HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Skjult rasisme eller viktig samfunnsforskning?
31.05.2010. Bell Curve kan leses på tre plan. For det første gir boken en omfattende og grundig fremstilling av den samfunns-vitenskaplige status i forskningen på hva intelligens er og hvilken betydning intelligens har for en rekke forhold i samfunnet. Boken er organisert slik at denne fremstillingen er helt uavhengig av det etniske elementet som drøftes separat.
For det andre er boken et oppgjør med fortielsen av at det er påvist store etniske forskjeller i intelligens. Koblet til dette er også et angrep på politiske virkemidler, særlig kvotering, som er brukt i USA for å oppveie skjevheter som er oppfattet som et resultat av diskriminering, men som Murray og Herrnstein påviser snarere er et resultat av forskjeller i intelligens. For en legmann synes forfatternes påstand om etniske forskjeller i målt intelligens godt dokumentert, og ingen av de mange anmelders og debattartikler redaktøren har lest har rokket ved denne oppfatningen. Derimot er det mer åpent om de etniske forskjellene er genetisk betinget, altså arvelige. Her har flere debattanter som generelt er positivt innstilt til de faglige kvaliteter i boken stilt velbegrunnede spørsmålstegn. Dette punktet er svært sentralt, siden det er avgjørende for om forskjeller mellom etniske grupper kan, og vil, bli utjevnet.
For det tredje gir boken et meget interessant perspektiv på maktforholdene og klassedelingen i moderne samfunn. Forfatternes tese er at i et moderne samfunn med stor sosial mobilitet vil intelligens være avgjørende for hvilken posisjon man oppnår. Dette i kontrast til tidligere tider og mer tradisjonsbundne samfunn, der man fødes inn i en rolle, og personlige egenskaper har mindre betydning. USA er utvilsomt et samfunn preget av stor sosial mobilitet, men Norge har også slike karakteristika. I norsk sammenheng er dette derfor en politisk sett viktigere drøftelse enn etniske forskjeller.
Det er Ideer om Frihet som skriver dette før de gjengir en grundig og dyptpløyende anmeldelse (i norsk oversettelse) av The Bell Curve. Anmeldelsen er skrevet av Christopher Caldwell for American Spectator i 1995, men er like aktuell den dag i dag. Herved anbefalt.
Kai Sørlander om rasisme i Berlingske Tidende
30.05.2010. Når folk foretrækker at leve i samfund, hvor de fleste ligner dem selv, betyder det ikke, at de er racister. Det er ikke det samme som at mene, at folk, der ligner én selv, er mere værd end andre. Ny viden viser, at større etnisk forskellighed skaber lavere livskvalitet og større social usikkerhed – og det kan true demokratiet, hvis der ikke tages etniske hensyn. Dette skriver filosofen Kai Sørlander i en kronikk i Berlilngske Tidende, som avsluttes slik:
Foreløbig har jeg kun i al almindelighed fastslået, at det er muligt, at der rent statistisk er racemæssige forskelle. Men i den sammenhæng er der et særligt forhold, som bør holdes for øje. Det drejer sig om, at vi fra naturens side hører hjemme i samfund, der racemæssigt ligner os selv. Ellers var der ingen racer. Det kan betyde, at vi rent biologisk har en statistisk relevant præference for mennesker, der racemæssigt ligner os selv. Hvor vidt det faktisk er tilfældet, må være et empirisk spørgsmål. Det må vise sig i, om øget etnisk mangfoldighed faktisk fører til mindre tryghed og større kriminalitet. Blandt de mange empiriske undersøgelser af det spørgsmål er den mest kendte nok udført af Robert Putnam, professor ved Harvard i USA. Ud fra en analyse, som omfattede 30.000 amerikanere fra forskellige sociale miljøer, kunne han konkludere, at øget etnisk mangfoldighed medfører nedsat social tillid, som igen medfører, at folk føler sig mindre lykkelige og har lavere livskvalitet.
