HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Krokodilletårer

Hylland Eriksen "opprørt" over utviklingen i Groruddalen

31.03.2011. Patrick Åseruds utspill der han forklarer hvorfor han ikke lenger ser det som aktuelt å la sine barn vokse opp i Groruddalen, har gjort Thomas Hylland Eriksen "opprørt" (intervju, VL, 28.03.2011, side 21, min uthevelse):

[J]eg er mest opptatt av debattene som tematiserer menneskelige verdier, altså intoleranse versus kosmopolitiske verdier. Det siste som opprørte meg, var avisoppslaget om at hvite jenter i Groruddalen må farge det blonde håret sitt for å unngå mobbing, og at de som har salami på matpakken blir stigmatisert. Sånt går ikke an. Rasisme er vemmelig uansett hvem den kommer fra.

HonestThinking kommenterer: Er ikke dette litt billig? Ikke bare kommer Hylland Eriksen trekkende med lettvint og selvrettferidig retorikk av typen "intoleranse versus kosmopolitiske verdier", men han reagerer på nevnte groruddalsnyheter som om de skulle gi grunn til å være overrasket.

Men her er det er egentlig ingen grunn for noen til å være overrasket. Særlig ikke for Hylland Eriksen.

For det første er nettopp Hylland Eriksen en av de premissleverandørene som er skyld i at Norge fører en uansvarlig politikk på dette området. Alt annet ville jo ha vært intolerant, må vite. For Hylland Eriksen tilhører antirasismens kirke av de siste dagers hellige, og der i gården er man selvsagt tilhenger av kosmopolitiske verdier. Fordelen med disse verdiene er at de er så ufattelig mye mer verdifulle enn andres verdier. Og dermed trenger man egentlig ikke argumentere med de som har så utrolig mye dårligere verdier enn en selv; man har rett i utgangspunktet, og vinner enhver debatt på walk-over; særlig siden motstanderne med god samvittighet kan holdes utenfor banen.

For det andre er det slik at vi lenge har visst at det kom til å gå denne veien dersom vi skulle fortsette å føre en politikk der integreringen ikke har mulighet for å holde tritt med innvandringen. Selv en kosmoplitisk innstilt multiculcom-forsker fra Blindern burde jo ha fått med seg at Aftenposten for snart seks år siden, i sin Sverige-reportasje Jakten på blondinen, skrev:

I Rinkeby er alle er utlendinger - selv om de er født og oppvokst i Sverige. Her bor det jenter som farger håret brunt for å slippe å være blond, svensk og annerledes.

Sverige er jo nettopp Europas fyrtårn som viser alle oss andre hvordan vi skal få den multikulturelle skuta på rett kjøl såvel som på trygg grunn.

Den som lurer på hvilken fremtid Hylland Eriksen og hans drabanter har tenkt å føre oss inn i, kan se til Sverige; de ligger bare noen få år foran oss på ferden.

Det er ikke nok å være for alt som er trivelig. Og heller ikke nok å være mot blondofobi, salamofobi og alt annet som er utrivelig. Den som vil ha noen troverdighet i disse spørsmålene må ha baller nok til å gå inn for tiltak som igjen kan gjøre det trygt å være norsk blondine i Norge.

Kulturradikalisme

Interessant debatt på VD

30.03.2011. Hanne Nabintu Herland holdt foredraget ved Oslo Symposium 24. mars, og har lagt video-opptak av dette, samt en oppsummerende kronikk ut på Verdidebatt. Dette har medført interessante kommentarer bl.a. fra Lars Gule og Hallvard Jørgensen.

Latesomlandet

Sverige - landet der politisk korrekthet er veldig mye viktigere enn faktisk korrekthet

28.03.2011 (oppdatert 31.03.2011). I sin kronikk om Låtsaslandet tar Julia Caesar (pseudonym) et forrykende oppgjør med all den forstillelse, løgn, hykleri og generelt PK-uvesen som er på god vei til å ødelegge vårt kjære naboland (mine uthevelser):

Välkomna till Låtsaslandet! Låt oss ta en rundtur i landet där ingenting är vad det synes vara, där det är en dygd att låtsas och snudd på brottsligt att säga sanningen. Att låtsas är en omskrivning för att ljuga, men av hänsyn till ömtåliga själar kallar vi det för att låtsas. I Låtsaslandet har nu det allmänna låtsandet nått sådana proportioner att många har börjat tvivla på sina sinnen. De har faktiskt börjat tro mer på vad auktoriteter (media, politiker, chefen på jobbet) säger än på vad de ser med sina egna ögon. Sedan auktoriteterna (media, politiker, chefen på jobbet) med förenade ansträngningar gjort allt för att demonisera och oskadliggöra dem som vägrar låtsas återstår nu bara ett litet fåtal medborgare som fortfarande insisterar på att kalla saker för deras rätta namn. Men med intensifierade och målinriktade åtgärder förväntas även denna lilla minoritet snart resignera och sälla sig till låtsarnas skara.

Det allra viktigaste i Låtsaslandet är att låtsas att landet är överlägset alla andra länder i samtliga avseenden. Ingen medborgare får bryta mot denna grundregel. Låtsaslandet är Bäst, Vackrast och – framför allt – i särklass mest Moraliskt Högtstående. Det är Låtsaslandet som ska rädda världen. I Låtsaslandet tar man sitt ansvar. Världsmästare i godhet, jajamen! Här bär vi vår helgongloria med stolthet! Det finns inte en konflikt eller katastrof i världen som inte är en angelägenhet för Låtsaslandet.

Medlen att ingripa kan variera, från att skicka låtsaslyckade flygplan till någon muslimsk oroshärd till att i gränslös solidaritet ösa miljarder av skattebetalarnas surt förvärvade pengar över så långt bort belägna och maximalt underutvecklade befolkningsgrupper som möjligt. För ändamålet har Låtsaslandet ett särskilt organ, Sida, där det är knökfullt med låtsasmänniskor som låtsas att deras hämningslösa bortskänkande av andras pengar bekämpar fattigdomen i mottagarländerna. Olyckligtvis tyder inga tecken på att penningregnet har åstadkommit minsta lilla konkreta resultat – utom ökad fattigdom hos den plundrade egna befolkningen. Det ingår dock inte i uppdraget att bekämpa denna bieffekt.

