HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

Stå på, Heger!

Heger og PEN forsvarer ytringsfriheten med fynd og klem

30.01.2009. Anders Heger, leder i Norsk PEN, hører så avgjort ikke med blant mine fremste fans, og heller ikke jeg til hans. I hvert fall ikke alltid. Desto hyggeligere å kunne rose en meningsmotstander for å ha levert et kraftfullt forsvar for ytringsfriheten under et intervju på Nrk Dagsrevyen i kveld. Det er ikke hver dag vi får høre så klare og velformulerte meninger i statskanalen. Strålende!

Forøvrig noterer jeg med interesse at også Heger og PEN mener den foreslåtte lovendringen vil skape problemer i forhold til Norges internasjonale forpliktelser.

Ytringsfrihet og konvensjoner

Jurist slakter regjeringens lovforslag, men argumenterer for at EMK og EMD kan ha stor betydning for ytringsfriheten

30.01.2009. HT har tidligere publisert noen betraktninger fra en jurist som blant annet arbeider med problemstillinger innenfor menneskerettighetene. Jeg har selv kommet med noen enkle motforestillinger, mens min bror og tidligere HT-kollega Jens Tomas skrev et lengre motinnlegg. Her er juristens svar tilbake (mine uthevelser):

Under overskriften "motbør" kommer Jens Tomas Anfindsen, supplert av HT-redaktør Ole Jørgen Anfindsen, med kritikk av mitt opprinnelige innlegg. Det er mulig jeg har blitt misforstått, for en god del av det som skrives er lite relevant i forhold til mitt hovedbudskap. Derfor først en avklaring: Jeg har på ingen måte forsøkt å forsvare lovforslaget ved å hevde at dette egentlig ikke spiller noen rolle fordi domstolene uansett vil komme oss til unnsetning. Jeg nøyde meg imidlertid med å stemple lovforslaget som stupid, uten å gjenta den slakten som andre allerede har ført i pennen på en helt utmerket måte.

Derfor deler jeg også bekymringen rundt den uklare situasjonen som kan oppstå dersom loven blir vedtatt. Det beste vil være om makkverket ikke blir vedtatt.

Men dersom det ulykksalige allikevel skulle skje, nemlig at loven blir vedtatt, var mitt hovedpoeng at det faktisk går en grense for hva den dømmende statsmakt vil akseptere fra den lovgivende statsmakt. Jeg mener at lovforslaget har passert denne grensen, og forventer da at systemet vil fungere som det skal ved at domstolene anvender den (eventuelle) lovteksten på slik måte at den ikke kommer i strid med vernet om ytringsfriheten.

Når det gjelder de sakene som trekkes fram fra Nederland og Østerrike, må jeg for det første ta det forbehold at jeg ikke har satt meg grundig inn i disse. Dersom jeg med dette forbehold legger til grunn at de nasjonale rettssystemene der har sviktet, finnes det allikevel lys i tunnelen. Dette lyset er EMD som gjennom sin rettspraksis har vist at de i svært mange saker ikke nøler med å dømme vestlige demokratier, også Norge, nord og ned i forbindelse med nasjonalstatenes mange forsøk på innskrenkninger i ytringsfriheten. Dette finnes det svært mange eksempler på.

Et problem er imidlertid at behandlingen for EMD tar svært lang tid. Forløpet i disse sakene er som regel at saken først har blitt behandlet av to eller tre nasjonale rettsinstanser. Deretter skal staten klages inn for EMD, og dersom saken slipper inn til behandling for EMD skal den først inn i en lang kø. Det kan derfor gå årevis fra statenes udåder før det foreligger en dom fra EMD som eventuelt konkluderer med konvensjonsbrudd.

Dette er selvsagt beklagelig, men det fratar på ingen måte EMD karakteren av å være en viktig overnasjonal sikkerhetsventil som faktisk virker.

For å trekke en parallell til strafferetten: Når justismord blir stoppet i lagmannsretten eller i Høyesterett, er dette et tegn på at systemet funger som det skal, til tross for at saken uansett har vært til voldsom overlast for den tiltalte.

Mye av grunnen til at jeg valgte å skrive det opprinnelige oppslaget ligger i at jeg har registrert at HT ved flere tidligere anledninger har kommet med svært sterk kritikk av det internasjonale systemet med konvensjoner om menneskerettigheter og deres håndhevende organer. Jeg tviler ikke på at det kan være mye hold i en del av denne kritikken, men jeg har reagert kraftig når jeg har sett hvilke slutninger HT trekker av sin kritiske holdning. Slik jeg har oppfattet det, har HT gått langt i å antyde at man rett og slett bør melde Norge ut av dette systemet, eventuelt ignorere det uønskede normgods som stammer derfra. Etter min oppfatning er dette det samme som å gå inn for anarki på den internasjonale mellomstatlige arena, og dette er jeg ikke så rent lite kritisk til. Som alle andre rettssystemer er dette et system med mange svakheter og feil. Men systemet skal ha usedvanlig mange svakheter før man med moralsk berettigelse kan gå inn for åpent opprør mot systemets lover og regler. (I denne forbindelsen er det selvsagt mulig å sondre mellom den legetime berettigelsen av et demokratisk nasjonalt rettssystem og et internasjonalt rettssystem basert på avtaler mellom stater. Jeg går imidlertid ikke nærere inn på dette i denne omgang.)

Når denne saken dukket opp syntes jeg det var et godt eksempel på at systemet også har en del positive sider som også HT bør verdsette. Dersom alt skulle svikte i Norge, vil EMK og EMD, paradoksalt nok for HTs del, kunne bli stående som den siste garantisten for en vid ytringsfrihet. Med andre ord: "Fienden" vil kunne komme HT til unnsetning!

I samforståelse med partene gjengis følgende replikk fra Jens Tomas:

Ja, dette var veldig godt og oppklarende. Jeg er vel da egentlig enig med innsender på alle punkter, og har ikke behov for å si noe mer.

HonestThinking kommenterer: Også jeg er stort sett enig i det som her skrives. Min betenkning i forhold til ulike internasjonale konvensjoner er at disse ikke alltid ser ut til å være bærekraftige. Lover, regler, konvensjoner, traktater og lignende som ikke er bærekraftige, vil ikke kunne opprettholdes i det lange løp. Det betyr at de før eller senere vil bli revidert eller forkastet; i verste fall fordi de juriske personene som skulle garantere for dem, går nedenom og hjem. Dersom for eksempel EMK i praksis har som konsekvens at Norge og andre land tvinges til å føre en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig, da er det ett eller annet som er fundamentalt galt med den filosofien som ligger til grunn for det hele. Dette ønsker jeg å sette under debatt.

Rosengård

Sveriges og Skandinavias skam og skandale

29.01.2009 (oppdatert 30.01.2009). De to forskerne Magnus Ranstorp og Josefine Dos Santos har nylig, etter to års studier, lagt frem en rapport om utviklingen i Rosengård (pdf). Her er noen reaksjoner til den skandaløse utviklingen, som svenskene stadig er pinlig maktesløse overfor:

• Hufvudstadsbladet: Islamister styr över invånarna i Rosengård. Ultraislamistiska grupper utövar hård kontroll över nyinflyttade muslimska familjer i stadsdelen Rosengård i Malmö, visar en rapport. Islamisterna hotar familjerna till underkastelse.
• Metro: Ökad radikalisering i Rosengård. Det har skett en allmän radikalisering i stadsdelen Rosengård i Malmö under de senaste fem åren anser en majoritet av de tillfrågade i en undersökning. Kommunen måste ges förutsättningar att motverka subkulturer som föder politisk och religiös extremism, anser forskarna.
• Document: Rosengård - økt radikalisering. Det har skjedd en merkbar radikalisering blant unge mennesker i bydelen Rosengård i Malmø, skriver to forskere i en ny rapport. Radikale islamister opptrer som meningspoliti og dukker opp hjemme hos nyinnflyttede muslimer og forteller dem hvordan de skal leve. Noen sier de hadde større frihet i hjemlandet enn i Sverige. [Rapporten] er dyster lesning.
• Integrations- och jämställdhetsministern Nyamko Sabuni (FP) reagerar starkt på rapporten. [Hon skriver] i ett pressmeddelande: "Att det finns fundamentalistiska grupper i Rosengård som förordar barngifte, trakasserar kvinnor som inte bär slöja och uppmanar ungdomar att isolera sig från samhället är helt oacceptabelt. Svenska lagar, rättigheter och jämställdhet ska gälla alla, även de boende i Rosengård".

HonestThinking kommenterer: Sabuni har rykte på seg for å være en dyktig og handlekraftig minister, men den type tiltak hun planlegger å iverksette, og som det svenske systemet vil gi henne mulighet for å iverksette, vil selvsagt være utilstrekkelige. Og Sverige vil fortsette sin ferd mot stupet.

Jeg spør for n'te gang: Hvor lenge må vi vente før noen norske politikere synger ut om den galskapen som foregår på andre siden av grensen, og som etter hvert vil får store konsekvenser for nabolandene?

Uforsonlige Willoch

Farer med harelabb over historien

29.01.2009. KrF-leder Dagfinn Høybråten kritiserer Willoch i et innlegg i Aftenposten, og skriver blant annet følgende:

Kåre Willoch farer i Aftenposten 15. januar med harelabb over Israels historie. Han gjør lite for å rette opp bildet i sitt neste innlegg den 24. I fortettet form er hans versjon at Israel ble unnfanget av kolonialismen, født gjennom massakre og har deretter fortsatt med å pine palestinere.

En slik ensidig historieskriving bidrar til fortsatt skyttergravskrig, uforsonlighet og konflikt. Det er trist. For vi vet at i Midtøsten trengs forståelse for begge parters syn og behov, og medfølelse med alle parters frykt og lidelser. En forutsetning for å klare det, er en respektfull og rettferdig forståelse av historien og bakgrunnen for konflikten i Midtøsten.

Ensidige utelatelser
Willochs utvalgte aspekter hører med i historien, men historiefremstillingen blir svært fortegnet fordi så mye blir utelatt. Det ekstra bekymringsfulle er at utelatelsene er konsekvent ensidige.

Willoch omtaler massakrer på palestinere rett før opprettelsen av staten Israel, men nevner ikke forutgående massakrer på jøder i området. Willoch sier ingenting om de arabiske nasjonenes avvisende reaksjon på FNs vedtak om opprettelsen av Israel, og de kriger arabiske stater satte i verk mot Israel. Han utelater fullstendig bakgrunnen for krigen i 1967, og heller ikke overraskelsesangrepet i 1973 blir berørt.

Les innlegget i sin helhet. Se også Willoch oppfattes anti-israelsk, av Karl Johan Hallaråker, Aftenposten 28.01.2009 (Kultur-delen, side 5, ikke på nett). Se dessuten HT-kommentaren Willoch og Israel.

Francis Sejersted

Reagerer sterkt på endring av straffeloven

29.01.2009. Professor Francis Sejersted, styreleder i Fritt Ord og leder av Ytringsfrihetskommisjonen, reagerer sterkt på at Ap og SV lot seg presse av Sp til å forby krenking av religioner. Dette melder Aftenposten. Se også

• Kjendisopprop mot ny rasismeparagraf.
• Blasfemiloven - et salig rot.
• Skremmende at ytringsfriheten kan forhandles bort.

Multieksperimentet

Ligger hovedansvaret her i landet hos KrF og Sp?

29.01.2009 (oppdatert kl 1125). Når historien om noen av verdenshistoriens største politiske feilgrep etter hvert skal skrives, vil navn som Tony Blair og Kjell Magne Bondevik selvsagt måtte nevnes. Men ikke bare tidligere (stats)ministre fra KrF og Ap har bidratt til å ødelegge Norge, også Sp-folk bærer et betydelig ansvar. Signaturen Jarle J har gjort seg følgende refleksjoner (mine uthevelser):

Jeg synes denne avsløringen i Aftenposten var ekstremt interessant, og etter tausheten fra de involverte å dømme tyder alt på at informasjonen i lekkasjen er helt korrekt.

Og Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har et mye større ansvar for islamiseringen og folkevandringen enn det Arbeiderpartiet har. Det var disse to partiene som frontet råkjøret mot AP's justisministre Bøsterud og Faremo, som var de to siste maktpolitikerne som forsøkte i avgjørende grad å stramme inn norsk innvandringspolitikk dengang dette ennå var mulig.

Senterpartiet (og Krf) startet et voldsomt hardkjør mot Norges "inhumane innvandringspolitikk" omtrent samtidig som den siste EU-debatten tok seg opp i Norge på begynnelsen av 90-tallet. Før den tid var mange sentrale senterpartister ute og advarte mot en for liberal innvandringspolitikk. Men straks før EU-debatten snudde SP helt om.

SP brukte en liberal innvandringspolitikk som taktisk våpen mot at Ja til EU-siden skulle kunne stemple SP som reaksjonært, nasjonalistisk eller rasistisk i EU-striden. Tvertimot var det nå plutselig SP som begynte å hamre løs på norsk innvandringspolitikk med antinasjonalistiske og antirasistiske argumenter, stikk i strid med det SP selv stod for bare inntil få år før EU-striden.

SP er et bruksparti uten noen særlig ideologisk ryggrad utover det å sikre bøndenes og utkantenes levevilkår, og de går gjerne i allianse med hinmannen selv for å oppnå dette. Greit nok. Men utover det har ikke SP hatt noe særlig til ideologiske fanesaker, hvorfor står de da plutselig beinhardt på for å presse en ny rasismestraffelov (Lex Islamia) igjennom i regjeringen?

Loven er heller ikke noe arbeidsuhell fra SP's side, ettersom lekkasjen skriver at den har vakt langvarig debatt internt i regjeringen, her er alt grundig gjennomtenkt og alle pros og contras har lagt lenge på bordet. Og blant sine gamle velgere har SP lite å tjene på denne saken.

Jeg vil derfor spekulere i at dette er en eller annen diskret hestehandel SP har gjort med en ukjent tredjepart på velkjent vis. Kanskje det allerede nå finnes en svært godt organisert intern lobbygruppe etablert i SP, og hvis formål ennå ikke er godt nok gjort kjent for offentligheten. Etter EU-striden kom det fram at mange gamle venstreekstremister nå hadde meldt seg inn i SP, kanskje er det en slik intern pressgruppe som står bak?

Denne saken bør det graves mye dypere i, for motivene og de interne pressgruppene bak denne loven bør avsløres for offentligheten.
Her får utvilsomt gode gravende journalister en god story å skrive mye mer om, langt utover de tidlige avsløringene som Aftenposten hittil bringer.

Motbør

Ikke så farlig med norske lover når EMD passer på?

28.01.2009. HT publiserte i går noen betraktninger fra en jurist som blant annet arbeider med problemstillinger innenfor menneskerettighetene. Dette har fått min bror og tidligere HT-kollega Jens Tomas til å skrive et motinnlegg:

Jeg er langt fra beroliget av disse betraktningene. Selv om du skulle ha helt rett i dine rent teoretiske, juridiske vurderinger, er jeg urolig for hvordan denne loven vil kunne slå ut i praksis.

1)
For det første mener jeg at det å lovfeste en innskrenkning av retten til religionskritikk i seg selv ville være et hårreisende signal å sende i en tid der en hollandsk filmskaper nylig er blitt myrdet og der flere titalls europeere (forfattere, politikere, kunstnere av ulike slag) lever under jorden, med drapstrusler og med kontinuerlig beskyttelse for sitt liv, nettopp fordi de har kritisert islam; i en tid der det norske flagg er blitt brent og trampet på og et norsk konsulat er blitt brent ned til jorden av muslimer som ikke respekterer norsk pressefrihet; i en tid der hundretusenvis av kristne og politiske dissidenter i islamske land forfølges for sin tros og sine meningers skyld, nettopp fordi deres meninger elller ytringer på en eller annen måte påstås å krenke islam. I en slik tid og mot denne bakgrunn å i det hele tatt foreslå å innføre en lov som vil gi islamister øket vern mot krenkelse av deres (høyt oppdrevne) religiøse følelser, er så til de grader pervertert, ondskapsfullt og avskyelig at jeg mangler ord. Saken vitner om at vi har en justisminister som har sin lojalitet et helt annet sted enn hos sit eget folk og den rettsorden han er satt til å forvalte. At hans lovforslag fremmes parallelt med en utvikling der islamske land gjennom FN-systemet gjør store fremskritt i sine forsøk på å gjøre kritikk av islam til et menneskerettightsbrudd, føyer skade til skam.

2)
For det andre frykter jeg at det vil oppstå et stort skjønnsmessig slingringsmonn i anvendelsen av den aktuelle loven, dersom den vedtas. Hva som vil eller ikke vil utgjøre en regelkollisjon i forhold til retten til ytringsfrihet, kan da tenkes å bli ganske uklart. Lovforslaget legger opp til at:

For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Men hva som er saklig, sannhetssøkende kritikk av islam har vist seg å være notorisk vanskelig å finne enighet om. Mennesker som etter mitt skjønn leverer kvalifisert og saklig islamkritikk, henges ut i offentligheten som islamofober. Helt ferske rettsavgjørelser fra Nederland og Østerrike viser at ytringer som etter mitt skjønn må betraktes som kvalifisert og saklig kritikk av islam, er blitt dømt som "oppildning til hat mot folkegrupper". Det ser i det hele tatt ut til at mange mennesker ikke greier å sondre mellom kritikk av islam og hets av muslimer, og jeg kan ikke se at dommerstanden skulle være helt imun mot denne ganske utbredte, intellektuelle forvirringen. Legg til dette at vi innen noen år godt kan tenkes å ha dommere i Norge som har sterkere lojalitet til islams enn til Norges rettsorden -- da kan mye rart skje.

3)
Som Ole Jørgen er inne på nedenfor, har Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen foreløpig ikke hindret en nederlandsk domstol i å dømme Geert Wilders for "oppildning til hat" for noe så dempet og saklig som den islamkritiske filmen Fitna. Dommens implikasjon synes å være at det er hatefullt, og derfor forbudt, å hevde at det finnes en forbindelse mellom Koranen og islams lære på den ene side, og vold og terror på den annen. At denne sammenhengen lar seg redegjøre for helt saklig og nøkternt, og at det finnes fremtredende akademikere og forskere som forfekter den, dét spiller tydeligvis ingen rolle.

Torsdag 22. januar i år ble den østerrikske FPÖ-politikeren Susanne Winter dømt til tre måneders fengsel og 24.000 euro i bot for "oppildning til hat mot folkegrupper" etter en tale der hun sa at Muhammed var en krigsherre og at han hadde blitt regnet som pedofil hvis han hadde levd idag. Her er min oversettelse av det aktuelle taleutdraget:

Er alt det som i dag gjerne betegnes som en religion, virkelig en religion? Se bare på profeten Muhammed. Han er vel snarere som en feltherre å betegne. 66 kriger, 27 av dem startet han selv. Koranen skrev han under epileptiske anfall. Og, noe som særlig opprører meg som kvinne, og noe jeg stadig vender tilbake til og henviser til: Han, som femtiåring, giftet seg med en seks år gammel jente. I dagens system er denne Muhammed en barneskjender.
(Susanne Winter, Graz, januar 2008)

Dette er det altså forbudt å hevde i dagens Østerrike, og EMK har tydeligvis ikke avskrekket dommerstanden der i landet for å betrakte vern av religiøse følelser som overordnet andre hensyn og rettigheter.

Selv om disse dommene eventuelt skulle bli overprøvet av EMK ved et senere tidspunkt, har de allerede forvoldt de anklagede store belastninger. Situasjonen er uakseptabel.

4)
En innskrenkning av retten til religionskritikk og et styrket vern av religiøse sensibiliteter, vil skape usikkerhet omkring hva som er tillatt å ytre. I stedet for å bidra til å skape et offentlig rom der alle deltakere kan kjenne seg trygge for at det er stor takhøyde for meningers mot, vil Storbergets lov bidra til det presis motsatte.

Konklusjon: Storbergets lovforslag er dypt umoralsk, det er farlig og det er med å berede veien for at vi kan få islamske tilstander også i Norge.

Dette innlegget er skrevet av Jens Tomas Anfindsen, og er en reaksjon på et tidligere innlegg her på HT.

Senterpartiet

Ytringsfrihetens fiende sammen med kristenfolket?

28.01.2009 (oppdatert 29.01.2009). Det kan se ut til at de kristne Sp-politikerne Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa har hatt sentrale roller når det gjelder å presse igjennom skandaleforslaget som vil gjøre visse typer religionskritikk straffbar. Sentrale kilder sier til Aftenposten at denne saken har ridd regjeringen som en mare i hele perioden:

Nå viser det seg at Storberget personlig er uenig i denne endringen i straffeloven. Etter det Aftenposten erfarer ble Storberget overkjørt i Regjeringen av sine Sp-kolleger med samferdselsminister Liv Signe Navarsete i spissen. Storberget vil ikke selv kommentere Aftenpostens opplysninger, utover følgende:

–Regjeringen står samlet rundt dette. Det var viktig å få fjernet blasfemiparagrafen. Samtidig hilser vi debatten velkommen. Vi skal være lydhøre overfor innspill. Her er det vanskelige avveininger mellom ytringsfriheten og vernet i forhold til hatefulle ytringer.

Se drøftelse av det som formodentlig er en styrt lekkasje, hos Document. Signaturen Mads skriver i sin kommentar:

Dersom Aftenpostens opplysninger er riktige kan dette tyde på at vi her har kristne mørkemenn/mørkekvinner som har sett sitt snitt til å skyve nye religiøse minoriteter foran seg i et politisk spill for å reversere sekulariseringen av norsk offentlig debatt.

Dette bør faktisk ikke forundre noen. Mange av de mest absurde og provoserende av multikulturialismens utslag skyldes vestlige, blendahvite pressgrupper av diverse politiske kulører som finner det opportunt å tilskrive deres egne antidemokratiske dolkestøt til hensyn overfor minoriteter. De som har skreket høyest om fjerning av julepynt og alskens flagg på 17. mai har konsekvent vært vestlige "intellektuelle" med sine egne kjepphester. Klart de har funnet det opportunt å la muslimer og minoriteter ta "støyten" for slike provokasjoner, samtidig som de selv kan posere som toleransens glansete riddere.

Dette er uansett svært gode nyheter. Nå som den lille mannen bak teppet - trådtrekkeren som står bak denne taliban-loven - viser seg å være erkenorske bedehuskristne og IKKE religiøse minoriteter eller skumle islamister; ja, da finnes det INGEN grunn til at ikke alle nordmenn med et snev av vett i behold kan skrive under på dette oppropet. Ingen SV-stemmende fruentimmer i syklubben kan anklage deg for å være rasist, og ingen skumle menn med eksotiske navn vil finne hjemmeadressen din og komme for å ta deg.

Denne lovens dager ble akkurat talte. Spread the word, people.

Signaturen Eirik2 følger opp med denne kommentaren:

Denne saken utviklet seg raskt til en svært het potet for Ap, og dét i et valgår. Det er derfor veldig lite overraskende at det nå plutselig kommer en "lekkasje" som skal vise at neida, Ap sto slett ikke bak dette forslaget, nei, de ble tvert imot "presset" til å gå med på det... Og hvem er det vi skal forstå er den virkelige skurken? Å, jo - de kristne selvsagt. Når det ikke er jødene, så er det alltid dem.

Noe pussig da, at såvel lederen for kirkerådet (altså Den Norske Kirkes "adm.dir.") som lederen for Mellomkirkelig Råd har gått ut og tatt sterk og klar avstand til dette forslaget. Og noe pussig da, at ikke det har vært en kø av andre kristne ledere som har meldt sin støtte, f.eks. i Vårt Land. Noe pussig da, at ingen av de mange avisledere og politiske kommentatorer har gjettet på dette som forslagets egentlige bakgrunn. Noe pussig da, at før denne "lekkasjen" er det ingen i denne saken som har hørt noe til, eller funnet det relevant å nevne, "Kristen-Norges" postulerte "sterkt uttrykte ønske om å beholde blasfemiparagrafen". Og noe pussig da, at bitte lille Sp plutselig er i stand til å presse sitt syn gjennom overfor Regjeringen - hvor var de da "den nye ekteskapsloven" ble behandlet, som virkelig var/er kontroversiell i "Kristen-Norge"? Kort sagt - aner vi at Ap's spin-doktorer har jobbet overtid her?

