldende lover og regler uten at det får følger for ens egen stilling. I stedet for sanksjoner blir man holdt fram som eksempel på uklanderlig moral og som sannhetsvitne. Slike tilstander og forhold har fra uminnelige tider klebet til samfunnets styrende eliter og er i dag et kjennetegn ved visse personer, samfunnsområder og forståelsesmåter hos den ”moralske eliten” her i landet. Det er Arnt Folgerø som på denne måten innleder sin artikkel Elitens makt til å suspendere sannhet.
Frihet - likhet - brorskap
30.03.2012. Sjølv gode ting er gode berre i passande mengde. Dette gjeld også for dei politiske ideala frå den franske revolusjonen: Fridom, likskap, brorskap. Det er Per Steinar Runde som skriver dette i sin glimrende VD-artikkel Qvantum satis (som betyr 'passe mengde'). Her er noen utdrag:
Fridom
Den franske revolusjonen, som gav oss desse slagorda, er i seg sjølv eit godt eksempel på manglande måtehald. Den væpna motstanden mot styresmaktene starta 14. juli 1789 med stormen på Bastillen. Dei sju fangane der vart sette fri, men innan fem år hadde dei revolusjonære sjølv avretta 40 000 personar. Og ein mann av folket, general Napoleon, som i 1799 greip makta og seinare krona seg som keisar, kasta Europa ut i vedvarande krigar med hundretusentals offer. Målt i talet på omkomne gjekk det endå verre under den russiske revolusjonen, for ikkje å snakke om den maoistiske i Kina. Med god grunn har det difor blitt sagt at revolusjonen fortærer sine barn.
I Vest-Europa og USA har dei fleste folk fått politisk fridom, kanskje fordi dei har unngått valdelege revolusjonar og fått fridomen gradvis. Parallelt med dette har det likevel skjedd ein kulturell revolusjon, opptatt av individuell frigjering frå det somme såg som sosiale og religiøse stengsler. Slike tankar vart først formulerte av intellektuelle, men har frå 1970-åra også fått brei tilslutning frå styresmaktene og folk flest. I boka ”Ideologiavsløring som ideologi. En argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt.” (Universitetsforlaget 1986) viser sosiologen Sigurd Skirbekk at kulturradikalismen sjølv er ein ideologi som bør setjast under kritisk søkjelys. Boka handlar i vid forstand om balansen mellom individ og kollektiv, men samlivsetikken seier noko om dette innanfor det minste og grunnleggjande fellesskapet, familien. Og her formulerer Skirbekk seg slik: ”Hvis vi kaller den part som har ønsket mer individuell frihet på seksualmoralens område, for de kulturradikale, kan vi godt si at de har vunnet forsåvidt som utviklingen i vårt århundre har gått i denne retningen. Men vi kunne også si at det var de kulturkonservative som hadde vunnet debatten, hvis vi mener at deres forutsigelser om forflatet kjærlighet og devaluerte ekteskap har slått bedre til enn motpartens utopier.” Og han viser òg til at ”det som skulle bli en frigjøring av autonome individer, lot til å føre til utvikling av narsissistiske personlighetstyper.” I ”Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre”, i engelsk utgåve: ”Dysfunctional Culture”, kjem Skirbekk med samfunnskritikk på eit objektivt, demografisk grunnlag. Han argumenterer der for at dagens ny-liberale kultur ikkje er liv laga: Ustabile samliv fører til så få barn at europearar ikkje reproduserer befolkninga, og dermed tek innvandrarar med annan og i fornybar forstand meir funksjonell kultur over.
[...]
Likskap
Tradisjonelt er det venstresida, særleg sosialistane og kommunistane, som sterkast har understreka denne verdien. I romanen ”Animal Farm” har George Orwell skapt ein parodi på korleis dette i realiteten vart praktisert under stalinismen i Sovjet. Kort sagt var alle i prinsippet like, men nokre var likare, dvs dei sat med makta, bestemte og hadde alle privilegia: Grisane på garden til Orwell og ”nomenklaturet”/partipampane under kommunismen. Det verkeleg grufulle under despotisk sosialisme, enten denne var nasjonal, som i Tyskland, eller internasjonal, som i Sovjet, var likevel at utjamninga i svært stor grad skjedde ved å fengsle, skyte eller gasse i hel dei som raga høgre enn andre eller skilde seg ut på annan måte.
Men også meir ekte, idealistiske målsetjingar om jamstelling og rettferd kan ende i det ekstreme, om ikkje i vald og direkte undertrykking, så iallfall i utopiar og fånyttes kamp mot livsens realitetar. For vel 30 år sidan var eg på eit kurs i medisinsk sosiologi, der det vart skilt mellom grader av likskap. Det første var formell likskap, der reglane var felles, men folk hadde ulike føresetnader for å gjere seg nytte av dei. Neste trinnet på rettferds- og likskapsstigen var å eliminere forskjellig utgangspunkt, slik at alle iallfall fekk hoppe frå same avsatsen, for å bruke eit bilde. Det som likevel vart halde fram som det største godet og det einaste rettferdige, var resultatlikskap, at alle skulle oppnå det same. Når det gjeld helse og livslengde, er det sjølvsagt ei viktig målsetjing å redusere skilnader knytt til klasse og sosial status, men også dette synest å vere vanskeleg. I skulen har mange reformpedagogar arbeidd for noko liknande, at alle elevane skulle ha same pensum, same eksamen og ideelt sett nå same resultat. Når dette så støytte mot avgjerande, biologiske og sosiale skilnader i evne, interesse og motivasjon, så har svaret lett blitt frontforkorting, dvs lågare vanskegrad, eksamens- og karakterfri skule og prosjektarbeid som kunne skjule at målet var uoppnåeleg.
[...]
Brorskap
Ordet viser til forholdet mellom brør, dvs samhald og solidaritet innan familien. I tidlegare tider har storfamilien garantert for tryggleik for barn, eldre og sjuke i alle samfunn. Gradvis har fellesskap basert på yrke (laug), seinare nasjon (felles kultur) og bustad (grend, by, kommune, stat) vakse fram og tatt over mykje av omsorgsoppgåvene. Spesielt fellesskap basert på statsborgarskap åleine er avhengig av sterk gjensidig solidaritet, der alle lever etter arbeidarrørsla sin parole: ”Gjer di plikt, krev din rett!” I vår generasjon har kravet til plikt blitt nedtona, medan pasientrettar og andre individuelle rettar har blitt understreka og lovfesta. Nye generasjonar har trass dette delvis blitt sosialisert inn i pliktetikken, og dette gjeld også innvandrarar frå europeiske land, som kjenner til både skatteplikt og velferdsordningar frå heimlandet, sjølv om dei siste ikkje over alt er like godt utbygde som hos oss. Ikkje-europeiske asylsøkjarar og innvandrarar er i svært liten grad kjende både med velferdsstat og med behovet for å finansiere han. Støtteordningar av alle slag får dei orientering om når dei kjem, men dette gjev liten innsikt i den tosidige samfunnskontrakten. Ei bok den kenyanske politikaren Koigi wa Wamwere skreiv medan han hadde politisk asyl i Noreg, viser dette til fulle. Der lovpriser han velferdsstaten, som seinare betalte han norsk uførepensjon lenge etter at han vart høgtlønna parlamentarikar i Nairobi. Til no har ikkje omfattande, statlege og gjensidige velferdsordningar blitt vedtatt i multietniske og –kulturelle statar. Årsaka til det er sjølvsagt ikkje motvilje hos dei fattige i samfunnet, men hos den rike majoriteten eller minoriteten, viss denne då maktar å hindre det. Dei færraste ønskjer å gå vesentleg ned i levestandard og vil difor ikkje dele likt med folkegrupper som mottar meir enn dei yter til fellesskapet, spesielt om desse gruppene i hovudsak består at personar med annan etnisitet eller kultur. Det står også att å sjå om velferdsstaten kan bevarast i Europa. Finanskrisa siste året kjem for ein stor del av at statlege velferdsordningar har mangla reelt økonomisk grunnlag og difor i fleire land delvis har blitt finansierte ved låneopptak.
