HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Har en direktør som snakker usant
30.03.2016 (oppdatert 03.04.2016). Noe er alvorlig galt når vestlige eliter stadig velger å si ting som ikke stemmer for å forsvare sine ideologiske kjepphester. Slik innleder jeg mitt VD-innlegg Nobels Fredssenter snakker ikke sant:
Liv Tørres er, ifølge Wikipedia, «en norsk forsker, politiker og humanitær leder. Hun er direktør ved Nobels Fredssenter fra januar 2016. Tørres var generalsekretær i Norsk Folkehjelp fra 2011 til 2015. Hun tok doktorgrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2000.»
Tørres har altså en solid bakgrunn, både i form av studier og erfaring. Når hun uttaler seg i offentligheten burde vi kunne forvente at hun er etterrettelig. Særlig burde vi kunne forvente dette når hun uttaler seg på vegne av Nobels Fredssenter (som er «opprettet ved vedtak i Stortinget»). I dagens Aftenposten velger hun, i et tilsvar til Helge Lurås, dessverre å si ting som ikke stemmer.
Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, hadde nylig kronikken Innvandringsevangeliet går mot slutten på trykk i Aftenposten. Der spør han blant annet: «Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander?»
Dette har fått Tørres til å se rødt, og i dagens Aftenposten svarer hun Lurås i innlegget Dommedagsprofeti om innvandring, der vi blant annet kan lese følgende:
«Grobunn for ekstremisme og terror finner vi i utenforskap, parallellsamfunn og manglende integrering, ikke i antallet innvandrere. [...] Lurås mener terroren skyldes et stort antall innvandrere, men det er faktisk ikke mange som kommer, sett i forhold til migrasjon internasjonalt, størrelsen på den norske befolkningen og våre ressurser. Det er heller ikke antallet som er viktig, men hvordan de blir tatt imot.»
Til dette er det bare én ting å si, nemlig at Nobels Fredssenter, ved sin direktør, ikke snakker sant.
For det første viser all erfaring at antallet migranter som kommer til et land faktisk har betydning for integreringsprosessen. Hovedårsaken til at f.eks. Sverige og Belgia har betydelig større problemer enn Norge, er ikke at vi nordmenn er så mye bedre enn svensker og belgiere på å ta imot og integrere innvandrere; den viktigste grunnen til at det svenske og belgiske samfunnet er i ferd med å bli ødelagt, er at de har tatt imot for mange innvandrere på for kort tid.
For det andre kan hvem som helst resonnere seg frem til at det er nødt til å være en sammenheng mellom integrering og antall migranter. La oss gjøre et lite tankeeksperiment.
Hvordan ville forholdene bli her i landet dersom vi f.eks. skulle ha tatt imot ti millioner pakistanere i løpet av en passende tidsperiode (la oss si tjue år), uten nevneverdig innvandring fra andre land i samme tidsrom? Vel, da ville Norge ha begynt å ligne svært mye mer på Pakistan enn hva det gjør i dag - både på godt og vondt; både gode og problematiske sider ved norsk kultur ville formodentlig ha blitt neddempet, samtidig som både gode og problematiske sider ved pakistansk kultur ville ha blitt forholdsvis dominerende. Herunder ville de religiøse konfliktene som i dag rir Pakistan som en mare (både mellom muslimske grupper, samt mellom muslimer og andre, ikke minst kristne) etter hvert sette et stadig sterkere preg på Norge.
Forøvrig er det velkjent fra migrasjonsforskning (og dessuten noe enhver selv kan tenke seg frem til, i hvert fall om man blir gjort oppmerksom på problemstillingen) at jo større en gruppe immigranter er, desto mindre behov har de for kontakt med andre enn sine egne i det nye samfunnet der de har slått seg ned. Altså blir integreringsprosessen direkte påvirket av hvor mange migranter som kommer til et land. Selvsagt gjør den det!
Demokratiet bygger på den implisitte forutsetning at representanter for byråkratiet, offentlige organisasjoner, og så videre (samt selvsagt helst også politikere) skal bestrebe seg på å snakke sant. Det motsatte bidrar alltid til å underminere den tilliten som må finnes mellom folk og elite i et velfungerende demokrati. Det er derfor alvorlig at direktøren for Nobels Fredssenter (som altså er opprettet av Stortinget) velger å servere påstander som åpenbart ikke stemmer for å fremme en ideologisk agenda! Det er såpass alvorlig at jeg mener det bør vurderes om hun er skikket til å fortsette i stillingen.
Hennes feilaktige fremstilling i Aftenposten føyer seg dessverre inn i et mønster av behagelig svada som vestlige eliter ved mange anledninger har gjort bruk av (selv om noen av disse påstandene etter hvert er såpass grundig avslørt at mange nå kvier seg for å gjenta dem). For eksempel:
- Islamistisk terror har ingen ting med islam å gjøre.
- Nordmenn vil ikke bli en minoritet i Norge i overskuelig fremtid.
- De biologiske forskjellene mellom kvinner og menn er insignifikante (unntatt de som har med reproduksjon og amming å gjøre).
- De aller fleste migrasjonsrelaterte problemer/utfordringer har primært med sosioøkonomiske forhold å gjøre; etnisk-religiøse motsetninger er av underordnet betydning.
- Og så videre.
Den stadig bruken av denne typen mer eller mindre 'hvite' løgner (som jo har til hensikt å hindre debatt om sensitive, men viktige, problemstillinger) er et alvorlig problem.
Les innlegget, samt delta eventuelt i debatten, på Verdidebatt.no (artikkelen er senere blitt republisert på Document.no)
PS: Tørres solide bakgrunn, kombinert med den komplett innlysende observasjon at antall innvandrere har betydning for integreringen, gjør at jeg forkaster hypotesen om at hun bare er inkompetent; så inkompetent nekter jeg å tro at hun kan være. Jeg tror hun vet utmerket godt at hun sier ting som ikke stemmer.
