HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Revolusjonen i Norge

Tror politikere og byråkrater virkelig på sine egne bortforklaringer?

28.04.2013. Alle som følger ordentlig med, har nå innsett at den innvandringsbaserte økonomiske modellen vi har hatt i Norge de siste ti årene, bygger på en fryktelig dårlig investering: Bedrifters innfridde ønske om større utvalg av potensielle arbeidstagere gir en kortsiktig økonomisk gevinst, men det permanente nærværet av de menneskene det gjelder påfører samfunnet et langsiktig økonomisk tap som er mye større. Jo lenger det pågår, desto mer minner det hele om pyramidespill, som ikke har for vane å ende godt. Det er Christian Skaug som slik innleder en meget lesverdig analyse av dagens situasjon. Han fortsetter (lenke i original):

Selv om alle velinformerte har forstått det, er det mange som ser seg nødt til å late som om de ikke har forstått det. En av disse er statssekretær i Finansdepartementet Hilde Singsaas (Ap). Hun er blant dem som turnerer påpekninger av at innvandringen koster mer enn den smaker, med påstanden om at også gjennomsnittsborgeren går i minus.

Et nokså dyktig parkeringsforsøk, det må sies. Sufflørene mangler da heller ikke.

Førsteamanuensis i økonomi Espen Henriksen ved University of California, Davis, gjendrev nylig dette om “ulønnsomme nordmenn” i et innlegg i Dagens Næringsliv, hvilket fikk statssekretæren til å svare at beregningene som vedrører innvandringen er “unyanserte” – til tross for at de er de beste vi har, og til tross for at hennes eget departement med letthet kunne lage noen mer nyanserte sådanne ved behov, hjulpet av blant andre SSB, som departementet har i sin hule og klamme politiske hånd.

Blant dem som forsvarer det som ikke lenger kan forsvares, er det blitt en vane å bringe distraksjoner av nevnte type inn i debatten. Hensikten er naturligvis å slippe å innrømme at motparten har rett i det han eller hun anfører, hvilket ville være katastrofalt fordi ens eget korthus ville rase i neste øyeblikk. Det er omtrent som når Lars Østby forsøker å gi inntrykk av at han gjendriver fakta om fertilitet med bortforklaringer om at det er klart folk vil ha barn.

[...]

Velinformerte personer vet at tallene i sju-åtte år har vist at det ikke er mulig å kombinere masseinnvandring og velferd – altså velferd for befolkningen: innvandringen er som vi ser velferd for bedriftene.

Utviklingen er derfor en pågående sosial og økonomisk revolusjon av det norske samfunnet. En befolkningsrevolusjon og en velferdsrevolusjon. Samt en gjenopprettelse av den sosio-økonomiske virkeligheten som i sin tid hadde kommunismen som et av sine resultater. Fantastisk dumt, når man tenker over det. Desto smartere avledningsmanøver å advare mot fascismen.

Siden vi befinner oss på noen måneders avstand fra et stortingsvalg, burde man egentlig forlange av samtlige stortingspartier at de åpent og ærlig tar stilling til hvordan de forholder seg til denne pågående revolusjonen.

Vil de la den gå sin gang, eller vil de forhindre den? Svaret gis ikke, man later som om den ikke finnes.

Til Dagbladet sier Arbeiderpartiets Lise Christoffersen i realiteten at hun er en fornøyd tilskuer til denne revolusjonen. Haken er at hun ikke opplyser om at det er en revolusjon, hun sier tvertimot at det er “ingen grunn til å dramatisere dette”.

Lite kunne være mer usant, og det er ingenting folk som Lise Christoffersen – og andre hvis varsellamper har blinket frenetisk siden 13. april – er mer redd for enn at den innsikten brer seg i hele befolkningen. Denne har en sterk fornemmelse av at noe er galt, men det gis sjelden bekreftelse på den fornemmelsen, og desto oftere benektelse.

Likevel får hun nok på dette punktet stilltiende følge av de fleste andre politikerne. For dem er det viktigste å sitte rolig i båten og ikke skape rystelser som risikerer å forhindre gjenvalg. Strategiske debatter om landets fremtid er de ikke interesserte i. Da ville de nemlig sette seg selv på spill, i den grad de ikke ville fremstå som uhyre lettkledde monarker. Da passer det bedre å spille ball om mindre vesentlige saker. På den måten ser man ut som klovner, mens man i realiteten utøver ren maktfullkommenhet.

Til dette får de usedvanlig god hjelp av noen store og like maktfullkomne medier, som fyller sine sendeflater, papirflater og skjermflater med uvesentligheter. Med det korps av offentlige intellektuelle som Norge er belemret med, er det liten hjelp å få til å forstå verden også derfra.

[...]

Vesentlige fakta underslås altså, og uvesentlighetene tar deres plass. Alle vet dette. Problemet er at det knapt er noen som tar konsekvensen av det alle vet, for med det å begynne å oppnå innsikt.

[...]

Det første man skal gjøre er altså å nekte å la seg servere informasjonsprodukter og offentlige tillitspersoner som inkarnerer uvesentligheter eller fester dem til papir- og nettsider, og forlange at disse uten å tåkelegge taler ærlig om revolusjonen i Norge. Underholdningsnyhetene er gift for sjelen.

Les Skaugs artikkel i sin helhet hos Document.

Holberg-prisen

Mer om tåkefyrsten Latour

28.04.2013. HT har tidligere referert Jon Elsters kritikk av årets Holbergpris i Aftenposten (samt særlig én av hans kritikere). Han svarer nå sine kritikere i et nytt innlegg i Aftenposten:

Mitt debattinnlegg om Bruno Latour og Holberg-prisen i Aftenposten 21. mars har ført til kritiske kommentarer fra Kristin Asdal, Roger Strand, Kristian Bjørkdahl – og fra Latour. Jeg skal kommentere kommentarene og utdype min kritikk av Latour.

[...]

Latour sier til Aftenposten at jeg er uvitende om hans siste arbeider. Det vet han ingen ting om, og det er galt. Ikke av lyst, men av plikt har jeg lest flere av hans siste arbeider svært grundig.

Må tøye teoribegrepet
Dette bare for å rydde bordet, for saken gjelder Latour, ikke meg. Spørsmålet er om han fortjener prisen. I statuttene står det at «Prisvinneren skal på avgjørende måte ha påvirket internasjonal forskning på området, for eksempel ved utvikling av ny teori, kunnskap eller innsikt, ved ny bruk av eksisterende teorier eller ved de metoder som benyttes.» Hvis man tøyer teoribegrepet langt nok, til å omfatte for eksempel astrologi, homeopati og postmodernisme, er det dessverre ingen tvil om at Latour har påvirket internasjonal forskning gjennom utvikling av ny teori. I denne forstand fortjener han prisen, i likhet med de tidligere prisvinnere Kristeva og Jameson. Hvis statuttene hadde brukt ny kunnskap som hovedkriterium, i stedet for ett av flere kriterier, ville han etter min mening ha vært fullstendig ukvalifisert. Hvis mine norske kritikere mener at han har tilført ny kunnskap, ber jeg dem forklare den i noen enkle hovedsetninger

Uklare, indirekte og insinuerende
I mitt første innlegg brukte jeg eksempler fra to av Latours arbeider for å begrunne min påstand om at han er «grunnleggende useriøs». Artiklene ble skrevet i 1988 og i 1998, men så vidt jeg vet har ikke Latour tatt avstand fra dem. Vil mine norske kritikere forsvare dem? Blant hans senere arbeider, la meg nevne boken Re-assembling the Social fra 2005 og artikkelen «Will non-humans be saved? An argument in ecotheology» fra 2009 (finnes på hans hjemmeside). Som ofte hos Latour, er disse arbeidene så uklare, indirekte og insinuerende at det er vanskelig å kritisere dem, men la meg trekke frem noen eksempler på åpenbart urimelige påstander.