Men, det er selvsagt mulig at det finnes gode forklaringer på alle disse pussighetene. Det endrer uansett ikke på det faktum at hvis nå denne "lekkasjen" medfører riktighet, så løy Regjeringen om begrunnelsen i proposisjonen, der de viser til "den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført", og ikke nevner "Kristen-Norge" med et ord.

Så, enten lyver de nå, eller så løy de da - løgnere er de uansett. Noe å huske på til valget.

Nina Hjerpset-Østlie er heller ikke overbevist om troverdigheten i det som nå hevdes:

Nja, det er ikke noe som er bedre enn at Ap eventuelt ikke er for denne loven, men artikkelen i Aftenposten med sine henvisninger til "kristen-Norge" forklarer uansett ikke ordlyden i regjeringens proposisjon og departementets vurdering. Det er ikke mye beskyttelse for "kristen-Norge" (Sæle-segmentet?) å finne der - spesielt ikke når endringen skal legges under akkurat rasismeparagrafen.

Og spørsmålet om hvilke - og ikke minst hva slags - "alvorlige konflikter" man sikter til gjenstår likefullt; når sist så eller ventet vi for eksempel noe slikt fra "kristen-Norges" hold? Vanligvis ler et samlet Norge av eventuell agitasjon fra den kanten. Frykter vi "alvorlige konflikter" med dem nå, sånn helt plutselig?

Eirik2 følger opp slik:

Takk, Christian. Og Nina: ja, nettopp - det er mye i denne saken som ikke forklares av denne "lekkasjen".

Jeg gjetter på at det egentlig ikke er så komplisert. Som kjent har suksessen tusen fedre, mens fiaskoen har ingen. Jeg tviler ikke på at det er sant at noen halvforstokkede Sp'ere også har vært med å støtte/drive frem dette forslaget, med slik motivasjon som det antydes. Men de har neppe vært alene om det - proposisjonens tekst tilsier klart at hoveddrivkraften har vært fløyen av multikultnikkere (med eller uten islamososialistiske tendenser) i Ap og SV. På toppen av disse innbyrdes uenige fløyene sitter Aps (og SVs) parti- og parlamentariske ledelse og spindoktorer, og ser at når denne saken nå eksploderte i fanget på Regjeringen, så gjelder det i et valgår om å få plassert svarteper noe faderlig fort. Og ingenting virker så bra da som en aldri så liten "lekkasje".

Fjordman kommenterer:

Beklager, men jeg kjøper ikke denne forklaringen. Press mot ytringsfriheten skjer over hele Europa, fra Sverige via Nederland til Storbritannia, og dette skyldes neppe Senterpartiet. Det skyldes muslimsk innvandring og muslimsk press, som det gis etter for av venstrepartiene - SVs og Arbeiderpartiets søsterpartier - i samtlige av disse landene. Det var ikke Senterpartiet som inviterte Det muslimske brorskapet til besøk i Oslo, det var det Arbeiderpartiet som gjorde, representert ved Gahr Støres Utenriksdepartement. Det var også en AP-statsråd som stod ved siden av imamene, dolket Selbekk i ryggen og markerte at islamsk lov nå gjelder her i landet. Det er på tide at Arbeiderpartiet og SV betaler prisen for å drive appeasement av muslimske fascister.

Christian Skaug bemerker:

Det er selvsagt fint hvis denne ikke spesielt godt iscenesatte teaterforestillingen bidrar til at loven til syvende og sist ikke blir vedtatt.

Ulempen er at den kan redde APs ansikt og dermed i verste fall taburettene og de usle små karrierene til en flau vits av en prinsippløs regjering som lyver og bullshitter, hvis medlemmer vil fortsette å gjøre stor skade og som utvilsomt hadde vært mer samfunnsnyttige dersom de feide gatene.

Mads følger opp det han mener er gode innlegg fra de andre:

Det er ingen tvil om at det er karikaturstriden og frykten for uroligheter i muslimske miljøer som danner bakteppe for at denne loven i det hele tatt ble fremmet. Det umuliggjør ikke at enkelte kristne mørkemenn/mørkekvinner i SP og Krf så sitt snitt til å kapitalisere på dette bakteppet av egne grunner, vel vitende om at multikulturalismens zeitgeist vil kunne gi en ny blasfemilov en politisk innpakning svelgbar for de mer "kosmopolitiske" partiene.

En hver som har lest Gahr Støres bok "Å gjøre en forskjell" ser at begrunnelsen til denne nye loven er fullstendig i tråd med hans vanvittige kapittel om ytringsfrihet, der det i beste marxistiske ånd ble erklært at minoritetene måtte beskyttes der majoriteten nok kunne tåle mer.

At disse partiene nå får kalde føtter når de ser hvilken vei vinden blåser og kaster SP og kristenfolket under bussen taler dem til liten ære. Vi glemmer ikke så lett.

Likevel; det er meg påfallende hvor raske vestlige politikere er til å bruke "muslimkortet" for å rettferdiggjøre antidemokratiske tiltak. Om de ikke er mer katolske enn Paven tror jeg de må sies å være langt mer "islamistiske" enn muslimer flest. Jeg underkjenner ikke at det finnes en reell islamistisk trussel mot demokrati og ytringsfrihet, men jeg konstaterer at vestlige eliter ser ut til å titt og ofte rope ulv lenge før muslimske grupper får summet seg.

Da jeg var i Jakarta, hovedstaden i verdens største muslimske land, ble jeg fortalt at hovedgaten der ble pyntet til jul hvert år til ære for byens katolske minoritet, og det foregikk fullstendig uten problemer. Da jeg fortalte at i mange europeiske byer sluttet man å pynte til jul og bruke ordet "Christmas" for å ikke provosere muslimer reagerte folk med vantro. Julepynt var da bare hyggelig, og muslimene feiret jo ramadan og andre høytider.

Jeg er selvfølgelig klar over at mine venner nok er av det moderate slaget, og at også Indonesia har en voksende islamistisk bevegelse. Likevel hadde tydeligvis muslimer flest et avslappet forhold til julepynt og krusifiks, i og med at de fikk stå i en muslimsk millionby.

Jeg mener også å huske at dette fenomenet begynte som selvsensur fra vestlige multikulturalister og venstreorienterte. Det vil faktisk forundre meg om ikke mange eliter bruker muslimer som påskudd for å fremme egne anti-vestlige og anti-kristne agendaer, og legger muslimsk hårsårhet til grunn selv der det kanskje ikke er dekning for det. Islamistene er ikke dummere en at de bruker dette for hva det er verdt, selvfølgelig.

En kan si det er et symbiotisk forhold mellom våre elite og islamistiske grupper, som begge benytter hverandre for å trekke samfunnet i en totalitær retning med "muslimske sensibiliteter" som alibi. Da er det viktig å rette skytset mot rett adressat.

Blindt raseri rettet mot muslimer kan brukes som påskudd av udemokratiske vestlige krefter for å ytterligere svekke demokratiet, hvilket igjen skaper raseri mot muslimer som visstnok er gruppen hvis beskyttelsesbehov har "skylden" for utviklingen, og så har vi det gående.

Om ikke hensikten så er dynamikken i praksis "splitt og hersk". Folk skal finne seg i demokratiets opphevelse og økt makt til staten fordi de er redde for hverandre.

Fjordman skriver i sitt svar til Mads (uthevelse i original):

Som jeg har dokumentert i min bok Defeating Eurabia er det helt udiskutabelt at europeiske politiske eliter aktivt oppmuntrer til masseinnvandring generelt og muslimsk innvandring spesielt. Multikulturalismen er et skalkeskjul for å dekonstruere den hvite befolkningen i vestlige land og demontere det demokratiske systemet. De har kanskje forregnet seg på hvor mye de kunne kontrollere muslimene.

Det denne saken viser er at mediene er i stand til å mobilisere meget effektivt mot en sak de er uenig i. Når de ikke mobiliserer mot fortsatt masseinnvandring og at nordmenn skal TRUES til å ta imot en ukontrollert strøm av mer eller mindre grunnløse asylsøkere, en masseinnvandring som med sikkerhet vil redusere hvite, innfødte nordmenn til et mindretall i sitt eget land, må vi konkludere med at det tungt venstrevridde pressekorpset ønsker at nordmenn skal reduseres til et mindretall i eget land, og er villig til verbalt å henrette de som motsetter seg dette.

Det mediene ikke sier er at dette lovforslaget skyldes muslimsk press og muslimsk innvandring. Så lenge denne innvandringen fortsetter er økt sensur kort og godt uunngåelig. Loven er kun et symptom på et langt større problem. Mediene fortsetter aggressivt å støtte det egentlige problemet mens de konsenterer seg om symptomene. Dette er forøvrig de samme mediene som åpent har alliert seg med terroristorganisasjonen Hamas og Det muslimske brorskapet, som driver krig mot vår sivilisasjon. At de nå gjemmer seg bak Senterpartiet er direkte ynkelig.

Jeg resirkulerer gjerne kravlisten til norske medier jeg utarbeidet foran valget for fire år siden, og legger ved noen nye krav, blant annet at mediene skal forlange at dagens asyltilstrømning skal stoppes, at muslimsk innvandring skal permanent stoppes og at Norge skal melde seg ut av EØS og Schengen-avtalen. Jeg mener fremdeles at nordmenn skal FORLANGE at de store mediene, fra VG til NRK, skal gjøre dette. Rustad kalte meg stormannsgal en gang tidligere da jeg skrev dette, men så lenge vi tvangssponser de samme mediene gjennom pressestøtte og NRK-lisens har vi full rett til å kreve at de tar vare på våre interesser, akkurat slik vi forventer at alle andre vi betaler utfører den jobben de er ment å skulle gjøre. Når de ikke gjør dette har vi rett til å sparke udugelige og/eller fiendtligsinnede journalister bak inntil de gjør som de skal. Kanskje er det på tide at vi danner organiserte pressgrupper for hver enkelt avis og TV-kanal. Det dreier seg om våre barns frihet og i ytterste konsekvens vår fortsatte fysiske eksistens som nasjon.

Signaturen Thorr skriver:

Utviklingen i denne saken viser at det er mulig å ta igjen med totalitære krefter. Vi er nødt til å fortsette. Slik jeg ser det så er det viktigste nå å dokumentere og protestere mot hvordan demokrati og ytringsfrihet undergraves av multikulturalister og ikkevoldelige islamister. Den ikkevoldelige fløyen av islamistene må så raskt som mulig diskrediteres som legitime samtalepartnere. De har en totalitær agenda og benytter seg bare av demokratiet fordi de ville blitt stoppet om de benyttet åpenlys vold. Vi er nødt til å dokumentere 1) hva målene deres er 2) hvilke undergrunnsforbindelser de har med voldelige demonstrasjoner, internasjonale ekstremister, trusler mot vestlige/muslimske dissidenter osv. Det er tvingende nødvendig å dokumentere at vold/terror og islamisering er to veier mot samme mål. Vi må få flest mulig folk både til å skjønne at dialog med slike kompromissløse krefter ikke fører frem og bare er til for å hale ut tiden. Og at det bare er spill for galleriet når slike krefter tar på seg en demokratisk/ikkevoldelig maske.

HonestThinking kommenterer: Det eneste jeg er sikker på når det gjelder det som har skjedd bak kulissene, er at eventuell støtte til denne skandaleloven fra kristne ikke vil bidra til å styrke kristendommens stilling i samfunnet. Folk som ønsker å følge Bibelen, er forpliktet til å stå for det som er sant og rett, og de formanes til å være lys og salt i verden. Det å ødelegge landet sitt med utopisk svermeri, for deretter å stoppe munnen på dem som ønsker å komme med kritiske merknader, tilfredsstiller ingen av disse kravene.

PS: Jeg har valgt å plukke ut en del av innleggende i den aktuelle diskusjonstråden fordi jeg synes de fortjente å bli løftet frem, og for å bidra til å skape ekstra oppmerksomhet rundt denne saken (noe jeg har fått bekreftelser på at har lykkes). Diskusjonen raser imidlertid videre, og jeg setter herved strek for min referentvirksomhet, selv om jeg har funnet et innlegg som vil bli spesielt fremhevet lenger oppe på siden.

Nederland

Viser vei

28.01.2009. Katrine Winkel-Holm har publisert en interessant artikkel i Jyllands-Posten, gjengitt hos Document:

Det sure med det søde: Foregangsland? Ja, det ligner efterhånden en rigtig gyserhistorie. Her tænker jeg ikke kun på de sidste års politiske mord. Mindst ligeså alvorlig er den systematiske bekæmpelse af ytringsfriheden - for nu at bruge Ayann Hirsi Ali's formulering - der finder sted lige nu.

Onsdag kom nyheden om, at en appeldomstol i Amsterdam overvejer at rejse sag mod den islamkritiske hollandske politiker Geert Wilders.

Hvad har han gjort? Intet, der burde være strafbart i et land med ytringsfrihed. I film og på skrift har han udtrykt sin mening om islam, som han sammenligner med nazisme. Man kan være enig eller uenig i udsagnet, det afgørende er, at det er religionen og ideologien islam, han angriber. Og at det er det, han skal straffes for. Som distriktdomstolen i Amsterdam udtalte i en skriftlig erklæring:

»Ved at angribe den muslimske religions symboler har han også krænket muslimske troende«. Domstolen nægter at skelne mellem islamkritik og hetz mod enkelte muslimer og fortsætter så: »I et demokratisk system opfattes hadske udtalelser så alvorligt, at det er i alles interesse at trække en klar grænse«. Her bliver det slået fast, at domstolen arbejder på at kriminalisere religionskritik.

Om det lykkes domstolen at få Wilders dømt, er uvist. En række prominente forfattere og intellektuelle i det nystiftede The international Free Press Society, arbejder på at støtte Wilders og gøre den internationale offentlighed opmærksom på de fatale konsekvenser, sagen kan få for ytringsfriheden. Men frifindes Wilders, er Holland stadig kompromitteret. Wilders er nemlig ingen enlig svale.

Sidste år i maj blev tegneren, kendt under pseudonymet Gregorius Nekschot arresteret af 10 svært bevæbnede betjente i sit hjem. Først efter 33 timer i en fængselscelle fik han lov at gå hjem igen. Hans forbrydelse? Han havde tegnet »ekstreme karikaturtegninger, direkte vendt mod islam«. Den kriminelle handling bestod altså alene i at have udtrykt sig kunstnerisk på en måde, der kunne fornærme muslimer. Efter hollandske normer var Jyllands-Postens Muhammed-tegnere rene forbrydere. Nekschot , der 3. februar taler ved et møde i Trykkefrihedselskabet, fik under afhøringerne at vide, at myndighederne ville afsløre hans identitet, hvis han nægtede at samarbejde med dem. Det er en trussel, der for Nekschot , der nærer en dyb og desværre nok velbegrundet frygt for at stå frem uden dæknavn, var en effektiv måde at presse ham til selvcensur.

Det skyldes, at Holland sidste år pustede nyt liv i den århundrede gamle blasfemiparagraf, der ligesom her i landet har ligget og samlet støv i mange årtier. I modsætning til Danmark er den genopstået i en udvidet udgave, der udover hån mod religioner også omfatter hån af ideologier. Og, som historikeren Arthur Legger gør opmærksom på i en artikel i internetmagasinet Sappho, kriminaliserer lovbestemmelsen også kritik af religionens tilhængere. Derfor når domstolen frem til, at Wilders kan sigtes for at »fornærme muslimske troende pga. sammenligningerne med islam og nazismen«.

At ytre sig fornærmende mod troende er altså forbudt.

Hermed er den hollandske regering godt i gang med at bombe landet tilbage til før indførelsen af det liberale demokrati.

Engang var Holland foregangsland, når det gjaldt ytringsfrihed. Er Holland i dag foregangsland, når det gælder afviklingen af ytringsfrihed?

I så fald ser det sort ud for Europa.

Europa

Daniel Pipes om kontinentets fremtid

27.01.2009 (oppdatert 28.01.2009). Daniel Pipes er en internasjonalt kjent ekspert på islam og Midtøsten. Per Antonsen fra Samizdat har oversatt en av hans artikler til norsk, og den innledes slik:

I artikkelen Europe's Stark Options drøftet jeg fremtiden til den muslimsk-europeiske konfrontasjon, og konkluderte med at der er tre mulige fremtidsscenarier, ”harmonisk integrasjon, utvisning av muslimene eller en muslimsk overtakelse.” Dernest forkastet jeg det første som urealistisk, og slo fast at det er altfor tidlig å forutsi hvilken av de øvrige to uattraktive mulighetene som vil tildra seg.

En leser, Chris Slater fra Upper Hutt på New Zealand, skrev til meg og foreslo et fjerde utkomme som sannsynlig: ”større eksisterende muslimske områder vil omskape seg til uavhengige nasjonale enheter,” og ”ved midten av det tjueførste århundret, vi nesten alle vesteuropeiske land være opprevet av dannelsen av islamske bystater innenfor sine grenser. For korthets skyld vil de bli referert til som ”mikrostater,” dvs. autonome sammenslutninger eller nettverk av bydeler som er definert ved sine innbyggeres islamske tro.”

Slater ser for seg at det dannes grenser ”omkring eksisterende muslimske befolkningssentra, til å begynne med i Frankrike, Nederland, Sverige og Danmark, raskt fulgt av Storbritannia, Norge, Østerrike, Tyskland, Sveits og Spania. Tidspunkter for østeuropeiske land, især de ortodokse, kan være vanskeligere å forutsi, selv om Russland med 15 % av sine 143 millioner som bekjenner seg til islam, godt kan komme foran vesteuropeiske land når det gjelder å få en uavhengig islamsk stat. Mot slutten av dette århundret vil denne prosessen påvirke enhver ikke-islamsk stat over hele verden.”

Disse mikrostatene vil nyte godt av et ”monopol på legitim voldsutøvelse,” de vil innføre sin egen uavhengige rettsorden, og inngå allianser seg imellom. De vil fremstå med slike Sharia-skikker som flerkoneri, rentefrie lån, huddud-straff [pisking, steining, amputering m.v., o.a.], islamsk klesdrakt, familie-æreskodeks, forbud mot kritikk av islam, osv. Arabisk og det dominante innvandrerspråk vil nyte høyere status enn vertslandets språk. Gatenavn vil bli forandret, statuer fjernet, kirker og synagoger omgjort til moskeer.

Slater anser dette resultatet som ”den eneste måten å unngå ødeleggelse av både de nasjonale kulturer og, faktisk, europeisk sivilisasjon gjennom total dominans fra de muslimske innvandreres kulturer.”

Les hvordan Daniel Pipes vurderer dette scenariet.

Sverige

Antidemokratiske krefter reduserer ytringsfriheten

27.01.2009. Motdemonstrasjonen mot Israel-sympatisører i Malmø søndag var langt mer aggressiv enn det mediene berettet. Takk for internett. Dette er ingen markering av et annet standpunkt, det er et forsøk på å drukne andre stemmer, hindre dem å komme til orde. Er noen i tvil om hva som ville skjedd hvis ikke politiet var mannsterkt til stede? De aggressive oppnådde likevel sine mål. Vanlige mennesker tør ikke gå ut på gatene hvis det er for å delta i gateslag. Politikerne har tillatt at voldelige har fått overta demonstrasjoner og lar dem nå jage lovlige demonstranter vekk fra gatene. Det er den politiske mobben som overtar. Det høres tydelige rop: Hitler är stor, Hitler är stor! Dette melder Document. Se også Israel-demo i Malmø avbrutt.

Som en ytterligere illustrasjon på hvor vanskelig det er å avholde demonstrasjon og/eller markeringer når en tilstrekkelig stor minoritet i samfunnet ikke har respekt for ytringsfriheten (eller gjør det klart at visse typer synsupnkter, f.eks. ifm Gaza-krigen, ikke blir akseptert), se Minnesgudstjänst för Förintelsens offer ställs in.

Lovforslaget

Stupid, men ufarlig?

27.01.2009 (oppdatert kl 2150). En jurist, som blant annet arbeider med problemstillinger innenfor menneskerettighetene, har sendt følgende kommentar til tidligere HT-oppslag i denne saken (se her, her, her):

Jeg er helt i mot dette stupide lovforslaget, men uansett om det blir vedtatt eller ei, føler jeg meg nokså trygg på at dette ikke kommer til å få de fryktede konsekvenser. Grunnen til det er at domstolene, med Høyesterett i spissen, vil bli stilt ovenfor det vi kaller en regelkollisjon (under forutsetning av at den nye lovbestemmelsen av påtalemyndigheten blir praktisert slik som noen frykter).

Domstolene må da veie det nye lovforslaget opp mot ytringsfriheten, som ikke bare er grunnlovfestet, men også nedfelt i en rekke menneskerettighetskonvensjoner som binder den norske stat. Den viktigste av disse konvensjonen for Norges del er Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK).Den "øverste fortolker" av denne konvensjonen er Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD). En svært tung kilde til fortolkningen av konvensjonens regelverk blir dermed dommer fra EMD. Dette gjelder ikke bare for EMDs egen praksis, men også for nasjonale staters domstolbehandling av rettslige problemstillinger knyttet til menneskerettigheter. Da er det betryggende å vite at denne domstolen i en rekke avgjørelser har gitt ytringsfriheten et svært sterkt vern i de tilfeller den kommer i konflikt med andre legetime hensyn (også andre menneskerettigheter). EMDs vern har faktisk vært langt sterkere en det vi har hatt tradisjon for her i Norge. Dette har gitt seg konkret utslag i at den norske stat av EMD tidligere har blitt dømt for brudd på ytringsfriheten.

Som en representant for juriststanden vil jeg overfor dere gå så langt som å garantere dere at loven, dersom den blir vedtatt, av domstolene ikke vil bli praktisert slik mange frykter. Enten vil man undergi den aktuelle bestemmelsen i staffeloven en innskrenkende fortolkning, eller man vi sette den til side som grunnlovsstridig og i strid med menneskerettighetene. Dette har skjedd før innenfor andre rettsområder. Grunnen til at jeg er så skråsikker på dette er at jurister, gjennom jusstudiet, herunder studier av menneskerettigheter, har tilegnet seg et felles sett av helt grunnleggende verdinormer der ytringsfriheten rangeres svært, svært høyt. (Jeg tror heller ikke Storberget liker sitt eget forslag. Det stammer vel sikkert fra SV.)

I et slikt perspektiv håper jeg dere kan innrømme at de internasjonale konvensjonene og deres organer også kan ha en viktig og positiv funksjon som en korreks til nasjonalstatenes feilskjær.

HonestThinking kommenterer: Takk for et tankevekkende innlegg, som jo peker på en interessant rettspraksis hos EMD. Et stort, gjenværende spørsmål blir likevel hva det er som skal hindre at vi eventuelt kan få nederlandske tilstander også i Norge? Hvorfor er det ikke en selvfølge at Geert Wilders er beskyttet av EMK?

Jeg mener, dersom rettspraksis er slik innsender hevder, da må jo nederlandske myndigheter vite at Wilders-saken (som er gjenstand for betydelig oppmerksomhet allerede) med stor grad av sannsynlighet vil bli bragt inn for EMD dersom det blir fellende dommer i nasjonale rettsinstanser, og i så fall vil altså Wilders kunne regne med å få medhold til slutt. Enten må det da være fundamentale forskjeller mellom Nederland og Norge på dette punktet (selv etter at regjeringens forslag eventuelt blir vedtatt), eller så illustrerer Wilders-saken at myndigheter eller pressgrupper kan spekulere i å anmelde folk dersom lover og regler gir åpning for det, selv om de altså vet at deres maktmisbruk til syvende og sist vil bli stoppet av EMD. Men i mellomtiden har altså den saksøkte og hyns parti/organisasjon blitt tvunget til å sløse bort en masse tid og penger for å forsvare det som burde ha vært en selvfølge i utgangspunktet, nemlig retten til komme med støtende, kontroversielle eller på andre måter politisk ukorrekte ytringer. Eller er det jeg som misforstår?