I Noreg har vi til no levd høgt på oljeinntekter og billige importvarer, både industrivarer og matkorn. Kor lenge vi kan gjere dette er høgst uvisst. Oljen tek slutt, folketalet i verda aukar og matprisane like eins. Alt før innvandringa tok til kunne vi brødfø berre halve befolkninga. Landet vårt har i dag omlag fire millionar nordmenn og ei innvandrarbefolkning på nær ein million. Likevel er det politisk fleirtal for eit innvandringsregime som kan auke innvandrarbefolkninga til fire millionar innan halvannan generasjon frå no, i følgje SSB. Og statistikarane der har heile tida vore på etterskot med sine prognosar. No seier dei at nordmenn vil vere i mindretal i Oslo i 2040, men alt tyder på at innvandrarbefolkninga vil vere i majoritet i hovudstaden alt i slutten av 2020-åra.
[...]
Les artikkelen i sin helhet på Verdidebatt.
Bereder grunnen for folkemord i Sør-Afrika
27.03.2012. Sør-Afrikas president Jacob Zuma flørter med tanken om folkemord på det hvite mindretallet i landet. Vestlige eliter har hittil vist liten interesse for dette. Les min artikkel om saken på Verdidebatt.
Mangfold er bra. Bare ikke i media. Det ville være å gå for langt.
26.03.2012. Helgens SKUP-konferanse om gravejournalistikk var ett av terrormålene i Behring Breiviks syke verden. Men det er et større tankekors at store deler av befolkningen deler massemorderens syn på journalister, skriver journalist Per Anders Johansen i Aftenposten. Han avslutter slik:
Men den største utfordringen ligger fortsatt mellom ørene til den enkelte journalist. Gode journalister må våge å gå alene.
HonestThinking kommenterer: Norske journalister og redaktører er i utakt med det norske folk. Selvsagt finnes det dyktige folk en rekke steder, og selvsagt ville det være helt feil å late som om norske medier har utspilt sin rolle. Men det er ikke nok at man har en og annen person her og der som er i stand til å tenke selvstendig. Særlig ikke så lenge de få selvstendighetstenkerne egentlig tenker innenfor det samme paradigmet som medienes konsensuskultur i praksis forlanger. Inntil man eventuelt får gjort noe med dette helt grunnleggende problemet, vil tilliten til mediene fortsette å synke. Jf Hanni Afsars artikkel Media Norge.
Selvransakelse? Nei, erru gæren!
23.03.2012. De første timene etter bombeeksplosjonen i Oslo 22. juli var det mange som holdt det for sannsynlig at det var al-Qaida eller en lignende islamistisk terrororganisasjon som sto bak det hele. Dette var i og for seg en nokså rimelig antagelse, men den viste seg altså å være feilaktig.
En rekke personer har imidlertid ment at en slik, grusom feilvurdering burde føre til en solid porsjon selvransakelse hos de aktuelle personene. Vel, det spørs kanskje hvordan man i sin tid valgte å ordlegge seg, men en del av de mer uforsiktige har utvilsomt gått noen runder med seg selv i etterkant av det hele.
Men hva så med de som de siste dagene har hevdet at seriemorderen i Frankrike ganske/nokså/helt sikkert måtte være en europeisk nynazist eller høyreekstremist? Kan vi forvente noen selvransakelse fra dem? Nei, det ser ikke slik ut. Denne eklatante oppvisningen i dobbeltmoral har fått Nina Hjerpset-Østlie til å skrive en kommentarartikkel som avsluttes slik (lenker i original):
Også i NRK P2 er stemningen påfallende trykket. Der man med stor aplomb har hengt Anders Behring Breivik rundt halsen på den islam- og innvandringskritiske høyresiden og tatt alle Breiviks uttalelser og skriverier for pålydende, får programleder Øystein Heggen og Severin Bruland seg knapt til å nevne ordet “muslim” om Mohamed Mehra. Der alle Breiviks tilhørigheter blir tatt for god fisk – til tross for at politiets etterforskning viser at han var alene – fordi vi har hans ord for det, uttrykker reporter Øyvind Nyborg åpen tvil om at Mehra er ekstrem salafist og Al Qaida-tilhenger – til tross for mannens rulleblad – fordi vi bare har hans ord for det.
Det er bare ett ord for norske mediers opptreden, og det er dobbeltmoral – hvilket fremdeles ikke er dobbelt så godt som vanlig moral. Finnes det noen som helst grunn til å rette seg etter oppfordinger til selvransakelse og selvkritikk fra personer som helt klart er ute av stand til å utøve noen av delene selv, og i tillegg er nøyaktig like fastlåst i eget verdensbilde som de beskylder alle andre for å være?
Svaret på det er nei. For min del er jeg så ukristelig at det er svært begrenset hvor mange ganger jeg vender det andre kinnet til: jeg tar ikke til meg oppfordringer om anstendighet fra folk som f.eks. sosialantropolog Sindre Bangstad, som selv ikke eier begrep om hva anstendig oppførsel faktisk er; jeg tar ikke imot leksjoner i integritet og ærlighet fra Audun Lysbakken – og jeg låner ikke øre til folk som synes at alle andre enn dem bør selvransakes i ny og ne. Særlig Aftenpostens egne mangler på dette området er så iøynefallende at det nærmest har overbevist meg om at det ikke finnes noen gud, for om det gjorde, så er jeg rimelig sikker på at redaksjonen ville blitt truffet av lynet i samme øyeblikk som de formastet seg til å skrive ordet “selvransakelse”.
En god idè kan være at de forskjellige avisredaksjonene i det ganske land begynner å feie for egen dør heretter, og unnlater å moralisere over alle andre til de lærer seg litt mer om begrepet selvransakelse enn hvordan man staver det.
Les Hjerpset-Østlies kommentarartikkel i sin helhet hos Document.
Ingen ende på elendigheten
20.03.2012. En 13-åring misshandlades på lördagskvällen. En granne som gav sig ut för att leta efter gänget blev själv misshandlad och knivhotad, melder Sydsvenskan:
En 15-åring och en 14-åring är skäligen misstänkta för försök till grov misshandel och för olaga hot efter bråket.
13-åringen var ute i Oxie vid 20-tiden på lördagskvällen och träffade på ett gäng andra pojkar, som var närmare tio till antalet.
13-åringen blev misshandlad.
– Han slogs i ansiktet med knutna nävar och de misstänkta ska också ha försökt bränna pojken i ansiktet med en cigarett, säger inre befäl Anders Kristersson på Malmöpolisen.
13-åringen tog sig hem efter misshandeln. Tillsammans med några andra äldre personer gav sig en 49-årig man ut för att leta rätt på gänget.
49-åringen var ensam när han hittade gänget.
– De två misstänkta attackerade honom, fick ner honom på marken och försökte sparka på honom när han låg ner, enligt anmälan. En av dem ska ha sagt ”jag ska sticka ihjäl dig din jävel”, säger Anders Kristersson.
Mannen lyckades freda sig och ringa polisen.
15-åring greps senare på kvällen. Ytterligare en 14-åring är identifierad, men han för ung för att gripas.
Sakset fra Sydsvenskan.
HonestThinking kommenterer: Er det ikke åpenbart at noe er galt i Malmö? Er det ikke åpenbart at Sverige har ført, og fortsatt fører, en uklok innvandringspolitikk? Samt integrerings- og kriminalitetspolitikk? Er det ikke åpenbart at man snart bør ta skjeen i en annen hånd? Nei, tydeligvis ikke. For svenskenes politiske Titanic er det bare full fart forover som gjelder.
Utsatt for overnasjonalt press
20.03.2012. Det pågår for tiden en overnasjonal rettsutvikling som setter ytringsfriheten i europeiske land under alvorlig press, skriver Carl Müller Frøland på Verdidebatt:
I februar ble det avholdt en debatt på Litteraturhuset hvor temaet var om menneskerettighetene er under press fra religiøst hold. Her ble det berørt flere relaterte temaer, som menneskerettighetenes universelle gyldighet og Pakistans drakoniske blasfemilovgivning. Likevel var det et helt sentralt perspektiv som ikke ble belyst i løpet av debatten: En overnasjonal rettsutvikling som faktisk setter ytringsfriheten i europeiske land under press.