Måske har Putnam ret. Han har i hvert fald undersøgt det empiriske spørgsmål bedre end jeg, og jeg har derfor ikke grund til at modsige ham. Men det er vigtigt at forstå, hvad Putnams undersøgelse egentlig viser. Viser den, at folk er racister? Skal vi sige, at hvis folk alt andet lige foretrækker at leve i samfund, hvor de fleste ligner dem selv, så betyder det, at de er racister?
Her er det nødvendigt at være præcis. Det er én ting, at folk generelt foretrækker at leve i samfund med folk, som ligner dem selv. Det er udtryk for en subjektiv præference. Det er en anden ting, om folk også mener, at folk, som er anderledes end dem selv, objektivt set er mindreværdige. Vi må skelne mellem en subjektiv præference for at leve sammen med folk, som ligner én selv, og en objektiv værdidom, om at folk, som ligner én selv, er mere værd end andre.
Den subjektive præference implicerer ikke den objektive værdidom. Man kan udmærket have den subjektive præference, selv om man samtidig forkaster den objektive værdidom. Men det er kun, hvis man bakker op om den objektive værdidom og positivt betragter de anderledes som laverestående (eller hvis man blindt vil føre politik på basis af sin subjektive værdidom), at man er racist. Så Putnams undersøgelser viser altså ikke, at folk er racister, selv om den viser, at de foretrækker, at der ikke er for stor racemæssig spredning. Nazisterne var racister, men almindelige mennesker, som blot foretrækker at leve blandt mennesker, der ligner dem selv, kan ikke placeres i samme bås.
Hvorledes bør man som demokrat reagere på denne viden? Vi har tidligere set, at man bør forkaste den nazistiske raceideologi med dens påstand om, at racerne har forskellig moralsk værdi. Men spørgsmålet er nu, hvorledes man bør reagere på en viden om, at større etnisk forskellighed skaber lavere livskvalitet og større social usikkerhed. Det må i dagens virkelighed betragtes som et uhyre vigtigt spørgsmål, som fortjener grundig diskussion.
Den diskussion har vi imidlertid aldrig rigtigt fået, fordi den fra begyndelsen er blevet kørt af sporet. Det skyldes, at det meste af vort establishment – politisk, juridisk og akademisk – har svigtet. Man har ikke evnet at skelne mellem en politik, der føres ud fra en forestilling om, at der er en bestemt race, som står højere end andre, og en politik, der føres ud fra en forestilling om, at alle mennesker – og alle racer – i grunden bør betragtes som ligeværdige, men at selve denne ligeværdighed begrunder, at man bør begrænse indvandringen for at imødegå en etnisk forskellighed, som sænker livskvaliteten og øger usikkerheden, og som derfor også truer demokratiet. Der er nu engang dyb forskel mellem de to begrundelser. Mens det er helt klart, at den ene begrundelse er moralsk forkert, så gælder det ikke den anden begrundelse. Tværtimod er det moralsk forkert ikke at se den politiske alvor i den anden begrundelse.
De europæiske lande lider under, at magthaverne ikke har kunnet forstå disse forskelle. De fleste politikere forstår ikke, at selv om nazisternes racepolitik entydigt må forkastes, så kan man godt – på moralsk gyldig grund – argumentere for nødvendigheden af en indvandringspolitik, som også tager etniske hensyn. De teoretiske distinktioner er for svære. Den socialdemokratiske ledelse har lige vist os, at politikerne langt bedre forstår problemerne, når de bliver praktiske og konkrete. Når de selv skal vælge, hvor de skal bo, og hvor deres børn skal gå i skole. Så overlader de gerne til de svageste at bære byrden af deres politik.
Les kronikken i sin helhet i Berlingske Tidende.
Fortsetter selvpiskingen
30.05.2010. Sverige skal være flinkest på flerkulturens område, og skriver nå fremming av fremmedes kultur inn i grunnloven. Det er det samme som å lovbeskytte etnifisering og segregering av samfunnet. Den svenske kulturen er ikke lenger en Leitkultur, en ledende kultur, men likestilt med andre som har like stort krav på beskyttelse. I uken som gikk vedtok Riksdagen en hel rekke forandringer av grunnloven og bestemmelsen om flerkultur var en av dem. [...] Sverige har passert noen merkestener. Det skal bli vanskelig å reversere politikken. Nå skriver man sin egen undergang inn i grunnloven, melder Document.