I boken hevder han at skillet mellom beskrivelse og forklaring må forkastes. «Hvis en beskrivelse trenger en forklaring, er den en dårlig beskrivelse.» Han gir ingen vitenskapsteoretiske argumenter for denne påstanden, men anfører bare som begrunnelse at ønsket om å forklare kan føre til dårlige forklaringer (selvsagt sier han det ikke så direkte). Han tar feil: All forskning bygger på skillet mellom beskrivelse av enkeltfenomener og forklaring gjennom allmenne prinsipper.

Les innlegget i sin helhet i Aftenposten.

Norsk Folkehjelp

Joda, fordommer kan åpenbart fordumme; «vi har sannheten, kom ikke her og forvirr oss med fakta»

28.04.2013 (oppdatert kl 1910). Document.no-journalist Nina Hjerpset-Østlie mener å kunne dokumentere at Norsk Folkehjelp («fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon») nekter å la seg korrigere av fakta, og fastholder politisk bekvemme usannheter, halvsannheter og myter mot bedre vitende. Se Statsstøttet myteskaping i Norsk Folkehjelp og Norsk Folkehjelp presiserer, men hjelper det?.

HonestThinking kommenterer: Enhver aktør i offentligheten må være forpliktet til å snakke sant. Bare i helt spesielle tilfeller (f.eks. når liv, helse eller landets sikkerhet står på spill) kan man forsvare systematisk bruk av løgn. Dette gjelder enkeltpersoner så vel som organisasjoner. Det gjelder politikere, byråkrater, forskere, journalister, redaktører, bloggere og samfunnsdebattanter; det gjelder universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, departementer, direktorater og frivillige organisasjoner, for å nevne noen. Og helt spesielt bør det gjelde en statsstøttet organisasjon som har valgt å bruke det fiffige slagordet «Fordommer fordummer». Enten bør Norsk Folkehjelp dokumentere at Hjerpset-Østlie tar feil, eller så bør de innrømme at de selv har tatt munnen for full. En strategi der man i stedet velger å late som ingen ting, er uredelig. Har man gått høyt på banen med store ord om egen etterrettelighet og andres mangel på sådann, bør man være voksen nok til å forsvare det man har sagt, eller innrømme at man har tatt feil. Norsk Folkehjelp og deres myteknusingsaksjon vil mangle troverdighet inntil det blir ryddet opp her .

PS: En helt annen sak er at fordommer slett ikke alltid fordummer. En fordom - forstått som en intuisjon eller formening man har uten å ha satt seg ordentlig inn i den aktuele tematikken - vil ofte vise seg langt på vei å stemme. Det er grunn til å tro at dette er et resultat av evolusjonen, siden evnen til å kunne ta beslutninger på mangelfullt grunnlag er av stor betydning i en rekke situasjoner. Noen ganger handler det om liv eller død. Satt på spissen er vi altså etterkommere etter dem med de beste fordommene.

Stans kritikerne!

Arbeiderpartiets maktarroganse

28.04.2013. Ap har funnet tilbake til den selvgode maktarrogansen: De representerer "de gode krefter i Norge" – og kritikerne de utidige nedbrytere av partiets verk, skriver professor dr.philos Rune Slagstad i et innlegg i Aftenposten (lenke tilføyd av HT):

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) henfalt i landsmøtetalen sist uke til "rene karikaturer av sine politiske motstandere", var Aftenpostens betimelig kritikk på lederplass 22. april.

[...]

Stoltenberg fortsatte sin besvergende formaning i en artikkel i Dagens Næringsliv 20. april med den megetsigende tittel "Stans svartmalingen": "Politikere fra høyrepartiene advarer igjen og igjen om krise ved sykehusene i et forsøk på å ramme Arbeiderpartiet. At de angriper oss er helt greit, men ser de ikke et kompetent personell, helsearbeidere, sykepleiere og leger, som gir oss et tilbud i verdensklasse?" Dette kunne jo vært besnærende om det ikke fremfor alt var helsearbeiderne selv som har slått alarm om forhold som langsomt underminerer et helsevesen "i verdensklasse" – med adresse til den kommersialiserende helseforetaksreform statsminister Stoltenberg og hans stabssjef Jonas Gahr Støre tok initiativ til i 2000.

[...]

Også Stoltenberg vil ha seg frabedt kritikk fra dem som ikke ser verden som statsministeren – det vil si en uvant enstemmig gruppe tidligere stridende helsearbeidere, uavhengige kritikere og en politisk opposisjon som bedriver "svartmaling".

Les Slagstads innlegg i sin helhet i Aftenposten.

Menneskelig DNA

Ikke så statisk som noen vil ha det til

27.04.2013. Europas genhistorie er kartlagt i ny rapport, den viser at DNA-et vårt plutselig forandret seg for 4500 år siden –Noe viktig skjedde, men vi vet ikke hva, sier ekspert, i følge NRK (lenke i original):

DNA fra nærmere 40 skjeletter funnet i dagens Tyskland har gitt forskere ny innsikt i Europas genetiske historie. Levningene, som er opp til 7.500 år gamle, bidrar til å bekrefte ting vi allerede vet, samtidig som de presenterer ekspertene for nye gåter.

– Det er fascinerende å observere menneske-DNA som utvikler seg i "sanntid", og å se spor etter dramatiske befokningsforandringer. Nå kan vi følge 4000 år med forhistorie, fra de første jordbrukerne fram til moderne tid, sier Wolgang Haak, rapportens hovedforfatter, til Physorg.

[...]

Forskerne bak rapporten sier at disse nøyaktig daterte DNA-sekvensene gir oss en unik mulighet til å gå i dybden på Europas demografiske historie.

– Vi kan ikke bare anslå befolkningstall, vi kan også med stor nøyaktighet si noe om evolusjonshastigheten på sekvensene, noe som gir oss en langt mer korrekt tidsoversikt over viktige hendelser i nyere menneskeevolusjon.

Les artikkelen i sin helhet hos NRK.

Forstillelse

Fra den pinlige virkelighetsfluktens teater

22.04.2013 (oppdatert 23.04.2013). I løpet av forrige helg og uken som gikk fikk offentligheten en ugjendrivelig demonstrasjon av at norsk innvandringspolitikk er økonomisk og sosial galimatias. Dette er det mange som har skjønt en stund, men med Finansavisens artikkelserie ble informasjonen tilrettelagt på en måte som ikke lenger etterlater noen tvil, og som gjør det umulig å si at man ikke forstod tegningen eller at denne ble risset opp av uvederheftige personer, skriver Christian Skaug i sin artikkel Fra den pinlige virkelighetsfluktens teater (min uthevelse):

Like interessant som selve formidlingen av denne kunnskapen, er tausheten makten har møtt den med. Og avledningsmanøvrene. Men begynner ikke dette å bli i overkant pinlig nå? For det er jo nå tydelig for enhver at vi har å gjøre med skuespill. Folk vet. Politikerne vet. Politikerne vet at folk vet. Folk vet at politikerne vet. Politikerne vet at folk vet at de vet.

Likevel skal det altså ikke snakkes om, omtrent som sex i Victoria-tiden. Verre: Man skal late som om virkeligheten er en helt annen. Idet Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen skuet frem mot stortingsvalget på landsmøtet, lot han i dag falle de følgende ord:

Vårt prosjekt er å sikre deg, unga dine og foreldra dine trygghet, muligheter og frihet — lik rett til velferd og arbeid for alle.

Den mest naturlige reaksjonen på noe slikt er jo bare rå latter. Fra de fleste personers munn ville det være svart humor. Velferden, arbeidet, tryggheten og mulighetene er som alle våkne nyhetslesere og samfunnsdeltagere vet blitt mer klassedelt enn noensinne, det er skjedd mens Ap har hatt makten, og masseinnvandringen er hovedårsaken. Så skal man altså sikre det som fortsatt masseinnvandring er garantert å undergrave. Man må åpenbart ha et ganske bra pokerfjes for å være partisekretær i Ap. Valget står mellom oss og fascisme. Han kunne like gjerne sagt at man blir blind av å masturbere.