Tyskland

Alarmerende dårlig integrering

27.01.2009. En ny studie fra Berlin Instituttet konkluderer med at en alarmerende høy prosent av Tysklands innvandrere lever i parallelle samfunn med dårlige utsikter til en adekvat utdannelse og karriere. En tredjedel av alle barn som blir født i Tyskland er av utenlandsk opprinnelse, men mange innvandrere er dårlig integrert i samfunnet. Studien viser at dårlig integrasjon spesielt gjelder tyrkiske innvandrere, som selv etter 50 år og 3 generasjoner i Tyskland forblir fremmede. Det er Document som melder dette, på basis av en artikkel i Spiegel Online.

Blasfemiforslaget

Møter massiv motstand

27.01.2009 (oppdatert 29.01.2009). Etter tur har avisene hatt ledere som fordømmer regjeringens forslag til ny blasfemilov. Aftenposten føyde seg inn i rekken lørdag. Lederskribenten roser at den gamle blasfemiparagrafen fjernes, men steiler over at den gjeninnføres under en lovparagraf om hatefulle ytringer og spør hvem som skal avgjøre hva som er legitim satire eller religionskritikk og hva som er forhånende. Dette melder Document, som også siterer lederartikkelen (min uthevelse):

Hvordan definere hva som er en krenkelse av religion? Skal definisjonsmakten ligge hos prester og imamer? Hos dem som føler seg krenket? Domstolene får her en noe nær umulig oppgave, og forslaget er vanskelig å forene med prinsipper om likhet for loven.

En lovbestemt begrensning av ytringsfriheten på dette feltet er trolig ment å beskytte religionene, men religioner og livssyn er ikke noe som kan "krenkes". Forslaget kan også bli brukt til å stemple religiøs opposisjon som ulovlig. Det snevrer utvilsomt inn spillerommet for å drive religions- og kulturkritikk - helt grunnleggende rettigheter i et demokratisk samfunn.

Alt tyder på at Muhammed-striden danner bakteppe for forslaget. Til VG sier justisminister Knut Storberget at etter hans syn, bør ingen av Muhammed-tegnignene rammes av forbudet. Han kan samtidig ikke garantere at det fortsatt vil være lovlig å publisere slike tegninger.

Uttalelsen illustrerer hvordan Storberget med sitt forslag tåkelegger grunnleggende ytringsfrihetsprinsipper. Det må trekkes tilbake.

Vind i seilene

Ytringhsfrihetsaksjonen har god oppslutning

26.01.2009 (oppdatert 27.01.2009). Regjeringens ønske om å innskrenke ytringsfriheten får motbør:

• I det godes tjeneste. Kronikk i Dagbladet av Torbjørn Røe Isaksen, Redaktør i Minerva og sentralstyremedlem i Høyre.
• Før mørket brer seg. Regjeringens bebudete forslag til erstatning for blasfemiparagrafen, ser Erling Gjelsvik på som et forbud mot å omtale andre religioner, og særlig islam, i lite vennlige ordelag.
• Rana ut med støtte til regjeringens proposisjon.
• Et elendig lovforslag. Bør religiøse følelser få en fornyet form for rettsvern i Norge? Og i himmelens navn, hvorfor? Av Torgrim Eggen.
• Opprør mot religionslov. Forfattere og professorer går til massivt angrep på justisminister Knut Storberget (Ap) fordi han vil straffe dem som krenker «religiøse følelser» eller religioner.
• Redsla for religionskritikk. Om du sit i regjering og har noko negativt eller vanskeleg å fortelja, når bør du fortelja det? Den som meistra det spelet best, var truleg Alastair Campbell, pressesjefen til Tony Blair. Berre timar etter at flya krasja inn i Twin Towers i New York, gjekk det ut ordre frå Downing Street 10 til departement og offentlege etatar: Få ut alt kontroversielt, send pressemelding etter pressemelding. Strategien fungerte godt; det meste drukna i kjølvatnet av 9/11. Så kyniske er vi ikkje i Noreg; her til lands er det som regel tre faste dagar som vert nytta: fredagen før påske, fredagen før fellesferien og fredagen før jul. Av Jon Hustad.
• Regjeringens forslag bidrar til å innskrenke ytringsfriheten, sier Venstres justispolitiske talsmann Odd Einar Dørum i en pressemelding. Venstre ønsker å avskaffe blasfemiparagrafen, ikke å flytte innholdet til en annen bestemmelse slik regjeringen foreslår.
• Forslaget til ny blasfemilov har ikke vært ute på høring. Det vil først skje når ikrafttredelesesproposisjonen er formulert og det kan ta en stund. Vi snakker om over valget, sier statssekretær i Justisdepartementet, Astri Aas-Hansen til document.no. Forslaget om å legge blasfemi inn under rasismeparagrafen har vakt sterke reaksjoner. Den nye straffeloven skal opp for Stortinget i vårsesjonen, men ikke blasfemi-tillegget.
• Flere kjente forfattere og akademikere står frem i VG og reagerer på regjeringens forslag om å legge blasfemiloven inn under rasismeparagrafen i den nye straffeloven som skal vedtas til våren.
• VG finner det oppsiktsvekkende at justisminister Knut Storberget ikke kan eller vil garantere at religionssatire som karikaturtegningene vil være tillatt hvis den nye blasfemiloven blir vedtatt. VG er ikke i tvil om at karikaturstriden danner bakteppet for det nye lovforslaget.

Wilders-skandalen

Nederlandske myndigheters ønske om å begrense ytringfriheten og kneble en plagsom kritiker vekker internasjonal oppsikt

23.01.2009 (oppdatert 27.01.2009). Wilders-skandalen i Nederland illustrerer til fulle hvor farlig det er å når lovgivningen gjør det mulig for internasjonale pressgrupper og/eller politiske rivaler på hjemmebane å hindre plagsom religionskritikk ved å stille folk for retten. Den som fremdeles er tilhenger av å endre norsk lov for å legge forholdene til rette for tilsvarende tilstander også her på berget, anbefales å se litt nærmere på noe av det som nå skrives i The Wall Street Journal og andre internasjonale fora:

• Submission in the Netherlands - the trial of Geert Wilders represents another blow against Dutch freedom.
• Bad news from Europe - Nazi methods in court.
• Silencing Islam's critics - a Dutch court imports Saudi blasphemy norms to Europe.
• The Netherlands - death to free speech.
• A black day for freedom - Geert Wilders to be prosecuted for “Hate Speech”.
• Dutch disgrace.

Willoch og Israel

Det er ett eller annet som ikke stemmer

22.01.2009 (oppdatert 29.01.2009 og 13.07.2012). Willoch har selvsagt helt rett når han på Dagsrevyen for en uke side ga uttrykk for at vi aldri må godta at rasisme eller tilsvarende stigmatiserende betegnelser blir brukt for å stemple folk som kommer med fakta. Riktignok er det ikke uten videre innlysende at Willoch i sakens anledning kun nøyer seg med å komme med kalde, nøkterne og ugjendrivelige fakta, men jeg har uansett ikke tenkt å omtale ham som rasist.

Derimot er det grunn til å spørre om ikke Willoch gjør det litt for lett for seg selv i spørsmål som dreier seg om Israel og dets naboer. Hvis det ikke var nettopp fordi det finnes en del dilemmaer og vanskelige spørsmål i denne saken, så hadde vi vel ikke behøvd å oppleve at det i tiår etter tiår ser ut til å være umulig å finne gode løsninger? Når Willoch om og om igjen forsøker å skape inntrykk av at ting er enkelt og greit, viser det bare at det er ett eller annet som ikke stemmer.

Per Antonsen fra Samizdat har de siste ukene sørget for å oversette en rekke interessante artikler til norsk (se her, her, her). Nedenfor gjengis, som en motvekt til det jeg oppfatter som en ubalanse i norske medier, et notat han sendte ut i forrige uke:

I forrige uke sto Siv Jensen i fokus. Hun holdt en appell til forsvar for den rett Israel og andre har i henhold til FN-paktens Artikkel 51 til å forsvare seg mot væpnet angrep. Hun fikk i mediene skylden for å ha provosert noen hundre arabere til å lage opptøyer og den reneste intifada og Krystallnatt-stemning i Oslos gater. Ingen av araberne på Karl Johan hørte hva Siv Jensen sa. De holdt et øredøvende leven med å skrike bl.a.: "Khaybar Khaybar ya Yahud, Jeish Muhammad Sauf' Ya'ud" (Khaybar Khaybar, O’ jøder, Muhammeds hær kommer tilbake).

Dette kampropet henspiller på Muhammeds massakre av den jødiske befolkningen i Khaybar i Arabia i år 629, og uttrykker i vår tid et krav om utryddelse av jødene. Dette kampropet var også ett av gjennomgangstemaene både verbalt og på plakat i det "verdige og fredfulle" fakkeltoget som senere på kvelden gikk med Hamas-flagg gjennom gatene i regi av 80 frivillige organisasjoner. Det var øyensynlig ingen som anså seg provosert, og slett ikke Israel-vennen Kåre Willoch.

Det Kåre Willoch lot seg provosere av, var Mona Levins karakteristikk av ham som antisemitt og rasist etter debattprogrammet Tabloid i TV2. Her vil det sikkert dukke opp atskillige oppfatninger om hva som kan være sant og riktig, men det er særlig en ting som pleier å unndra seg debatt i forbindelse med Willochs mange kritiske utfall mot Israel:

Kåre Willoch gjentar ofte kravet (i en eller annen form) om at Israel av forskjellige grunner må trekke seg tilbake til "grensene fra 1967." Tilsynelatende har han gode argumenter, Men ...

Det Willoch unnlater å fortelle, er at i 1967 var Israel det eneste land i verden som ikke hadde grenser! I 1967 var Israel omgitt av våpenhvilelinjer. De stammet fra en krig i 1948 som ikke var avsluttet med freds- og grenseavtaler. I stedet hadde man ved FNs mellomkomst fått i stand våpenhvileavtaler med alle nabolandene. Våpenhvileavtalene slår uttrykkelig fast at de avtalte våpenhvilelinjene ikke skal oppfattes som statsgrenser.

I mellomtiden har Israel inngått freds- og grenseavtaler med Egypt (1979) og Jordan (1994), hvor disse landenes avtalte, internasjonalt anerkjente og folkerettslig gyldige statsgrenser mot Israel er fastlagt der de ligger i dag. Ingen jordaner tror at grensen mot Israel går annet sted enn midt i Jordan-elven.

Her må vi spørre oss hva Willoch egentlig søker oppnå ved å ville sette strek over grenseavtalene, og trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene: Er det å gjenåpne krigen i 1948? Her er det viktig å understreke at når man karakteriserer Willochs mange politiske utsagn, så er det ikke bare viktig å høre hva han selv mener han vil oppnå, men å undersøke hva hans politikk ville føre til dersom den skulle bli satt ut i livet. Da er jeg redd vi ville måtte konkludere med at Willochs råd til israelerne ville føre til at landet deres, sammen med folket, med største sannsynlighet ville bli utslettet.

Vi må altså erkjenne at Kåre Willoch taler for en politikk som med stor sannsynlighet ville være skjebnesvanger for det jødiske hjemlandet og derfor det jødiske folk, om de skulle ta ham på ordet. Det forholdet alene kvalifiserer objektivt til å karakterisere hans politikk som antisemittisk. Om dette gjør ham til en rasist, avhenger av hva man legger i dette marxistiske skjellsordet. Det er ikke viktig.

Notatet fra Samizdat var ledsaget av en artikkel av den amerikanske forfatteren Bruce Thornton som tar opp den tildels urimelige propagandaen som nå retter seg mot Israel i de fleste av våre massemedier.

Se også Antisemittisk spørsmålstest, kronikken Willoch hindrer dialog av Karl Johan Hallaråker, samt kommentarartikkelen Når rasismen hagler av Dag Herbjørnsrud.

Geert Wilders

Siktet for uakseptabel kritikk av islam

22.01.2009. I Norge vurderer myndighetene å innføre straff for religionskritikk (jeg anbefaler kronikken Farlig religionsvern av Ingrid Elise Wergeland, prest, Oslo). I Nederland har myndighetene besluttet å ta ut siktelse mot den profilerte politikeren Geert Wilders for hans kritikk av islam (Wilders kommer forøvrig fra en jødisk familie).

"Da er det bare å konstatere at det nederlandske rettssystemet har slukket lyset og innledet legal jihad mot sin egen befolkning. Wilders må vel nå følge etter Ayyan Hirsi Alì over Atlanteren. Islamiseringen skal heretter ikke kunne bekjempes med ord." Dette bemerker Christian Skaug på Document. Han mener Oriana Fallaci dessverre har fått rett nok en gang, og siterer henne på følgende:

For om du sier din hjertens mening om Vatikanet, om Den katolske kirken, om paven, om jomfru Maria, om Jesus eller om helgnene, vil det ikke skje deg noe. Men gjør du det samme med islam, med Koranen, med Muhammed eller Allahs sønner, blir du straks xenofob og blasfemiker og rasist, og du gjør deg skyldig i rasediskriminering. [...] Hvis du skriker hesligheter mot amerikanerne, hvis du kaller dem mordere-og-fiender-av-menneskeheten, hvis du brenner deres flagg, hvis du tegner hakekors på bildene av deres presidenter eller, enda bedre, du synger lovsanger til 11. september, skjer det deg intet. Tvert imot, disse hesligheter betraktes som dyder. Men gjør du det samme mot islam, ender du i fengsel. Hvis du er fra Vesten og du samtidig sier at den vestlige sivilisasjon er overlegen, den beste som noensinne har eksistert på planeten, ender du på kjetterbålet. Men er du en av Allahs sønner eller en av deres femtekolonnister og du sier at islam alltid har vært en overlegen sivilisasjon og et fyrtårn, og du legger til at de kristne i følge Koranen stinker som geiter, griser, aper og kameler, er det ingen som rører deg. Ingen anmelder deg. Ingen rettsforfølger deg. Ingen dømmer deg.

I et oppfølgende innlegg skriver Skaug om siktelsen:

Det kan virke som om det er sammenligningen mellom islam og nazismen, og spesielt mellom Koranen og Mein Kampf, som er utslagsgivende.

Det ville trolig være lettere å unngå å trekke den sammenligningen dersom islamister unnlot å ty til vold og trusler, offentlig spre antisemittiske budskap og heve plakater med hyllest av Hitler...

Dette har fått Lars Gule til å bemerke:

Den begrunnelsen som Skaug har lenket til, og som den nederlandske appellretten har gitt, er mildt sagt problematisk. Etter min mening er det meningsløst å sammenligne islam med nazismen og Koranen med Mein Kampf, men at det skulle være straffbart er sprøtt.

HonestThinking kommenterer: Denne saken understreker ytterligere hvor lite gjennomtenkt det er når myndighetene gir seg til å vurdere om religionskritikk er berettiget eller ikke.

PS: Se Death to Free Speech in the Netherlands av Brooke M. Goldstein og Aaron Meyer, American Spectator.

Barack Obama

Gratulerer, herr president!

21.01.2009 (oppdatert 22.01.2009). Obama er åpenbart både intelligent og handlekraftig. Dessuten har han talegaver langt ut over det vanlige, og han har evnen til å begeistre. Hans tiltredelsestale var flott. Konservative bloggere over hele verden har vært ute etter ham, og det er ingen mangel på advarsler om alle de ulykker som vil ramme USA (og resten av verden) dersom/når han blir president. Men det er ikke skattepolitikken, helsepolitikken eller graden av sosialisme i Obamas program som vil avgjøre landets fremtid. Svært mye viktigere enn de politiske fargenyansene, er personlige egenskaper som klokskap, ærlighet og oppriktighet. Dersom han viser seg å være i besittelse av denslags kvaliteter, og dessuten har evnen til å samle et folk som allerede er alvorlig splittet, da vil han bli en stor president.

PS, og for ordens skyld. Visst finnes det berettigede bekymringer knyttet til den politikken det sies at Obama vil føre. Dette gjelder ikke minst hans eventuelle videreføringen av den tragiske verkebyllen som går under navnet affirmative action (han burde nettopp være rette person til å avvikle denne fiaskoen, uten å bli møtt med beskyldninger om rasisme). En annen grunn til bekymring er ryktene om at Obama vil hindre forskning på menneskelig biodiversitet. Vi får se hva som skjer.

Nei til straff for religionskritikk

Opprop til norske myndigheter

19.01.2009 (oppdatert kl 1320). Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule har tatt initiativet til et opprop mot den planlagte lovendringen som vil gjøre visse typer religionskritikk straffbar i Norge. Oppropet støttes blant andre av:

• Ingvar Ambjørnsen
• Jens Brun-Pedersen
• Dagfinn Eckhoff
• Bernt Hagtvet
• Levi Fragell
• Roy Jacobsen
• Rita Karlsen
• Walid al-Kubaisi
• Kristin Mile
• Aslak Nore
• Anne B. Ragde
• Sara Azmeh Rasmussen
• Hans Rustad
• Arild Rønsen
• Gunnar Skirbekk
• Hege Storhaug
• Elisabeth Aasen.

Jeg viser til mitt tidligere oppslag om ytringsfrihet, og anbefaler herved HT-leserne å støtte oppropet fra Hjerpset-Østlie og Gule.

Se også:

• Frykter forbud mot religionskritikk i Norge. Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund og Lars Gule har lite til overs for regjeringens forslag om å innføre et "spesielt vern av religiøse følelser".
• Omtale av oppropet hos Fritanke.no.
• Snevrere religionskritikk. Regjeringens forslag om å utvide i loven om "hatefulle ytringer" til å omfatte angrep på religioner og livssyn har fått ufortjent lite oppmerksomhet i mediene, skriver assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, i Aftenposten.
• Regjeringen er inne på farlige veier.

Flere kenguruer i Canada

Kanadierne har forhåpentlig snart hoppet fra seg - mens norske myndigheter nå tar sats

Kanadiske samfunnsdebattanter mangler grunnleggende rettssikkerhet, og avgjørelsene i de skandaløse HRC-domstolene spretter hit og dit avhengig av hvem som blir anklaget.

19.01.2009. Vilkårligheten i de kanadiske HRC-domstolene er en skam for den vestlige verden. På Document kom Nina Hjerpset-Østlie i går med ytterligere dokumentasjon på hva som kan skje når hevdvunne prinsipper for rettssikkerhet byttes ut med subjektiv synsing fra selvoppnevnte samfunnsutopigjennomtvingere. Mange vil dra kjensel på saken om fader Boissoin som ble dømt til tross for at ingen påsto seg å være direkte rammet eller krenket av hans utsagn:

In this case, there is no specific individual who can be compensated as there is no direct victim who has come forward...

Men selv om man dessverre ikke fant noen ofre, fant HRC-domstolen ut at denne stakkars Dr. Lund, som hadde påtatt seg den store (men dog juridisk og økonomisk risikofire) oppgaven med å klage på Boissoin, var verdig en viss erstatning:

Dr. Lund, although not a direct victim, did expend considerable time and energy and suffered ridicule and harassment as a result of his complaint. The Panel finds therefore that he is entitled to some compensation.

Og fader Boission må avstå fra å ytre seg kritisk om homofile noe sted - på livstid:

Mr. Boissoin and [his organization] The Concerned Christian Coalition Inc. shall cease publishing in newspapers, by email, on the radio, in public speeches, or on the Internet, in future, disparaging remarks about gays and homosexuals.

Det HRC-folkene manger i dømmekraft, kompenseres altså for med desto større handlekraft. Det som teller er at man får stoppet munnen på alle som har gale meninger. Effektivt og greit.

Den radikale imamen Abou Hammaad Sulaiman Al-Hayiti fikk selvsagt en helt annen behandling. Han hadde nøyd seg med å komme med enkelte forsiktige antydninger som for eksempel følgende:

• Homosexuals and lesbians should be "exterminated in this life"
• "Homosexuals caught performing sodomy are beheaded"
• Most Infidels “live like animals”
• "sending our sons and daughters to the schools of the Infidels has devastating effects on their beliefs, their behavior and their character. For the children of Infidels are the most pervert children. At a very early age, they adopt the behavior of their parents "
• Of Christianity: * "It is because of this religion of lies, which goes against human nature, that the West is now full of perversity, corruption and adultery"
• Jews "spread corruption and chaos on earth"
• Most Jews "seek only material goods and money, apart from that, they have nothing"
• "Democracy is a system in total contradiction with Islam"
• "... freedom is unknown in Islam, it contradicts Islam, therefore it is a false concept"
• "[freedom] serves to justify corruption" and "stooping to the lowest levels of bestiality"
• “Anyone who leaves Islam, cut his neck”
• In an Islamic state, Christians and Jews can keep their religion but they must pay a sum of money, the Jizyah. "The purpose of the Jizyah is to humiliate and punish Infidels to encourage them to accept Islam." The other Infidels (Hindus, Buddhists, atheists, etc.) have no options but to accept Islam or “be killed"

Klagen mot den radikale imamen ble imidlertid avvist med den begrunnelse at han ikke identifiserte noen spesifikke grupper:

“ ...the majority of the references in “Islam or Fundamentalism” are to “infidels”, “miscreants” or “western women”. These are general, broad and diversified categories that do not constitute an “identifiable group” under Section 13 of the Act. As we have also mentioned, the extracts that identify groups on the basis of prohibited grounds of discrimination (homosexuals, lesbians, Christians, Jews) do not seem to promote “hatred” or “contempt” according to the criteria set forth in the Taylor case. Therefore, the document on which the complaint is based does not seem to meet the requirements of Section 13 of the Act for a complaint.”

Klart som blekk!

Se også:

• En underlig lov.
• Vil vi virkelig dit?.

Aktivistisk Nupi?

Med Jan Egeland som direktør ser Nupi mer ut som et institutt for aktivisme enn for forskning

18.01.2009. I år er det 50 år siden Stortinget vedtok å opprette Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Jubileumsåret er innledet med at Nupi-direktør Jan Egeland nesten daglig kommenterer situasjonen i Gaza. Hans medievante omgang med verdensbegivenhetene gir Nupi mye PR, men svekker Nupis tyngde som forskningsinstitutt. Slik innleder Tove Gravdal en kritisk artikkel i Morgenbladet.

Denne artikkelen sparket igang en uformell epost-diskusjon mellom noen av oss, og min bror Jens Tomas (tidligere medredaktør i HT, nå i utlendighet) kom med noen betraktninger som, til tross for å være skrevet i huj og hast, godt kan deles med HT-leserne:

Vel, det er på en måte lett for meg å være enig i denne kritikken, fordi jeg sjelden deler Egelands politiske vurderinger og fordi jeg opplever ham som en ideologisk naivist. Men hvis jeg nå prøver å sette mine personlige antipatier i parantes, så vil jeg skjelne mellom to aspekter av denne kritikken, hvorav jeg tror det ene treffer bedre enn det andre.

At Egeland her få eller ingen akademiske publikasjoner er ikke nødvendigvis noe tungt argument mot å sette ham i sjefsstolen hos NUPI. Hans enorme erfaring fra internasjonal politikk og hans brede internasjonale kontaktnett kan godt tenkes å oppveie dette momentet. (Tenk på Joschka Fischer som fikk en professorstol for politikkvitenskap på Princeton uten annen erfaring enn å ha vært politiker hele livet og å ha vært Tysklands utenriksminster gjennom en del år).

Mer problematisk opplever jeg denne såkalte pantouflage-kulturen; at AP-folk åpenbart tøfler rundt mellom landets mest innflytelsesrike posisjoner, forfremme hverandre til fine stillinger og bedrysser sine meningsfeller med priser, stipendier og humanitære utmerkselser. Denne inavlskulturen i den norske AP-adelen gjør meg fysisk uvel, men verre er at den også er et alvorlig demokratisk problem for landet.

Med hensyn til ideologisk naivitet, ville det forresten trolig bare blitt enda verre med en akademiker til å lede NUPI. Egeland er tross alt bare lyserød og har fortsatt noen få grams bakkekontakt, i motsetning til de fleste akademikere innen sosialvitenskapene som er enda rødere og har ditto mindre bakkekontakt. Kanskje man kan si at Egeland bare er et offer for miljø og omstendigheter -- systemet -- ubevisst infisert av en utbredt sosialvitenskapelig og egentlig marxistisk tankegang som hevder at all verdens ondskap bare er utslag av frustrerte materielle behov eller ambisjoner, gal fordeling av makt og ressurser, og at ondskapen ville fordufte bare disse behovene eller ambisjonene kunne blitt møtt.