[...]

Inför en befolkningsgrupp måste vi faktiskt ta de allra största skygglapparna på för att orka låtsas. Det är de gamla människorna som en gång med sitt arbete byggde upp landet innan det blev ett Låtsasland. De har inte hängt med i svängarna, de har aldrig lärt sig låtsas. För dem har det alltid varit verkligheten som har gällt. De har svårt att förstå vad det är som händer i deras fädernesland. Vi måste ha överseende med dem, de är fossiler från en annan tid. Vi måste ursäkta dem för deras bristande entusiasm när de inser att den framtid de har att se fram emot är att ligga inlåst med smutsiga blöjor och ingen personal.

Tack och lov är de en tyst och politiskt ofarlig grupp som man kan skära rejält på utan att de klagar. Ingen är heller intresserad av att lyssna på hur de har det eller höra deras berättelser om landet som det var förut. Med sina darriga gammelmansröster påstår de att det var ett bra land, men det var säkert ett rasistiskt land eftersom det var etniskt homogent. Det är bara att vänta på att de gamla ska dö ut som de otidsenliga fornlämningar de är. Så har vi ett störningsmoment mindre.

Propaganda och diskriminering

För att få befolkningen i Låtsaslandet att underkasta sig låtsandets konst har den styrande eliten ett antal osvikliga metoder till sitt förfogande. Propagandistisk hjärntvätt är beprövad från många totalitära diktaturer och garanterat effektiv när det gäller att få människor att låtsas. Politikerna i Låtsaslandet har i största enighet beslutat att landet är ett mångkulturellt låtsasland, och då är det invånarnas förbannade plikt att acceptera och älska det. Om medborgarna är motsträviga finns en hel arsenal av straffåtgärder att tillgå.

Till att börja med kallar man alla som har mage att uttrycka andra åsikter om massinvandring och mångkultur än de statligt sanktionerade för ”rasister” och ”främlingsfientliga”. Garanterat effektivt, täpper till munnen på de flesta. Skulle några ha den dåliga smaken att med sakliga argument ändå kritisera den förda politiken får man ta till de beprövade metoderna utfrysning, isolering, degradering eller sparken från jobbet. Inför hotet om att förlora sin försörjning brukar de flesta komma till besinning. För arbetsgivare som inbillar sig att de själva kan bestämma vilka de får anställa i sitt företag finns alltid möjligheten med anmälan för etnisk eller religiös diskriminering och skyldighet att betala feta skadestånd. Verkligt effektivt och en riktig vitamininjektion för näringslivet.

När kistlocken smäller igen stiger mumlet mot skyn

I Låtsaslandet låtsas vi att vi har yttrandefrihet. Den är ju stadgad i grundlagen. Men som alla vet är den förbehållen en liten tyckarelit av etablerade låtsare som har de rätta åsikterna om genus, invandringspolitik, mångfald, kultur och HBT. Det ingår i låtsaskonceptet att ingenting av verkligt intresse för landet eller allmänheten får diskuteras. Då skulle ju hela konsensuskulturen, som är själva hörnstenen i låtsandet, riskera att spricka. Det får inte ske.

[...]

Allmänheten ska veta så lite som möjligt

En av de främsta och mest oumbärliga krafterna i storlåtsarnas truppförband är journalisterna. Som alla vet skyr de inga medel för att servera allmänheten tillrättalagda och statstrogna låtsasversioner av det som pågår i Låtsaslandet. Journalisterna gör en bedömning av vad allmänheten tål, och denna bedömning utgår självklart från samma agenda som politikerna har. Allmänheten ska veta så lite som möjligt, det mår den bäst av. Allmänheten ska till exempel inte veta någonting om vissa invandrargruppers överrepresentation i kriminalitet, och den har definitivt inte rätt att få signalement på brottslingar så att den kan ta sig i akt och onödiga brott undvikas. Att ”peka ut” brottslingar är för journalister en mycket värre förbrytelse än att våldtäktsmannen X får möjlighet att begå fler våldtäkter eftersom allmänheten inte vet hur han ser ut. Denna etik gäller dock enbart invandrade brottslingar. För infödda gäller totalexponering med namn, bild och bostadsadress.

Journalisternas insatser för att upprätthålla låtsassamhället kan icke underskattas. Utan dem skulle hela låtsaskulturen falla samman som ett korthus. Vi ska ha klart för oss att det är i bästa välmening som journalisterna skonar oss från mindre trevliga sanningar om invandringspolitikens konsekvenser; som de epidemiskt ökande våldtäkterna på svenska kvinnor, begångna av invandrare, den verkliga innebörden av islam eller hur Låtsaslandets politiker spelar bakom befolkningens ryggar och avhänder sig alltmer nationell bestämmanderätt till maktcentrat EU. Låt oss skänka en medlidandets tanke till alla dessa maktens megafoner och deras mentala hälsa när de sitter och svettas vid sina tangentbord eller i radio- och TV-studios i grubbel över hur de ska kunna sno ihop inslag och artiklar utan att avslöja sanningen om läget i Låtsaslandet. Tänk er själva hur det måste kännas att ljuga mot betalning, även om den är riklig.

I Låtsaslandet är alla lika

I Låtsaslandet låtsas vi att alla är lika. Visserligen påstår vissa i Låtsaslandet att de gillar olika, men eftersom inte alla orkar låtsas lika framgångsrikt kringgår vi dilemmat genom att låtsas att alla är lika. Detta är dock den dogm som börjar bli allra svårast att hålla liv i, eftersom allt fler invånare i Låtsaslandet upptäcker att så inte är fallet. Att de helt enkelt är förda bakom ljuset i all sin godtrogenhet. Invånarna ser och drar slutsatser, en process som är potentiellt livsfarlig för låtsaspolitiken.

I Låtsaslandet har människorna levt i fred i tvåhundra år. Ända till för ett halvsekel sedan var landet homogent, fredligt och välutvecklat. Det var ingen slump att det var så. Ett lands utvecklingsnivå och välmående är direkt relaterade till befolkningens genomsnittliga intelligenskvot, IQ. I Låtsaslandet är den 98. Det är samma nivå som invandrare från övriga Europa. Invandrare från vissa östasiatiska länder har i genomsnitt IQ 105. De här grupperna har heller inga problem i allmänhet med att utbilda sig, arbeta och integreras i ett nytt land.