Like fascinerende som forstillelsen er virkelighetsflukten: Endel fortsetter å servere halvferdige resonnementer som, hvis de blandes til en logisk usammenhengende cocktail, kan overbevise den som fortsatt ønsker å tro på myten om lønnsom innvandring.

[...]

Så er det noen som harselerer med Finansavisens beregninger og sier at det ikke er noe nytt. Hvilket forsåvidt er rett. Men det er som nytt er den glassklare anskueliggjøringen av det hele. Samt at fagpersoner har satt sitt profesjonelle rykte på spill for å foreta den. Man skal altså late som om det er ingenting når fagfolk blant journalister og statistikere går grundig igjennom oseaner av data og foretar beregninger, for til slutt å illustrere sine funn med at det offentlige får fire millioner i utgifter for hver ikke-vestlig innvandrer. Men det er alt annet enn ingenting. Det er et ualminnelig godt stykke formidling. Og det er skjedd i et klima hvor innflytelsesrike personer i årevis har gjort det de kunne for at slike beregninger ikke skulle være mulig.

Endelig er det dem som sier at det er stigmatiserende å fortelle folk at de er netto utgiftsposter. Og det er det også noe i. For uansett hva man finner, skal det ikke rettes noen politisk pekefinger mot enkeltpersoner. Men når det er tale om titusener av personer hvert år, i et land hvor det ikke fødes flere enn titusener i samme tidsrom, så er det ikke lenger mulig kun å se individuelt på saken. Politikken kan ikke la være å ta hensyn til ting som gjelder store grupper av mennesker. Det er derfor vi har statistikk. Statistikk er da også avledet av ordet stat. Man skal altså ikke henge ut noen for at de er netto mottagere av offentlige midler, men når det dreier seg om tusenvis av personer, går det ikke an å se bort fra hva det koster.

Les artikkelen i sin helhet på Document.

Jeg noterer ellers med interesse at stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) i sin dobbeltsidige artikkel Det finnes et samfunn (Klassekampen, 23.04.2013, side 12 - 13) kommer med et varmt forsvar av velferdsstaten, og bemerker:

Det tok så utrolig lang tid å skape verdenen vi lever i, og samfunnet vi bor i sammen. Men det trengs ikke mer enn et glimt av historien for å ødelegge det.

Nettopp!

Lippestad

Får tildels hard kritikk

22.04.2013 (oppdatert 12.05.2013). Morten Kinander, jurist og filosof i Civita, skriver blant annet følgende i Aftenposten-kronikken Et brudd på taushetsplikten:

Advokat Geir Lippestad har skrevet en bok om sin erfaring som forsvarer for Anders Behring Breivik. Ved lanseringen av den gir Lippestad oss et innblikk i advokat—klientforholdet i dette særegne advokatoppdraget. Det er gode grunner til at advokater sjelden skriver bøker om klientene sine. Det reiser nemlig dype advokatetiske problemstillinger. En advokat har en ufravikelig taushetsplikt, både ifølge Reglene for god advokatskikk og ifølge straffeloven. Det hadde vært interessant å vite hvorfor Lippestad ser ut il å mene seg fritatt fra disse reglene

Konfidensielle opplysninger
I henhold Reglene for god advokatskikk (RGA), er det en "overordnet og grunnleggende rett og plikt" for advokater å holde klientforholdet, og de opplysningene som fremkommer i den forbindelse, konfidensielle. Dette er fremhevet som selve grunnlaget for at vi kan ha en rettspleie hvor en klient kan stole på sin advokat. Hvis man ikke kan stole på advokatene sine, er det lite igjen av rettsstaten. Advokaten er og til og med i prinsippet avskåret fra å opplyse om selve klientforholdet, da selvfølgelig med unntak for selve rettsforhandlingene og andre tilfeller der det er i klientens åpenbare interesse at advokaten går ut i f.eks. media for å fremme hans synspunkter.

Lest i sammenheng er denne bestemmelsen kanskje den viktigste i hele advokatetikken. Som det heter i RGA pkt. 3.2: "Det er av sentral betydning for advokatens virke at klienter og andre kan gi advokaten opplysninger som advokaten er forpliktet til ikke å meddele videre". I utgangspunktet skal det altså være uaktuelt for en advokat å snakke om klientforholdet sitt til andre – også kolleger. Dette gjelder særlig dersom uttalelsene ikke er klarert med klienten, ...

[...]

Dette er oppsiktsvekkende, og det er dramatisk. Lippestad har prosedert på at hans klient er tilregnelig, men Behring Breivik er visstnok likevel intellektuelt sett på et barns nivå. Og det altså ifølge hans advokat, den eneste støttespiller som Behring Breivik kan tenkes å ha i hele verden, og som advokatreglene legger opp til at advokaten skal være. Hovedproblemet er, foruten Behring Breiviks rettssikkerhet, hva slags standard dette setter for hva advokater kan tillate seg i en offentlig sammenheng. Om prinsippene ikke gjelder alle, gjelder de i grunnen ingen.

[...]

Det er heller ikke bare advokatetiske regler som knesetter et strengt fortrolighetsansvar for advokater. Til alt overmål har lovgiver funnet det nødvendig å lage en egen straffebestemmelse i straffeloven § 144, som gjør det straffbart for advokater, psykologer, leger, prester, etc å videreformidle informasjon som er dem "betrodd i stillings medfør".

[...]

Spørsmålet er imidlertid hvor mange klienter som vil føle seg trygge på sine advokater hvis dette anses som advokatetisk holdbart.

Les Kinanders kronikk i sin helhet i Aftenposten. Se forøvrig drøftelse av denne kronikken i Anders Ulsteins artikkel En kritisk offentlighet?. Se også: Advokatforeningen ber Lippestad om en uttalelse (Aftenposten), Lippestad kan ha brutt taushetsplikten (Dagbladet), samt uttalelse fra Advokatforeningens hovedstyre.

Aftenposten

Sensurerte sine kritikere

22.04.2013. Et heller middelmådig stykke Fjordman-journalistikk i Aftenposten fikk så hatten passet av mange lesere. Det likte avisen såpass dårlig at man valgte å fjerne leserkommentarene. Mange av dem er imidlertid republisert av Document.

HonestThinking kommenterer: Dette er ikke bra. Vi får håpe denne tildragelsen har avstedkommet en og annen debatt internt i avisredaksjonen.

Ord delings syken

Tegn inger unn fanget og frem stilt av be gavede, kun skaps rike, inte ligente og inn sikts fulle skole ung dommer (gjort til gjengelig på Fjes bok av en sunn møring jeg skjenner).

20.04.2013 (opp datert på følgende dager). Ingen er per fekte, og vi be går alle noen skrive feil avogtil. Like vel er det van skelig å fri seg fra inn trykket av at det norske språket for faller (for det som folk bruker i hver dagen blir selv sagt alt for raskt god kjent som normert språk). Det går i surr med de/dem, han/ham, da/når, ennå/enda; og man sauser sammen kjøttkaker/skjøttkaker, kino/skjino, kjær/skjær, kjærlighet/skjærlighet, kjenne/skjenne, etc. Og ikke minst har den be ryktede ord delings syken bredt seg som en far sott i en år rekke. Dette med fører at mange har pro blemer med å kjelne mellom ord og uttrykk som faktisk betyr helt ulike ting, som for eks empel kone plager og koneplager. Her er noen andre kombi nasjoner jeg har rasket sammen for å illu strere poengene:

• Skjære deg og kjære deg.
• Skjenne på deg og kjenne på deg.
• Skjeve og kjeve.
• Skjeve kirurg og kjevekirurg.
• Skjære brett og skjærebrett.
• Til stand og tilstand.
• På stand og påstand.
• På følgende og påfølgende.
• For dom og fordom.
• Ung dommer og ungdommer.
• Bonde fanget og bondefanget.
• Fjern syn og fjernsyn.
• Luft slott og luftslott.
• Fyr stikker og fyrstikker.
• Dusj hode og dusjhode.
• Knipe tang og knipetang.
• Skyte skive og skyteskive.
• Himmel fallen og himmelfallen.
• Stjerne smell og stjernesmell.
• Lys kjegle og lyskjegle.
• Lyse staker og lysestaker.
• Stake fjær og stakefjær.
• Rør ledning og rørledning.
• Mat mor og matmor.
• Post kasse og postkasse.
• Bank boks og bankboks.
• Bokse mat og boksemat.
• Låve dør og låvedør
• Stue dører og stuedører.
• Plate spiller og platespiller.
• Spille dåse og spilledåse.
• Port vokter og portvokter.
• Pakke reiser og pakkereiser.
• Terreng sykler og terrengsykler.
• Stav hopper og stavhopper.
• Bane løper og baneløper.
• Radio sender og radiosender.
• Høy taler og høyttaler.
• Kun skap og kunnskap.
• Brød rister og brødrister.
• Brød baker og brødbaker.
• Steke panne og stekepanne.
• Øl brygger og ølbrygger.
• Brenne vin og brennevin.
• Slanke kurs og slankekurs.
• Okse slakter og okseslakter.
• Okse lever og okselever.
• Tog bytter og togbytter.
• Tann børster og tannbørster.
• Ananas ringer og ananasringer.
• Rygg plager og ryggplager.
• Kne skader og kneskader.
• Sprett rumpe og sprettrumpe.
• Henge pupper og hengepupper.
• Finger spill og fingerspill.
• Øre sus og øresus.
• Snus fornuftig og snusfornuftig.
• Grav alvorlig og gravalvorlig.
• Tasta tur og tastatur.
• Spise bord og spisebord.
• Leke hest og lekehest.
• Lese bok og lesebok.
• Henge køye og hengekøye.
• Røyk sopp og røyksopp.
• Tre stykker og trestykker.
• Klase bomber og klasebomber.
• Lomme regner og lommeregner.
• Lamme testikler og lammetestikler.
• Karikatur tegner og karikaturtegner.
• Ikon maler og ikonmaler.
• Billed hugger og billedhugger.
• Tak renner og takrenner.
• Grus tak og grustak.
• Peis kos og peiskos.
• Nese grus og nesegrus.
• Riv jern og rivjern.
• Slå brok og slåbrok.
• Fiske krok og fiskekrok.
• Over legen og overlegen.
• Under bart og underbart.
• Lav terskel og lavterskel.
• Bevisst løs og bevisstløs.
• Klore merker og kloremerker.
• Vår slipp og vårslipp.
• Sunn møring og sunnmøring.
• Fremmed ordbok og fremmedordbok.
• Skole lærer og skolelærer.
• Lærer skole og lærerskole.
• Vaske servant og vaskeservant.
• Språk vasker og språkvasker.
• Sær skriving og særskriving.

Og så videre i det u endelige. Flere av mine eks empler (samt ytter ligere en god del) er illu strert med artige bilder på en egen fjes bok side spesielt viet ord delings syken. Folk som strever med å trykke seg ut på den rette måten, kan dessuten bes øke web sidene til Astro nomer mot ord deling.

Og når vi først er i gang med litt språk røkt: Flertallsormen «informasjoner» bør unngås, selv om noen har 'vedtatt' at den kan godtas. Nevnte flertallsform bør unngås av den enkle grunn at den er ulogisk. Informasjon er ikke tellbar, hvilket innebærer at man ikke kan snakke om én informasjon, to informasjoner, mange informasjoner, osv. I stedet snaker vi om mye eller lite informasjon, mer eller mindre informasjon (derimot er det greit å bruke flertallsformen «opplysninger»).

Dette er helt analogt til at formen «informations» stort sett er bannlyst på engelsk. Og dessuten er det helt analogt til at vi har en rekke andre ord på norsk for hvilke samme regel gjelder (f.eks. støv, mel, sand og vann). Og dette av nøyaktig samme grunn som at informasjon heller ikke bør flertallsbøyes; nemlig at de enhetene de aktuelle tingene består av (hhv støv- og melfnugg, sandkorn, vannmolekyler og informasjonsbiter) er så små at de i praksis ikke kan telles. Dette er et område der mange journalister og medifolk bør skjerpe seg, og gå foran med et godt eksempel. Selv språkbevisste Aftenposten dummer seg ut på dette punktet av og til, se f.eks. her og her. Dette skjer ufattelig nok med velsignelse fra avisens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, som i dette spørsmålet har valgt å gjøre seg til regelrytter i stedet for språklogiker.

PS: Og hvis noen sier eller skriver «fem vann», da skyldes det neppe at det begynner å bli tomt i glasset. Derimot har vedkommende kanskje vært på tur i skogen.

Politisk korrekthet

Gjør seg gjeldende også i Danmark

14.04.2013 (oppdatert 19.04.2013). Folketingsrepresentant Marie Krarup (DF) har vært på offisiell tur til New Zealand med Forsvarsudvalget, og har nylig skrevet artikkelen Aldrig kan et folk forgå, som ikke vil det selv... i Berlingske Tidende, der hun reflekterer over sine opplevelser. Ikke minst følgende avsnitt har vakt bestyrtelse (lenker og uthevelse tilføyd av HT):

Her kommer jeg til det mindre civiliserede indslag i Forsvarsudvalgets besøg. Da vi kom til en flådebase blev vi nemlig ikke modtaget med håndtryk eller honnør af uniformerede mænd som sædvanlig. Nej, vi blev modtaget med et maori-danseritual, med en halvnøgen mand i bastskørt, der råbte og skreg på maori. Han udførte mærkelige ritualer og rakte tunge, mens vi så til og blev instrueret af en lokal om, at vi ikke måtte grine, og at vi efter hans brølekoncert skulle gå ind i maori-templet, hvor søofficererne ventede på os. Men de fik stadig ikke lov til at give hånd til os. Vi skulle igennem et langt ritual, der foregik på maori, hvor de nydelige, hvidklædte og europæisk udseende sø- officerer talte på gebrokkent maori og sang en sang, der lød som "Mariehønen evigglad" på maori - komplet med pædagog-guitar-akkompagnement. Jeg prøvede at fange søofficernes blikke under udførelsen af ritualet, men de så ned i jorden! Efter ritualet fik vi endelig lov til at hilse på officererne - men med næsegnidning - ikke håndtryk. Jeg skal hilse og sige, at man føler sig som en idiot, når man tvinges til at gnide næste med 10 europæisk udseende søofficerer. Stor var min taknemmelighed imod den ene fyr, der gav mig et smækkys på kinden i stedet for et næsetryk! Efter ritualet kunne vi slå over i engelsk og i det hele taget gå i gang med et civiliseret besøg. Dog beså vi lige maori-templet, der var udsmykket med gudeskikkelser med vrede ansigter og store erigerede penisser. Det er mig en gåde, at de stakkels søofficerer kunne udholde både ceremonien og omgivelserne.

Les artikkelen i sin helhet i Berlingske Tidende. Se også udenrigsminister Villy Søvndal (SF): Krarups udtalelser er en alvorlig sag, samt Hogne Øian: Forakt for maoriske kulturtradisjoner, er det virkelig "helt ok"?. Se dessuten Hans Rustads kommentarer på Document her, her og her.