Enkelte overnasjonale aktører arbeider for å innskrenke retten til fri religionskritikk. Sentral i denne forbindelse er organisasjonen OIC, en blokk av 57 muslimske land. I en årrekke har organisasjonen arbeidet for åtilpasse internasjonale menneskerettigheter til islamsk lov, altså sharia. I dette arbeidet, som blant annet vil føre til en radikal innskrenkning av ytringsfriheten, får OIC åpenbart hjelp av en annen mektig aktør, nemlig EU. OICs siste fremstøt er et tiltak ved navn ”Istanbul-prosessen for bekjempelse av intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro”. I denne forbindelse har det vært avholdt to arrangementer, først i Istanbul og deretter i Washington. Til sommeren er det planlagt et nytt møte, denne gang i regi av nettopp EU – et godt eksempel på konkret samarbeid mellom disse to overnasjonale organisasjonenene.
I 1991 vedtok OIC sin egen menneskerettighetserklæring, den såkalteKairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam. Kairo-erklæringen lister opp en rekke menneskerettigheter, blant annet både ytrings- og religionsfrihet. Samtidig gjør erklæringen det helt klart at alle rettigheter er underordnet sharia. I artikkel 22 (a) står det at ”Enhver skal ha rett til fritt å uttrykke sin mening på en måte som ikke strider mot sharias prinsipper”. I de to siste artiklene presiseres det at alle rettigheter er underordnet sharia, og at sharia utgjør den eneste kilde til klargjøring av erklæringens artikler.
Et shariafundert samfunnssyn får alvorlige konsekvenser. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 er et livssynsnøytralt verdidokument som legger til rette for at mennesker åpent kan bekjenne seg til og forsvare alle religioner og livssyn. Kairo-erklæringen setter derimot én spesiell religion i en særstilling: Islam fremstilles som den fullkomne guddommelige åpenbaring. OIC-landene godtar dermed ikke Verdenserklæringen som moralsk forpliktende. Det er ikke overraskende at OIC med sin shariaorientering i en årrekke arbeidet i FNs menneskerettighetsråd for å endre internasjonale menneskerettigheter ved konsekvent å forsøke å bekjempe ”ærekrenkelse” av religioner. I Menneskerettighetsrådet har OIC hatt flertall for sitt syn og fått vedtatt en rekke resolusjoner av utpreget illiberal karakter, spesielt rettet mot ytringsfriheten.
[...]
I midten av februar arrangerte OIC et todagers møte i Brüssel for å utvikle en strategi for å forhindre ”svertekampanjer” mot islam i vestlige media. På dette arrangementet rettet mot ”islamofobi” – et begrep som i realiteten er blottet for meningsfylt innhold – deltok angivelig både muslimske og ikke-muslimske NGO-arbeidere, journalister, intellektuelle og akademikere. Frie og uavhengige medier er et umistelig gode for et åpent samfunn. Mediefolk burde reagere spesielt sterkt på et illiberalt forsøk som dette fra OIC på å instruere media når det gjelder fremstillingen av islam. Enhver religion og ideologi bør selvsagt kunne underkastes kritisk granskning.
I Brüssel har det også vært rettet et annet alvorlig angrep på ytringsfriheten. I 2008 vedtokEU den såkalte Rammeverksbestemmelsen for bekjempelse av rasisme og xenofobi, en bestemmelse som er blitt implementert i alle medlemsland.Den innskrenkningen av ytringsfrihet man finner i rammeverksbestemmelsen, er av samme type som FN-konvensjonenes forbud mot ”hat”. Rammeverksbestemmelsen pålegger medlemslandene å strafferegulere “oppfordringer til vold eller hat rettet mot en gruppe personer eller et medlem av en slik gruppe definert ved henvisning til rase, hudfarge, religion, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse”. Etter implementeringen av bestemmelsen har man begynt å se konturene av en faretruende utvikling for det liberale samfunn: I økende grad straffes europeiske borgere for ytringer som i et naturrettslig perspektiv er helt legitime, på tross av hva flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner altså hevder.
Formålet med OICs Istanbul-prosess er visstnok å ”harmonisere” ytrings- og religionsfriheten. I realiteten er jeg redd det dreier seg om et storstilt forsøk på å legitimere kriminalisering av religionskritikk. Jeg håper at norske journalister vil dekke denne prosessen og resten av den overnasjonale rettsuviklingens konsekvenser for ytringsfriheten i Europa. OICs arbeid for å innskrenke sentrale menneskerettigheter synes å få stadig mer vind i seilene. Ytringsfriheten er satt under sterkt overnasjonalt press. Dette er en alvorlig trussel mot selve fundamentet for vårt liberale demokrati.
Les artikkelen i sin helhet hos Verdidebatt.
Mange definisjoner - hva så?
19.03.2012. Norske guruer som Thomas Hylland Eriksen ynder å påpeke at det finnes et mangfold av “definisjoner” av etnisitet, for eksempel “norskhet”. Det er helt korrekt, men derav følger ikke slutningen personer av hans klasse trekker: At etnisitet “egentlig” er noe konstruert, en hendig fantasi, for eksempel som et lurt begrep makthavere har sneket inn, på fullstendig ikke-dokumentert vis, i hodene på sine undersåtter for å gjøre dem mer lojale. Dette skriver Arild Nordby i sin artikkel Mangfoldige etnisitetsdefinisjoner. Hva så?. Han skriver også (versaler og kursiv i original):
Det er også politisk korrekt å latterliggjøre dem som instinktivt anser “etnisitet” som en objektiv kategori, ved å påstå at disse med nødvendighet oppfatter etnisitet som noe evig og uforanderlig.
Disse eksemplene på stråmannsargumentasjon er så vanlig at det burde være unødvendig å fremlegge dokumentasjon på det.
For, det ER nettopp, stråmannsargumentasjon det her er snakk om.
Følelsen av stammetilhørighet er nettopp det, en følelse, generert av et mangfold av karakteristika, hvorav de fleste ikke lar seg verbalisere, eller endog konseptualisere. Dette gjør fenomenet slett ikke til en fantasi, eller til en konstruksjon av kløktige maktpolitikere, eller til noe mytisk og utenomempirisk. For også sjimpanser har særdeles sterke opplevelser om hvem som er “med” og hvem som “ikke er med” i gruppa (og, med skrik, skrål og sannsynlig begeistring, fører krig og etterfølgende kannibalisme på andre sjimpansegrupper).
Og de mangler språket til å uttrykke den innsikten. Tilsvarende med oss mennesker: Vår evne til å bygge opp stammefølelse, og klassifisere i henhold til den følelsen ligger langt forut for når våre forfedre kunne kalles mennesker. Og, fordi språket ikke har oppstått for å erstatte, eller endog bare redegjøre for, fenomener som dekkende er gitt av våre andre sansnings-og-forståelsesevner, så har selvfølgelig språket heller ikke utviklet seg i noen høy grad til å kunne beskrive fenomenet. Språket kommer som et tillegg for å perfeksjonere i adaptiv forstand visse egenskaper, f.eks.individuell forføringsevne (flørt) og forsterket koordinasjonsevne av gruppen (kompleks kommandogivning).
Kort sagt, våre språklige definisjoner av etnisitet vil alltid være ufullstendige, i det at de språkgitte betegnelsene overhodet ikke utfyller, eller endelig avgrenser det fenomenet som kan kalles en gruppe definert ved en gjensidig stammetilhørighetsfølelse. Dette gir rom, selvsagt, for en lang rekke sprikende språklige og konseptualiserte definisjoner av etnisitet. Men dette betyr ikke nødvendigvis at enkeltindivider, som hvis de blir avkrevd det, oppgir ulike (kvasi-)definisjoner av etnisitet, likevel vil stride innad om hvilket fenomen de mente å snakke om.
Les artikkelen i sin helhet hos Document.
