HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Dette er ikke Sverige

Svenskene mister landet sitt - bit for bit

26.02.2011. Kanal 5 skulle ha en kjent millionøse til å bo en uke i Rosengård. Det gikk ikke. Omgivelsene var så truende at hun måtte flytte. Selv produksjonsteamet ble truet. De fikk høre at dette ikke var deres del av byen. De skulle ha seg vekk. Dette var ikke Sverige, ble det hevdet; det tilhørte innvandrerne. En anskuelsesundervisning i hvordan territorier koloniseres og løsrives. Se den tankevekkende videosnutten hos Document.

Hijab II

Svar til Khan Rajpoot

24.02.2011. I forrige uke hadde Hiba Khan Rajpoot et HT-innlegg om bruk av hijab (som forøvrig ble republisert hos Vårt Land noen dager senere). Hun får i dag svar fra Christian Skaug, som innleder slik:

I et innlegg på HonestThinking den 12. februar 2011 gir Hiba Khan Rajpoot uttrykk for at hun føler seg forrådt av Jonas Gahr Støre fordi utenriksministeren nylig har gått inn for et forbud mot bruk av (blant annet) hijab i retten, etter i sin tid å ha uttalt at dette plagget bør kunne brukes fritt på skole og jobb. Hun sier også at motstand mot hijab er til skade for integreringen, og at det er farlig dersom muslimer ikke føler seg hjemme i samfunnet.

Jeg har stor forståelse for at Hiba føler seg sveket. Hun er blitt fortalt av noen av samfunnets fremste representanter og tillitsmenn at det er helt fint å bruke hijab i Norge, og føler dermed, ikke uten grunn, at hun har en slags moralsk rett til å bære den hvor hun måtte ønske.

Problemet er bare at disse personene ikke talte på vegne av Norges befolkning.

De hadde ikke noe mandat til å si hvilke uskrevne regler som gjelder for den som ønsker full deltagelse i det norske samfunnet. Hiba har på en måte blitt lurt. Men om det kan være til noen trøst for henne, så har også et stort flertall av det norske folket blitt det samme.

Les Skaugs innlegg i sin helhet her på HT.

Piratuvesenet

Som fortjent: pirater senkes utenfor Somalias kyst, februar 2011. Foto: Reuters/Scanpix.

22.02.2011. Skipsreder Jacob Stolt-Nielsen tar til orde for hardere tiltak mot piratvirksomhet. Han møter hoderystende motstand fra mange hold. Han fortjener betinget støtte, skrev jeg i et innlegg på Verdidebatt i forrige uke. Dette innlegget førte til to oppslag fra VL-journalist Johannes Morken, samt en VD-kommentar fra Sissel Johansen:

• Anfindsen stør Stolt-Nielsen om maktbruk mot pirater.
• Anfindsen angrer - vil ikke henrette pirater.
• En tankevekker for en nybegynner-blogger.

Bakgrunnen for Morkens oppslag nr 2 er at jeg valgte å beklage en av mine opprinnelige formuleringer om henrettelse av pirater.

Multikulti

Noen dansker er lei av 'berikelsen'

15.02.2011. Utdrag fra Kasper Støvrings artikkel i Berlingske Tidende; Er der stadig nogen, der orker det multikulturelle samfund?:

Vold, trusler, kriminalitet, hærværk, had til dansk kultur og svimlende økonomiske udgifter – det er alt sammen omkostninger ved det afsindige samfundseksperiment, der hedder den multikulturelle samfundsmodel. Synes De, at jeg overdriver? At jeg higer og søger i gamle arkiver for at kunne bringe dårligt nyt om multikulturalismen?

Jamen, så lad os da bare se på de sidste par ugers høst:

Beskæftigelsen blandt ikke-vestlige indvandrere er faldet markant de seneste år. Fejlslagen indvandring koster omkring 16 milliarder om året. [...]

Det var økonomien. Så er der alle de andre ”nyheder”:

I Vollsmose trues jøder og kristne ofte af tæsk, og deres biler brændes af. Så nu må de gå under jorden. I Gellerup udsættes kirken for hærværk. Så nu må der ansættes vagtværn. Og i de områder i København, hvor der bor mange muslimer, uddrives jødiske gymnasieelever. ”Kristne og jøder flygter fra danske ghettoer”. I Weekendavisen den 5. februar interviewes tre muslimske kvinder. Resultatet opsummeres i følgende citat: ”Integrationen har ikke virket. Tag til Vollsmose: Det er ikke dansk. Det er Saudi Arabien.”

I Tingbjerg og Mjølnerparken i København er der igen og igen påsatte brande, der lige så sikkert som Amen i kirken – eller Allahu Akhbar i moskeen – ledsages af stenkast imod nødhjælpen og politiet.

Omkring Bazar Vest i Gellerup i Århus hersker et parallelsamfund, hvor klanloyaliteten er afgørende, hvor man må betale for at få fred for tyverier, og hvor man af frygt undlader at anmelde trusler.

I mainstream-medier og blandt almindelige, skikkelige borgere tales der nu i ramme alvor om risikoen for en fremtidig borgerkrig her i landet på grund af konflikten mellem muslimer og ikke-muslimer, en risiko, der underbygges af det forhold, at etniske danskere i fremtiden vil være i mindretal i deres eget land.