Les kronikken i sin helhet hos Snaphanen. Finnes også hos Document og HRS.

PS: I forlengelsen av ovenstående drøfter Caesar det gjennomsnittlige IQ-nivået hos afrikanere, samt hvilke utfordringer og problemer dette kommer til å gi Sverige (og andre land) i fremtiden. Det kan være verdt å merke seg at det afrikanske IQ-nivået muligens er noe høyere enn hva man hittil har trodd.

Rustad har lagt ut følgende kommentar på Document:

IQ er noe av det mest følsomme tema man kan ta opp. La meg si det slik: Akkurat på dette punkt ville jeg formulert meg annerledes enn JC, men er det en grunn til ikke på publisere henne? Etter overveielse var mitt svar nei. Jeg skal forklare hvorfor. EKKO hadde sist uke et innslag der IQ var tema, der ble det sagt at IQ blant annet lar seg forandre av erfaring. Interessante tanker. Men neppe den eneste gyldige. Det skjer mye på dette området. Mitt utgangspunkt er å være åpen i alle retninger: såvidt jeg har registrert skjer omdefinering av IQ nedenfra - dvs. forskning av samspillet mellom endring i levevis og IQ: som overgang fra nomade til fastboen og åkerbruk, med ulik toleranse for laktose. Ole Jørgen Anfindsens hovedtanke er at det ville være merkelig om evolusjonen berørte alle andre områder enn hjernens utvikling. Fornuftig nok.

Jeg tror alle reagerer på dogmatiske utsagn om at den og den folkegruppe er laverestående. Slike kategoriske dommer setter jeg i klammer.

Men samtidig er det tydelig at det finnes et forbud mot å reise visse spørsmål om IQ: behandlingen av Helmut Nyborg er ett eksempel, men han slipper til i danske aviser, fra Information til Politiken. Det ville vært utenkelig i Norge. Er det et tap? Det tror jeg, fordi også disse ideene må testes ut i fri debatt. I Norge ville han aldri fått slippe til i pressen. I Norge minner antirasismen sterkt om rasismen: dvs. den har utviklet antipatier som er et omvendt speilbilde av det den er mot: men da kobler man ut fornuft og tanke og gir seg ressentimenter i behold. Når slike reflekser kobles med makt får man en farlig utvikling.

For disse refleksene har en tendens til å bli flere og inngå i et system.

[...]

Derfor kommer Julia Caesar på trykk.

Sammenhengskraft

Fellesskap og trygghet forvitrer med innvandringen

28.03.2011. En ny nederlandsk undersøkelse viser at dess flere ikke-vestlige som flytter inn i et nabolag, jo mindre trygge føler folk seg; livskvaliteten reduseres. Undersøkelsen, som bygger opp under Robert Putnam’s tese, viser også at tilliten borgeren imellom reduseres kraftigere dersom marokkanere er den dominante innvandrergruppen. Undersøkelsen er formildet av tre forskere i vitenskapsmagasinet Mens & Maatschappij, og bakgrunnsmaterialet for undersøkelsen er hentet fra Amsterdam. Les mer om saken hos HRS.

Groruddalen

Vanskelig for etnisk norske

28.03.2011. Patrick Åserud har fått nok av press om salamifrie matpakker, blondinehets og elendige språkmiljøer, melder Aftenposten:

- Jeg lar ikke mine barn vokse opp her. Det tar jeg ikke sjansen på.

Han har bestemt seg. Etter et helt liv i Groruddalen i Oslo, har de siste årenes utvikling skremt Patrick Åserud vekk. Til sommeren flytter han med kona og barnehagedatteren fra Furuset og ut av byen.

Han flytter fra et lokalmiljø han mener er i ferd med å knekke sammen under vekten av mislykket integrering.

Urovekkende historier
- Det er blitt vanskelig å være etnisk norsk i Groruddalen. Det handler om massive språkproblemer, i tillegg til et press om å tilpasse seg normer som føles helt fremmede for oss som har en vestlig levemåte og tenkesett.

- Det finnes barnehager der nesten ingen barn eller foreldre snakker norsk, og skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka.

- Jenter blir mobbet for å være blonde, og farger håret mørkt for å passe inn. Det er ikke greit å være homofil på skolen, ikke ateist og i hvert fall ikke jøde. Særlig de siste tre årene har det vært skremmende å se og høre om det som skjer, sier Åserud.

Les hele reportasjen hos Aftenposten.

Arrogante anmeldere

Et ytringsfrihetsmessig problem

27.03.2011. Norge har enkelte demokratiske og ytringsfrihetsmessige problemer. Ett av disse problemene er at norske aviser ofte gjør bruk av anmeldere som konsekvent og forutsigbart slakter bøker de ikke liker, i stedet for å ta de aktuelle bøkenes budskap på alvor.

Jeg har skrevet VD-artikkelen Arrogante anmeldere, der jeg, med utganspunkt i Aage Borchgrevinks nylige slakt i Aftenposten av Halvor Tjønns bok om Muhammed, kritiserer tre av landets mest kjente bokanmeldere for å la sine personlige preferanser styre hva slags anmeldelser de skriver.

Hogne Øian

Med harde angrep mot Roth, Rushton og HT-redaktøren

26.03.2011 (oppdatert 27.03.2011). VD-tråden om Mangfoldets farer har fått forskeren Hogne Øian til å gå til frontalangrep både på Byron M. Roth, J. Philippe Rushton og undertegnede. Denne debatten er etter min mening interessant, for det er første gang siden utgivelsen av Selvmordsparadigmet at bokens grunnleggende antagelser blir såpass kraftig utfordret av en person med forskerkompetanse. Her er Øians første innlegg i debatten:

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor Anfindsen legger så stor vekt på denne bokutgivelsen. For hva er egentlig nytt her? På bakgrunn av de utdrag av boka som presenteres, virker det som vi står ovenfor en drøvtygging av velkjent neokonservativ, kvasi-akademisk demagogi. Likevel blir man fristet til å knytte noen bemerkninger til Anfindsens utlegninger.

