HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Davidsen, Dawkins og dogmene
30.11.2012. Bjørn Are Davidsen har gitt ut en ny bok om hvorfor det er rasjonelt å tro at det finnes en gud som har skapt alt og alle. Even Gran, journalist i Fritanke.no, har skrevet en artikkel der han drøfter en del av Davidsens argumenter. Finnes også på VD.
Se også: Davidsen om sin egen bok, samt hans foreløpige svar til Gran.
Feilmedisinerende sykepleiere kan koste deg livet
27.11.2012 (oppdatert kl 1644). Det er farlig å bli syk. Særlig kan du ligge tynt an dersom du blir så syk at du må på sykehus. Der er det nemlig mye som kan gå galt. En sak er at inkompetente og styringskåte politikere og byråkrater kan få det for seg at noenlunde velfungerende sykehus bør fusjoneres gjennom mastodontprosjekter som på forhånd er dømt til å skape enorme problemer, og som på lang sikt neppe vil gi verken økonomiske besparelser eller et bedre helsetilbud til befolkningen (empirisk forskning kunne f.eks. ha informert de aktuelle besserwisserne om farene ved sammenslåing av Oslo-sykehusene). En annen sak er at mange sykepleiere er så svake i matematikk at de har problemer med medisindosering.
I flere tiår har vi hørt advarsler om den bekymringsfulle nivåsenkningen i norsk skole, og da helt spesielt innen matematikk. Mange politikere har imidlertid visse overordnede målsetninger når det gjelder hva som skal skje med elevene de årene de oppbevares i skolen, så de nevnte advarslene er knapt blitt tatt alvorlig. I hvert fall ikke alvorlig nok, gitt at store deler av elevene går ut av videregående skole som matematiske analfabeter.
Den bakenforliggende forakten for kunnskap bidrar sakte, men sikkert, til å ødelegge samfunnet. Når f.eks. våre demokratier ikke alltid fungerer slik de burde, skyldes det blant annet at politikerne stadig forsøker å tekkes velgere som er såpass kunnskapsløse at de har problemer med å skjønne selv enkle sammenhenger. Samt selvsagt at vi har en rekke politikere som heller ikke skjønner ting de burde ha skjønt.
Og nå er vi altså inne i en ond sirkel der det er prekær mangel på lærere med tilstrekkelig faglig tyngde i matematikk (hvilket er en forutsetning for å kunne formidle faget på en skikkelig måte), noe som i sin tur gjør at vi i fremtiden ligger an til å få enda færre lærere som har peiling på matte, og så videre. Og det er altså ikke bare lærerstudenter som utmerker seg med sin matematiske inkompetanse (det kan ødelegge skolegangen for barna dine); også mange sykepleierstudenter er totalt ute å kjøre på dette området (det kan koste deg livet).
Dette siste er hovedsaken i dagens Vårt Land:
Enkelte sykepleiere trenger opptil ti forsøk på å bestå eksamen i legemiddelutregning. – Ti forsøk får man ikke ute i praksis, sier sykepleiertopp. En forskjell i dosering på 0,1 og 0,01 kan i medikamentutregning bety en forskjell på liv og død.
Mange av de menneskene som skal stelle deg og meg når vi blir gamle, har altså store problemer med å skjønne hvordan man skal beregne riktig dosering av livsviktige/livsfarlige medikamenter, og Høyskolen Diakonova har en strykprosent på 58 i faget medikamentberegning. Studentene forsøker seg tydeligvis om og om igjen, inntil de endelig får full klaff og kan hangle seg videre gjennom studiet, før de etter hvert slippes løs på deg, meg og bestemor.
Det som sjokkerer meg mest i dagens VL-oppslag, er hvor banale oppgaver som faktisk gis til eksamen i medikamentberegning. Se f.eks. eksamen ved Høgskolen i Bergen, bachelor i sykepleie, forprøve i medikamentregning, 16.02.2010:
Oppgave 1
Gjør om (ikke rund av svarene)
a) 0,057 liter = ml
b) 120 μg (mikrogram) = mg
c) 15 % = mg/ml
d) 2 timer 12 minutter = minutter
e) 18 mol = mmol
Fire av disse fem spørsmålene er på ungdomsskolenivå, skjønt mange barn vil også kunne klare dem. Hvor gammel synes du din sønn eller datter bør bli før det er rimelig å forvente at han eller hun skjønner at 0,057 m = 57 mm? Eller at 57 cm = 570 mm? Eller at 0,057 kg = 57 g? Eller at 18 m = 18000 mm? Det å sjonglere med ulike måleenheter (angitt ved prefiks som f.eks. mikro-, milli-, centi-, kilo-, mega- eller giga-), ved å flytte komma noen plasser til høyre eller venstre, er i hvert fall såpass enkelt at man blir litt i stuss over at høyskolestudenter spørres om dette på eksamen. Men, ok, i dette faget må man, etter hva jeg forstår, svare riktig på alle spørsmål for å bestå eksamen, så det kan jo kanskje være greit å varme opp kandidatene med noe enkelt.
