Dette nettforumet er viet temaer relatert til kultur, politikk, vitenskap og filosofi. For en forståelse av grunnholdningen bak HonestThinking, se vårt generelle manifest. Se dessuten vårt innvandringspolitiske manifest.
Danmark, 21.10.2007. Antirasister knuste sidevinduene på bilen, og angrep fører og passasjerer med jernstenger og kniver.
26.11.2007 (oppdatert 27.11.2007). Volden på venstrefløjen ties ihjel i medierne. Er det ikke på tide, at vi vågner op til sandheds erkendelse? Det må justitsministeren svare på. Det skriver Søren Krarup, MF, Dansk Folkeparti, i en kronikk i Berlingske Tidende.
HonestThinking kommenterer: Det var altså ikke langt unna at man fikk et politisk mord i Danmark for en drøy måned siden. Hvorfor har ikke dette vært førstesidestoff i samtlige riksdekkende aviser her i landet? For slik hadde det selvsagt gått dersom det hadde vært høyreekstreme som hadde brukt jernstenger og kniver mot folk som driver lovlig politisk virksomhet. Ikke sant, Hans Erik Matre? Ikke sant, Anne Aasheim? Ikke sant, Harald Stanghelle? Ikke sant, alle dere andre som heller ikke alltid forvalter det enorme ansvaret samfunnet har betrodd dere, på en tilstrekkelig god måte?
Det er ikke bare danske medier som bør koste på seg litt selvransakelse i sakens anledning. Det angår også Norge når demokratiets forutsetninger ødelegges i vårt naboland. Bjørgulv Braanen og Klassekampen utfordres herved til å gå foran med et godt eksempel, og ta tak i disse problemstillingene; som venstresidas dagsavis har dere et spesielt ansvar i denne sammenheng. Europa har en lang historie med høyreekstrem voldsutøvelse. Det er alvorlig, og media har sjelden problemer med å prioritere stoff om dette de gangene det forekommer. Hva kommer det av at venstreekstrem vold ikke behandles på samme måten?
Er det denne mannens forsøk på å styre vestlige medier som nå gjør seg gjeldende?
Ny bok av Dag Hessen og Thore Lie på Spartacus Forlag
26.11.2007. Dette er i all hovedsak en meget god bok som varmt kan anbefales. Den fortjener å bli lest, og bør være obligatorisk for alle som er engasjert i de områder av samfunnsdebatten der biologi, direkte eller indirekte, har betydning. Den vil forøvrig være en glimrende julepresang til enhver som setter pris på å lese populærvitenskapelig stoff. Og om noen lurer på hvorfor bokens tema er viktig, er det bare å se hva forfatterne skriver i forordet (min uthevelse):
Det første spørsmålet nybakte foreldre stiller seg, sammen med forventningsfulle slektninger, er: Hvem likner barnet på? Har det fars øyne og tantes nese? Genenes gåte har på mange måter fulgt oss siden vi en gang i vår fjeren forhistorie begynte å stille spørsmål ved tilværelsen. Betydningen av slektskap og arv har en dyp biologisk forankring, og den er blitt utvidet, fortolket og gitt nye betydninger i en kulturell sammenheng. Barn likner i større eller mindre grad sine foreldre, men hvorfor er vi så opptatt av dette? Hvorfor ønsker vi at de skal likne på oss? Hvorfor har familie og slekt en så grunnleggende betydning i praktisk talt alle kulturer? Biologisk opphav er kanskje vårt sterkeste grunnlag for identitet. (side 7)
I bokens etterord på sidene 200 – 202 kommer Hessen og Lie med en del oppsummerende betraktninger. Siden leserne her får noe av det hovedbudskapet forfatterne ønsker at vi skal sitte igjen med, vil jeg vie betydelig plass til å rette kritikk mot det som tydeligvis er et helt sentralt punkt for dem. De to gjør det etter min mening litt for lett for seg selv når de, i forlengelsen av merknaden om genetikkens ideologiske potensial på side 201, skriver følgende:
[...] har den nyere tids analyse av vårt genom vist at alle nålevende mennesker er i så nær slekt at begrepet rase er nærmest meningsløst. (side 202)
Les min anmeldelse av Genenes gåte.
Gutter leker med biler og liker blått. Jenter leker med dukker og liker rosa. Skyldes dette biologi?
25.11.2007. Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK) ved Universitetet i Oslo er i gang med en seminarrekke for å sette søkelys på temaet kjønn . Mellom biologer på den ene siden og kjønnsforskere på den andre, har det lenge vært gjensidig skepsis.