For å ta det minst relevante først. I et tilsvar til Bastrups muligens noe forhastede konklusjoner om Steve Sailers hjemmeside, bestreber Anfindsen seg på å konstruere denne figurens akademiske troverdighet. I kjent stil poster han en liste med referanser lik den man finner i akademiske publikasjoner. Problemet er at henvisningene ikke er til fagfellevurderte publikasjoner, men til kilder som viser seg å være blogger som politiske aktivister står bak. Det er ikke noe galt i seg selv å henvise til slike kilder. Likevel er det ikke vanlig å referere på den måten Anfindsen gjør, og man kan ikke annet enn under seg over hvorfor han finner det nødvendig å skape et slikt akademisk skinn over Sailers demagogi.

Så til selve saken. Det neokonservative fiendebildet lener seg i stor grad på gamle modeller og med sterke islett av konspirasjonsteorier: Multikulturalismen er i virkeligheten marxisme i ny forkledning. Hovedargumentet om at den hvite rasen burde settes på rødlisten over truede arter, ser likevel ut til å bygge på en gitt sammenheng mellom rase og intelligens. Som det burde være kjent for mange, er begge disse begrepene høyst problematiske. Intelligens er i denne sammenheng ikke mer enn et begrep som betegner at man med utgangspunkt i en teoretisk modell og ved hjelp av bestemte metodiske prosedyrer måler forskjeller mellom individer når det gjeldet et sett kognitive ferdigheter. Med andre ord kan ikke intelligens i denne forstand forveksles med en enkeltstående kognitiv egenskap i seg selv. Forskerne er langt fra enige i hva intelligens er, hvordan det kan forklares eller på hvilken måte det bør måles. Det er dessuten mange studier som viser at det ikke kan fastslås forskjeller i intelligens mellom det som forstås som biologiske raser.

Jeg skriver ”det som forstås som” ettersom rasebegrepet i disse sammenhengene brukes på en måte som er svært problematisk. Enkelte ganger defineres ikke rase, utover at det er synlige forskjeller knyttet til hudfarge. En grunn til det siste er vel at rase som begrep i biologisk forstand er meningsløst. Til tross for forskjeller i hudfarge, har den svarte og hvite befolkningen i Amerika et ikke utbetydelig felles genmateriale. Generelt kan man finne eksempler som tyder på at de genetiske variasjonene kan være større innenfor populasjoner som man velger å kategorisere som en rase enn det er mellom dem. Rase er ikke noe annet enn en sosial, eller som i dette tilfellet en politisk-ideologisk, konstruksjon. Når det gjelder raseteoriene i dette landskapet, vil jeg gjerne henvise til Øyvind Strømmens utmerkede blogg der han med all tydelighet viser hvor meningsløst – og åpenbart politisk motivert – det er å forsøke og etablere rase som en biologisk kategori. Anfindsen har selv ved en anledning lovet å ta tak i Strømmens innvendinger, men så langt jeg vet har han ennå ikke imøtegått kritikken [se min repllikk til akkurat dette].

Et hovedproblem med den angivelige intelligensforskjellen mellom raser der den hvite (eller eventuelt den nordøstasiatiske) rasen skal være overlegen, er at man ikke er villig til å ta på alvor de politiske implikasjonene et slikt påstått faktum burde ha. I stedet blir man gjerne presentert et sammensurium av uvitenskapelig gen-determinisme og gamle stereotypier og fordommer. Ikke minst synes dette å være tilfellet når det gjelder den omtalte Steve Sailer. Dersom man klikker på de to linkene nedenfor og leser, oppdager man at det ikke dreier seg om noe annet enn oppgulp av fordommer og stereotypier som har eksistert siden afrikanerne ble fraktet til Amerika som slaver:

• Why Haiti Is So Hopeless; And A Very Modest Proposal.
• Racial Reality And The New Orleans Nightmare.

Jeg har svart på en rekke av de momentene Øian legger frem, samt rettet kritikk mot ham på flere vesentlige punkter, slik jeg selv ser det. Hans foreløpig siste tilvsar har imidlertid overskriften Uvesentligheter fra Anfindsen. Jeg har selvsagt til hensikt å svare på kritikken.

Mangfoldets farer

Viktig bok om den multikulturelle ideologiens svakheter

14.03.2011. Professor Byron M. Roth har skrevet en fantastisk bok; grundig, gjennomarbeidet, nøktern og vitenskapelig; full av interessant informasjon og skarpe observasjoner. Bør bli obligatorisk lesning for alle som mener noe om innvandring og mangfold. Se nærmere omtale her på HT, og/eller delta i debatten på VD.

Kulturradikalerne

«Vor tids nye bedsteborgere»

13.03.2011. Kulturradikalerne og 68′erne er de nye bedsteborgere, der sidder på den ideologiske magt, som de bl.a. har brugt til at bringe op mod en halv million muslimer til Danmark. For nogle år siden sagde en af dagbladet Politikens meget kendte journalister til mig: Politiken har et godt greb om sine kernelæsere, bedsteborgerskabet. Slik innleder forfatter og nestformann i Danmarks Radios bestyrelse, Ole Hyltoft, sin JP-kronikk Vor tids nye bedsteborgere. Litt senere skriver han også følgende (hyperlenke og fete typer tilføyd av HT):

Men i 1968 blev de sidste portierer revet til side, og klunker kom til at betyde noget helt andet end de gjorde i klunketiden. I dag har selv Lene Espersen svært ved at få ordene Gud, konge og fædreland over sine læber. Det kulturradikale oprør mod borgerskabet har sejret.

Fra at være sejrherre til at være magthaver er vejen ikke lang. Uden besvær forandrede kulturradikalerne sig fra at være oprørere til at blive det nye, toneangivende borgerskab. Ikke et borgerskab som det, de nye magthavere havde væltet. For det nye borgerskab har helt andre manerer end obersten fra Matador og lektor Blomme fra Det forsømte Forår. Men et borgerskab i den forstand, at disse borgere er (selv)tilfredse over at have de korrekte meninger og viser det ved at snerpe munden sammen, når de møder de forkerte, underklassen. Det ny bedsteborgerskab vender sig ikke imod fri abort, fri porno, abstrakt kunst, bandeord, kvindelige præster, kvindelige ledere, fri børneopdragelse, fædrelandets undergang.

Nej, alt det der for 100 år siden var forargeligt og hørte underklassen og visse uopdragne studenter til, det er det nye borgerskabs kære ejendom – dets værdier, som det hedder.

