HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Aslak Nore om det flerkulturelle Oslo
29.05.2009. Journalist og forlagsredaktør Aslak Nore er til høsten klar med en bok om innvandring og integrering i Norge, og han har i den forbindelse en artikkel i siste nummer av Samtiden. I går hadde han en forkortet versjon av nevnte artikkel på trykk i Dagbladet. Se også dagens intervju med ham i Klassekampen. Og som et apropos til dette siste, anbefaler jeg at man får med seg dagens Kk-leder.
Preget av jerntriangler
28.05.2009. Det har vært debatt i Vårt Land om norsk bistandsindustri mellom Atle Sommerfeldt (Kirkens Nødhjelp) og Asle Toje (forsker ved BI). Sistnevnte avslutter sitt nyeste innlegg slik (min uthevelse):
La meg i stedet kommentere hva jeg oppfatter som det viktigste prinsipielle spørsmålet som kommer fram i innlegget. Over tid har det oppstått jerntriangler innen norsk bistand hvor bistandsbyråkratiet, bistandsorganisasjonene og bistandsforskningen utgjør et integrert kompleks. Dette kalles «Den norske modellen» og har blitt grundig analysert av kollega Terje Tvedt. Disse tre aktørene forenes i stadige krav om eskalering av bistandspolitikken. I strid med god praksis utgjør de tre også en sammenhengende karrierestige hvor en person snart sitter på den ene siden av bordet, snart på den andre. Robert Frost har sagt at å skrive poesi i ubunden form, er som å spille tennis uten nett. Mye av det samme kan sies om å søke penger fra en fremtidig jobbsøker eller å evalueres av en tidligere kollega.
Ved å spille på lag har denne bistandslobbyen drevet frem den eventyrlige budsjettveksten i norsk bistand – først og fremst gjennom å skape en lammende enighet om at bistand er moralsk nødvendig, uavhengig av faktiske resultater. Slik svekkes kritiske perspektiver. Det ville være hyggelig om Sommerfeldt ville klyve ut av den «skyttergraven» som han hevder seg å være i. At han anerkjenner at de tette båndene har hatt uheldige bivirkninger. Episoden understreker nok en gang at det trengs en analyse av samspillet mellom sosiale strukturer, makt, ideologi og ressurser. Dette er en lekse vi enda ikke har lært: Se nærmere på mål, samkvem, kompetanse og ressursbruk i bistandspolitikken. Det at man mener seg å være i det godes tjeneste skal ikke frita bistandsindustrien fra krav om god praksis.
Se også tidligere HT-oppslag om bistandsindustrien.
Lovløsheten øker og øker
28.05.2009 (oppdatert 31.05.2009). Svenskene arbeider ivrig for å ødelegge sammenhengskraften i sitt eget samfunn, og en av konsekvensene er at mord, ran, voldtekt og annen alvorlig kriminalitet øker jevnt og trutt, år etter år etter år. Tar jeg ikke mye feil, blir både svensker og innvandrere mer kriminelle, mens multikulturalismens kvern maler vårt stakkars naboland i stykker. Siste nytt fra multiparadiset er Kvinne (26) brutalt drept på sykkelsti.
Som et ektepar i 60-årene nylig sa til meg (med referanse til Norge): Før hørte vi om et par-tre mord i året, nå skjer det snart daglig. Likevel blir vi fortalt av forståsegpåere at Integrasjonen er en monumental suksesshistorie. Intet mindre. Kanskje visse forfattere og skribenter burde flagge litt tydeligere hvilke kriterier de legger til grunn når de gjør sine analyser, og hvilke de behendig velger å se bort fra?
Tilføyelse 31.05.2009: Se også omtale av det som sannsynligvis er den pågrepne gjerningsmannen: Den som ikke gir meg penger skal jeg hogge ned.
Ali Esbati: «Vi må våge ikke å ta debatten»
Dhimmitude. Hvem som er henholdsvis den sterke og svake part i den demografiske og verdimessige konkurransen som pågår mellom vesten og islam, kommer an på hvilket perspektiv man velger, både i tid og rom. Illustrasjon: Inge Grødum, Aftenposten.
28.05.2009 (oppdatert neste dag). Venstresiden har en lei tendens til å vike unna debatter som ikke skjer på deres egne premisser; det er liksom noe feil med hele debatten dersom noen andre enn dem selv kan velge ut en problemstilling som bør bli gjenstand for analyse og drøftelse. Dessuten kommer venstresiden stadig trekkende med det man ser ut til å mene bør være en slags menneskerettighet, nemlig retten til ikke å bli krenket (eller såret, eller forulempet, eller fornærmet, eller tilsvarende). Den 'undertrykte', den 'underprivilegerte' eller den 'svake' part må hele tiden skjermes fra å bli gjenstand for debatt.
Disse to perspektivene løper som en rød tråd gjennom Ali Esbatis advarsler mot islamobofi i dagens Kk. Jf kommentaren hos Document.
Tilføyelse 29.05.2009: Se også omtale av relevant stoff fra Samtiden, Dagbladet og Klassekampen.
Innlegg i Klassekampen
28.05.2009. Ragnar Næss hadde i går et innlegg på trykk i Kk der han svarer på mitt forrige innlegg i debatten. Han avslutter slik:
Jeg er også uenig i at handlingsplanen a priori dikterer en virkelighetsoppfatning som etter sin natur kan være sann eller falsk. Det dreier seg ikke om diktat, men om en advarsel mot bestemte oppfatninger. Noen ganger bør vi advare mot oppfatninger selv om de logisk sett kan være sanne eller falske, og selv om man kan hevde at de muligens er sanne, at det finnes forhold som kan tyde på at de er sanne, osv.
Klassekampen har valgt å sette strek for debatten, så det kommer ingen flere innlegg fra meg om dette. Jeg vil imidlertid svare Næss her på HT om ikke så lenge.
Rettelse tilføyd 10.06.2009: Jeg har ikke hatt kapasitet til å følge dette opp her på HT som planlagt. Mitt svar til Næss vil i stedet komme i den boken jeg arbeider med.
Forvitrer når det blir erstattet av internasjonalt byråkrati
28.05.2009. Braanen skriver treffende og godt om problemet i en kommentar i Klassekampen. Dersom disse tendensene får fortsette, vil konsekvensene for vårt demokrati bli alvorlige.