Forhåpentlig er det ikke så mange studenter som er ute av stand til å regne ut at 2 timer og 12 minutter = (60 + 60 + 12) minutter = 132 minutter, men ut fra de generelle opplysningene i VL-artikkelen kan man kanskje mistenke at en del av dem ikke skjønner hvor mange milligram av et stoff man må ha per milliliter (oppgave 1c ovenfor) for å få en 15% oppløsning.
Hint: Om vi antar at 1 l væske har en masse på 1 kg (slik tilfellet er for vann, og slik oppgaven ser ut til å forutsette), da vil 1 kg/l være en 100% oppløsning. Og hvis 1000 mg/ml (= 1 kg/l; se nedenfor) tilsvarer 100%, da vil f.eks. 500 mg/ml tilsvare 50%, 250 mg/ml tilsvare 25%, og 150 mg/ml tilsvare 15%. Fasitsvar på oppgaven er altså 150 mg/ml. Her er det en fordel å ha klart for seg at 1 kg = 1000 g, og at 1 kg/l derfor er det samme som 1000 g/l, hvilket i sin tur nødvendigvis er det samme som 1000 mg/ml (overgangen fra g/l til mg/ml gjør ikke noe annet enn å introdusere 'milli' både over og under brøkstreken, hvilket ikke endrer noen ting, men som er nyttig siden det gir oss den samme benevnelsen (mg/ml) som i oppgaveteksten). Slutt på hint.
Da røyner det tilsynelatende mer på når studentene blir bedt om å svare på følgende (rett skal være rett, det aktuelle oppgavesettet (se her) inneholder enda vanskeligere oppgaver enn dette):
Oppgave 5a:
En pasient skal ha Furix 40 mg i.v. [betyr formodentlig intravenøst]. Furix injeksjonsvæske har styrke 10 mg/ml.
Hvor mange ml av injeksjonsvæsken med Furix skal du gi til pasienten?
samt:
Oppgave 5b:
Injeksjonen med Furix skal gis med hastigheten 5 mg per minutt.
Hvor mange minutter må du bruke på å sette injeksjonen?
Vel, dersom du som pasient ikke selv er i stand til å skjønne at du trenger 4 ml av en injeksjonsvæske med styrke 10 mg/ml for at sluttresultatet skal bli at du får i deg de foreskrevne 40 mg Furix, da er du ikke uten videre kvalifisert til å være innlagt ved et norsk sykehus. Det kan nemlig ikke helt utelukkes at den som kobler deg til slangen, er en sykepleier som med nød og neppe har kommet seg gjennom medikamentregning under utdannelsen sin, og at det derfor går litt på lykke og fromme når han eller hun likevel må utføre slike vanskelige oppgaver.
Og dersom du som pasient ikke selv er i stand til å skjønne at du etter 8 minutter har fått din dose på 40 mg av Lurix (eller hva det nå måtte være du er blitt foreskrevet), når du får 5 mg av stoffet per minutt, da får du bare håpe at du har hatt flaks og at sykepleieren som koblet deg til slangen, var en av dem som er i stand til å regne ut at 40 delt på 5 blir 8 (eller som i det hele tatt innser at 40 mg nettopp må deles på 5 mg/min for å få det korrekte antall minutter; denslags kan selvsagt være innhyllet i en solid porsjon tåke for folk som nok er i stand til å bruke kalkulator, men som ikke skjønner selv de enkleste, matematiske sammenhenger). I motsatt fall får du håpe at vedkommende har gjort sin bommert i den minst skadelige/dødelige retningen (overdose versus underdose).
Er det ikke snart på tide at det blir slutt på tomt snakk og bortforklaringer? Norsk skole lider under en akutt og prekær mangel på lærere som skjønner matematikk, og som derfor er i stand til å formidle faget på en adekvat måte til elevene. Denne mangelen på kvalifiserte lærere er sterkt medvirkende årsak til at Norge har betydelig mangel på f.eks. ingeniører, og det fører altså også til at unødig mange pasienter feilmedisineres - og i en del tilfeller dør - på norske sykehus hvert eneste år, siden en ikke helt ubetydelig andel av sykepleierne er matematiske analfabeter.
Noe må gjøres, og det haster.
Et sivilisert samfunn med demokrati, rettssikkerhet, et noenlunde velfungerende skole- og helsevesen og andre ting mange av oss tar for gitt, forutsetter et visst minimum av kunnskap og intelligens hos betydelige deler av befolkningen. Det er denne umistelige arven vi nå er i ferd med å forskusle. Skam og vanære over alle de illojale og selvgode politikere og byråkrater som (av hensyn til en eller annen politisk-idelogiske dille) har bidratt til å underminere Norges fremtid!