Berlingske Tidende, via Document.

Harris

Vitenskap, vrøvl og verdier

15.02.2011. Sam Harris bedriver religionskritikk etter samme mønster som offentlige kampanjer mot røyking, skriver Trond Berg Eriksen i sin anmeldelse av Harris' siste bok i Morgenbladet:

Sam Harris er en av de taleføre «nye ateistene». Han gjorde seg berømt med boken The End of Faith (2004) og enda mer beryktet med Letter to a Christian Nation (2006). Det er USA som er hans slagmark. «Trenger vi virkelig så dårlige grunner som dem religionen gir oss, til å bli gode mennesker?» spør han. I hans nyeste bok The Moral Landscape (2010) er det nettopp forholdet mellom vitenskapen og verdiene som står i fokus.

Det har vært vanlig å si at vitenskapene arbeider med kjensgjerninger, mens religion og moral tar seg av det med verdiene. Da hevdes det også gjerne at de to områdene må holdes adskilt – at vitenskapene er renere jo mindre de tematiserer verdier, og at verdiene er renere jo mindre de har med vitenskapene å gjøre.

Sam Harris utfordrer denne to-verdenslæren og hevder at det moralske landskapet er, og i stadig høyere grad vil være, preget av hva vitenskapene kan fortelle oss om de naturgitte betingelsene for våre beslutninger. Harris synes å mene at det Richard Dawkins kaller The God Delusion (2006) bare kan være så seiglivet fordi man skiller for tydelig mellom tingene slik de er og tingene slik de burde være. I utgangspunktet er det et interessant prosjekt.

Religiøst sirkus. De nye ateistene kan ikke tenkes uten det merkelige og delvis fremmedartede religiøse livet i USA. Den troen som angripes både av Sam Harris, Christopher Hitchens, Richard Dawkins og Daniel Dennett er en sterkt karikert størrelse, tankegrums hentet fra folkedypet og fra et kommersialisert, religiøst sirkus som vi kan studere på fjernsynet på God Channel, men som aldri har utgjort noe tyngdepunkt i europeisk fromhet. Dessuten er de nye ateistene preget av en bombastisk og ufilosofisk vitenskapsovertro som det europeiske kontinentet langt på vei har vært spart for. Det kan hevdes at ateistene får de troende de fortjener, og at de troende får de ateistene de fortjener. Man kan altså ikke klage på den ene parten uten at det også rammer den andre. Rett og slett fordi holdningene definerer hverandre straks de oppfatter seg som gjensidig utelukkende alternativer.

Felles for de fire musketerene er at de gjør det lett for seg ved å plukke ut det aller verste de kan finne om fromme menneskers feilgrep og intellektuelle kortslutninger. Til sammen utgjør Harris, Dawkins, Hitchens og Dennett en liten menighet av aggressive ateister som leser hverandres bøker i manus og er samlet om en felles oppgave: å lynsje paven og alle amerikanske vekkelsespredikanter under nærmeste palme. Samtidig er de de første til å anmelde hverandres bøker og bedømme dem som epokegjørende.

[...]

Skadefryd. Harris er en kvikk forfatter som gjør dristig bruk av manipulerende analogier, falske alternativer og suggestive poeng. Han er flink til å finne sitater av den tanketomme typen som meningsmotstandere har ytret i fullt alvor. Han fråtser i predikanters idioti. Skadefryden er ofte velbegrunnet. Den er lett å dele. Amerikansk, kommersiell vekkelsesreligiøsitet utløser ikke mine beskyttelsesinstinkter. Han angriper imidlertid Kirken og de kristne på samme vis som dem som angriper islam for å være en flokk med selvmordsbombere.

Kjernen i Harris’ påstander er problematisk. Biologers og nevrofysiologers innspill til den filosofiske antropologien har en tendens til å tilintetgjøre alle sosiale og individuelle forskjeller. Det er ikke bare på grunn av det metafysiske skillet mellom «er» og «bør» at vitenskapene ikke kan styre moralen – determine human values, for å bruke Harris’ utfordrende formulering.

Oppå skillet mellom «er» og «bør» ligger forskjellen mellom det allmenne og det konkrete, det artsegne og det særegne. Moralen og verdiene kan ikke overse det konkrete og det særegne, mens vitenskapene lever av å ignorere nettopp det. Derfor kan det ikke – verken nå eller senere – finnes noen praktisk naturvitenskap som «bestemmer» moralen og verdiene.

Halleluja. Harris har ingen anelse om at sannheter kan være av langt flere slag enn det skillet mellom kjensgjerninger og verdier som han vil redusere til ett regime. Om man virkelig godtar forfatterens forutsetninger, vil for eksempel alle kunstartene forsvinne i den samme klosettskålen som Harris tømmer religionen og moralen i – forstått som personlige overbevisninger.