SOS Rasisme er noe mer og noe annet enn navnet antyder
27.05.2009 (oppdatert kl 2050). Omstridte David Irving har vært en tur i Oslo for å fremme sine kontroversielle synspunkter, men det synes ikke SOS Rasisme han bør få lov til. Angrep på sivile politibiler hører også med til denne organisasjonens virkemidler:
Gir ytringsfriheten Irwing lov til å si det han vil?
- Nei, dette har ingenting med ytringsfrheten å gjøre. Den er ikke til for å spre myter og gift, sier leder Trond Thorbjørnsen i SOS Rasisme.
HonestThinking kommenterer: Jeg er uenig med Thorbjørnsen; jeg tror dette har svært mye med ytringsfrihet å gjøre. Det er en betenkelig utvikling dersom organisasjoner som SOS Rasisme skal få anledning til å bestemme hva som bør omfattes av ytringsfriheten og ikke. Som Åmås skriver i en meget interessant kommentar i dagens Aftenposten:
Det vi avskyr må forsøkes motarbeidet i det åpne rom. Selv irrasjonelle, stupide og potensielt farlige ytringer og holdninger må diskuteres – og drepes. Er dette en naiv tro på rasjonaliteten og styrkene ved offentlig debatt? Dreier det seg ikke dypest sett om hva slags samfunn vi ønsker?
Ellers forundrer det meg at Irving stadig omtales som holocaustfornekter. Jeg har forstått det slik at han mener drapstallene for jøder er et par-tre millioner eller deromkring, og altså ikke seks. Når dette fremstilles som at han benekter Holocaust, da ser det for meg ut til at folk gjør seg skyldig i samme feil som det man beskylder Irving for, nemlig uetterrettelig omgang med fakta. Og hvorfor i all verden skal vi forby noen å argumentere for at Holocaust fant sted, men bare ikke i et fullt så stort omfang som tidligere påstått? Her, som på de fleste andre områder, er det egentlig bare én ting ærlige mennesker bør være interessert i, nemlig sannheten.
Blir tredd ned over hodet på oss
27.05.2009. Torturister og terrorister gis opphold i vårt fredelige land. Hva blir det neste? Hva blir følgene? Disse menneskenes syn på vestlige samfunn er uhyrlig og kvinnesynet skremmende. De siste tre års overfallsvoldtekter (særdeles grove og voldelige) 41 stykker, er alle utført av fremmedkulturelle menn. Skal de rødgrønne få fortsette å ture frem, med norske kvinners liv og helse som innsats? Kan vi få noen analyser på bordet, som i klartekst viser hvilket samfunn vi er på vei mot som følge av de rødgrønnes multikulturelle drømmer, asylpolitikk og fravær av realitetsorientering? Vi må slutte å la oss forføre. Vi må orientere oss om hva som skjer i andre land i Europa, som opplever uhyggelige konflikter med fremmedkulturelle som vi ikke er i nærheten av, foreløpig. Norske aviser har kanskje for mye statsstøtte til å skrive om det som skjer med et åpent blikk? Vi er ikke blitt spurt om vi vil være med på dette. Vil vi det?, spør Ingrid Solheim i et kort innlegg i Aftenposten (gjengitt i sin helhet ovenfor).
Interessant innlegg om Norges fremtid
27.05.2009. Det er nesten ikke mulig lenger å spørre hva som er norsk kultur siden så mye har forsvunnet allerede. Debattene om hijab, blasfemi og ekteskapsloven viser at det er en konflikt mellom tradisjonelle verdier og postmoderne eller universalistisk multikulturalisme. Er det mulig å finne en løsning som begge parter i konflikten kan være tilfreds med?, spør Andreas Winsnes i et innlegg i Aftenposten.
Ønsket å bekjempe sannheten
25.05.2009. Det er ingen grunn til å lure på om det finnes eller ikke finnes "ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper”. Det følger av elementær, biologisk innsikt at det nødvendigvis vil måtte være slik, og hvem som helst som gidder å sette seg inn i litteraturen på området, vil enkelt og greit kunne overbevise seg selv om at det også er blitt slik i praksis. Dette betyr at ”forestillingen om at mennesker kan deles inn i ulike raser, som ikke bare har ulike fysiske trekk, men også ulike psykologiske og intellektuelle kjennetegn” ikke er noe myndighetene har noe med å bekjempe, slik Bondevikregjeringen gjorde det klart at den ville. Politiske myndigheter i ikke-totalitære stater må akseptere virkeligheten slik den er, og utforme sin politikk deretter. Når en regjering gir seg til å bekjempe dem som forteller sannheten, og i stedet forsøker å diktere hvordan virkeligheten skal være, da er man på ville veier. Dette er bekgrunnen for mitt siste innlegg i Klassekampen.
Ragnar Næss i Oslo SV har foreløpig stilt seg uforstående til mitt anliggende på dette området.
"En hjerteskjærende og opprørende roman" fra Helene Uri
22.05.2009. «Sannhet» er tema for årets litteraturfestival på Lillehammer. En skulle tro Helene Uri har skreddersydd sin siste roman i den anledning. «Den rettferdige» handler om sannhetens relativitet i en så grotesk form at den ryster langt inn i margen, skriver Dagbladet.
HonestThinking kommenterer: Dagbladet er inne på noe viktig her. Når sannhetens relativitet gjør sitt inntog på ulike områder i samfunnet, da vil det selvsagt gå galt. Det hykleriet og all den virkelighetsfornektelse vi holder på med nå, vil komme til å koste oss meget dyrt i fremtiden.
Litt presset om dagen
22.05.2009 (oppdatert kl 1328). Den 6. mai hadde jeg et innlegg i Kk som drøfter Ragnar Næss sin kronikk om venstresidens svar. To dager etterpå, fredag 8. mai, fikk jeg kraftige tilsvar. Om noen etter hvert begynner å lure på om jeg ikke har tenkt å svare tilbake, så kan jeg berolige med at Kk mottok mitt svar mandag morgen den 11. mai. Når det nå, snart to uker senere, ennå ikke er kommet på trykk, skyldes det ene og alene følgende forhold, meddelt meg av avisens debattredaktør onsdag 13. mai:
Takk for innlegget og beklager tregt svar. Jeg vil gjerne trykke det, men ettersom vi har svært stor pågang av dagsaktuelle innlegg om dagen oppstår det endel forsinkelser for andre innlegg.