Eia og Ihle med flere
28.05.2010. Skaperne av Hjernevask, Harald Eia og Ole Martin Ihle, samt professorene Farrukh Chaudhry og Joel Glover, får i dag svar fra meg i Morgenbladet.
En lenke som ikke burde ha vært der
26.05.2010. Som tidligere nevnt, har Didrik Søderlind kritisert meg på Fritanke.no. Da han ble utfordret til å konkretisere sin kritikk, svarte han blant annet slik (min uthevelse):
Ved flere anledninger har jeg sett nettsiden Honest Thinking, som Anfindsen driver, henvise til åpent nynazistiske nettsider.
HonestThinking kommenterer: Ved henvendelse til Søderlind har jeg fått vite at han mener å huske at jeg har lenket til Info-14 og National Vanguard. Jeg har knapt hørt om disse publikasjonene/organisasjonene, men ved nærmere undersøkelse viser det seg dessverre at Søderlind har delvis rett; 06.04.2006 hadde jeg på HTs engelske forside et oppslag om totalitære tendenser og meningstvang i den svenske skolen. Dette oppslaget inneholdt en lenke til videre lesning om saken på nettstedet til NatVan (som nå ser ut til å være nedlagt). Dette er ikke i henhold til HTs lenkepolitikk, og den aktuelle lenken er nå fjernet. Jeg beklager det inntrufne.
Samtidig opprettholder jeg min utfordring til Søderlind; enten bør han dokumentere at jeg forbrutt meg mot min egen lenkepolitikk "ved flere anledninger", eller så bør han trekke denne påstanden tilbake. Jeg har i dag søkt gjennom hele html-arkivet mitt, uten å kunne finne en eneste referanse til Info-14, og uten å finne andre referanser til NatVan enn ovennevnte. Foreløpig er altså fasiten én enkeltstående glipp fra april 2006, men jeg hører gjerne fra lesere som kan hjelpe meg å rydde opp i eventuelle andre arbeidsuhell som måtte ha funnet sted.
PS 1: Som Søderlind påpeker, lenker jeg noen ganger opp til American Renaissance, hvilket han ikke synes jeg burde. Akkurat den problemstillingen har jeg ikke tenkt å si noe om her og nå, men Søderlind og jeg er i hvert fall enige om følgende: "American Renaissance ikke er et fascistisk blad. Og å skulle kalle det nynazistisk ville vært vanvittig!" (epost fra Søderlind 25.05.2010).
PS 2: Torgrim T. Storvik har etter min mening en god og relevant kommentar til Søderlinds siste artikkel.
Svenskene flykter
24.05.2010. Les om den svenske berikelsen i Flukten fra flerkulturen. Artikkelen innledes slik (min uthevelse):
Svenska folket är på flykt i sitt eget land. Vi flyr från den mångkultur som har tvingats på oss utan att vi någonsin blev tillfrågade. Vi flyr från städer och samhällen i upplösning. Det är folkets svar på en ohållbar politik. En smäll rakt i ansiktet på maktfullkomliga och verklighetsförnekande politiker. Var så goda, här har ni vår reaktion! När det inte går att påverka med röstsedeln röstar man med fötterna och drar. Invånarna flyr Stockholm, Göteborg, Malmö, Södertälje, Landskrona, Borlänge. Ja, flyttlassen rullar från varenda svensk kommun som har berikats med mångkultur. Det är den nya ”gröna vågen” som miljöpartiet inte säger ett knyst om, och inga andra partier heller.
Låt oss ta en paus i hycklandet och säga som det är: den mångkulturella politiken har havererat. Ingen människa med förnuftet i behåll kan längre försvara den omänskliga utopi som driver Sverige mot social, kulturell och ekonomisk katastrof. Det största och mest omdömeslösa samhällsexperiment som har ägt rum i svensk historia går mot en oundviklig kollaps.
