HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Hykleri satt i system
30.04.2009. HT har mottatt brev fra en leser som blant annet skriver følgende:
Jeg registrerer også at du sjelden eller aldri legger ut lenker til YouTube. Jeg hvet ikke hvorfor du velger å ikke gjøre det. Jeg tror du med fordel kan gjøre det, for å synliggjøre for folk litt lettere gjennom dokumentarer hvordan verden faktisk er. Jeg ble anbefalt ''A conversation about race'' av Craig Bodeker som ligger ute på YouTube. Den filmen fikk sagt litt av hvert om både rasene i USA og rasismebegrepet. For en del folk utenom universitetsmiljøet, som kanskje ikke leser lengre artikler, tror jeg denne filmen har et fokus på daglige fenomener som er mer tilgjengelig som filmsnutt enn artiklene er det. Jeg håper du vil legge ut denne filmen på HTs hjemmesider.
HonestThinking kommenterer: Å hevde at HT "sjelden eller aldri legger ut lenker til YouTube" er nok en aldri så liten overdrivelse, men jeg takker så mye for innspillet, og anbefaler herved mine lesere å klikke på ovenstående lenker. Bodeker har begått en uhyre elegant dokumentarfilm, som har fått velfortjent ros fra mange i USA.
Ragnar Næss (Oslo SV) offensivt ut i Klassekampen
30.04.2009. Ragnar Næss har i dag kronikken Venstresidens svar på trykk i Kk (side 29), der han går offensivt ut mot 'integrerings-bakvaskerne' som, slik han ser det, gir en falsk fremstilling av hvordan det går med integreringen her i landet. Jeg er uenig i hans analyse, men mener det er gledelig dersom folk på venstresiden er villige til å debattere utfordringene knyttet til innvandring og integrasjon. Denne kronikken bør leses av alle som interesserer seg for problematikken. Jeg har i dag hatt kontakt med Næss og tilbudt ham spalteplass her på HT dersom han ikke allerede har planer om å publisere kronikken elektronisk et annet sted.
Politiet "mäktar inte med problemen"
30.04.2009. Det är för farligt och poliserna är för få för att gå in i Herrgården i Rosengård. Närpolischefen Börje Aronsson säger att polisen inte kan lösa problemen i bostadsområdet, melder Sydsvenskan. Et par dager tidligere kunne samme avis melde at "styrkeledare för brandmännen i Rosengård" har valgt å forlate sin stilling i oppgitthet over de håpløse forholdene (takk til Document for tips).
HonestThinking kommenterer: Det er ikke mange dager siden sist jeg registrerte at en eller annen forståsegpåer bagatelliserte problemene i Rosengård og kom med noen sleivspark til dem som har hevdet at utviklingen der i gården er bekymringsfull. Det skal bli interessant å se hvor lang tid det tar før disse virkelighetsfornekterne skifter taktikk.
Francis Galton under lupen i Klassekampen
29.04.2009. Francis Galton fant opp statistikken for å fremme det naturlige utvalg - og ble dermed normalitetens stamfar, skriver NOVA-forsker Lars Grue i artikkelen Darwins onde fetter i Klassekampen mandag 27. april.
Stemningen vender seg mot antirasistisk maktmisbruk
28.04.2009 (oppdatert kl 1941). Mange vil huske skandalen med manglende rettssikkerhet i Canada. En av dem som er blitt utsatt for politisk korrekt forfølgelse, Ezra Levant, har nå gitt ut boken Shakedown: How Our Government is Undermining Democracy in the Name of Human Rights, som dokumenterer hvordan systemet faktisk fungerer. Boken ligger på både Amazons og Chapters bestselgerliste, og stadig flere, over hele det politiske spekteret, innser at noe er alvorlig galt med det canadiske systemet. Se omtale hos Document.
Et senter for løgn og propaganda?
27.04.2009. I følge Aftenposten (7. april 2009) skal det i Oslo opprettes et europeisk Wergelandssenter som skal ”motvirke at vi læres opp til fordommer mot hverandre”. Den som tror at Wergelandssenteret kommer til å arbeide for å spre troverdig kunnskap om [menneskelig biodiversitet] er ganske sikkert alvorlig desorientert – men heldigvis synker tiltroen til og respekten for politikerne og deres kumpaner i alle vestlige land, folk er altså ikke så lettlurte som optimistiske politikere håper på. Det er med andre ord god grunn til å tro at det Wergelandssentret kommer til å presentere, blir fremført med jugekors, og at folk er klar over det. Vi kan alt på forhånd si med rimelig god sikkerhet at sentret heller burde kalles Josef Goebbelssenteret for politisk manipulering.
Det er Ferdinand Linthoe Næshagen som skriver dette i sin artikkel Wergelandssenter i jugekorsets tegn.
Danske myndigheter bagatelliserer og skjønnmaler
27.04.2009 (oppdatert 28.04.2009). Psykolog Nicolai Sennels (forfatter av boken Blandt kriminelle muslimer. En psykologs erfaringer fra København) har gjort seg sterkt bemerket i dansk samfunnsdebatt. At han nektet å bøye seg for presset om politisk korrekhet i sin yrkesutøvelse, kostet ham i fjor jobben i København kommune. Nå er han på banen med kronikken Vestens farligste vandrehistorie, og den avsluttes slik:
Demografisk hasard
Hvad nu hvis det viser sig, at integrationsoptimisterne tager fejl (hvilket ovennævnte liste af undersøgelser tyder på)? Hvad nu hvis det har vist sig, at de med fine ord og unødvendigt komplicerede forklaringer har solgt os en drøm, som ikke har hold i virkeligheden? Så vil vi stå med et Danmark og et Europa, bestående af to kulturer med vidt forskellige værdier på afgørende områder. Og man behøver ikke skue langt tilbage i historien (København i uge 7, 2008, og jævnlige muslimske oprør i bl.a. Frankrig, England og Holland er friske eksempler) for at se, hvilken etnisk krudttønde, dette meget vel kan blive. Hvorvidt man i så tilfælde kan trække de politikere i retten, som trods alle fakta og bekymrede formaninger fra store dele af befolkningen har spillet demografisk hasard med vores samfund, vil vise sig.
Tiden læger ikke alle sår, og tingene ender ikke nødvendigvis lykkeligere af, at man går grueligt meget igennem. Nogle gange går det bare rigtig galt: Nogle mennesker skulle aldrig have giftet sig, og nogle vejkryds burde aldrig være blevet bygget. På samme måde er der kulturer, som har det bedst af at leve hver for sig. Vandrehistorien om, at integrationen går støt og roligt fremad, kan vise sig at være Vestens farligste af slagsen, og derfor er det på tide, at vi gør op med den. Integrationsoptimisterne har ikke belæg for deres påstande, men ved at fremføre dem gør de sig skyldige (på grænsen til det kriminelle) i en sprængfarlig udvikling, hvor den eneste fredelige løsning kan blive, at vi betaler dårligt integrerede indvandrere for at udvandre.
Les kronikken i sin helhet hos 180grader.dk. Se også kommentar hos Document.