Sex anlagda bränder – på två timmar
28.03.2016. Det har varit en rörig natt i Uppsala – polisen utsattes även för stenkastning av ett maskerat gäng. – Det har varit oroligt, säger Mats Öjdahl, länsvakthavande befäl vid polisen i Uppsala. [...] I flera av fallen ska ett maskerat gäng på omkring 20 personer ha legat bakom bränderna. Samma gäng ska även ha kastat sten mot polis och räddningstjänsten när de dök upp vid en av bränderna under natten. Det er Expressen som melder dette.
Går mot slutten
27.03.2016. Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander? Det er Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, som stiller spørsmålet i sin Aftenposten-kronikk Innvandringsevangeliet går mot slutten. Han avslutter slik:
Integrering og innvandringsstopp
Det er vanlig å mene at strenge innvandringsrestriksjoner nesten automatisk virker negativt på integreringen. Og i noen grad må det være slik.
Logikken i en streng innvandringspolitikk er jo at innvandring er et problem, noe uønsket, som må begrenses. Det blir dermed også vanskelig å ikke betrakte de som allerede har innvandret, som et problem.
Og å være et problem, er noe ganske annet enn å bli betraktet som en berikelse.
Men som fjellvettregelen sier: Det er bedre å snu i tide. For Norges del er det kanskje riktig at vi ikke ennå har parallellsamfunn.
Men hvorfor ikke hos oss, men derimot i Belgia, Frankrike og Sverige? Er vi verdensmestre i integrering, mer åpne og inkluderende? Eller har vi bare opplevd innvandring i et kortere perspektiv, samtidig som vi har hatt god økonomi og stort behov for arbeidskraft? Og hvor lenge varer i så fall det?
Faktum er at innvandring allerede blir erkjent som et problem av praktisk talt enhver nordmann fra topp til bunn i samfunnssjiktet.
De fleste av oss liker ikke konsekvensene av det hva gjelder vår egen moral, egoisme og nasjonalsjåvinisme, men i praksis står vi der, nesten alle som en. Norge er vårt, og bare noen få kan få komme for å bli her, «hos oss».
Hvor mange tåler vi?
Innvandringen må begrenses sett i forhold til alle som ville kommet om de bare hadde fått lov. Vi må derfor begynne å tenke i antall, i antall per år og i et langt perspektiv.
Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander?
Er noen kategorier innvandrere vanskeligere å integrere enn andre? Og bør det i så fall få konsekvenser for hvem vi skal slippe inn?
I hvilken grad vi må «leve med terroren» eller med økt overvåkning, flere tabu, høyere kriminalitet, dårligere velferdstilbud og så videre, er faktisk noe som kan påvirkes.
Det er et spørsmål om politikk, og om ansvar snarere enn bortforklaringer.
Jeg tror folks tålmodighet er i ferd med å ta slutt. Innvandringsevangeliet går mot slutten, og det er å foretrekke at paradigmeskiftet heller kommer innenfor «det gode selskap» snarere enn utenfor, der de instinktive kreftene virkelig kan gå amok.
Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.
Å være leder er noe mer enn å være politiker
25.03.2016. Det er muligens med en viss grad av forbauselse at det nå går opp for et par generasjoner nordmenn at også vi, også dette lille landet, kan bli sveipet inn i historiens malstrøm. At virkeligheten plutselig kan endre seg fra det vante til det uforutsigbare, fra det fredfulle til det ekstreme. At ulike verdener de siste par-tre tusen år stort sett ikke har gjort annet enn å gå under; at land, kulturer og sivilisasjoner med ett forsvant som dugg for solen, og at det ofte var i det øyeblikket de var mest sikre på seg selv at de ble borte. Det er Vetle Lid Larssen som skriver dette i sin A-magasin-artikkel En leder for vår tid. Han avslutter slik:
Kan hende skal man ikke dramatisere situasjonen. Men med ett går det opp for oss at det er i situasjoner som den Europa og verden står oppe i nå, at vi trenger virkelige ledere. Mennesker med rå kontaktflater til livet, praktisk og humanistisk innsikt, evne til å se realitetene i hvitøyet, til ikke å la seg forblinde av ideologier, drømmebilder og foreldede tankemønstre.
[...]
Muligens skal vi ikke fortvile. I mange historiske kriser har betydningsfulle ledere først dukket opp når tiden var moden.
Kan hende skjer det også denne gang.
Kan hende samler våre kommende ledere nå mot og kraft.
Mens skyene tårner seg opp i horisonten ser vi oss rundt i dette underlige, håpløse, fantastiske og naive landet og ber dem i så fall tre frem.
Les artikkelen i sin helhet på Aftenposten.no.
Ingen dødskult
25.03.2016. Å forene det å være troende muslim og samtidig europeer er den langsiktige løsningen på muslimenes radikaliseringsproblem. Dette er ett av hovedbuskapene i min aktuelle bok «Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig». En slik euromuslimsk identitet vil skape tilhørighet til Europa uten at den islamske identiteten trues, og vil fungere som et levedyktig alternativ til muslimske ekstremisters narrativ om at islam og Vesten befinner seg i en sivilisasjonskrig. Det er Mohammad Usman Rana som skriver dette i sin kronikk Islam er ingen dødskult. Litt senere fortsetter han slik:
Europeiske muslimer må ikke stikke hodet i sanden
Det er virkelig vanskelig å forholde seg til en situasjon der du selv er redd for å bli offer for terrorisme - samtidig som du selv og din religion av mange blir ansett som en terrortrussel.
Likevel hjelper det ikke om europeiske muslimer stikker hodet i sanden i en slik komplisert situasjon.
Selv om utenforskap, psykiatri og et Midtøsten i politisk kaos er sentrale faktorer for å forstå fremveksten av muslimske ekstremister i Europa, bør ikke Europas muslimske miljøer lukke igjen øynene for den religiøse legitimeringen av ekstremismen.