Tilføyelse samme ettermiddag: Jeg er i dag blitt kontaktet av debattredaktør Hilde Reinertsen som skriver følgende:
Ved en feil ble ikke innlegget ditt trykt mandag 18.5. som planlagt, og ved en enda større feil falt det deretter ut av innleggskøen - jeg beklager! Jeg setter det på i morgendagens avis.
Da burde alt være fryd og gammen, og jeg ser frem til videre debatt i Kks spalter. Den som er interessert i den pågående debatten, bør lese mitt notat til Barne- og likestillingsdepartementet om den nye handlingsplanen mot etnisk diskriminering som Stoltenbergregjeringen arbeider med.
Et folk som ikke beskytter sine egne kvinner, er sykt
22.05.2009. Innvandrere er fullstendig overrepresentert når det gjelder overfallsvoldtekter. Ingen kan si nøyaktig hvorfor det er slik, men det er klart at det skyldes en eller annen kombinasjon av biologiske, kulturelle og religiøse faktorer. Ethvert samfunn som tillater innvandring vil bli satt på en del utfordringer, og det sier seg selv at man må ta en del forholdsregler.
Helt spesielt må man gjøre det klart for innvandrerne at overgrep mot landets kvinner ikke vil bli tolerert. Her har norske politikere sviktet grovt. At deres kollegaer i de fleste andre vestlige land har gjort det samme, er en fattig trøst. Når voldtekstepidemien får lov til å pågå i årevis, og etterhvert nå groteske høyder, og man likevel bare fortsetter som før, er det så alvorlig som det kan få blitt. Etter min mening viser dette to ting:
- Det er noe galt med vårt politiske system og den generelle ideologien det bygger på.
- Noe har gått galt når det gjelder kjønnsrelasjoner i samfunnet. Bare menn som er blitt fratatt sin mannlige identitet gjennom hjernevask eller underkuing, vil sitte stille og se på at deres egne kvinner blir voldtatt.
Jeg anbefaler i den forbindelse kommentarene fra henholdsvis Nina Hjerpset-Østlie og Hans Rustad på Document.
I ferd med å bli et helvete på jord
18.05.2009. Morten Uhrskov Jensen er cand.mag. i historie og samfundsfag og redaktør af det nationalkonservative tidsskrift Nomos. Nylig skrev han blant annet følgende på sin blogg hos Jyllands-Posten (mine uthevelser):
Jeg posterer nu for anden gang i træk et indlæg om situationen i vort broderland Sverige. Jeg håber ikke, det virker trættende, idet jeg har tænkt mig at blive ved med at have et betydeligt fokus på Sverige. Jeg er siden min barndom kommet i Skåne, og mine minder fortæller mig, at der var tale om et rigt og fredeligt samfund. Dette skriver jeg ikke for at rose den gennemgribende socialdemokratisme i Sverige, men for at gøre opmærksom på, at Sverige indtil for få årtier siden var et land med en homogen befolkning præget af få konflikter, fordi der blandt borgerne eksisterede en indbyrdes sympati, »a community of strangers«, som den engelske, konservative filosof Roger Scruton har kaldt det.
Sverige er ikke længere et fællesskab af fremmede. Sverige er år for år ved at forvandles til et helvede på jord, hvor grov vold, voldtægt og jødehad sætter dagsordenen. Jeg spår, at det ender galt. Jeg ved ikke hvordan og hvornår, men at det ender galt, det skal man være blændet for ikke at se.
HonestThinking kommenterer: Situasjonen i Sverige blir mer og mer alvorlig for hvert år som går. Det er en forsømmelse fra norske politikere og medier at man i så liten grad retter søkelyset mot dette problemet.
Interessant kronikk i Klassekampen
18.05.2009 (oppdatert kl 2136). Gå ikke glipp av Ulrik Sverdrup-Thygesons kronikk om Den totalitære godheten i dagens Kk (side 10 - 11). Ingressen sier at Regjeringens forslag til ny barnelov avslører dyp respektløshet og hovmodig styringsvilje.
HonestThinking kommenterer: Jeg kan ikke uttale meg om alle de enkelthetene Sverdrup-Thygeson drøfter, men jeg mener han har helt rett i at vi beveger oss i totalitær retning. Mange politikere har fullstendig mistet gangsynet, og tror åpenbart at det går an å styre et land uten å ta hensyn til naturvitenskapelig erkjennelse generelt og menneskets natur spesielt. Når man setter seg utopiske mål for det ene samfunnsområdet etter det andre, og så insisterer å tvinge igjennom alle mulige slags endringer for å nå disse målene, da må det før eller siden gå galt.
Hjerpset-Østlies harselas når nye høyder
18.05.2009. Du har sannsynligvis støtt på dem en rekke ganger allerede, disse luringene som tror de har sagt noe intellektuelt og dypt og vektig dersom de kan påpeke at Norge opp gjennom århundrene har mottatt kulturelle impulser fra utlandet, hvilket forøvrig gjerne får dem til triumferende å konkludere med at nevnte observasjon beviser at det ikke finnes noe som er norsk. Få tar denne typen demagoger mer på kornet enn Nina Hjerpset-Østlie. Her er noen smakebiter fra en artikkel hun hadde på Document for noen dager siden (mine uthevelser):
Å gudskjelov, så kom han på banen i tolvte time likevel: den vaskeekte norske Multikulturisten som benytter mai-dagene til å kaste sin inkluderende stråleglans over Furet Værbitts hus og hytter. Hvordan skulle vi vel klare oss i opptakten til enda en uutholdelig kjedelig, norsk 17. mai uten politiske innspill fra ham og hans frender?
Og ta nå endelig ikke feil av motivene; de har overhodet ikke noe med personlig egeninteresse og -reklame å gjøre. Bare uegennyttig og samfunnsgavnlig virksomhet. For mens vi andre sosiale analfabeter drikker pils, pusser søljer og stryker bunadskjorter, tar den tolerante Multikulturisten ubedt på seg oppdraget med å oppdra almuen som ikke har skjønt kvarteparten av det han selv har gjort: Norsk kulturarv er ikke bare norsk - den er multikulturell.