Kilder til oplysninger i kronikken:
- Politiken, d. 31. august 2008, "Unge nydanskere fylder op i Dommervagten".
- Nyhedsavisen, d. 19. januar 2008, "Unge efterkommere er de mest kriminelle".
- Weekendavisen, 26. september 2008, "Nationalbanken om indvandring: Sats på superindvandring".
- Demokratiske Muslimer, 2006, "Nyhedsbrev 3".
- Jyllands-Posten, d. 5. marts 2009, &eceArchive=o" target="_blank">"Skyderier trods massiv indsats".
- Jyllands-Posten, d. 11. februar 2009, "Muslimer vil forbyde religionsangreb".
- Ugebrevet A4, d. 15. august 2005, "Danske ghettoer knopskyder".
- Rockwool Fonden, juni 2006, "Danskerne bor stadig socialt blandet".
HonestThinking kommenterer: Jeg tror det er viktig å ha klart for seg at de fleste europeiske lands myndigheter (av en rekke årsaker) er fanget i en ond sirkel de ikke klarer å bryte ut av, og de kommer til å fortsette styre landene våre i retning av mer kriminalitet, mer vold, flere voldtekter, flere ran, dårligere økonomi, mer opptøyer, mer terror, større etnisk-religiøse motsetninger, mer segregering og på litt lengre sikt sannsynligvis også borgerkriger. Det er, som religionshistoriker Hanne Nabintu Herland skrev her forleden, tid for opprør. Et demokratisk og ikke-voldelig opprør, vel å merke. Men eliten kommer altså neppe med å slutte med dagens hodeløse politikk med mindre vi sier svært mye klarere i fra enn hva vi hittil har gjort.
Fornyet aktualitet
26.04.2009. Alexis de Tocquevilles advarsler mot folkelig apati og sentralisering av makt har fått fornyet aktuelitet, skriver Eystein Halle i kronikken Nye spørsmål, gamle svar. Her er noen utdrag (mine uthevelser):
I vesten ser vi på demokratiet som den eneste legitime styreformen. Vi betrakter dets verdier og institusjoner som udelt gode og rettferdige, og tror at alle verdens innbyggere vil bli like gode demokrater som oss, bare de får et sett med demokratiske institusjoner og et antall partier å velge mellom.
Savner du kritiske stemmer, kan du oppsøke biblioteket. Selv om Alexis de Tocqueville kalte seg ”venn av demokratiet”, er den franske tenkerens hovedverk Demokratiet i Amerika (1835-40), skrevet under et studieopphold i det demokratiske fremtidslaboratoriet USA, preget av ambivalens: ”Jeg lette etter demokratiets eget bilde, (...), for å finne ut hva vi kunne frykte eller håpe på med hensyn til dets utvikling..”
Demokratiet forutsatte i følge Tocqueville en grunnleggende sosial likhet, som han selv kalte ”demokratiske samfunnsforhold.” Denne likheten så han som en forutsetning for et fungerende demokrati, ikke et produkt av å innføre demokratiske lover eller institusjoner. Demokratiet er dermed ikke er noen universelt ”riktig” samfunnsform; det fungerer ikke i samfunn preget av det Tocqueville kalte ”splittelse mellom store og uforsonlige interessegrupper.”
[...]
I dag er det 150 år siden Tocquevilles død. Hans attenhundretallsverden er for lengst historie, men hans forutsigelse av tre firedels-samfunnet og velferdsstaten kan virke som et prognostisk blinkskudd. Slik sett er det betimelig å spørre i hvor stor grad dystopien om demokratiets selvdød er gått i opfyllelse.
Les Halles kronikk i sin helhet.
Lever uten å tenke - sier filosof til Klassekampen
26.09.2009. Å være eller ikke være kommunist er ikke spørsmålet - men hva vi mener med «kommunisme» i dag, sier filosofen Alain Badiou, en av Europas viktigste marxistiske tenkere (dette siste i følge Klassekampen) i intervjuet Vi lever uten å tenke. Baiou vil ikke uten videre "tilbake til gamle revolusjonære ideer", men mener at folk begynner å innse "at politikken må ha et bredere fokus", samt at "selve den politiske formen må åpne seg for forandring". Disse siste betraktningene virker litt diffuse på meg, men jeg anbefaler folk å merke seg nøye hva den gamle kommunisten sier umiddelbart etterpå:
Men for at dette skal være mulig, må sannhetsbegrepet bli gjeninnført i filosofien for å utfordre den postmoderne relativismen.
Den dagen venstreintellektuelle i alle land fylker seg bak kravet om å gjeninnføre sannhetsbegrepet og utfordre den postmoderne relativismen, skal jeg vurdere å gå i 1. mai-tog.
Den nye fascismen
26.04.2009. Dr Aidan Rankin har skrevet en meget interessant artikkel om de totalitære tendensene som blir stadig tydeligere hos antirasister og antifascister. Artikkelen finnes i norsk oversettelse hos Document (les eventuelt originalen på engelsk). Her er noen utdrag:
Når jeg hører ordet "fascist", tenker jeg ikke på de ymse stabeisene på puben eller de få fullblods trangsynte personene som utgjør de typiske "ytre høyre"-aktivistene. Ei heller tenker jeg på halvfulle, testosterondrevne snauskaller i trange jeans eller kamuflasjebukser, som brøler ut slagord rikt krydret med obskøniteter mot innvandrere. Minst av alt tenker jeg på de tusenvis av misfornøyde Labour-tilhengere, vanlige menn og kvinner i arbeiderklassestrøk som i det siste har gitt British National Party innflytelse med stemmeseddelen. Det er ingen av disse som er fascister i noen som helst meningsfull betydning av ordet. De er ofre snarere enn aggressorer; ofre for mislykkede sosiale eksperimenter av liberal art, for hjerteløse økonomiske planer, og kanskje fremfor alt for et svik fra arbeiderbevegelsen som ble til spesielt for å forsvare dem.
Venstresiden, og mange velmenende toryer med dem, vil helst at vi ser for oss fascister som forurettede og dårlig utdannede hvite fra arbeiderklassen; spesielt hvite menn, siden de er dobbelt negative for de politisk korrekte. Slike progressive personer (som de til stadighet kaller seg) bruker beskyldninger om rasisme og fascisme som påskudd til å mobbe og holde nede folk som tilhører fattige, hvite strøk, og isolere dem i folkegruppebaserte ghettoer. For hvite liberale blir antirasismen en slags selvrasisme rettet mot medlemmer av deres egen rase, ansett som sosialt mindreverdige. Det er med andre ord en ny form for snobbisme og sosial utstøtelse. Likeledes er ikke fascismens sanne arvtagere snauskaller, trangsynte personer eller tidligere sosialister som stemmer på BNP. Det er derimot de svorne fiendene av BNP: venstresidens "antifascistiske" stormtropper, som med sine påtatt ulydige slagord, sin melodramatiske symbolpolitikk og sin følelsesmessige utpressing langt overgår de marxistiske flokkene som er deres opphav.