Sosialisme og kapitalisme
19.03.2012. Pseudonymet Mimisbrunnr har gjort seg noen betraktninger om syntesen mellom sosialisme og kapitalisme. Avslutningsvis skriver han:
Det er to sider ved den massive transformasjonen som kanskje ikke umiddelbart påkaller oppmerksomhet som forklaringsforsøk, men som jeg tror kan være viktige. Det ene er at de sosialistiske idealene endret seg fra holdningen til et legitimt økonomisk spørsmål (hvem skal eie produksjonsmidlene?) til en uklar, eklektisk undertrykkings- og krenkelsesideologi som på mange måter passet det postmoderne tankesettet som nå hadde fått overtaket innen viktige sektorer av akademia. Man kan si mye om klassisk sosialisme, men ideologien er logisk konsistent og forankret i en analyse (at jeg synes analysen er skrikende mangelfull på mange måter, er en annen skål) av objektive samfunnsforhold, intet feministisk, anti-hvitt, anti-kristen, anti-vestlig mish-mash som knapt fortjener å kalles en gjennomtenkt verdensanskuelse.
Det andre aspektet er mer spesifikt og gjenfinnes i flere moderne marxistiske tankeretninger, nemlig forestillingen om en moderne snylterstat. Selv har jeg lest om dette i forbindelse med den danske terrorcellen Blekingegadebanden, hvis åndelige leder Gotfred Appel (gift med ekstremfeministen Ulla Hauton; de to utgjorde et politisk par som i mangt og meget minnet om herr og fru Mao Zedong) fremholdt med styrke at arbeiderklassen i Vesten var kjøpt opp av kapitalistene og først kunne bli en revolusjonær kraft igjen etter at de fattige massene i den tredje verden hadde reist seg i militant kamp mot urettferdigheten. Skuffelsen over den reelt eksisterende arbeiderklassen, som man jo i Norge i dag i betydelig utstrekning gjenfinner hos Fremskrittspartiet, var altså godt merkbar innen fløyer av den sosialistiske blokken.
Men de riktig maktfulle sosialistene som har steget til topps i internasjonal politikk og byråkrati, som venstresosialistene Catherine Ashton og Jose Manuel Barroso i EU og høyresosialistene Harlem Brundtland og Jagland, har hatt små vansker med å tilpasse sine opprinnelige overbevisninger hva angår økonomisk teori til de realpolitiske krav som etterhvert er stillet til dem. Langt mer enn økonomien er det nemlig det leninistiske elementet i barnelærdommen som har forblitt sentralt hos dem, oppfatningen om den sterke staten som avgjørende ledelseselement. Disse menneskene er tilsynelatende uendelig styringsvillige, og likeledes ser det ut til at de aldri tviler på HVEM som skal styre: Det er det de som skal, de vi før kalte kadrene. Dessuten er styringsviljen gjort uavhengig av faglig kompetanse ikke bare for toppledere som en statsminister, men langt ned i hierarkiet i henhold til George Kennans teorier (”ledelse som faguavhengig og selvstendig profesjon”) som åpenbart etterleves når man utnevner sjefene i store halvstatlige bedrifter i Norge.
Dermed åpnes hele tiden både nasjonalt og internasjonalt nye strata av toppstillinger for de politisk profilerte og deres venner og familie, deres nettverk. I stadig større grad ser man at folk med lederambisjoner – og dem er det skremmende mange av, ikke minst blant de unge og ambisiøse – først meritterer seg politisk, ikke minst gjennom en aktiv tid i AUF, i påvente av senere og mer lukrative karrieremuligheter innen privat eller offentlig sektor. Eksemplene er så mange at de overvelder, la meg bare nevne Rune Bjerkes vandring langs ulike politiske nettverkstråder til lederstillingen i Den norske bank og, mer nylig, den forrige landsfaderens sønnedatters, Marte Gerhardsen, overgang fra godhetsindustrien til en annen direktørjobb i samme bank.
Det er åpenbart lettere nå å finne fete kall enn det var på Einar Gerhardsens tid, særlig innen det private næringslivet og kommunikasjonsindustrien. Og det virker ikke som om noen vanskelige etiske terskler må overskrides når de skifter jobb; overhodet å ha tanker om slikt avslører vel bare en utdatert borgerlig moraltenkning. Arvtagerne nyter åpenbart sin nyvunne status som ledende norsk samfunnsskikt, veltilpasset som de er med glatte tunger, tidsriktige meninger og vennskap også inn i de tidligere maktklassene, inklusive kongehuset.
Det er selvsagt mulig de har rett i at de har vunnet, de nye globalistene, at vi er ved historiens slutt og at alle vil omfavne denne siste tapningen av sosialdemokratiet, men jeg tror det ikke. Ingen kjenner fremtiden, hverken jeg eller de politisk vellykkede og korrekte. Men har jeg rett, så vil vanlige europeere og nordmenn til sist gjennomskue denne nye herskerklassen som langt mindre opptatt av folks liv og problemer enn det de gir inntrykk av.
Da vil deres liksom-godhet bli avslørt som et middel til egennytte, som basert på et politisk gjennomtvunget fordelingssystem som ikke er bærekraftig. De er selv blitt den utbytterklassen som deres forgjengere kjempet mot, og ikke engang all verdens nyspråk eller kommunikasjonseksperter vil kunne holde illusjonen ved like. Sannhet frigjør. Det var slik før og det vil bli slik igjen.
Les artikkelen i sin helhet hos Document.
Snart historie
19.03.2012. Norge er et lite land og innvandringen går for fort. De neste 28 årene vil andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre øke med i snitt 7500 hvert år i hovedstaden. 47 prosent av Oslo befolkningen er innvandrere i 2040. Les Hanni Afsars betraktninger om utviklingen.
Sjefsøkonom frykter kjempesmell og irske tilstander i Norge
15.03.2012. Jeg er redd vi vil få en betydelig smell i framtiden. Når den kommer er vanskelig å si, sier sjefsøkonom i Nordea Norge, Steinar Juel, til Dagbladet. Han har tidligere påpekt to faktorer som øker risikoen for boligboble; høy arbeidsinnvandring og lav rente (lenker i original):
«Sterk befolkningsvekst gjennom arbeidsinnvandring og lave renter er en farlig kombinasjon. Befolkningsveksten gir økt etterspørsel etter boliger, næringseiendommer, veier, jernbane og annen infrastruktur. Lav rente forsterker presset og gjør at det raskt slår ut i kraftig prisoppgang på boliger og andre eiendommer», skrev Juel på Nordeas hjemmesider allerede 31. mars 2011. «Irland erfarte dette, noen vi alle bør ta lærdom av», skrev Juel da.
Lav rente, høy innvandring
I går meldte Statistisk Sentralbyrå (SSB) at i 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning enten være innvandrer eller barn av to innvandrerforeldre. I dag besluttet Norges Bank å kutte styringsrenten med 0,25 prosentpoeng til 1,5 prosent.
- Er vi et skritt nærmere en irsk krise?
- Det er ikke fullt så ille ennå, men vi ser at de samme mekanismene gjør seg gjeldende, sier Juel til Dagbladet.
I 2011 skrev Juel at «når det nå viser seg at befolkningsveksten i Norge holder seg høy er det derfor svært klokt av Norges Bank å få renten opp». Ett år senere er renten på rekordlave 1,5 prosent.
Les intervjuet i sin helhet i Dagbladet.
Om anonym rapportering av politiske meninger
14.03.2012. Her er det ikke bare «storebror» som ser deg, men de anonyme øyne ute i samfunnet som ved hjelp av politimakt vil bekjempe meningsmotstandere, skriver professor Bernt Oftestad i Vårt Land (lenker tilføyd av HT):
Kriminalpolitiet har lagt ut en side på nettet der publikum oppfordres til å informere politiet om rasistiske ytringer på internett. I følge straffeloven (§ 135a) aksepterer ikke staten «diskriminerende ellerhatefull ytring» som truer, forhåner, fremmer hat, forfølgelse eller ringakt overfor noen « på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering.»