Multikulturell brukes naturligvis her kun i betydning "islamsk og arabisk kultur", sånn i tilfelle noen skulle komme i skade for å tro at det for èn gangs skyld dreide seg om noe annet.
Men da har vi lært noe nytt i dag også. Selv har jeg alltid trodd at absolutt alt i det hittil kjente univers er norske - og bare norske - oppfinnelser. For eksempel vet vel alle at strykejernet og Ipoden er oppfunnet av Sigrid Sigridsdatter fra Stiklestad? Hun hadde forøvrig aner helt tilbake til Håkon Jarl, og takket være blodskam var denne slekten så norsk som den kunne få blitt. Bunader og gitarer er også helt, helt ultranorsk; oppfunnet og tolket på gården UrenLurenHimmelturen, der man i likhet med Sigridsdatters familie - i minst 18 generasjoner - praktiserte omfattende innavl for å holde gitarstrenger og bunader rene for påvirkninger som ikke var bunnsolid norske. For å sørge for ytterligere beskyttelse av det norske, ble eventuelle omreisende kramkarer eller farende handelsmenn skutt på stedet. Med kuler og krutt - ein heilnorsk oppfinnelse det med. Og apropos kuler og krutt: Tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldefaren til en kompis av en kompis av meg ble selvsagt ikke drept i en eller annen krig på Danmarks regning lenger ned på kontinentet - for nordmenn har jo alltid holdt seg her og bare her - hjemme i Steinrøysa.
Snorre må forresten ha vært full slik han vrøvlet om 1000-tallets vikinger som stadig dro på tokt nedover i Europa. I følge Snorre skal en av dem visstnok ha oppholdt seg lenge i Miklagard (en middels stor by på Island et sted. Min anm.), men hadde sikkert ikke med seg noe hjem derfra som kunne påvirke norsk kultur. Så i likhet med en hel haug av andre historieskrivere som forteller om kosmopolitiske nordmenn på russetur i utlandet, tar antagelig Snorre feil. De førstnevnte kan dog unnskyldes - de var tross alt utlendinger. Ikke som Snorre som var fra Valdres! Forresten overlevde sønnen til tipp-tipp-tipp`en krigen han deltok i sammen med sin far, og han kom ikke hjem til Noreg med noe så forferdelig som en utenlandsk kone på slep. Som ellers ble uglesett i svigerfamilien fordi det eneste hun kunne var å brodere fremmedartede blomster på silkeskaut - veldig pent, men ikke noen matnyttig egenskap man hadde bruk for på en fattig gård som krevde alle beboernes sterke hender. Dessuten var jo ikke blomstene norske, så denslags hadde man uansett ikke bruk for. Nordmenn ville som vi vet bare ha det de kjente til fra før: Bjørketrær og blåveis.
Heldigvis har leder for dokumentasjonsavdelingen på Maihaugen, Gaute Jacobsen, tatt på seg det sisofysiske (norsk filosof fra Bergen, død år 1350 før Kristus. Min anm.) arbeidet med å gjøre opp med denne svært utbredte, men trangsynte norske forestillingen - som dessuten bare er en nasjonalromantisk myte oppfunnet av Frp og Frithjof Nansen i 1763. Det var omtrent på den tiden "Brudeferden i Hardanger" ble malt av Edward Munch, noe alle vet at er en innmari autentisk gjengivelse av en ekte brudeferd. Slett ikke som de fyllekalasene vi ellers hører om og som skal være en følge av den norske oppfinnelsen alkohol.
[...]
Det store spørsmålet er hvorfor vi i det hele tatt trenger å forvandle Norge til et multikulturelt samfunn, i og med at de forskjellige folks kulturarv er så sammenflettet og påvirket av hverandre at de i virkeligheten er omtrent, nesten, akkurat sånn cirka identiske? Hva er multikulturelt med det? Hvis det ikke finnes noen genuin norsk kulturarv, så finnes det vel heller ingen grunn til å mase statsstøttet og regelmessig om multikulturens velsignelser i det landets uutdannede, folkelige fjols bare innbiller seg at er norsk kultur - mens det faktisk forholder seg slik at det er alle andres kultur også? Da er jo alt multikulturelt fra før, da - og hva er så interessant og mangfoldig ved å tilføre multikultur enda mer multikultur?
Og den som er nysgjerrig på koblingen til Culcom, får lese resten av artikkelen.
La oss ikke snakke om Askepott-effekten
15.05.2009. Den vestlige verden har lenge lidd av biofobi, noe som gir seg en rekke utslag. Vi har fått det for oss at det er smart å late som om kjønnsforskjeller og raseforskjeller ikke finnes. Og vi har fått det for oss at homofiles behov for juridisk trygge rammer rundt sine samliv også må føre til at de skal ha samme rettigheter som heterofile når det gjelder adopsjon. For det spiller selvsagt ingen rolle om et barn vokser opp med to mødre, to fedre, eller en av hver! Helt spesielt spiller det ingen rolle om en gutt vokser opp uten en far, eller en jente vokser opp uten en mor. Vi er da kulturelle vesener som har hevet oss over vår biologiske natur, må vite! Slik kan politikere og 'intellektuelle' kokettere med sin naturvitenskapelige ignoranse. Og slik vil man, dersom man skal fortsette å late som om biologi er uviktig, før eller senere ødelegge samfunnet.
Jon Hustad retter i Dag & Tid søkelyset på et biologisk fenomen som er såpass veldokumentert og viktig at det har fått sitt eget navn, nemlig the Cinderella effect, på norsk Askepott-effekten.
Walid al-Kubaisi med kronikk i VG der han tar et oppgjør med organisasjonene bak oppropet «Stopp muslimhetsen!»
13.05.2009. Formuleringen av oppropet: «Stopp muslimhetsen!» kan skremme enhver som har et fnugg av fornuft i dette landet. For denne mentaliteten skaper grunnlag for sterkere reaksjoner blant nordmenn. Rett og slett fordi islamhetsen og islamfobien ikke er så sterk at nordmenn og offentligheten kan anklages på denne voldsomme måten. Motivet er klart: Bare ved å lese oppropet, kan man slutte at dette er en allianse mellom venstresiden og muslimske organisasjoner som er kjent for unyanserte standpunkt.