I Burnley, hvor BNP hadde størst fremgang i lokalpolitikken i år, ble antifascismens paradoks åpenbart under en demonstrasjon arrangert av Anti-Nazi League, som ble avbildet i store deler av pressen. De nær religiøst antirasistiske og inkluderende protestmarsjerende var overveiende hvite og fra middelklassen. Idet de forkynte toleransens dyder, gnistret deres øyne av det rene hatet som kjennetegner ekstremister verden over. Denne nær arketypiske venstre-demonstrasjonen, med de slaskete unge mennenes taktfaste rop og knyttede never, med de enda mer slaskete kvinnenes hyl og heftige tårer, og med parolenes krav om forbud mot politiske partier (formodentlig i toleransens navn), var uttrykk for noe mer enn lokale merkeligheter i Lancaster. For antifascister baserer sine kampanjer på en følelse av indignasjon over at noen som helst, hvor som helst, skulle våge å være uenig med dem. Idet de appellerer til følelsene fremfor fornuften, til makten fremfor argumentene, minner disse aktivistene mest av alt om disse spøkelsesaktige nazistene de påstår at de "bekjemper". Derfor er det at antifascismen, med et anstrøk av postmoderne ironi, er den nye fascismen.
[...]
Det er lett, og til tider fristende, å avfeie antifascismen som en perifer, ytterliggående interessegruppe som er uten relevans for våre liv og tanker. Likevel er dens krokodilletårevåte appeller på sett og vis mer effektive enn den tradisjonelle ekstreme venstresidens. Antifascister hevder å bekjempe et politisk onde. På denne måte vekker de til live minnene om ondskapen og uretten som er blitt begått mot millioner av våre medmennesker. Mange mennesker av god vilje klarer derfor ikke å se at de blir manipulert. Derfor er det fare for at rituell fordømmelse og balkaniserende "grupperettigheter" kan komme til å gjennomsyre offentligheten. Den subjektive definisjonen av rasistisk episode i MacPherson-rapporten; enhver hendelse som offeret eller en hvilken som helst annen person "oppfatter" som rasistisk; har alle de totalitære egenskapene ved antifascismen, likevel er det få som våger å beskrive den som totalitær av frykt for å bli stemplet for "rasist". På samme måtte hadde forsøkene fra New Labours apparatsjikers side på å avdekke politisk "informasjon" om de overlevende etter togulykken i Paddington, alle de hemmelighetsfulle og perverse instinktene forbundet med en Searchlight-kampanje. Denne innflytelsen har gjort seg gjeldende også i konservativ politikk. I det inkluderende fellesskapets interesse har toryene hatt en økende tendens i retning omvendt diskriminering og grupperettigheter, idet de glemmer at mange svarte og asiater ønsker frihet fra rasepolitikken.
Antifascismen er i likhet med sin fascistiske forløper primært antihuman og misantropisk. Den forakter sine innbilte velgere like mye som sine svorne fiender, og det er i dens egeninteresse å fremme rasekonflikter. Når vi innser at fascister og antifascister er en og samme ting, vil deres hatefulle retorikk miste sin kraft.
Se Document for en innledende kommentar til Rankins artikkel, samt en relevant sak fra Jens Riis i Weekendavisen.
Trues av sine tidligere trosfeller
26.04.2009. Avisen Klassekampen hadde for få dager siden et firesiders oppslag om vanskelighetene som kristne konvertitter fra islam kan oppleve i Norge. Tittelen var: "Truet for sin tro". Dette er trolig det beste og mest omfattende noen norsk avis har skrevet om temaet, sier den kristne organisasjonen Åpne Dører.
Intervjuet av Nrk
25.04.2009 (oppdatert 26.04.2009). Intervjuet med Watson, som inngikk i Nrk-programmet Schrödingers katt i forrige uke, og som tar opp Watson-skandalen fra 2007, er vel verdt å få med seg.
Finske mediefolk lefler med somaliske pirater?
Den palestinske gutten Muhammed al-Dura, og hans far.
23.04.2009. Husker du Muhammed al-Dura, den stakkars gutten som visstnok ble skutt av IDF? Vel, det er usikkert om han i det hele tatt ble skutt, og dersom han ble skutt var det sannsynligvis av sine egne (se f.eks. Wikipedia, GoV, Palestine Facts, HonestReporting). Saken er uansett et eksempel på det som har fått betegnelsen Palliwood, altså det fenomenet at palestinerne iscenestter og spiller inn 'nyheter' som er ment å skulle påvirke verdensopinionen.
Og nå ser det altså ut til at det kan være noe lignende på gang i Somalia, der et finsk TV-team muligens har opptrådd på en måte som ikke er egnet til å styrke deres journalistiske integritet. Les mer hos GoV.
Hvorfor brer overtro og liksomvitenskap om seg i et høyteknologisk samfunn?
22.04.2009 (oppdatert 23.04.2009). Førsteamanuensis i fysikk ved Høgskolen i Oslo, Einar Grønvoll, innleder sin kronikk om tro og vitenskap slik:
Det er ikke lenger vanlig å tro at jorda er flat. Heller ikke er det vanlig i vår del av verden å mistenke at sykdom skyldes at noen har kastet en forbannelse, selv om antallet som tror det siste synes å være stigende. Hvorfor er overtro på frammarsj og hvem har ansvaret?
Temaet får meg til å tenke på en gammel skolehistorie. Læreren kom en dag over en elev som hadde regnet alle stykkene feil på samme måte. Han prøvde derfor å hjelpe eleven ved å forklare på meget grundig vis hvordan stykkene egentlig skulle regnes, men etterpå fortsatte eleven å regne på samme feilaktige måte som før. Hvorfor bruker du fortsatt den gale metoden? spurte læreren. Fordi venninna mi lærte meg det slik, og det er den måten jeg forstår, svarte eleven!
Nøyaktig samme problem som eleven hadde med matematikk, har deler av befolkningen med naturvitenskap. Den virker ubegripelig. Folk forlanger enkle svar. Resultatet er at mange velger å stole mer på forklaringer basert på grunnløs tro, enn på faktisk viten.
Les kronikken i sin helhet.
Kommentar fra en leser 23.04.2009: Hvorfor er overtro og usann tenkning utbredt? Ironisk nok ligger deler av svaret i evolusjonspsykologien.
Grete Brochmann i Morgenbladet
22.04.2009. Følgende er hentet fra de innledende avsnittene i en artikkel av Grete Brochmann i Morgenbladet (min uthevelse):
Det er på tide å bringe debatten over i et mer overordnet spor: Hva slags samfunn er ønskelig å utvikle, gitt den langt mer kulturelt sammensatte befolkningen, og gitt en overveiende sannsynlighet for fortsatt innvandring i årene som kommer? Med andre ord, vi trenger å bringe rettighetsdebatten over i en integrasjonsdebatt, der integrasjon blir forstått som en gjensidig prosess mellom majoritet og minoriteter, understøttet av demokratiske virkemidler. I den aktuelle debatten kan man spørre: Hvor trekker majoriteten grensen for trosfrihet i det flerkulturelle Norge? Og hvor trekker de religiøse minoritetene grensen?