Didrik Søderlind hos Fritanke.no
24.05.2010 (oppdatert 25.05.2010). Didrik Søderlind, livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund, har avlagt meg en visitt på Fritanke.no der han blant annet skriver:
Jeg har liten sans for Ole Jørgen Anfindsen, som etter min mening mangler noen sperrer man bør ha når man beveger seg inn i et så betent tema som menneskelig artsmangfold. Men det betyr ikke at dette temaet er irrelevant. For det er i høyeste grad relevant. I utenlandske tidsskrifter som Nature er det ganske vanlig å diskutere for eksempel biologiske forskjeller mellom kjønn og folkegrupper – også når det gjelder intelligens. Det er ofte en saklig diskusjon, der man argumenterer slik man argumenterer i forskningsverdenen, og fakta og analyser bryter mot hverandre.
[...]
Mye på grunn av Internett, der folk som Ole Jørgen Anfindsen har boltret seg, holder vi på å få en offentlighet som er mer normal: Der konservative, høyreorienterte eller nasjonale mennesker kommer til orde i bredden og dybden. Det er berikende for den norske samfunnsdebatten, og i ytterste konsekvens Norge som samfunn.
Dette har avstedkommet noen kritiske spørsmål fra Torgrim T. Storvik, som Søderlind blant annet besvarer slik:
Ved flere anledninger har jeg sett nettsiden Honest Thinking, som Anfindsen driver, henvise til åpent nynazistiske nettsider. Jeg ønsket ikke å trekke dette frem i min artikkel, ettersom det er en stund siden jeg så dette. Det skal sies at er en stund siden jeg så på Honest Thinking, så jeg svingte innom der nettopp. En av de nyeste postene anbefaler en artikkel fra American Renaissance. American Renaissance er ikke et fascistisk blad, men bladet (og konferansene bladet arrangerer) er talerstol for en rekke av verdens mest berømte fascister.
Min hovedinnvending mot Anfindsen er dog ikke hvem han lenker til eller hvem han låner informasjon fra. Mitt hovedproblem er hva han selv mener. Jeg mener han løper alt for fort fra det deskriptive til det normative, fra påstander om menneskelige raseforskjeller til krav om at disse forskjellene må få politiske konsekvenser.
HonestThinking kommenterer: Søderlind er en journalist og kommentator jeg ofte har sansen for, og jeg hilser selvsagt velkommen den debatten han her legger opp til. La meg minne om at jeg er meget tilbakeholden med å si nøyaktig hvilke praktiske/politiske konsekvenser vi bør trekke på grunnlag av vår innsikt i dette med raseforskjeller. Mitt hovedpoeng kan oppsummeres som følger:
Dersom samfunnets sammenhengs- og bærekraft er avhengig av at vi tillegger rase betydning, da bør vi gjøre det. Alternativet vil være moralsk forkastelig.
Jeg utfordrer herved Søderlind til å gjøre rede for om han er enig med meg i en slik overordnet og generell betraktning. Og dersom han ikke er enig med meg, ber jeg ham om å forklare hvorfor. La meg forøvrig minne om at dette med IQ og intelligens er sekundært i mine resonnementer; det primære handler om identitet, tilhørighet og lojalitet, noe som er grundig drøftet og redegjort for i Selvmordsparadigmet.
Og ikke minst utfordrer jeg Søderlind til å belegge følgende påstand:
Ved flere anledninger har jeg sett nettsiden Honest Thinking, som Anfindsen driver, henvise til åpent nynazistiske nettsider.
Jeg mistenker at dette er en uredelig argumentasjon fra hans side, og tipper at han blir nødt til å strekke strikken langt for å få dette til å gå ihop. Man kan nok si mye om American Renaissance, men det vil overraske meg stort om man kan argumentere for at det er et "nynazistsisk nettsted". Det samme gjelder alle andre nettsteder jeg i farten kan komme på at jeg har referert til.