PS: Etterutdanning av lærere vil i det fleste tilfeller være bortkastede ressurser. For de fleste som har rukket å bli voksne, og som ennå ikke har opparbeidet den nødvendige forståelse og intuisjon for matematikk, vil løpet være kjørt. Slike folk vil bare i unntakstilfeller kunne bli istand til å formidle matematikk til elevene på en forsvarlig måte. Det er helt andre tiltak som må til, og det finnes høyst sannsynlig ingen enkle løsninger. Hva med å nedsette en havarikommisjon, som kan komme med konstruktive forslag til hvordan man i løpet av de neste 20 årene eller så kan rette opp den verste skaden?
Hvilke forklaringsvariabler betyr mest?
26.11.2012 (oppdatert 30.11.2012). «Det var nettet alene som radikaliserte Breivik», hevdet Lippestad nylig. Aage Storm Borchgrevink har imidlertid kommet med en bok som gir et kvalifisert bidrag til å utfordre både denne og andre dominerende forståelser i etterkant av rettssaken. Øivind Østberg drøfter dette nærmere i sin artikkel En norsk barnefordelings-tragedie:
Dette har [Borchgrevink] gjort – og det tjener til hans ære som sannhetssøkende skribent – til tross for at han har gått til skrivearbeidet med et alment politisk ståsted som ikke står mainstream fjernt. Boka gjennomsyres av en nesegrus beundring, grensende til det latterlig naive, for sosialdemokratiet og dets frontfigurer.
På side 351 skriver han:
«Gjennom arbeidet med denne boken har jeg beveget meg fra å se 22. juli som et utslag av en større «reaksjon på globalisering og modernitet», og langt i retning mot å se terrorhandlingene som utslag av omsorgssvikt i familien, overføring av dårlige tilknytningsmønstre over generasjoner og påfølgende psykisk lidelse på individplan. Jeg tror ikke lenger at radikaliseringen av Breivik, hatet hans, i første rekke skyldes massesuggesjon og ideologisk drivhuseffekt i det kontrajihadistiske nettmiljøet. »
Hans nye erkjennelse underbygges først og fremst gjennom beskrivelse og analyse av Anders tidligste leveår. Denne, i all sin psykologiske grufullhet velskrevne analysen, fortjener å gjengis i en viss bredde. I det følgende holder jeg meg mye til forfatterens egne formuleringer, som jeg ikke ser grunn til å fjerne meg fra.
Les artikkelen i sin helhet på Maskulinist.
Tilføyelse 30.11.2012: Se forøvrig Borchgrevinks egen artikkel Spekulativt og uetisk om 22. juli?.
Fra Rolf Jacobsens diktsamling «Sommeren i gresset»
25.11.2012. Guds hjerte, av Rolf Jacobsen 1956:
Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.
Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.
Det er Asle Toje som siterer første vers av dette diktet i Min tro-intervjuet som Erling Rimehaug har gjort med ham for Vårt Land (24.11.2012, side 30).
Føler seg misforstått
25.11.2012 (lenke oppdatert 31.01.2013). Setningen om «dekonstruksjon av majoriteten» har vært misforstått så mange ganger de siste årene at jeg er sterkt fristet til å slutte helt med forskningsformidling, skriver en indignert Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Aftenposten, der han svarer på en kronikk av Lily Bandehy. Hylland Eriksen er spesielt frustrert over at Bandehy har grepet fatt i hans Culcom-uttalelse (per 31.01.2013 er dokumentet fjernet fra UiO-serveren, men finnes på web.archive.org) om at
Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger.
En uttalelse Hylland Eriksen mener Bandehy - i likhet med mange andre - misforstår. Ja, han er så frustrert over stadig å bli sitert på ovenstående utsagn at den aktuelle Culcom-artikkelen fra 2008 er utstyrt med følgende forklarende tillegg (fete typer tilføyd av HT):
Formuleringen om å "dekonstruere majoriteten", som brukes i dette intervjuet, har vært mye sitert og like mye misforstått. Med dette mente jeg verken mer eller mindre enn at det var på tide å studere mangfoldet i majoritetsbefolkningen, slik vi hadde gjort det med mange minoriteter. Det dreide seg om forskning, ikke om et sosialt eller politisk reformprosjekt.
Når jeg sier at "den aldri skal kunne kalles majoritet mer", betyr det at vi lar det være et empirisk spørsmål hva som gir grunnlag for gruppetilhørighet -- om det er etnisitet, språk eller noe annet. I noen situasjoner vil det være klasse som er avgjørende, det kan være kjønn, regional tilhørighet eller politisk overbevisning. Det trenger ikke å være etnisk opprinnelse som er det viktigste. Jeg blir stadig konfrontert med denne uttalelsen, og håper misforståelsen nå er oppklart.
Thomas Hylland Eriksen, 23.05.2012.