Dag Hessen er biolog og interesserer seg for hvordan gener påvirker menneskelig adferd. - Jeg er ikke kjønnsforsker, og jeg stiller ikke med fastlåste formeninger om hva kjønn er og ikke er. Men jeg er dypt uenig i at kjønn bare er en sosial konstruksjon. Det finnes biologiske forskjeller mellom kjønnene som man vanskelig kan benekte. Jeg mener vi må ha to tanker i hodet samtidig: Biologisk kjønn er viktig, men genene bestemmer oss ikke nødvendigvis , sier Hessen, og poengterer forskjellen mellom det å ha et genetisk fundament, og det å være genetisk styrt.
Det er Kristin Straumsheim Grønli, medarbeider i forskning.no, som skriver dette i en artikkel i Aftenposten (min uhevelse ovenfor).
HonestThinking kommenterer: Jeg tolker dette som at det i hvert fall blant noen av de kjønnsforskere og andre som i alle år har tutet oss ørene fulle med at kjønn kun er en sosial konstruksjon, er i ferd med å gjøre seg gjeldene en langsom og motvillig erkjennelse at man har vært ganske langt ute på viddene. Honnør til Hessen for hans krystallklare avvisning av slik ønsketenkning, samt til Straumsheim Grønli for en interessant artikkel, som jeg anbefaler at man tar seg tid til å lese i sin helhet.
Nye lesere av HonestThinking henvises i denne forbindelse til mine tre artikler i forskning.no om dette emnet:
Se ellers HTs samleside om kjønnsstoff.
22.11.2007. Det har foregått en meget interessant debatt i Aftenposten mellom avisens medarbeider Ulf Andenæs på den ene siden, og Hans Rustad (document.no), Hege Storhaug (HRS) og Jens Tomas Anfindsen (HRS) på den andre siden. Her er artiklene, i kronologisk rekkefølge:
HonestThinking kommenterer: På den ene siden er jeg enig med Rustad, Storhaug og Anfindsen (RSA) i at Andenæs ikke har gitt et tilstrekkelig nyansert og balansert bilde av en person som vil få stadig større innflytelse over alle europeeres liv i årene som kommer. Dels tror jeg Andenæs undervurderer hvor store forandringer Europa står overfor, dels lurer jeg på hva han mener med fundamentalisme når han skriver følgende i sitt tilsvar til RSA (min uthevelse):
Ikke minst møter med muslimene i Bosnia, det eneste land i Europa hvor muslimer utgjorde eliten og de kristne levde i husmannskår. De hadde vært muslimer i fem hundre år. Deres islam var påvirket av det europeiske nabolaget. De var blottet for fundamentalisme, og hadde et ytterst kjølig forhold til ekstremistene fra Midtøsten som kom for å hjelpe dem i krigen mot serberne. Andre møter med muslimer på Balkan var med albanerne. De har til nå vist seg immune mot fundamentalisme i enhver form.
At Bosniske muslimer oppfatter sine trosbrødre fra Midtøsten som ekstremister, er en interessant opplysning. Men er det dermed sagt at de ikke er fundamentalister i tradisjonell betydning av ordet, nemlig at de forholder seg til ufeilbarlige og hellige tekster som er forpliktende for liv og lære? Jeg stusser på dette, og jeg mistenker at Andenæs er påvirket av folk som forsøker å endre betydningen av dette ordet i retning av terrorvirksomhet og forblindet hat/fanatisme.
På den andre siden føler jeg at RSAs kritikk av Ramadan svekkes av at de ikke ser ut til å ville innrømme at Europa og Vesten har enorme problemer når det gjelder kjønnsrelasjoner. Det finnes opptil flere ordtak som sier noe om at kritikk blir mer troverdig når den fremføres av folk som er villige til å innrømme egne svakheter før man gyver løs på andre.
Ramadan og hans trosfeller har en i europeiske øyne meget radikal plan for hvordan vi skal få samfunnet på fote igjen, og jeg tror Andenæs undervurderer hvor smertefullt det kommer til å bli om dette programmet blir gjennomført. Men ikke-muslimske europeere ser ikke ut til å ha noen plan i det hele tatt. Faktisk ser det ut til at europeere flest ikke engang forstår at vi har problemer.