Står for fall
21.05.2010. Siviløkonom Murshid M. Ali (Grenoble Ecole de Management) hadde 15. mai innlegget Suksess kommer ikke med farge på trykk i Aftenposten, der han kommenterer avisens intervju med meg en ukes tid tidligere. Innlegget hans er helt usedvanlig belærende og nedlatende, og mitt tilsvar har fått tittelen Når hånlatterren stilner.
I mitt innlegg henviser jeg til Geoffrey Millers artikkel The looming crisis in human genetics – Some awkward news ahead. The Economist, 13.11.2009, The World in 2010 print edition.
Tariq Ramadan versus Ayaan Hirsi Ali
18.05.2010. Hvorfor er Tariq Ramadan blitt en helt mens Ayaan Hirsi Ali fordømmes? To helt nye bøker speiler verdidebatten om islam i vår tid. Les Knut Olav Åmås' drøftelse i Aftenposten.
Oslo Militære Samfunn, onsdag 19. mai kl 1900
11.05.2010 (oppdatert 18.05.2010). Arrangør er Document.no. Merk at også Helle Merete Brix blir med. Se også Ytringsfrihet i sentrum.
Antirasistisk Senter på Verdidebatt.no
11.05.2010. Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig i Antirasistisk Senter, går til nye angrep på HT-redaktøren. Denne gangen gjennom artikkelen Raseideologisk flørt.
Sender sine egne barn på andre skoler
11.05.2010. Først går man med liv og lyst inn for å ødelegge 'høyre'-skolen og -samfunnet; og da ikke minst den skolen der læring står i sentrum. Dette gjør man blant annet gjennom å importere ikke-vestlig stemmekveg, som dessuten kan fylle skoleklassene med barn som språklig og på andre måter mangler forutsetninger for å henge med.
Men når man etter hvert lykkes overmåte godt med å ødelegge læringsmiljøet i skolen, trekker man sine egne barn ut derfra. Hvilken slående illustrasjon på at det er alle andre som skal lutres og renses gjennom den multikulturelle hestekuren, men altså ikke en selv og ens egne barn.
Står i gjeld til den jødisk-kristne tradisjon
11.05.2010. Det er sekularisten John D. Steinrucken som skriver dette i en artikkel i American Thinker. Jeg ble oppmerksom på dette via en norsk kommentarartikkel om saken av Torleiv Haus.
Pressesjefen i HEF trekker seg fra Verdidebatt.no i protest
09.05.2010. Pressesjefen i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen, annonserte for noen dager siden at han ikke lenger vil skrive på Verdidebatt.no. Ja, han ber også om at alle hans tidligere innlegg skal bli slettet. Årsaken? Han kan, av samvittighetsgrunner, ikke være assosiert med et nettsted som inviterer HT-redaktøren til å være gjesteskribent. Jeg siterer JBP sin artikkel Takk for meg! i sin helhet (i tilfelle Vdb-redaktørene skulle imøtekomme hans ønske om at alt blir slettet):
Jeg takker for meg på dette nettstedet. Av samvittighetsgrunner. Jeg ber systemansvarlig fjerne meg og mine kommentarer og innlegg så snart dette innlegget forsvinner fra førstesiden. Hvorfor?
Jeg – og noen kolleger ble sjenerøst invitert til å delta her av initiativtakerne bak Verdidebatt.no ved oppstarten. Det var prisverdig. Det vitnet om raushet og trygghet på eget ståsted å invitere folk med andre livssyn. Dessuten hjelper det til med å starte og holde debatter varme.
Jeg beundrer mange deltakere her, mennesker som utviser både varme og kritisk tenkning. Vel har både jeg og andre irritert oss over alle besvergelser som kommer i stedet for argumenter. Uendelige mengder av bibelsitater har gjort noen og enhver av oss lettere oppgitte. Vi har mislikt at folk har dumpet artikler her som har stått andre steder (har dermed gjort det selv en gang) og at noen kommer med rene dekreter uten å følge opp diskusjonen selv. Ja, selv reklame for bøker eller kommende bøker har vi kunnet leve med.