HonestThinking kommenterer: Jeg tviler ikke på at Hylland Eriksen kan ha en viss grunn til å være frustrert. Samtidig opplever jeg ikke hans forsøk på oppklaring som spesielt vellykket. At humaniora-forskere fra tid til annen kan bli overmannet av en intens og uimotståelig trang til å dekonstruere både det ene og andre, er greit nok. Men når han mener at dette bør gjøres såpass grundig at dagens majoritet (nordmenn, skandinaver, europeere, ... ) aldri mer skal kunne omtales som en majoritet, blir det vanskelig å fri seg fra inntrykket av at her taler en mann som har en politisk-ideologisk agenda.
Det er i det minste nærliggende å tenke seg at Hylland Eriksen har ment at det er et problem at nordmenn har en såpass sterk, felles identitet at de oppfatter seg selv som majoritet her i landet. Ja, man blir faktisk sittende igjen med inntrykket at dette er et temmelig alvorlig problem; et problem som det nå er på tide å løse en gang for alle; nemlig ved å gå så grundig til verks i prosessen med å problematisere og rive i fillebiter nordmenns identitet (dekonstruere den) at de menneskene det gjelder aldri mer vil komme på den formastelige tanke at felles kultur (et godt stykke på vei), felles språk (med utallige dialekter), felles forhistorie, felles forfedre (og dermed felles gener) nødvendigvis skulle bety noe særlig mer enn ting som f.eks. klasse, kjønn, eller politisk overbevisning.
Og dersom disse tingene har vært så grusomt maktpåliggende for Hylland Eriksen («Den viktigste hvite flekken ... »), da virker det en smule søkt å påstå at dette ene og alene «dreide seg om forskning»; drevet av et nøytralt og lidenskapsløst ønske om å undersøke visse forhold i samfunnet, blottet for ethvert element av å være «et sosialt eller politisk reformprosjekt». En slik tolkning passer også bra med første setning i ingressen på Culcom-intervjuet: «Målet var å omdefinere Norge».
Min tentative konklusjon er at Hylland Eriksen har et forklaringsproblem.
Tilføyelse 30.11.2012: I sin bok Rødt, hvitt & blått (side 134) skriver Asle Toje om det berømte THE-sitatet: «Det skal her nevnes at Eriksen i ettertid har forsøkt å løpe fra denne uttalelsen. Det ville vært lettere å tro ham dersom han ikke refererte til nordmenn med den egenkomponerte nedsettende betegnelsen 'norskinger'.»
Tilføyelse 01.12.2012: Se også Hans Rustads kommentar: Morgenbladet krever unnskyldning for Bandehys kronikk, samt Kjetil Rolness' kommentarartikkel i Dagbladet:
Hylland Eriksen: Ulv, ulv i fåreklær.
«De stjal ti år av livet mitt»
25.11.2012. Tore Andersen var en vellykket forretningsmann. Men da han oppdaget at ansatte underslo penger, trodde ikke politiet på ham. Han ble uskyldig dømt til to og et halvt års fengsel, melder Dagbladet.
«Det var nettet alene som radikaliserte Breivik»
24.11.2012. Advokat Geir Lippestad er alvorlig bekymret for at nettekstremisme skal skape nye terrorister. Han får fortsatt e-poster fra folk som støtter Breivik, melder Aftenposten.
Se også: Breivik-forsvarere invitert til EU-parlamentet.
Med ideologisk slagside
20.11.2012. Den viktige samfunnsinstitusjonen som er blitt minst gjenstand for diskusjon etter den uhyggelige Breivik-saken, er massemediene. Det er Peder Jensen, alias Fjordman, som skriver dette i en kronikk i Aftenbladet.
Ofret på konsensuskulturens alter
17.11.2012. Dersom Trond Ali Linstad har gjort en innsats som kvalifiserer til Kongens fortjenstmedalje i sølv, så mener jeg det er uheldig at Slottet ikke bare utsetter, men også annulerer, den annonserte tildelingen. Det som signaliseres er at det norske demokratiet bør bygge på en konsensuskultur som ikke akspeterer avvik. Dette er en sterk bekreftelse på at professor Bernt Torvild Oftestad er inne på noe når han i sin bok Etter Utøya snakker om den nye konfesjonsstaten.
Planerar att öppna grundskola i Sverige
13.11.2012. Irak vill starta grundskolor i Sverige. Utbildningen ska vara på arabiska och riktas in på barn med irakisk bakgrund. Landets ambassadör tror att skolorna kommer att locka tusentals elever. Det er Riksdag & Departement som melder dette:
I ett brev till utbildningsdepartementet skriver irakiska ambassaden att skolorna ska erbjuda undervisning på låg-, mellan- och högstadienivå och att den irakiska staten helt kommer att stå för finansieringen.
Ambassadören uppskattar att det i Sverige bor omkring 250 000 personer med rötter i Irak. Ett problem är många av de yngre talar dåliga arabiska, hemspråksundervisningen till trots.
– Det gäller också mina egna barn. De talar inte speciellt bra arabiska och de kan inte läsa språket, säger han.
En sådan brist skulle en helt arabiskspråkig skola råda bot på. Att det skulle leda till sämre integration av barnen i Sverige tror Hussain Al-Ameri inte.