Målet med denne allianse er politisk, og har som hensikt å bekjempe Frp. Jeg er hverken partipolitiker eller tilhenger av Frp, men i en årrekke har jeg kjempet mot rasisme og skrevet mine bøker «Rasisme forklart for barn» og «Sindbads verden» fra et politisk uavhengig ståsted. Men å bruke muslimene i det politiske spillet for å bekjempe Frp, er moralsk forkastelig. Oppropet gjør muslimene til et middel i den politiske valgkamp. I årevis ble Frp anklaget for akkurat det samme. Å bekjempe rasisme og islamhets burde prioriteres, ikke ved å erklære et antirasistisk standpunkt mot Frps velgere, men med å støtte muslimenes rett til å bli behandlet likt med nordmenn. Det vil si at muslimene også har rett til å kritisere sin egen tradisjon, klage på manglende integrering og protestere mot snikislamisering.
Les al-Kubaisis kronikk i sin helhet.
To gale - en riktig
13.05.2009. Her er mitt tilsvar i Dagbladet.
Har fremdeles ikke gjort hjemmeleksene
10.05.2009 (oppdatert kl 2156). Dagbladets Marte Michelet innledet en kommentarartikkel som følger (min uthevelse):
Alle som interesserer seg for spørsmål om innvandrere vet at det pågår en konstant kamp om fakta. Er muslimene i ferd med å bli i flertall, eller ikke? Er innvandrerkvinner mer utsatt for konebanking, eller ikke? Mange som uttaler seg bombastisk om slike ting, gjør det på grunnlag av fordommer, ikke kunnskap. Det kalles å snakke «rett fra levra», og fører til ivrig applaus fra alle som deler leversnakkerens fordommer. Det er derfor helt på sin plass at professor i sosialantropologi [sic] sukker oppgitt over det lave kunnskapsnivået i den norske innvandringsdebatten.
Men det bikker over til besserwisseri når Hylland Eriksen vil bestemme hvem som har nok kunnskaper til å få ytre seg.
HonestThinking kommenterer: Her har Michelet et godt poeng, og dersom for eksempel kriminologer ønsker å diktere hvem som skal få uttale seg om saker innen deres eget fagområde, da bør de møte motstand på dette. Selvsagt må man kunne stille visse krav til folk som ønsker å slippe til i offentlig debatt, men det er jo litt morsomt at det er akkurat Michelet som nå skal belære Hylland Eriksen om at han bør være litt mer forsiktig med å utdefinere folk fra debatter ved å påstå at de kan for lite til å uttale seg om sakene. Michelet gjør nemlig omtrent det samme selv. Da jeg møtte henne til debatt i Nrk P2 Dagsnytt Atten 27.03.2008 mente hun at mine demografiske skriverier kunne avfeies som "hobbymatte" (se sitat gjengitt i høyre kolonne), og denne gangen kaller hun meg "hobbydemograf":
På Facebook gosser Aslak Nore og vennene hans seg over ydmykelsen som er påført den «patetiske» og «sleipe» professoren. Nore spøker med at han er «den nye Anfindsen», og sikter til Ole Jørgen Anfindsen – den notoriske hobbydemografen som, inspirert av rasebiologi og kristen islamofobi, lager skrekktabeller over muslimenes barnefødsler. Det er Anfindsens hjemmesnekrede prognoser som har lagt grunnlaget for den nå etablerte løgnen om et nært forestående muslimsk flertall i Norge.
Både Anfindsen og Hylland Eriksen er gode eksempler på at fakta alene ikke avgjør innvandringsdebatten. Hvordan man oppfatter tall og statistikk vil uansett alltid farges av hva man i utgangspunktet synes om det som telles: Hvis man ser på enhver muslim som en tikkende bombe spiller det ingen rolle om det er 120.000 eller 135.000 av dem i Norge.
Michelet mener at det er helt på sin plass når folk vil ha seg frabedt å bli fortalt av en professor i sosialantropologi at de har for lite kunnskap til å kunne delta i innvandringsdebatten, og kommenterer dette som følger (min uthevelse):
Er det én ting folk i Norge reagerer på, og det med rette, er det å bli fortalt av en akademiker at de er for dumme til å delta.
Men at en journalist som gjentatte ganger har demonstrert at hun er inkompetent i realfaglige spørsmål, forteller en realfaglig forsker at han har for lite kunnskap til å kunne uttale seg om demografi, det er selvsagt noe helt annet. Den dama e'kke sann!
I tillegg til at Michelet altså mener å kunne bedømme min realfaglige kompetanse til å være på hobby-nivå, føler hun seg også berettiget til å påstå at jeg lider av islamofobi (som altså betyr sykelig, overdreven eller irrasjonell frykt for islam). At Generalsekretær i Islamsk råd Norge, Shoaib Sultan, kommenterte debatten mellom Michelet og meg i fjor, har tydeligvis ikke gjort særlig inntrykk på henne. Heller ikke hva jeg selv skriver om islam, eller om gode og mindre gode muslimske ledere.
Som et lite apropos kan det jo nevnes at samme dag som Michelet gjentok sin anklage om at jeg lider av islamofobi, hadde jeg avtalt med en av mine muslimske kontakter at jeg skulle delta på et seminar i Rabita-moskéen der Yahya Hendi, Imam ved Georgetown University, holdt foredrag. Tilfeldigvis hadde jeg også svart ja til innbydelsen fra en nær, muslimsk venn om å delta på et arrangement (som primært var for helsepersonell) i en annen moské i Oslo dagen derpå. Imamen i ICC oppfattet meg forøvrig ikke som mer islamofobisk enn at han, etter at vi hadde spist middag sammen med noen andre litt ut på kvelden, sa adjø til meg med å gi meg en god klem. Jeg ble faktisk ikke møtt med noe annet enn vennlighet og muslimsk gjestfrihet fra det sekundet jeg sto i døråpningen og til jeg dro hjem drøyt fire timer senere, og dette skyldes så definitivt ikke at jeg opptrådte inkognito eller at ingen av de tilstedeværende var klar over at jeg gjennom flere år har uttrykt bekymring for hvordan møtet mellom Vesten og islam kommer til å gå etter hvert.