Tiden siden årsskiftet har oppvist et offentlig engasjement i religionsspørsmål knapt noen av oss hadde drømt om for bare kort tid siden. Mange klager over «debattklimaet», noen er redd for en brutalisering og «danske tilstander». Jeg tilhører dem som mener at utviklingen på mange måter er et håndslag til demokratiet. Det er alltid noen som skjærer ut, men oppvisningen av engasjement og deltagelse fra store, og nye deler av Mangfoldsnorge, innebærer en vitalisering og synliggjøring av motsetninger som likevel er der, og som trenger å luftes og prøves gjennom åpent ordskifte. Ikke minst er det kommet til syne skarpe motsetninger innen den muslimske befolkningen, noe som trolig betyr mer for å bygge ned stereotypier enn all verdens støtteerklæringer fra majoritetsvenner.
HonestThinking kommenterer: Brochmanns artikkel inneholder enkelte vurderinger jeg ikke deler, men hennes forsvar for ytringsfrihet og demokrati støtter jeg fullt og helt.
Samfunnet betaler prisen for kriminologenes naivitet
20.04.2009. Det raser en kulturkamp i Norge i dag. Det kjempes om sannhetene. Vanlige folk finner igjen sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en kulturradikal elite som har vekslet sine akademiske grader om i moralsk overhøyhet. Forbrytelse og straff er et av feltene hvor gapet mellom folk flest og smaksdommerne er størst. Slik innleder Asle Toje sin kronikk Finnes det ingen kriminalitet? (trykket i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad 15.04.2009).
Gir oss store utfordringer
20.04.2009. HT har mottatt et leserbrev som publiseres anonymt:
Myndighetene forteller oss stadig at innvandring er viktig for Norge. Men jeg tror ikke lenger på dem. Innvandrere er betydelig overrepresentert på statstikker om voldtekter, ran, trygdemisbruk, dårlige skolekarakterer, konemishandling, misdannede fostre og andre negative parametere. Jeg tror ikke lenger på dem som forteller at disse negative egenskaper kan endres gjennom bedre integreringstiltak.
Innvandrere fortstetter å hente ektefeller fra sine hjemland. De tiltak som rettes mot ett innvandrerbarn i skole eller barnehage blir en dråpe i havet i store barnekull og blant foreldre som er nylig er hentet fra hjemlandene.
Visst finnes det også ressurssterke innvandrere, men hvorfor reiser ikke disse tilbake for å bidra i sine hjemland? Det er ingen utviklingseffekt, verken for innvandrens hjemland eller for Norge, at ressursene flyttes hit.
Jeg tror ikke lenger på dem som forteller at Norge trenger innvandring. Næringslivets kortsiktige behov for arbeidskraft skal ikke veie tyngre enn samfunnets interesser og streben etter en bærekraftig utvikling. Radikale tiltak for større barnekull blant etnisk norske og bedre planlegging i utdanningssektoren er en mer fornuftig strategi for å tilfredsstille fremtidige arbeidskraftsbehov.
UDI har ingen integritet. Jeg tror ikke at de klarer å gjennomskue alle løgnhistoriene til asylsøkere uten papirer. Og jeg tror ikke at behovet for beskyttelse er reelt når innvandrere drar til sine hjemland på ferie.
Jeg lar meg ikke lenger skremme av innvandrerrepresentanter som karakteriserer innvandringskritikk som ”grums” og av dem som avsporer debatten med merkelappene rasisme og nazisme. Det er ikke substans i deres argumenter.
Innvandrere i Norge har fått tilbud om god opplæring og de har fått innsikt i et relativt velorganisert samfunn. Disse erfaringene må komme deres hjemland til gode. Løsningen på problemet er effektive tiltak for å repatriere innvandrerne. Innvandrere kan tilbys en betydelig startkapital mot at de SKAL reise hjem. Slik ”mikrofinansiering” ble jo nylig belønnet med en Nobels fredspris.
Jeg er opptatt av en bærekraftig utvikling og jeg kan ikke lenger være taus om dette problemet
Ett av multikulturalismens ofre
19.04.2009. Dersom europeere ikke lenger kan reise trygt på kollektive transportmidler, kan hverdagen komme til å bli ubehagelig den dagen oljeprisen, eller en generell økonomisk krise, tvinger oss til å la bilen stå. Les om utviklingen i Paris.
Religionsforsker ved UiB til frontalangrep på Monsen
19.04.2009. Religionsforsker ved UiB, Dag Øistein Endsjø, går til frontalangrep på Fritt Ord og Nina Karin Monsen i en kronikk i Dagbladet. Det er så man gnir seg i øynene, og Rustad hos Document har valgt å plassere Endsjø i sin Hall of Shame.
Nina Karin Monsen får Fritt Ords Pris for 2009
18.04.2009. Fritt Ords Pris for 2009 tildeles Nina Karin Monsen for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt. Fritt Ords Pris er stiftelsens høyeste utmerkelse. Under overskriften «Riksheksa» skriver skriver Braanen blant annet følgende i dagens Kk-leder:
Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen for 2009, og vi stiller oss i rekken av gratulanter. Ikke fordi det ikke er nok av saker vi er uenige med henne i, men fordi hun så innstendig og utrettelig har fulgt sine egne spor i samfunnsdebatten, også når det har kostet noe på det personlige plan. Hun kan selv være hard i sine karakteristikker av andres standpunkter, men de kan knapt måle seg mot det hun selv blir utsatt for. I bloggverdenen karakteriseres hun for eksempel nå både som «riksheksa» og «den største merra i norsk offentlighet». [...]
Nina Karin Monsen sa denne uka at hun så det som en moralsk plikt å ta standpunkt. Det er en holdning vi har stor sans for, ikke minst i en tid der mange er opptatt av provokasjonen og «sterke» uttrykk, men der langt færre våger å ta stilling og engasjere seg, også når det koster noe og går makta imot. I et intervju med Klassekampen for seks år siden sa Monsen at mange er redd for uenighet, spesielt kvinner, men hvis alle helst skal være enige, så får man heller ikke gode diskusjoner. Og hvis man møter standpunkter man i utgangspunktet ikke forstår eller misliker med stigmatisering og avsky, avskjærer man seg fra muligheten for å lære noe av andre og bli klokere.
HonestThinking kommenterer: Jeg deler i det store og hele Braanens vurdering her. Jeg er ofte uenig med Monsen, men har i mange år satt pris på hennes frittalenhet og prinsippfaste forsvar for det hun tror på. Også jeg stiller meg i rekken av gratulanter. Forøvrig synes jeg Åmås har en meget god kommentar i forbindelse med pristildelingen: Det offentlige motet. Se også Utvalgte tekster av Monsen.
Muslimske ledere kommer i alle varianter
15.04.2009 (oppdatert kl 2128). Man kan stadig lese påstander av typen "there is no such thing as moderate islam". Jeg tror dette er misvisende, og har tidligere fremhevet Abdul Aziz Ahmed Fredericks som en interessant muslimsk forkynner og rettslærd. Lørdag 18. april kommer han til Oslo igjen, denne gangen for å snakke om How men and women should deal with each other.