– Det är inga problem. En del irakiska barn kommer säkert ändå att föredra svensk skola, andra, som är här kortare tid, kommer att vilja gå i den irakiska skolan.
Tanken är att på sikt erbjuda undervisning i tolv år, vilket man gör i Irak. Inledningsvis ska de lägre årskurserna prioriteras. Enligt planerna ska liknande skolor öppnas även i övriga Norden.
Les reportasjen i sin helhet hos Riksdag & Departement.
Med innebygd frykt for folkestyre
13.11.2012. EU har eit demokratisk underskot fordi det ikkje var meint å vere for demokratisk. Kampen mot det totalitære var det viktige. Demokratiet førte til fascismen. Derfor måtte folkestyret i Europa etter den andre verdskrigen leggjast i tunge rettslege og institusjonelle former. På dette grunnlaget vart EU og dei nye europeiske nasjonale forfatningane bygd - for å oppnå stabilitet. Det er Ola Mestad, prof. dr. juris, som skriver dette i en kronikk i Aftenposten. Med utgangspunkt i boken Contesting Democracy av den tyske professor i politisk teori ved Princeton University, Jan-Werner Müller, skriver Mestad dessuten:
Bandlegging av demokratiet
Denne analysen får gjensvar i Müllers omfattande analyse. Det er ei tilsikta bandlegging av demokratiet i EU det her er tale om. Og dette gjeld EU-landa direkte. For å sitere Müller: «European integration ... was meant to place further constraints on nation-state democracies through unelected institutions.» Særleg ser ein dette i den kompliserte styringsstrukturen i EU med forholdet mellom Kommisjonen og Rådet, og EU-domstolen som vaktar over det heile.
Müllers analyse gjeld altså ikkje det «norske» spørsmålet om EØS-avtalen er mindre demokratisk enn EU-medlemsskap. Den gjeld EU sjølv såvel som ordninga av dei nasjonale forfatningane, eksemplifisert ved rolla til den mektige tyske forfatningsdomstolen. Men Müllers tolking set den norske debatten i eit riktig perspektiv.
Annleis etter krigen
Müller hevdar at det demokratiet som blei skapt etter krigen fekk ein vesentleg annleis karakter enn idealet om det liberale demokrati frå 1800- og tidleg 1900-tal. I samtid og ettertid kunne endringa vere vanskeleg å oppfatte fordi det legitimerte seg ved hjelp av det tradisjonelle demokrati-språket.
[...]
Kven dreiv fram utviklinga etter krigen? Det var særleg dei kristeleg-demokratiske partia som sette gjennom dei rettslege restriksjonane på folkestyret etter 1945. Med deira religiøse bakgrunn var det heller ikkje vanskeleg å meine at andre normer enn folkemeininga skulle stå over politikken. To drivkrefter låg under: Ein skepsis til folkemassane og kva dei kunne drive det til, og ein renessanse for ein religiøst inspirert naturrett.
Triumfen for sosialdemokratiet
Mange har sagt at etterkrigstida var triumfen for sosialdemokratiet. Dette meiner Müller berre kan seiast for Sverige og i ein mindre grad for Danmark (som nemnt er han ikkje opptatt av Noreg - det er i seg sjølv eit lite lærestykke). For dei europeiske kontinentale kjernelanda, Tyskland, Italia, Benelux-landa og Frankrike, var det kristelegdemokratane som var dei sentrale i å skape statsordningane inkludert dei moderne velferdsstatane. Dei tre grunnleggjarane av det europeiske fellesskap, italienaren Alcide de Gasperi, tyskaren Konrad Adenauer og franskmannen Robert Schuman, var alle kristelegdemokratar.
[...]
Kampen mot det totalitære
EU har eit demokratisk underskot fordi det ikkje var meint å vere for demokratisk. Kampen mot det totalitære var det viktige. Det kan vere ein viktig grunn til at dei landa med dei sterkaste demokratiske tradisjonane og mangel på eigne totalitære røynsler, Storbritannia, Sveits og Noreg, framleis har størst vanskar med EU. Dei hadde erfaring for stabilitet. For den norske Europa-debatten må det vere ein viktig premiss at også EU er bygd på ei spesielt uttenkt - ikkje for demokratisk - styringsordning.
Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.
Finnes Thomas Hylland Eriksen?
13.11.2012. Toneangivende intellektuelle som Thomas Hylland Eriksen har bidratt til et av de største sosiale eksperimentene i nyere tid: Forsøket på å avnasjonalisere Europa, skriver forsker Asle Toje i en kronikk hos NRK Ytring. Se også relatert oppslag der Toje intervjues.
PS: Det sitatet Hylland Eriksen i en oppfølgende kommentar hevder Toje bruker uten tilstrekkelig hensyntagen til kontekst, er fra fra 18.06.2008 og finnes hos Culcom.
En del av Danmark?