Fakta taler for seg selv i denne saken, og Michelets formulering om at Hylland Eriksen "faller for eget grep", blir jo bare alldeles kostelig når man ser hvilket argumentativt rot hun selv stadig vikler seg inn i. Jeg er usikker på om det er noen som vil kunne gjøre henne rangen stridig når det gjelder å fremstå som norsk presses minst seriøse kommentator.
For ordens skyld: Dagbladet opptrådde ryddig og greit da jeg kontaktet dem om Michelets artikkel, og jeg vil få anledning til å komme med et kort tilsvar i avisen. Følg med.
PS: Michelet og andre som innbiller seg at det er moralsk forkastelig å interessere seg for menneskelig biodiversitet, anbefales å ta en titt på det Jonathan Haidt, University of Virginia, skriver i en kort artikkel hos Edge tidligere i år. Han understreker at det i kjølvannet av the Human Genome Project blir stadig vanskeligere å benekte at genetisk betingede forskjeller mellom raser og etniske grupper eksisterer, og at dette er en del av den virkeligheten vi nå blir tvunget til å forholde oss til.
Årets leder?
10.05.2009. Braanens artikkel om demokratitap er den beste lederen jeg har lest i en norsk avis på lenge (mine uthevelser):
Justisminister Knut Storberget sa i Dagsnytt 18 på NRK onsdag at han var veldig fornøyd med at det nå hadde vært en bred debatt om inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven, slik at denne fikk forrang i forhold til annen norsk lov. Hvilken debatt, spør vi! Det er mulig det har vært en intern dragkamp mellom Regjeringsadvokaten og enkelte statsråder, men svært lite, om noe, har sivet ut til offentligheten, bortsett fra jevnlige faremeldinger i Dagbladet mot for treg saksgang. Nå har åpenbart dette presset ført fram, uten at vi kan se at det er ført noen substansielle argumenter i marken for hvorfor det er så viktig å undergrave norsk lovgivning og åpne for at enda flere saker skal avgjøres av farseaktive dommer i Strasbourg.
Den pågående prosessen med å svekke demokrati og folkestyre til fordel for en rettsliggjøring uten tilstrekkelig demokratisk forankring, skjer nesten uten offentlig debatt. Det kan se ut som om dette inngår i et større mønster, der de virkelige fundamentale spørsmålene, de aller største og viktigste politiske sakene, feies gjennom Stortinget nærmest som skueprosesser. Det samme skjedde i forbindelse med den nye ekteskapsloven i fjor, da spørsmålet om assistert befruktning og endring av bioteknologiloven ble kjørt gjennom i ekspressfart. Noe liknende ser ut til å gjenta seg når Stortinget før sommeren skal vedta innkjøp av nye jagerfly. Prosessen rundt flykjøpet har i stor grad vært hemmeligholdt, og det har ikke vært noen større demokratisk debatt om hva slags forsvarsbehov Norge har.
Disse sakene peker på en svært uheldig politisk utvikling, der verken mediene eller politikerne egner å reise debatter rundt de store og viktige sakene, enten det nå er fordi de avgjøres av tautrekking innad i regjeringen, som kvinnekonvensjonen og bioteknologiloven, eller fordi opposisjonen er fullstendig ute av stand til å stille kritiske spørsmål, som i flykjøpsaken. For demokratisk innstilte mennesker av alle politiske avskygninger er det en presserende oppgave å stoppe denne utviklingen, som bidrar til erosjon og forringelse av det norske folkestyret.
Helt enig!
Viktig artikkel om ytringsfrihet
10.05.2009. Enhver som interesserer seg for den kontiuerlige debatten om ytringsfrihet, bør få med seg Scrutons betraktninger om temaet.
Tilbake som lege
10.05.2009. VG meldte i går at Jon Sudbø igjen har fått tillatelse til å arbeide som lege. Han har, i motsetning til enkelte andre forskere som er blitt avlørt i juks her i landet de senere årene, tatt et skikkelig oppgjør med sin fortid. Jeg har lenge ment at han burde få tilbake lisensen når tiden var inne til det, og gratulerer hjerteligst med at det nå har skjedd.
Vil helst ikke omtale visse sammenhenger
10.05.2009. Jon Hustads artikkel Dei tre ryttarane i apokalypsen, avsluttes slik:
Men mykje av dette har norsk presse skrive om, fortalt om, vil motargumentet kunna vera. Nja, vi har kanskje gjort det, men har vi sett det inn i ein samanheng? Økonomar plar seia at det som ikkje kan halda fram, før eller seinare tek slutt. Vi skjønar til dømes at Noreg ikkje kan taka imot to millionar jenteborn og familiane deira og at det ikkje er hald i ein moralfilosofisk ståstad som seier at dei som har råd til å verta smugla hit, skal få vera her, medan resten må venta på kniven. Men lenge før vi der framme stengjer grensene for andre asylantar enn dei som vert politisk forfylgde, kjem vi til å ha underminert mykje av velferdsstaten og gjort fleire hundre tusen friske menneske til passive trygdemottakarar. Kor ofte skriv norske aviser nett det på leiar- og kommentarplass?
Vi veit òg at den utviklinga norsk skule er inne i, må taka slutt, men kor mange leiarskribentar, journalistar og kommentatorar vågar å skriva at ein majoritet av norske lærarar er inkompetente og at skulda for det ber politikarane og vi sjølve?
Mord- og valdtektsratene i Los Angeles er i dag ein brøkdel av det dei var i 1970-åra. Det har byen og delstaten fått til gjennom ei massiv satsing på politi og utstrekt bruk av fengsel. Kanskje vi i Noreg burde ha nytta noko mindre til uføretrygd og helsestell og noko meir på å styrkja det statlege valdsmonopolet, og kanskje burde vi journalistar ha skrive det – dagstøtt. Dei som las norske aviser i åra rundt tusenårsskiftet, vil historikarar i framtida skriva, fekk ikkje vita at det fanst alternativ. I vår daglege leiting etter det vi ynskte å definera som svake grupper, miste vi heilskapen av syne, er eg nokså trygg på at dei vil skriva.
Vil helst ikke ha innblanding fra andre
10.05.2009. Dersom forskere innen ett eller annet fagfelt vil ha seg frabedt at andre kikker dem i kortene, er det grunn til å være på vakt. Les Asle Toje om kriminologi.