For heller ikke litteraturen, billedkunsten og musikken ville være «sanne» på den rette måten ut fra de kriterier Harris oppstiller. Hans religionskritikk har den samme strukturen som offentlige kampanjer mot røyking. Få møkka vekk – så sunnheten, sannheten og den store nevrofysiologiske harmonien kan skinne uhindret, roper han. Han synger halleluja for en vitenskap som kan fortelle oss at det er bedre for alle å være rike og friske enn fattige og syke. Ved nærmere ettersyn bombarderer han oss med banaliteter. Gjerne det. Men slik registrerer han seg i praksis som en som tilhører et eget trossamfunn, nemlig de vitenskapsovertroendes.

Les hele anmeldelsen av Harris' bok hos Morgenbladet.

Egypt

Ingen revolusjon

15.02.2011. Lukta av fridom endrar ikkje ei styreform. Ein revolusjon er ei grunnleggjande samfunnsendring. Det vil ikkje skje i Egypt med det fyrste, seier Terje Tvedt, i eit intervju med Dag og Tid:

–Ein god del av medie­dekninga og kommentarane om Egypt er paradoksal. Det er som om landet med den lengste statshistoria i verda ikkje har historie, seier Terje Tvedt.
Tvedt er historikar ved Universitetet i Bergen og har lenge studert Egypt og Nildalens historie.
– Opprørarane på Tahrir-plassen kallar demonstrasjonane ein revolusjon. Det same gjer journalistar og kommentatorar. Opprørarane har kalla Mubarak ein diktator. Norske medium kallar Mubarak ein diktator. Bileta som vert presenterte, er utan distanse til det dagsaktuelle, seier Tvedt.

Diktator?
– Er det urimeleg å kalla Mubarak ein diktator?
– Det er naturleg at demonstrantane og dei som vil ha han fjerna, snakkar om diktator og diktatur. Men i Noreg lyt vi sjå dette meir nøkternt. Mubarak har ikkje vore og er ingen diktator om ein skal bruka godt etablerte definisjonar på kva ein diktator er. Han har ikkje hatt absolutt makt, og makta har vore av­­grensa av lover og institusjonelle ordningar. I eit langt historisk perspektiv er Mubarak-perio­den éin av dei meir liberale i historia til landet, sjølv om folk urettmessig har vorte kasta i fengsel, og mange har vorte torturerte.

– Kva er han då?
– Ein autokrat, ein autoritær leiar av ein svært sterk stat med noko som kanskje kan kallast eit kvasi-demokratisk politisk system, og som ikkje har nokre klare parallellar. Og det er ingen tvil om at partiet han leier, stod for fusk i førre val. Han styrer etter unnatakslover, ja, men dei vart vedtekne med støtte frå fleirtalet etter at islamistar myrda den tidlegare presidenten, Anwar El Sadat, i 1981. Ingen venta at dei skulle vara i tretti år. Men islamistar lukkast nesten i å skyta Mubarak i 1995. Stadig vert turistar drepne av islamistar. Og før jul sprengde ein sjølvmordsbombar seg sjølv i ei kyrkje i Alexandria. Mange ropa då på sterkare tryggleik og på meir politi i gatene. Vi kan gløyma dette og tru det er Noreg eller Frankrike vi snakkar om, men det kan ikkje den egyptiske statsleiinga. Regimet har dels med rette oppfatta at dei står i ein langvarig kamp mot islamistiske rørsler som vil riva sund Egypts einskap og stabilitet.

Tvedt meiner at den egyptiske staten gjennom tusenår har utvikla ein måte å styra på og kontrollera folket på som ikkje kan tilskrivast éin mann i 2011, sjølv om han har sete med makta lenge.
– Difor er bruken av ordet diktator uheldig fordi ein slik ordbruk tilslører kva slag regime ein står overfor – som om alt vil endra seg berre Mubarak og hans næraste går av, seier Tvedt.
– Det noverande regimet vil ikkje opphøyra om han forsvinn. Ein vil ikkje skjøna Egypt eller mogelegheitene til politikken eller opprøret om ein opphevar dette skiljet mellom diktatur og autoritær stat, og mellom diktator og autokrat. Ein vert blind for Egypts stats- og samfunnshistorie.

[...]

Brorskapen
– Kva rolle spelar Muslimbrørne i opptøyane?
– Den muslimske brorskapen var, som dei pragmatikarane dei har vorte i den daglege politikken vis-à-vis regimet, fyrst ambivalent til opprøret då det starta 25. januar. Det har fått vestlege og norske kommentatorar til å trekkja konklusjonen at dei ikkje spela noka viktig rolle. Men éin ting er sikkert: Dette veit journalistane og kommentatorane, og eg, svært lite om. Kanskje ikkje det egyptiske tryggingspolitiet veit så mykje om det heller. Så vi får sjå. Det er enno usikkert.

– Det er gjort eit poeng av at ein ikkje såg muslimbrør i demonstrasjonane, som om dei er salafistar. Medlemer av Brorskapen er kjenneteikna av at dei ikkje har noko kjenneteikn. Det er ein moderne, pragmatisk organisasjon som nettopp har gjort eit poeng av å kjempa for auka politisk oppslutnad i Egypt gjennom å framstå som eit moderne parti med appell til den utdanna middelklassa. Dei flaggar ikkje identiteten sin med skjegg og Koranen under armen, om nokon skulle tru det. Mellom anna fordi opne medlemer har vorte undertrykte av regimet. Og ikkje minst: Er det noko Brorskapen er klar over, er det farane ved å gå for langt. Sist det var store opptøyar i Egypt i 1950-åra, var dei for utolmodige. Dei utfordra militærmakta hovudlaust og freista å drepa Nasser. Det enda med at mange vart arresterte, torturerte og avretta. No har dei ein meir langsiktig, reformistisk strategi som går ut på å styrkja det sivile samfunnet, utvida det demokratiske rommet osb.