13.11.2012. Skal beboerne på Nørrebro indgå fredsaftaler med banderne for at få fred? Nej. Hvis ikke samfundet viser sig som den ubetinget stærkeste, er det alt sammen nyttesløst, og så kan man lige så godt trække sig helt ud af Nørrebro, skriver Jan Hyttel og Steffen Boel Jørgensen (begge tilknyttet Lejerbo København) i Berlingske-artikkelen Danmark ud af Nørrebro?.
HonestThinking kommenterer: Tendensen med at kriminelle innvandrere i større eller mindre grad skaffer seg kontroll over visse deler av europeiske storbyer, gjør seg altså stadig sterkere gjeldende. Fenomenet har lenge kunnet observeres f.eks. i England og Frankrike, og etter hvert også i Sverige (se nedenfor) og Danmark. Det er godt å vite at våre politikere føler seg trygge på at vi selvsagt aldri vil oppleve en slik utvikling i Norge.
Svenske politikere har hittil ønsket å unngå å forholde seg til den
13.11.2012. Riksdagsledamoten Katarina Brännström (M) följde med en polispatrull ut i lördagskväll. Och fick vara med om en bit verklighet. Som att ungdomar kastade sten mot polisen. – Det var läskigt, säger hon. Les mer i Smålandsposten.
Det gjelder å skille skitt og kanel
13.11.2012. Den vestlige verdens demografi, med lav innfødt fruktbarhet og høy innvandring, gir grunn til bekymring — ingen tvil om det. Samtidig er det endel propaganda-aktører som av intellektuell uredelighet gir denne bekymringen mer næring enn det strengt tatt er solid grunnlag for, mens andre av intellektuell latskap uten videre avfeier ethvert pessimistisk scenario. Ingen av dem har for vane å observere virkeligheten. Noen sier at europeerne dør ut hurtig og at kontinentet nærmest tas over av innvandrere innen midten av århundret. Andre hevder at innvandrerne ikke kommer i nærheten av å ta over på hundre år, og gudene vet hva annet som innen da kan ha omkalfatret verden og gjort alle fremskrivninger verdiløse. Sannheten er noe et sted i mellom, skriver Christian Skaug i sin artikkel Demografisk skitt og kanel. Se også hans artikkel Skifte av vindretning?.
«Hvad er det, der får et stort flertal af danske politikere til at arbejde på at afskaffe Danmark?»
11.11.2012. Hvorfor kan danske politikere ikke forstå, at de europæiske nationer med hver sin tusindårige historie ikke ligner hinanden og derfor ikke kan smeltes sammen, sådan som man i USA har haft held til at smelte europæiske immigranter sammen, som forlod deres gamle lande for at skabe en ny nation?, spør professor Bent Jensen i sin JP-kronik: Efterår i Europa. Han avslutter slik:
Men hvad er det, der får et stort flertal af danske politikere til at arbejde på at afskaffe Danmark?
Hvorfor kan de ikke forstå, at de europæiske nationer med hver sin tusindårige historie ikke ligner hinanden og derfor ikke kan smeltes sammen, sådan som man i USA har haft held til at smelte europæiske immigranter sammen, som forlod deres gamle lande for at skabe en ny nation? Europa har aldrig været en national, politisk eller økonomisk enhed. Hvornår trænger det ind, at multikulturalismen er en falsk og farlig ideologi, som er udklækket af sludrende café-intellektuelle og tågehorn som den stort set uforståelige tyske sociolog Jürgen Habermas?
Situationen i de europæiske storbyer er i realiteten allerede ude af kontrol. I Frankrig med 10 (ti) millioner muslimer er dele af territoriet i praksis behersket af islam og sharia, og det samme er tilfældet i Belgien, Tyskland, England … Udgifterne til finansiering af tilvandringen er astronomiske inden for den sociale sektor, sundhedssektoren og ordenshåndhævelsen og kriminalforsorgen. I Danmark er der ikke længere plads i fængslerne til de mange udenlandske kriminelle.
[...]
Dette forvildede miskmask er samtidig svaret på, hvorfor Europa befinder sig i sit efterår og er godt i gang med at afskaffe sig selv.
Les kronikken i sin helhet i Jyllands-Posten.
Da sannheten ble kneblet
11.11.2012 (oppdatert 13.11.2012). Regjeringen Gerhardsen gikk i 1949 til injuriesøksmål mot Oliver Langeland for å stoppe hans kritikk av landssvikoppgjøret. Langeland ble frikjent. Men kritikeren ble en ikke-person. Og kritikken forstummet. Det er Arvid Bryne, forfatter av boken Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret, som skriver dette i en kronikk i Dagbladet. Etter å ha omtalt Langelands innsats mot tyskerne under krigen, skriver Bryne:
Hvordan våget myndighetene så kort tid etter å anklage en mann med en slik posisjon?