Likevel går det en grense for meg. Når folk så til de grader gjentatte ganger betoner at det finnes raseforskjeller som det O. J. Anfindsen til stadighet gjør, så går mine private alarmklokker i gang. Hans siste innlegg (”Offisielle løgner”) har fått meg til å stille spørsmålet om jeg skal fortsette å legitimere et nettsted som synes det er viktig å invitere gjesteskribenter som jeg selv ikke kan stole på i denne konteksten. Det går åpenbart ikke noen alarmer hos ansvarlige for verdidebatt når skribenten selv forteller om alle avisene som nekter å ta inn hans bidrag. Har de ikke spurt seg hvorfor? Har de ikke sett hvordan tunge samfunnsaktører i andre publikasjoner har beskrevet Anfindsen og hans synspunkter?
Jeg stoler ikke på Anfindsens agenda i denne sammenhengen, uansett om det muligens kan dokumenteres at det finnes raseforskjeller. For meg er det et ubestridelig faktum at rasisme finnes. Det gjør at jeg er både følsom og årvåken når grums rundt dette kommer på banen.
Hva med ytringsfriheten?
Folkene bak verdidebatt har selvfølgelig full rett og frihet til å mene noe annet enn jeg på dette området. De kan betone ansvaret de har for å slippe alle synspunkter fram. Det respekterer jeg. Jeg mener også at Anfindsen bør få slippe til med sine synspunkter. Det er mange måter å gjøre det på. På dette nettstedet slipper han ikke bare til, han får en framtredende plass og fyker stadig raskt opp på ”bra-listen”. Han følges åpenbart av en menighet. Dette i sum gjør at jeg tvinges til å gjøre et valg. Det blir et spørsmål om hva man bruker tid på – og hva et slikt valg medfører av legitimering. (Så, for ordens skyld, dette er en personlig avgjørelse og har intet med mitt yrkessted å gjøre.)
Jeg ønsker altså å trekke meg fra et nettsted der noe jeg uroer meg sterkt for – manifesteres i betydelig grad. Jeg frykter at den giften som spres her kan legge et grunnlag for fremtiden for noe jeg slettes ikke liker og som jeg mener alle anstendige mennesker må bekjempe. Rasismen.
Dette innlegget fra JBP har i øyeblikket 51 oppfølgende kommentarer fra leserne. Mange støtter ham, mange er uenige med ham. Les hele diskusjonstråden hos Verdidebatt.no.
HonestThinking kommenterer: JPB understreker at "dette er en personlig avgjørelse og har intet med mitt yrkessted å gjøre". Fair enough! Det er likevel ganske interessant å legge merke til at dogmatiske holdninger til innvandrings- og integreringsspørsmål ser ut til å ha stor utbredelse nettopp i HEF, et forbund som ble startet fordi man ønsket mindre subjektivitet, synsing, føleri og dogmatisme, og mer objektivitet, vitenskapelighet og rasjonell tenkning.
Se også artikkel om saken på Fritanke.no.
Gjesteskribent
01.05.2010 (oppdatert 11.05.2010). I to uker har jeg vært gjesteskribent hos Verdidebatt.no. Det resulterte i følgende artikler (i omvendt kronologisk rekkefølge):
Mobbet fordi hun er hvit
09.05.2010. Det var først etter at hun byttet til en skole på Oslos vestkant at Mari Morken (16) turte å bli blond igjen, skriver Klassekampen i en stort oppslått artikkel i gårsdagens avis:
- Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite»?
- Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».
For tre år siden orket hun ikke mer. Hun byttet fra en skole i Groruddalen til en skole på vestkanten. Hver morgen tar hun T-banen til den andre kanten av byen for å slippe unna skjellsordene og det dårlige klassemiljøet. Der hun går nå er det greit å ha gode karakterer, og hun skiller seg ikke ut fordi hun er lys. Før tok hun mørke striper i det mellomblonde håret. Nå har hun farget håret litt lysere. Hun er i ferd med å «ta tilbake» norskheten sin, og gleder seg over å kunne være blond uten å samtidig stemples som «hore» og «billig».
Les artikkelen i sin helhet hos Klassekampen. Se også oppfølgende kommentarer og debatt hos Document.