– Det kan verka paradoksalt at Brorskapen, der bakgrunn og mål nettopp tek sikte på å avvisa all vestleg innverknad, brukar eit sekulært-vestleg politisk vokabular mot Vesten sjølv. Men det er ikkje «rabiate islamistar», som nokon skildrar dei som, vi snakkar om, men smarte, ofte velutdanna strategar. Dei veit at nettopp dette språket trengst skal dei vinna fram, òg fordi dei har røynt at mange difor trur dei har vorte tilhengjarar av vestleg demokrati.

[...]

– Når leiarane argumenterer for eit demokratisk Egypt, kvifor ikkje ta dei på ordet?
– For meg er det uforståeleg kvifor norsk ålmente er nøgd med analysar som baserer seg på kva folk seier dei vil no, og ikkje spør om kva som er det eigentlege, langsiktige målet deira. Særleg når Brorskapen aldri har lagt skjul på dette. Utvida demokrati er kanskje alltid bra, men det tyder ikkje at alle dei som kjempar for det, må vera demokratar. Målet til Muslimbrørne er det same no som i 1920-åra – at sharia skal styra. Dei fører ein langsiktig jihad for islamisme, medan dei snakkar om sivilt samfunn og demokratisk deltaking. Alle som studerer programmet deira, vil måtta konkludera med at det på visse område har fascistoide trekk. No som då. Ein må sjå på målsetjingane til Brorskapen, ikkje kva dei kortsiktig seier om politikk i samtida.
Egypts KrF?

– Religionshistorikar Kari Vogt karakteriserer Den muslimske brorskapen som «en moderat, men sosialt og religiøst konservativ bevegelse, uten å være direkte bakstreversk. De siste årene har de flyttet seg i mer pragmatisk og demokratisk retning».
– Dette er ikkje berre feil, men villeiing. Eller meiner ho at sharia slik dei tolkar det, har vorte meir demokratisk? Eller meiner ho rett og slett at sharia ikkje er bakstreversk i Egypt? I så fall bør ho seia det. At dei no kjempar for demokrati og driv omfattande sosialt arbeid, har jo ikkje endra målet deira.

– Ho har støtte hjå andre norske forskarar. Fyrsteamanuensis Bjørn Olav Utvik samanliknar denne veka i Vårt Land haldning­ane til Brorskapen med Indremisjonsselskapet i Noreg eller Kristeleg Folkeparti for femti år sidan. Som han seier: «De framstår mer og mer som et muslimsk svar på kristendemokratiske partier i Europa.»
– Det er uforståeleg at ein midtaustenforskar kan seia noko slikt. Kristeleg Folkeparti har aldri gått inn for ei lovgjeving basert på Bibelen. Dei har akseptert at alle, òg ikkje-kristne, skal ha likskap overfor lovene til staten. Dei har aldri vore prinsipielle motstandarar av Vestens verdisett eller ideen om det sekulære demokratiet.

Les intervjuet i sin helhet hos Dag og Tid.

Fagfellevurdering

Ingen garanti for solid vitenskapelig arbeid

15.02.2011. Richard Smith — som i tretten år var redaktør for den meget høyt respekterte British Medical Journal (BMJ) — feller i en artikkel publisert den 20. desember 2010 en knusende dom over kvaliteten til de mest prestisjetunge medisinske tidsskriftene, hans eget ikke unntatt. Dette har fått Christian Skaug til å skrive en kommentar hos Document:

Aftenposten skrev nylig om troverdigheten til eksperter som ofte eksponeres i massemediene, og drøftet det hele blant annet ved å snakke om deres vitenskapelige publikasjon og siteringsfrekvens. Som det ble fremholdt er dette en god, men ikke fullt ut pålitelig metode, for en person kan av og til oppnå stor innsikt, i spesielle tilfeller sågar velfortjent gurustatus, på et felt uten å være blant de mest skriveivrige eller siterte.

Men inntrykket fester seg likevel av at implikasjonen gjelder den andre veien: Har man publisert vitenskapelig, har man også peiling på det man har skrevet om (og kanskje mye annet også).

En stilltiende forutsetning for at denne implikasjonen skal gjelde, er at den vitenskapelige produksjonen holder høy kvalitet. Men det offentliggjøres hvert eneste år totalt mer enn en kvart million vitenskapelige artikler på verdensbasis. De færreste av dem er av interesse eller til nytte for praktikerne innenfor de respektive fagområder. Kan det likevel være mulig at mesteparten, eller i alle fall en betydelig andel av disse er av faglig verdi?

De vitenskapelige tidsskriftenes gullstandard for kvalitetskontroll er den såkalte fagfellevurderingen, som innebærer at et innsendt arbeid blir vurdert av en eller flere eksperter på samme felt. Holder ikke arbeidet faglig mål, skal det heller ikke offentliggjøres.