21.11.2007 (oppdatert 22.11.2007). Her er noen utdrag fra en artikkel hos HRS: ”Britons never, ever, ever shall be slaves” – briter skal aldri, aldri noensinne bli slaver. Dét synger britene i den kjente og stolte nasjonalsangen der de lovpriser Storbritannias herredømme på verdenshavene. Men jo da, britene kan nok en dag bli slaver. [...]
På slutten av sekstitallet mottok Storbritannia rundt 75 000 innvandrere i året, dette falt til 50 000 i 1971, og til 37 000 i 1997. Nedgangen skyldes restriktive tiltak fra myndighetenes side. Men så kom Labour og Tony Blair til makten. Akkurat som Norges Kjell Magne Bondevik, mente Blair at kristen nestekjærlighet krever en liberal innvandringspolitikk. Kort tid etter at Blair kom til makten skjøt således innvandringen opp til flere hundre tusen individer i året. Konsekvensene av Blairs nestekjærlighet er nå massive integreringsproblemer og full overbelastning, mange steder kollaps, av statens velferdstjenester. Oppvekstmiljø og trygget er sterkt forverret for store deler av den opprinnelige befolkningen i landet. [...]
Dette er altså dagens Storbritannia. Og dette er altså hva den kristne Tony Blairs nestekjærlighet og landets arbeiderpartiregjering har greid å trumfe igjennom, stort sett uten plagsom innblanding fra det britiske folket, godt flankert av tidsåndens relativisme, multikulturalisme og politisk korrekthet. Det er utrolig hva kristen nestekjærlighet kan utrette hvis man bare er blåøyd nok.
HonestThinking kommenterer: Ingen land i Europa har så store problemer med ekstreme islamister / radikale jihadister som England. Så vidt jeg kan bedømme bør fredelige, lovlydige og demokratisk innstilte muslimer ha ekstra stor interesse av at fremveksten av slike bevegelser blir stoppet. For Englands vedkommende spørs det om ikke løpet er kjørt, men alle gode krefter bør forenes for å forhindre at folk som Bondevik og Blair får trumfet igjennom sine utopiske visjoner andre steder.
20.11.2007. Det er allerede nå klart at 2007 blir et rekordår hva angår innvandring; hittil i år er nettoinnvandringen til Norge på 26.959 personer. Dette skjer mindre enn to år etter at SSB la frem en befolkningsprognose som forutsetter at nettoinnvandringen i snitt skal holde seg under 24.000 per år helt frem til 2060. Les mer om saken hos HRS.
I en separat artikkel viser HRS til min forholdsvis ferske kronikk i Dagbladet, om disse tingene, og spør Hva er galt med SSB?
HonestThinking kommenterer: Det er hyggelig at HRS setter søkelyset på disse tingene, for det har vært påfallende stille i ukene som er gått siden kronikken kom på trykk, ledsaget av en rapport som, inkludert diverse vedlegg, omfatter mer enn 30 sider dokumentasjon og 70 kildehenvisninger. Ingen politiker, journalist, forsker eller intellektuell har, så langt jeg kan se, sagt eller skrevet noe offentlig om saken. Et hederlig unntak er en journalist fra en kommersiell radiokanal som ringte samme dag som kronikken sto på trykk i Dagbladet, og spurte om jeg kunne tenke meg å møte SSB til debatt i studio; litt senere fikk jeg vite at SSB nektet å stille, så det hele ble avlyst.
Dette er kanskje ikke så veldig overraskende, når man vet hvordan ovennevnte grupper har pleid å forholde seg til befolkningsprognoser fra SSB. Det som er litt mer overraskende, er at av de ulike innvandringskritiske nettstedene som finnes her på berget, ser HRS ut til å være det eneste som har nevnt saken...
20.11.2007. Den liberalistiske økonomen og journalisten Phillippe Legrain besøkte for en tid tilbake (25/9) i Norge på invitasjon av tenketanken Civita. Legrain står for et utopisk syn på innvandring, som vil føre til en fragmentering av sivilsamfunnet, hevder Jens Tomas A. i en artikkel hos Minerva.
Henrettelse på åpen gate i Slagelse, Danmark, 2005.
19.11.2007 (oppdatert 20.11.2007). Her i landet har vi lang tradisjon for å drepe hverandre. Og selvfølgelig er det menn som står for det meste av drepingen (og den som innbiller seg at det ene og alene skyldes at menn er fysisk sterkere enn kvinner, bør tenke seg om en gang til). Slik har det vært i alle samfunn til alle tider.