Ærlighet varer lengst. Dersom vår kritikk av islam skal ha tyngde og troverdighet, må vi ikke være redde for å innrømme at islam har positive sider, eller at vi har noe å lære av muslimer. Hege Storhaug skrev følgende hos HRS her forleden (kursiv i original, fete typer tilføyd av meg):
Å bli tatt i løgn, er noe av det mest skammelige som kan skje. Dette har vi fått inn med morsmelken. Uansett hvor ubehaglig sannheten er, og konsekvensene som kan komme, må sannheten fortelles. Folk vi tar i løgn, bryter vi som regel kontakten med. Tillit, ærlighet, sjenerøsitet, og individuelt ansvar er menneskelige nøkler i Norge og Europa. Eller det var slik. Gjennom en del møter med enkeltpersoner med ikke-vestlig bakgrunn, særlig muslimsk bakgrunn, er erfaringen denne: Åpenbare løgner benektes, løgner konstrueres, [...]
Jeg mener det er ekstra interessant at Storhaug understreker nødvendigheten av å være villig til å se sannheten i øynene, også når den er ubehagelig. Dels har jeg inntrykk av at HRS ikke alltid er villig til å yte muslimer rettferdighet, dels mener jeg å ha ha sett klare indikasjoner på at det faktisk er visse ubehagelige sannheter som temmelig raskt får HRS-damene til å vippe over i PK-modus.
Men jeg er altså helt enig i Storhaugs generelle poeng, og den som måtte ha illusjoner om at religiøse ledere alltid er ærlige mennesker, bør ta seg tid til å hilse på Sheik Taj Din al Halaly. Videoinnslaget fra Channel 9 Sydney der han først blir tatt i løgn, og så gir seg til å lyve enda mer for å komme ut av knipen, er ubetalelig. Dessverre kan det se ut til at han fremdeles har en lederposisjon i Australia, hvilket i så fall tyder på at muslimene der trenger å rydde opp i egne rekker. Som Storhaug sier: folk vi tar i løgn, bryter vi som regel kontakten med. Og vi betrakter dem i hvert fall ikke som ledere, verken på det ene eller andre området.
Det finnes altså helhjertede og oppriktige muslimer (jeg mener å ha truffet noen slike), og det finnes hyklere og løgnere. Slik vil det, i større eller mindre grad, være i alle sammenhenger der menneskets natur gjør seg gjeldende. Likevel må vi ikke glemme at det er viktige forskjeller mellom kristendom og islam, samt mellom Vesten og den islamske sivilisasjon.
Og dessuten bør vi ha klart for oss at det dessverre finnes noen muslimer som rett og slett er onde, eller som i det minste har svært så onde hensikter hva angår den vestlige verden. Enkelte avisredaktører (og andre) har tydeligvis litt tungt for å ta dette siste inn over seg. La meg anbefale disse at man gjør seg kjent med det budskapet den kuwaitiske professor Abdullah Al-Nafisi 2. februar fremførte på Al-Jazeera TV.
Hanne Nabintu Herland om snillismens skadevirkninger
15.04.2009. HRS-kronikken Når vennlighet tolkes som svakhet
- om snillisme som samfunnsfiende, av Hanne Nabintu Herland, handler om snillismens skadevirkninger, og avsluttes som følger (hyperlenker og fete typer tilføyd av HT):
De ansvarlige er ledere som politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storberget. Disse følger ideologiske utopier og håper at kulturforskjellene skal forsvinne av seg selv bare nordmenn er ettergivende lenge nok. Killengreens myke linje i styringen av politiet er et godt eksempel på den totale mangel på selvinnsikt. Til og med tusenvis av politifolk i protest foran Stortinget beveger ikke direktøren, som utvetydig burde støttet politiets kamp. Under hennes ledelse har volds-, voldtekts-, innbrudds-, narkotika- og drapsspiralen gått rett i taket i hovedstaden.
Det er for meg komplett ufattelig at ikke Killengreen for lengst er avsatt på grunn av ren og skjær udugelighet. Er det mulig å få et ”realt mannfolk” til å overta den stillingen? Ingen politileder i manns minne har etterlatt seg så til de grader elendige resultater.
Den fundamentale mangelen på grensesetting og en sjokkerende enveistoleranse, vitner om en grunnleggende mangel på kulturell selvrespekt. Mildheten blir av mange ikke-vestlige tolket som ren svakhet. Frekke personer som burde vært fratatt stønadsrettigheter og sendt rett på knalltøffe norskkurs og til arbeidslivet, forblir isteden i trygdesystemet. Tall fra SSB viser at 5.5 % av befolkningen, (de ikke-vestlige) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Det er sjokkerende tall. Sementeringen av parallelle virkeligheter fremstår dermed som det foreløpige endelikt til ”det nye norske vi”.
HonestThinking kommenterer: Det er bra at flere sier i fra om dette. Norge trenger en annen politidirektør. Killengreen har, akkurat slik Herland påpeker, hengitt seg til ideologiske utopier, noe som i sin tur fører til at hun er illojal både mot politifolkene hun er satt til å lede, og det norske folk.
Utfordrer Lars Gule til grundigere debatt
15.04.2009. Var det trekk ved den kristne tro som bidro til fremveksten av opplysning og demokrati? Inngikk kristendommen i en frigjøringens dialektikk? Har islam det samme frihetspotensial? Den danske filosofen Kai Sørlander mener det finnes viktige historiske og dogmatiske forskjeller mellom kristendommen og islam, og disse må man åpent erkjenne hvis man vil forstå den arabiske verdens underutvikling, og muslimers integrasjonsproblemer i Vesten. Islam må bli grenseoverskridende hvis motsetningene til det moderne samfunn skal jevnes ut. Artikkelen er formulert som en kommentar til Lars Gules bok Islam og det moderne.
Les Sørlanders artikkel i sin helhet hos Document.
Ny kronikk fra Steinar Lem
15.04.2009. Det er nylig blitt kjent at Steinar Lem har uhelbredelig kreft, men har han tydeligvis tenkt å være aktiv i samfunnsdebatten så lenge han kan. Her er hans kronikk om nødvendigheten av å begrense innvandringen, samt to reportasjer/intervjuer i Dagbladet:
Snillisme avler vold, terror og anarki
14.04.2009. Fra en artikkel i Berlingske Tidende av Søren Pind:
Så er vi ude for Somalias kyst. Fire pirater holder en kaptajn for et dansk skib fanget. Og kræver en løsesum på over 11 millioner kroner. Omkring dem hele den vestlige verden i skikkelse af sågar atombevæbnede skibe. Impotente…
Denne farce har fundet sted længe nok. I gamle dage har selv danske flåder bekæmpet pirateri. Og med pirater var det op under rånokken. Slut. Det kan vi selvsagt ikke gøre i dag. Det faktum, der får Hillary Clinton til patetisk at tale om “et svar i det 21 århundrede”…
Men den tiltagende udstilling af afmagt og manglede vilje fører til en forøgelse af uvæsnet. Pirater, terrorister og andet pak tager sig selv til rette. Og ingen siger stop. FN udstiller igen og igen hvorfor organisationen hører det 20 århundrede til og ikke det 21. Og vi det samme.