Svaret er at så mye sto på spill. Langelands knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Hans bok Dømmer ikke, ble på rekordtid solgt i nærmere 30.000 eksemplarer. Her fyrte han av salver mot myndighetene som ikke praktiserte likhet for loven:
• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Administrasjonsrådet som ble oppnevnt av Høyesterett i forståelse med okkupasjonsmyndighetene 15. april 1940. Mens krigen fortsatt raste flere steder i landet, ga rådet ordre til Marinens Hovedverft i Horten om at det skulle gjenoppta produksjonen av krigsskip, nå for den tyske marine og tysk regning. Likelydende ordrer gikk til Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk.
• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Stortingets Presidentskap som i forhandlinger med tyskerne sommeren 1940 sa seg villige til å avsette regjeringen Nygaardsvold og det norske kongehus med kong Haakon i spissen. Presidentskapet skrev også brev til den tyske Fører og tilbød fredsslutning når det måtte passe ham.
• Det ble heller ikke på noe tidspunkt etter krigen vurdert å reise sak mot myndighetene i Trondheim og Oslo som i aprildagene 1940 skaffet tusenvis av arbeidere til å sette flyplassene på Værnes, Lade og Fornebu i slik stand at tyske jager- og bombefly kunne bruke dem til angrep på norske og allierte soldater som fortsatt var i innbitte kamper mot den tyske invasjonshæren. Bare én av de flere tusen arbeiderne på Værnes ble etter krigen tiltalt og straffet. Han var medlem av NS.
Det finnes mange liknende eksempler. På den andre siden sparte man ikke på straffen til de mange som hadde valgt feil side.
• Mer enn 50 000 nordmenn ble etter krigen dømt til fengsel, bøter, inndraging og tap av rettigheter for å ha vært medlem av et politisk parti som var lovlig 9. april 1940. De ble dømt etter lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, i åpenbar strid med den norske grunnloven. Og et flertall hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å betale medlemskontingent i NS.
Les kronikken i sin helhet i Dagbladet. Se også Klassekampens bokomtale: Fra krigshelt til syndebukk.
Bør rettsvesenet være opptatt av rettferdighet?
11.11.2012. I Norge tar mange det for gitt at rettsstaten fungerer. Få snakker om rettferdighet. Kanskje fordi få bryr seg? Det er Nina Karin Monsen som på denne måten innleder sin artikkel Rettferdighet, hva er det?. Hun avslutter slik:
En grunn til den flytende følelsen av rettferdighet er at norske jurister fra gammelt av er rettspositivister. De følger bare lovregler og retningslinjer. De studerer hvordan regler virker, kan eventuelt endre dem, men de går prinsipielt ikke inn i fenomenene lovene skal regulere. De har ingen metafysikk eller indre overbevisninger. Positivismen gjør juristene til spillere. De spiller med det de til enhver tid oppfatter som fakta og bevis. Om noe viktig går dem hus forbi, er det ikke deres ansvar eller skyld. Det er spillet som bestemmer.
En illustrasjon på positivismen finnes i jusprofessor Torstein Eckhoffs bok Rettferdighet (1970). Den er kanskje fremdeles en del av juspensum. Eckhoff (1916-1993) skriver i forordet: “ Erkjennelsesteoretiske spørsmål om hva rettferdighet er, blir ikke drøftet. Heller ikke tas det stilling til samfunnspolitiske spørsmål om hva rettferdighet tilsier. Jeg opptrer i denne boken som iakttager av debatter om slike spørsmål, men ikke som deltaker i dem”.
Jeg husker min forbauselse da jeg jeg leste dette. Min [avdøde mann, professor i jus, Helge Johan Thue] sa at slik tenker de fleste jurister. Jurister er lært opp til at de ikke skal ta stilling til rettferdighet. De skal være nøytrale og objektive, men de aner ikke hva det er. De håndhever gjeldende rett, hvor den kommer fra vet de ikke. De er i realiteten styrt av det politisk korrekte og av private karrierehensyn. Rettferdigheten kan flyte fritt som enhver annen følelse, og gjerne transformeres til løgn og urettferdighet. Den bør vinne som vinner. Selv står juristene ikke for noe, ikke engang for at alle skal kunne reise sak i et demokrati. I virkeligheten forsvarer de konsekvent maktens metafysikk, makt er rett. De støtter den sterkestes rett, og har ingenting å lære andre.
Resultatet er at maktapparatet ikke behøver å bry seg om rettferdighet. Det fremskaffer de bevis det trenger. Det trengte bevis for at høyreekstremister finnes og er farlige. Det trengte å markere at geniale, velstående kunstnere som ikke underordner seg, er store syndere. Det trenger rasister. Det trenger homofober og fundamentalistiske kristne, som forsvarer naturretten, heterofili og sannhet. Høyreekstremister, elitister, rasister og homofober er hovedfiendene. De både truer og legitimerer den politiske makten. Venstresosialister, kulturradikalere og liberalere, som forøvrig har dannet en underlig politisk allianse, har som mål å stå frem som godheten, sannheten og rettferdigheten selv. Politikk er blitt metafysikk. Politikken har erstattet religionen.