Kommentarer og debatt
09.05.2010. Her er noen reportasjer/kommentarer som er skrevet i etterkant av boklanseringen (alle er supplert av innlegg fra leserne):
- "Selvmordsparadigmet" og en selsom opptreden. Av Hans Rustad, redaktør for Document.
Presentasjonen av Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet ble noe helt annet enn det kunne vært og det forventningene tilsa. Spennende, et variert panel: Basim Gozlan, Eystein Halle, Hallgrim Berg og så selve sjefsideologen for det multikulturelle Norge, Thomas Hylland Eriksen.
- Hva er rasisme?. Av Espen Utaker, debattredaktør i Vårt Land.
Hvor går grensene for når ytringer, tanker og meninger oppfattes rasistisk?
Ole Jørgen Anfindsens bok Selvordsparadigmet ble torsdag ettermiddag lansert med en debatt på Litteraturhuset. Anfindsen la vekt på at gener og rase er underordnet i hans bok. Det er identitet og tilhørighet forfatteren vil debattere. Likevel ender det ofte med en debatt om rasisme og raser. Så også på Littertaturhuset.
Etter at Anfindsen rolig presenterte sitt prosjekt, steg temperaturen atskillig grader da debattpanelet fikk ordet. Mens Hallgrim Berg karakteriserte boken som «intellektuelt nybrottsarbeid», fikk Anfindsen passet påskrevet av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Han mente boken var en blanding av «en mellomfagsoppgave og et indignert leserbrev».
- Karneval.
Av: Kristian Meisingset, kulturredaktør i Minerva.
Når Ole Jørgen Anfindsen slipper bok, snus alt på hodet. Kongen blir narr og narren blir konge.
Ole Jørgen Anfindsen slapp i går boken sin Selvmordsparadigmet på Litteraturhuset. Det var en selsom opplevelse. Debattpanelet bestod av Anfindsen selv, Eystein Halle (som stadig skriver for oss), Hallgrim Berg, Thomas Hylland Eriksen og Basim Ghozlan. Ettersom jeg ikke har lest boken, vil jeg kun gjengi noen øyeblikk fra gårsdagens debatt.
- En instruktiv seanse. Av Hans Rustad, redaktør for Document.
Er alle samfunn mulige? åpnet Ole Jørgen Anfindsen med å spørre da ha la frem sin nye bok Selvmordsparadigmet. Ikke bare er svaret nei, dagens elite styrer samfunnet etter en ideologi som er utopisk, som går på tvers av viktige biologiske instinkter og disposisjoner og som strider mot nedarvet kultur. Hva om er hva er ikke lett å avgjøre. Det avgjørende er at eliten styrer landet på en kurs som bryter med overleverte verdier. Dagens politikk er mao ikke bærekraftig.
Mot dette synet sto professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen som for anledningen var en overbevist sosialdemokrat: Norge er det mest vellykkede samfunn i historien. Nesten. Vi har aldri hatt det så godt. Også med innvandringen: Det har vært 40 år med innvandring og vi har ikke hatt etniske opptøyer.
- Instruktiv seanse II. Av Hans Rustad, redaktør for Document.
Hallgrim Berg er noe så sjeldent som en Høyre-mann som snakker rett ut om Europa og islam. Man må bestemme seg; enten gå som katta rundt grøten, eller være frimodig. Berg har valgt det siste, og for det er han blitt hyllet av ingen ringere enn Oriana Fallaci. På hjemmebane er det heller sparsomt. Berg kommenterte Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet i Litteraturhuset torsdag.
- Instruktiv seanse III. Av Hans Rustad, redaktør for Document. Thomas Hylland Eriksen var den som vakte mest oppsikt da han skulle kommentere Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet på Litteraturhuset sist torsdag.
- Det eneste som gjør at det kan kalles en bok er permene.
- Boken er en blanding av en mellomfagsoppgave og et indignert leserbrev, ofte i en og samme setning.
Send meg gjerne tips om andre kommentarer eller debatter.