Jeg mener, selv om hver eneste araber fra Marokko til Jemen skulle stå på sine tær og hyle og fråde etter jødeblod, så ville både Egeland og hans akademiske premissleverandører trolig begynne å se etter "de bakenforliggende årsakene" til denne voldsomme vrede, og siden det ville være helt utenkelig for dem å simpelthen anta at disse menneskene er onde, dumme, holdt i klørne av en umoralsk ideologi, krigersk religion, forkjærte oppfatninger om ære og hevn, og lignende -- altså at de på en eller annen måte skulle være åndelig/moralsk/intellektuelt forblindet eller villedet -- ville Egeland og hans akademiske premissleverandører per paradigmatisk default måtte plassere de bakenforliggende årsakene i materielle frustrasjoner. Følgelig ville deres idéer om problemløsende tiltak nødvendigvis måtte begrense seg til og munne ut i strategier for å dempe disse frustrasjonene i form av materiell hjelp. Den praktiske maksimen som fødes av denne filosofien er vel mer eller mindre også kvintessensen av den sosialdemokratiske godhetshumanisme, og kan kanskje formuleres omtrent som følger: "Hvis dyret knurrer, gi det mat. Hvis det likevel biter deg i hånden, så har du ikke gitt nok. Gi det enda mer."

Darwin stadig aktuell

Evolusjonær tenkning påvirker samfunnsforskningen stadig mer

17.01.2009 (oppdatert 18.01.2009 kl 1320). Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten kom her forleden med påstander om evolusjonsteoriens manglende relevans for samfunnsvitenskapene som jeg antar må ha fått mang en biolog og evolusjonspsykolog til å sette morgenkaffen i vrangstrupen. En av dem som har reagert sterkt nok til å ta seg bryet med å forfatte et leserinnlegg, er professor i psykologi ved UiO/UiT Joar Vittersø. Jeg siterer første og siste avsnitt fra hans innlegg, som sto på trykk 14.01.2009 (innlegget ser, av en eller annen merkelig grunn, ikke ut til å være tilgjengelig fra aftenposten.no):

Evolusjonsteoriens verdi som samfunnsteori er like liten som dens naturvitenskapelige betydning er stor, hevder redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten. Mon det. Sterke argumenter taler nemlig for at Darwin kan få like stor betydning for samfunnsvitenskapen i vårt århundre som han fikk for biologien i det forrige. Det er evolusjonsteoriens sterke føringer på hvordan vi forstår mennesket som både individ og sammfunnsdeltager som vil påvirke fremtidens samfunnsforskning. [...]

Uten forankring i evolusjonsteorien kan vi ikke utvikle en fruktbar teori om mennesket, og uten en god forståelse av mennesket kan det ikke etableres god samfunnsteori. Betydningen av Darwins utviklingslære som premissleverandør for samfunnsvitenskapelig kunnskap i det 21. århundre vil derfor vanskelig kunne overvurderes.

HonestThinking kommenterer: Vittersøs konklusjon er etter min mening innertier, og den er vel verdt å lese om igjen slik at den sterke påstanden han kommer med, får anledning til å synke skikkelig inn. Kreasjonister og evolusjonister er enige om at de neodarwinistiske prinsippene i hver fall gjør seg gjeldende med full tyngde innfor en art (kreasjonister kaller det mikroevolusjon). Altså kan vi alle sammen være enige om at menneskets natur, på godt og vondt, nødvendigvis vil måtte være formet og dannet, eller i det minste sterkt påvirket, av det seleksjonspresset ulike menneskelige populasjoner har vært utsatt for. Det finnes ingen vei utenom evolusjonær tenkning for å forstå hvorfor vi mennesker er som vi er, og den som har tenkt å bedrive sosialpolitisk ingeniørkunst uten å ta hensyn til dette, vil garantert feile.

PS: Jf min tidligere merknad om Pinker, tabula rasa, SSSM, Dawkins og Nrk.

Rasisme og etnisk diskriminering

Regjeringen forbereder ny handlingsplan

14.01.2009. Regjeringen er i gang med å utarbeide en ny handlingsplan mot rasisme og etnisk diskriminering. Flere organisasjoner og aktører i samfunnsdebatten, inkludert HT, har i den forbindelse kommet med høringsuttalelser. Mitt notat til departementet avsluttes med følgende konklusjoner:

Et gammelt visdomsord sier at det beste kan bli det godes fiende. Essensen i dette ordtaket er vel at dersom man bare er villig til å nøye seg med det aller beste, ja, da vil man frata seg selv muligheten til å oppnå det som er godt og fint og verdifullt (men altså ikke perfekt). Slik er det også i politikken. Norske og europeiske politikere ønsker seg samfunn der rase og etnisitet overhode ikke spiller noen rolle. Det hadde jo vært fint om dette var mulig, men både empiri og teoretisk innsikt tilsier at menneskets natur vil garantere at et slikt samfunn aldri noen sinne vil kunne realiseres.

Jeg er med andre ord bekymret for at våre politikere forfølger utopiske visjoner. Ingen ting ville være bedre enn om jeg skulle ta feil på dette punktet, men Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 etterlater dessverre et inntrykk av at man mener rase og etnisitet ikke behøver å ha betydning i praksis (siden de lettvint og greit blir avfeid som ’sosiale konstruksjoner’). Dersom en slik tenkning legges til grunn for politikken, er man i praksis dømt til å mislykkes; det er grenser for hvor lenge man kan late som om verden er annerledes enn hva den virkelig er, og i hele Vesten er man nå i ferd med å bli innhentet av virkeligheten.

Jeg håper at den nye handlingsplanen ikke vil ha noen målsetting om ”å bli kvitt forestillingen om at mennesker kan deles inn i ulike raser, som ikke bare har ulike fysiske trekk, men også ulike psykologiske og intellektuelle kjennetegn”, av den enkle grunn at slike forestillinger har solid vitenskapelig, grunnlag (de er for lengst dokumenter hinsides enhver rimelig tvil). Og dessuten håper jeg man styrer klar av lettvintheter om ’sosiale konstruksjoner’.

I forlengelsen av dette håper jeg at man vil være ekstra forsiktig med å foreslå bruk av kvotering for å tvinge igjennom en likhet det ikke er grunnlag for. Tanken om at dersom en gruppe er underrepresentert i en eller annen sammenheng, så må det skyldes diskriminering, rasisme eller lignende, bygger jo på en antagelse om at de ulike gruppene i gjennomsnitt har de samme forutsetningene. Som ovenstående litteraturhenvisninger vil kunne bekrefte, er det imidlertid all grunn til å tro at ulike grupper har ulike forutsetninger på en rekke områder. En bok som gir grundig dokumentasjon på hvilket uheldige og tildels dramatiske følger det amerikanske kvoteringsregimet (affirmative action) har fått, er Paved with good intentions av Jared Taylor (jeg er klar over at Taylor er både omstridt og forhatt, men hans nøkterne dokumentasjon av forholdene i USA blir ikke mindre gyldig av den grunn).

Jeg registrerer at visse internasjonale organer presser på for å få Norge og andre land til å ta i bruk kvotering, men en slik politikk kan bare forsvares dersom man velger å se bort fra hva forskningen forteller oss om disse tingene. Jeg vil på det sterkeste advare mot å følge slike råd, og vil i stedet anbefale at norske myndigheter tar initiativ til å få vitenskapelig erkjennelse trukket inn som en del av grunnlaget for utformingen av politiske anbefalinger på dette området fra nevnte internasjonale organer.

I stedet for utopiske målsettinger, håper jeg norske myndigheter vil sette seg realistiske og oppnåelige mål. Disse målene bør være forankret både i etisk tenkning og dessuten i vitenskapelig erkjennelse.

Les høringsuttalelsen fra HT i sin helhet.

Darwin

Høyst aktuell 150 år etter utgivelsen av Origin

13.01.2009. Aftenpostens kommentator Per Anders Madsen hilste her forleden Darwin-året 2009 velkommen med artikkelen Jubileum for vår tid. Han avslutter sin artikkel med noen betraktninger som bærer mer preg av ønsketekning enn av realisme:

Evolusjonsteorien har tidvis også møtt motstand blant krefter som ikke har skilt tydelig nok mellom Darwin på den ene siden og teorier som vil rettferdiggjøre både klasseskiller og kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av forestillinger om den sterkestes rett på den andre. Men denne såkalte sosialdarwinismen har svært lite med Darwin å gjøre.

Evolusjon er ingen forutbestemt form for fremskritt. Evolusjonsteorien har ingen normativ kraft, og den er ingen moralsk veiviser. Den løser ikke alle erkjennelsesteoretiske utfordringer. Dens verdi som samfunnsteori er like liten som dens naturvitenskapelige betydning er stor. Også dette skillet vil det forestående Darwin-jubileet forhåpentlig bidra til å minne om.

Dette har fått Øivind Østberg til å skrive et innlegg til Aftenposten der han blant annet påpeker:

Det er greit nok å slå fast at evolusjonslæren ikke er normativ og ikke kan rettferdiggjøre kjønnsdiskriminering og rasisme. Et slikt utsagn fremstår i dag som gammelmodig og banalt. De av Aftenpostens lesere som er interessert i mer enn å spille om igjen plater fra 1970-tallet, anbefales å lese The Economists julenummer, som har hovedtema om Darwin. Jeg siterer: ”Ingen antyder at darwinismen har alle svar på samfunnsspørsmål … Det som er imidlertid er oppsiktsvekkende, er hvor sjelden en evolusjonær analyse inngår i politikkutforming ... Kanskje er det, etter halvannet århundre, på tide ikke bare å anerkjenne, men også å forstå, at mennesker er skapninger som er blitt til gjennom evolusjon. Å kjenne seg selv er, når alt kommer til alt, grunnlaget for visdom.” Tenk om Aftenposten i det kommende år kunne bidra til det!

Les Østbergs innlegg i sin helhet.

Høyreekstsreme i Oslo?

Nei, mest sannsynlig såkalte casuals

13.01.2009. Olav Torheim har sendt HT et innlegg der han tar for seg de siste dagenes spekulasjon om at det kanskje kan være høyreekstreme nordmenn som har gått inn for å oppildne innvandrerungdommene til hærverk, vold og opptøyer. Hans konklusjon er at fakta tyder på noe annet.

Gøy med litt opprør

Angrer ikke på hærverk og opptøyer i Oslo. Foto: Nrk.

13.01.2009 (oppdatert kl 1025). Nrk sendte i går kveld et sjokkintervju med en av ungdommene som har deltatt i opptøyene i Oslo (overskrifter i original, øvrige uthevelser tilføyd av HT):

- Jeg gjorde ikke så mye, rev ned noen søppelkasser og sånn. Jeg var med for å skape kaos egentlig, sier Tony Andrè Thorstensen. - Fordi vi plutselig fikk mulighet til å gjøre det vi ville, selvølgelig møter jeg opp da. Og litt for å støtte Palestina.

Angrer ikke
Femtenåringen var med på Gaza-demonstrasjonen på lørdag og deltok i kaoset og opptøyene som oppstod i etterkant av aksjonen. Politiet pågrep ikke Thorstensen som sier at han underveis ikke tenkte at det han gjorde var galt. Han sier han ikke angrer på sine handlinger og at han gjerne kunne gjort det samme en gang til. - Jeg bryr meg ikke egentlig. Det er jo ikke mine butikker som blir ødelagt. Folk velger selv hva de gjør. Han var heller ikke bekymret for at folk kunne komme til skade. - Folk må passe på seg selv, sier han.

Løp fra politiet
- Jeg var ikke redd mens det stod på, for vi var så mange som holdt på. Og vi klarte å løpe fra politiet. Thorstensen sier han tror det vil komme mer uro fra gjengen som drev på. - I alle fall dersom krigen på Gaza fortsetter. Og nå vet folk at det er mulig å gjøre dette uten å bli tatt. Politiet gjorde en bra jobb, men de klarte ikke å stanse dette. Stemningen underveis ble aggressiv, og da politiet kastet tåregass ble kaoset større.

-Det er nok ikke bare krigen i Palestina som er grunnen til at jeg ble med. Vi ble inspirert av bråket på torsdag, og dro derfor ned til byen på lørdag. Thorstensen sier han håper det blir flere demonstrasjoner fordi det var gøy å være med på.

Vil komme med tiltak
Barneministeren sier at de i løpet av kort tid vil finne ut hvem ungdommene som var med på urolighetene er, for å komme med tiltak som kan hjelpe ungdommene.- Noen er politiske ekstremister, noen kriminelle som har hengt seg på en politisk bølge, og andre igjen ungdom som trenger tiltak fra barnevernet.

Det er viktig å handle raskt, sier Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, Ap. Bekymringssamtaler for de under atten år er et av tiltakene. Flere konkrete tiltak vil komme etter at politikerne har mottatt rapport fra politiet.

HonestThinking kommenterer: Samme dag som Nrk sendte dette intervjuet, hadde en av Antirasistisk Senters avdelingsledere, ungdomsarbeideren Tor Bach, et innlegg i Aftenposten om De som faller utenfor. Han understreker at de siste dagers opptøyer er fullstendig uakseptable, og avslutter sitt innlegg slik (min uthevelse):

Disse ungdommene må stanses før de melder seg ut av samfunnet, og de må lære å kanalisere sitt berettigede raseri inn i demokratiske former.Dette er et viktig arbeid og vi er mange som har en oppgave her. Vi på Antirasistisk Senter har kanaler inn i mange av disse ungdomsmiljøene og bidrar gjerne i den nødvendige dugnaden som skal til for å omskape destruktivitet og utenforskap til kreativitet og deltagelse.

Bach benytter altså anledningen til å slå et slag for ARS sitt ungdomsarbeid (Agenda X), som han mener kan være med å spille en rolle når det gjelder å forebygge denne typen problemer. Jeg oppfordrer mine lesere til å se nøye på bildet av Nrks utvalgte ungdomsopprører ovenfor. Legg merke til at plakaten som henger på veggen bak ham, har påskriften "Agenda X". Intervjuet skulle vel ikke være gjort i ARS sine lokaler? Det er i alle fall ikke innlysende at en dugnad fra ARS-folk og likesinnede er det som skal til for å redde landet fra anarki og vold.

Ellers er barneministerens diagnose interessant. Hun mener å kunne identifisere følgende kategorier av bakenforliggende årsaker:

• Noen er politiske ekstremister,
• noen er kriminelle som har hengt seg på en politisk bølge,
• og andre igjen er ungdom som trenger tiltak fra barnevernet.

Alle disse momentene er utvilsomt relevante. Men Huitfeldt unnlater behendig å komme med den ene store forklaringsfaktoren som overskygger alle de andre, nemlig at vi har tatt imot innvandrere raskere enn vi har klart å integrere dem. Økte bevilgninger til ulike gode formål vil ikke gjøre stort annet enn å dempe symptomene på en feilslått politikk. Det kan kanskje gi midlertidig lindring, men det vi har sett nå, er bare begynnelsen på problemene. Huitfeldt ønsker å føre en politikk som bygger på fornektelse av sentrale sider ved menneskets natur (ja, hun er muligens blant dem som benekter at begrepet i det hele tatt er meningsfullt). Så lenge politikerne skal styre etter utopier og virkelighetsfornektelse, vil utviklingen fortsette å gå i feil retning.

Det kommer mer problemer og opptøyer fremover, og før eller siden vil det bli verre enn det vi har sett i denne omgang. Garantert.

PS 1: På nyhetene i går kveld ble det spekulert i om høyreekstreme krefter kan ha benyttet anledningen til å hause opp stemningen og på den måten sette innvandrerungdom i et dårlig lys. Det er bare å lese ovensåtende intervju, så skjønner man at dette i så fall er en helt marginal forklaringsfaktor. Denne typen ungdom klarer fint å stelle i stand bråk uten hjelp fra høyreekstreme.

PS 2: Jeg minner om Steven Pinkers bok The blank slate, som tar et knusende oppgjør med mytene om at mennesket ikke har en medfødt natur (jf uttrykkene tabula rasa og SSSM). Pinker deltok faktisk i Nrk2 sitt program om darwinisme i går kveld, der han ble intervjuet av Richard Dawkins. Dawkins har gjennom hele sin karriere kjempet med spørsmål om hva det i praksis innebærer at mennesket har utviklet seg (at vi er "evolved", som ha sa med ettertrykk). Den godeste Dawkins går jo litt rundt grøten i akkurat det spørsmålet, og understreket i gårsdagens Nrk2-program hvor vanskelig han synes dette er. Men dersom litt flere politikere hadde skaffe seg en litt dypere forståelse av de problemstillingene Pinker og Dawkins er opptatt av, så kunne vi kanskje få litt mindre utopisk og livsfjern politikk fremover.

PPS: Referanser tilføyd etter at HT-kommentaren var ferdig skrevet (listen er endret siste gang 16.01.2009):

• Antirasistisk innsamlingsaksjon?. Heller ikke Nina Hjerpset-Østlie mener det er innlysende at ARS og AgendaX er de rette til å løse problemene.
• Det finnes ingen unnskyldninger! (drøfter kommentarartikkel i Aftenposten av Knut Olav Åmås).
• Siv Jensen så rett.
• NRK`s marginaliserte ungdom.
• Noe fremmed.
• Dette er ungdom som er godt integrerte.
• Erling Lae er redd.

Lavt under taket i Sverige

Lennart Eriksson, bloggare och tills idag enhetschef på Migrationsverket: Jag är moderat Israelvän och fick därför sparken som statlig enhetschef.

12.01.2009. Jag anser att Israel har rätt att existera, jag är medlem i moderaterna och tycker att general Patton var en framgångsrik ledare. Därför fick jag sparken som enhetschef vid Migrationsverket, Det skriver Lennart Eriksson, Sveriges första bloggdissident, som idag tvingades lämna sitt arbete efter 20 års statlig tjänst. Slik lyder ingressen på en artikkel hos newsmill.se, som fortsetter som følger:

Det är en ganska allmänt accepterad uppfattning att Israel har rätt att existera. Det är också en ganska allmänt accepterad uppfattning att organisationen Hamas, som styr i Gaza, är en terrororganisation. Sveriges regering delar dessa båda uppfattningar. Jag gör det också.

Jag anser dessutom, i likhet med Sveriges regering, att de palestinska araberna har rätten till en egen stat.

Men jag anser inte att terrororganisationen Hamas har rätt att med våld utplåna Israel. Om man läser deras stadga och hör vad de säger, kan man inte tvivla på att det är det som de vill och hela tiden verkar för. Det är därför de finns till. De vill genom angreppskrig utplåna den demokratiska staten Israel, den enda stat i världen som står inför hotet om utplåning. Detta är orätt, och man bör motsätta sig Hamas strävan. För varför skulle bara de palestinska araberna i området ha rätten till en stat men inte judarna? Det är inte palestiniernas rätt till en egen stat som ifrågasätts; det är Israels rätt att existera.

Därför måste man ställa sig på Israels sida i kampen för landets själva existens, och ta ställning mot dem som vill utplåna landet. Om staten Palestina hade existerat och stått inför hotet att utplånas genom angreppskrig, hade mitt ställningstagande lika självklart blivit att försvara landets rätt att existera.

Ingen har någonsin haft något att invända mot att de palestinska araberna skulle få en egen stat. Däremot har många arabstater och organisationer genom angreppsvåld sökt förhindra att judarna skulle få och behålla sin stat. I flera angreppskrig, år 1948, 1967 och 1973, har arabstaterna attackerat Israel för att utplåna landet. Israel har för sin del aldrig haft avsikten att utplåna något land.

Jag har i min blogg Sapere Aude vågat hävda och framföra dessa egentligen inte alls särskilt kontroversiella uppfattningar och synpunkter.

Jag har samtidigt varit enhetschef vid en asylprövningsenhet vid Migrationsverket.

Denna myndighet har som en av sina huvuduppgifter att erbjuda och lämna den svenska statens skydd åt personer som, bland annat på grund av politisk uppfattning, riskerar förföljelse i sina hemländer. Den som riskerar sådan förföljelse, har rätt till asyl i Sverige.

Jag har beviljat uppehållstillstånd i Sverige åt många palestinier, såväl före det att jag blev enhetschef, men även efter. Men jag tror inte att jag någonsin beviljat uppehållstillstånd åt någon israelisk medborgare. Det finns asylsökande israeler också, nämligen.

Så fick jag ett friår. Under detta friår hade någon den - har det visat sig - dåliga smaken att anställa en viss Eugène Palmér som min närmaste chef. En vecka(!) efter det att Palmér tillträtt fick jag ett SMS där två av hans handgångna män (varav en kvinna) uttryckte en önskan att träffa mig för att "diskutera min framtid".

Efter en del omgångar visade det sig, att Palmér vägrade att efter friåret låta mig återgå till min befattning som enhetschef och i stället beslutade att låta min friårsvikarie fortsätta som enhetschef för min enhet. (Denna vikarie har f. ö. just slutat som chef.) I detta sammanhang nämnde han, att mina sympatier för Israels rätt att existera, samt även den omständigheten att jag var medlem i Moderata Samlingspartiet var "apart". Han har inte senare vågat stå för att han sade så.

Däremot har han vågat stå för att de bärande skälen till att jag skulle sägas upp som enhetschef var följande, som jag citerar ordagrant ur ett dokument upprättat av Palmér:

"1. Lennart Eriksson har en hemsida på vilken han ger den Israeliska sidan i Palestinakonflikten sitt oreserverade stöd. Med tanke på att konflikten generar asylsökande från den palestinska sidan är det offentliggjorda stödet för den Israeliska sidan inte möjligt att förena med befattningen som chef för en asylprövningsenhet vid Migrationsverket. Lennart Eriksson har trots påpekande från min sida inte tagit bort eller modifierat innehållet på hemsidan.

2. På samma hemsida ger Lennart Eriksson uttryck för sin beundran av general Patton; i dag mest känd för sitt agerande i Italien under andra världskrigets slutskede, då general Patton i strid med givna order fortsatte sin framryckning norrut. Lennart Erikssons beundran av en person känd för sin bristande lojalitet med sina överordnade påverkar mitt förtroende för Lennart Eriksson i negativ riktning."

Les Erikssons svar på disse anklagene hos newsmill.se.

Göran Lysén om Israel

Gaza och rättsläget – ett traditionellt folkrättsligt perspektiv

12.01.2009. Efter andra världskrigets slut ändrades gränser i Europa och stora omflyttningar av människor ägde rum - huvudsakligen från öst till väst. Samtidigt inleddes dekoloniseringsperioden under vilken många kolonier blev självständiga stater. Denna process omfattade även Mellanöstern, inklusive staten Israels bildande. Även här skedde en omflyttning av människor, araber flydde Israel och judar flydde arabstaterna. Någon automatisk "återflyttningsrätt" för dem som så att säga flydde både i Europa och i Mellanöstern finns inte. Staten Israels bildande medförde inte bara nya faktiska och politiska omständigheter utan ändrade även rättsläget radikalt. Les Göran Lysén (professor i folkerett) sin analyse av situasjonen.

Mene, mene, tekel ufarsin

Skriften på veggen

12.01.2009. Det var nok for optimistisk å tro at alle politikere og kommentatorer ville ta opptøyene og volden i Oslo på alvor. Noen er for lengst i gang med å snakke om de stakkars innvandrerungdommene som føler at de blir holdt på utsiden av samfunnet, alternativt påstås det at dette kun var spontane og uorganiserte utslag av oppgitthet over situasjonen i Gaza. Andre gjør sitt beste for å bagatellisere, og hevder at det som skjedde bare er litt uskyldig bråk av det slaget vi gjerne får ifm julebord og lignende. Mye tyder imidlertid på at dette er enda verre enn hva som kom frem på nyhetssendingene de to aktuelle voldskveldene:

• SMS-aksjon mot McDonalds.
• Guttunger jakter på jøder.
• Voldsbruk mot folk som forsøkte å avverge hærverk.
• Mistenker sabotasje på sambandet.
• Politiets radiosamband kan ha blitt sabotert.
• Farukh (23) ble kastet stein på da han prøvde å ta pøblenes fyrverkeri.