Nina Witoszek analyserer arven etter dem
10.05.2009. Nina Witoszek er aktuell med sin nye bok «Verdens beste land», og her er et utdrag fra kapittelet «Lik i paradiset – eller arven etter 68-erne».
En politisk tragedie
09.05.2009. Hans Rustad har skrevet en meget god artikkel om tragedien Høyre, og noen av de oppfølgende kommentarene er mildt sagt tankevekkende.
Holdbare?
06.05.2009. Et innlegg som drøfter Ragnar Næss sin Kk-kronikk om venstresidens svar, står i dag på trykk i Klassekampen.
Sejersted om pristildelingen til Monsen
06.05.2009. Her er et utdrag fra Francis Sejersteds tale ved overrekkelsen av Fritt Ords Pris 2009 til Nina Karin Monsen:
Vårt politiske system og vår tenkning om politikk er basert på at når vi konfronteres med slike etiske dilemmaer, må de kloke løsninger være basert på en diskusjon der alle relevante argumenter må komme på bordet, selv de som i den aktuelle situasjon kan være politisk ukorrekte. Vi mener altså at vi gjør klokt i ta Monsen på alvor, uansett hvor enige eller uenige vi er med henne – uansett om det er klokt eller uklokt å støtte den nye ekteskapsloven, eller å bruke moderne teknologi til assistert befruktning slik det gjøres idag. Om disse saker har Fritt Ord ingen mening. Men institusjonen har sterke meninger om behovet for toleranse og for en åpen debatt for å komme frem til kloke løsninger på politiske problemer. Den tradisjonelle begrunnelse for en slik fri og åpen debatt, og som går igjen hos alle de store liberale tenkere, ligger i en erkjennelse av vår feilbarlighet. Vi er avhengig av å bli møtt med motargumenter for å lære, og for å bli klokere og komme frem til bedre politiske løsninger enn vi ellers ville fått. Dette er prinsippet for det åpne samfunn.
[...]
I emosjonelt ladede debatter er det alltid noen som vil kunne føle seg krenket. Fritt Ord premierer ikke krenkelser, like lite som vi kan gå god for hennes meninger kan vi gå god for alle hennes formuleringer. Men vi mener, som sagt, at det offentlige ordskifte er tjent med at noen bruker en engasjert og konfronterende stil. Ytringfrihet har sin pris. Vi må godta at det koster noe å leve i et fritt samfunn. Hvorfor er det så om å gjøre å utdefinere Monsen etter seieren i Stortinget? Kunne ikke de som vant saken i stortinget vist større respekt for meningsmotstandere som Monsen istedenfor å pålegge henne munnkurv ved å si at hun krenker. Hvorfor setter de moderne emansipasjonsbevegelser så trange rammer om ytringsfriheten?
Homofobi finnes. Fritt Ord har i alle år gitt betydelige bidrag til dem som kjemper mot homofobien. Men Monsen er ingen homofob. Hun er klart innenfor grensene for hva vi kan godta av offentlige ytringer. Hun har i flere sammenhenger understreket at hun ikke tar avstand fra homofile. Hennes anliggende er, som vi har sett, et annet. Det er samfunnsinstitusjoner og den tenkemåte som ligger bak den nye ekteskapsloven hun går til angrep på. Tenkemåten reflekteres kanskje ført og fremst hos homoaktivistene, men ikke bare hos dem. Hun mener de har fått for stor definisjonsmakt i dagens samfunn og at det går ut over andre gruppers rettigheter og interesser. At det er mange, deriblant også homofile, som støtter Fritt Ords beslutning, viser vel også at det er ikke homofobi saken dreier seg om.
Debatten etter at utdelingen ble bekjentgjort har, som sagt, vært omfattende, interessant og med høy temperatur. Det har blant annet vært en debatt om ytringsfrihet og ytringsfrihetens grenser. Det er dessuten en debatt som har avslørt såvel uheldige som heldige sider ved ordskiftet i det offentlige rom og ved medienes rolle i denne sammenheng. Vi har fått demonstrert at det kan gå blodig for seg. Men først og fremst vil jeg si at feltet har åpnet seg. Jeg vil tro at vi fremover vil kunne få en friere debatt om de fundamentale spørsmål som er berørt. Det er fristende å gi sin tilslutning til det flere har sagt, nemlig at mottagelsen viser berettigelsen av tildelingen.
Man må, som Åmås skrev i Aftenposten, ”virkelig ha på seg en rustning for å trives i offentligheten, man må se det som en funksjon og en rolle, adskilt fra ens person. Det er ikke lett, selv for erfarne debattanter. Nina Karin Monsen skal ha takk for å holde ut.” – Så langt Åmås. Det er akkurat dette vi vil takke Nina Karin Monsen for med tildelingen – at hun har tatt på seg rustningen og holdt ut i offentlighetens stormkast gjennom 40 år. Ved dette har hun gjort den offentlige debatt åpnere, mer spenningsfylt, mer engasjerende og dermed til syvende og sist mer fruktbar enn den ellers ville ha vært.
HonestThinking kommenterer: Vel talt!
Ignoreres av politikerne
05.05.2009. En ny meningsmåling for Human Rights Service viser at det er bred motstand mot dagens innvandring: 50 prosent vil at den ikke-vestlige innvandringen skal begrenses og 51 prosent mener det samme om innvandringen fra den muslimske verden. Henholdsvis 27 og 25 prosent mener innvandringen skal være som i dag.
Undersøkelsen er utført av Sentio for HRS med et landsrepresentativt utvalg på 1.000 personer. Den avdekker at et flertall av Norges befolkning mener at både innvandringen fra ikke-vestlige og muslimske land bør begrenses, mens et lite mindretall mener denne innvandringen bør økes. Et flertall mener også at islam i Norge truer verdier som likestilling og ytringsfrihet. Samtidig er variasjonene store – hvis en ser på partipolitisk tilhørighet.
Målingen ble foretatt før SSB offentliggjorde ny befolkningsstatistikk, som viser at tilveksten i innvandrerbefolkningen i 2008 var høyere enn noensinne. Per 1. januar 2009 var det 422 600 førstegenerasjonsinnvandrere og 85 600 andregenerasjons innvandrer eller etterkommere, til sammen 508 200 personer, som utgjør 10,6 prosent av Norges samlede befolkning.