Les artikkelen i sin helhet hos Document.
Hvorfor være inne, når alt håp er ute?
09.11.2012. Hvorfor være inne, når alt håp er ute?, spør Vårt Lands Lars Gilberg i en tankevekkende og aktuell artikkel.
Asle Toje mener samling om nasjonalstaten er eneste løsning på problemene innvandringen skaper
08.11.2012 (oppdatert kl 2244). Frank Rossavik har intervjuet forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt, Asle Toje, som i disse dager er aktuell med boken «Rødt, hvitt & blått». Her er noen utdrag fra intervjuet:
- Hvorfor er du så opptatt av nettopp nasjonalstaten som «bindeledd”?
- Fordi den har vist seg å kunne skape samhold i en befolkning, slik at omfordeling blir mulig. Sosialistene vil kalle det solidaritet, jeg kaller det samhold eller enhet.
- Du ser multikulturen som den store trusselen i dag?
- Gode samfunn trenger omfordeling av ressurser fra dem som har mye til de som har lite. Det er bare mulig i samfunn der folk ser seg selv i andre. Hvis folk føler seg fremmede for hverandre, blir det umulig. Bare se på Nederland der multikultur er innført som ny samfunnskontrakt, og der skattene stadig vekk kuttes selv om staten trenger pengene.
- Nederland er nærmest i oppløsning, mener du?
- Nederland er i dyp krise. I alle land, også i Norge, ser vi at de opprinnelige innbyggerne flytter fra områder med stor innvandrerbefolkning. I Nederland er det kommet et steg videre: Barn av den innfødte middelklassen emigrerer til andre land i betydelig antall. Utvandringsbølgen landet gjennomgår nå, har vi ikke sett maken til siden 1800-tallet.
- Hvorfor stemmer de ikke heller på partier som vil føre en annen politikk?
- I faglitteraturen sies det at folk i denne situasjonen har to muligheter: ”Voice” og ”exit”, altså politisk kamp eller flukt. Også her er lojalitet viktig. Hvis man føler sterk lojalitet til landet sitt, velger man å ta kampen. Hvis ikke, er det lett å dra sin kos.
- Og Norge følger etter?
- Det gjelder det meste av Europa. EUs slagord er ”Unity in diversity” – enhet i mangfold – og det er et problematisk sted å stå, all den tid det er en selvmotsigelse. i Norge er vi kommet langt på vei mot å gjøre multikultur til ny samfunnskontrakt. Deler av den innfødte middelklasse flytter allerede fra innvandrertette områder i Oslo til andre bydeler. Snart vil Arbeiderpartiet merke at skatteviljen daler.
- Jeg føler noe av den samme uroen, men for meg er religion og nasjon nokså fremmed. Jeg vil heller skape fellesskap gjennom respekt for grunnverdier: Demokrati, ytringsfrihet og toleranse for annerledeshet.
- Jeg legger også vekt på disse verdiene, men de skaper ikke et sterkt nok fellesskap. Du og din muslimske nabo kan være enige om ytringsfrihet i prinsippet, men dere vil ha ulik oppfatning av hva det vil si i praksis.
- Det samme kan gjelde mellom meg og min ”etnisk norske” nabo.
- Nettopp. Også derfor er disse verdiene lite nyttige som bånd.
Les intervjuet i sin helhet på bt.no.
Toje er også intervjuet av Eline Storeide for Minerva. Her er et lite utdrag:
Toje mener nordmenn i den offentlige debatt har en hang til å skyve viktige ting under teppet og si oss enige i et prefabrikert konsensus. Han mener også at det politiske ordskiftet kunne nytt godt av å bli tøffere her til lands. Selv omgås han stort sett mennesker han er uenig med, og mener at han lærer noe av absolutt alle.
― Jeg liker et Norge der det er mulig å være rykende uenige og likevel være like gode venner. Det er det Norge jeg har vokst opp i, og det er dette jeg forsøker å reflektere i boken.
HonestThinking kommenterer: Her mener jeg Toje er inne på noe viktig. Ikke minst etter 22/7 kan det være greit å minne hverandre på at vennskap og respekt ikke fordrer enighet. Vi skal faktisk leve sammen, selv om vi er uenige. Det var vel ikke minst akkurat dette Breivik ikke hadde forstått.
Innvandring er fremdeles tabu i Sverige
04.11.2012. Der sker i disse år en ændring af Sveriges befolkningssammensætning, som hverken journalister eller den politiske elite er villige til at diskutere offentligt. Er der en grænse for, hvor meget indvandring Sverige kan håndtere? Det er den svenske sosiolog og journalist Gunnar Sandelin som stiller spørsmålet i en kronikk i Jyllands-Posten (PDF); finnes også i svensk originalversjon (html). Kronikken republiseres av HT med tillatelse fra JP og etter avtale med forfatteren.
Arkiv over tidligere norske forsider
Home page.
|