Det som har skjedd er uhyre alvorlig, og et klart varsel om den multikultikatastrofen Norge og resten av Europa er på vei mot. Det er ikke annet å forvente enn at folk i ulike partier har ulike syn på hva som er de bakeforliggende årsakene til problemene; visse typer ideologiske briller hindrer klarsyn mer enn andre. Akkurat det får vi vel bare leve med. Det som er utålelig, er vi får skriften på veggen i form av et av etterkrigstidens mest alvorlige angrep på demokrati og ytringsfrihet, men at det hele blir bagatellisert og trivialisert.

Tilføyelse samme kveld: Stoltenberg sier opptøyene er uakseptable.

Ytringsfrihet

På tide med selvransakelse

11.01.2009. Som påpekt av andre allerede, er den siste tids begivenheter i Oslo historiske. Når norske venstreekstreme sammen med 'frustrerte' innvandrerungdommer demonstrerer med hærverk og vold at de ikke har respekt for ytringsfriheten, bør alle alarmklokker kime. For det første hadde det vært hyggelig med litt mer selverkjennelse og vilje til botferdighet fra de politikerne som har lagt grunnlaget for at Oslos gater på denne måten overtas av pøbel. For det andre bør det som har skjedd de siste dagene, få regjeringen til å tenke seg om en gang til før den ytterligere innskrenker ytringsfriheten gjennom sine planlagte lovendringer.

HT har hele tiden konsekvent stått for det standpunktet at all kritikk mot islam skal være respektfull, og jeg mener for eksempel at Muhammedkarikaturene var en uheldig form for kritikk. Samtidig er Wiener Akademikerbunds 17 krav til muslimer et eksempel på konstruktiv kritikk, slik jeg ser det. Nedenstående artikler om henholdsvis Mumbai-terroren, krigen mot jødene og islamistisk nytale bør også være godt innenfor grensen av hva som inngår som en naturlig del av det offentlige ordskiftet. Den 07.08.2008 skrev Mohammad Usman Rana i Aftenposten:

Ytringsfriheten må vernes om, men den må defineres slik at den ikke utvannes. Saumfarende og direkte islamkritikk må fortsatt hilses velkommen som en elementær del av den norske ytringsfriheten, og det norske samfunnet har til og med avlet frem dyktige og velresonnerende kritikere av islam som Lars Gule og Kari Vogt.

Hans Rustad skriver at Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten, mens den danske kommentator Morten Uhrskov Jensen sier om det foreliggende lovforslaget at Den norske regjeringen har forlatt den vestlige tanke. I en situasjon der vi har fått demonstrert at det finnes sterke krefter innen de muslimske (ungdoms)miljøene som fullstendig mangler respekt for ytringsfrihet, virker det uklokt å kjøre videre med regjeringens forslag til lovendring, og på den måten gi disse kreftene enda ett våpen i deres kamp mot ytringer de ikke tåler.

Kan vi føle oss trygge på at regjeringen tar folks stigende uro over utviklingen på alvor, eller skal vi oppleve at nok et lovforslag trumfes igjennom til tross for velbegrunnede motforestillinger?

Krigen mot jødene

Målet er utryddelse av jødene og ødeleggelse av Vesten

11.01.2009. HT gjengir her en artikkel av David Horowitz fra FrontPageMagazine (til norsk ved Per Antonsen, Samizdat; hyperlenke tilføyd av HT):

Den sannheten ingen snakker om når det gjelder kampene i Gaza som begynte 19. desember 2008, da Hamas-rakettene brøt en frivillig våpenhvile, er at dette er frontlinjen i en mye større krig. Denne krigen begynte for 30 år siden med den islamske revolusjonen i Iran, og er nå blitt verdensomspennende i omfang. Målet er utryddelse av jødene og ødeleggelse av Vesten.

Den islamske terroristorganisasjonen Hamas legger ikke skjul på dette formålet. Deres egyptiske grunnleggere og palestinske inspiratorer var aktive medløpere til Adolf Hitler og entusiaster fra det nazistiske Holocaust. Vedtektene til Hamas, som lover at ”islam vil tilintetgjøre Israel,” feirer minnet om den egyptiske Hitler-beundrer Hassan al-Banna som ”martyr … velsignet være hans minne.” Det samme dokumentet inneholder profeten Muhammeds oppvigleri til folkemord om å ”drepe jødene,” å jage dem ”til de gjemmer seg bak steiner og trær, og steinene og trærne roper ut: ”O muslim, det er en jøde som gjemmer seg bak meg, kom og drep ham.””

I 2006 tok disse islamske nazistene herredømmet over Gaza-stripen, som ikke er okkupert av andre enn Hamas, og som er judenrein (fordi palestinerne ville drepe enhver jøde som befinner seg i deres stat). Hamas har omgjort Gaza til en terroristfestning, hvor de skyter raketter inn i israelske skolegårder, sykehus og landsbyer, og de skyter dem fra palestinske skolegårder, sykehus og landsbyer for å sikre at et maksimalt antall sivile – både jøder og muslimer – vil dø for deres sak. De skryter av at de vil vinne det Harmageddon de planlegger fordi ”jødene elsker livet, og vi elsker døden.”

Og rundt om i hele verden, tvers over Europa og gjennom hele USA, slutter muslimer og sekulære radikalere opp om denne nazi-saken, støtter Hamas og angriper Israel og jødene. Den uhellige alliansen av muslimske fanatikere og sosialistiske radikalere utgjør den vestlige terrorismens fremtidige ansikt. Det er en koalisjon for hvem ingen er så onde at de ikke fortjener deres hjelp og støtte, dersom bare deres fiender er Israel og USA, og om de er villige til å angripe dem.

Krigene i Midtøsten er frontlinjen til den islamske nazi-offensiven – en 60 år gammel aggresjon av muslimske arabere mot jødene, rasjonalisert ved enhver anledning av episke løgner som skaper gjenklang hos radikalere i Vesten: At de arabiske aggressorene er ofre; at jødene stjal arabisk land (Israel ble faktisk skapt av ruinene av det tyrkiske imperiet); at der finnes en palestinsk enhet som ønsker fred med staten Israel (der finnes ingen – der er ikke en eneste palestinsk leder – som støtter forekomsten av en jødisk stat).

Palestinerne er det eneste folk i historien hvor et flertall støtter en nasjonal dødskult, som tilber barnemordere (inkludert mord på deres egne barn), og som opphøyer morderne til helgener og ”martyrer.” Den palestinske nasjonalismens far, Haj Amin al-Husseini, var en tjener for og en alliert av Hitler. Han preket utslettelse av jødene og planla å bygge sine egne dødsleirer for jøder i Midtøsten. De lidelsene palestinerne har gjennomgått er selvpåførte – en uunngåelig følge av å satse sine nasjonale ambisjoner på utryddelse av et annet folk, mens de for seg selv omfavner en dødskult.

Deres allierte i Vesten er enten kolossalt uvitende eller moralsk blinde. Her er den selvavslørende erklæringen til visedirektøren for Midtøsten-studier ved universitetet i Wisconsin (som både er en ignoramus og moralsk funksjonshemmet):

”Statsterroren som er sluppet løs fra luften og på bakken mot Gaza-stripen i dette øyeblikk, har ingenting med Hamas å gjøre. Det har ingenting med ”terror” å gjøre. Det har ingenting med den langsiktige ”sikkerheten” til den jødiske staten å gjøre … Hva det har med å gjøre, er de onde jødene og deres onde amerikanske støttespillere: Skrell vekk klisjeene og den tomme retorikken som hamres løs gjennom de servile mediene, og deres patetiske korps av frivillige statstjenere i den vestlige verden, og det du vil finne er et nakent ønske om hegemoni, om makt over de svake og kontroll over verdens rikdom. Verre enda er at du vil finne at den selviskheten, hatet, likegyldigheten, rasismen og trangsynet, egoismen og nytelseslysten … med den kynismen vi hengir oss til alt dette med, er alt sammen særegent for vår kultur; det trives her som fluer på et lik.”

Forfatteren av dette frastøtende, forræderiske utsagnet, professor Jennifer Lowenstein, er selv jøde, men åpenbart et selvhatende medlem av stammen, som dem som har en simpel stamtavle tilbake til ”kapoene” som skyflet deres kamerater inn i ovnene og samarbeidet med deres mordere. Som så mange av hennes politiske kompiser på den sekulære og religiøse venstresiden, har hun sluttet seg til de islamske barbariske kreftene som står oppstilt mot de siviliserte folkene i Amerika og Israel.

Og hun er bare en av mange. Midt i den globale krigen som det radikale islam har erklært mot Vesten, har konflikten i Gaza avslørt tilstedeværelsen av en femtekolonne i Vesten, som er så frakoplet sine egne samfunn og siviliserte verdier, at de nå utgjør en klar og nærværende fare for vår overlevelse.

Islamistisk nytale

Ikke alle muslimer kaller en spade for en spade

11.01.2009. HT gjengir her en artikkel av Henry Kadoch fra FrontPageMagazine (til norsk ved Per Antonsen, Samizdat):

Det har blitt svært tydelig at vi her i Vesten begår en fundamental misforståelse av islam, dens historie, dens ledende prinsipper, og aller viktigst: Hva det innebærer for en muslim når han bruker visse begreper.

For å forstå hva muslimer mener når de bruker visse ord, må vi huske at i deres begrepsverden og kultur betyr enkelte ord noe helt annet enn den aksepterte betydningen de har i Vesten. For muslimer er betydningen av ethvert ord nært knyttet til den tradisjonelle betydningen det ordet har i koranen og i deres andre hellige tekster. Til forskjell fra oss som har Bibelen, så er koranen for en muslim ikke bare en bønnebok. Den er en fullstendig rettledning for livet hans, og det absolutte ledende prinsipp, religiøst og politisk, for hele verden og alle som bor i den.

Av den grunn blir vi i Vesten ofte himmelfalne over forholdet mellom deres ord og handling, fordi for oss betyr ordene en ting, og for dem betyr de noe helt annet. De er derfor i stand til å manipulere den uerfarne lytteren til å tro at de er enige, mens de faktisk stort sett ikke er det.

Her er derfor en kort veileder til den virkelige meningen av visse ord, slik de brukes av en muslim: En glosebok for islam-preik:

Fred – Opphør av all motstand mot islam. Fred eksisterer bare nå islam hersker politisk og religiøst, og alle islamske prinsipper er etablert som landets lov.

Frihet – Frihet har vi når islam og dens prinsipper oppnår fullstendig dominans, og utgjør alt som er av religiøs tro og politisk styre.

Rettferdighet – Tilstanden hvor sharia-lov er landets lov, og alle rettsavgjørelser bygger på den, og bare på den. Rettferdighet har vi når ikke-muslimer ikke har noen status i rettssystemet, og når vitneprovet til to muslimske kvinner har samme vekt som én manns.

Likhet – Man oppnår likhet når muslimer er landets eneste ledere, og har fått sin rettmessige plass som de beste blant menn, og leder alle institusjoner, politiske og religiøse. Dette kan ikke overlates til ikke-muslimer og frafalne.

Toleranse – Den tilstand hvor ikke-muslimer er grundig beseiret og underkastet muslimsk styre, sier seg enige i sin annenklasses dhimmi-status, og pliktskyldigst betaler jizya-skatt til sine muslimske herrer.

Sannhet – Sannhet er den godtatte islamske versjonen av hendelser, slik den er utlagt i koranen og sunna. Alt annet er bare rykter, og i mange tilfelle blasfemi. (se: Løgner)

Demokrati – Den tilstand hvor islam er absolutt lov og religion, og alle mennesker innordner seg under islamsk lov og sedvaner. (se Frihet)

Ytringsfrihet – Ytringsfrihet oppnås når muslimer, og bare muslimer, er fri til å forsvare sin tro, og ikke-muslimer har forbud mot å kommentere eller kritisere noe som er islamsk.

Rettssamfunn – Et samfunn styrt av muslimer under islamsk lov.

Koranen – Allahs endelige ord, perfekt og uforandret, som overgår alle andre og er den sanne og eneste ledelse for menneskeheten i religion, jus og politikk.

Undertrykkelse – Styring av en stat gjennom ikke-islamsk lov, og motstand mot gjennomføring av islamsk lov og muslimsk styre.

Rasisme – Kritikk eller avvisning av enhver muslim eller av hva som helst som er islamsk.

Vantro – Enhver ikke-muslim. De kan bare omvendes, underkastes eller lide døden under islamsk lov.

Slaveri – Den rettmessige og lovbestemte status til enhver vantro fanget i kamp mot islam.

Traktat – En ikke-bindende midlertidig avtale mellom muslimer og ikke-muslimer, gyldig bare til den tid da muslimene får evne til å oppnå med makt det de for tiden ikke oppnådde.

Løgner – Det å skjule sannheten, som er tillatt for en muslim når han frykter for sin sikkerhet eller når det fremmer islams sak.

 

Med disse definisjonene i tankene, vil vi være bedre forberedt til å besvare eller å debattere et muslimsk utsagn.

HonestThinking kommenterer: Mange muslimer vil utvilsomt sukke oppgitt over en slik artikkel som dette, og jeg inviterer herved til debatt om saken. HT ønsker spesielt å publisere innlegg fra muslimer som føler behov for å nyansere påstandene fra Kadoch. Hvilke muslimske miljøer akspeterer denne typen nytale, hvilke gjør det ikke?

Fremdeles i søvn etter Mumbai

Islamistisk terror må tas på alvor

11.01.2009. Det er vanlig at ofre for terroristangrep utført for islam, opplever frykt, tortur, grusomhet og mord, mens sirenene uler, skarpskyttere løper i stilling, og blodbadet skjer i gatene. Slik var det nylig i Bombay (som nå heter Mumbai), hvor vel 170 mennesker ble myrdet og 300 såret. Men for det virkelige målet for islamistisk terror, som er verden i sin alminnelighet, har erfaringen blitt følelsesløs, med apologeter og rettferdiggjørelse som demper avskyen og sjokket. Les Daniel Pipes' artikkel Fremdeles i søvn etter Mumbai.

Ofrer egne i Gaza?

Lars Mjøen i Aftenposten

10.01.2009. Som et apropos til nedenstående HT-oppslag om proporsjonalitet, samt min hypotese om at Hamas bevisst går inn for å ofre egne barn og sivile, anbefaler jeg Lars Mjøens innlegg i Aftenopsten, der han blant annet skriver:

Alternativt kan man være enig med alle dem som synes at «krig er fælt» sånn generelt, og at det hadde vært mye hyggeligere om den hadde vært mindre voldsom med færre ofre.

F.eks. ved at Israel bare svarte med en rakett tilbake når de mottok en fra Hamas, og viste sportsånd ved ikke å benytte andre våpentyper enn Hamas har hatt mulighet til å transportere gjennom sine 200 trange tunneler, som f.eks. tanks, kanoner og helikoptre.

Alternativt kunne Israel vise litt «fair play» ved å åpne grensen en gang iblant for å gi Hamas anledning til å få inn litt av dette materiellet og på slik måte bli en mer jevnbyrdig motstander.

Da er det kanskje viktigere å spørre seg hva som er Hamas’ langsiktige strategiske målsetning med en tilsynelatende «selvmordsaksjon» som å oppheve våpenhvilen med sin militært sett totalt overlegne motpart og ta opp igjen de irriterende «knappenålsstikkene» som kassamrakettene forårsaker i Israel, og som de selvsagt helt sikkert visste ville resultere i et kraftig motangrep på et eller annet gitt tidspunkt, og helst før Obama blir president?

Håp om raseri?
Kan det rett og slett være å ofre deler av sin egen befolkning i et lønnlig håp om å skape så mye raseri i den arabiske verden at den til slutt forener seg i et felles storstilt angrep på Israel og en gang for alle endelig utsletter erkefienden?

Forsvar for vold og hærverk

Flere støtteorganisasjoner for palestinerne vil ikke ta avstand fra bråket og gatekampene i Oslo sentrum torsdag kveld. Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene på Siv Jensen.

10.01.2009. Når Siv Jensen gir uttrykk for synspunkter som deles av store deler av det norske folk, samt av en rekke internasjonalt kjente politikere, analytikere og intellektuelle, da blir hun for det første stemplet som "ekstrem" (f.eks. av Kristin Halvorsen i en TV-debatt senere samme kveld). For det andre ser vi altså at Olaf Svorstøl i Fellesutvalget for Palestina mener Jensens meningsytringer er av en slik karakter at det legitimerer volden og hærverket som forvandlet Oslo til en krigssone her om dagen. So much for freedom of expression!

Det er på tide at folk våkner og skjønner hva slags antidemokratiske, destruktive og anarkistiske krefter som er i sving.

Proporsjonalitet

Det pinlige prinsippet

10.01.2009 (oppdatert kl 1145). Det er interessant å høre norske rikssynsere som på ramme alvor, i belærende og bedrevitende vendinger, hevder at dersom Israel føler at de ikke lenger kan sitte stille og se på at Hamas stadig sender raketter i hodet på sivilbefolkningen, og at de derfor muligens ser seg nødt til å gå til motangrep på Hamas, da bør dette angrepet skje med større hensyntagen til prinsippet om proporsjonalitet. Det de aktuelle rikssynserne hevder, er altså at på en eller annen måte burde Israel frivillig avstå fra å bruke de midlene de har til rådighet når de nå føler seg tvunget til å møte fienden på slagmarken; på den måten kunne man ha sørget for at tapene ble større på israelsk side, samtidig som de ble lavere på palestinsk side, noe som ville ha vært mer rettferdig.

Som jeg har sagt mange ganger før, har jeg full respekt for at det er ulike syn på Midtøsten-konflikten som sådann. Jeg har ingen problemer med å se at palestinernes situasjon er mildt sagt vanskelig, eller at jødene ikke alltid opptrer like klokt og/eller på en måte som er egnet til å skape sympati og velvilje. Greit. Men med mindre man er enig med Hamas i at det var fullstendig galt av verdenssamfunnet å legge til rette for opprettelsen av en jødisk stat i 1948, og at dette var et såpass alvorlig feilgrep at man nå bør gjøre om på det hele (nemlig ved å fjerne Israel), da må man snart slutte med dette sludderet om proporsjonalitet.

Det vil si, jeg er selvsagt enig i at det ville ha vært uakseptabelt dersom jødene ganske enkelt drepte alle som i dag bor i Gaza. Da kunne man med rette ha anklaget Israel for å bryte prinsippet om proporsjonalitet. Også langt mindre drastiske tiltak enn folkemord mot palestinerne ville kunne være i strid med dette prinsippet. Men å påstå at den pågående krigen i Gaza er et soleklart eksempel på et brudd på dette prinsippet, virker lite gjennomtenkt. Spørsmålet er ikke om antall drepte palestinere står i rimelig forhold til antall drepte jøder. Spørsmålet er hvordan en militær operasjon som dette kan og bør gjennomføres dersom man først tar beslutningen om å gå til krig. Israel kriger ikke for å få hevn eller sørge for å drepe minst like mange palestinere som det antallet de selv har mistet. Israel kriger for å oppnå visse taktiske og strategiske mål, hvilket ikke lar seg gjennomføre uten et visst tap også av sivile liv. Dette er krigens realitet, og kommentatorer som ønsker å bli tatt alvorlig, må vise at de skjønner dette. Israel kunne ha drept tusenvis av palestinere i løpet av få dager om de virkelig hadde gått inn for det. I stedet fører de en krig der de forsøker å minimalisere sivile tap. Per i går kveld var dødstallene fremdeles under tusen, og langt under halvparten av de drepte er sivile, etter hva jeg forstår.

Tallene er tragiske, og det er ingen grunn til å bagatellisere lidelsene på palestinsk side. Men å påstå at dette er en ikke-proporsjonal form for krigføring fra et land som har tillatt tusenvis av raketter å regne over egen sivilbefolkning før de nå endelig går til motangrep, er ... - ja, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si; ord blir fattige i sådann en stund. Det hele virker bare som et ekko av dette komplett idiotiske prinsippet om alltid å ta parti for den svake part, om alltid å ta den undertryktes perspektiv. At dette marxistiske prinsippet virkelig er idiotisk, kan man blant annet overbevise seg om ved å tenke igjennom hva som skjer i en eller annen konflikt der A lenge har vært sterkere enn B, og alle derfor er enige om at man må holde med B; men ettersom årene går blir dette snudd på hodet, og B får overtaket på A; da må alle poliltisk korrekte mennesker skyndte seg å holde med A. På den måten kan man sørge for at det bølger frem og tilbake i lang tid. Man må være ganske så solid hjernevasket for å gi sin tilslutning til slikt sludder. (For ordens skyld: Det er ikke alltid dumt å anlegge den undertryktes perspektiv, men det er dumt alltid å anlegge den undertryktes perspektiv.)

Heldigvis er det nå flere stemmer som påpeker det uholdbare i å ta stilling til Gaza-krigen på grunnlag av hvem som er den svake part, og/eller ved å påstå at Israels krigføring ikke respekterer prinsippet om proporsjonalitet. En av dem er journalisten Peter Beck, som er blitt intervjuet av Dag og Tid, og jeg gjengir de siste avsnittene (mine uthevelser):

– Rakettane mot Israel har sjølvsagt vore utolelege, men dei tok få liv. No drep Israel hundrevis og skader tusenvis.
– Ja, det er tragisk, men det var umogeleg å unngå. Sjå på Sderot. På kvar einaste busshaldeplass og alle opne plassar i byen har israelarane plassert bombesikre leskur. Byen ser ut som om han er klar for verdskrig.

– Så får Israel kritikk for at åtaket ikkje er proporsjonalt. Kva skulle vi gjera? Skulle vi skyta tilbake med same type Quassam-rakettar? Eller avfolka heile området innanfor fire mil frå grensa? Kva skal ein stat gjera for å verna borgarane sine?

– Satsa meir på forhandlingar, slå av på krava og slutta med bu­­setjingane?
– Det er uråd å forhandla med Hamas. Alle kan lesa charteret deira på nettet. Målet til Hamas er å fjerna staten Israel frå kartet. Eg har tala fleire gonger med den såkalla utanriksministeren til Hamas, Mahmoud Zahar. Han er heilt klar: Ein jødisk stat i det dei kallar det muslimske kjerneområdet, er umogeleg å godta. Og eg trur på det han seier. Hamas vil ikkje ha våpenkvile. Dei talar om mellombels «ro» – som Hamas bryt når dei vil. Og det gjorde dei den 19. desember. Orsakinga var at Israel hadde bomba fyrst. Men det var éin av dei mange tunnelane som Hamas freistar å byggja inn i Israel for å kidnappa ein ny soldat.

– Andre fiendar har fått til fred opp gjennom tidene?
– Ikkje der den eine parten nektar den andre retten til å eksistera. Eg spurde Zahar om kor mykje land dei krev for å inngå fred med Israel. «Gje meg ein kvadratmeter», svara han. «Det er det same, vi kjem til å ta alt frå Jordan-elva til havet uansett.» Då eg konfronterte han med at Fatah er nøgde om Israel trekkjer seg tilbake til 1967-grensene», svara han: «Dei brukar éin taktikk, vi seier det som det er: «Vi skal ha alt frå elva til havet.»

– Midtausten-eksperten Nils Butenschøn meiner løysinga må verta ein union mellom Israel, Palestina og Jordan.
– Det er eit naivt framlegg og heilt umogleg. Ein kan ikkje ha ein union mellom to ulike verder.

En annen stemme som har tatt til motmæle mot alt snakket om proporsjonalitet, er den fransk-jødiske filosofen André Glucksmann. I en kronikk i Le Monde, republisert i norsk oversettelse av Dagsavisen, skriver han følgende (hyperlenke og uthevelser tilføyd av meg):

Det er ikke ute av proporsjoner å ville overleve. Mener den internasjonale opinion at Israel skulle la være å benytte seg av sin tekniske overlegenhet og bruke samme våpen som Hamas, det vil si upresise rakettvåpen og selvmordsattentater?

Overfor en konflikt pleier opinionen å dele seg mellom de reservasjonsløse, som har avgjort én gang for alle hvem som har feil og hvem som har rett, og de forbeholdne, som på grunnlag av omstendighetene bedømmer hver enkelt handling som egnet eller mindre egnet, om de da ikke velger å utsette verdidommen til nærmere opplysninger foreligger. Konfrontasjonen i Gaza er blodig og forferdelig, men slipper likevel til et glimt av håp som sjokkbildene altfor ofte overskygger.