Skal den vestlige verden overleve er den vestlige verden nødt til at vise vilje til overlevelse. Og vilje til at forsvare sig og sine. Den nuværende tilstand fører kun til anarki, vold og krig.
Det er tid at vise brutalitet. Hård, kontant og ubetinget.
Les Pinds artikkel i sin helhet.
HonestThinking kommenterer: Den aktuelle kapteinen er som kjent blitt befridd etter at ovenstående ble skrevet, noe som har fått piratene til å trappe opp sin vold og terror. Selvsagt. Men skal man få bukt med uvesenet, blir alt snakk om dialog bare latterlig. Man går ikke i dialog med pirater; man fratar dem muligheten til å fortsette med sin hensynsløse råskap. Jf de tidligere HT-kommentarene Sjørøvere herjer og Femiredere.
Virkelighetsfornektelse gjør vondt verre
14.04.2009. Mens norsk bistandsindustri har tendert til å ta æren for mer enn sin del av fremskritt i Afrika, har den vært lang mer påholden i å påta seg ansvaret for negativ utvikling. Selv når den knyttes direkte til feilslått bistand. Hvorfor mange av landene Norge har gitt mest penger, har utviklet seg til å bli diktaturer? Ingen har stilt spørsmålet, påstår Asle Toje. Han skriver også:
Over de siste 60 årene har minst 1 billion dollar blitt gitt Afrika i bistand. Allikevel er den reelle per-capita inntekten er i dag lavere enn på 70-tallet. Listen av de landene Norge gir mest bistand minner mistenkelig om listen av verdens mest korrupte stater. De fleste av våre «hovedsamarbeidsland» fra de siste femti år sitter i dag fast i bistandsavhengighet.
Hvordan kom vi så galt av sted? Grunnene er mange. Mye av norsk bistandspolitikk utformes i idealistisk rus, urørt av kritisk tenkning. [...] Norsk bistandspolitikk er preget av naivitet. I alle fall hvis naivitet innebærer å gang på gang anta et godt utfall når erfaring peker i motsatt retning. [...]
Det er i denne sammenhengen man må se Dambisa Moyos nye bok «Dead Aid». Boka ser på bistand ikke som en del av løsningen, men som en del av problemet. Moyo gir opp å overbevise giverkåte land som Norge om å gi på en ansvarlig måte. I stedet argumenterer hun for å avvikle all bistand. Innen fem år. Moyo mener at fordelene vil oppveie ulempene. Hun har overbevist mange i Afrika. I Rwanda begynner man nå det kanskje mest spennende eksperimentet på kontinentet siden frigjøringen: å avskaffe all bistand.
Les Tojes artikkel i sin helhet.
Afrikansk gjeng gikk amok i Oslo: en skammens dag for alle dem som hele tiden insisterer på at innvandringen skal gå raskere enn integreringen
05.04.2009 (oppdatert kl 0853). Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 sier følgende:
I denne handlingsplanen blir rasisme forstått som ideen om at det finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper.
Hvorvidt det finnes eller ikke finnes grupper av mennesker som har ulike egenskaper, er et vitenskapelig spørsmål. Dersom politikere og byråkrater skal begynne å fortelle forskerne hva slags forskningsresultater de ’får lov’ å komme frem til (f.eks. angående forskjeller mellom raser og etniske grupper), da er man på ville veier. Det hører forøvrig med til bildet at vi kan være 99,999...% sikre på at det faktisk finnes genetisk betingede, fysiske og mentale forskjeller mellom raser og etniske grupper. Litt senere i samme handlingsplan finner vi følgende:
Et viktig tiltak for å bekjempe rasisme, er å bli kvitt forestillingen om at mennesker kan deles inn i ulike raser, som ikke bare har ulike fysiske trekk, men også ulike psykologiske og intellektuelle kjennetegn.
Også dette er svært betenkelig. Forskernes jobb er å finne ut hvordan verden faktisk er, og myndighetene bør vokte seg vel for å fortelle dem på forhånd hvilke svar som er akseptable. Man kan like det eller ikke, men forskningsresultatene forteller oss altså en helt annen historie enn den Bondevikregjeringen ønsket å høre.
Og nå ser vi altså nok en gang hva de siste tiårs politikk fører til i praksis. En gjeng med bevæpnede afrikanere har terrorisert tilfeldige ofre i Oslo (og foreløpig er bare en av pøblene tatt av politiet). En rekke personer er blitt:
- Truet med kniv og/eller pistol
- Slått
- Sparket i hodet og på kroppen
- Frastjålet penger og verdisaker
Det er på tide at politikerne begynner på ta inn over seg at disse tingene er mer komplekse enn hva de tidligere har valgt å innbille seg. De har holdt seg til de mest svermeriske, utopiske og virkelighetsfjerne forestillinger om menneskets natur som tenkes kan, og resultatene har blitt deretter. Her er enkelte ubehagelige fakta som politikerne ikke vil vite av, eller som de later som de ikke kjenner til:
- Afrikanske menn har, i gjennomsnitt, høyere testosteronnivå enn europeiske menn, hvilket har konsekvenser for deres generelle oppførsel, samt ikke minst hvordan de forholder seg til andre mennesker.
- Afrikanere har, i gjennomsnitt, betydelig lavere IQ enn europeere. Dette skyldes delvis arv og delvis miljø, og de lærde strides om fordelingen mellom disse to kategoriene av faktorer. Men det er knapt noen som bestrider at forskjellene eksisterer, og det ser ikke ut til å være noen som helst mulighet til å eliminere dem i overskuelig fremtid. Dette har enorme konsekvenser for muligheten til integrering av afrikanere i vestlige samfunn. Den største optimisten jeg kjenner til på dette området, anslår at det kan la seg gjøre på ca 50 år for USAs vedkommende, og der borte har man altså noen hundre års forsprang på Europa.
- Den genetiske avstanden mellom afrikanere og europeere er stor. Dette gjør at prinsippene bak kin selection gjør seg ekstra sterkt gjeldende, noe som i sin tur gjør at det nødvendigvis vil være større utfordringer knyttet til å integrere afrikanere enn nesten noen annen gruppe.
Det finnes en omfattende litteratur om disse tingene, og det er selvsagt helt fåfengt å tro at den ganske enkelt kan avfeies som rasistisk eller pseudovitenskapelig. Fjellet av bevismateriale som pulveriserer den idiotiske forestillingen om at rase kun er en 'sosial konstruksjon', øker for hvert år som går, og politikerne har ingen unnskyldninger for å late som de ikke har hørt om disse tingene. Selvsagt har de hørt om dem.
Men de velger altså å lukke øyne og ører i håp om at problemene skal bli borte dersom de kaster litt flere skattekroner på dem. Men problemene kommer ikke til å bli borte selv om vi får litt flere ungdomsklubber eller om politiet blir enda flinkere til 'dialog' og jeg vet ikke hva. Problemene er her, problemene er uhyre alvorlige, og de kommer ikke til å bli løst før politikerne slutter å lure seg selv.