HonestThinking kommenterer: Dette ser ut til å være en salig blanding av prinsippløshet, unnfallenhet og hykleri - eller ganske enkelt politisk korrekthet:

• Europeisk(e) kultur(er) kritiseres fra mange hold, og er dessuten under et stadig sterkere press fra stadig voksende minoriteter som mangler vilje og/eller evne til bli integrert i vestlige samfunn. Men vi skal liksom ikke ha lov til å forsvare vår egen kultur? Eller kritisere andres kultur? Hva er dette for slags hykleri? Dersom våre meningsbærende eliter på ramme alvor mener at våre forfedres forbrytelser i form av kolonialisering, slaveri og annet fratar oss retten til å stå opp for det vi mener er umistelige, vestlige verdier, og/eller kritisere andre, da får man si det rett ut. Så lenge denne typen premisser ikke åpent og ærlig gjøres rede for, opptrer man hyklerisk.
• Og hvorfor denne generelle deggingen for hårsårhet? Hvorfor er våre meningsbærende eliter så raskt ute med å beklage og unnskylde hver gang noen føler seg tråkket på tærne? Hvorfor ber man ikke heller sutrekoppene om å holde kjeft? Hvorfor minner man dem ikke ganske enkelt på at demokrati forutsetter ytringsfrihet, og at en og annen krenkelse og fornærmelse er en del av prisen å betale for å slippe å leve i et totalitært samfunn? Dersom maoriene ikke tåler at noen av oss finner enkelte av deres kulturuttrykk merkelige, unaturlige, upassende, støtende eller hva det nå måtte være, ja, da viser maoriene bare at de ikke passer inn i vestlige samfunn.
• Og - sist, men ikke minst - aner vi ikke her en viss dobbeltmoral? Dersom en muslim nøler med å håndhilse på en person av motsatt kjønn, da vil mange mene at det er noe man må respektere (selv heller jeg i retning av å mene det). Men dersom en kvinnelig folketingsrepresentant opplever det som ubehagelig å bli presset til å gnikke nese med rekke, mannlige offiserer i et fremmed land, da hyles det plutselig opp! Hva om det hadde vært en muslimsk, kvinnelig folketingsrepresentant (i stedet for en kristen) som hadde vært på offisielt besøk i New Zealand, og hun - med henvisning til islams koder for kontakt mellom kjønnene - hadde vegret seg for å gnikke nese med alle mulige menn; ville reaksjonene da ha blitt de samme? Jeg føler meg ikke overbevist. Inntil noen forklarer meg hvilket moralfilosofisk greip dette eventuelt henger på, forbeholder jeg meg retten til å mene at de aktuelle menneskene er noen gedigne hyklere; ynkelige, feige og selvforaktende hyklere. Fri og bevare!

Teori og praksis

Hvor bra går egentlig integreringen?

14.04.2013. Blant de illusjoner om Norge og innvandring som hyppigst forsøkes vedlikeholdt, er den om at innvandrere blir mer lik nordmenn med tiden. Når en fersk samfunnsvitenskapelig studie – kvantitativ, til en forandring – mer enn antyder at det kanskje ikke forholder seg slik, skulle man derfor tro at den ville bli gjenstand for en smule oppmerksomhet, skriver Christian Skaug i en artikkel på Document.

Filosofiske aper

Ikke høre - ikke se - ikke si

12.04.2013. Signaturen Mimisbrunnr hadde nylig nok en treffsikker og velformulert artikkel på Document (lenke og uthevelser tilføyd av HT):

Forholdet mellom handlinger og vitner, mellom aktører og tilskuere, er ikke alltid ukomplisert. Likevel: Grovt sett og oftest endres ingen hendelse av at noen observerer den eller taler om hva som skjedde, såpass vil de aller fleste voksne og velutdannede mennesker være enige om, i alle fall hvis vi holder oss over det kvantemekaniske resolusjonsnivået. Spesielt viktig er at ingen påvirkning gjør seg gjeldende bakover i tid.

Barn og tegneseriefigurer kan anlegge en alternativ virkelighetsforståelse: Misoppfatningen om at synsevnen beror på stråler som kommer ut av øynene og derfra treffer og omslutter begivenhetene, er en pre-vitenskapelig forestilling som gjentatte ganger er visuelt fremstilt i for eksempel Donald Duck; den åpner definitivt for at observanden kan påvirke det observerte, men er altså feil.

I det intellektuelle skumringslandet mellom religion, mystikk, poesi, politikk og virkelighet treffer man innimellom på formuleringer og holdninger som antyder en uklar forståelse av forholdet mellom realitet og observasjon på linje med den som finnes blant Andebys beboere. Jeg tenker dels på halvveis paradoksale, liksom-buddhistiske spørsmål av typen hva mon lyden er av én hånd som klapper, men også på det noe mindre verdensfjerne: Hvordan lyder et tre som faller i en skog der ingen lytter? Formulert på en annen måte og tilpasset det moderne informasjonssamfunnet: Hvis ingen registrerer det som skjer, skjer det da noe? Kan handlingers innhold omintetgjøres ved at man fortier dem? Sagt litt rundere og mer generelt: Hva slags status har gjerninger som ikke bevitnes av noen, eller der ingen i etterkant åpner munnen og forteller hva de hørte og så?

En deltager i Vårt Lands diskusjonsforum Verdidebatt trakk for noen uker siden fram et eksempel med betydelig samtidspolitisk brodd: Dersom ingen erkjenner at en lavgradig krig føres mot opprinnelsesbefolkningen i et land (tenk deg indianere og aboriginer i Amerika og Australia på 1800-tallet eller velg ditt eget eksempel fra vår egen tid, for eksempel at folket mot sin vilje gradvis endres til noe annet enn det var, til noe det ikke ønsker å bli), men ingen registrerer hva som skjer, langt mindre gir det oppmerksomhet etter fortjeneste i relevante medier, er da krigen virkelig?

[...]

Det jeg har i tankene, er samfunnets motvilje mot å se viktige, men akk så ubehagelige, utviklingslinjer i tiden, mot å lytte til stemmer som taler utenfor den rådende politiske konsensus, samt mot å si og gjøre det som skulle vært sagt og gjort i sammenhengen. Parallelt med uviljen mot selv å høre, se og tale går en understrøm av aggresjon mot dem som ikke innordner seg, som motsatt maktens kvinner og menn ikke ser bort, holder seg for ørene og lukker munnen til rett tid og i rett sammenheng. Sinnet kan bli betydelig mot den som ikke stilltiende følger den offentlige regien, men sier at keiserne går uten klær. Det finnes i alle maktstrukturer en lang tradisjon for å hundse domsprofeter og skyte mot pianister, også hos oss.

[...]

Overfallsvoldtekter i byene skyldes nesten utelukkende forbrytere fra de ovennevnte områdene, særlig menn fra Midtøsten og Afrika. Det er alminnelige norske kvinner og jenter, våre døtre og søstre, som er ofrene. Mange av dem får livet ødelagt. Hadde ikke gjerningsmennene vært her, så hadde det ikke skjedd. Dette er en erkjennelse politikerne må leve med, så konkrete er konsekvensene og det politiske ansvaret, enten de våger å innse sammenhengen eller ikke.

[...]

Hva mer er: Terroren og volden forsvinner ikke ved at man vier den uproporsjonerlig liten oppmerksomhet på NRK og i Aftenpostens og andre store avisers spalter. Mens jeg sitter og skriver, meldes det i et kort innslag at 7 europeere er drept av sine islamistiske kidnappere. Samtidig leser jeg i en unnselig avisartikkel på en av midtsidene at det i Nord-Nigeria stadig oppleves angrep fra militante islamister og at minst 729 drap som følge av slike angrep fant sted bare i 2012. Dette er bare små eksempler, listen kunne gjøres mye lengre og fyldigere.

[...]

Å sminke eller skjule sannheten i håp om at ting mirakuløst skal «gå seg til» bare ingen snakker om det som alle ser, bare ingen forstyrrer liksomidyllen, er ingen farbar vei. La meg i sammenhengen trekke fram et tidlig (1902) Maxim Gorky-sitat fra lenge før forfatteren var blitt omfavnet av bosjevikisk statsmakt og gjort stuevarm og tam med Lenin-ordener og privilegier, nemlig fra teaterstykket «På bunnen»: «Sannheten er den frie manns gud!»

En mann med betydelig større etisk tyngde, Vaclav Havel, sa det på følgende måte: «Å være opposisjonell er å forsøke å leve i sannhet». Det formuleres ikke tydeligere enn som så.

Sannheten er ofte ubehagelig, iblant endog farlig. Men det er enda farligere å se bort fra den. Ingen har rett til å skjule sannheten for menneskene den angår, enten de er enkeltindivider med menneskelige sykdommer eller borgere utsatt for farlige samfunnsomveltninger. Vi er frie kvinner og menn, ikke vegrende aper, og vi har krav på relevant, usminket informasjon. Til friheten hører evnen og retten til å se, høre og tale uten innskrenkninger, og ganske særlig om innvandring, politikk og religion. Disse rettighetene er umistelige.