At rasistiske ytringer kan ha en ødeleggende virkning, er innlysende. Samtidig beveger man seg her i ytringsfrihetens grenseland. Men politiet har utvidet perspektivet. Ikke bare rasisme, men også høyreekstreme ytringer skal innrapporteres. Det er bemerkelsesverdig. § 135a nevner ikke noe om høyreekstremisme. Og hvorfor fokusere bare på en del av det politiske landskap?
Høyreekstremisme er et formalt begrep. Det (politisk-ideologisk) ekstreme må logisk sett ligge langt fra sentrum, dvs. fra den ideologi som hevdes av dem som nettopp er i (maktens) sentrum. Der befinner den venstreorienterte makteliten seg. For den er høyreekstremisme en romslig og dermed nyttig sekkebetegnelse. Begrepet kan fylles med ideologi og politiske konsepsjoner som venstresiden bekjemper, slik at det høyreekstreme vil kunne bestå i å kritisere multikulturalisme og multitreligiøsitet som idealer for politikk og kultur. Siden politiet bruker begrepet, bør det jo ha visse forstillinger om hva det selv legger i det. Om etaten har politisk-ideologiske «konsulenter» til å hjelpe seg, vites ikke.
Det publikum som politiet vender seg til for å få rapporter, må man forvente har oppfatningen av høyreekstremisme som reflekterer det brede venstreideologiske fiendebilde. Rapportene kan med andre ord bli nokså bredspektret både hva angår innhold og utvalg av personer som rapportørene vil bringe inn i politiet søkelys. Selv om politiet helst ser at rapportøren oppgir navn, gis det anledning til å være anonym. Adgang til anonym innrapportering av norske borgere til politiet på grunn av deres politiske standpunkter, minner om det kommunistiske DDR.
Les Oftestads VL-innlegg i sin helhet på Verdidebatt.
Se også tidligere oppslag om Konfesjonsstaten (Oftestads avskjedsforelesning).
Mener venstresida må ta innvandringsdebatten på alvor
14.03.2012. Frp-velgerne har materielle grunner til å stemme som de gjør, sier Ketil Raknes. Han mener venstresida må ta innvandringsdebatten på alvor om høyrepopulismen skal bekjempes, melder Klassekampen (lenke tilføyd av HT):
- Det kan være ubehagelig å ta inn over seg at velgerne til høyrepopulistiske partier kan ha gode grunner til å stemme som de gjør, sier Ketil Raknes.
Raknes er rådgiver for SV på Stortinget og regnes som en av nestleder Bård Vegar Solhjells nærmeste støttespillere.
Nå er han aktuell med boka «Høyrepopulismens hemmeligheter», der han går langt i å gi 68-erne skylden for høyrepopulismens framvekst.
- Venstresida har ikke tatt høyrepopulistiske velgere på alvor. I stedet har vi fremmet teorier om at de er dumme, irrasjonelle eller ført bak lyset, slik Magnus Marsdal tar til orde for i «Frp-koden». Men folk flest er ikke dumme, sier han.
Globaliseringens tapere
Raknes mener venstresida må ta innover seg at mange i samfunnets nedre lag opplever materielle problemer knyttet til innvandring og globalisering.
- Dette har også en klassedimensjon. Høyrepopulistene appellerer til globaliseringens tapere. For dem som bor i drabantbyer med innvandrerflertall er innvandring ikke bare et verdispørsmål, men et materielt fenomen, sier han.
Raknes er overbevist om at innvandringsdebatten er kommet for å bli, og at venstresida ikke lenger kan ignorere problemene den reiser.
- Det er lett å være innvandringsliberal når man selv bosetter seg i en hvit getto sammen med andre middelklassefamilier. I mange land i Europa er det fattige arbeidervelgere som i praksis må stå for integreringen, mens velmenende akademikere flytter ut av områder med stor innvandrertetthet, sier han.
Lov og orden, lavere skatter og innvandringskritikk er saker med en forståelig appell i deler av arbeiderklassen, sier SV-rådgiveren.
- Helt siden 80-tallet har hver femte norske arbeider stemt på høyresida. Det skyldes at også mange arbeidere har opplevd velstandsøkning og har sitt å tjene på lavere skatt, og er langt fra så kryptisk eller mystisk som mange skal ha det til, sier han.
Motreaksjon mot 1968
I sin bok bruker Raknes det demokratiske partiet i USA som eksempel på hvordan verdimobiliseringen blant 68-erne har banet vei for høyrepopulismen.
Les intervjuet i sin helhet i Klassekampen.
Oslo har vært norsk i mer enn tusen år - takket være Arbeiderpartiet og dets støttespillere er det nå snart slutt
13.03.2012. I 2040 har nesten halvparten av Oslos befolkning innvandrerbakgrunn, hHvis Statistisk sentralbyrås beregninger slår til, melder Dagbladet. Se også reportasje og intervjuer om saken i Aftenposten og VG.
HonestThinking kommenterer: Ovenstående forutsetter at det er SSBs mellomalternativ som slår til; byråets høyalternativ tilsier 56% innvandrere i Oslo om 30 år.
Erfaringen fra de siste seks-syv årene er imidlertid at selv SSBs høyalternativer etter relativt kort tid fremstår som for lave, så det er nok ikke helt utenkelig at vi vil oppleve det samme også denne gangen (skjønt jeg vil tro at SSB etter hvert har vunnet verdifull erfaring og at tallene deres derfor blir stadig bedre).
Ellers lurer jeg på om SSB har tatt høyde for fenomenet white flight. Dersom nordmenn resignerer og rømmer fra Oslo, kan landets hovedstad være både ikke-norsk og ikke-vestlig lenge før 2040.
Til slutt bør det bemerkes at et eventuelt EU-medlemsskap for Tyrkia, for ikke å snakke om en eventuell utvidelse av EUs fire friheter til å gjelde (store deler av) Midtøsten og Nord-Afrika, nok vil komme til å få de nye tallene til å bli alt for lave.
Hjalp til med å bygge opp Norwegian Defence League
13.03.2012 (oppdatert 14.03.2012). Flere personer med bånd til SOS Rasisme bygde opp høyreekstreme Norwegian Defence League, sier tidligere styremedlem til Dagbladet:
Dagbladet kan nå avsløre at demonstrasjonen var arrangert av flere antirasister. Ifølge flere uavhengige kilder var NDLs ledelse infiltrert av personer med tette bånd til SOS Rasisme og tillitsverv i organisasjonen.
- Da vi vedtok å arrangere demonstrasjonen hadde folk som samarbeidet med SOS Rasisme et klart flertall i ledelsen i NDL, sier et tidligere medlem i NDL-ledelsen til Dagbladet.
Personen forteller at han jobbet med å infiltrere ledelsen i NDL i flere år, under falsk navn. I praksis bygget og driftet de NDL, mens de rapporterte til SOS Rasisme, ifølge flere kilder.
- SOS Rasisme hadde full kontroll over NDL. I 2010 og fram til våren 2011 utgjorde vi som jobbet i samarbeid med SOS Rasisme et klart flertall i styret og ledelsen av NDL, sier personen.
Les reportasjen i sin helhet i Dagbladet. Se også følgende kommentarer hos Document:
HonestThinking kommenterer: En HT-leser bemerker i en epost:
SOS rasisme har ikke bare drevet med en fordummende innskrenkning av innvandringens mangesidige problemer.
Organisasjonen har også oppgitt fiktive medlemstall for å få urettmessigee pengestøtte fra staten.
Dessuten, organisasjonen har infiltrert Norwegian Defence Leage, for å kunne lage demonstrasjoner som de så senere kunne hevde at representerte en fare for landet, slik at SOS rasisme kunne få et moralsk alibi for sin virksomhet.
Ja, selv antirasistene i Vepsen skriver (om det som formodentlig oppfattes som en plagsom konkurrent):
Vi ser imidlertid få tegn til at slike aktverdige motiver har ligget bak den virksomheten SOS-Rasisme har bedrevet. Tvert imot har man bidratt til at en liten ekstremistgruppe fikk ufortjent mye oppmerksomhet og nye kontakter, og man har attpåtil profittert politisk på dette ved selv å gå i spissen for motdemonstrasjonen mot et arrangement man hadde makt til å avverge. Slik dette fremstår, får man inntrykk av en organisasjon som kynisk bygger opp under fiendebilder for å fremme egne, politiske formål.