Det er på tide at politikerne blir stilt til ansvar når de ødelegger landet vårt ved å hengi seg til vanhellig miks av svermeri, virkelighetsflukt, utopisme, selvrettferdighet og moralisme.
Grunn til bekymring
05.04.2009. Bjørnar Røyset har tjenestegjort i Heimevernet siden 1987. Siden 2005 i Møre & Fjordane HV-distrikt 11 (HV-11) sin Innsatsstyrke Archery. Ved nyttår var den første 3-års periode avsluttet, men etter skriftlig forespørsel fra innsatsstyrkens sjef, Major Ole Johan Sæther, hadde han sagt seg villig til å tegne ny kontrakt for ytterligere 3 år. I desember 2008 valgte majoren imidlertid å trekke tilbudet om ny kontrakt i innsatsstyrken med henvisning til Røysets ”holdninger til det inkluderende fellesskap”.
Les Røysets egen redegjørelse i saken. Se dessuten disse artiklene fra Vikebladet:
- Ei personalsak, meiner HV. Ingen har rett til kontrakt med Heimevernet, kommenterer oberstløytnant Ove Staurset.
- Kjenner seg politisk forfølgd av Heimevernet. Bjørnar Røyset frå Hareid er formann i FMI og har ikkje fått fornya kontrakten sin med Heimevernet, fordi leiinga meiner han har feil haldningar til inkluderande fellesskap. – Det er ein hån mot ytringsfridomen, kommenterer Røyset.
HonestThinking kommenterer: FMI kjenner jeg bare fra omtale i media, men så vidt jeg vet er det en lovlig organisasjon. Denne saken har i så fall stor prinsipiell interesse, og det forundrer meg at Vikebladet tilsynelatende er det eneste mediet som har skrevet om saken. Dersom beslutningstagere innen skolevesen, akademia, byråkrati, politi, militærvesen, heimevern etc skal kunne sile vekk folk som har politisk ukorrekte meninger, så betyr det at vi er på vei mot et ensrettet, og på litt lengre sikt totalitært, samfunn.
Veien er ikke lang fra å unnskylde seg med at er ingen har rett å jobbe eller ha verv her eller der, til bruk av antirasistiske terrormetoder for å bli kvitt ansatte som forteller sannheter vi helst vil slippe å høre.
Forøvrig er det betenkelig dersom politi, heimevern og militærvesen renskes for folk som kunne representere en sunn motvekt mot politisk korrekt svermeri og utopisme, og i stedet fylles av lydige spyttslikkere, samt av folk som har sin lojalitet andre steder enn i Norge og hos det norske folk.
Skirbekk svarer Døving
04.04.2009. Runar Døving skrev nylig i et debattinnlegg i Aftenposten at Hallgrim Berg og Sigurd Skirbekk “maner til kamp for nasjonal fertilitet”. Dette skulle være uttrykk for ”ekle forestillinger” om en “livmorstrategi”, som er egnet til ”å vekke hat, redsel og paranoide følelser”, ifølge Døving, som også tilføyer at vi her vi har å gjøre med forestillinger som “er kjent fra samtlige folkemord”.
Man skulle kanskje tro at denne typen beskyldninger ville utløse tilsvarsrett, men Aftenposten er tydeligvis av en annen oppfatning, og valgte å avvise Skirbekks innlegg.
Se forøvrig tidligere HT-oppslag om Døvings slemmisme.
Som mange politikere går glipp av
04.04.2009. Vi liker å tro at godene er noenlunde rettferdig fordelt i Norge. Men det er ett gode som er særdeles dårlig fordelt. Det er for en gangs skyld det øvre sosiale sjikt i samfunnet som er forfordelt og som ikke i tilstrekkelig grad har fått del i godet, men det kan ikke være noen unnskyldning. Skjevheten må rettes opp straks. Det bør være et tverrpolitisk krav i den kommende valgkamp at alle nordmenn får den samme tilgang også på dette godet! Slik innledes en artikkel av Carl Johan Berg hos Kommentar.no. Han fortsetter:
Skjevheten blir særlig synlig hvis du en vanlig hverdag tar T-banen i Oslo fra Stortinget stasjon. Da registrerer du raskt at de østgående togene – på folkemunne kalt Color Line – har et stort, for ikke å si dominerende, innslag av våre nye landsmenn. Her leves politikernes eksperiment og drøm om et flerkulturelt samfunn ut i prasksis. På kveldstid er det ikke uvanlig at somaliere, pakistanere og andre eksotiske folkeslag utgjør 90 prosent av passasjerene og de traurige etniske nordmenn bare 10. De ulike folkeslag kommuniserer knapt med hverandre, og til tider kan det virke som de misliker hverandre, men det er uansett noe herlig politisk korrekt over det hele.
Det er dessuten opplest og vedtatt at det flerkulturelle samfunn er en velsignelse. Det er her den skrikende urettferdigheten kommer inn:
For hvis du i stedet tar T-banen vestover, oppdager du raskt at menneskene her bare i beskjeden grad har fått del i den velsignelsen som det flerkulturelle samfunn representerer. Innslaget av nye landsmenn er nesten skremmende beskjedent. Og det blir bare mer og mer beskjedent jo lenger vest du kommer. På enkelte tog på enkelte strekninger og på enkelte tider eksisterer ikke det godet som heter flerkulturelt fellesskap.
Det paradoksale er at menneskene her ikke ser ut til å føle noe savn, men politikerne og vi andre vet jo hvilke gleder de går glipp av. I Oslo finnes det hele bydeler som daglig mangler den berikelsen det er å være omgitt av mange forskjellige nasjonaliteter med ulike kulturer, språk, religioner og vaner, mens andre bydeler får gleden av å oppleve dette daglig og nattlig i rikt monn.
Jeg går ut fra at denne skjevheten er oppstått av ren tilfeldighet, og at politikerne nå vil sørge for en bedre fordeling også av dette godet.
Les artikkelen i sin helhet hos Kommentar.no.
Synspunktene som kostet rektor Ray Honeyford jobben
04.04.2009. Honeyfords berømte artikkel, som i sin tid fikk den antirasistiske bermen i UK til å gå amok, finnes nå i norsk oversettelse hos Document. The Telegraph har utstyrt artikkelen med følgende ingress (hyperlenker og fete typer tilføyd av HT):
This article, which The Salisbury Review published in 1984, cost Ray Honeyford his job as a head teacher. For speaking the truth, he was subjected to a long, bitter campaign, including death threats and other forms of persecution, orchestrated by an assortment of vehement idealogues. Twenty-two years on, the Review says that it "salutes Mr Honeyford's courage and intellectual integrity, which has been so clearly vindicated by recent events". Here, with the magazine's permission, we exclusively republish Mr Honeyford's observations.