Kan nå bestilles direkte fra Koloritt Forlag
02.05.2010. Be din lokale bokhandler om å skaffe boken, eller bestill selv direkte fra Koloritt Forlag.
Hykleriets høyborg - kan ikke tillate ytringsfrihet
02.05.2010. Min förra artkel, “Vurmen för mångkulturen – och sanningen”, blev borttagen från Newsmill efter att ha först blivit publicerad. Anledningen var (ungefär) att den inte var trovärdig och att rasistiska strömningar kunde få drag under galoscherna. Med anledning av detta, att debattörer, journalister, forskare, författare och politiker, som har en kritisk inställning till Sveriges invandringspolitik i allmänhet och mångkulturen i synnerhet, ständigt blir refuserade, censurerade, tystas ner, förlöjligas, felciterade mm skriver jag detta. Makten använder sk härskartekniker när man handskas med dessa frågor, osäkra och hotade människor brukar göra så. Varför sätter man själva yttrandefriheten på spel vad gäller invandrarrelaterade diskussioner? Börjar Sverige använda totalitära metoder när man ständigt hänvisar till värdegrunden istället för grundlagen? Det er psykolog Maj Grandmo fra Uppsala som skriver dette i en ny artikkel hos Document.
Hvorfor får Antirasistisk Senter offentlig støtte?
01.05.2010.
Det er tydelig at Antirasistisk Senter (ved kommunikasjonsansvarlig, Rune Berglund Steen) er en av de organisasjoner som kan beskrives som reaksjonens og obskurantismens baktropp. Sentret utkjemper en oppholdende strid med uhederlige midler mot opplysning og frihet. Men sentrets trosbekjennelse, at det ikke finnes forskjeller i gjennomsnittsintelligens og andre egenskaper mellom rasene, har ikke mer for seg enn troen på jomfrufødsel eller 72 hurier. Det er Ferdinand Linthoe Næshagen som skriver dette i et innlegg her på HT. Han fortsetter:
For mer enn tyve år siden viste Mark Snyderman og Stanley Rothman i sin The IQ Controversy at flertallet av amerikanske intelligensforskere mente at IQ-forskjellen mellom gjennomsnittlig svart og hvit amerikansk IQ (ca. 15 poeng som den alltid har vært) delvis skyldtes arv. Prosenten som har den oppfatningen har heller blitt større enn mindre i tiden som har gått, for teorien om at forskjellen bare skyldtes miljøet har stadig klarere vist at den er uholdbar. Den er et degenererende forskningsprogram som vitenskapsteoretikeren Lakatos ville kalt den – et skraklete, skakt og skjevt byggverk som ikke står av seg selv, men bare holdes oppe ved hjelp av nødløsninger som settes opp etter hvert, og av trakassering og baktalelse av folk med andre synspunkter.
Antirasistisk Senter får statsstøtte, men det er gode grunner til å trekke denne tilbake, for nordmenn har sannelig ingen plikt til å betale folk for å manipulere dem – med mindre politikerne da ønsker å fortsette å lure det norske folket. Men en slik vurdering bør nok omfatte mer enn det, for mørkemannsvesenet og reaksjonen står sterkt blant Norges (og Europas) ledende.
Les innlegget i sin helhet.
En biologisk realitet
01.05.2010. Det har blitt skrevet mye om rasebegrepet i mediene i det siste. Det er dog slående hvor mye synsing og ideologi, men lite biologi, det har vært i debatten, skriver cand philol Bjørn Ivar Hubendick. Han skriver blant annet:
Utviklingen innen genetikken går med ekspressfart og jeg tror mange er rett og slett ikke oppdatert på området. Jeg skal her prøve å presentere situasjonen i dag som den kommer frem i fremfor alt boken ”Before the Dawn – Recovering the Lost History of Our Ancestors” av Nicholas Wade. Wade er vitenskapsjournalist i New York Times og har i sin bok sammenfattet en rekke senere forskningsresultat på området. Boken kom ut i 2006, altså etter at man hadde kartlagt menneskets genom.
Les hans innlegg i sin helhet.
Arkiv over tidligere norske forsider
Home page.
|