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

Overgrepssyndromet

Preger norske medier

12.04.2013. Daglig er det reportasjer om overgrep mot romfolk, asylsøkere, kvinner, barn, innvandrere og andre utenlandske grupper, som palestinere i Midtøsten. Vi kan kalle det overgrepssyndromet, skriver journalist Arnt Folgerø i en kronikk i Aftenposten:

Den nå så beryktede NRK-reportasjen om den straffedømte romkvinnen er unisont fordømt av hele det journalistiske etablissementet. Og NRK fikk også nylig knusende kritikk fra sitt eget publikumsråd, Kringkastingsrådet. I likhet med en nærmest samlet journaliststand mener rådet at reportasjen aldri skulle vært sendt. Men for alle kritiske stemmer gjelder det at reportasjen kun ses som en enkeltstående glipp.

NRK-reportasjen var ingen glipp, men resultat av sterke ideologiske føringer og strømninger som gjennomsyrer hele det norske journalistlauget. Journalistikk på linje med romkvinne-reportasjen er på flere områder snarere regelen enn unntaket i norske medier. Men det merkes ikke fordi journalistene og opinionen er indoktrinert til ikke å oppdage noe galt i reportasjer på områder i det norske samfunnet som er unntatt fra kritisk, journalistisk behandling.

Rammet av ovegrepssyndromet
Romkvinne-reportasjen grep rett inn i et av disse betente unntaksområdene i norsk journalistikk, nemlig ”uskylden” til de enkeltindivider eller de gruppene som er utsatt for ”overgrep”. Det vi kan kalle overgrepssyndromet i det norske samfunnet, er sentralt i den medieformidlede norske virkeligheten.

Dette syndromet manifesterer seg daglig i reportasjer om overgrep mot romfolk, asylsøkere, kvinner, barn, innvandrere og andre utenlandske grupper, som palestinere i Midtøsten.

[...]

Overgrepsutsatt
Mediene og store deler av opinionen har altså adoptert ”humanelitens” forståelsen av romfolket som en overgrepsutsatt gruppe som kan stå foran sitt Holocaust. Og den som utsettes for overgrep, kan ikke være kriminell, den kriminelle er jo overgriperen, slik som i romkvinne-reportasjen der det norske rettsvesenets dom ble fremstilt som et overgrep mot ei kvinne som bare hadde fulgt sitt folks kultur og levevis.

Reportasjen var et resultat av en samfunnsforståelse som gjennomsyrer de mest artikulerte lagene i det norske meningssamfunnet. Reportasjens mål og mening var å vise at det norske rettsvesenet hadde begått et overgrep mot en ”uskyldig” kvinne fra et ”uskyldig folk”. Slik skulle NRK stadfeste det norske overgrepssyndromet, et sentralt element i den norske human-elites og den politiske venstresidens ideologi med journalistikkens tyngste skyts, nemlig å skandalisere ”makten”.

[...]

Politisk korrekthet
Ved et ”arbeidsteknisk brudd” på det journalistisk grunnprinsippet som sier at man skal ha med de elementene som er viktig for en saklig fremstilling av et emne, skulle NRK-reportasjen tjene som et ideologisk utspill til gavn for bestemte politiske interesser i en svært opphetet politisk diskurs.

Men slike brudd på denne journalistiske grunnregelen manifesteres daglig i norske medier med den største selvfølgelighet på områder som har å gjøre med asylpolitikk, bistandspolitikk, innvandringspolitikk og samfunnsøkonomi. Dette er områder der den politiske korrektheten har skaffet seg et moralsk monopol ved å avfeie kritikk med beskyldninger om inhumanitet, fascisme og rasisme.

I dette ideologiske landskapet kan meningseliten drive sitt liksomvirkelighets-teater med en stor og ”avpolitisert”, middelklasse som publikum, en klasse hvis samfunnsengasjement stort sett dreier seg om villa- og hyttepriser, biler og bikkjer og frykten for ikke å få katten i hus før det blir mørkt.

Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.

Rød offentlighet

Blå virkelighet

10.04.2013. Dansk filosof etterlyser kritikk fra høyre. Og skytes straks ned fra venstre, skriver Marit K. Slotnæs på kommentarplass i Morgenbladet (mine uthevelser):

Fire av fem danske journalister stemmer til venstre for midten, og dette avspeiler seg i alt fra ordvalg til valg av emner og vinkler. Det betyr ikke at høyresiden ikke slipper til i mediene, men at det normative grunnlaget for journalistikken er rødt. Selv om det de siste ti årene er skrevet titusenvis av historier om offentlige nedskjæringer i Danmark, har den offentlige sektoren vokst ganske markant hvert eneste år. Journalistenes fortelling om «nedskjæringspolitikken» er ikke resultatet av en venstreorientert vinkling, skriver Selsing, men av en venstreorientert løgnhistorie. Journalistene pådytter danskene et falskt verdensbilde, fordi deres eget verdensbilde er rødt. Medieklassen lager nyheter til og for seg selv. Halvparten av befolkningen finner ikke den virkeligheten de ferdes i, representert i nyhetsbildet.

[...]

Selsings kritikk er ikke bare en medie-kritikk. Det røde verdensbildet er ikke begrenset til pressen, men omfatter hele offentligheten, mener hun. Høyresiden kjenner venstresidens verdier godt, fordi de har møtt dem i barnehagen, i klasserommet og den offentlige delen av arbeidslivet. Venstresiden derimot, forstår ikke høyresidens verdier, fordi de aldri møter dem. Det som antagelig skurrer mest i Selsings perspektiv, for den tradisjonelle venstresiden, er at det å kritisere offentlig politikk skulle være det samme som å kritisere venstresiden. Er det virkelig venstresiden staten representerer?

Den siste Medieundersøkelsen viste at nesten syv av ti norske journalister stemmer på venstresiden, og at nesten ingen stemmer Frp og KrF. Hver gang samfunnsforskeren Asle Toje ytrer seg i en avis, blir det opplyst at han en gang har vært rådgiver for Frp. Hvorfor får vi aldri vite hvilke politiske sympatier alle de andre samfunnsforskerne har?

[...]

Å gi høyresiden monopol på å tegne bildet av virkeligheten, i motsetning til en rødglødende og realitetsvegrende venstreside, er for enkelt. Men å avfeie kritiske røster mot alt fra pressens venstrevridning over offentlig ensretting i familiepolitikken til overformynderi i helsepolitikken som vrøvl, er heller ingen god strategi. Hipstersosialisme – forstått som et ferdig tegnet sosialt kart der alle hendelser kan plasseres uten hensyn til fakta – er den jorden ekstremismen gror i. Å ekskludere store befolkningsgrupper fra offentligheten og avvise deres oppfatninger og verdier som mindreverdige, er å utelukke dem fra fellesskapet. Verdikampen utkjempes i språket, i evnen og muligheten til å gjøre rede for seg. Når rommet mellom det selvsagte og det utenkelige – mellom det som alle sier, og det ingen kan si uten å bli utdefinert – skrumper inn og forsvinner, er det alvorlig. For det er i dette rommet demokratiet utfolder seg.

Les artikkelen i sin helhet i Morgenbladet.

Realfag

Fremdeles koketterer noen med sin ignoranse

10.04.2013. Sunniva Rose er rosablogger og doktorgradsstipendiat i kjernefysikk. Mangelen på kunnskap om realfag er et demokratisk problem, skriver hun i en kronikk i Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Roses kronikk treffer etter min mening spikeren på hodet. Den skrikende mangelen på realfaglig kompetanse, for eksempel blant journalister, blir i ytterste konsekvens et demokratisk problem.

Frie ytringer

Har sin pris

10.04.2013. Omstridte ytringer har kostnader, frie debatter er risikabelt. Dét er lett å glemme i ytringsfesttalene. Les Knut Olav Åmås' kommentar i Aftenposten.