Det nye bedsteborgerskab ligner ikke det gamle i sine meninger, men i sin bevidsthed om at være de bedste – dem, der skal bibringe de mindre storartede medborgere de rette anskuelser. Disse nye bedsteborgere har stort set den samme placering i samfundet som fortidens bedsteborgere – dem, som Scherfig, Soya og Gustav Wied udleverede til latteren.

De er gymnasielærere, advokater, embedsmænd, redaktører. Vi nævner ikke navne. De er alt for farlige at have som fjender. Dette nye bedsteborgerskab var allerede godt etableret i 1970′erne. Dengang var de socialister, marxister, feminister. Dengang hed førerne Ebbe Kløvedal Reich, Preben Wilhjelm, Erik Sigsgaard, Hanne Reintoft etc. Men troen på socialismen forsvandt jo for alle, inklusive Ole Sohn, da Erich Honecker og hans mur faldt i 1989. Nu står bedsteborgerskabets program på multikultur, globalisme, støtte til ulandene, installationskunst, konceptkunst, atonal musik osv.

Dette sociologiske fænomen, at bedsteborgerskabet forbliver som et herredømme i samfundet, men at dets instrukser, dets politik skifter, er set før. De nationalliberale i 1840′rne var demokratiets fortrop, rebellerne, der væltede enevælden. Selvbevidste var de. »Herrer vi ere i åndernes rige«, sang de nationalliberale spidser, Hall, Monrad, Lehman, Hostrup, Ploug og hvad de ellers hed. Men de kunne ikke bære magtens ansvar. De pådrog sig en frygtelig skyld for nederlaget i 1864. Og efter 1864 blev de konservative. Men magten bevarede de. Indtil Georg Brandes.

Brandes’ og kulturradikalernes program var opfyldt i 1970′erne. Der manglede måske lige at få nedlagt kongehuset og folkekirken. Men hvad skulle kulturradikale præster som Flemming Pless og biskopper som Kjeld Holm så leve af? Nej, kulturklerikalerne var i 1975 løbet tør for ideer.

Så fik de en gave fra Østen, den muslimske masseindvandring. En ny hjertesag at give sig hen i. En ejendommelig en må man nok sige. De religionsfjendske kulturradikale gik hen og blev den højreorienterede islamiske religions fortaler. Skidt med islams kvindeundertrykkelse, skidt med islams tilbagevenden til klunketidens fader-autoritet.

Kun et punkt ved islam hæftede de sig ved. At islam var de fattiges religion. Derfor skulle islam og dens reaktionære livsform beskyttes i Danmark. Her genfandt venstrefløjen sin røde tråd fra 1970′ernes socialisme. Venstrefløjen kunne nu igen identificere araberne (muslimerne) som de af Vesten udbyttede. De danske tilhængere af den palæstinensiske terrorbande PFLP havde bygget på den teori, at danske arbejdere var blevet bestukket af kapitalen til at deltage i udbytningen af ulandenes fattige. Og var de muslimer, der nu myldrede til Danmark, ikke netop disse udbyttede? Dem måtte vi tage pænt imod. For nok var de ikke forfulgte. Men de var udbyttet af os europæere. Vi skyldte dem noget. Sådan tænkte venstrefløjen fra Gert Petersen til Lykketoft til ombudsmand Gammeltoft Hansen.

Brandes’ og de kulturradikales religionskritik blev i den anledning suspenderet. Og den muslimske indvandring nød fremme, så der i dag bor op mod en halv million muslimer i Danmark, den hurtigste og største folkevandring til Danmark nogen sinde. Vores svært erhvervede frisind fik sig en indbygget bombe. En selvmordsbombe?

Danske arbejdere, bønder og pensionister var imod indvandringen. Men de var jo muslimernes, de fattiges udbyttere. Så dem kunne man godt være bekendt at tromle hen over.

Via Document. Les kronikken i sin helhet hos Jyllands-Posten.

Innvandringspolitikk

Noen ord fra en innvandrer

13.03.2011. Per Steinar Runde skrev for noen dager siden den tidligere HT-omtalte VD-artikkelen Innvandring - ei oversikt. Dette har fått Elizabeth Bråten til å skrive følgende i en oppfølgende kommentar (min uthevelse):

Jeg kom til Norge for fire år siden da jeg giftet meg med min flotte trønder ektemann. Jeg er en ikke-vestlig innvandrer med brun hud, fra et fattig land.

Selv om jeg er utlending, synes jeg at Norge i likhet med mange andre land, har vært litt blind og naiv i sin innvandringspolitikk. Problemene med masseinnvandring begynner nå å bli vanskelig å ignorere og bortforklare.

Nå er det viktig at denne debatten tas opp på en fornuftig måte, også blandt kristne som er opptatt av verdier i samfunnet.

Derfor takker jeg Per Steinar Runde for den kjempefine faktasamlingen han har presentert her. Temaet må ikke bli eid bare av rasister og neo-nazister. Oppegående og troverdige samfunnsmedlemmer må også få lov til å ta et kritisk blikk og komme til konklusjoner.

Les Elizabeth Bråtens kommentar i sin helhet hos Verdidebatt.

Krigskorset

Håpet om fred må ledsages av viljen til å forsvare friheten

10.03.2011. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble beryktet i sin samtid for utsagnet: “Peace in our time.” Det var hans analyse av situasjonen da Hitler påbegynte sitt aggressive felttog mot Europa. Da den andre verdenskrig brøt ut kort tid etter, ble hans naivitet åpenbar for alle. Det inderlige ønsket om fred hindret Chamberlain fra å se realitetene. Å tro det beste om en fiende, var nær ved å koste Europa friheten. Heldigvis fantes ringreven Churchill, kanskje vår tids største statsmann, som viste nødvendig intoleranse mot Hitlers totalitære venstreekstreme sosialisme. Det er religionshistoriker og forfatter Hanne Nabintu Herland som skriver dette i sin kronikk Krigskorset i Forsvarets Forum (orlogskaptein og marinejeger Trond André Bolle ble tildelt utmerkelsen Krigskorset i januar).