Men det er ikke gull alt som glimrer, og innvendingene mot dette systemet er gamle og velkjente: Det er dyrt og tidkrevende, vurderingene er ofte lite grundige og resultatene lite konsistente, og de kan være påvirket av såvel korrupsjon som tendensiøse fagfeller. Data og programvare som ligger til grunn for arbeidene blir ikke sjekket, i den grad de er på et format som kan kontrolleres av andre enn artikkelforfatteren, eller foreligger overhodet.

Ikke desto mindre har det vært en slags konsensus i vitenskapelige miljøer at fagfellevurderingen er omtrent som demokratiet: langt fra perfekt, men det beste man har. Dessuten har man systemet med såkalte impact factors, hvilket er et mål på den faglige tyngden til et tidsskrift. Om noe står på trykk i et av de mest prestisjetunge tidsskriftene innenfor en disiplin, blir det dermed gjenstand for høy tillit.

Å sette spørsmålstegn ved den vitenskapelige kvaliteten til arbeider av denne sistnevnte typen er litt som å banne i kirken, og de færreste kan tillate seg det.

Les resten av Skaug artikkel hos Document.

Hijab

Innlegg fra Hiba Khan Rajpoot

12.02.2011. Masterstudent i religionshistorie ved UiO, Hiba Khan Rajpoot, har sendt HT et innlegg om Hijab. Hun skriver blant annet følgende:

Hijab. Jeg må si at jeg er lei av hele hijab- debatten. Jeg blir kvalm av hvordan dette tøystykket er blitt misbrukt opp gjennom tidene, først av Det muslimske brorskap og nå av Arbeiderpartiet (Frp er nå en historie for seg selv sammen med HRS). Jeg går med sjal på hodet, folk kaller det hijab, jeg kaller det skaut. Ingen har tvunget det på meg. Jeg valgte å gå med det, som så altfor mange andre muslimske kvinner har valgt å bruke det. Hvorfor? Fordi jeg ikke ser det som en nødvendighet å vise håret mitt til alle og enhver. Det er noe som er en del av min tro, og føles riktig for meg. Punktum Finale. Det at jeg har et tøystykke på hodet, påvirker ikke hva jeg tenker, sier eller spiser. Og aller minst påvirker det studiet jeg tar eller jobben jeg utfører. Det er trist å måtte forklare dette, men tydeligvis er det blitt en nødvendighet. Har det en avgjørende betydning i en rettssak om ikke alle får sett håret til en dommer eller en aktor? Seriøst? Spiller virkelig håret til aktoren i for eksempel Alvdal- saken en avgjørende rolle?

[...]

Jeg føler meg forrådt. Når man forbyr kvinner som ønsker å bruke hijab i hverdagslivet, å jobbe i politiet, og deretter også stenger dem ute av rettssalene, sier det seg selv hvilken vei det går. Det er en løgn å påstå at dette ikke har noe videre effekt på andre områder i arbeidsmarkedet. Det å i det hele tatt få en god jobb som tilsvarer til deres utdanning og kunnskapsnivå forblir en fjern drøm for altfor mange unge muslimske kvinner. Foreldregenerasjonen vår betalte prisen for å søke ly i et fremmed land, ved å vaske, drive gatekjøkken og kjøre fulle mennesker hjem. Men hvis også unge muslimsk norske kvinner og menn blir sittende i kassa på Rimi med flytende morskkunnskaper og høy utdanning, er det en skam. God integreringspolitikk er det ikke, når man skaper et klasse skille og driver indirekte diskriminering mot sine egne borgere, kun på grunn av tro. Jeg er en aktiv, norsk muslimsk kvinne, men må innrømme at hver gang denne debatten om hijab blusser opp igjen, gjør den meg til en fremmed i mitt eget land. Jeg føler meg forrådt og sviktet. Og jeg er ikke den eneste.

Les Hiba Khan Rajpoots innlegg i sin helhet her på HT. Se også hennes innlegg i Dagsavisen i 2009.

Sverige

"Populismen breder ut sig"

09.02.2011. En ny politisk rörelse har växt fram på internet. Det är en rörelse vars väsen är anonymt och som räds allt som närmar sig att ta ansvar. Ändå påverkar rörelsen den politiska dagordningen, konstaterar journalisten Annika Hamrud:

I Sveriges riksdag har vi fått ett nationalistiskt parti vars riksdagsmän inte drar sig för att peka ut enskilda som landsförrädare och skyldiga till att inte ha stoppat våldtäkter. Men även om Sverigedemokraterna nu finns i riksdagen så syns inte stödet för dem på våra gator eller i öppna diskussioner. Det knattras i stället fram på laptopdatorer runt om landet. Det är ett brutalt knatter. Okvädesorden och smädningarna hamras fram. Ger man sig in i debatt med dessa personer som man sällan finner AFK (away-from-keyboard) riskerar man genast att hängas högt till övriga anonyma knattrares hånfulla skratt.

En av de anonyma näthatarnas främsta företrädare är pensionerade journalisten ”Julia Caesar”. Hon är förstås också anonym. Hon utnyttjar den legendariska skådespelerskan Julia Caesars (1885–1971) namn som sin pseudonym. Hon skriver inte bara på nätet utan publicerar sig även i bokform. Och till jul fick alla riksdagsledamöter varsitt exemplar av hennes beställningsbok Världsmästarna i sina fack.