Forenlige størrelser?
12.03.2012. Er det mulig å forene kristendom og islam? Kan deres forståelse av moral og personlig ansvar fungere sammen? Det er Kjell Skartveit som spør, i dagens Vårt Land.
Og Behring Breiviks tilregnelighet
08.03.2012. Anders Behring Breiviks (ABB) tilregnelighet eller mangel på sådan vil være et viktig premiss for hvordan hans advokater vil legge opp forsvaret av ham i den kommende rettssaken. Etter at de psykiatrisk sakkyndige i første omgang kom fram til at ABB er psykotisk, har det vært et tungt mediepress for å få fram en annen konklusjon. Motoren i dette presset har i stor grad vært den politiske venstresiden med sine allierte i mediene og i psykiatrien. De vil for det første hindre at ABB får bruke rettssalen til å presentere de politiske motivene for sine monstrøse handlinger. For det andre ønsker de at ABB skal kjennes tilregnelig, slik at han kan dømmes til fengsel og ikke til tvungen psykiatrisk behandling, en dom tilregnelighetsforkjemperne nærmest ser på som en frifinnelse. Det er Arnt Folgerø som skriver dette i artikkelen Ap og Behring Breiviks tilregnelighet:
Kampen om ABBs tilregnelighet har i mange sammenhenger vært mer et uttrykk for politiske interesser enn som et spørsmål om hans mentale tilstand. Om ABB til slutt blir funnet tilregnelig, vil dette være kjærkomment for den politiske venstresiden som da med større kraft kan klistre ABBs politiske oppfatninger, ideologi og handling til dem som er kritisk til venstresidens asyl- og innvandringspolitikk. Denne formen for politisk stigmatisering har vært drevet med stor heftighet i mer enn et halvt år nå og med atskillig suksess. Og suksessen speiles blant annet i den meningsmålte nedgangen til Fremskrittspartiet og oppgangen til det partiet som var målet for ABBs dødelige angrep, Arbeiderpartiet. Venstresidens iherdige forsøk på å delegitimere sine kritikere i asyl- og innvandringspolitikken har også manifestert seg i mange hatefulle angrep på enkeltpersoner og på Norges eneste mediekritiske organ med noen vekt, nettstedet Document. Men kampen for å få ABB kjent som tilregnelig, og ved hjelp av en tilregnelighetskjennelse å delegitimere kritikerne av den rådende asyl- og innvandringspolitikken, kan vise seg å være et tveegget sverd for venstresiden og det partiet som var målet for ABBs dødelige angrep, Arbeiderpartiet.
Spørsmålet om ABBs tilregnelighet blir som sagt også avgjørende for hvilken strategi hans forsvarere i rettssaken skal legge opp til. Defineres ABB som utilregnelig, blir forsvarernes hovedstrategi å få fram at hans handlinger og virkelighetsforståelse er et resultat av en forvrengt realitetssans, med andre ord av en psykose. En rettssak der psykologien og psykiatrien ved en utilregnelighetskjennelse får definere rammen for saken og lar utgangspunktet for den tiltaltes handlinger være mulige barndomstraumer, vil på en måte sette jussen “på gangen” og la psykologien være forståelsesramme for rettssaken.
Om ABB defineres som tilregnelig, bør hans forsvarere ta utgangspunkt i hans erklærte motiver. Da må forsvarerne ta ABBs påstander om at Arbeiderpartiets “landsforræderi” på alvor. Tilregnelighet bør altså innebære at forsvarerne går gjennom den norske asyl- og innvandringspolitikken som var utgangspunktet for den terroren ABB gjennomførte 22. juli i fjor. En annen sak er hvor forsvarerne skal finne vitner for en slik gjennomgang. I et land hvor personer som er kritisk til denne politikken, blir stigmatisert som rasister og forskrudde kryptofascister, er det lite trolig at noen vil stå fram og “vitne for” ABB.
ABB, som alle andre tiltalte i en straffesak, bør altså ha adgang til å legge fram sin forklaring og motiver, og det bør også gjelde dersom han blir definert som utilregnelig. En rettssak skal klarlegge den straffbare handlingens årsaker og grunner og ikke hylle den inn i psykologiens mystifisrende slør, noe som kan bli utfallet dersom ABB blir funnet utilregnelig. I denne saken har man med et “monstrum” å gjøre, men også “monstre” har har krav på gjøre rede for sine motiver i en rettssak, særlig i det venstreliberale og sosialdemokratiske rettighets-Norge der hele det politiske “establishment” ser ut til å lide av en form for menneskerettsmani.
Les Folgerøs artikkel i sin helhet hos Document.
Forholdet til den gresk-romerske arven
07.03.2012. En av vår tids utbredte myter er at europeere skal ha delt den gresk-romerske kulturarven med muslimer, skriver Peder Fjordman Jensen i en kronikk i Adresseavisen:
Faktum er at muslimer avviste det meste av dette, fra vin og teater via skulptur til gresk demokrati og sekulær romersk lov. Den eneste del av Antikkens arv som passet bedre sammen med islamsk enn med europeisk kristen kultur var slaveri, som møtte motstand og til slutt ble forbudt i det kristne vesten men som fremdeles er tillatt ifølge sharia, islamsk lov, i dag.
Ordet «algebra» kan spores tilbake til Muhammad al-Khwarizmi, men grunnleggende algebra fantes allerede i det gamle Mesopotamia. Algebraisk symbolikk ble brukt av Diofant i gresk-romersk tid. Muslimer hadde aldri slik symbolbruk. Dette ble utviklet av europeere, fra Viète til René Descartes, som sammen med Fermat grunnla analytisk geometri. Descartes innførte også konvensjonen der bokstaver i begynnelsen av alfabetet står for kjente størrelser (a, b, c) mens de mot slutten symboliserer ukjente størrelser (x, y, z).
Vårt tallsystem ble introdusert til Europa via Midtøsten i middelalderen og kalles derfor ofte arabiske tall, men araberne selv innrømmer at tallsystemet kom fra India. Null som ekte tall ble sannsynligvis oppfunnet av indere, og muligens av mayaene i Mellom-Amerika uavhengig av Europa og Asia.
[...]
Dersom vi kombinerer disse ulike faktorene trer et mønster tydelig frem: De relativt beskjedne, i dag ofte overdrevne, bidragene gjort av enkelte tenkere fra Midtøsten i middelalderen, ble stort sett gjort på tross av islam, ikke på grunn av islam. Ortodokse muslimer avviste den greske kulturarven.
Middelalderhistoriker Ole Jørgen Benedictow fra Universitetet i Oslo påpeker at «den arabisk-muslimske erobring av Østromerrikets områder betydde undergangen til den antikke sivilisasjon. Da blir det mildt sagt bakvendt å hevde at den ble reddet av den muslimsk-arabiske erobring». Æresdrap på ulydige kvinner omtales i dagens debatt som middelalderske, men i middelalderens Europa var tvangsekteskap og æresdrap lovstridige overgrep. Benedictow mener at vi må «fremheve den imponerende oppbygging av en norsk rettsstat i middelalderen, et storverk med dype røtter også i hedensk kultur og samfunn».
Les Fjordmans kronikk i sin helhet i Adresseavisen.
Skuddveksling mellom politi og ranere
07.03.2012. Intetanende forbipasserende på Östermalm i Stockholm havnet i ettermiddag plutselig midt oppi et skudd-drama, da ranere åpnet ild mot politiet, skriver Expressen. Politiet besvarte ilden, og skrekkslagne sivile kastet seg ned og prøvde å skjerme seg så godt de kunne, melder Dagbladet.
Når skal eliten våkne?