Document gir ytterligere bakgrunnsinformasjon:
Ray Honeyford var rektor ved Drummond School i Bradford i England i fire år frem til 1984. Skolen hadde allerede da overvekt av elever med asiatisk bakgrunn, og Honeyford noterte seg at mange av elevene, spesielt de fra muslimske kulturer, i liten grad deltok i det britiske samfunnet. Honeyford skrev derfor en artikkel som tok til orde for en rekke tiltak han mente ville fremme integrering av skoleelever, blant annet bedre engelskundervisning og opplæring i britisk kultur, historie og tradisjoner. I tillegg kritiserte han muslimske foreldre som ikke tillot sine døtre å delta i drama, dans og idrett, og gjorde oppmerksom på at den nokså utbredte praksisen med å sende barn på lengre opphold i foreldrenes hjemland både var uheldig og ulovlig (det er obligatorisk skolegang i Storbritannia).
Honeyford mente at multikultur og antirasisme som ideologi hadde skylden for den totale mangelen på debatt om problemene han møtte i skolehverdagen. Ifølge ham var "rasisme" blitt et stikkord for en mektig lobby i skolesektoren som hadde til hensikt å undertrykke enhver konstruktiv tanke. Få eller ingen våget å rapporterte sine hverdagslige observasjoner. I et forsøk på å tilbakevise myten om at visse innvandrergruppers barn mislykkes på skolen på grunn av systemets iboende rasisme, påpekte Honeyford at barn fra andre innvandrergrupper jo klarer seg svært godt i det samme systemet - til tross for deres like synlige innvandrerbakgrunn.
Men å gi uttrykk for disse synspunktene i det konservative tidsskriftet Salisbury Review skulle koste Ray Honeyford jobben og hans videre karriere.
For Honeyford ble raskt stemplet som rasist, og ble truet på livet for det han hadde sagt og skrevet. Politiet utstyrte ham med en alarm. En gruppe som kalte seg "Drummond-foreldres støttegruppe" gikk offentlig ut og hevdet at det neste antagelig kom bli at Honeyford gikk fysisk til angrep på "svarte barn". En liten, men aggressiv gruppe aktivister oppholdt seg fast utenfor skolen, og i flere måneder måtte Honeyford møte på sin egen arbeidsplass med politibeskyttelse. Barn som var for små til ane noe om hva saken gjaldt, ble instruert til å rope "Ray-sist", og noen barn bar plakater som hadde kranier tegnet over Honeyfords navn.
Byens skoleadministrasjon prøvde å presse Honeyford til å møte opp på en offentlig høring på det lokale universitetet, der han sto anklaget for "illojalitet". En advokat fikk imidlertid forhindret dette. Myndighetene vurderte også å rettsforfølge de aggressive demontrantene utenfor Drummond-skolen - de truet ikke bare Honeyford, men også barn som fortsatte å møte på skolen - men lot det være da man var redd for at en rettsforfølgelse kunne hisse opp stemningen ytterligere.
Honeyford ble presset til å slutte som rektor, og kort etter byttet Drummond-skolen navn til Iqra School, et navn på urdu.
Det var prisen Honeyford måtte betale for å skrive [sin] artikkel.
Les artikkelen i norsk oversettelse hos Document, eller se originalen hos The Telegraph.
HonestThinking kommenterer: Dette viser nok en gang hva antirasismen egentlig handler om, nemlig fornektelse av virkeligheten og utilslørt bruk av hersketeknikker og terrormetoder for å stoppe munnen på dem som forsøker å si sannheten. Antirasismen er en totalitær og destruktiv ideologi som kommer til å ødelegge ethvert samfunn som ikke i tide tar et oppgjør med den. Tragisk nok har denne ideologien fått infiltrere store deler av det politiske spektrum i de fleste vestlige land. Det kommer til å koste oss dyrt, og prisen øker for hvert år som går uten at blir satt en stopper for løgnen og det moralske hykleriet.
PS: Nina Hjerpset-Østlie har gjort oss alle en stor tjeneste ved å oversette denne artikkelen, men mye tyder på at hun har hatt det litt for travelt. Artikkelen er såpass viktig at jeg håper hun vil spandere en ny runde med korrekturlesning.
Opphav og uttrykk
02.04.2009 (oppdatert kl 2026). Islam har mange ansikter, og heller ikke radikal islam er et entydig begrep. Gjennom bøkene til Bernard Lewis, Paul Berman og Gilles Kepel kan vi forstå litt mer av hva islamismen er, og hvorfor den har oppstått. Slik innleder Jan Arild Snoen en lengre artikkel om radikal islam, opprinnelig publisert hos Civita, nå republisert hos Minerva.
Snoen kom nylig med den adskillig kortere artikkelen Ingen respekt for intoleransen. Jf Kari Vogt som Advarer mot hatefull islam-debatt, samt Aatish Taseer som Advarer mot fremveksten av en tilbakeskuende og global islam.
Når snill og slem blir viktigere enn rett og galt
02.04.2009. I sin drøftelse av radikal islam skrev Christian Tybring-Gjedde og Terje Lauritzen (begge Frp) nylig følgende i Aftenposten:
På verdensbasis er det heller ikke slik at radikal islam i hovedsak spres ved bruk av vold. De fleste islamistiske bevegelser i Europa foretrekker å arbeide i det stille. Budskapet som stadig oftere forkynnes av moskeenes imamer er at kampen mot de vantro vil vinnes gjennom befolkningsvekst. Gjennom demokratiske spilleregler vil demografien føre til press på den sekulære rettsstaten, og elementer av Sharia vil stilltiende bli akseptert. For oss med røtter i vestlig kultur er det radikalt å nekte kvinner muligheten til å delta i arbeidslivet, det er radikalt å ikle unge jenter hijab, det er radikalt å hindre kvinner i å gifte seg av kjærlighet, det er radikalt å nekte kvinner skilsmisse, det er radikalt å nekte mennesker å konvertere fra islam og det er radikalt å måtte ta betenkningstid for å avgjøre om homofili bør straffes med døden. Heller ingen av disse utviklingstrekkene møter Stoltenbergs definisjon av radikal islam.
Dette har fått Runar Døving til å reagere:
Aftenpostens debattredaksjon skal ha honnør for å utvide ytringsfriheten, men Frps Christian Tybring-Gjedde og Terje Lorentsen jr. går langt over grensen av anstendighet i Aftenposten 25. mars:
«De fleste islamistiske bevegelser i Europa foretrekker å arbeide i det stille. Budskapet som stadig oftere forkynnes av moskeenes imamer er kampen mot de vantro vil vinnes gjennom befolkningsvekst. Gjennom demokratiske spilleregler vil demografien føre til press på den sekulære rettsstaten, og elementer av sharia vil stilltiende bli akseptert». Gjennom en serie insinuasjoner og generaliseringer fremstiller de den vanlige mann og kvinne i gata som del av en potensiell femtekolonne.
HonestThinking kommenterer: Døving påstår ikke at Tybring-Gjedde og Lauritzen mangler argumenter bak sine påstander, bare at det er dårlig gjort å fremme dem; han omtaler deres opptreden som 'radikal slemmisme'. Det er jo tankevekkende.
Home page.
Arkiv over tidligere norske forsider
|