Herland drøfter også den naivitet som preger mange norske politikere og mediefolk:

Heldigvis beholder hæren foreløpig makten i Egypt. USA har med Irak lært hvor dårlig det kan gå dersom man både fjerner et lands sterke mann og hæren. For en ukontrollert overgang til demokrati er langt fra beste alternativ i urolige regioner dominert av fattige underklasser uten utdannelse. Faren for at demokrati åpner for kaos og anarki, har stater i Afrika sett før. Etter at Vesten på 1990 tallet tvang DR Congo til å bli demokratisk, har det brutt ut en borgerkrig som til nå har krevet 6 millioner liv. Dette kom som et direkte resultat av at Congos sterke mann ble fjernet og Vesten ukritisk støttet Laurent Kabila, en tilfeldig militsleder som var raskt nok ute til å lære seg å stave ordet demokrati og bruke det i annenhver setning. Han ble som kjent president i landet og mistet kontrollen da borgerkrigen brøt ut.

Dette er eksempler på andre sider av internasjonale hendelser som burde blitt belyst for å gi balanserte syn på viktige saker. Likevel ropes det taktfast politisk-korrekt fra et samlet, sosialistisk, norsk mediekor, som fremskynder ukontrollerte maktovertagelser og naivt tror det skal bli “peace in our time” straks mannen i gata inntar presidentpalasset i en av verdens mest ustabile regioner.

Fordi vår tid preges av kulturkollisjoner, subjektiv og følelsesladet journalistikk samt alvorlig divergerende virkelighetsoppfatninger, blir realitetsorienterte menn som orlogskaptein Trond André Bolle et stående ideal. Deres forsvar av den vestlige kulturens militære råderett over eget territorium er prisverdig. For håpet om fred, må ledsages av viljen til å forsvare friheten. Å vokte de verdier som Krigskorset representerer, er avgjørende i en tid som denne.

Les Herlands kronikk i sin helhet her på HT.

Innvandring

Mer fakta - mindre ønsketenkning

10.03.2011 (oppdatert 12.03.2011). Når starta innvandringa til Noreg? Korleis har utviklinga vore fram til i dag, og kva prognosar gjev SSB for framtida? Kva er årsakene til folkevandringane i vår tid? Korleis har styresmaktene våre reagert ? Kva problem har innvandringa ført til? Det er Per Steinar Runde som stiller disse spørsmålene, og som dessuten leverer grundige og faktaunderbygde svar i VD-artikkelen Innvandring - ei oversikt.

Se også oppfølgende kommentarer og debatt hos Document.

Egypt

Vestlige medier ensidige - igjen

10.03.2011. Jeg møter et kor av stemmer som hevder at de ikke ble hørt. De passet ikke inn i historien om folket som ville bli kvitt sin diktator. Dette skriver Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved UiO, i Aftenposten-kronikken Egypt: andre stemmer.

HonestThinking kommenterer: Jeg ser denne kronikken som et viktig korrektiv til den forholdsvis ensidige kampanjejournalistikken norske medier nok en gang valgte å fore oss med.

Integrering

Politikerne ignorerer virkeligheten

06.03.2011. Christian Skaug har skrevet kommentarartikkelen Integreringens brutale virkelighet. Han innleder slik:

Regjeringens integreringspolitiske mål er ifølge hovedsiden for integrering på Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets nettsider å «forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig».

For å måle effekten av politikken som føres på området, har regjeringen angitt en rekke indikatorer, hele sytten i antall, som skal vise i hvilken grad man lykkes. De viktigste stikkordene er større total deltagelse i arbeidslivet og samfunnslivet i sin alminnelighet (f.eks. ved økt valgdeltagelse), flere ansettelser i sektorer hvor det tradisjonelt har vært få innvandrere (barnehager, barnevern, politi, rettsvesen, kultur, media), utjevning av lønns- og helseforskjeller, inkludering på boligmarkedet, bedre utdannelse generelt og større norskkunnskaper spesielt.

Alt dette er vel og bra, men er det ikke et eller annet som mangler?

I den grad man lykkes med de ovennevnte målene, er det rimelig å si at man har klart å bryte ned barrierer mellom innvandrerne og den innfødte befolkningen. Hva slags barrierer er det tale om? Ytre sett kan de være økonomiske, språklige, kulturelle, religiøse og etniske. Men er ikke den viktigste barrieren av mental art?

Man skulle tro at den sikreste veien til integrering er at innvandreren selv bestemmer seg for å bli en del av storsamfunnet og gjør anstrengelser i retning av å oppnå dette, hvilket også medfører den anerkjennelsen hos storsamfunnet som gir opphav til en god sirkel (mens fravær av egen anstrengelse og krav om samfunnets gir motsatt resultat). Men det kompetente departementet fremhever ikke på noe punkt at det påhviler innvandrerne selv noe ansvar for å gjøre noen forsakelser for å bli en del av samfunnet de eller deres foreldre kom til. Alt dreier seg om hvilket ansvar de forskjellige departementene og tilhørende offentlige etatene har.

Den politiske tilnærmingen til hele problemkomplekset — uttrykt gjennom de nevnte målene og strategien for oppnåelse av disse — ignorerer fullstendig det beste målet på de nevnte anstrengelsene, hvilket også er den beste indikasjonen på innvandreres integrering: i hvilken grad de gifter seg med personer tilhørende den innfødte befolkningen.

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

HonestThinking kommenterer: I alle år har vi hørt politikere, byråkrater, SSB-forskere og diverse 'eksperter' som, med henvisning til visse sosioøkonomiske parametre, påstår at integreringen går riktig vei og at det derfor ikke er noen grunn til bekymring. Men innerst inne vet vi alle sammen at dette er falskt. Selv vellykkede parallellsamfunn er parallellsamfunn. Og det er altså hva vi helst bør unngå, ikke sant?

Er det ikke snart på tide at vi får en bred og tverrpolitisk erkjennelse av at har rotet oss opp i problemer, og at det trengs noen skikkelige og kontinuerlige krafttak de nærmeste tiårene?

Arkiv over tidligere norske forsider

Home page.

Some material has been made available in English.

Politisk essay

Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no. Se også egen gruppe på FaceBook.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Koloritt Forlag.

Sitat

Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting.

Biskop Georg Hille i Dagbladet 21.05.1988, sitert av Lasse Moer

Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken.

Thilo Sarrazin gjør opp status, FAZ, januar/februar 2011 (norsk oversettelse, Document)

Ekstremister på begge sider i islamdebatten bruker nazismen til forsøksvis å parkere meningsmotstandere. Kan vi snart komme videre?