Menn dreper ofte i affekt eller sjalusi, og de dreper noen ganger fordi de føler at deres ære er blitt krenket. Ikke minst dersom en mann tar livet av sin egen kone er det gjerne denne typen følelser inne i bildet. Men vi har, så vidt jeg har registrert, ikke pleid å kalle dette for æresdrap av den grunn.
Ikke før de siste få årene. Og poenget er nok en gang at noen er ute etter å manipulere språket ved å endre betydningen av ord som betyr noe man ikke liker at de betyr.
Innvandringen har gitt oss mange berikelser, men den har også gitt oss en god del utfordringer, og enkelte svært alvorlige problemer (samt ikke minst noen formidable potensielle problemer). Og ett av problemene er at en del innvandrere kommer fra kulturer der man har tradisjon for nettopp æresdrap.
På den ene siden har vi altså den tradisjonelle, norske (eller vestlige) varianten, som handler om at en mann føler sin ære så til de grader krenket at han tar livet av sine kone, samboer, kjæreste, elskerinne eller tilsvarende. Dette gjør han stort sett alltid i ensomhet, uten forutgående rådslagning med sine nærmeste, og han får liten eller ingen støtte fra disse etter at ugjerningen er begått. Det beste han kan håpe på fra samfunnet og familien (om han ikke har tatt livet av seg selv i samme slengen) er at noen kanskje vil være villig til å trekke inn eventuelle formildende omstendigheter når straffens skal utmåles. Men i det store og hele kan en mann som begår denne formen for 'æresdrap' ikke vente seg stort annet enn unison fordømmelse.
På den andre siden har vi æresdrap som begås på grunnlag av en beslutning fattet etter rådslagning i familien, og kanskje med betydelig press mot den som utpekes til å begå drapet. Drapsmannen må i fengsel dersom drapet finner sted i et vestlig land og blir oppklart, men han er likevel en helt i familiens øyne, for han har gjenopprettet dens ære.
Senest i forrige uke var det en eller annen fagperson som deltok i dedbatt på TV2s Tabloid og insisterte på at når norske menn dreper sine koner, samboere, kjærester osv, ja så bør det kalles æresdrap, fordi disse mennene føler at deres ære er krenket (og der programleder til alt overmål hindret en annen debattant i å korrigere nevnte fagperson). Javel, selvsagt handler dette i mange tilfeller om mannens ære, og selvsagt kunne vi alltids har brukt betegnelsen æresdrap om fenomenet. Men da burde vi i så fall ha innført begrepet for lenge siden, for det er ikke noe nytt at norske menn dreper kvinner på denne måten. Så hvorfor skal vi plutselig innføre begrepet æresdrap for denne typen tragedier akkurat nå? Jo, det skal vi tydeligvis gjøre fordi noen ønsker å kamuflere forskjellen mellom æresdrap begått på bakgrunn av rådslagning og vedtak i en familie, og 'æresdrap' begått av en mann helt alene.
Denne formen for språklig manipulasjon er patetisk, og viser bare at noen har behov for å tåkelegge en ubehagelig side av virkeligheten. Som jeg har skrevet om dette spørsmålet tidligere: det er ikke nok å påvise tilstedeværelsen av likheter mellom to fenomener for å hevde at de egentlig er samme sak; man må også påvise fravær av fundamentale forskjeller. Det var det ingen som gjorde forrige gang spørsmålet ble debattert, og det er det selvsagt ingen som kommer til å gjøre nå heller. For fundamentale forskjeller finnes. Kan media snart tenke seg å spare oss for 'fagfolk' som ikke skjønner dette?
Se også HRS-kommentar av Rita Karlsen.
15.11.2007 (oppdatert 16.11.2007). Kringsjå skole ved Lillehammer har kjønnsdeling i tre fag, men å gjøre noe slikt over en lengre periode er i strid med paragraf 8.2 i Opplæringsloven, sier Utdanningsdirektør i Oppland, Trond Johnsen, i følge Aftenposten.
HonestThinking kommenterer: Hva som tjener til elevenes beste, både for gutter og jenter, er altså av underordnet betydning for våre lovgivere. At gutter og jenter nødvendigvis er ulike og derfor har ulike behov, er heller ikke noe man bryr seg om. Det som teller er at den ekstremfeministiske ideologien skal tvinges igjennom. Denne ideologien har allerede gjort stor skade i hele den vestlige verden, og kommer etter hvert til å ødelegge samfunnene våre.
Her er et par ferske apropos: Feminism and Demoralization of the Military, av Elizabeth Wright, og How the Feminists’ “War against Boys” Paved the Way for Radical Islam, av Fjordman.