For den er med på å gjøre kriminelle, religiøse analfabeter og moralsk forkvaklede mennesker som Salah Abdesalam og gangsterbrødrene Bakraoui til islams helter.
Nylig uttalte Hamza Yusuf, Vestens fremste islamske tenker, fra Zaytuna Colleges talerstol i California at islam er i ferd med å bli redusert til en dødskult, der flere muslimers mål er å dø for islam og lever under mottoet at «martyrdommen er målet». Yusuf forkaster denne forherligelsen av døden og viser til at muslimenes forbilde profeten Muhammad forlot denne verden i sin kones armer, og ikke på slagmarken.
Med andre ord er det viktig at teologiens rolle i utviklingen av ekstremisme og hvilke budskap som formidles i Europas muslimske miljøer diskuteres. Samtidig må vi ikke gå i de samme fallgruver vi alltid går i.
Nesten hver gang en muslimsk ekstremist trer frem, snakkes det varmt om reform av islam.
Det er tegn på manglende forståelse av islamsk historie, for det er nettopp forsøk på reform av islam som har gitt opphav til den ekstremistiske ideologien til grupper som ISIL og Al-Qaida.
Deres ideologi overser 1400 år med islamsk tradisjon med meningsmangfold og religiøse diskusjoner og har som målsetning å gå direkte tilbake til de hellige kildene uten å tilpasse tolkningene til tidsepoken vi lever i. Dette har medført sneversynte lesninger av de hellige tekstene som har åpnet dører til voldelig ekstremisme. Av den grunn er det nødvendig at europeiske muslimer heller børster støv av deres rike tolkningsbaserte tradisjon.
Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.
Et redskap for å løse konflikter
25.03.2016. Oppropet «Mediene må skille mellom islamkritikk og muslimhat» trykket hos journalisten.no og undertegnet av Islamsk Råd Norge, Lena Larsen, Thomas Hylland Eriksen og mange andre, har uten tvil gode intensjoner og er motivert av noble hensikter. Målet er å beskytte muslimene fra hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge. Det er en gruppe samfunnsaktører, kunstnere og debattanter (se nedenfor) som i oppropet Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter advarer mot å skille mellom islamkritikk og islamhat. De avslutter slik:
Den farlige drømmen om det rene sinn og samfunn
Hvordan kan man holde sinnet rent fra hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur. Man kan ikke endre dette, men settes det i demokratiets sammenheng vil det nøytraliseres.
For det rene sinnet som ikke kjenner hat og forakt, finnes ikke.
Det er urealistisk å kontrollere sinnene i et helt samfunn til å tenke bare positivt om ideologier, om religion eller annet som de er negative til, sinte på og kanskje hatefulle til. Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn: Det rene samfunn ekskluderer jøder, «negre», homofile og handikappede, muslimer, alle som er feilplassert i det perfekte samfunnet.
Tankediktatur?
Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk, og farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke. Når man får mange tanker i hodet, og uten at en vurderende instans ekskluderer det som ikke er i samsvar med det den kompakte majoriteten aksepterer, vil dette si at man driver med tankediktatur.
«Din tanke er fri», er en sang som synges i norske konfirmasjoner. Det initiativtagerne bak oppropet ønsker, er å fjerne denne friheten og innføre et tankediktatur?
Undertegnet av:
- Vebjørn Selbekk, redaktør og forfatter
- Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker
- Lily Bandehy, forfatter og samfunnsdebattant
- Jon Hustad, journalist
- Shwan Dler Qaradaki, kunstner
- Cemal Knudsen Yucel, religionskritiker
- Inger-Lise Lien, forsker og antropolog
- Mohammed Rah, religionskritiker
- Khalid Thathaal, religionskritiker
- Hanan Bakir, romanforfatter og journalist
- Sahar Ahtidal Ismail, samfunnsdebattant og syrisk fredsaktivist
- Ingalill Sandal, samfunnsdebattant
- Arnt Folgerø, journalist
- Michael Konupek, forfatter
- Halvor Fossli, forfatter
- Ove Bengt Berg, interimsstyret Venstrepopulistene
- Sarah Z Mitic, forfatter og samfunnsdebattant
- Guro Giske, kunstner
- Walid al-Kubaisi, forfatter.
Les oppropet i sin helhet i Aftenposten.
Gir grobunn for ekstremisme
25.03.2016. Ingen som har bodd i Brussel bør være særlig overrasket over det som nå har skjedd. Det er Frank Rossavik som skriver dette i sin artikkel Terroren henger sammen med aksepten for parallellsamfunn. Nå må det være slutt. Litt senere fortsetter han slik:
No-go areas
Politiet hadde ingen kontroll i disse områdene, ingen evne til å ta overgripere. Det kunne alle fortelle, ofte med et flir. Særlig dette gjorde inntrykk. Til da – årsskiftet 2001/2002 – hadde det aldri falt meg inn at vestlige byer kunne ha bydeler der politifolk sto maktesløse.
Det er et stykke fra å trakassere homofile til å myrde mange mennesker i terrorangrep, men det er rart å tenke på at problemet – parallellsamfunn med egne oppfatninger av rett og galt og eget «justissystem» – har eksistert så lenge, uten at noe effektivt er gjort.
I dag er såkalte no-go areas et kjent problem flere steder i Europa, i Paris, London, ja, selv i Malmø. Politiet abdiserer ikke offisielt, men uoffisielt er det klart: Går du dit, kan politiet sannsynligvis ikke hjelpe deg om noe skjer.
Ingenting gjort
Molenbeek er virkelig krise. I november i fjor, i kjølvannet av det store angrepet i Paris, intervjuet den britiske avisen Independent Brice De Ruyver, sikkerhetsrådgiver i åtte år for Belgias tidligere statsminister Guy Verhofstadt. Han var ganske direkte: «Offisielt har vi ingen no-go-areas i Brussel, men i realiteten har vi dem, og de er i Molenbeek».