06.03.2012 (oppdatert 07.03.2012). De demokratiske, likeverdige aspektene som det norske samfunnet gradvis har forsøkt å bygge opp når det gjelder oppdragelse og skolegang, anses av mange innvandrerungdommer som tegn på svakhet og ettergivenhet, noe feminint og umandig som skikkelige menn med baller sterkt må forakte og ta avstand fra. Det er Haakon Hellenes som skriver dette på Verdidebatt (lenker tilføyd av HT):
Når ungdomsgjenger av utenlands opprinnelse angriper enkeltpersoner på buss, trikk, bane eller på gata, er det alltid noen som fort er ute med de vanlige sosioøkonomiske forklaringene, og noen går så langt som til å antyde at det er majoritetssamfunnets feil at slike angrep skjer.
Angriperne betegnes som ofre i likhet med de virkelige ofrene; vi, fra storsamfunnet, har ikke vært flinke nok til å integrere dem - til å skaffe disse forvillede ungdommene utdanning, til å skaffe dem jobb og til å bosette dem utenfor gettodannelsene.
Det er ingen tvil om at disse voldlige aktivitetene kommer som en overraskelse på mange norske politikre og autoriteter. For den som har fulgt med utviklingen, for eksempel i Malmø over de seneste årene, burde imidlertid ikke denne tiltagende volden komme som noen overraskelse, den har pågått i ganske mange år i Sverige og har et klart mønster slik ungdommer med utenlands bakgrunn i Malmø selv uttrykker det: vi er i krig med svenske ungdommer [se også forskningsrapporten om dette].
Jo - jeg har ved flere anledninger hevdet at Norge burde gjøre mer når det gjelder utdanning og arbeid og ikke minst for forhindring av gettodannelser. Men da bør en først skjønne hvordan årsaks-virkningsmekanismene faktisk fungerer.
Jeg er temmelig sikker på at det grunnleggende problemet har å gjøre med autoritær og patriarkalsk oppdragelse i mange av de angjeldende ungdomsmiljøene i møte med det mer demokratisk orienterte storsamfunnet.
Les Hellenes' innlegg i sin helhet på Verdidebatt.
Sissel Johansen henviser i samme tråd til Datteren ble overfalt på bussen av sju ungdommer. Her er noen utdrag fra reportasjen:
De andre passasjerene så på at hun ble ranet. Hendelsen skjedde torsdag kveld. De sju mindreårige somaliske ungdommene gikk på bussen på Røa. Politiet forteller til Nettavisen at ungdommene hadde blitt pågrepet for lignende forhold tidligere denne torsdagen, men at de hadde blitt sluppet løs fordi de er under den kriminelle lavalder.
- De ble tatt avhør av og dimitert tidligere på dagen, og så skjer dette igjen. De er ikke gamle nok til at vi kan gjøre noe, sier politioverbetjent Dagfinn Kaldal ved Majorstua politistasjon til Nettavisen.
Hellenes kommenterer dette slik:
Er nordmenn blitt feige når de ikke griper inn mot den typen av trakassering mot ei jente som skjedde på en buss for et par dager siden? Er vi blitt så forståelsesfulle overfor innvandrere at vi overser fullstendig når medmennesker blir trakassert og til og med utsatt for vold i det offentlige rommet? Er vi blitt så redde for å bli kalt rasister eller islamofober eller fremmedfientlige at vi gjør ingenting når vi er vitne til at vår neste blir slått, sparket, hundset og hånet av innvandrerungdom?
Og en slik adferd blant nordmenn gjør at en del unge fra disse miljøene får sine antagelser bekreftet: Nordmenn er feige. De tror ikke på noe, de står ikke opp for noe, de har ikke æresbegreper, de mangler æreskoder: norske menn har rett og slett ikke baller.
At en slik analyse og konklusjon er feilaktig er en del av problemet. Det egentlige problemet ligger hos foreldregenerasjonen som overfører sine antikverte ærebegreper og autoritære holdninger til sine barn.
Gettodannelser og parallellkulturer bidrar effektivt til å vedlikeholde denne gammeldagse livsanskuelsen, og møtet med det moderne norske samfunnet er så motsetningsfylt at disse antikverte holdningene forsterkes hos mange unge.
Hva vi bør gjøre? Iallfall ikke som i Sverige der det knapt er legitimt å komme med motforestillinger til den herskende integreringspolitikken. I Sverige har allmenheten ikke engang tilgang på aktuell kriminalstatistikk, øyensynlig fordi formynderne tror at fakta kan føre til økt fremmedfrykt. Og konsekvensen er sannsynligvis den motsatte. Når folk blir avskåret fra å vite fakta, tror de forholdene er verre enn de faktisk er. Det tjener Sverigedemokratene og andre høyreorienterte krefter på.
Jo - vi må ta debatten og komme opp med forslag til handling. Forebyggende arbeid er viktig og vel og bra, men det kreves resolutt handling når grenser overstiges. Resolutt handling med merkbare konsekvenser er den eneste fremgangsmåten som autoritære mennesker forstår og respekterer.
Det er sannheten. Desverre.
Per Steinar Runde kommenterer:
Det passasjerane iallfall kunne gjort var å få sjåføren til å ringje politiet. Å gripe inn verbalt eller med handemakt mot sju ungdomar i 14-17-årsalderen som er valdelege, er svært risikabelt sjølv for ein mann i sin beste alder. Og vi over seksti eignar oss slett ikkje som slåsskjemper. Sidan vi ikkje veit kor mange det var i bussen og kva alder og kjønn dei hadde, er det vanskeleg å seie om dei reint fysisk hadde noko å stille opp med.
Det er dette som er kvardagsterror og som vi dessverre berre vil sjå stadig meir av. Den kriminelle lågalder er ikkje tilpassa ungdomsgjenger av denne type. Så lenge det ikkje får følgjer, risikerer dei lite og vil berre halde fram som før. På Holmlia slo dei ein fysisk funksjonshemma halvt i hel (han overlevde, men fekk varig, alvorleg mein av skadene)f or nokre år sidan, og dei medreisande som var vitne til det heile, våga ikkje eingong vitne om det som hadde skjedd. Dei var vel redde for represaliar.
Hanni Afsar følger opp med denne kommentaren:
Kastreringen og avmaskuliniseringen av den innfødte hvite mannen, har redusert en nasjon av krigere til en lemenflokk.
«den blonde mannens klynkende kollaps»
Norske menn har blitt stadig mer pysete og pasifistiske, fått mindre autoritet, blitt mer «sensitive», mindre konkurranseorienterte, mer androgyne.
Feminine menn øker i antall. Vi har en hærskare av mammadalter, sveklinger, måpende, ubesluttsomme menn med slappe håndledd. I teorien og praksis er de fremdeles heteroseksuelle, men eier ikke et fnugg av machoånd.
Som et resultat av denne omfattende utviklingen «forventes dagens mann å være et overfølsomt undermenneske som bukker og nikker for den radikalfeministiske agendaen.»
HonestThinking kommenterer: Det er forståelig at selv voksne menn kvier seg for å ta itu med en gjeng innvandrergutter i tenårene, for konsekvensene av å gjøre noe slikt kan fort bli fatale (og med mulighet for hevnaksjoner i etterkant, slik skikken er i noen av innvandrerkulturene). Det som imidlertid er nokså ubegripelig, er at politikerne sitter med hendene i fanget og ser på at utviklingen går feil vei.
Hvor langt mot avgrunnen må vi bevege oss før man skjønner at dette 1970-talls-dill-dallet om dialog ikke nytter i møtet med folk som ikke har annet enn hån og forakt til overs for de bakenforliggende holdningene?
Man går ikke i dialog med innvandrere som raner, voldtar, truer, trakasserer eller på andre måter krenker opprinnelsesbefolkningen i det landet der de har blitt vist gjestfrihet. Man møter denslags med de sanksjoner og straffetiltak som er nødvendige for å få satt en stopper for uvesenet.
Det er uakseptabelt at utlendinger/innvandrere begår kriminelle handlinger i Norge. De som synes det er for 'hårda bud', har ingen ting her å gjøre.