Världsmästarna är ”Julia Caesars” ironiska benämning på den svenska eliten. Eliten – politikerna och journalisterna – menar hon, vill vara världsmästare i godhet. Men de har misslyckats monumentalt. Sverige är helt förlorat, anser hon.

”Det blev bättre i Sverige under många år. Men sedan blev det sämre igen. Försämringen började på 70-talet. Då började det gå utför för Sverige”, skriver ”Julia Caesar”.

”Sverige började krackelera och ramla omkull. Sedan har det bara fortsatt. Det goda och trygga Sverige som jag och många minns finns inte mer. Det är utplånat, ödelagt och förött. Våra folkvalda politiker har i största enighet tagit det ifrån oss. De har reat ut vårt land.”

[...]

”Julia Caesar” känns märkligt insatt i det inre livet på Dagens Nyheter. ”Julia Caesar” tror sig också ha hittat en koppling mellan DN:s kulturredaktion och det företag som hanterar moderering av artikelkommentarer på nätet. Det förekommer en styrd censur, säger ”Julia Caesar” – samtidigt som till och med hennes åsiktskamrater på internetsajten Politiskt inkorrekt är på väg att duka under för det hat som väller fram i artikelkommentarerna och som de tvingas rensa bland.

Näthatarna kallas ofta för sverigedemokrater. Men skillnaden mellan den anonyma massan och SD är trots allt att SD presenterat ett program, de har lagt fram en budget, de diskuterar i riksdagens kammare. Journalister kan studera dem, gräva kring dem, ifrågasätta dem.

”Julia Caesar” slipper i sin anonyma ringhörna bli granskad för vad hon gjort tidigare i sitt journalistiska värv.

Les artikkelen i sin helhet hos Göteborgs-Posten.

HonestThinking kommenterer: Hamrud ville hatt større troverdighet dersom hun hadde vært villig til å ta Caesars og andres fortvilelse over utviklingen i Sverige på alvor. I stedet uttrykker hun seg som om bekymringen over konsekvensne av det multikulturelle overgrepet ikke var stort annet enn populisme. Ja, Hamruds artikkel bekrefter lang på vei bildet av svenske journalister som belærende og blærete besserwissere som ikke liker kritikk, og som sjelden nedlater seg til faktisk å drøfte (på en troverdig og ordentlig måte) de problemene de selv har vært med på å stelle i stand.

Ellers er det jo morsomt at en journalist i Sverige - et land som ikke har reell ytringsfrihet, og der brutale sanksjoner regelmessig iverksettes overfor dissidenter - besværer seg over at Julia Caesar har valgt å skrive under pseudonym.

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no. Se også egen gruppe på FaceBook.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Koloritt Forlag.

Sitat

Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken.

Thilo Sarrazin gjør opp status, FAZ, januar/februar 2011 (norsk oversettelse, Document)

Ekstremister på begge sider i islamdebatten bruker nazismen til forsøksvis å parkere meningsmotstandere. Kan vi snart komme videre?

Ingunn Økland, Aftenposten, 31.01.2011

Og dette er svinsk (slett ikke svensk), på alle måter - politisk, moralsk, kulturelt. Og for personer som attpåtil kaller seg kristne, blir dette så langt fra nestekjærlighet man kan komme. (Til og med som ateist blir man fristet til å kalle denne ondskapen for djevelens verk). Når Anfindsen får dette til å handle om løgner, falskhet, hykleri og maktmisbruk, er det akkurat som å høre nazistenes rop "Deutschland Erwache". Det er ingen grunn til å pakke dette inn. Det er avskyelig.

Lars Gule refser både Julia Caesar og HT-redaktøren, Verdidebatt, 30.01.2011 (ifm kronikken Våldtagen av staten)

Denne mannen er rasist og representerer derfor et uanstendighetens lavmål.

Lars Gule refser dem som vil lytte til HT-redaktøren, Verdidebatt, 25.01.2011

Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver.

Sindre Bangstad, 14.01.2011, i intervju med Morgenbladet

Den største fienden for Europa i dag er frykt. Frykt fører til egoisme, egoisme fører til nasjonalisme, og nasjonalisme fører til krig.

EU-president Herman van Rompuy i tale i Berlin på 21-årsdagen for murens fall. Sitert i Vårt Land 29.11.2010

De er regimet, men later som om de er kjettere. De er legemliggjørelsen av konformismens byrde, men poserer som dissidenter. De vifter med regelboken mot andre, men gir blaffen i reglene de selv burde følge. De preker toleranse, men tolererer intet kulturelt eller menneskelig mangfold.

Antonio Socci om venstreintellektuelle, sitert av Document, 27.11.2010

Når rasjonelle og anstendige aktører som HEF viker unna en høyst nødvendig konfrontasjon av frykt for å stemple en minoritet, overlates feltet til irrasjonelle og vulgære stemmer som babler om en demografisk katastrofe og forsøpler debatten.

Sara Azmeh Rasmussen, En sen beklagelse til HEF, Fri Tanke, 28.10.2010

Det starter med tankefrihet, det fortsetter med talefrihet, og det ender med trosfrihet.