De Ruyver kunne også forklare hvorfor: «Ungdom har dårlig utdannelse, tiltrekkes av småkriminalitet, havner i klammeri med politiet, og blir så lette å rekruttere for radikale grupper.»
Dessverre forklarte Brice De Ruyver ikke hvorfor belgiske myndigheter har unnlatt å takle det sivilisatoriske sammenbruddet i Molenbeek.
[...]
Behold roen
Ansvarlige borgere må fremfor alt holde roen og tenke klart. Slik verden er nå, må vi leve med terrorfaren. Selv på dagens nivå er den ikke stor for den enkelte. Det finnes ingen enkle svar i den urolige verdenen vi har nå, men sannelig er det på høy tid at politikerne tar ordentlig tak i parallellsamfunnene som utvikler seg i en del europeiske byer.
Les artikkelen i sin helhet i Aftenposten.
Bør avskaffes?
24.03.2016. Terrorisme er ikke religionens eneste problem, skriver Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri i sin artikkel Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen. Han avslutter slik (fete typer tilføyd av meg):
Da forstår vi at terrorisme ikke er det eneste problemet religionen skaper. Det er bare det mest brutale.
Selv om mye politisk tenkning de siste tiårene har gått ut på hvordan mennesker med radikalt ulike virkelighetsoppfatninger og verdisyn kan leve sammen på fredelig vis, er det likevel klart at religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt.
[...]
Religion står i veien for alt dette. Religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening, noe som kommer tydeligst til uttrykk i religiøse skoler. Religion er en trussel mot å basere beslutninger på vitenskapen og den er en trussel mot en fornuftig samtale om moralske spørsmål.
Forekomsten av religion i et samfunn gjør makt mer nødvendig enn det burde være. Religiøse har aldri hatt problemer med å bruke makt for å tvinge gjennom sitt verdisyn på andre. Men skal et sekulært samfunn vinne fram må også religiøse bekjempes med makt.
Religion og liberalisme henger nemlig ikke sammen, noe som kommer klarest fram i abortdebatten. Grunnen til at kvinner har rett til selvbestemt abort i dag, er ikke at religiøse er overbevist om at abort er greit. De er midlertidig bekjempet. Religionen er tvunget i kne.
[...]
De beste samfunnene å leve i, som vårt eget, er ikke overraskende sekulære. Religiøse samfunn er verre å leve i, på nærmest samtlige relevante parametre, selv om vi kan så tvil om årsakssammenhengen.
At religionen ikke lenger tar stor plass i vårt samfunn, er dermed både et betydelig gode og trolig en av årsakene til at vi er et relativt fredelig og harmonisk folkeslag.
Like klart er det at religioner som gir den enkelte frihet til å gjøre mening av den, som protestantisk kristendom, er mer kompatible med de verdier vi har grunn til å sette høyt.
Det er selvfølgelig slik at religion er en kilde til mening for mange. Men den er på ingen måte nødvendig for det.
Å ikke la sin søken etter mening og kunnskap begrenses av kunstige tankekonstruksjoner, som hva en guddom måtte mene, kan gi en enorm glede og mening i tilværelsen.
Å erkjenne at mennesker bare er en liten, men likevel viktig, art i et enormt komplekst økosystem, utstyrt med mulighet til fornuft og evne til å reflektere og komme til bunns i noen av universets mysterier - og alt det som følge av naturlig og kulturell evolusjon - dét er fantastisk det.
Historien har selvfølgelig utallige eksempler på at religiøse mennesker ikke er alene om å finne på grusomme ting. Den muligheten ligger dessverre i menneskets natur.
Om ikke menneskenaturen endrer seg, vil det alltid finnes noen som vil forsøke å benytte oss av vår redsel for det fremmede og vår hang til å dele grupper inn i oss og dem, til å gjøre andre vondt. Både høyre- og venstreekstremisme, gjør verden til et utrygt sted å være. Den erkjennelsen står imidlertid ikke i veien for å peke på religion som et spesielt mektig verktøy i så henseende.
Skal mennesker (og dyr) kunne leve sammen uten å ta rotta på hverandre, er medisinen klar: Religion må ta mindre og mindre plass i våre liv.
Les artikkelen i sin helhet i Dagbladet.
Vi har oss selv å takke
23.03.2016. Terroren har igjen rammet i hjertet av Europa. Terroristene angriper «myke mål» for å skape mest mulig død og lidelse. Hensikten er å spre frykt og skape splittelse. De som står bak er militante islamister. Det må ikke bortforklares. Selv om et mindretall blant muslimer er terrorister, er det ingen tvil om at terroristene finner motivasjon til å utøve vold i islam. Det er Mahmoud Farahmand, talsperson for LIM (Likestilling — Integrering — Mangfold), som skriver dette i sitt Dagblad-innlegg Vi lot fanatismen gro. Han avslutter slik:
Vi må innse at en naiv og til dels mangelfull integreringspolitikk også er en årsak til terroren vi bevitner i hjertet av Europa. Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering. For å komme ut av denne floken, må vi — muslimer og ikke-muslimer — slå ring om våre felles verdier som ytringsfrihet, likestilling og livssynsfrihet.
Samtidig må vi erkjenne at for opprettholde disse verdiene må vi identifisere og bekjempe krefter som vil rasere dem. Et av de første stegene på denne veien er godt integreringsarbeid hvor vi er krystallklare på våre verdier og hvor vi skal utfordre de som truer disse. Vi har et felles ansvar for bekjempe den militante islamismen som står bak terroren i Europa. Vi har også et felles ansvar for å ikke la den splitte oss
Les innlegget i sin helhet i Dagbladet.