Grekere er ikke tyskere
04.03.2012. En belgisk journalist som nylig intervjuet meg om den europeiske gjeldskrisen, spurte om jeg trodde på det europeiske prosjektet. Jeg sa at jeg skulle svare på spørsmålet hennes — hvis hun kunne fortelle meg hva det europeiske prosjektet egentlig er. Ved å tilkjennegi mine tvil, viste jeg henne at jeg lider av denne merkelige formen for mental svakhet kjent som euroskepsis, en tilstand som angivelig er sammensatt av lav intelligens og aggressiv fremmedfrykt. Den lave intelligens manifesterer seg ved pasientens syn på europeiske institusjoner som den transnasjonale nomenklaturaens smørøye, snarere enn som starten på en etternasjonal identitet av det nye, generøse og frilynte slaget. Fremmedhatet åpenbarer seg som et hemmelig ønske om krig og konflikt, gitt at Den europeiske union og dens forløpere angivelig har æren for at det ikke har vært krig på kontinentet de siste 65 årene. Det er Theodore Dalrymple som skriver dette i City Journal, gjengitt i norsk oversettelse hos Document. Her er ytterligere noen utdrag fra artikkelen:
Grunnen til at Belgia har vært uten regjering så lenge er at landet er delt inn i to befolkninger (egentlig tre, men den tredje er for liten til å bety all verden) med uforenlige politiske ideer: fransktalende Wallonia og nederlandsktalende Flandern. Belgia er offisielt tospråklig, men du ser ikke et ord nederlandsk i Wallonia og ikke et ord fransk i Flandern. Oppdelingen kunne ikke ha vært skarpere selv om de to provinsene hadde vært skilt fra hverandre med piggtråd. Bare i hovedstaden Brussel gis det rom for tospråkligheten. Historiske og økonomiske forhold forsterker skillet mellom de to regionene.
[...]
Det har seg slik at de sentrale EU-kontorene ligger i Brussel. Belgias politiske vanskeligheter gir likevel ikke de europeiske unionistene noen grunn til å stoppe opp og tenke seg om — eller de kommer til en eiendommelig konklusjon hvis de gjør det: at det som gjennom to århundrer ikke har fungert på et lite område med bare to befolkninger, vil fungere i løpet av noen få år på et mye større område med et høyt antall befolkninger. Det streifer ikke unionistene at forskjellige land virkelig er forskjellige: ikke bare litt, men radikalt forskjellige — i kultur, språk, historie, tradisjon og økonomi. Begrepet “europeisk” er ikke meningsløst, men uansett hvilket innhold begrepet kan ha, er det ikke nok til å danne en levedyktig statsform.
[...]
Kort sagt, mange europeiske regjeringers inkontinente pengebruk, som gav hele befolkninger fordeler på bekostning av kommende generasjoner, har — sammen med en stormannsgal pengeunion — frembrakt en krise som ikke bare er økonomisk, men også sosial og politisk, sågar sivilisasjonsmessig. Den europeiske unionen som for alltid skulle gjøre slutt på krigene på kontinentet, har gjenopplivet motsetninger som kan ende i stridslyst, om ikke åpen krig. Igjen står det europeiske prosjektet, avslørt som det enhver fornuftig person kunne ha sett at det alltid var: noe beslektet med byggingen av et kjempemessig Jugoslavia etter Tito.
Les Dalrymples artikkel i sin helhet hos Document (norsk oversettelse) eller City Journal (engelsk original).
På tide å ta av silkehanskene?
03.03.2012 (oppdatert 04.03.2012). Rumenske (og andre utenlandske) mafialignende bander herjer i Norge, med tildels meget brutal fremferd mot uskyldige mennesker som er på feil sted til feil tid.
HonestThinking kommenterer: Dette har vi nå hørt om i lang tid, men lite eller ingen ting skjer. Når noen blir bundet, slått ned eller på andre måter mishandlet i sitt eget hjem, har vi å gjøre med en ekstremt alvorlig krenkelse. Hva er grunnen til at norske myndigheter godtar at det fortsetter med denne typen forbrytelser i år etter år? Hvorfor er det ikke tverrpolitisk enighet om at dette er fullstendig uakseptabelt, at dette er noe som må stoppes, og at spørsmålet kun er hvilke virkemidler som er nødvendige for å få bukt med uvesenet? Noe er alvorlig galt i et land som lar sine egne borgere utsettes for slikt som dette.
Vond tid – vondt minne
03.03.2012. Signaturen Mimisbrunnr har skrevet en artikkel om det som skjedde her i landet for 70 år siden. Han innleder slik:
Den første februar 1942, altså for nokså nøyaktig 70 år siden, fant statsakten sted på Akershus festning. Vidkun Quisling etablerte sin såkalte nasjonale regjering. Regjeringsdannelsen hadde minimal støtte i det norske folk som foraktet og hatet den nye ministerpresidenten. Den ble fremstilt som hjemlet i nødretten og velsignet av en nyutnevnt Høyesterett, men selvsagt var det tyskerne som reelt bestemte og hadde gått med på ordningen.
Med regjeringsdannelsen begynte en ny fase i striden mellom Quisling og Terboven (for nå å la de samarbeidsvillige nordmennene i Nasjonal Samling og okkupantene representeres av ett navn hver), en kontinuerlig dragkamp om innflytelse på utviklingen i Norge som varte krigen ut. Quisling forsøkte å oppnå mest mulig norsk selvstyre innen rammene for okkupasjonen. Siktemålet var at Norge igjen skulle bli et selvstendig rike etter inngått fredsavtale med Tyskland når bare sistnevnte endelig hadde seiret i verdenskrigen. Den sivile administratoren for de besatte norske områdene, rikskommissær Terboven, brydde seg derimot katten om Norge og slett ikke om norsk selvstendighet, kan man litt uvørent si; hans mål var å se til at landet danset etter tysk pipe i ett og alt, med eller (helst) uten Quislings medvirkning. Begge søkte med alle midler å oppnå støtte i sentrale nazikretser i Tyskland, ikke minst hos Hitler selv, og balansen mellom de to hovedsynene svingte fram og tilbake helt til siste slutt. Endelig over var kampen i kampen først da Terboven tok livet av seg på Skaugum i Asker 8. mai 1945 og Quisling ble henrettet på Akershus festning 24. oktober samme år.
Når jeg skriver at Quisling sto opp for det han mente var Norges sak mot okkupantene, betyr det at jeg mener han ikke var en landssviker? Så absolutt ikke. Men forræderiets vesen er mangslungent. La oss se litt på saken samtidig som vi også holder ett øye på historien og et annet på fremtiden. Da ble det visst tre øyne til sammen, men så betente og innfløkte som disse spørsmålene er, trenger vi alt klarsyn og alle alternative perspektiver vi kan få.
Mens hva som ble drøftet under Quislings møter med tyske toppfolk før krigen, er usikkert, og hans forsøk på å ivareta norske interesser etter at okkupasjonen var etablert i 1940 også kan sies å være tolkbare og omstridte, i det minste delvis (et rent militærstyre eller en Terboven uten noen norsk motkraft hadde helt sikkert ikke fart varligere fram mot den norske befolkningen), er det etter min mening hevet over enhver tvil at hans handlinger 9. april 1940 var forræderi av klareste vann. En offiser (Quisling var vernepliktig major) som samme dag som landet angripes av fremmed makt, begår statskupp og oppfordrer alle soldater til å legge ned våpnene, han begår landsforræderi. Dette gjelder uansett hvor foraktfullt landets politikere og regjering måtte ha opptrådt i forkant av katastrofen; ett sted må relativiseringen opphøre og det absolutte ansvar sette inn. Quisling var landsforræder og fortjente som sådan dødsdommen.
Ser vi imidlertid bak dette faktum, så åpner interessante aspekter seg som jeg håper å kunne vende tilbake til ved minst én senere anledning. Her og nå skal jeg bare dvele kort ved noen betraktninger som rett nok delvis er tidløse, men som det for oss nordmenn kan være særlig grunn til å trekke fram i bevisstheten på en slik vond merkedag.
Les artikklen Vond tid – vondt minne i sin helhet her på HT.
Arkiv over tidligere norske forsider
Home page.
|