Nordisk forbrystring

Noe har virkelig gått galt i Sverige

10.04.2013. Bak de svenske skjellsordene skjuler det seg en desperasjon over at det monopolet man har hatt på å beskrive virkeligheten er i ferd med å rakne, skriver Thorgeir Kolshus, spaltist i Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Etter i mange år å ha hevdet at ett eller annet er spik, spenna gæernt i vårt kjære naboland, er det oppmuntrende å se at dette er en virkelighetsoppfatning som deles av stadig flere.

NSB

Bør tenke mer offensivt i Asker og Røyken

08.04.2013. NSBs store ruteomlegging i desember 2012 har fått virkninger som går på tvers av overordnede målsetninger for Asker og Røyken-regionen (den såkalte Spikkestadkorridoren). Her bør NSB etter min mening tenke mer offensivt. Se VD-artikkel om Spikkestadbanen.

Svensk mangel på ytringsfrihet

Selv forskningsbasert informasjon er bannlyst i mediene

05.04.2013. I en intervju i Dagens Eko konstaterar nationalekonomen Assar Lindbeck att Sverige inte är rustat för en stor invandring och att vi går mot en situation där Sveriges kommuner inte kommer att klara vare sig att ordna bostäder eller arbete åt invandrarna. Han har rätt. Svenska politiker har tappat kontrollen över invandringen. Kostnaderna skenar, bostadssituationen är desperat, arbetslösheten växer och segregationen är närmast dramatisk. När Tobias Billström, som enda politiker i regeringen, antyder att ”vi måste diskutera volymerna”, dvs. invandringens storlek, möts han av massiv mediekritik och får inte ens stöd av sin partiledare. Det finns bara en möjlig slutsats. Om inte den utveckling som beskrivits ovan bryts kommer Sveriges status som välfärdsland snart att tillhöra historien. Allt detta beskriver vi detaljerat i vår bok som kommer ut i mars och som tar upp den ytterst kritiska situation som den omfattande asyl- och anhöriginvandringen försätter vårt land i.

Slik lyder sammendraget av artikkelen Sverige klarar inte invandringen, skrevet av Karl-Olov Arnstberg, professor i etnologi, og Gunnar Sandelin, sosionom og journalist. Artikkelen har imidlertid blitt avvist i tur og orden av DN Debatt, Göteborgs-Posten, Svenska Dagbladet og Sydsvenska Dagbladet.

Sverige

Åttedobling (!) av voldtekter begått av ungdom

05.04.2013. Personer som är yngre än 18 år misstänks allt oftare för grova brott, visar en ny sammanställning. Sedan slutet av 1990-talet handlar det om dubbelt så många rån som unga misstänks för, och betydligt fler narkotikabrott och våldtäkter. Men de grövre brotten är det däremot allt fler unga som misstänks för. Rån och grova rån har mer än fördubblats från drygt 220 misstänkta brott till 520. Narkotikabrotten femfaldigats, och våldtäkter mer än åttafaldigats. Det här visar en sammanställning som nyhetsbyrån TT gjort med hjälp av siffror från Statistiska Centralbyrån och Brottsförebyggande rådet. Det er Sveriges Radio som melder dette.

E39

Bør vi bruke 150 milliarder på å gjøre den fergefri?

01.04.2013. Regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen går inn for utbygging av fergefri E39. Det er i og for seg en utmerket målsetning, men hva slags prioriteringer ligger egentlig til grunn for vedtaket? Les min VD-artikkel om saken.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

Sitat

Lippestads problem er at han snakker der han skulle tie, mens media tier der de skulle snakke.

Anders Ulstein, En kritisk offentlighet?, Document, 22.04.2013

Å svekke folk sine utsagn gjennom å mistenkeliggjøre eller bannlyse deres politiske ståsted er debattmessig grovt usaklig.

Ben Økland diskuterer Vårt Lands intervju med Tor Bach (se nedenfor), Verdidebatt, 20.04.2013

[Tor Bach, redaksjonssekretær i magasinet Vepsen,] mener ekstreme synspunkter normaliseres ved at ekstreme personer har fått større plass i avisdebatten.
- Redaktørene hyller sin egen ytringsfrihetsfundamentalisme. Man behandler ekstreme synspunkter som verdifulle, normale meninger. Redaktørene preges av en fullstendig udokumentert tankegang om at dersom man setter disse meningene på trykk, vil det hindre vold.
Bach peker ut Aftenposten som versting.
- De lar de villeste raseteoretikere og konspirasjonsteoretikere slippe til på kronikkplass. Kritikere stemples som motstandere av ytringsfriheten. Man har et tungt ansvar hvis man normaliserer ekstreme synspunkter fra mennesker som mener at afrikanere er mentalt tilbakestående, at europeere er genetisk mer høyverdige og at muslimer er her for å overta landet.

Aftenposten refses av ekstremistjeger, Vårt Land, 19.04.2013

Rasistisk er lettare; det kan definerast: meiner du at visse menneskegrupper står over andre, er du rasist. (Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.)

Professor Sylfest Lomheim, i sin faste språkspalte i Klassekampen, 17.04.2013

Uansett hvilken side av det ideologiske spekteret meningene måtte komme fra, er det takhøyde for dem i Aftenposten – enten skribentene heter Amal Aden, Magnus Marsdal, Bjørn Stærk eller Mohammad Usman Rana.

Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør, Aftenposten, 13.04.2013

Drep forestillingsevnen, lobotomér hjernen, kastrér og operér! Bare da kan kjønnene bli like. Inntil da må vi leve i naturens demoniske turbulens.

Camille Paglia, sitert av Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 16

Feminismen har overskredet sin egentlige misjon om å søke politisk likhet for kvinner, og har endt opp med å avvise omstendighetene, det vil her si den menneskelige begrensningen som ligger i naturen eller skjebnen.

Camille Paglia, intervjuet av Birgitte Hiutfeldt Midttun, Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 19

Det genetiske vrøvlet til Ole Jørgen Anfindsen og andre er i vår tid avvist som uvitenskapelig vissvass.

Ben Økland, Grenseløst sludder, Verdidebatt, 02.03.2013

Politisk ekstremisme er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

John Olav Egeland, Det ekstreme venstre, Dagbladet, 11.02.2013

Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme [sic] høyresida, står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.

John Olav Egeland, En ekstrem konkurs, Dagbladet, 06.06.2012

De har ekstreme meninger, men de er ikke syke av den grunn.

Annemarte Moland, introduserer fire av vitnene i Breivik-saken for seerne, NRK, 05.06.2012

Nordmenn er ikke så fordomsfulle som du, Strømmen og Gule later til å tro: nordmenn aksepterer de fleste, men vi aksepterer ikke tilbakestående verdisystemer og verdensanskuelser og spesielt ikke anskuelser som institusjonaliserer jødehat, homohat, kvinneforakt og forakt for annerledes tenkende.

Kommentar av innsenderen Filosofen, på Olav Elgvins blogg Muslimprosjektet

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Twittermelding fra Simon Fors (vänsterpartistisk lokalpolitiker), sitert av Avpixlat

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommeri i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon Magazine)

- Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?
- Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater.

Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012

Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Inga Bejer Engh, til Vårt Land (side 28), 01.12.2012

Kristendommen er en viktig del av det å være norsk. Den skal selvsagt ha særfordeler. Hvis innvandrere ikke tåler å se en kirke, har de bosatt seg i feil land.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Det moderne liv og det å være kristen er en meget god kombinasjon. Vi trenger alle et ankerfeste.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte, Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Sommeren i gresset,1956

Endelig tillegger hun meg et medansvar for terrorangrepet 22. juli, ettersom mine «ekstreme posisjoner» fikk begeret til å renne over hos Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare tvilsomt, Lily [Bandehy], det er nedrig og sjofelt. Ekkelt er det.

Thomas Hylland Eriksen, Bandehys misforståelser, Aftenposten, 24.11.2012

Stick härifrån, ni har ingenting här att göra, det här är vårt område.