Der tro og vitenskap møtes
22.03.2016. Jostein Andreassen og Oddvar Søvik har skrevet en meget interessant liten bok om «Mysteriet, oppdagelsene og budskapet i verdens mest utforskede objekt», nemlig likkledet i Torino. Det er gode grunner til å tro at dette kan ha vært Jesu likklede. Forfatterne har interessert seg for Torino-kledet i mange år, og de ser ut til å være godt oppdatert hva gjelder relevant litteratur og forskningsresultater. De legger frem en rekke interessante momenter, blant annet at det er gode, vitenskapelige grunner for
- å tro at likkledet opprinnelig er fra Palestina,
- å tro at likkledet er ca to tusen år gammelt,
- å tro at likkledet faktisk har vært brukt til å svøpe liket av en korsfestet, tornekronet og pisket mann på ca 35 år,
- å tro at likkledet ikke kan ha vært brukt til å svøpe den korsfestede og døde mannen mer enn drøyt tretti timer (ellers ville ikke avtrykket av den døde kunne ha blitt såpass tydelig),
- å avise at likkledet kan være en forfalskning.
Boken er billig, liten og lettlest, men inneholder likevel en rekke opplysninger som jeg vil tro de færreste er kjent med fra før. Boken gir også referanser til videre lesning (både på norsk og engelsk) for den som vil gå dypere i materien. Les mer i min VD-artikkel Torino-kledet - der tro og vitenskap møtes. Se også bokens hjemmeside.
Tildelt Andrew Wiles for Fermat-bevis
17.03.2016. Nå er matematikeren Andrew Wiles (62) tildelt den norske Abelprisen, og seks millioner kroner, for det banebrytende arbeidet med å bevise Fermats siste teorem, og kalt Fermats sats. Les mer om saken i Dagbladet. Se også NRK.no.
HonestThinking kommenterer: Det eneste som forundrer meg i denne saken, er at Wiles ikke har fått Abelprisen tidligere. Gratulerer!
Truer demokratiet selv
12.03.2016 (oppdatert 17.03.2016). «Godhetstyranni» avkler en utbredt hersketeknikk i samtiden. Det er professor Terje Tvedt som skriver dette i Aftenposten-kronikken Derfor truer godhetstyrraniet demokratiet selv (lenker i original):
Godhetstyranniet, «dette kyniske nyordet», sa tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, i sin tale til konfirmantene rett før jul, «går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår kristne humanitet», for «når barmhjertighet blir et fremmed ord, da blir det kaldt rundt oss.»
Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» (BA 8.2.2016), og gikk inn for diktatur i Det godes tjeneste.
«Jeg er en godhetstyrann. Det vil jeg være hele mitt liv», sa Camilla Eidsvold i SV, for å fortelle verden at hun i hvert fall er, og regner seg selv, som et godt menneske (Fredriksstad Blad, 12.2.2016).
Det var mindre overraskende at biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, erklærte at Kirkens budskap om godhet i flyktningspørsmålet bør være tyrannisk (Dagsavisen 6.2.2016).
Da Sylvi Listhaug sa at et godhetstyranni rir Norge som en mare, ble det et endelig bevis på hennes umenneskelighet. Mer enn noen annen norsk minister i nyere tid ble hun fordømt som ond.
Ja, hun vil det onde; hun er mot nestekjærlighet og Det gode osv. Det ble helt oversett at hun først brukte ordet «godhetstyranni» for å karakterisere hva hun mente var en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. For å plassere henne i gapestokken for godt het det fra en av Kirkens biskoper at begrepet var hentet fra «det ekstreme høyre i USA» (Sommerfeldt, Fredrikstad Avis 12.1.2016).
Men også det var feil – for det var jeg som først formulerte det som er blitt et yndet fyord.
[...]
Godhetstyranniet er en ny form for maktutøvelse
Å fordømme godhetstyranni-begrepet samtidig som man snakker om at det strider mot «norske verdier» (Sommerfeldt), at det bryter med Norges solidaritetstradisjon, at det er på kant med tradisjonen fra arbeiderbevegelsen, er nytale.
Arbeiderpartiets store fortjeneste var jo snarere at de – og de fleste andre politiske bevegelser i dette landet – har vært faktaorientert, interessebasert, pragmatisk, retorisk og empatisk ja, men uten på noe tidspunkt å redusere alle spørsmålene til moral.
Godhetstyranniet er en ny form for maktutøvelse, og grunnen til at det så ofte påvirker debattklimaet nå avspeiler både dype historiske prosesser i forholdet mellom sekularisme og lutheranisme, trekk ved det postmoderne samfunnet generelt og spesielt den nye meningsbærende elitens sosiale bakgrunn.
Denne nye elitens samtidsimperialisme overfor fortiden innebærer at alle som har kjempet for sosiale og politiske fremskritt, arbeiderbevegelsen og solidaritetsbevegelsen, blir modellert og omformet til et speilbilde av deres egen banaliserende moralisering.
Dette innebærer en sakte kvelning av historien som fortid, og dermed en uunngåelig kvelning av fornuften og evnen til å handle moralsk.
En sammenligning av dagens debatt om flyktninger, integrasjon, islam og landets fremtid med debatten om samfunnets utfordringer på 1950- og 1960-tallet avdekker at ikke bare er tonen forskjellig, men kanskje enda mer slående er innholdsløshetens posisjon.
Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv, fordi det gjør konkret kunnskap om virkeligheten i bunn og grunn irrelevant.
Det er bare ett standpunkt som likevel er moralsk rett – ens eget, og den offentlige samtalen om virkeligheten er i realiteten død, fordi den er unødvendig.
Les kronikken i sin helhet på Aftenposten.no.
Se også Kaj Skagens artikkel Trollkvinna og dei gode hjelparane.
Se dessuten: Kronikk: Flyktninger, godhet og politikk. Det finnes ikke et «godhetsregime» gjennomsyret av nestekjærlighet og rettferdighet, hevet over kritikk, skriver biskop Atle Sommerfeldt i sitt svar til professor Terje Tvedt.
Polisen varnar kvinnor för att gå ut ensamma
10.03.2016. Nu går polisen ut och varnar kvinnor från att röra sig ensamma i stan. – Vi har sett ett oroväckande trendbrott, säger Stephen Jerand, polisområdeschef. Det er SVT.se som melder dette.