For første gang i Midtøstenkonflikten ser det ut til at de uforbeholdne er i mindretall med sin fanatisme. Diskusjonen blant israelerne (Er det rett tid? Hvor langt kan vi gå? Hvor lenge?) går sin gang som vanlig i et demokrati. Det overraskende er at en lignende debatt pågår for åpen mikrofon blant palestinerne og deres støttespillere. Selv etter at israelernes straffeoperasjoner ble iverksatt, var lederen for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, modig nok til å legge hovedskylden for sivilbefolkningens lidelser i Gaza på Hamas, som sto for bruddet på våpenhvilen.

Reaksjonene i verdensopinionen – media, diplomater, moralske og politiske ledere – ser dessverre ut til å ligge langt etter mentalitetsutviklingen blant de direkte berørte. Her er det nødvendig å gripe fatt i uttrykket som er på alles lepper og som spikrer fast en reservasjonsløshet av tredje grad, den som høyt og lavt fordømmer Jerusalems aksjon som «ute av proporsjoner». En universell, umiddelbar konsensus tekster TV-bildene fra Gaza i bomberegnet: «Israel overdriver». Og reportasjer og kommentarer pøser på med «massakrer» og «total krig». Til alt hell har vi så langt sluppet å høre ordet «folkemord». Er det minnet om «folkemordet i Jenin» (60 døde), som det lettferdig ble gnålt om overalt, som ennå demmer opp for å overdrive overdrivelsen? Uansett er det den i utgangspunktet reservasjonsløse fordømmelsen av den jødiske overdimensjoneringen, som regulerer refleksjonenes strøm.

Sjekk første og beste ordbok: «disproporsjonalt er det som er utenfor proporsjon» – enten fordi proporsjonen ikke finnes, eller fordi den er brutt, overskredet. Det er den siste betydningen som tas i bruk for å fordømme de israelske represaliene, som anses for å være overdrevne, uforholdsmessige, uoverensstemmende, ut over alle grenser og normer. Underforstått: Det finnes en normaltilstand for konflikten mellom Israel og Hamas som den israelske hærens maktbruk bringer ut av balanse, som om konflikten ikke var, som alle andre alvorlige konflikter, uproporsjonal fra første stund.

Hva skulle den riktige proporsjonen være som Israel måtte holde seg til for å gjøre seg fortjent til opinionens gunst? Måtte den israelske hæren la være å benytte seg av sin tekniske overlegenhet og nøye seg med å bruke de samme våpnene som Hamas, det vil si føre krig med upresise rakettvåpen og steinkasting, for ikke å snakke om fri bruk av selvmordsattentater, menneskelige bomber og forsettlig nedskyting av sivilbefolkning? Eller skulle det passe bedre om Israel rolig ga seg til å vente på at Hamas, ved Irans og Syrias hjelp, kom opp på samme nivå i ildkraft? Om det da ikke skulle være om å gjøre å utligne ikke bare den militære slagkraften, men også målsettingene?

Ettersom Hamas – til forskjell fra Selvstyremyndighetene – fastholder at de ikke anerkjenner den jødiske statens rett til å eksistere og drømmer om å utslette dens statsborgere, ser man kanskje helst at Israel etterligner denne radikaliteten og iverksetter en gigantisk etnisk rensing? Ønsker man virkelig at Israel skal avspeile Hamas' tilintetgjørelseslyst og handle proporsjonalt med denne? Så snart man graver litt i det som ligger under de velmenende bebreidelsene om «reaksjon ute av proporsjoner», oppdager man at Pascal hadde helt rett: Den som vil gjøre seg til engel, blir til et beist.

Enhver konflikt, om den er ulmende eller i utbrudd, er «disproporsjonal» av natur. Hvis motstanderne hadde vært overens om bruken av midler og om målene de kjempet om, ville de ikke lenger være motstandere. Sier man konflikt, sier man uoverensstemmelse, altså innsats i begge leirer for å spille på egne fortrinn og utnytte motpartens svakheter. Israels militære avstår ikke fra dette når de «profitterer på» sin tekniske overlegenhet for å nå sine mål. Det gjør heller ikke Hamas, som benytter Gazas befolkning som menneskelig skjold uten å måtte forholde seg til de moralske skrupler og diplomatiske hensyn som motstanderen er bundet av.

En betingelse for å arbeide for fred i Midtøsten er at man unngår reservasjonsløshetens fristelser, som ikke bare hjemsøker de fanatiske ekstremistene, men også de gode sjelene som drømmer om en urokkelig «proporsjon» som ved himmelens hjelp skulle være i stand til å skape balanse i konflikter på liv og død. I Midtøsten kjemper man ikke bare for å få respektert spillereglene, men for å få etablert dem. Man kan med all rett diskutere fritt om hvor velegnet det ene eller det andre militære eller diplomatiske initiativet er, uten likevel å gå ut fra at problemet er løst på forhånd av verdens gode samvittighets usynlige hånd. Det er ikke ute av proporsjoner å ville overleve.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i den franske avisen Le Monde tirsdag. Andre Glucksmann er en profilert filosof, skribent og tidligere kommunist som nå står på høyresiden i fransk politikk. Han er sønn av to øst errikske jøder som flyktet til Frankrike da Hitler kom til makten.

Se også hva en annen fransk-jødisk filosof, Bernard-Henri Lévy, skriver i Aftenposten: Befri dem fra Hamas. Ytterligere en del momenter legges frem i Document-kommentaren Lysende Glucksmann om proporsjonalitet.

«Jævla jøde, gå bort»

«Slakt Israel, drep jødene, gå og ta dem»

09.01.2009 (oppdatert kl 2000). Fakkeltoget for fred som gikk gjennom Oslos gater i går skulle uttrykke håp om våpenhvile, humanitær tilgang til krigsområdene, og en ikke-militær løsning på konflikten. Men forstander i Det mosaiske trossamfund Anne Sender og rabbiner Joav Melchior opplevde det ikke slik, melder Vårt Land, som kan fortelle om ukvemsord og oppfordring til vold og drap.

HonestThinking kommenterer: Norge og Europa har tillatt for stor muslimsk innvandring i et altfor høyt tempo. Nå høster vi fruktene av nærmere 40 års vanvittig, innvandringspolitisk gambling trumfet igjennom av hovmodige og bedrevitende politikere som hele tiden har nektet å lytte til advarsler. De problemene dette nå gir opphav til, kan ikke løses uten å endre innvandringspolitikken, og det er på tide at vi tar akkurat det inn over oss. Dette vil selvsagt bli uhyre smertefullt, og vil dessuten stille oss overfor formidable etiske dilemmaer. Men om vi ønsker å unngå at Europa synker ned i den type anarki og vold som vi kjenner så altfor godt til fra andre deler av verden, finnes det ingen vei utenom. Enten legger vi om innvandringspolitikken, eller så blir Europa et helvete på jord. Akkurat nå er det jødene det går verst ut over, men dette handler om mye mer enn bare frustrasjon over Israels opptreden i Midtøsten, og problemene kommer derfor ikke til å forsvinne selv om jødene etter hvert skulle bli ryddet av veien.

Først må muslimer vise i praksis at de aksepterer alle de sentrale verdiene i den vestlige verden, inkludert respekt for minoriteter, og deretter kan vi se på hvor mange av dem som kan få lov å komme hit. Nå forsøker politikerne å gjøre ting i motsatt rekkefølge, og da må det nødvendigvis gå galt. Jeg minner om hva jeg skrev i 2004 og 2006: Europas ledere ofrer jødene. Om det er én mann som etter begivenhetene de siste døgnene burde føle seg forpliktet til å beklage sitt mangeårige hovmod og sin maktarroganse, så er det Kjell Magne Bondevik.

Uakseptabelt

Innvandrerungdom amok i Oslo

09.01.2009 (ny hyperlenke tilføyd 10.01.2009). Hundrevis av mennesker (mer enn tusen?), for en stor del innvandrerungdom, gikk amok i Oslo sentrum i går kveld, fordi de ikke kunne godta at noen få hundre israelsvenner gjennomførte en fredelig og lovlig demonstrasjon. La oss nå slippe å bli møtt med

• Bortforklaringer
• Unnskyldninger
• Fortielse.

Særlig bør vi slippe å bli møtt med bortforklaringer, unnskyldninger eller fortielse fra de av våre politikere som har sørget for å importere innvandrere i et tempo som har umuliggjort en tilstrekkelig grad av integrasjon. Det som har skjedd er uholdbart, og når støvet har lagt seg i Oslos gater, og den pågående krigen i Midtøsten om noen dager eller uker forhåpentlig er over, bør tiden være inne til en aldri så liten evaluering. Det som skjedde i Oslo i går kveld, er en alvorlig trussel mot vårt demokrati. At innvandrere skal fortelle oss hvilke politiske markeringer vi kan få lov til å gjennomføre i vår egen hovedstad, er - selvsagt - fullstendig uakseptabelt.

Med unntak av partiene ytterst til venstre, som formodentlig synes at dette ikke var så helt dumt (siden det jo er godt organiserte venstreekstreme, i tillegg til innvandrerungdom, som står bak urolighetene; se nedenfor), burde det være mulig å oppnå tverrpolitisk enighet om at vi ikke vil ha slike tilstander i landet vårt. Dessverre har jeg ikke store forventninger til at noe vil bli gjort. De fleste politikere liker ikke dette, rimeligvis, men de er likevel fast bestemt på å videreføre en politikk som kommer til å garantere mer av det samme. Det er en skam:

• Skjerp dere. Palestinske Nor Obeid i Gazas støttekomité er forbannet over palestinske ungdommers hærverk i Oslo.
• Steinkasting, gassgranater og søppelkasser i brann.
• Voldsomme demonstrasjoner i Oslo.
• Her knuser demonstrantene Karl Johan.
• Se kaoset som oppstod i Oslo sentrum.
• Politibetjent skadet - minst 20 pågrepet.
• Tente på julegran og knuste butikkvinduer.
• Tåregass mot demonstranter i Oslo sentrum.
• Her knuser de politibilen. Demonstrantene virket helt fryktløse og framsto som godt organisert. Noen minutter før sammenstøtet oppdaget en hard kjerne demonstranter en angivelig sivilkledd politimann i mengden. «Ta ham! Ta ham!», ble det ropt, og en gjeng på over 20 unge gutter i skolealder kjeppjaget den angivelige spaneren, som løp for livet nedover Stortingsgata. En annen sivilkledd spaner, som sto like ved Dagbladets.nos reporter beinfløy for å bistå kollegaen. De kom seg begge inn i en svartlakkert, sivil van i siste sekund. Kjøretøyet ble angrepet med slag og spark mens det akselererte ut av faresonen.

Som en av Aftenpostens overskrifter forteller oss: Dette har ingenting med situasjonen i Gaza å gjøre. Dette har å gjøre med at viss typer innvandrerungdom, sammen med norske/europeiske venstreekstreme, benytter anledningen til å stelle i stand gatekamper og hærverk. Dette fenomenet har vært overtydelig i en rekke europeiske storbyer de siste årene (f.eks. Paris, Athen, Köln, Malmö og København), og nå har vi altså fått det til Oslo. Om vi ikke snart gjør noe drastisk, kommer dette problemet til å vokse oss over hodet.

Herman Willis om Gaza

Hva ville vært akkurat passe bruk av vold?

09.01.2009 (oppdatert 12.01.2009). Over porten til Dantes helvete sto det «Lasciate ogni speranza, voi ch'entrate» - eller «La alt håp fare, den som her trer inn». I dag kunne det like godt vært skrevet over Gazas porter, for det som møter den som måtte gå inn der, vil i dag bare være krig, lidelse, mismot og død. Voldsbruken er fullstendig overdreven, får vi vite, noe som ikke bare gjør meg trist, men også får meg til å lure på hva som ville vært akkurat passe bruk av vold. Ville det vært ok med ti drepte barn, mens hundre og tyve er å overdrive, spør Herman Willis i Dagbladet. Han skriver også (hyperlenker tilføyd av meg):

Den israelske forsvarsministeren og Arbeiderparti-lederen Ehud Barak er en ikke-troende kibbutznik, preget av sionismens praktiske og nøysomme idealer. Hans skjebne er likevel å skulle forholde seg til ytterliggående krefter som rettferdiggjør hva det skal være i troens navn. Dermed blir han et bilde på den håpløse situasjonen de sekulære drømmerne har havnet i.

Hadde Israel latt Hamas fortsette å skyte sine raketter mot Israel, ville Barak ha forsvunnet ut av regjeringen i februar, og med sikkerhet blitt erstattet av en annen og atskillig mer uforsonlig politiker. Det er verdt å tenke over, for det er ikke bare blant palestinerne at volden og krigen fører til økt oppslutning om de mest ytterliggående kreftene. Israel var i utgangspunktet tenkt som et sekulært samfunn. Sionistene som grunnla staten for 60 år siden, trodde ikke på Gud; de trodde på seg selv.

Men jødeforfølgelsene i den arabiske verden som fulgte i kjølvannet av opprettelsen av den nye staten, gjorde nesten en million jøder til flyktninger, og de aller fleste av dem havnet i Israel. Disse og deres etterkommere er det som utgjør dagens religiøse grunnfjell, og de betrakter ikke palestinernes lodd som noe dårligere enn deres eget. Hvis disse kreftene, under ledelse av Benjamin Netanyahu, kommer til makten ved valget i februar, kan man være ganske sikker på at dagens skjøre allianse mellom Israel, Fatah og Egypt vil rakne. Og dersom Tzipi Livni og Ehud Barak ikke hadde foretatt seg noe da Hamas i desember valgte å bryte våpenhvilen, ville veien ligget vidåpen for Netanyahu. Nå gjør den ikke det, selv om prisen har vært urimelig høy.

Les Willis innlegg i sin helhet.

HonestThinkiing kommenterer: Jeg tror Willis er inne på noe. For noen dager siden skrev jeg her på HT: "De som nå skriker opp om at Israel bruker for sterke virkemidler, ville formodentlig ha skreket omtrent like høyt selv om Israel hadde gått mye mer forsiktig til verks." Mine mistanker om dette er ikke blitt svekket i mellomtiden.

Tilføyelse: Willis blir imøtegått av journalist og forfatter Morten A. Strøksnes, som blant annet skriver følgende i en kronikk i Dagbladet (min uthevelse):

«Israelvennen» Herman Willis' prosjekt er ikke å si sannheten, men å si det motsatte av Israels kritikere. [...]

Willis vil ha slutt på kritikken mot Israel. Samtidig holder han seg langt unna grunnen til at Israel kritiseres, altså, okkupasjonen, herrefolkmentaliteten og brutaliteten innenfor den etnoreligiøse staten Israel. Istedenfor skriver han sentimentale historier, ofte med lav sannhetsgehalt. Hans holdning er identisk med det en finner hos offisielle israelske propagandakilder og kristensionister i Vesten. Rykk tilbake til Kåre Kristiansen, pluss mye Gin&Tonic. Willis' forrige bok hadde tittelen Ich bin ein Amerikaner. Den nye kunne hett Ich bin ein Likudnik.

Uverdig et demokrati

Sparket ned fordi han hadde israelsk flagg - reddet av unge muslimer.

08.01.2009. På Egertorget bak Stortinget ble Dagbladet.no vitne til at en gruppe 5-6 demonstranter regelrett overfalt og sparket ned en eldre mann som bar på et israelsk flagg. Sverre Martin Haug fikk beina sparket under seg, og ble tildelt flere slag da han lå på bakken. Situasjonen så svært alvorlig ut før to unge muslimske menn grep inn og fikk reddet mannen unna de rasende demonstrantene. Jeg har aldri sett slike tilstander i Oslo før, melder en av avisens reportere.

Se også saken om brannbomber mot politiet, der det blant annet heter at en pressefotograf ble slått ned av demonstrantene med en treplanke, batong eller noe lignende.

HonestThinking kommenterer: Det er fullstendig legitimt å være propalestinsk og/eller være av den oppfatning at Israel begår krigsforbrytelser eller på andre måter har gjort seg fortjent til alvorlig kritikk. Like selvsagt er det legitimt å være proisraelsk. Og begge parter må få lov å avholde demonstrasjoner, gå i fakkeltog eller lignende. At mer enn tusen mennesker, etter hva jeg forstår, mener at en fredelig, proisraelsk demonstrasjon utenfor Stortinget er noe som bør stoppes, er et faresignal som bør tas alvorlig av enhver demokratisk innstilt person, uansett hva man måtte mene om situasjonen i Midtøsten.

At to unge muslimer valgte å redde en eldre mann med israels-flagg fra å bli ytterligere mishandlet av pøbelen, er mer enn tankevekkende. Vi nordmenn har langt på vei mistet en kultur som ville ha gjort det til en selvfølge at vi tar affære dersom vi blir vitner til overgrep eller vold. Vi er ofte handlingslammet, blant annet fordi vi ikke kan stole på at noen av de andre tilstedeværende vil tre støttende til, selv der mange mennesker er samlet og lett ville ha kunnet hamle opp med den eller de som forulemper/krenker sine medmennesker. Disse to muslimene fulgte sin samvittighet og/eller sin æresfølelse, og utsatte seg for fare ved å gripe inn for å hjelpe en mann hvis synspunkter de muligens har et svært anstrengt forhold til. Det var forbilledlig gjort av de to.

Militant islam truer oss alle

Hamas-rakettene har samme terrorformål som Hitlers blitz

08.01.2009 (oppdatert kl 1545). Israels tidligere statsminister Benjamin Netanyahu hadde i går et innlegg på trykk i The Wall Street Journal som gjengis i norsk oversettelse her på HT (mine uthevelser):

Forestill deg en sirene som gir deg 30 sekunder til å søke tilflukt før en kassam-rakett faller ned fra luften og eksploderer, og sprer sine dødelige splinter i alle retninger. Tenk deg så at dette skjer dag etter dag, måned etter måned, år etter år.

Hvis du kan forestille deg dette, kan du begynne å forstå den terror som hundretusener av israelere har vært utsatt for. For tre år siden trakk Israel seg tilbake fra hver eneste kvadrattomme av Gaza. Og siden den tilbaketrekkingen, har våre sivile blitt angrepet med mer enn 6000 raketter og bombekastergranater avfyrt fra Gaza. Overfor dette nådeløse bombardementet, har Israel forholdt seg med en tilbakeholdenhet som andre land, overfor tilsvarende trussel, ville finne det vanskelig å fatte. Israels regjering har endelig besluttet å svare.

For at denne aksjonen skal lykkes, må den først ha moralsk klarhet. Det er ingen moralsk likhet mellom Israel, et demokrati som søker fred og angriper terrorister, og Hamas, en iranskstøttet terrororganisasjon som søker Israels ødeleggelse og angriper uskyldige.

Ved å iverksette presisjonsangrep mot Hamas sine rakettutskytningssteder, hovedkvarter, våpenlagre, smuglertunneler og treningsleirer, søker Israel å minimere sivile tap. Men Hamas angriper med overlegg israelske sivile og gjemmer seg med overlegg bak palestinske sivile – en dobbel krigsforbrytelse. Ansvarlige regjeringer gjør sitt ytterste for å minimere sivile tap, men de gir ikke immunitet til terrorister som bruker sivile som menneskelige skjold.

Det hender at det internasjonale samfunn fordømmer Hamas for å skade sikkerheten til palestinske sivile, men dersom man til sist holder Israel ansvarlig for tapene som følger, vil Hamas og andre terrororganisasjoner bruke denne avskyelige taktikken om og om igjen.

Anklagen om at Israel bruker uforholdsmessig mye makt, er på samme måte grunnløs. Krever proporsjonaliteten at Israel vilkårlig avfyrer 6000 raketter tilbake mot Gaza? Kreves det et likt antall ofre på begge sider? Ved å bruke slik logikk, ville man måtte konkludere med at USA brukte uforholdsmessig mye makt mot Tyskland, fordi 20 ganger så mange tyskere som amerikanere døde i Den annen verdenskrig. I den samme krigen svarte Storbritannia på avfyringen av tusener av raketter mot sin befolkning, med total utbombing av tyske byer. Israels avmålte svar på rakettskytingen mot sine byer, har skjedd i form av kirurgiske motangrep.

For ytterligere å utrydde Hamas-terrorister på en måte som minimerer tap av sivile palestinere, er Israels hær nå engasjert i en bakkeoperasjon som utsetter dens soldater for stor fare. Teppebombing av palestinske byer er ikke en mulighet som noen israelsk leder vil vurdere.

Målet med denne operasjonen bør være klart: Å få slutt på den nåværende runden med rakettangrep, og å fjerne trusselen for slike angrep i fremtiden. Den eneste våpenhvilen eller diplomatiske initiativet som bør aksepteres, er det som oppnår denne dobbelte målsettingen.

Dersom våre fiender antok at den israelske opinionen ville bli splittet like foran et valg, så tok de feil. Når det dreier seg om å utøve vår mest grunnleggende rett til selvforsvar, er der ingen opposisjon, og ingen koalisjon. Vi står samlet mot Hamas fordi vi vet at bare gjennom å nedkjempe Hamas, kan vi gi vårt folk sikkerhet og håp om en fremtidig fred.

Vi kjemper for å forsvare oss, men når vi gjør det, bekjemper vi også en fanatisk ideologi som søker å reversere historiens gang og kaste den siviliserte verden tilbake til en ny mørk tidsalder. Kampen mellom militant islam og den moderne sivilisasjon – enten den utkjempes i Afghanistan, Irak, India eller Gaza – vil avgjøre vår felles fremtid. Det er en kamp vi ikke har råd til å tape.

Benjamin Netanyahu, Israels niende statsminister, er formann for partiet Likud, og er dets statsministerkandidat.

Permalenke til Netanyahus artikkel.

HonestThinking kommenterer: Det er en sak jeg har tenkt å gjenta mange ganger, og det er at de som nå kritiserer Israel, bør gjøre det klart om de virkelig mener at landet har rett til å eksistere som en jødisk stat, eller om dette bare er en from talemåte. Dersom Israel faktisk har rett til å eksistere, da må landet også få lov å gjøre det som er nødvendig for å eliminere fiender som nekter å leve i fredelig sameksistens med jødene. Vi må slutte å hykle om disse tingene.

Senere i dag skal det avholdes en demonstrasjon i Oslo til fordel for Israel. Det skulle ikke forundre meg om enkelte israelsvenner kan komme til å fremme uholdbare og/eller svermeriske påstander der. Det kan vi fint leve med i et demokrati. Da er jeg adskillig mer bekymret for hva som kan bli sagt og gjort av folk som helst ser at ingen får anledning til å demonstrere eller snakke offentlig til støtte for Israel. Mitt stalltips er at vi vil få noen illustrasjoner på manglende demokratisk sinnelag, samt at vi i timene og dagene fremover vil få høre mye fra politikere, 'eksperter' og aktivister som later som om de støtter Israels rett til å eksistere, men som likevel er villige til å frata landet enhver realistisk mulighet til akkurat det.

Hans Rustad kommenterer utviklingen hjemme i Norge med blant annet følgende betraktninger (mine uthevelser):

Dette vil ikke norske politikere, unntatt Frp, snakke om. Mantraet er: vold avler vold, det avler ekstremisme på begge sider. Det er tøv. Det kommer an på hvem som anvender volden. En legitim stat anvender vold på en helt annen måte enn en terrorbevegelse med apokalyptiske mål: Men norske medier og politikere ønsker ikke å snakke om denne forskjellen. I stedet skriver Aftenposten på lederplass: volden i Gaza kan svekke legitimiteten til Israel som stat. Den er en uhyrlig antydning. Det er et ekko av Jostein Gaarders kronikk under Libanon-krigen: Israel har forspilt retten til egen stat. [...]

Hamas driver ikke motstandskamp, de fører en religiøs krig mot Israel og jødene. Det er nasjonalt kun i den forstand at det er geografisk begrenset til Palestina og palestinsk jord, men den er like religiøs-fanatisk og endetidspreget som al Qaida. Alle midler er tillatt, også å ofre egen befolkning.