Ingunn Økland, Aftenposten, 31.01.2011

Og dette er svinsk (slett ikke svensk), på alle måter - politisk, moralsk, kulturelt. Og for personer som attpåtil kaller seg kristne, blir dette så langt fra nestekjærlighet man kan komme. (Til og med som ateist blir man fristet til å kalle denne ondskapen for djevelens verk). Når Anfindsen får dette til å handle om løgner, falskhet, hykleri og maktmisbruk, er det akkurat som å høre nazistenes rop "Deutschland Erwache". Det er ingen grunn til å pakke dette inn. Det er avskyelig.

Lars Gule refser både Julia Caesar og HT-redaktøren, Verdidebatt, 30.01.2011 (ifm kronikken Våldtagen av staten)

Denne mannen er rasist og representerer derfor et uanstendighetens lavmål.

Lars Gule refser dem som vil lytte til HT-redaktøren, Verdidebatt, 25.01.2011

Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver.

Sindre Bangstad, 14.01.2011, i intervju med Morgenbladet

Den største fienden for Europa i dag er frykt. Frykt fører til egoisme, egoisme fører til nasjonalisme, og nasjonalisme fører til krig.

EU-president Herman van Rompuy i tale i Berlin på 21-årsdagen for murens fall. Sitert i Vårt Land 29.11.2010

De er regimet, men later som om de er kjettere. De er legemliggjørelsen av konformismens byrde, men poserer som dissidenter. De vifter med regelboken mot andre, men gir blaffen i reglene de selv burde følge. De preker toleranse, men tolererer intet kulturelt eller menneskelig mangfold.

Antonio Socci om venstreintellektuelle, sitert av Document, 27.11.2010

Når rasjonelle og anstendige aktører som HEF viker unna en høyst nødvendig konfrontasjon av frykt for å stemple en minoritet, overlates feltet til irrasjonelle og vulgære stemmer som babler om en demografisk katastrofe og forsøpler debatten.

Sara Azmeh Rasmussen, En sen beklagelse til HEF, Fri Tanke, 28.10.2010

Det starter med tankefrihet, det fortsetter med talefrihet, og det ender med trosfrihet.

TV-predikant Muhammad Al-Munajid, sitert av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 27.09.2010

Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (M), kommenterer en angivelig grov voldshandling mot en sverigedemokrat, Document, 14.09.2010

Islam er en gammel europeisk religion som har tilpasset seg vår verdensdel.

Jahn Otto Johansen, Økt innvandrerfrykt i Tyskland, ABC Nyheter, 11.09.2010

Det jeg har lest av [Anfindsen], om at noen raser har høyere IQ enn andre, mangler etter mitt syn vitenskapelig holdepunkt. Han er amatør på dette feltet.

Einar Steensnæs (KrF), til Vårt Land, 10.09.2010

Anfindsen synes ikke å ha noen basis for utsagnene sine. Man har ikke noe grunnlag for å påstå at det er intelligensforskjeller mellom forskjellige kulturer.

Simen Gaure, FaceBook, 14.04.2010

Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter.

Mohyeldeen Mohammad, diverse innlegg på FaceBook, 10.06.2010

Det betyr at en stadig økende andel av israelerne og dermed Israels velgere, er innvandrere eller etterkommer av innvandrere fra land som har manglet demokratiske og humanistiske tradisjoner. Det er klart at dette i lengden vil påvirke politikken.

Olav Versto, kommentator i VG, drøfter konsekvensene av å hente innvandrere fra visse typer land, sitert av Document, 08.06.2010

Fortell meg hva dine skjellsord er, og jeg skal fortelle deg hvem du er.

Bent Sofus Tranøy, Klassekampen, 29.05.2010

- Finnes det menneskeraser?
- Nei, det finnes ikke menneskeraser. [...] Det er en myte.

Trond Thorbjørnsen, SOS Rasisme, intervjuet i Hjernevask, 12.04.2010

- Kan det være noe biologisk og medfødt som ligger til grunn for disse forskjellene?
- Nei, den type påstand er jo på en måte ... da ser jo vi kjønnsforskere rødt. Min påstand er da at det ikke er ... ikke er forskjeller ut over det som har med det reproduktive systemet å gjøre.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia, Hjernevask, Nrk1, 05.04.2010

Jeg har en klar, bevisst målsetting om å ønske å endre dette systemet. [<klipp>] Biologien har på mange måter vært fienden til kjønnsforskningen når kjønnsforskningen kom på 70-tallet. [<klipp>] Og den sosiobiologiske forskningen, som jo har veldig firkanta syn på kjønn, er svekka, helt klart. [<klipp>] Noen ganger må man bare være hard, [...] Og jeg er kanskje hard i språkbruken da, fordi at de bruker en såkalt vitenskapelig historie [...] nemlig naturvitenskapen, som man tror er sann i den forstand, ikke sant. Mennesker går fremdeles rundt og tror at naturvitenskap er sannere enn annen vitenskap. Det er den ikke. [...] Naturvitenskap er like mye prega av teori og metode og perspektiv som det samfunns- og humanistisk forskning er. [Naturvitenskap] er like mye prega av forskerens blikk som det min forskning eller andres forskning er. Og det er veldig viktig å være klar over. Det er ikke noe som finnes; sann forskning eller sann vitenskap i den forstand. Vi kan komme nærmere en type forståelse av hvordan verden er bygd eller hvordan verden ser ut, ikke sant, men [...]
- Så det er ikke det at man kommer nærmere og nærmere sannheten?
- Nei, for det finnes jo ikke en absolutt sannhet, som det gjelder å komme nærmest.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia med tanke på Hjernevask (råstoff, del 1 av 2)

Hvem tør fortsatt hevde at de genetiske forskjellene mellom hvite og svarte har noe mer å si enn hvilken hudfarge de har?

Holger Pötzsch, Institutt for kultur og litteratur, UiTø, Kunstige konflikter, Klassekampen, 08.03.2010

Biologi har ingen plass i min forskning.

Cathrine Egeland, forskningsleder (AFI), Hjernevask, 01.03.2010

Gi keiseren hva keiserens er, for eksempel nye klær.