TV-predikant Muhammad Al-Munajid, sitert av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 27.09.2010

Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (M), kommenterer en angivelig grov voldshandling mot en sverigedemokrat, Document, 14.09.2010

Islam er en gammel europeisk religion som har tilpasset seg vår verdensdel.

Jahn Otto Johansen, Økt innvandrerfrykt i Tyskland, ABC Nyheter, 11.09.2010

Det jeg har lest av [Anfindsen], om at noen raser har høyere IQ enn andre, mangler etter mitt syn vitenskapelig holdepunkt. Han er amatør på dette feltet.

Einar Steensnæs (KrF), til Vårt Land, 10.09.2010

Anfindsen synes ikke å ha noen basis for utsagnene sine. Man har ikke noe grunnlag for å påstå at det er intelligensforskjeller mellom forskjellige kulturer.

Simen Gaure, FaceBook, 14.04.2010

Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter.

Mohyeldeen Mohammad, diverse innlegg på FaceBook, 10.06.2010

Det betyr at en stadig økende andel av israelerne og dermed Israels velgere, er innvandrere eller etterkommer av innvandrere fra land som har manglet demokratiske og humanistiske tradisjoner. Det er klart at dette i lengden vil påvirke politikken.

Olav Versto, kommentator i VG, drøfter konsekvensene av å hente innvandrere fra visse typer land, sitert av Document, 08.06.2010

Fortell meg hva dine skjellsord er, og jeg skal fortelle deg hvem du er.

Bent Sofus Tranøy, Klassekampen, 29.05.2010

- Finnes det menneskeraser?
- Nei, det finnes ikke menneskeraser. [...] Det er en myte.

Trond Thorbjørnsen, SOS Rasisme, intervjuet i Hjernevask, 12.04.2010

- Kan det være noe biologisk og medfødt som ligger til grunn for disse forskjellene?
- Nei, den type påstand er jo på en måte ... da ser jo vi kjønnsforskere rødt. Min påstand er da at det ikke er ... ikke er forskjeller ut over det som har med det reproduktive systemet å gjøre.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia, Hjernevask, Nrk1, 05.04.2010

Jeg har en klar, bevisst målsetting om å ønske å endre dette systemet. [<klipp>] Biologien har på mange måter vært fienden til kjønnsforskningen når kjønnsforskningen kom på 70-tallet. [<klipp>] Og den sosiobiologiske forskningen, som jo har veldig firkanta syn på kjønn, er svekka, helt klart. [<klipp>] Noen ganger må man bare være hard, [...] Og jeg er kanskje hard i språkbruken da, fordi at de bruker en såkalt vitenskapelig historie [...] nemlig naturvitenskapen, som man tror er sann i den forstand, ikke sant. Mennesker går fremdeles rundt og tror at naturvitenskap er sannere enn annen vitenskap. Det er den ikke. [...] Naturvitenskap er like mye prega av teori og metode og perspektiv som det samfunns- og humanistisk forskning er. [Naturvitenskap] er like mye prega av forskerens blikk som det min forskning eller andres forskning er. Og det er veldig viktig å være klar over. Det er ikke noe som finnes; sann forskning eller sann vitenskap i den forstand. Vi kan komme nærmere en type forståelse av hvordan verden er bygd eller hvordan verden ser ut, ikke sant, men [...]
- Så det er ikke det at man kommer nærmere og nærmere sannheten?
- Nei, for det finnes jo ikke en absolutt sannhet, som det gjelder å komme nærmest.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia med tanke på Hjernevask (råstoff, del 1 av 2)

Hvem tør fortsatt hevde at de genetiske forskjellene mellom hvite og svarte har noe mer å si enn hvilken hudfarge de har?

Holger Pötzsch, Institutt for kultur og litteratur, UiTø, Kunstige konflikter, Klassekampen, 08.03.2010

Biologi har ingen plass i min forskning.

Cathrine Egeland, forskningsleder (AFI), Hjernevask, 01.03.2010

Gi keiseren hva keiserens er, for eksempel nye klær.

Hauk, Dagens Sukk, Klassekampen, 17.02.2010

Jeg tror dessverre ikke det kan bli fred [i Libanon]. Heller ikke der ser sameksistens ut til å være mulig. [...] I Europa er det blitt for mye rutine. Vi kan ikke lenger la andre bestemme vår skjebne.

Amin Malouf, intervjuet av Aftenposten, 18.01.2010

Beskrivelsen av hvordan "den arbisk-muslimske verden synker stadig dypere ned i en historisk brønn som det nærmest er umulig å klyve opp fra", og hvordan innvandrere i Europa behandles med en type "respekt" som egentlig uttrykker forakt, fortjener å bli lest.

Aage Borchgrevink, anmeldelse av Amin Maloufs bok Verden i ubalanse, Aftenposten, 18.01.2010

Biologien legger vilkårene for individets frihet og samfunnets variasjonsbredde.

Professor i statsvitenskap, UiB, Thorvald Gran, kronikk i Klassekampen 08.01.2010, Samfunnsveven

Sannhet, er noe som må bekreftes av følelser, - eller[s] er det ikke Sannhet!