Dershowitz om Gaza-krigen

Israels aksjoner er lovlige og prisverdige

08.01.2009 (oppdatert kl 1045). Israels militære aksjoner i Gaza er helt berettiget innenfor folkeretten, og Israel burde berømmes for sine handlinger i selvforsvar mot internasjonal terrorisme. Artikkel 51 i FN-pakten gir enhver nasjon rett til å utøve selvforsvar mot væpnede angrep. Den eneste begrensning folkeretten legger på et demokrati, er at handlingene må tilfredsstille prinsippet om proporsjonalitet. Israels handlinger tilfredsstiller bestemt det prinsippet. Dette skriver Obama-tilhengeren Alan M. Dershowitz i en artikkel i Jerusalem Post søndag 4. januar (til norsk ved Per Antonsen, Samizdat). Dershowitz avslutter sin artikkel slik (uthevelser og hyperlenke tilføyd av meg):

Det har vært tre slags internasjonal respons på de israelske militære aksjonene mot Hamasrakettene. Ikke overraskende har Iran, Hamas og andre helautomatiske Israel-prylere argumentert med at Hamas sine rakettangrep mot israelske sivile er helt legitime, og at israelske motangrep er krigsforbrytelser. Like lite overraskende er responsen fra FN, EU, Russland og andre, som, i hvert fall når det gjelder Israel, ser et moralsk og juridisk likeverd mellom terrorister som angriper sivile, og et demokrati som svarer med å angripe terroristene.

Den farligste av disse responsene er ikke absurditeten fra Iran-Hamas, som stort sett oversees av tenkende og moralske mennesker, men responsen fra FN og EU, som setter likhetstegn mellom forsettlig mord på sivile og legitimt selvforsvar i henhold til Artikkel 51 i FN-pakten. Den falske moralske likheten bare oppmuntrer terrorister til å fortsette med sine ulovlige aksjoner. USA har helt rett i å plassere ansvaret på Hamas, mens man oppfordrer Israel tilå gjøre alt som er mulig for å minimere sivile tap.

Det er noen som hevder at Israel har brutt prinsippet om proporsjonalitet ved å drepe så mange flere Hamas-terrorister enn antallet sivile israelere som er drept av Hamas-raketter. Dette er av minst to grunner en absurd misbruk av begrepet om proporsjonalitet.

For det første så er der ikke noe juridisk likeverd mellom overlagt drap på uskyldige sivile og overlagt drap på Hamas-kjempere. Innenfor krigens lover, kan et hvilket som helst antall kjempende drepes for å forhindre drap på endog en eneste uskyldig sivil.

For det andre, så måles ikke proporsjonalitet etter antallet sivile som faktisk drepes, men etter risikoen for sivile dødsoffer og intensjonene til dem som angriper sivile. Hamas søker å drepe så mange sivile som de kan. De sikter inn sine raketter i retning mot skoler, sykehus, lekeplasser og andre helt sivile mål. Det faktum at de ikke har drept så mange sivile som de skulle ha ønsket, er takket være Israels enorme bevilgning av ressurser for å bygge tilfluktsrom og til opprettelse av systemer for tidlig varsling.

Hamas, på den annen side, nekter å bygge tilfluktsrom, nettopp fordi de ønsker å maksimere antallet palestinske sivile som uunngåelig blir drept av Israels militære aksjoner. De vet av erfaring at når de tvinger Israel til å foreta militære aksjoner som fører til døden for selv et lite antall uskyldige palestinske sivile, så vil mange i det internasjonale samfunn fordømme Israel. Israel forstår denne triste virkelighet godt, og går til enorme anstrengelser for å redusere antallet sivile tap, endog til det punkt hvor de avstår fra å angripe legitime mål som ligger altfor nær sivile områder. Følgelig tilfredsstiller Israels aksjoner både prinsippet om proporsjonalitet, så vel som prinsippet om selvforsvar mot væpnet angrep.

Inntil og med mindre FN og resten av det internasjonale samfunn anerkjenner at Hamas begår tre krigsforbrytelser – angriper israelske sivile, bruker sine egne sivile som menneskelige skjold, og søker å ødelegge en medlemsstat i FN – og anerkjenner at Israel handler i selvforsvar og ut fra militær nødvendighet, vil konflikten fortsette og kanskje forsterkes. Dersom Israel lykkes i å ødelegge terroristorganisasjonen Hamas, kan det være at de legger grunnlaget for en virkelig fred mellom de palestinske selvstyremyndigheter og Israel. Men dersom Hamas fortsetter å ture frem med å angripe et økende antall israelske borgere, vil Israel ikke ha noe annet valg enn å fortsette med sine selvforsvarsanstrengelser. Ikke noe demokrati ville handle annerledes.

Les denne Jpost-artikkelen i sin helhet.

HonestThinking kommenterer: Denne typen argumenter har begrenset gyldighet dersom Israel ikke har rett til å eksistere.

Kirkeledere og jødehat

Ingen dyp sorg

07.01.2009. Ferdinand Linthoe Næshagen har forsøkt å få følgende betraktninger på trykk i flere norske aviser, foreløpig uten hell:

Norske kirkeledere forsømmer (som de humanetiske) sjelden noen anledning til å legge ansiktet i fromme folder og fremføre noen salvelsesfulle talemåter. Så også Ole Christian Kvarme, Trond Bakkevig, Brit Hagen Agøy og Olav Fykse Tveit (Aftenposten 27.12.2008) i anledning av Otto Jespersens vulgarismer på TV.

Men vi vet godt hva som har skylden for de norske jødene som ble drept under krigen. Det var ikke norsk antisemittisme men rett og slett at politikerne hadde unnlatt å ruste opp til et middels europeisk nivå, og at de ikke mobiliserte da verdenskrigen kom. Hadde de det gjort, ville tyskerne, som var fullt klar over den britiske Home Fleets overlegenhet, ikke regnet med å få fotfeste i landet, og da hadde de heller ikke angrepet. Det vil si at da hadde jødene levd i fred her i landet, om enn plaget av noen dustete baktalelser.

Kirkeledernes bekymring for jødehat er neppe særlig dypt følt siden de er talsmenn for en halvåpen dør for muslimsk innvandring, for det er blant muslimene, det forhenværende herrefolket, hatet er mest utbredt. Blant nordmenn (og jeg har en tålelig bred omgangskrets) hører man knapt en jødefiendtlig bemerkning unntatt, som ambassadør Shomrat sa, fra de samme gruppene som forsvarte og dekket over Pol Pots folkemord.

I det hele tatt når lederne i den statskirke jeg selv tilhører (av tradisjon og mangel på bedre alternativ) gir uttrykk for bekymring og medfølelse med andres skjebne, bør man vel ta det med en velvoksen klype salt. Når for eksempel kristne har blitt forfulgt og massakrert i fremmede, la oss si i muslimske, land, slik de så ofte har blitt etter annen verdenskrig (se for eksempel Jean-Paul Roux: Un choc de religions. La longue guerre de l’islam et de la chrétienté 622-2007) har disse kirkelederne ikke kommet med så mye som et pip, langt mindre noe forsøk på å vekke verdensopinionen.

Så det synes klart at den norske kirkes ledende menn og kvinner har antatt den nyeste versjonen av de ti bud slik de blir gjengitt i diktet til Arthur Hugh Clough, The Latest Decalogue: “Thou shalt not kill; but needst not strive / Officiously to keep alive”. Med andre ord, om de norske kirkelederne ikke slår i hjel noen, gjør de heller ikke det spøtt for å beskytte livet og friheten til kristne i fremmede land. Men disse kan, når de blir slått i hjel, trøste seg med at dette ikke forårsaker noen dyp sorg hos norske kirkeledere.

Av Ferdinand Linthoe Næshagen.

Tillegg: Enhver med kjennskap til politikk vet at om man kan få motparten til å bombe et gudshus, har man gjort det bra, og om man kan få ham til å bombe en barneskole, har man fått en knallsuksess – i enhver betydning av ordet.

F.L.N.

 

Tendensiøst om Israel

Gunnar Stålseth i farlig terreng

06.01.2009 (oppdatert 09.01.2009). Medieyndling og en av Den norske kirkes mest politiserte (tidligere) biskoper, Gunnar Stålseth, snakket på Dagsrevyen i kveld om at kristne ikke lenger kan forsvare Israel, og at krigføringen i Gaza må betegnes som forbrytelser mot menneskeheten. Intet mindre.

HonestThinking kommenterer: Per tirsdag kveld 6. januar mener jeg å ha forstått at antall døde palestinere i denne konflikten er kommet opp i ca 500 - 600, hvorav 100 - 200 er sivile, mange av disse barn. Dette er grusomme tall, men foreløpig blekner de mot hva for eksempel NATO sørget for da man i sin tid bombet Kosovo og Serbia. NATO selv oppgir 1.500 sivile, Serbia langt flere (kilde: Document). Jeg slutter meg til Siv Jensen og Vebjørn Selbekk som kom med mer nyanserte, og etter min mening adskillig klokere, uttalelser om saken enn Stålseth. Det er mulig at Israel begår systematiske krigsforbrytelser i Gaza om dagen, det tør jeg ikke utelukke, men det virker for tidlig å slå dette bombastisk fast ennå.

Jeg drister meg til å fremsette følgende hypotese om hvordan Hamas kynisk bruker egne sivile, inkludert barn, for å skåre poeng i media: Man plasserer våpen, raketter og sprengstoff ikke bare i moskéer, men også i skoler, og man passer på at det ikke er mer hemmelig enn at Israelsk etterretning får kjennskap til dette. Dermed oppnår man både at IAF bomber de aktuelle moskéene og skolene, og dessuten at sivile palestinere blir drept i ekstra stort omfang. Dette siste fordi man lykkes i å få fienden til å bombe mål der mange sivile oppholder seg, og der man dessuten får sekundære eksplosjoner når ens egne våpen går i lufta (i tillegg til selve bombenedslaget). Spesielt sterkt inntrykk på verdensopinionen gjør det selvsagt når mindreårige blir drept eller lemlestet. Mye tyder på at Hamas på denne måten bevisst ofrer sine egne barn i en nøye planlagt anstrengelse for å demonisere Israel. Man har i så fall lykkes i å drepe sine egne barn og sivile (som man jo har mer enn nok av likevel, og derfor gladelig ofrer som kanonføde i propagandakrigen), og samtidig gi Israel skylden for det hele. Smart! Ikke fullt så smart av Stålseth og andre som ikke har tid til å vente på noen nærmere undersøkelser av saken før de uttaler seg.

Noen aktuelle lenker:

• IDF Spokesperson.
• Mortar Bombs Shot from UN School in Gaza 29 Oct. 2007.
• Hamas Militants and Weapons in Urban Gaza Hit by Israel Air Force 6 Jan. 2009.

Se dessuten Midtøstenekspert Daniel Pipes' pragmatiske forslag til løsning på problemene (artikkelen publiseres i Jerusalem Post i dag): Solving the "Palestinian Problem".

Se også Hans Rustads kommentar: Den dagen det virkelig slapp løs.

Tilføyelse 09.01.2008. Noen har antydet for meg at de mener ovenstående hypotese om Hamas sine motiver er i drøyeste laget. La meg derfor påpeke at Vårt Land den 7. januar hadde en artikkel med overskrift "Hevder Hamas ville ha krigen" (side 8 - 9), der den palestinske menneskerettighetsaktivisten Bassem Eid sier:

Det er trist å sjå at barn døyr i krigen i Gaza for å oppfylle egeninteressene tili Hamas [...] Hamas treng krigen.

Bombing av moskéer

Videomaterialet media velger å fortie

06.01.2009. I nedenstående oppslag skrev jeg at jeg er "skuffet over å lese at en moské er blitt bombet", men tilføyde at jeg "venter jeg med å ha sterke meninger" om saken. En HT-leser reagerer som følger (min uthevelse):

Israel har ikke bare bombet én moské på Gaza, slik du skriver, men minst åtte, foreløpig. Dette har å gjøre med at Hamas bruker disse moskéene som våpenlagre, akkurat slik profeten Muhammed i sin tid også gjorde. At de bombede moskéene i Gaza faktisk har vært benyttet som våpenlagre bestyrkes av en rekke videoopptak som er offentliggjort på YouTube av den Israelske hæren. Selvsagt er disse videoene en form for propaganda, da de kun viser det IDF er interessert i at vi skal få se, men jeg tviler sterkt på at de er fabrikerte. I disse videoene ser vi tydelig hvordan granatene som skytes fra IAFs jagerfly først sprenger i kontakt med målet, og så fører til massive, sekundære eksplosjoner idet hele våpenlagre av sprengstoff går opp i flammer.

Se f.eks. Weapons in Gaza Mosque Struck by Israel Air Force og Weapons Hidden in Mosque Neutralized by Israel Air Force.

Det å bruke en moské som våpenlager er en alvorlig sak, og det å bombe en moské er også en alvorlig sak. Så hvorfor blir det da ikke i den norske pressen gjort noen nærmere analyse av hvorfor dette skjer; har Israel en gyldig militær grunn til å gjennomføre moskébombinger eller er dette ren og skjær vandalisme? Hvorfor blir ikke de ovenfor refererte videoene analysert i den norske pressen? Det burde da være en smal sak å få noen kompetente militæranalytikere til å gi en faglig vurdering av det vi her ser.

Mitt inntrykkk er at en solid andel av norske pressefolk faktisk ikke er interessert i at det norske publikum skal forstå bakgrunnen for hva som foregår på Gaza. Tilsynelatende er en ensidig demonisering av Israels "krigsmaskin" greiere for media å forholde seg til.

HonestThinking kommenterer: Om det kan være en trøst, mener jeg Nrk og TV2 fremstår nærmest som dydsmønstre av balanse og objektivitet sammenlignet med det jeg så på BBC ved 23-tiden i går kveld; maken til tendensiøs nyhetsreportasje er det lenge siden jeg har sett. Men altså, det er selvsagt alvorlig at den svært omfattende nyhetsdekningen som norske TV-kanaler spanderer på Gaza-krigen, ikke får med ovenstående momenter. HT er forøvrig åpen for saklige og faktabaserte kommentarer fra alle som har noe å bidra med her, uansett hvem man sympatiserer mest med i Midtøsten.

Israel

Eksistensberettiget?

05.01.2009 (oppdatert 08.01.2009). Folk som mener noe om Israels krigføring, bør presisere om de mener Israel har rett til å eksistere eller ikke. Dersom landets eksistens som en jødisk stat er et overgrep i seg selv, ja så er det vel ikke så helt urimelig å holde på slik Hizbollah, Hamas og palestinerne gjør. Men dersom Isreal har rett til å eksistere, da er det ingen rimelighet i at nevnte grupper skal få anledning til stadig å sende raketter mot israelske byer.

Palestinerne ser ut til å være forblindet av hat og fanatisme. Og at de stort sett holder seg med inkompetente og/eller korrupte ledere er ingen unnskyldning; de har konsekvent valgt å gjøre det slik i flere tiår. Palestinerne har med viten og vilje og fullt overlegg gjort sitt ytterste for å provosere frem en militær aksjon mot Gaza, og de har seg selv å takke for det som nå skjer. Selvsagt måtte Israel ta affære før eller siden.

De som nå skriker opp om at Israel bruker for sterke virkemidler, ville formodentlig ha skreket omtrent like høyt selv om Israel hadde gått mye mer forsiktig til verks. Når vestlige politikere gir seg til å belære israelske generaler og politikere om hvordan de bør eller ikke bør ordne opp i de enorme utfordringene de har ansvar for å håndtere, og når de mener seg å vite bedre enn de israelske ekspertene hva som er veien til fred i området, lyder det ofte både komisk og patetisk. Når prester og biskoper i fariseerisk selvrettferdighet påberoper seg en spesiell åndelig kompetanse på hvordan det hele bør håndteres, blir det motbydelig.

PS: Dersom det stemmer at Israel har bombet et grønsakmarked, er jeg enig i at dette er kritikkverdig. Jeg er også skuffet over å lese at en moské er blitt bombet (men se nytt oppslag om akkurat dette). Men siden palestinerne støtt og stadig gjør systematisk bruk av løgn og bedrag i propagandakrigen mot Israel (jf begrepet Pallywood), venter jeg med å ha sterke meninger om disse to episodene.

Kjønnsrelasjoner

Interessant debatt mellom Juni og Mads på Document

05.01.2009 (oppdatert 06.01.2009). På Document er signaturene Juni og Mads engasjert i en diskusjon som er verdt å få med seg (se tidligere innlegg her og her). Juni skriver blant annet (mine uthevelser):

I følge Mads "graviterer" unge kvinner mot særlig seksuelt attråverdige menn. Dette synes å bli beskrevet med en viss bitterhet - som et problem. Javel. Men samtidig beskrives at menn er biologisk predisponert for å trekkes mot en begrenset gruppe pene og unge damer. Og det fremheves som noe som kvinner må lære å forholde seg til og velge etter. Men er ikke disse fenomenene "same-same" egentlig? Hvorfor er det ene verre enn det andre?

(Når det er sagt, er det noe jeg også har ment å observere at en del kvinner faller for drittsekkene. Men jeg har også observert en del menn som løper beina av seg etter kvinner som garantert kommer til å såre dem.)

Jeg kan innse at det kan være slitsomme forhold på et beinhardt sjekkemarked, og antar at et større inntog av innvandrere på samme sjekkemarked samtidig som innvandrede kvinner for en stor del er helt fraværende, sikkert bidrar til en ytterligere ubalanse. Men jeg vil også gjøre oppmerksom på at tilfellet er at en stor del norske kvinner aldri / sjelden deltar på helgenes dyre sjekkemarkeder. Ja at menn og kvinner - selv i vårt likestillingssamfunn - i stor grad ferdes på helt forskjellige steder. Kvinner jeg har snakket med lurer rett og slett på hvor menn blir av. For i deres dagligliv - eller i deres fritid - er det ikke mange menn å se snurten av. På lokalkvinnespråk går denne ubalansen under navnet "mannemangel".

Og her er vi ved mitt nest siste poeng: Bildet av kvinnen i det Mads Larsen og til dels det Mads skriver. Det er ikke til å komme forbi at det er et element av bitterhet mot kvinner her. Særlig i formuleringen at mannen er god nok til husbanklån, er det veldig tydelig. Mads Larsen er enda mye bitrere - hans kvinnebilde er bildet av et maktmenneske og en overgriperske - selv en sexslave fra den tredje verden er den som har makten. Dette er så synd! Det er en mangel hvis man ikke makter å kaste et blikk over til den andre siden og se de som "bor der" som de menneskene de faktisk er!

Det er litt slitsomt å forholde seg til dette: Kvinner graviterer mot de sterke mennene i en paringslek, er observasjonen. Dette gjør andre menn bitre - de som ikke er så heldige, naturligvis. Mads er helt klar på sin observasjon av at enkelte menn kunne behøve å manne seg opp for å bli mer attraktive. Men at de ikke er så mandige - det er igjen kvinnenes skyld! Eller statsfeministenes, da, kanskje. Kvinnen har med andre ord skylden for mannens ulykke i alle leddene av næringskjeden så og si.

Jeg tror at hvis enkelte menn skal bli mandigere, kunne det være en ide å starte med å ikke skylde på kvinner for alt som går galt. Bli en aktør i sitt eget liv. For dette er naturligvis hensikten med det ekstreme bildet av kvinne som overgriper man finner hos Larsen: Å styrke bildet av mannen som offer. Og jeg mener generelt - understreker at dette ikke er sarkastisk ment - at både menn og feminister og muslimer og palestinere, kunne ha godt av å ikke oppfatte seg selv primært som offer, men som ansvarlig handlende i sine egne liv.

Når man slutter å skylde på andre utløser man - tror jeg - en ukjent styrke i sitt eget liv som kan ha potensiale til å løse problemer og skape utvikling. Hvis man kjøper bildet av seg selv som offer, risikerer man å betale med sin verdighet. Det er en høy pris.

I sitt svar tilbake til Juni skriver Mads blant annet (hyperlenker og uthevelser tilføyd av meg):

Jeg skal følge Junis eksempel og takke document.no for at de tilbyr et forum der virkelig debatt mellom voksne mennesker kan finne sted. Denne debatten med Juni er noe av det mest mentalt forfriskende jeg har hatt på en stund. [...]

Vi (og Rustad dersom du leser han rett) deler syn på det du kaller et skrudd forhold til de grunnleggende biologiske forutsetningene vi er født med.

Du skriver:

"Noe av hysteriet kan sikkert forklares med at det skjer underlige ting med mennesker som plent nekter å leve i henhold til sin natur - og skaper et litt kunstig samfunn rundt seg hvor det er ekstra kult å gjøre akkurat det."

Dette krystalliserer perfekt en følelse jeg har hatt som jeg ikke helt har kunnet formulere. Det virker som det er enkelte samfunnslag der det å handle så naturstridig som mulig er definisjonen på "kult"; en er for abort, men mot stamcelleforskning som kan redde liv av "etiske grunner"; en er for sex, men mot barn; en er mot familie, og for eutanasi; for kriminalisering av verdens eldste yrke, mot straff og fengsel for mordere og voldtektsmenn.

La oss ta diskusjonen om feminisme, og hva jeg mener med uttrykket "statsfeminisme". Det er viktig å huske at hva som i dag kalles feminisme er fullstendig ugjenkjennelig sammenlignet med hva som opprinnelig [ble ment med dette uttrykket]. Som du sier, for de opprinnelige feminister var respekt for morsrollen og familieliv en helt sentral del av kvinnekampen. Sufragettene var ofte ivrige motstandere av alkoholmisbruk da det innebar at menn brukte sine penger på puben istedenfor på familien.

Den andre bølgen feminisme fremmet kvinners rett til lik deltakelse i arbeidslivet og det offentlige liv uten kunstige barrierer. Dette er nok hva de fleste "normale mennesker" som kaller seg feminister har i tankene, og jeg kjenner ingen som ikke kvalifiserer til feminist under denne definisjonen, inkludert meg selv.

Christina Hoff Summers (forfatteren av den fantastiske boken Who Stole Feminism? [se også omtale hos reason.com og rutgers.edu]) kaller dette "equity feminism" eller "likeverdsfeminisme", og dette er en feminisme som fremmer like rettigheter for menn og kvinner. En hver skal kunne realisere seg selv uten å holdes tilbake grunnet kjønn. Dette kommer begge kjønn til gode. Jeg har alltid funnet mange "kvinneyrker" mer tiltalende enn de fleste "manneyrker", og likeverdsfeminismen har økt forståelsen for at også menn velger utradisjonelt.

Summers setter dette i kontrast med hva hun kaller "gender feminism", den mer radikale feminismen som har økt rask i innflytelse siden 60-tallet. Denne er kollektivistisk orientert, ofte Marxistisk inspirert, og har det med å betrakte kjønnene som "i krig" med hverandre. Menn betraktes som priviligerte på nåværende tidspunkt i kjønnskampen, de har innført et patriarkat der kvinner er undertrykket.

Denne samfunnsforståelsen forklarer mange av de snodige synspunktene radikale feminister har som folk flest ikke kan forstå.

Verden er en kamp mellom kollektive grupper, og menn er "priviligerte" fordi de tjener mer penger og har mer politisk makt enn kvinner, og ifølge marxistisk teori handler alt til syvende og sist om "makt". For å bli kvitt patriarkiet må kvinner i disse feministenes øyne få like mange viktige posisjoner, og like mye "makt" som menn.

Problemet disse feministene støter på er derimot at kvinner flest ser ut til å være lite interessert i å jobbe 80-timers uker, og ofte prioriterer de familie og barn foran politiske verv og "rørsla". Hvordan skal en løse denne knuta, at kvinner flest ikke ser ut til å dele de radikale feministenes ønsker, verdier og ambisjoner?

Enkelt: en svarer med å hevde at når kvinner prioriterer familie og barn følger de ikke sine egentlige ønsker, men handler ut fra en "false consciousness" som samfunnet har hjernevasket dem til å tro er deres egen.

Femininitet som fenomen betraktes som en konstruert, falsk identitet som ikke egentlig finnes i kvinners natur, men som menn gjennom smafunnsmekanismene de kontrollerer innprenter kvinner med for å holde dem passive og undertrykket, så de ikke skal gjøre opprør mot menns privilegier. Her kan det være på sin plass å minne om at ekstremfeministene i dette minner mistenkelig om de verste mannsjåvinister, som forakter kvinner som "passive" og "irrasjonelle" og holder menn opp som et ideal.

Dette bringer oss tilbake til radikale feministers "merkelige" synspunkter på ting som familie og sex.