I løpet av de fire årene den rødgrønne regjeringen har sittet med makten, har innvandrerbefolkningen i Norge økt med hele 41 prosent (143 300 personer).
I perioden 1998 til 2008 viser tall fra SSB at den ikke-vestlige innvandringen til Norge har økt 41 ganger mer enn resten av befolkningen.
Fortsetter dagens nivå på innvandringen, vil nordmenn bli i minoritet i Oslo innen 2026. Av Oslos befolkning på 575 500 personer var 26 prosent (152 100) innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre per 1.januar 2009, i Drammen 20 prosent.
Den raske endringen av befolkningssammensetningen i Norge kan på sikt få større konsekvenser enn et eventuelt EU-medlemskap.
Meningsmålingen bekrefter også at det brede politiske landskapet er i utakt med folkeviljen.
Les mer om undersøkelsen hos HRS.
Mer standhaftig enn man skulle tro
05.05.2009. En egypter tas på fersk gjerning idet han gjennomfører en voldtekt i Milano, og unngår med nød og neppe å bli utsatt for lynjustis. Er dette bare en enkeltepisode, eller er det et tegn på at alvorlige sammenstøt er underveis i Italia og ellers i Europa?
Mange av dem som har gjort seg tanker om fremtidens Europa ser et "blodbad" som nærmest uunngåelig. Andre mener med like sterk overbevisning at ingenting i nærheten av sivilisasjonssammenbrudd er i sikte i det hele tatt. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er ukjent, og forsøker man å tenke høyt rundt den, er faren stor for at ens ord vil bli gjort til skamme.
Jeg vil i det følgende gjerne gjøre litt rede for hvorfor jeg ikke har tro på noe alvorlig sammenstøt i Italia, dvs. jeg tror i alle fall ikke at krigslignende tilstander vil starte med alvorlige hendelser der i landet. Slik innleder Christian Skaug sin analyse av situasjonen i Italia.
Bistand har gjort vondt verre
05.05.2009. Asle Toje drøfter hvordan bistand ofte gjør vondt verre i Afrika, i dette tilfellet i Zimbabwe, og han asvlutter sin artikkel slik (mine uthevelser):
Bistandsbransjen er gjennomgående mer opptatt av å bortforklare enn å oppklare bistand på avveie. Norge gir i år 26.2 milliarder kroner i bistand. Tall brukt av Verdensbanken anslår at mellom 30 og 70 prosent av all bistand misbrukes.
Vi vet også at Norge kanaliserer mest til landene hvor sjansen for misbruk er størst. I sin nye «storsatsing» har Norad avdekket 10 millioner på avveie, dvs. 0,04 % av totalen. Mindre imponerende enn de store ordene brukt for beskrive den nyfunne interessen for korrupsjonsbekjempelseskulle tyde på.
Det er kritikkverdig at Norske bistandsmyndigheter tilsynelatende sluttet opp om Mugabes politiske program. Et eksempel er en Noradstudien fra 1989 hvor Norad foreslår å slutte sterkere opp om Mugabes planer om å «fjerne den økonomiske arven fra Rhodesia-tida», et kodeord for ekspropriering de av hvite borgernes jord.
Dette overgrepet mot den Zimbabwiske rettsstaten ses på som startskuddet til dagens redselsregime. Norske myndigheter, så moralsk harmdirrende mot det hvite regimet i Harare, har oversett og tilgitt verre brudd på menneskerettighetene – fordi de ble utført av en sort leder som vi hadde lagt vår elsk på.
Hvordan kom vi så galt av sted? Grunnene er mange. Manglende kompetanse, manglende evne til å lære av egn feil og manglende kritisk distanse til en ideologisk følgesvenn i en bransje hvor sosialistsympatier florerer. Alle har trolig spilt en rolle.
I tillegg kommer det at Norad kontrollerer mye [av] pengene satt av til forskning, evaluering og informasjon. Dette har bidratt til å utviklingshemme kritiske perspektiver. I takt med at bistandsbudsjettene har økt dramatisk, har evalueringen og følgeforskningen blitt stående på stedet hvil.
Det er forstemmende å gjennomgå norsk mediedekning fra Zimbabwe etter 1980. Avisene har i slående grad unnlatt å målbære informasjon som tyder at vi hadde å gjøre med et framvoksende diktatur. Praksisen der Norad betaler norske journalisters reportasjereiser til Afrika har trolig noe av skylden for dette.
Norge kuttet den direkte bistanden til Zimbabwe i 2000 på grunn av politisk undertrykkelse. Siden den gang har offentligheten blitt fortalt at ingen norske penger kommer Mugabe til gode. Men så sent som i 2007 ble Norge alene kritisert i The Economist for å understøtte regimet gjennom ukritisk bistand.
Til tross for denne arven, reiste utviklingsministeren til Zimbabwe. Han brøt den diplomatiske isolasjonen mot Mugabe på grunn av hans forbrytelser mot eget folk. Hvorfor? Solheim fikk ingen innrømmelser, men lovet likevel å vurdere å åpne pengekrana igjen.
Tidligere erfaringer viser at det er overveiende sannsynelig at de norske pengene vil havne i Mugabes hender. I så måte var det talende at Solheim betalte en tvilsom «journalistskatt» som Mugabes menn krevde. Det hjelper lite ikke å snakke mot korrupsjon, når det ikke praktiseres.
Enhver som beskjeftiger seg med utviklingsspørsmål vi snart venne seg til at det er få perfekte resultater. Virkeligheten er sjelden ryddig. Men Norges rolle i Zimbawe går utenfor dette. Norge har grepet inn i et annet lands utvikling og gjort skade.
Det er ingen tvil om at Zimbabwes folk trenger assistanse, men det er all grunn til å spørre hvorvidt den norske bistandsindustrien er de rette til å ta på seg et så potensielt farefullt oppdrag. Grunnen er åpenbar. Det er vanskelig å lære av feil man ikke vedkjenner seg. Zimbabwe har blitt skjøvet under teppet. Uten habilt politisk lederskap er sjansene for misbruk uakseptabelt store.
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av en kronikk som ble trykket i Aftenposten 14. april. Les artikkelen i sin helhet. Se også Erik Solheims svar Zimbabwe ber om hjelp, samt Tojes oppfølgende replikk Norge og Zimbabwe.
Home page.
Arkiv over tidligere norske forsider
|