Politikvinnen Biljana (som ikke vil oppgi sitt etternamn, og som havnet i bakhold i sommer og fikk en stein kastet i ansiktet) forteller Sveriges radio om holdningen hun og hennes kollegaer møter hos innvandrerungdommer i Rinkeby. Polisbilar får förstärkta rutor efter stenkastning, SR, 07.11.2012

[Selv om] det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer [så er bekymringen for utviklingen av no-go-soner og lignende] blåst ut av alle proporsjoner.

Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, side 100 - 101

Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre

Kjell Magne Bondevik, til Søndagsavisa (NRK P2), 23.09.2012, sitert på Verdidebatt av Hans-Petter Halvorsen

Markus Lindholm er en av de mange kloke biologene som ikke tror at evolusjonslæren umuliggjør all humanisme. [...] Til slutt drøfter Lindholm sosialdarwinismen - biologenes forsøk på å drive politikk. Rasehygiene, skallemål og genetisk forfall der hvor de fattige (og derfor dumme) formerer seg i større hastigheter enn de rike og veltilpassede (og derfor intelligente). Innvandringsdebatten har lenge hatt en brun understrøm av biologisk amatørskap.

Trond Berg Eriksen, Darwin korrigert, anmeldelse av Markus Lindholms bok Evolusjon - naturens kulturhistorie, Aftenposten (Kultur, side 12 - 13), 16.09.2012

Det er viktig å påpeke at 'problemene' primært har å gjøre med fordommer i majoritetsbefolkningen, ikke egenskaper hos innvandrere. Men problematiske sider ved noen innvandreres livsstil, begrunnet i tradisjon, må også tas opp. På en ryddig måte.

Ragnar Næss, Venstresidens utfordringer, Klassekampen (side 23), 29.08.2012

Uten tvil passer biologiske forklaringer som hånd i hanske til Anfindsens univers, der etnisk nepotisme, genetiske allianser, raseforskjeller og husmødre er sentrale ingredienser.

Markus Lindholm, Biologi i farlig selskap, Morgenbladet, 23.08.2012

Hva betyr så dette? Det betyr at Norge er en del av Europa, Europa er en del av verden - om vi vil det eller ikke. Vi er en privilegert del, og det er ingen spesiell grunn til at vi skal være det, bortsett fra at vi har olje.

Elisabeth Reehorst, Å forholde seg til virkelighet, Klassekampen (side 22), 08.08.2012

Javel, ja. Det hører vel til sjeldenhetene at lett identifiserbare, hardtarbeidende, presumptivt
seriøse fagpersoner i Statistisk Sentralbyrå blir utpekt som rene sjarlataner i en norsk rettssal? Og med påfølgende oppfordring til granskning og evnt etterforskning av samme personer? Dette presterte den noble Anfindsen å gjøre til et hovedpoeng i sin "sakkyndige" erklæring. Han ga seg ikke med det. Han forsøkte også å frata to psykiatere deres faglige integritet, ved å komme med eventyrlige påstander vedrørende deres intensjoner og metoder.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 11.07.2012

En har selvfølgelig hatt allverdens tålmodighet med en presset Anfindsen, som antagelig har forsøkt å gjøre seg tilforlaterlig seriøs, i et, etter mitt syn, flaut patetisk latterlige [sic] innlegg i en av landets viktigste rettssaker.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 08.07.2012

Afindsen har vel tidvis vært sykelig opptatt av raser og IQ. Og nå fossror han og forsøker å fremstå som konstruktiv samfunnskritiker. Men den mannen har da i lang tid vært med på å piske opp en anti-islamsk stemning her i landet. Som for enkelte aktører i miljøet endte ut i tidenes terrorhandlinger med 77 drepte nordmenn. Hvorfor slippet VG denne brunsvidde apekatten til med innlegg?

Svein Olsen, kommenterer VG-innlegget Må ha mye flaks, 14.06.2012

Ervegullet som vart sanka
må du ikkje byte bort.
Lat oss halde høgt i ære
det som fedrane har gjordt.
Gløymer vi den gilde eie
skal vi nok ein gang bli var,
at vårt eige tun vi skjemde,
da det Norske ut vi bar.
Lat oss ikkje forfedrane gløyme
under alt som me vender og snur,
for dei gav oss ein arv til å gjøyma,
større enn nokon vil tru.

Veggdekorasjon, Værtshuset Bærums Verk (Norges eldste spisested), avlest 06.10.2011

Jeg tror det er uheldig for et demokratisk samfunn når det blir for stor avstand mellom hva folk tenker i sitt stille sinn og hva de våger å si offentlig.

Øyvind Brun Andersen, Å bygge et samfunn på kjærlighet, Verdidebatt, 25.05.2012

Det er ingen tvil om at norsk presse er venstrevridd, og det er slett ikke uproblematisk.

Åshild Mathisen, kommentator, Offerets makt, Vårt Land, 18.05.2012

Straffen har noe av den samme funksjonen som tilgivelsen. Dette sier den tyske filosofen Hannah Arendt med erfaringer fra rettsoppgjøret mot nazismen. Både straff og tilgivelse har som mål å sette en stopper for onde handlingers iboende og destruktive langtidsvirkninger.

Paul-Otto Brunstad, Terroristen - en av oss, Vårt Land, 27.04.2012

Jeg er kulturmarxist og stolt av det. Jeg ønsker innspill fra andre kulturer velkommen. Jeg ser at vår kultur er et resultat av mange, og at mangfoldet gjør oss sterkere. Andre kulturer vil aldri kunne overkjøre norsk kultur, for vår kultur er i konstant endring.

Bjørn Ihler, Jeg, en kulturmarxist, Aftenposten, 25.04.2012

Anfindsen påpeker at afrikanere ikke har oppnådd den vestlige sivilisasjons utviklingsnivå. Dette er selvfølgelig riktig. Men, det tok altså ca 100.000 år (eller noe slikt) før mennesket klarte å etablere slike sivilisasjoner (som vi kjenner dem). Å avslutte dette "kappløpet" i dag, i vår tid, og bruke "foto-finishen" for å definere enkelte folkegrupper som etternølere, og derfor, pr def, som intellektuellt inferiore, er selvfølgelig ikke holdbart. Om afrikanere skulle bruke to-fem-eller titusen ekstra år på denne utviklingen (eller en som ligner), ville det selvfølgelig ikke være signifikant ulikt.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 07.03.2012

Og i det lange løp er vi alle døde. Det må jo også være noen grenser for hva vi i dag skal gjøre for å hindre at etniske nordmenn forsvinner fra jordens overflate. Det er ikke slik at vi eller noen annen «rase» eller etnisk gruppe kan ha noen garanti for at «vi» alltid vil eksistere. Det er faktisk en kjempeforskjell på å skulle hindre en etnisk gruppe i å bli assimilert/homogenisert inn i den større menneskeheten, og å skulle hindre klimaendringer – som vitterlig kan true hele menneskehetens livsgrunnlag. Jeg synes Anfindsen burde bekymre seg mer om klimaendringene enn om den «norske rases» overlevelse.

Lars Gule, Verdidebatt, 28.02.2012

[Jeg har] bevist at Gud ikke eksisterer. Det er enkelt, og jeg vet hva et bevis er.

Arve Meisingset, Verdidebatt, 26.02.2012

En trenger ikke brenne bøker for å ødelegge en kultur. Bare sørg for at mennesker slutter å lese dem.

Ray Bradbury (via radikal.net)

Konklusjonen rettspsykiaterne drar rammer alle høyreekstreme. Hvis Breivik er gal, er alle med samme politiske holdninger gale.

Tor Bach til Vårt Land, 03.12.2011

Endelig!

Manuela Ramin-Osmundsen (på Shoaib Sultans FaceBook-side, 01.12.2011) kommenterer Dagsavisens beslutning dagen før om å slette fra Nye Meninger mitt innlegg Rasisme og moralfilosofi, med den begrunnelse at det var rasistisk

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.