For å "frigjøre" kvinner mener disse feministene at alle samfunnets institusjoner som fremmer den "passive" femininiteten må dekonstrueres og bekjempes. Morsrollen er passiviserende fordi den inbefatter omsorg og barnepleie, og den tar også oppmerksomhet og tid vekk fra kjønnskampen. Pornografi er også en del av samfunnets hjernevaskelsesmekanismer, fordi den viser kvinner som seksuelt tilgjengelige for menn, og ofte menn som den seksuellt dominerende. Prostitusjon gjør kvinner tilgjengelig for menn mot betaling, og må bekjempes av samme grunn. Selv sex betraktes av de mest radikale feministene som et onde (se Andrea Dworkin's rabiate, dog interessante, bok Intercourse) fordi samleiets anatomi innebærer at menn metaforisk "innvaderer" kvinner, og dette sosialiserer dem til å være passive mottakere, ikke aktive bevegere.

Av overnevnte grunner har mange feminister et ekstremt anstrengt forhold til alt som har med seksualitet og familie å gjøre, og deres marxistiske kollektivisme gjør at de ikke kan respektere individets rett til personlig utfoldelse. Når en prostituert har sex med en mann mot betaling er hun ikke et autonomt individ, hun er en representant for hele gruppen "kvinner", og forråder i så måte sitt kjønn ved å la en av fienden få seksuell tilgang mot betaling. Når en mor velger å være hjemme mens hennes barn er små kan en ikke respektere dette som hennes personlige valg; hun forråder gruppen ved å omfavne et av patriarkiets passiviserende våpen.

Det faktum at kvinners og menns psykologiske sammensetning og preferanser er forskjellige går rakt imot ekstremfeminismens verdensbilde. Selv om evolusjonspsykologi, nevropsykologi og adferdsgenetikk entydig viser betydelige kjønnsforskjeller nekter de å forholde seg til det.

En kan benekte virkeligheten, men ikke konsekvensene av den. Siden virkelige kvinner av kjøtt og blod vil følge sine egne, personlige preferanser i sitt eget liv er ekstrefeministene dømt til å frustreres over sine medsøstres politiske bevisstløshet og medløperi med fienden. Da de ikke kan få til de endringene de vil gjennom overbevisning har feministene i stadig større grad forsøkt å bruke statsmakten for å tvinge gjennom de endringer de ønsker, om nødvendig mot folkets vilje.

I Norge har de i dette vært særdeles dyktige. Ekstremfeministene står som premissleverandører til nærmest all norsk lovgivning på kjønns- og likestillingsspørsmål. Lover om kvotering vedtas totalt uten hensyn til det faktum at kvinner betaler en større psykologisk pris for å ofre familie, venner og et sosialt liv for karrieren; det ekstremfeministiske paradigme om kjønnenes fundamentale likhet står suverent. Prostitusjon forbys fordi prostituerte kvinner anses ikke som å selge sine individuelle kropper, men som deler av den kollektive kvinnekroppen som forrædersk gir den kollektive mannsfienden adgang.

Ikke tro dette stopper med prostitusjon, btw, prostitusjon er bare den eneste form for sex en vil kunne få politisk gjennomslag for forbud mot. Drar en på kvinnegruppa Ottars sider kan man lese frådende artikler om kvinner som drar på sydenferie og "lar seg" bedekke av alskens menn. En kan formelig kjenne hvordan forakten og raseriet oser over noe så usselt og motbydelig.

For å runde av, når jeg sier statsfeminismen refererer jeg altså til de lover og påbud fra statsmakten som har sin grobunn i det faktum at ekstremfeministene har en monopolrolle som premissleverandør for norsk kjønnsdebatt.

Dette ble fryktelig langt, så vi får ta del to i neste post.

Mads fortsetter altså sine betraktninger i en del to, og jeg anbefaler at man får det med seg. Juni har kommet med følgende kvittering:

Oppdaget at du faktisk har svart på mitt innlegg. Tusen takk. I disse aktive førjulstider får jeg ikke svart så nøye på det du har skrevet, men det kommer!

HonestThinking kommenterer: Det er det nok mange som gleder seg til, for både Juni og Mads har viktige momenter å komme med, og deres debattform er forbilledlig.

Se forøvrig Loven svekker kvinner, av Inger Anne Olsen, kommentator i Aftenposten.

Kongens nyttårstale

Sterke reaksjoner

01.01.2009. En kvinnelig leser reagerer skarpt på deler av innholdet i Kongens nyttårstale, og har sendt HT følgende leserbrev:

Kongens tale er en årlig krenkelse av majoriteten i Norge. Vi stemples som intolerante rasister. Jeg synes det er dypt krenkende, og det er uklokt av en konge å tale slik han gjør. Kong Harald er politisk korrekt og tjener ikke lenger det norske folket. Det er åpenbart. Og han har ikke belegg for det han sier. Kongens tale er heller ikke samlende, men bidrar til å nøre opp under allerede eksisterende hat mot etniske nordmenn. Hans tale bidrar til splittelse, ikke samling. Tenk også hvordan det vil bli for oss, den forhatte majoriteten, å bli minoritet her i landet, under muslimer som hater oss - og som ikke har tradisjon for å være særlig tolerante, og som dessuten er lært opp til at alt er vår feil. Vi er rasistene og de er ofrene. Det er det mange av dem som gjerne tar til seg. Kongens tale bekrefter usanne og svært stigmatiserende myter om nordmenn. Da er det nok mye som skal hevnes mot oss, når vi bli minoritet, for det skal vi jo bli, iflg. AP-og resten av de politisk korrekte. Det er en villet utvikling, jfr. Kolberg og Lae.

Det er faktisk ikke nordmenn som voldtar, raner, knivstikker og dreper innvandrere. Vi har ikke - med få unntak - hatkriminalitet mot innvandrere i Norge. Det er heller ikke belegg for å påstå at nordmenn forskjellsbehandler - og særlig ikke på grunnlag av hudfarge. Hvilken empirisk forskning støtter kongen seg på? Er det advokat/nemdleder Raja eller skribent Shabana Rehman han har i tankene når han snakker om hvor fryktelig diskriminerte innvandrere er - eller er det jusstudenten som ble politisk rådgiver i AP på toppnivå? Eller Manuela Ramin Osmunsen? Eller kanskje det er de somaliske mennene som heller vil tygge khat enn å jobbe? Eller de pakistanske taxisjåførene i Oslo som har svindlet for millioner, og slipper unna med det?

Kongens tale er en stor skam. Det var den i fjor også. Politisk korrekte Håkon Magnus er også helt utålelig. Det var han som innførte begrepet "hverdagsrasisme" ifbm. fakkeltog i Benjamin-saken. Det noen få nyraster hadde gjort ble generalisert til å gjede hele den norske befolkningens såkalte hverdagsrasisme. Det norske kongehuset har ikke bakkekontakt og er ikke på bølgelengde med folket - de utviser en moraliserende, fordømmende og nedlatende holdning overfor sitt eget folk i sin grenseløse iver etter å være kongehus for de andre - nykommerne fra muslimske land som kommer hit til dekket bord og som har tradisjon for skamløst å rette den anklagende pekefingeren på alle andre enn seg selv. Kongen gjør vondt verre. Det er bare å konstatere. Det er på tide med republikk. Jeg håper flere ser det.

HonestThinking kommenterer: Jeg tillater meg å nyansere bildet litt ved å trekke frem følgende fra Kongens tale:

Vi må alle våge å diskutere dette temaet uten å plassere hverandre i ytterkantene. Vi må ta bryet med å nyansere debatten for å komme videre.

Det er positivt at Kongen understreker behovet for redelig debatt, uten usaklig stigmatisering av deltagerne. Men, som innsenderen også antyder, Kongen møter seg selv i døren når han kommer med følgende lettvinthet (min uthevelse):

Det bekymrer meg at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge.

Hvordan kan Kongen, eller andre, vite at det er nettopp hudfarge som er årsaken til at folk forskjellsbehandles? Her er det selvsagt også en rekke andre faktorer som kan være relevante. Jeg tar det for gitt at Kongen har rådgivere som bistår med utarbeidelsen av viktige taler; det er svakt at disse ikke ser det tendensiøse og usaklige i en formulering som dette. Kongen avsluttet sin nyttårstale som følger:

Nyttårsaften er en tid for å minne hverandre om hva vi bygger på og hvor vi vil hen.

Kong Haakons taler til sitt folk under krigen hadde ett klart budskap: Stå samlet som nasjon og arbeid utrettelig for landets frihet og selvstendighet.

I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer.

Sammen bygger vi Norge.

Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre.

Sammen skal vi kunne leve som hele, feilbarlige mennesker i et raust Norge.

Godt nytt år.

Dette er, skal vi si, ganske så frimodig. Dagens norske elite tråkker på de verdiene Kong Haakon og hans samtidige kjempet for under krigen. Dersom samholdet i Norge svekkes tilstrekkelig mye, vil vi nødvendigvis miste "landets frihet og selvstendighet". Ja, vi har langt på vei forskuslet vår frihet og vår selvstendighet allerede. Håvamål sier:

Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes.

Kongen burde bruke sin prestisje, og den makt han faktisk har om han våger å bruke den, til å forlange at politikerne må føre en politikk som er bærekraftig. Dersom politikerne nekter å legge inn sikringsmekanismer som garanterer at utviklingen er bærekraftig, samt at vi har mulighet til å korrigere kursen dersom det viser seg at ting er i ferd med å gå galt, da bør han sette sin stilling inn på å få igjennom en forandring. Poenget her er ikke at Kongen skal fortelle politikerne hvordan politikken skal utformes, men at han bør stille visse kontrollspørsmål som må besvares på en tilfredsstillende måte, dersom han skal være villig til å fungere som konge. Et slikt grep ville sikre ham en ærerik plass i historien. En konge som derimot lar seg manipulere til å bli med på hva som helst, er ikke noen ordentlig konge.

Reaksjon mottatt fra en leser:

Jeg ble også deprimert over kongens nyttårstale, men fant trøst i den danske monarkens tilsvarende sådanne fra 2006. Kanskje vi om noen år kan importere en dansk prins igjen, i kjølvannet av et politisk jordskjelv!

Home page.

Arkiv over tidligere norske forsider

Some material has been made available in English.

Bokprosjekt

Jeg har fått stipend fra Stiftelsen Fritt Ord, og kommer til å vie store deler av min tid til bokskriving fremover. Boklansering er planlagt i 2009.

Sitat

De brune og svarte har paret seg, sier du? Dette kan jo ikke gå bra. Nå venter vi bare på leserinnlegg fra Ole Jørgen Anfindsen.

Journalist Bjarne Riiser Gundersen avlegger HT-redaktøren en visitt i Den brune fare, Morgenbladet, 25.04.2008

Loven skal ramme ytringer som rammer individer på bakgrunn av at de har en religion.

Oppklarende merknad fra justisminister Knut Storberget til NTB, Bergens Tidende, 23.01.2009

Dette refrenget stammer fra 1940-41, da NRK var propagandaleverandør for Joseph Goebbels i Berlin til det tyskokkuperte Norge. På den tiden hadde NRK pause om ettermiddagen fram til klokka 17. Før programmet begynte sendte NRK et pausesignal som mange eldre ennå vil minnes. Noen fant på å lage dikt til pausesignalet. Det spredte seg raskt utover i landet og lød:
No skal
vi til
å lyve
litt
igjen.

Sitert hos Document, 11.01.2009

Hensynet til å redde sivile liv må gå foran taktiske og strategiske vurderinger.

Tidligere biskop Gunnar Stålseth om Israels manglende rett til å forsvare seg mot terrorangrep. Dagbladet, 06.01.2009

Byene Ashdod og Gen Yevni er blitt angrepet de siste dagene, sistnevnte bare 20 minutter fra Tel Aviv. I går landet raketter i tettstedet Beersheba, så langt som 40 kilometer inn i Israel.

Midtøsten-korrespondent Amal A. Wahab hjelper Klassekampens lesere (02.01.2009) å holde orden på de israelske byer og 'tettsteder' Hamas sikter sine rakketter inn mot.

Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger

Thomas Hylland Eriksen, Culcom, 18.06.2008

Vi gjør Afrika en bjørnetjeneste: Utvikling må komme innenfra, ikke utenfra. [...] Bistand i dagens form er fallit.

Eirik Jarl Trondsen, kronikk i Klassekampen, 24.11.2008

De som erklærer sin tilslutning til BNP, bør ikke få jobbe i offentlig sektor.

Chris Keates, generealsekretær, Forbundet for kvinnelige lærere (UK), Politi med i rasistparti, Klassekampen, 21.11.2008

Ingeborg Winderen Owesen skriver innledningsvis: 'Kjønnsforskjellsfeminister forfekter både kvinners likhet med menn når det gjelder kognitive og rasjonelle evner, men hevder samtidig at kvinner og menn er kroppslig forskjellige, og at denne forskjellen gjør en forskjell.' [...] Hvem slutter seg til en bevegelse hvor teori og praksis står i konstant konflikt?

Hannah Helseth, Machovisa (kronikk/samfunnskommentar), Klassekampen, 22.11.2008

Hvilke hovedstrømninger findes der i dag indenfor historieforskningen? - Især i undervisningsmaterialet findes en politisk dagsorden med klar antinational og dermed antidemokratisk slagside. Efter universiteternes marxistiske anfald kom en bølge af verdensfjern moralisme, som præger mange yngre historikere.

Torben S. Hansen, intervjuet av bladet Danskeren (gjengitt på Document 19.10.2008)

Afropessimistene tar feil, mener Japhet Ndhlovu: Trenden i Afrika er nå flere demokratier og færre konflikter.

Forsideoppslag, 18.10.2008, Vårt Land

Nasjonalismen blir nesten hatefull i sin natur. Det kan iblant skimtes noe brunt bak de viftende norske flaggene.

Henning Mankell, VG Helg, 18.10.2008

Jeg tror bestemt at hvis man ønsker klare og faste rammer, eksotisk estetikk og ritualer er [Isam] religionen for den ny tids elitekonvertitter.

Religionshistoriker Jeanette Sky, Gi meg en hijab!, Dagbladet, 14.10.2008

Jeg [...] nøyer meg med å fastslå at hele rasebegrepet mer eller mindre fordamper i et genetisk perspektiv.

Filosofen Lars Fr. H. Svendsen, Mennesket, moralen og genene. En kritikk av biologismen (side 158, fotnote 4), sitert i Blanke løgner - skitne sannheter (side 95)

Men vi skal love dere: Vi vil behandle mindretallet ordentlig. Ingen skal tvinges! Det skal ikke brukes maktspråk.

Seniorprest Rolf Berg, 17.09.2008, Dagbladet

Vestens død betyr ikke nødvendigvis verdens undergang, den er tvert imot betingelsen for at nye verdener, en ny sivilisasjon, en ny æra skal få utvikle seg.

Serge Latouche, sitert av Document

Om vi vender oss østover mot Sverige, om vi ser til England, Frankrike eller Nederland, om vi ser på oss selv eller danskene - ja, særlig om vi ser til Danmark - kan vi slå fast med en viss skråsikkerhet: Ingen vestlige land har klart å håndtere innvandringen på en god og konfliktfri måte. I de fleste europeiske land opplever man økende segregering ...

Anders Horn, kommentarartikkel i Klassekampen, 27.08.2008

Ap lyt uttrykkeleg vedgå ei viktig kjensgjerning: Import av arbeidskraft pressar arbeidslønene i Norge ned og kapitalavkastinga opp. Importen motarbeider lønsarbeidarane og tener kapitalinteressene. Å seie dette er ikkje rasisme, men å vedgå faktum. Lønsarbeidarane tek ikkje feil i at det er Frp som på dette punktet talar deira sak.

Kåre Lunden, Klassekampen, 15.08.2008

Påstanden om at det er dokumentert en genetisk betinget forskjell i IQ mellom etniske grupper, er feil.

Nils Johan Lavik, Dagbladet, 30.04.2000.

I Kaukasus strever fredsmeglerne [...] med et eldgammelt, irrasjonelt hat som i århundrer har bygd seg opp langs mer eller mindre tilfeldige kulturelle, politiske eller religiøse skillelinjer

Jan Egeland, Aftenposten, 13.08.2008

Ytringsfriheten må vernes om, men den må defineres slik at den ikke utvannes. Saumfarende og direkte islamkritikk må fortsatt hilses velkommen som en elementær del av den norske ytringsfriheten, og det norske samfunnet har til og med avlet frem dyktige og velresonnerende kritikere av islam som Lars Gule og Kari Vogt.

Mohammad Usman Rana, Aftenposten, 07.08.2008

Ellers kan jeg godt presentre/gjengi en (min) definisjon av rasisme/rasister her: Det dreier seg om personer som har synspunkter som kjennetegnes av frykt for andre (raser/kulturer – inklusive religion), en diskriminerende holdning til andre raser og kulturer/religioner med rettighetsinnskrenkinger som konsekvens, og/eller en sjåvinistisk holdning på egen kultur (eller rases) vegne, og/eller har en erklært posisjon om at noen såkalte raser er mindre intelligente enn andre (uten at man har gjort noe som helst forsøk på å forklare hva det har med saken å gjøre, nemlig innvandring), eller snakker om at raseblanding fører til degenerering.

Lars Gule, Document.no, 06.08.2008 (min uthevelse)

At det fleirkulturelle samfunnet skulle vere sjølve heksesabbaten for alle vonde krefter og det endelege Ragnarokk for det gode samfunnet, har eg vanskeleg for å skjøne.

Arnfinn Haram, Sjølvsagt fleirkultur, Signert-spalten, Klassekampen, 05.07.2008.

Kanskje du skulle våge en tvilers bønn og si: 'Fader vår - hvis du er i himmelen'.

Peter i Peters svar (side 78), av Kjell Arild Pollestad

Den engelske forfatteren Chesterton, som i motsetning til [Marx og Freud] hadde humorens samlende perspektiv på tilværelsen, hevder at mennesket er en forunderlig blanding av et dyr som har hoppet for høyt og en engel som har fløyet for lavt. Marx og Freud var disipler av Darwin og så dyret, men de var blinde for engelen. Så gikk det som det måtte gå: Når en delsannhet gjøres til hele sannheten, oppstår en usannhet. Og en usannhet frigjør ingen.

Peter i Peters svar (side 96), av Kjell Arild Pollestad

Det er darwinistene som har alle svarene for tiden. Med stor selvtillit og uklanderlig vitenskapelighet gjør de rede for alt fra Guds eksistens, sivilisasjoners vekst og fall til Bill Clintons sigar.

Thomas Hylland Eriksen, i spalten Fritt Ord, Dagbladet Magasinet, 14.06.2008

En gutt som ikke forsvarer seg selv, blir en mann som ikke forsvarer noe som helst.

Baba, i Drageløperen (s 228), av Khaled Hosseini

Til tross for protester fra Frp, ble saken [om opprettelse av asylmottak] ikke behandlet politisk. [Ordfører] Krogsvold mente det ikke var nødvendig. - Dette er ikke noe politikerne i Moss avgjør, sa han til Moss Avis.

Reportasje i Klassekampen, 26.06.2008

All atferd - også menneskets - har en biologisk basis.

Bjørn Vassnes, Homofili og evolusjon, Klassekampen 25.06.2008

Det er argumentene selv, ikke hvem som framsetter dem, som skal være avgjørende.

Paul Bjerke, Liv og lære, Klassekampen 19.06.2008

Det er ingen automatikk i at når det blir flere muslimer, får vi islamsk styresett. Derimot ser det ut til at frykten for en slik utvikling automatisk brukes av dypt reaksjonære krefter for å mobilisere for deres politiske agenda.

Åse Brandvold i kommentarartikkelen Kan Norge bli en islamsk stat? En overdrevet frykt, Klassekampen, 20.06.2008

Vi kan få et samfunn hvor mange betviler sine egne sanseerfaringer og intuitive overbevisninger. [...] Vår tvil er forbudt, og erfaringen av virkeligheten skal benektes

Filosof Nina Karin Monsen, kronikk i Aftenposten, 10.06.2008.

Det er den feilaktige myten om det multikulturelle som noe «nytt» fra etter 1970-tallet, som er vår fredelige framtids største fiende. Ideen om «det nye» ved kulturell kompleksitet er det fremste argumentet for anti-mangfoldskreftene som vil bevare Norge «rent og hvitt». Når selv skolebøker, medier og akademikere støtter opp under dette, styrkes argumentene til de som vil ha slutt på «det multikulturelle eksperimentet» – som i tilfelle har vart siden Hårfagres tid.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, kronikk i Dagbladet, 03.05.2008

Aftenposten bringer overskriften Romkvinner på gaten. Dette handler ikke om invasjon av små, grønne kvinner, men om prostitusjonsmiljøet i Oslo. Også det overkorrekte skiftet fra sigøyner til rom har sine sider.

Klassekampen ("På teppet"), 24.04.2008

Jeg vil påstå at kulturrelativisme er en forutsetning for demokratiet, og en forutsetning for å kunne leve sammen på tross av forskjeller i samfunnsstruktur, kultur og individuelle personlighetstrekk. Mitt verdisyn er basert på kulturrelativisme som en grunnleggende premiss.

Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og forsker ved NOVA, innlegg i Klassekampen 15.04.2008

[SSB avviser Anfindsens] hobbymatte og utregninger som helt illusoriske, og sier at hvis det skal være flertall muslimer i Norge i det tidsperspektivet han setter opp, så må altså alle verdens muslimer flytte til Norge før 2050.

Marte Michelet i Nrk P2 Dagsnytt Atten, 27.03.2008

Jeg derimot, bukker og neier ingen [sic] for de rettighetene jeg har som norskmuslim.

Farooq Ansari, i Aftenposten, 13.03.2008

Søk sannheten, uansett hvor den måtte føre.

Ibn Warraq, ved mottakelsen av Trykkefrihedsselskapets ærespris 09.03.2008, gjengitt av Document.no

Nei, EUs fire friheter skal ikke gradvis utvides til omfatte EMP-området [EMP = Euro-Mediterranean Partnership, red], og ja, dette er definitivt noe brødrene Anfindsen og Fjordman har kommet fram til å et fullstendig feilaktig grunnlag.

Lars Gule, innlegg på Document.no, 05.03.2008

This initiative offers the EU's neighbouring partners, in exchange for tangible political and economic reforms, gradual integration into the expanded European internal market and the possibility of ultimately reaching the EU's four fundamental freedoms: free movement of goods, services, capital and people.

Sixth Euro-Med Ministerial Conference, Brussels, 28.11.2003

[...] trenden er at kvinner skal vente med å føde til de nærmer seg overgangsalderen og må ha legehjelp for å produsere sitt eneste barn. Vi er dømt til å tape et slikt korstog mot naturen.

Elin Brodin, i sin artikkel Tabu, Klassekampen, 27.02.2008

Og det er ingen grunn til å være mer redd for muslimer enn kristne

Sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste, PST, Jørn Holme, til Ukeavisen ledelse, 20.02.2008

Jeg tror mennesket er grunnleggende godt ...

Svein Ringstad, innlegg i Aftenposten, 13.02.2008

Forsøk på å realisere utopier fører enten til diktatur eller til store tap av realverdier

Professor Ottar Brox, i artikkelen Politisk overmot, Klassekampen 29.01.2008

Flere sitater her >>>

Etiske retningslinjer fra SMED

HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>

SSB og juks med innvandringstall

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

Lukker øynene for muslimske overgrep

I en uttalelse som i begynnelsen av mai 2005 ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, hevder Den internasjonale humanistorganisasjonen, International Humanist and Ethical Union, at myndigheter i vestlige land lukker øynene for muslimske brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner. Organisasjonen identifiserer to hovedgrunner for denne situasjonen. (1) Et engasjement for multikulturalisme som utarter til moralsk relativisme. (2) Prinsipiell motstand mot å kritisere religioner, spesielt islam. Les talen i sin helhet (på engelsk).

Walid al-Kubaisi

Forfatteren Walid al-Kubaisi er kontroversiell, men nyter likevel bred anerkjennelse som en viktig intellektuell, muslimsk stemme i den norske debatten. Vi er meget glade for å kunne presentere noen av hans mange kronikker og artikler på våre nettsider.

NB: Du kan også bestille to av hans bøker direkte her >>>

Vårt manifest

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.