HonestThinking presiserer og korrigerer: Her er det nok bare å krype i det sure eplet og innrømme at ovenstående kommentar er for dårlig utformet. Jeg innser at jeg har formulert meg slik at det skapes inntrykk av at jeg har noe i mot at jenter har sløyd eller at gutter har håndarbeid, hvilket ikke var meningen. Dette har fått en leser til å sende meg følgende reaksjon:
Kjære vene!
Jeg er altså nå en ekstremfeminist fordi jeg har arbeidet med tre siden 1976 (i studiesammenheng) og profesjonelt med samme materiale siden 1980? Hva er dette for slags ”ærlige tanker”? Damer syr, ekte mannfolk snekrer? Jeg er faktisk ikke alene på denne kloden heller. Har flere kvinnelige kollegaer både her og der.
Jeg synes denne ”artikkelen” kvalifiserer til å komme i ”Vi innrømmer feil”-kategorien.
Vennlig hilsen ...
Vel, min kommentar hører i hvert fall hjemme i kategorien for krøkkete formuleringer som lett kan misforstås og som derfor fortjener å bli utsatt for en passe dose selvkritikk, hvilket jeg herved forsøker på. Takk til innsenderen for et velfortjent spark.
Altså: Det jeg har veldig mye imot er at man later som om det ikke finnes kjønnsforskjeller, og at ikke minst at man bruker våre sønner og døtre som forsøkskaniner i et gedigent (og helt åpenbart feilslått) sosialt eksperiment, som blant annet innebærer at utopiske og uvitenskapelige holdninger blir påtvunget oss alle sammen. Og denne konkrete saken aktualiserer dette at det rett og slett er forbudt ved lov å ha kjønnsdelte klasser, annet enn eventuelt som et midlertidig tiltak. En slik holdning anser jeg for å være både fanatisk og ekstrem, for den utelukker a priori at det kan finnes gode grunner for kjønnsdeling.
Det bør nå snart bli slutt på den tiden da politikere kan skåre billige poeng på å gå inn for stadig mer 'likestilling'. Politikerne bør få motbør på dette området; de bør bli konfrontert med virkeligheten. Ikke minst bør de bli konfrontert med hva ordentlig forskning, i motsetning til PC-'forskning', samt biologiske resonnementer som knapt krever empirisk belegg, kan fortelle oss om disse tingene.
14.11.2007. SSB-direktør Øystein Olsen svarer 3. november ganske
unnvikende på min kronikk om fremtidens innvandring. Han
nevner noen få momenter han mener teller i byråets favør, men
er ellers så spak og defensiv at det nærmer seg det
oppsiktsvekkende. Les min replikk i dagbladet.no.
13.11.2007 (oppdatert 14.11.2007). Den europeiske kultur, slik vi kjenner den, står i fare for å bli borte på grunn av lave fødselsrater, sier professor Arne Sunde (NTNU). Italienerne kan forsvinne, og nye folkegrupper inntar kontinentet. Det er Klassekampen som melder dette i en stor artikkel 10.11.2007 (side 8 - 9; ikke tilgjengelig på nettet). Under samme overskrift som her, kan vi også lese følgende:
Siden slutten av 1990-tallet har EU-området som helhet ligget under 1,5 barn per kvinne. Historisk sett har ingen folkegruppe overlevd og klart å innhente seg etter at fødselstallene har ligget på dette nivået over lengre tid. I EU-byråkratiet og blant mange EU-politikere er det en økende frykt for at de demografiske utfordringene er så store at Europa ikke kommer til å klare å håndtere dem. I enkelte fagkretser hersker det nå frykt for at man vil oppleve en populasjonskollaps i EU. Dette sier Arne Sunde, seksjonsleder ved Fertilitetsseksjonen ved St. Olavs Hospital i Trondheim og professor ved NTNU.
Kulturer har en gjennomsnittlig levetid på 400 år. Når kulturer bli seg selv nok, slutter de å lage barn. Folk tenker kortsiktig, slutter å tenke på etterslekten, degenererer og erstattes av andre kulturer. Nå er det oss det gjelder, det er vår kultur som forsvinner.