«Merkels flygtningepolitik er moralsk forkastelig»
05.03.2016. Den britiske udviklingsøkonom Paul Collier fra Oxford-Universitet sætter spørgsmålstegn ved flygtningenes evner til at blive integreret og hævder, at Tyskland redder de forkerte. Collier ser med stor skepsis på udviklingen i Tyskland, som kæmper med at skulle integrere hundredetusinder af flygtninge og migranter. Forbundskansler Angela Merkel har valgt en helt forkert kurs, for Tyskland har aldrig været særlig god til at integrere indvandrere, siger han i dette interview, som oprindelig blev bragt i den tyske avis Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung. Det er Kristeligt Dagblad som på denne måten innleder intervjuet Økonom: Angela Merkels flygtningepolitik er moralsk forkastelig (kursiv i original):
Hr. Collier, Tyskland har i det seneste år modtaget mere end en million flygtninge. Måske er lige så mange på vej. Klarer vi det, sådan som forbundskansler Angela Merkel mener?
Det kommer an på, hvad de (tyskerne, red.) agter at gøre – og afhænger af, hvad flygtningene gør. Nemt bliver det ikke
Hvor ser De de største udfordringer?
Problemet er, at flygtningene ikke er almindelige indvandrere. De er ikke vågnet op en morgen og har forladt deres hjem for at søge lykken i Tyskland. De er tvunget til at rejse, fordi de ikke længere er i sikkerhed derhjemme. De har andre mål end dem, der flygter af økonomiske årsager.
Det må De forklare nærmere.
Disse mennesker forsøger midt i kaos at bibeholde det liv, de havde, så godt de nu kan. De ønsker derfor at forblive i nærheden af folk fra deres hjemegn for at bevare en sidste rest af stabilitet. Folk, der frivilligt har valgt at indvandre, sætter derimod alt ind på at blive en del af modtagersamfundet.
[...]
Hvad er det for bekymringer?
Der er tydelige tegn på, at solidariteten mindskes meget hurtigt i samfund med en høj indvandrerandel. Min kollega David Rueda har netop for nyligt fastslået på ny, at det er tilfældet i de europæiske lande.
De rige betragter så de fattige som en gruppe, som de intet har tilfælles med, og som de ikke længere ønsker at hjælpe gennem omfordeling. På samme måde som tyskerne ikke følte sig tæt nok på grækerne til at ville overtage deres gæld. Det mirakuløse ved nationalstaten er, at den giver os en fælles identitet, hvor solidaritet er mulig. Det arrangement bliver truet af for stor indvandring.
Så kritikerne af flygtningepolitikken anser velfærdsstaten for at være i fare?
Jeg siger blot, at de har rationelle grunde til at være bekymret uden straks at være racister.
De har ikke høje tanker om Tysklands holdning til flygtningekrisen, har De?
Nej, bestemt ikke. Det var en kæmpefejl af Angela Merkel at invitere alle flygtninge til Tyskland. Især da, når hun tydeligvis på forhånd overhovedet ikke havde truffet nogen foranstaltninger til at håndtere det stormløb, der kom ud af det. Men derudover var hendes invitation også moralsk forkastelig.
Forkastelig?
Hun opfordrede jo nærmest folk til at svømme til Europa. Det er ren russisk roulette: Find dig en smugler og sæt din lid til, at din båd ikke synker. Hvordan kan det forsvares?
Antallet af flygtninge er også steget inden da. Folk kom jo uanset. Skulle vi bare overlade det til Libanon og Jordan at håndtere krisen?
Nej, naturligvis ikke. Europa har et ansvar for at bistå disse lande. Men Merkels måde er ikke den rigtige. Hvis hun virkelig ønsker, at et stort antal flygtninge bør kunne bringe sig i sikkerhed i Tyskland, burde hun organisere en luftbro fra lejrene i Jordan og Libanon. Og flyve dem ud, der har mest brug for det.
Så vi hjælper altså de forkerte, som det er nu?
Netop. Se Dem dog omkring: unge mænd, der er velhavende nok til at betale tusindvis af euro til en smugler. Det er den stærkes ret og ikke noget humanitært behov, der afgør sagen. Dem, der ikke drukner undervejs, får lov at blive. Hertil kommer, at disse mennesker vil mangle grueligt ved genopbygningen af Syrien; de har jo solgt alt, hvad de havde, for at komme til Europa.
Det virker nu alligevel usandsynligt, at hundredtusindvis af trængende syrere fluks vil blive fløjet til Tyskland. Hvad kan de europæiske lande ellers gøre?
De bør ikke fratage lande som Libanon og Jordan deres ansvar for at modtage flygtninge, sådan som Merkel gør det. De er nødt til at sørge for, at disse lande ikke lider økonomisk overlast: De må fordele penge, foretage investeringer, skaffe arbejdspladser og åbne det europæiske marked for disse landes produkter.
Hvis det er så simpelt, hvorfor har så godt som ingen af de syriske flygtninge så fået arbejde i et af nabolandene?
Fordi der ikke bliver gjort nok. Tyskland har ligefrem halveret hjælpen til Jordan for to år siden. Selvfølgelig er de lande bange for at skade deres egne borgere. De er jo selv fattige. Europæerne må yde dem kompensation.
Hvorfor nøler netop Tyskland sådan?
De fleste mennesker har svært ved at indrømme, at de har begået en fejl. Det gælder også for Angela Merkel.
Les intervjuet i sin helhet i Kristeligt Dagblad. Hat tip Document.no.