Mette Müller, formaning til HT-redaktøren, Verdidebatt.no, 09.11.2009

Akademikerens rolle i samfunnet er å stille kritiske spørsmål til eksisterende sannheter og oppfatninger. Det er det lite av i Norge. Norsk akademikere er både 68-dominert, og SV-dominert. Det er svært snevre rammer for hvilke politiske verdensbilder som slipper til på norske universiteter og høyskoler. Norske akademikere forsterker ofte den norske enigheten, fremfor å utfordre den.

Politisk redaktør Hanne Skartveit, lørdagkommentar i VG, 07.11.2009

Ordningen med statlige ombud som skal påvirke opinionen bidrar til å snu demokratiet på hodet.

Professor i statsvitenskap Bo Rothstein, Klassekampen 31.10.2009, Demokrati uten folkevilje

Vi måtte le litt da Kaja kom hjem fra barnehagen og lurte på hva en pappa var for noe.

Rose og Tone Margrete Joner, intervjuet av Aften, 14.10.2009, Babyboom blant lesbiske

Kjønnsforskningen har en endringsagenda, forskeren går inn i et felt med et ønske om en mer rettferdig kjønnsorden. [...] Forskningen kan tape utrolig mye på å la seg politisere. Vi kan ikke velge teorier ut fra hvordan vi skulle ønske at virkeligheten så ut, eller avvise forskningsresultater fordi de ikke passer inn i vår politiske agenda.

Professor Harriet Bjerrum Nielsen, leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO, til Klassekampen 12.09.2009

Det tok over tusen år å utvikle et noenlunde velfungerende demokrati i Norge. [...] ingen, ingen skal ta dette landet fra oss.

Dag Coucheron, kronikk i Klassekampen, 02.09.2009

At Norge er et land i verden, og at migrasjon og kriger verken kan eller skal unngås her hos oss, ser ut til å være et innspill like lett å vifte vekk som en flue i paradis. Men uten dette premisset kan vi visst aldri riktig godta våre «nye landsmenn og -kvinner».

Linn Stalsberg, skribent, kommentarartikkelen Verden og vi, Klassekampen 24.08.2009, side 2

[D]et må være et mål å ha minst 50 prosent kvinner i samfunnets topposisjoner.

Torgeir Salih Holgersen, Biologisk feminisme, kronikk i Klassekampen 17.07.2009

Å bekjempe kunnskap har aldri vært progressivt.

Bjørn Vassnes, Kunnskapsfrykt, Klassekampen 08.07.2009

Denne plikten til å si fra gjelder ikke bare kommunismen eller nazistenes forbrytelser. Det gjelder over alt der løgnen biter seg fast og sprer seg. Det gjelder også våre egne samfunn.

Hans Rustad, Document, 19.05.2009

Nu har muslimerna blivit så starka i Europa att vi inte behöver media längre. Islams makt växer med en enorm kraft, det går inte att stoppa. Det finns ingen som står emot. Den liberala värdegrunden i Sverige är förfallen, Svenska kyrkan är en döende organisation, precis som hela Europas civilisation. Israel håller på att kollapsa och USA är ett sjunkande skepp.

Mohamed Omar til Dagen, 29.04.2009

For at [det skal være mulig å få de nødvendige forandringer i politikken] må sannhetsbegrepet bli gjeninnført i filosofien for å utfordre den postmoderne relativismen.

Filosofen Alain Badiou, intervjuet av Klassekampen (som fremhever ham som "en av Europas viktigste marxistiske tenkere"), 21.04.2009, side 18 - 19

Nasjonalstaten er den viktigste forvalter og beskytter av de verdier og tradisjoner som det globaliserte markedet truer.

Per Olaf Lundteigen, finanspolitisk talsmann for Sp på Stortinget, innlegg i Klassekampen 14.03.2009

Siv Jensens tale synliggjør ytre høyres evige dilemma - de vil bruke ensretting og statlig styring i sin kamp for friheten.

Anders Heger, Snikformynderi, Dagsavisen, 27.02.2009

68-generasjonen - finnes det noen større svikere?

Sorle S. Hovdenak, gjengitt hos Document, 03.03.2009.

Hvitættede som ikke aksepterer at vi lever i et flerkulturelt samfunn er ikke et godt utgangspunkt for en god debatt om dette.

Lars Sponheim, VG Nett, 23.02.2009.

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Lukker øynene for muslimske overgrep

I en uttalelse som i begynnelsen av mai 2005 ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, hevder Den internasjonale humanistorganisasjonen, International Humanist and Ethical Union, at myndigheter i vestlige land lukker øynene for muslimske brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner. Organisasjonen identifiserer to hovedgrunner for denne situasjonen. (1) Et engasjement for multikulturalisme som utarter til moralsk relativisme. (2) Prinsipiell motstand mot å kritisere religioner, spesielt islam. Les talen i sin helhet (på engelsk).

Walid al-Kubaisi

Forfatteren Walid al-Kubaisi er kontroversiell, men nyter likevel bred anerkjennelse som en viktig intellektuell, muslimsk stemme i den norske debatten. Vi er meget glade for å kunne presentere noen av hans mange kronikker og artikler på våre nettsider.

NB: Du kan også bestille to av hans bøker direkte her >>>

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.