HonestThinking kommenterer: Kommentarer burde egentlig være overflødige, men det er likevel fristende å avlegge KKs medarbeider Bendik Wold en liten visitt. I en interessant arftikkel kalt Svart og hvitt (1. november, side 2) anbefaler han avisens kjernelesere å se litt flere nyanser enn bare svart og hvitt: "For tida prøver også deler av venstresida å bygge opp sin politiske selvtillit ved hjelp av moralske skjemaer fra mai 1945." Det er som om jeg skulle ha sagt det selv. Men Wolds innledning lyder slik:
Lever vi i en førkrigstid? Er vi passive tilskuere til en islamistisk okkupasjon av Europa? Høyresidas apokalyptikere hevder så.
Det sentrale spørsmålet er ikke om muslimer flest ønsker å utbre sin religion, og derfor gjerne ser at det blir flere muslimer i Europa. Det sentrale spørsmålet er om Europa og Vesten fører en bærekraftig politikk. Et annet interessant spørsmål er om Europa og Vesten fortjener å overleve. Som jeg har sagt flere ganger og på flere ulike måter de siste ukene: dersom vi fortsatt har tenkt å satse på ekstremfeminisme, kommer vi ikke til å overleve, og vi fortjener da heller ikke å gjøre det. Dette har vakt forargelse, men burde egentlig ikke gjøre det. Vi oppfører oss som idioter om dagen, og det blir ikke skikk på tingene før vi eventuelt ser sannheten i øynene. Dessverre er det mye som tyder på at vi har tenkt å utsette akkurat det en god stund ennå.
Leserbrev: Fra en leser som forteller at han har tilbrakt nesten halvparten av sin tid på forskjellige steder i Italia de siste tjue årene, i forbindelse med studier, jobb og nå også familie, har jeg mottatt følgende reaksjon (sitat):
Nå er vel denne Arne Sunde knapt noen autoritet på området demografi, men snarere en lege med god greie på fertilitet som er litt sur fordi Italia vedtok en lov som beskytter embryoet bedre juridisk enn man gjør i de fleste andre land. Hvilket naturligvis ikke utelukker at han kan få rett, men han har neppe noen bedre krystallkule enn andre, og han synes også å høre hjemme blant disse som tror man kan se inn i fremtiden ved å studere fortiden.
Det er uansett en rekke forhold som gjør Italia bedre stilt enn eksempelvis Frankrike. For det første er landets innvandring langt mer diversifisert, med land som Romania og Ukraina godt representert. For det andre er velferdsstaten langt mindre generøs enn andre steder, hvilket bidrar til at immigrantene arbeider istedenfor å pønske ut ugagn mens de mottar trygd. For det tredje er Italia et lite transparent samfunn som i liten grad legger til rette for at den nyankomne skal få delta på sine egne premisser. Det er snarere et nokså lukket lukket samfunn (til tross for kyssene og klemmene og vennligheten mot turister) som ikke deler ut privilegier til den som kommer dit på permanent basis for å ta sin del av kaka, uten at vedkommende først demonstrerer villighet til å følge de lokale spillereglene.
Med eldrebølgen kommer en rekke ukrainske kvinner til landet for å pleie de tilårskomne mot husrom og betaling, og mange av disse blir nærmest som kjære familiemedlemmer, som dermed lærer språket og kulturen på en førsteklasses måte. (Når disse etablerer seg med sin familie, er de for alle praktiske formål italienske. I barnehagen hvor jeg har min yngste datter, ble jeg forbløffet over at ikke bare de østeuropeiske, men også de kinesiske og tamilske innvandrerne gir sine barn italienske fornavn.) Og med yngre italieneres fisefinhet overfor industriarbeid, er det gjerne immigrantene som arbeider ved industrimaskinene.
Min konklusjon er at innvandrere til Italia mer eller mindre er nødt til å integrere seg eller forsvinne, med mindre de finner en fiks ferdig ghetto som minner om landet de forlot, men disse er det enn så lenge heldigvis ikke veldig mange av.
Sitat slutt.
07.11.2007 (oppdatert 09.11.2007). Den profilerte og høyt respekterte islamske rettslærde Yussuf al-Qaradawi hevder at islam vil erobre Europa. Men det trenger ikke nødvendigvis å skje ved krig, sier han; hvis Allah vil kan Europa få motta Islam gjennom fredelig islamisering. For islam er løsningen på Europas problemer med umoral og materialisme, fremholder Qaradawi. Les mer hos HRS, som tilbyr en rekke lenker til videre lesning om emnet.
Avisen Vårt Land publiserte nylig artikkelen Europeisk islam eller islamsk Europa?, der man i ingressen spør om Europa i ferd med å islamiseres, eller om er det er islam som blir sekularisert i møte med Europa?
Se også vårt arkiv fra 2002 - 2004.
|