Informerer ikke folket
03.03.2016. «Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder.» Dette skriver avdelingsdirektør John Mikal Kvistad og seniorrådgiver Morten Aasland i et notat fra Utenriksdepartementet som i går ble publisert i VG. Medienes hovedoppgaver er å informere befolkningen og granske makten. Er norske medier bevisst sin egen makt og hvordan de utøver den? Det er Nina Hjerpset-Østlie som stiller spørsmålet i artikkelen Det VG-lekkede UD-notatet viser at innvandringsliberale medier svikter sitt ansvar (kursiv og lenker i original):
For konsensuspreget
Ser vi på dekningen av innvandringen til Norge og Europa – et viktig spørsmål som påvirker samtlige samfunnsområder – er det lite som tyder på det. Her er norske medier så konsensuspreget at de forlengst burde sett det selv.
Hvorfor er ikke opinionen «mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde», slik det står i notatet?
Det kommer nemlig ikke frem noe nytt i notatet om det mediene foretrekker å kalle «flyktningkrise», men som i realiteten er begynnelsen på en rask og omfattende folkevandring.
Det finnes etterhvert mye faktuell kunnskap om innvandringens innvirkning på mottagerlandene, blant annet fra Statistisk sentralbyrå, Perspektivmeldingen og Brochmann-utvalget. Og ifølge FN er den ventede befolkningsveksten på det afrikanske kontinentet og land som Pakistan enorm, og den skjer mye raskere enn den økonomiske og sosiale utviklingen.
I Norge har ingen medier satt sammen alt vi vet til et større bilde, påpekt at det bare er et spørsmål om tid før migrasjonen blir for stor, og stilt spørsmål om hva vi kan/skal gjøre med det.
Kunnskapen finnes
Uavhengige nettsider som Document.no og Human Rights Service har gjentatte ganger varslet om det samme som UD-notatet. Vi har mange lesere, men kan ikke måle oss med NRK, Aftenposten og VG.
Varsler om den forutsigbare situasjonen vi nå befinner oss kommer også fra annet faglig hold. I 2013 utga økonomiprofessor Paul Collier ut boken Exodus. Collier er utviklingsøkonom med Afrika som spesialfelt og bokens grunnlag er Verdensbankens statistiske materiale. Han redegjør for utviklingen, push- og pullfaktorer samt diasporaers rolle i innvandring, og konkluderer med at den omfattende migrasjonen til Europa vil pågå med uforminsket styrke i flere tiår fremover.
Har noen journalister eller lederskribenter i landets medier i det hele tatt lest boken som nærmest er en ABC om innvandringens konsekvenser?
[...]
Og nå er altså norsk opinion ikke mentalt forberedt.
Dette hadde ikke vært tilfelle om pressen hadde gjort jobben sin og sørget for at politikere i posisjon og opposisjon gjorde sin.
Når så ikke har skjedd bør mediene begynne å granske makten. Sin egen.
Les artikkelen i sin helhet på Aftenposten.no.
To ideologiske utgangspunkter
02.03.2016.
Norge har et barnevern med store ressurser og betydelige fullmakter. Barnevernet gjør mye som ukontroversielt er bra, men dette innlegget tar utgangspunkt i den del av dets virke som er konfliktfylt. Intet annet land har et barnevern som tar så mange barn fra foreldrene med grunnlag i offentlig tvang. Ikke i nærheten en gang (se statistikk i kommende bok av Marit Skivenes m.fl., gjengitt her). Gjenspeiler dette at det er spesielt mange ubrukelige foreldre i dette landet, slik at norske barn har generelt dårlige oppvekstvilkår? Lite trolig, og i hvert fall ikke ifølge UNICEF, som plasserer Norge på toppen av listen, bare etter Nederland, i sin rangering av land etter barns oppvekstvilkår (samme referanse som foran). Er det slik det bør være, eller er det grunnleggende problemer med barnevernet, utover det som kan forklares med at feil er noe alle gjør? Det er advokat Øivind Østberg som på denne måten innleder sin artikkel Barnevernet – et bidrag til en påkrevd diskusjon (fete typer i original):
Fravær av politisk strid
Når en skal analysere barnevernet i Norge, er det slående at det i dag knapt nok kan øynes noen politisk strid om feltet, i hvert fall ikke noen strid mellom partiene, som skulle være de viktigste fora for kanalisering av ulike politiske synspunkter. FrP-statsråden som har ansvaret i dag gjør ikke mye på dette feltet, om noe overhodet, som ikke hennes forgjengere fra SV kunne ha gjort i den samme stolen. Frp snakker nok mer om ”rettssikkerhet”, SV mer om ”barnets beste”, men gjennomgående er heller at det ikke snakkes så mye i det hele tatt, bortsett fra at det drives ”business as usual”.
Aftenpostens (tidligere) redaktør Hilde Haugsgjerd oppsummerer i en kommentarartikkel i februar 2015 hvordan Frp, etter at de kom til makten, har kvittet seg med den barnevernkritiske linjen som ble frontet av partiets gamle kjempe John Alvheim.
Haugsgjerd beskriver en snuoperasjon som, ifølge henne, er ”udelt positiv” : ”Barneminister Solveig Horne virker genuint opptatt av barnets beste og er opptatt av å styrke det offentlige barnevernet.”
Denne språkbruken viser jo hvor den politiske korrektheten står i saken, og dermed hvilke standpunkter det er bekvemt å innta. En konsekvens er at den ideologiske debatten har forstummet på et saksområde som berører noe av det aller viktigste i livet til mennesker, og som ute blant folk er preget av sterke følelser og gjennomsyret av konflikt. (Sjekk hva som sies om barnevern på sosiale medier!)
To ideologiske utgangspunkter
Til tross for mangelen på kvalifisert debatt, kan en – satt på spissen – identifisere to grunnleggende ulike ideologiske ståsteder i landskapet:
Det ene er at barna tilhører foreldrene og familien. Bare i ytterste fall – når familien svikter totalt, derunder den større familien utenom foreldrene – kan det være aktuelt at det offentlige overtar ansvaret.
Det andre tar utgangspunkt i at barna er ”samfunnets ansvar”. Hvis foreldrene klarer å gi barna den beste omsorgen, får de beholde ansvaret for barna. Hvis ikke,: skal ikke ”det biologiske prinsipp gå foran barns behov for trygge og utviklingsstøttende oppvekstvilkår”, som det uttrykkes i SVs arbeidsprogram. Sagt på en annen måte: Barna tilhører staten.