Hauk, Dagens Sukk, Klassekampen, 17.02.2010

Jeg tror dessverre ikke det kan bli fred [i Libanon]. Heller ikke der ser sameksistens ut til å være mulig. [...] I Europa er det blitt for mye rutine. Vi kan ikke lenger la andre bestemme vår skjebne.

Amin Malouf, intervjuet av Aftenposten, 18.01.2010

Beskrivelsen av hvordan "den arbisk-muslimske verden synker stadig dypere ned i en historisk brønn som det nærmest er umulig å klyve opp fra", og hvordan innvandrere i Europa behandles med en type "respekt" som egentlig uttrykker forakt, fortjener å bli lest.

Aage Borchgrevink, anmeldelse av Amin Maloufs bok Verden i ubalanse, Aftenposten, 18.01.2010

Biologien legger vilkårene for individets frihet og samfunnets variasjonsbredde.

Professor i statsvitenskap, UiB, Thorvald Gran, kronikk i Klassekampen 08.01.2010, Samfunnsveven

Sannhet, er noe som må bekreftes av følelser, - eller[s] er det ikke Sannhet!

Mette Müller, formaning til HT-redaktøren, Verdidebatt.no, 09.11.2009

Akademikerens rolle i samfunnet er å stille kritiske spørsmål til eksisterende sannheter og oppfatninger. Det er det lite av i Norge. Norsk akademikere er både 68-dominert, og SV-dominert. Det er svært snevre rammer for hvilke politiske verdensbilder som slipper til på norske universiteter og høyskoler. Norske akademikere forsterker ofte den norske enigheten, fremfor å utfordre den.

Politisk redaktør Hanne Skartveit, lørdagkommentar i VG, 07.11.2009

Ordningen med statlige ombud som skal påvirke opinionen bidrar til å snu demokratiet på hodet.

Professor i statsvitenskap Bo Rothstein, Klassekampen 31.10.2009, Demokrati uten folkevilje

Vi måtte le litt da Kaja kom hjem fra barnehagen og lurte på hva en pappa var for noe.

Rose og Tone Margrete Joner, intervjuet av Aften, 14.10.2009, Babyboom blant lesbiske

Kjønnsforskningen har en endringsagenda, forskeren går inn i et felt med et ønske om en mer rettferdig kjønnsorden. [...] Forskningen kan tape utrolig mye på å la seg politisere. Vi kan ikke velge teorier ut fra hvordan vi skulle ønske at virkeligheten så ut, eller avvise forskningsresultater fordi de ikke passer inn i vår politiske agenda.

Professor Harriet Bjerrum Nielsen, leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO, til Klassekampen 12.09.2009

Det tok over tusen år å utvikle et noenlunde velfungerende demokrati i Norge. [...] ingen, ingen skal ta dette landet fra oss.

Dag Coucheron, kronikk i Klassekampen, 02.09.2009

At Norge er et land i verden, og at migrasjon og kriger verken kan eller skal unngås her hos oss, ser ut til å være et innspill like lett å vifte vekk som en flue i paradis. Men uten dette premisset kan vi visst aldri riktig godta våre «nye landsmenn og -kvinner».

Linn Stalsberg, skribent, kommentarartikkelen Verden og vi, Klassekampen 24.08.2009, side 2

[D]et må være et mål å ha minst 50 prosent kvinner i samfunnets topposisjoner.

Torgeir Salih Holgersen, Biologisk feminisme, kronikk i Klassekampen 17.07.2009

Å bekjempe kunnskap har aldri vært progressivt.

Bjørn Vassnes, Kunnskapsfrykt, Klassekampen 08.07.2009

Denne plikten til å si fra gjelder ikke bare kommunismen eller nazistenes forbrytelser. Det gjelder over alt der løgnen biter seg fast og sprer seg. Det gjelder også våre egne samfunn.

Hans Rustad, Document, 19.05.2009

Nu har muslimerna blivit så starka i Europa att vi inte behöver media längre. Islams makt växer med en enorm kraft, det går inte att stoppa. Det finns ingen som står emot. Den liberala värdegrunden i Sverige är förfallen, Svenska kyrkan är en döende organisation, precis som hela Europas civilisation. Israel håller på att kollapsa och USA är ett sjunkande skepp.

Mohamed Omar til Dagen, 29.04.2009

For at [det skal være mulig å få de nødvendige forandringer i politikken] må sannhetsbegrepet bli gjeninnført i filosofien for å utfordre den postmoderne relativismen.

Filosofen Alain Badiou, intervjuet av Klassekampen (som fremhever ham som "en av Europas viktigste marxistiske tenkere"), 21.04.2009, side 18 - 19

Nasjonalstaten er den viktigste forvalter og beskytter av de verdier og tradisjoner som det globaliserte markedet truer.

Per Olaf Lundteigen, finanspolitisk talsmann for Sp på Stortinget, innlegg i Klassekampen 14.03.2009

Siv Jensens tale synliggjør ytre høyres evige dilemma - de vil bruke ensretting og statlig styring i sin kamp for friheten.

Anders Heger, Snikformynderi, Dagsavisen, 27.02.2009

68-generasjonen - finnes det noen større svikere?

Sorle S. Hovdenak, gjengitt hos Document, 03.03.2009.

Hvitættede som ikke aksepterer at vi lever i et flerkulturelt samfunn er ikke et godt utgangspunkt for en god debatt om dette.

Lars Sponheim, VG Nett, 23.02.2009.

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Lukker øynene for muslimske overgrep

I en uttalelse som i begynnelsen av mai 2005 ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, hevder Den internasjonale humanistorganisasjonen, International Humanist and Ethical Union, at myndigheter i vestlige land lukker øynene for muslimske brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner. Organisasjonen identifiserer to hovedgrunner for denne situasjonen. (1) Et engasjement for multikulturalisme som utarter til moralsk relativisme. (2) Prinsipiell motstand mot å kritisere religioner, spesielt islam. Les talen i sin helhet (på engelsk).

Walid al-Kubaisi

Forfatteren Walid al-Kubaisi er kontroversiell, men nyter likevel bred anerkjennelse som en viktig intellektuell, muslimsk stemme i den norske debatten. Vi er meget glade for å kunne presentere noen av hans mange kronikker og artikler på våre nettsider.

NB: Du kan også bestille to av hans bøker direkte her >>>

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.