Den siste tanken er nært forbundet med forestillingen om at man med politiske virkemidler, dvs gjennom staten, kan konstruere det fullkomne samfunn. Den bærer totalitarismens kime i seg. Selv om få i Norge, og i hvert fall ikke de som har stemt den sittende statsråd til makten, vil si at de abonnerer på denne ideologiske posisjonen, er det den vi tenderer mot. Mangelen av politisk-ideologisk debatt favoriserer en slik utvikling.
Les artikkelen i sin helhet på Document.no.
Slår alarm om flyktningsituasjonen i hemmelig notat
01.03.2016 (oppdatert 02.03.2016). I et hemmelig notat skrevet av en avdelingsdirektør og en seniorrådgiver i Utenriksdepartementet (UD), tegnes det et mørkt og dramatisk bilde av hvordan flyktningkrisen kan utvikle seg i tiden fremover. Det er VG Nett som melder dette:
«Europa og EU/Schengen-samarbeidet er i en alvorlig situasjon. Vi kan i løpet av kommende halvår få en omfattende krise, hvor migrasjonskrisen og flere andre negative forhold samlet utløser betydelige politiske og institusjonelle tilbakeslag.»
Slik åpner det ti sider lange dokumentet, som er unntatt offentlighet, «Flukt og migrasjon til Europa og Norge 2016. Scenarier, konsekvenser, tiltak», datert 28. januar.
VG kan i dag avsløre innholdet i dokumentet. Forfatterne viser til at EU-president Donald Tusk og Nederlands statsminister Mark Rutte mener «Europa har seks-åtte uker på seg for å unngå en kaskade-aktig krise».
De skriver for egen regning at mye av det Europa har oppnådd «står på spill, og med det deler av grunnlaget for frihet og vekst i Europa og vårt eget land de siste tiårene».
Notatet, som er utarbeidet av avdelingsdirektør John Mikal Kvistad i Europa-avdelingen og seniorrådgiver Morten Aasland i Region-avdelingen, er gjennomgående pessimistisk.
Nasjonalistisk
Her er et knippe av de dystre utviklingstrekkene i Europa som de omtaler:
** «Politisk polarisering og styrking av ytterliggående krefter».
** «Splittelse nord-sør og øst-vest i EU, nasjonalistisk og anti-EU-politikk i regjeringskontorene i viktige land i Øst-Europa.
** «Slitasje på «samfunnskontrakten» og tillitsforholdet mellom myndigheter og befolkning».
** «Anslag på 5-600.000 uregistrerte /udokumenterte flyktninger/migranter inn i Europa siste år. Dette er urovekkende tall med tanke på sikkerhet, svart økonomi mm».
** «Sannsynlighet for nye terroranslag».
** «Komplisert forhold til Europas to viktige randstater - autoritært ledede og nasjonalistisk- orienterte Tyrkia og Russland, som begge er involvert i militære konflikter på eget territorium eller i naboland og som har makt over Europa når det gjelder migrasjon».
** «Krig, konflikt og økonomisk-politiske sammenbrudds-tendenser i en rekke land i Midt-Østen og Nord-Afrika/Sahel, med utsikter til ytterligere migrasjonspress».
Toppbyråkratene oppsummerer selv slik:
«Sammen med fortsatt migrasjonskrise kan dette utløse «the perfect political storm» for Europa», og konkretiserer videre:
I ferd med å møte veggen
«Grensen for hva borgere og myndigheter i europeiske land kan absorbere er enten allerede nådd eller nær forestående», fastslår de og mener det særlig gjelder Tyskland og Sverige, som de mener «er i ferd med å møte veggen».
Les reportasjen i sin helhet på VG Nett.
Se også:
- Mørkt og usminket om Europa. Ytterliggående krefter blir sterkere i et stadig mer avmektig Europa. Flere stater er ute av stand til å håndtere flyktningstrømmen. De er i ferd med å møte veggen. Hanne Skartveit.
- Her er det hemmelige UD-notatet.
- Støre om flyktningkrisen: – Trykket øker, og noe må ryke.
Hareide: Reell trussel om flere høyreekstreme. Etter syv år som sjef i UD, er ikke partileder Jonas Gahr Støre (Ap) i tvil om at advarslene i det hemmelige UD-notatet er verdt å lytte til.
- Ekspert om hemmelig UD-notat om flykningkrisen: – Et brudd med det Norge har stått for før. Det er urovekkende at et hemmelige UD-notat om flyktningkrisen fremmer Norges interesser uten å ta hensyn til menneskerettigheter, mener ekspert.
- Krisen er der, for den som vil se. Et internt UD-notat om migrantkrisen ryster det politiske Norge. For den som har fulgt med er det bare en oppsummering av hva vi lenge har visst. Skillet i politikken har gått og går mellom de som vil se og de som benekter.
Heller ikke det dystre notatet får KrF-leder Knut Arild Hareide til å snu. Han kaller det et scenarie over en tenkt situasjon. Hareide og Trine Skei Grande representerer politikere som kommer til å benekte realitetene til de ligger og kaver i vannet.
Så langt tør ikke Jonas Gahr Støre gå. Han uttrykker seg svært forsiktig på vei inn til forhandlinger med regjeringen om innstramminsforslagene. Gahr Støre har forstått sprengkraften i migrasjonspresset. Landsmøtevedtaket om 10.000 syriske flyktninger kaster fremdeles skygge over ham og partiet og han klarer ikke fri seg fra politikken det innebar.
Gahr Støre er stuck, liksom de fleste politikere i Europa. De dras ned av en handlingslammelse som er deres eget verk: De klarer ikke å innse at den politikken de har bygget på de siste tyve år har spilt fallit. Hans Rustad.
Arkiv over tidligere norske forsider
Home page.
|